Søndagskåseri – Tidlig en morgen

Du våkner opp en lørdag morgen, huet fullt av grus. Du gløtter litt på øya, kjeften full av snus. Hoooldt!! Okei, sorry denne teksten er i ferd med å bli ødelagt av hjernevaskingen til hva heter de igjen.. I.. i.. i? Nei, hva var det da? Hah, jeg har faktisk glemt det! Haha, how do you like them apples, Håvard Bakke?!

Okei uansett, digresjon slutt. Vi starter på nytt igjen.

Du våkner opp en lørdag morgen og merker at hodet er tungt etter en urolig natt med alt for lite søvn. Det kjennes som om hjernen skal kollapse under trykket, øynene verker og du tror du er fyllesjuk. Du prøver å huske hva som skjedde kvelden i forveien, men før du rekker det, så hører du en velkjent pipelyd fra naborommet og dagen er i gang. Du innser at natten, som du så vidt hadde begynt å bli kjent med, må pakkes vekk og sendes på dør.

Mamsen skal ha sovedag i dag, så lydløst sniker du deg inn på naborommet og der møter du verdens største glis. Det er i hvert fall godt å se at noen har sovet godt og du kan ikke annet enn å bli i knallgodt humør selv. Og så er dagen i gang. Uten en lyd snapper du opp barnet, tar det under armen som en lommetjuv og løper inn på badet. Alltid godt å starte dagen med en ny bleie. Det trøtte lille nurket ligger og gnir seg i øynene, mens han prater om nattens strabaser og smiler bak smokken. Kroppen fylles med solskinn og du får den kvalmende lykkefølelsen, den ubeskrivelige kjærligheten man rett og slett ikke kan forstå om man ikke har hatt småbarn selv. (Les gjerne Min Historie for en utredning).

Så bærer det inn på kjøkkenet for dagens første måltid. Selv om den lille pjokken ser ut som et lite jesusbarn nå, så vet jeg at morgenstunden kun er en Jekyll and Hyde-situasjon, for kommer ikke maten på bordet til ønsket tid, ja nei da blir stemningen heller ambivalent. Så vi fyrer opp havregrøten mens vi diskuterer litt hva fridagen skal brukes til. Mens planene legges, fylles luften med den herlige lukten av havregrøt.

Så sniker vi oss bort til tv-en for å se litt på barne-tv mens vi spiser. Det står helt sikkert til en ener på den pedagogiske terning å servere frokost sammen med barne-tv, men det funker rett og slett såpass bra at jeg velger å ikke bry meg. Han blir som en liten zombie og spiser på måfå, kanskje mest i frykt for at jeg skal skru av Timmy Tid hvis han ikke tar unna skjeene jeg fôrer ham med.

Etter frokost er det alle mann på dekk for å leke! Vi finner frem tegneark og rabler i vei (punktum, punktum, komma strek.. deeet var hele pluttens fjes), vi kjører radiobil og hyler når den suser forbi oss, vi stabler klosser, river dem ned og bygger opp igjen. Slik får vi tiden til å gå, helt til solen endelig begynner å luske seg opp fra bak horisonten.

Endelig høres knirking ute i gangen og det er ikke et sekund for tidlig heller, for jeg ønsker jo å vente med å spise til mamsen står opp, men nå har magedyrets klagesang begynt å gjalle såpass at det skjærer i ørene.

Så vi setter frem lunsj, setter i gang vår trofaste Moccamaster og gjør oss klar for et gilde. Men så innser vi plutselig at vi mangler egg. Vi kan jo helt utmerket godt klare oss uten egg, men på en perfekt dag som dette, tenk så godt det hadde vært med egg! En beslutning blir tatt. Jeg kaster på meg tøflene og smetter ut døra. Jeg piler ned på butikken med både kort og kontant, så jeg er dobbelforsikret mot bomturer. Jeg nærmer meg inngangspartiet og merker at det er merkverdig stille. Jeg labber i stødig tempo mot glassdørene, som nekter å rikke på seg. Jeg tar et forfjamset steg tilbake, er det stengt?! Har det vært innbrudd? Er det søndag? Så ser jeg på klokka…

Og det er først da man innser det.

Når du står der og hamrer på dørene til nærbutikken og hytter med neven fordi de late dustemiklene ikke åpner litt tidligere. Når du må erkjenne at du ikke lenger er en rotløs partyungdom som fester hele natta og sover om dagen. Når du har gått fra å måtte bli dratt opp av senga i 11-draget, til å prise deg lykkelig hvis du får ligge og dra deg helt til kl. 08 på en lørdag. Da vet du at du har blitt småbarnsfar.

 

(Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på Facebook)

Les også:

Søndagskåseri – En kropp i forandring
Om å bli far
Den perfekte start på dagen

Dagens tips for å slå i hjel en time

Alle småbarnsforeldre vet at med små barn i hus er ingen dager like, både på godt og vondt. Noen dager er det strålende sol, store smil og alt er gøy. Det er dagene da alt man tar i blir til gull og timene flyr av gårde som en lek. Meeeen andre dager er det stang ut fra man står opp til man treffer køya med et brak. Det er utålmodighet fra en annen verden og ingen av de gamle lekene er noe stas lenger. Uansett hva du gjør, så stemmes det ned raskere enn en kvisefjortis i stemmeskifte på Idol-audition.

På de dagene trenger man sårt et ess i ermet. Man trenger noe nytt, et stalltips så godt at det kan redde en hel dag. Vel, min venn, her skarru fårre!

Toca Hair Salon 2!

Oh yes, vi snakker her om en app som er så genial at du kunne satt en hatt på den og kalt den statsminister. Hvis barnet ditt slår seg helt vrang og alt er bare feil, Toca Hair Salon 2 er for deg, min venn! Det funker som hakka møkk her i huset i hvert fall.

Når plutten tar på seg vanskeligfjeset er det bare å slenge opp telefonen og han vil finne frem til frisørsalongen raskere enn du kan si Eyjafjallajökull. Bevis:

Og ikke bare klarer han å luske seg inn på appen uten hjelp, men her i går fant jeg jaggu et par sveiser som han var så fornøyd med at han hadde klart å ta skjermbilde av dem! Og slik ser altså pluttens to stolteste kreasjoner ut 😀

Hmmm.. hva er det dem sier? Don’t quit your day job 😛 Jeg skal ærlig innrømme at det er visse kvelder jeg har vurdert å spille Toca Hair Salon 2 selv etter at plutten har lagt seg, men heldigvis innser jeg raskt at jeg må ta meg i skjorta og oppføre meg som en voksen mann. Men når iiiingen ser på?. Toca Boca time! 😀


Jeg har for øvrig tatt meg friheten til å lage et par look-alikes mens plutten holdt på med andre ting. Klarer du å se hvilke kjendiser dette er? 😉

Og det var dagens tips for å slå i hjel en time. Prøv selv 🙂

P.S. Dette er IKKE reklame, kun en brennheit anbefaling for småbarnsforeldre som desperat er i beit for å slå i hjel litt tid på en regnværsdag.

/high five

Den perfekte start på dagen

At noen netter er bedre enn andre, vet vi jo alle. Men i natt opplevde jeg faktisk den perfekte oppladningen til en ny dag.


Kl. 22.00 – lille nurket sover søtt.

Jeg spratt opp av senga kl. 02.30 og tenkte “Ah, bare fem og en halv time til jeg skal være på jobb, på tide å gjøre seg klar! Det som hadde vært helt perfekt nå er om noen kunne skrike så høyt at vinduene krakelerer”. Heldigvis kom plutten til unnsetning og leverte med stor L. Han stemte i så voldsomt at man skulle tro han prøvde å overdøve samtlige Sølvgutter i ett jafs. Det gjorde underverker for kroppen og bare sekunder senere var vi nede på kjøkkenet for å nyte frokost i kontrollerte former. Jeg sjonglerte bananer, tomater og brødskiver som for det meste havnet alle andre steder enn i det gapende fuglenebbet på kjøkkenbenken, hvilket ganske raskt resulterte i en moteriktig ruptur i øretrompeten til far. Like greit det, for jeg begynte egentlig å bli ganske lei av å høre småfuglene utenfor uansett.

Deretter bestemte vi oss for å leke den populære selskapsleken “Se min seng og hør meg skrike”, som i all hovedsak går ut på at plutten ligger og halvsover i armene mine helt til han ser at jeg nærmer meg senga hans. Da finner han sin indre jungelape og setter til livs sitt mest hjerteskjærende primalskrik. Vi ga oss på stillingen 53-0.


– Okei da papsen min, skal vi legge oss?


– Muhahaha, føkk that!

Så da bar det ned for å se om ikke et par avsnitt med Timmy Tid og Fantorangen kunne gjøre nytten. Det skal de ha, de som lager barne-TV, man blir jo ikke det minste lei av å se de samme episodene gang på gang på gang. Om noe blir man bare mer dedikert og etter hvert blir man også veldig glad i sangene. Det er på det tidspunkt man innser at man er i ferd med å bli en anelse sinnssyk. Så da lot jeg Mammahjerte få gleden av å overta litt, for å ta del i gledelige mirakel som fant sted rett foran øynene på meg; den uforklarlige lykken det er å oppleve at ingenting fungerer.

Etter en times tid synes Mammahjerte det var greit at jeg tok over igjen, og siden jeg uansett skulle stå opp om to timer, så spratt jeg opp og ga meg i kast med et nytt skift. Frisk og rask slang jeg meg i dusjen og nøt 14 sekunder med varme glede, før jeg spratt ut for å leke “Will it float” med plutten; en lek der vi tar alt vi finner på badet og kaster det i do for å se om det flyter eller synker.

Deretter var det å komme seg ned for å spise frokost og nyte den samme episoden av K-k-k-Karsten og Petra ca. 17-18 ganger (den nattasangen til Janne Formoe er jo faktisk bedre enn Fantorangen sin!). Deretter fikk jeg gleden av å bruke resten av natten som jeg ellers ville kastet bort på søvn, til å leke “slå med dørene”, “gråte for alt” og selvfølgelig “uansett hva du gir meg, gi meg noe annet”.

Da jeg innså at tiden var kommet for at jeg beklageligvis måtte dra på jobb, tok jeg med meg plutten inn for å vekke Mammahjerte. Hun hadde tydeligvis ikke sovet stort hun heller, for ansiktet som møtte meg minnet mest om Sylvester Stallone fra Rocky 1 (Aaadriiaaaan!). Jeg innså raskt at jeg måtte kaste inn egenmeldingskortet, for jeg tror raskt både hus og kjerring hadde røket om jeg hadde etterlatt et sykt barn hos en enda sykere mor. Og akkurat da, i nøyaktig samme øyeblikk som jeg måtte kapitulere, fant min perfekte lille sønn ut at det var på tide å ta natta.

 

Så slik ble det altså at jeg gikk til sengs kl. 08.00 om morgenen. Nydusjet, stappmett og ruset på to store kopper kølsvart kaffe. Veldig ute av stand til å hanskes med virkeligheten lå jeg og nynnet på Fantorangens nattasang i to timer, helt til hva som virket som alle håndverkerne i Vestfold, bestemte seg for å sparke i gang et Stomp-show på hustaket til naboen. Da måtte jeg felle en liten tåre og prise meg lykkelig over hvor heldig jeg var. At jeg ikke har tenkt på dette før?! Jeg håper alle netter blir som denne <3


Goood morgen, verden! “Endelig” morgen. 

/god natt

(Lik hvis du liker og Følg Pappahjerte på Facebook) 🙂

Les også:
Kjærlighetsredet av Christina Mammahjerte
En kropp i forandring (søndagskåseri)
To sider av samme sak (kommunikasjonsproblemer i et parforhold)

TV-aksjonen 2013 – Bli med (sponset video)

Den norske dugnadsånden er en særegen greie, eller i hvert fall var den det en gang i tiden. Dugnad har gått fra å være ensbetydende med noe positivt og samlende, til å bli det kanskje mest forhatte ord i det norske vokabular. Dugnad.. Bare ordet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en gjennomsnittsnordmann. Folk betaler heller 1000 kroner i unnasluntrer-gebyr, enn å tilbringe noen rolige formiddagstimer sammen med naboene. Men hvem er jeg til å være skinnhellig og dømmende? Jeg skal med hånda på Pondussamlingen si at jeg også har måttet skryte på meg en gammel idrettsskade eller to 😉 Men la oss ikke dvele ved gamle synder, for her skal du få et genialt alternativ til den tradisjonelle dugnaden:

Bli bøssebærer for årets TV-aksjon! 😀

TV-aksjon 2013 går av stabelen nå til helgen og går i år til Nasjonalforeningen for folkehelsens arbeid med demens. Les mer om TV-aksjonen og lær mer om demens her: TV-aksjonen 2013 – Bli med

Se inspirerende motivasjonsvideo her:

(Sponset video)

 

Hvorfor skal du bli bøssebærer?
Fordi dette er en brillefin anledning til å gjøre noe godt for andre, med veldig liten innsats fra deg selv. Alt du trenger å gjøre er å sette av noen timer førstkommende søndag til å stikke innom dine nærmeste naboer. Dette gir deg en unik mulighet til å ta en titt innenfor døren for å se hvordan de egentlig har det hos seg når de ikke forventer besøk. Er det egentlig så striglet og flott som sist du var der på syklubb? Er det egentlig tellekant på alle ytterjakkene i skapet på en helt vanlig søndag?

I tillegg får du enorme mengder med god karma OG jeg fikk akkurat en tekstmelding fra St. Peter som sier at han noterer en pluss i margen på alle som blir med. Det kan være greit å ha den dagen du parkerer tøflene og står ved perleporten det, tenker jeg.

“Jasså Herr Pettersen, så var det oss da. Skal vi seee… Aj aj aj, her var det mye buksevann du. Og… nei fysj, smugrøyket du i skogen bak skolen da du var 15?! Uff da, jeg tror beklageligviiiii- hei vent nå litt! Du var bøssebærer i 2013 du?! Hah, vel vel vel. De få timene der er den lureste investeringen du noensinne har gjort, min venn! Velkommen inn til en evighet i himmelriket. Grillen er varm, ølen er kald og Jesus spiller gamle Hendrixlåter i kveld. Rock on!”

Så, hva venter De på, Herr Pettersen? Bli med 🙂

P.S. Dette innlegget er i aller høyeste grad reklame for årets TV-aksjon

Om å bli far (Svar til Mona)

Dette innlegget er både en etterlengtet beretning om en meget spesiell dag, men også et svar på en kommentar jeg fikk fra Mona på Min Historie. Mona spør: “Hvorfor valgte du å få barn når motstanden var så sterk? Var det bare for å følge det som er forventet av samfunnet/familie?” Jo kjære Mona, nå skal du høre:

Det var en varm og solrik dag i juni, sommeren 2011. Jeg kom hjem etter lang dag og var sliten og lei som en sirkuselefant. Jeg hadde vært på Frognerbadet og øvd på mine ferdigheter i forkant av VM i døds. Se klipp:

 

Mørbanket og værbitt kom jeg hjem til min kjære. Jeg fikk så vidt kastet litt mat i kroppen og skrudd på tv´n, før den ble skrudd av igjen og jeg ble møtt av ?blikket?. Det første jeg tenkte var: Å gådd, hva har jeg gjort nå da?!

Men så kom det.

– Eh du…?

– Eh ja? (både tonefall og mine var overdrevent oppgitt over at tv´n var skrudd av mot min vilje).

– Eh ja… du vet det månedlige… Altså… ja, det er mulig det ikke kommer på noen måneder…

– Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?

– Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt to tester….

– Hva? To tester?

– Ja du skjønner, det skal jo komme to streker hvis man er gravid og den ene streken kom veeeldig sent. Og hvis jeg hadde vært 100 % gravid, så hadde jo den streken kommet opp veldig fort.

– O-…kei.Jammen… Hva gjør vi med det da?!, svarte jeg

(NB: Å si “Hva gjør vi med det?” til en kvinne som har gått en hel dag med sommerfugler i magen og gledet seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske og skumle hemmelighet, er om mulig, det aller dummeste man faktisk kan si. Red anm.)

– Hva gjør vi med det? Hva- gjøøør vi med det?! kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.

– Nei jeg bare. Shit… Okei, la oss bare se litt på tv, dette får vi vel diskutere senere?, sa jeg og snudde meg tilbake i sofaen. Tv´n våknet til live igjen.

Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen, innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjermen foran meg. Det var bare bilder og lyd som passerte som skyer på himmelen, det var liksom ingenting der. Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som frosset fast i tiden.

Det tok ikke mange sekundene før hjernen min innhentet forspranget igjen. Plutselig fikk jeg sjokkbeskjeden: Hva pokker er galt med dette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa, gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar seg på sin fritiiiiiåherregudjegskalbliFAR!!!!!

Deretter: Jubelskrik, klemmer, tårer, hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårer og forvirring. Kjempemasse forvirring.

Det fine med å helt uventet vente barn når man ikke på noen måte venter det, er at kroppen tar det hele med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter var jeg helt Cool McCoolpants om det hele. Det var liksom Tja, jeg skal bli far, so what?. Det var jo på ingen måte mulig for min enkle mannehjerne å forstå et dugg av situasjonen, så den sjokkskadde hjernen bare latet som om det var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøpt meg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte. Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over, det var det det var bare. Ingen grunn til panikk, bare en liten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skulle bli far, innså jeg faktisk ikke før ca. 9 måneder senere.

Så, for å konkludere: Jeg valgte aldri å bli far, det skjedde bare, som seg hør og bør. Om noe, kan man si at jeg ikke valgte livet, men livet valgte meg. Jeg hadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, bare helst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje neste år. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag så skjedde det bare og siden har jeg aldri sett tilbake <3

/high five for life

(Lik hvis du liker og Følg Pappahjerte på Facebook)

Søndagskåseri – en kropp i forandring

I dag skjedde det noe veldig rart, som fikk meg til å innse at klokka tikker og tiden flyr. Jeg er både overrasket, sjokkert og en anelse stolt.

Du tenker kanskje, “å så søtt, dette handler selvfølgelig om den lille sønnens nye fremskritt, at han har vokst en centimeter eller at favorittlua ikke passer lenger”.
Nei dessverre, det handler faktisk om meg. Om min reise fra ungdom til mann.
Om at jeg er i ferd med å bli eldre, noe som noen ganger er litt fint, andre ganger litt forvirrende. Det innså jeg vel egentlig først i dag. I dag fikk jeg nemlig virkelighetens opplysende dør slengt rett i pannebrasken. Jeg fikk det man på godt norsk kaller en “reality check”. Så hva skjedde, sier du?

Miley Cyrus.


(Bildet er lånt av Nettavisen)

Jeg er jo en markedsføringens mann, så jeg vet verdien av god PR, derfor har jeg ikke latt meg påvirke av alle hennes sprell og hyss i det siste, men viftet det bort som god PR. Dette er også grunnen til at jeg så langt har synes hennes siste låt “Wrecking Ball” har vært en relativt ålreit radiohit uten å tenke mer over alt praten om musikkvideoen. Det var inntil i dag.

Har du ikke sett musikkvideoen? La meg gi deg et raskt sammendrag:
Miley sliter tilsynelatende med kjærlighetssorg og takler disse følelsene heller dårlig. Etter 10 sekunder med nærbilde av en Frøken Cyrus som desperat prøver å presse frem en tåre, følger 3 minutter med Miley som sleiker på en slegge (ja du leste riktig), ligger og bretter seg ut på bakken i en hvit sloggi, og selvfølgelig rir kliss naken på en “wrecking ball”. Som man jo gjør når man har kjærlighetssorg.


(Bildet er lånt av Nettavisen)

Og her kommer det overraskende, for nå hadde du sikkert tenkt at jeg kom til å rakke ned på Miley og alt hun gjør, men neida. Jeg er fortsatt innforstått med at dette er et godt gammeldags PR-stunt, det er bare det atte: Det biter ikke på meg. Og da mener jeg selvfølgelig all nakenheten og de meget lite tildekte seksuelle fremstøtene i videoen. Jeg hadde tenkt til å kalle det “undertoner”, men det ville vært å overdrive noe ganske saftig. For typ 10 år siden ville denne videoen helt sikkert gjort meg så våryr at jeg hadde blitt som Odin, bikkja til min bror Christer, den gangen min Cavalier-tispe Olivia hadde løpetid og Odin ble så overtent og gira at han rett og slett bare kastet opp. (Red. anm. Det er faktisk helt sant. Han sto og peip og var helt fra seg i 10 minutter, før han til slutt kastet opp og ga opp).

Men det er da jeg innser at jeg helt sikkert må ha blitt eldre. Et eller annet sted i tidsrommet 1997-2013 må den rotløse ungdommen i meg ha pakket sakene og flyttet til en annen kropp. Kan det ha vært da jeg ble far? Ikke umulig faktisk. Jeg tror kanskje å overvære en fødsel kan ha noe med dette å gjøre (Les også: 15 tips til far på fødestua). For etter den dagen har jeg liksom fått et litt annet forhold til kvinnekroppen. Kanskje kan det forklare hvorfor jeg heller vil sitte og skrattle av menstruasjonshumoren til Tusvik & Tønne, fremfor å se en amerikansk tenåring skjende hageredskaper?


(Bildet er lånt av Nettavisen)

Jeg hadde egentlig trodd at jeg var typen som ville syntes en ridende Miley til metallkule skulle være sexy, men så… nei. Det blir liksom så altfor mye, så veldig desperat a gitt. Om det er noe jeg får lyst på i den videoen der, så er det den slegga hun slafser på, for den kunne jeg faktisk hatt bruk for.

Ved nærmere ettertanke, så hadde Miley faktisk hatt større sjanse på meg, hvis hun hadde laget en musikkvideo der hun står på kjøkkenet og lager barnemat eller rir på en tv-skjerm som viser en episode av Små Poteter. Få på deg noen klær, kle deg ut som et tacoskjell som kommer dansende mot meg. Da snakker vi! Men å ligge i bare sloggien og sleike på bruksredskaper fra boden? Nei takk. Ellers takk altså, jeg bare…

Jeg har blitt voksen nå. Jeg er er rett og slett for gammel for deg. Er jeg for gammel for å gå rundt på åpen gate og synge med påfallende gebrokken norsk:
“Krølla femtilapp yooooo” eller “Trodde du skulle få ligge med Kaaaveh”? Nix!
Er jeg for gammel for å tenne på lettkledd og skjødesløs omgang med verktøy? Tydeligvis.

Jeg er fryktelig lei for det Miley, men… sukk… det er slutt. Det er ikke bare deg, for det er så absolutt deg, men det er også meg. Jeg er ikke lenger den keitete lille kåtsekken av en kvisefjortis jeg trodde jeg fortsatt var. Jeg har blitt voksen nå.

(Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook)

Give-away, PS3-spill!

Det er fredag og vi hilser helgen hjertelig velkommen med ei litta give-away! 😀

Kjenner du noen som virkelig fortjener to kliss nye PlayStation3-spill?
Sleng inn en kommentar og nomier vedkommende (kan også være deg selv), så trekker jeg ut en heldig vinner av to kliss nye spill i løpet av helgen.

Her er spillene:
1) Beyond: Two Souls (slippes denne uka!)

 

2) The last of us (av folka bak Uncharted)

W01L70IGBgE

Vinneren kåres på søndag uten hornmusikk eller annen staffasje.
blogglisten_d4626bd72a9e6aecd53ef2d25342abfd
 
OBS:
Spillene er promokopier, altså 100% ekte vare, men ikke ment for videresalg (leveres uten butikkcover), så du trenger ikke å delta hvis du egentlig bare har lyst til å selge spillene på finn.no, din ramp 😉

En liten månelanding

Livet som småbarnsfar er preget av en endeløs rekke av stolte øyeblikk. Man snakker gjerne om en månelanding som én spesifikk hendelse av meget stor betydning, men spør du meg så er de første par årene av livet en serie med månelandinger. Det tenker i hvert fall jeg hver gang plutten gjør noe nytt og siden det er min blogg, så er det jeg som bestemmer 😛

Vi hadde en slik månelanding denne uka. Plutten er en utrolig lun type som ikke stresser med å komme seg av gårde og derfor har han hele tiden ligget helt mot slutten av normalkurven på grovmotoriske ting som å sitte, gå etc. Finmotorikk og smarttelefoner er mer hans greie. Og derfor er det ekstra stas når han gjør fremskritt på labbefronten. Jeg trenger vel egentlig ikke si stort om hvor fantastisk, ubeskrivelig fett det var å se ham ta sine første par skritt, for du kan vel bare tenke tilbake på når dine egne barn gjorde det og huske hvordan du selv jublet og high fivet høyere makter.

Men denne uka synes plutten at tiden var inne for å bekjempe en gammel erkefiende. En idiot som alltid har stått i hans vei og aldri oppmuntret ham til å komme seg opp og frem her i verden.

Fortauskanten.

Å du lumske taskenspiller, så mange ganger du har tatt motet fra en liten pjokk som stabber rundt på usikre labber. Jeg kan se skuffelsen i øynene hans når han, store gutten, må gi opp og krabbe som en baby opp på fortauskanten. Men i dag, i dag var dagen endelig her.

Og det beste av alt: Jeg sto klar med mobilen for å fange dette historiske øyeblikket! 😀 Etter kun et par testhoppere og en generalprøve som sto til gull, fikk plutten tommel opp, fattern viftet med topplua og publikum holdt pusten.

 Presto! 😀

 

Som vi kan se fra disse bildene, så får han et skikkelig fraspark, tar av fint fra hoppkanten og får godt med luft under skoa . Han kontrollerer fint i luften, ser landingen og setter et klokkerent telemarksnedslag.

 A small step for plutten, a giant deal for fattern 🙂
/stolt pappa

 

Bli boende i byen eller flytte på landet?

Som de fleste urbane småbarnsforeldre vet, så sitter man plutselig en dag ved frokostbordet, tar seg en slurk kaffe og tenker: Nei dæven, vi skulle ikke flytta på landet da?!

Det er en helt naturlig del av det å bli foreldre, det såkalte redebygge-genet. Så fort man har satt en liten sneip til verden, så får man plutselig nye verdier og man ønsker å hooke opp den lille tassen med et best mulig utgangspunkt for å leve et liv som står til seks på terningen.

Men… så vil man liksom ikke gi opp livet i byen heller. Det er jo her vi har alle vennene våre! Og nærhet til alt. Og ti meter å gå til kafeen på hjørnet. Og og… meeeen likevel. En liten hageflekk da? Kanskje ei litta gressklipper, en hengekøye for å dorme i sola. Kanskje til og med et hint av stakitt?

Fortvil ikke, for her kommer svar. Jeg har jo nylig foretatt samme vurdering selv og tatt det vanskelige valget som alle nybakte byfolk frykter: Nå som vi har fått barn, skal vi bli boende i byen eller flytte på landet?

Det er selvfølgelig ikke et entydig svar på denne gåten, men jeg skal dra deg gjennom hele argumentasjonsrekka, så slipper du å bruke resten av kvelden på å krangle med kjæresten.

Det er ikke til å unngå: Det er i byen det skjer! Det er der du på en hvilken som helst dag i uka kan finne en kul konsert med et skranglete indieband som ingen har hørt om. Det er i byen du til alle døgnets tider kan få tak i en glovarm og ultrahipp kaffe latte med usøtet soyamelk, kvernet på økologiske bønner fra økologiske bønder. Du er aldri langt fra en spennende innvandrerbutikk som selger de mest eksotiske matvarer og grønnsaker du ikke klarer å uttale navnet på. Pak choi? Pash koi? Det er der alle vennene dine bor, hvor du kan sitte og bable over en flakse vin og aldri være lenger hjemmefra enn at du kan sjangle hjem etterpå. Det er folk overalt, uendelige muligheter for å pleie din utadvendte natur og kort vei til alt. Tilgjengeligheten av varer, tjenester og folk er nærmest uendelig. For et herlig liv! Du er der det skjer, du er i ett med tiden, du er oppdatert på alt. Du ER byen, du!

 

Men det er heller ikke til å unngå at det er i byen det skjer. Alltid! Storbyen er som en kassettspiller med kun én knapp: PÅ. Det er et konstant jag av folk, trafikk og asfaltstøv som fyller lungene som et askebeger. Det er en konstant tilgjengelig og en kjeppjagende nærhet til alt, som på bluesfylte mandager kan få deg til å føle deg som et rådyr fanget i frontlyset til en møtende bil. Den hodepinen du har slitt med en god stund nå, skyldes kanskje ikke vinflasken du deler med Thomas og Harald på fredagskvelden, men et stressnivå som holder nakken din i et jerngrep. Og folk da. Folk overalt.

 

 

Man bor i hvert sitt lille, meget overprisede marsvinbur og står presset inntil hverandre på bussen som sild i tønne. Når man står der på morgenkvisten, skvist mellom lukten av morgenånde, hodebunn og kattemat, da er det sjelden langt fra en åpenbaring.

 

Da drømmer man om livet på landet. Om en liten hageflekk der man henger i sin hengekøye og vaier i vinden mens Ole Paus sitter på terrassen din og drar av noen gamle låter. Kanskje man hopper på sykkelen og drar til nærmeste bondegård for å kjøpe med seg et knippe gulrøtter og en sekk med friske epler, før man nærmest reiser tilbake i tid og atter igjen befinner seg hjemme i sin nå litt større hage, der epletrærne vokser, naboene traller i bakgrunnen og fuglene synger så flott. Barna i nabolaget slår på stikka, ler trillende og kaller dere for Herr og Fru. Det er landsbyidyll som tatt rett ut av en episode av Emil i Lønneberget, bare uten den tourettes-fascisten av en far.

 


(Takk til Grete Swahn for bildet)

Men så blir det kvelden og du ser for deg at du sitter der i din lille kjøkkenkrok på landet, uten strøm og skriver på et ark med kullstift. For livet på landet holder utvilsomt et helt annet tempo enn livet i storbyen. Det er et liv uten klokke på armen. Der man kanskje bare spaserer rett inn til naboen, hvilket jo kan være fint, men hva om du hater naboen? Hva om det er 5 mil til neste nabo helt plutselig? Du blir livredd for at dere skal bli sånne folk som aldri får med dere noen ting. Sånne som i 2014 fortsatt ikke har hørt om revelåta til Ylvis. Eller om Ylvis. Og hva med alle vennene du satte igjen i byen? Kanskje de ikke kjenner deg igjen, og neste gang du møter dem blir som en episode av Tore på Sporet? Hva om du gror fast på landet og plutselig mister dialekten din og begynner å prate kav totning helt uten grunn? Også du som har blitt så glad i all den eksotiske maten de har på innvandrerbutikken, hva skjer så med den? Er det bare egg, melk, brød og kjøttpudding å få kjøpt på landet?

 

Og DER skal jeg stoppe meg selv. Jeg innser at jeg stiller mange flere spørsmål enn jeg besvarer. Svaret er jo selvfølgelig at det ikke finnes noe fasitsvar. Du må rett og slett tenke sjæl, men en fin pekepinn er å sette opp 5 argumenter for å bli boende i byen og fem argumenter for å flytte på landet og henge ut med gårdsgutten Alfred. Så vekter du disse opp mot hverandre.

For min del ble konklusjonen denne: Ja, jeg elsker å bo i byen, men det er en tid for alt. Nå som jeg har fått en liten pjokk, er det på tide å la ungdommen ta over stafettpinnen, mens jeg bytter inn marsvinburet i et karslig rede. Hva skal jeg med nærhet til alt uansett? Ser du meg vase rundt på byen hver helg og henge ut på überhippe kafeer, mens jeg sitter med min alpelue og leser Kafka? Neppe. Derfor landet jeg på å pakke snippesken og starte et kliss nytt liv med hageflekk. Ingen hengekøye så langt, men vi får se neste sommer.

 

Vel vel, nå må jeg stikke. Jeg og Alfred skal ned til elva og kaste småstein og bade nakne.

/toodles!

Min historie

[Denne teksten var egentlig bare ment som et ydmykt bidrag til «Ukens Historie» på Mammanett.no i september 2012. Men etter en helt vanvittig respons, forstod jeg at det var mer til dette enn kun denne teksten. Jeg visste det ikke da, men dette skulle bli startskuddet for denne bloggen. Dette er min historie.]

 

Jeg har aldri likt barn.
Jeg har rett og slett hatet dem.

Ikke slik man sier “Å, jeg bare hater mandager, altså”, nei her snakker vi ektefølt mistrivsel. Hvorfor? Barn bråker uholdbart mye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige, de lukter fiskeslo og de forvandler foreldrene sine til kommunegrå nikkedukker som kaldsvetter hvis de må diskutere noe annet enn bleiepriser og barnehagedekning.

De er høylytte, ufordragelige og utilregnelige. De gir totalt blanke i om du har en dårlig dag eller ikke, hvis de føler for å skrike av full hals på bussen, i rushtrafikken, i influensasesongen, ja så gjør de det. Med renter! Hadde voksne mennesker oppført seg sånn, så hadde de blitt bannlyst!

Barn er arrogante, de eier ikke folkeskikk og de slipper unna med det. De bæsjer nøyaktig hvor og når det passer dem og de er ikke flaue for å innrømme det. De er altfor, altfor ærlige og de oppfører seg rett og slett helt ufyselig. Ikke er de spesielt søte heller. Små barn som sitter og lirer av seg usannsynlige gullkorn og setninger som ikke henger på greip kanskje, men små babyer ser mest ut som uferdig trolldeig.

 

Hva kan være mer irriterende?

Det eneste som er mer irriterende enn barn, er nyfrelste småbarnsforeldre. De maser og de gnager om at alle andre også må få barn og de fremstiller det gjerne som at det er like enkelt som å kjøpe et nybakt brød. Som om det ikke er en livslang forpliktelse av avgjørende betydning, uten noen form for angrerett.

“Men jeg misliker jo barn”, prøver jeg meg. Nei da, jeg gjør visst ikke det, for det er et mirakel, det er bare jeg som ikke forstår det. Man vet ikke hva kjærlighet er før man får barn, man er et uvitende fjols som bare rett og slett ikke er med på notene. Man har ikke sett lyset. Å si at det å få barn kan virke som en religion for noen, vil ikke være å overdrive det grann.

Men det er vanskelig å skjule asurblå søplesekker under øynene, selv bak et blendende hvitt smil. “Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure?” tenkte jeg. Og slik hadde jeg holdt det gående i 30 år, 2 måneder, 3 uker og 4 dager. Men så skjedde det noe.

 

Februar 2012

Det var en dag full av forvirring. Det er fortsatt store deler jeg knapt nok husker. Vi kom sent til sykehuset etter flere dager med mase-rier, og min kjære var så sliten allerede. Etter ni måneder med kvalme, ustabile netter, ingefær-te, forvirring og usikkerhet, var det like før det gikk på stumpene løs. Trodde vi. Vi så på klokken, den var 22.30 og vi var fremme. Vi smilte stort til hverandre, nå var det endelig snart over. Vi var kommet trygt i havn og nå var det bare å la det lille jesusbarnet skli forsiktig ut og begi seg på hjemveien.

Heisann, de klokkene gikk visst 13 timer for fort gitt.

 

 

Det er mye man ikke blir fortalt som vordende far. Jeg hadde inntil da følt at jeg ble underinformert og følte meg nærmest forfordelt, men i etterkant ser jeg jo at det er en forsvarsmekanisme utviklet av kvinner over millioner av år.

Dere unnlater å fortelle oss om en del detaljer rundt fødselen, slik at vi ikke skal ta halen mellom beina og stikke til fjells, greit nok det. For jeg hadde aldri i hele mitt liv trodd jeg skulle vite mer om slimpropper, morkaker, bekkenløsninger, melkespreng og utflod, enn jeg vet om fotball.

 

Det mest fryktinngytende øyeblikket i mitt liv

Hele natten ble et eneste stort kaos og minnene som farer forbi er falmede og abstrakte.

Hei, sjekk, flott åpning, ligg her, pust, spis disse, drikk dette, hei, sjekk, større åpning, prøv å slappe av, et lite stikk, vi blir nok nødt til å ta noen tester, skal bare ta en titt her nede jeg, pust, ikke press, varmt bad, slapp av, vi skal bare ta en liten titt her nede vi, hallo du kan ikke låse deg inn på badet, pust, nå får du et lite stikk i ryggen her, press, nei, slapp av, pust, press, nei, her må noe gjøres.

Hastekeisersnitt.

 

 

Så satt jeg plutselig der. Det er det mest fryktinngytende øyeblikket i hele mitt liv. Jeg har alltid vært mørkeredd og livredd for edderkopper, men å sitte der på venterommet helt alene med et lite barn foran meg, overgår alt.

Jeg var i sjokk.

Først og fremst fordi noen hadde glemt et barn på venterommet, men også fordi jeg akkurat hadde sett mitt første hastekeisersnitt på nært hold. Å sitte på den andre siden av duken og holde min neddopede kjæreste med selskap, mens jeg i øyekroken så flere sykesøstre tilsynelatende slåss med en pitbull på den andre siden, var nær ved å få meg ned i knestående. Hele den natten var meget forvirrende.

I det ene øyeblikket satt jeg hjemme og så på den norske finalen i Eurovision med en pizzabit i hånda og så, bare få timer senere, satt jeg der på venterommet. Alene. Med et fremmed barn foran meg. Jeg husker jeg tenkte at det var usannsynlig uforsvarlig av sykehuset å etterlate meg på den måten. Jeg var da på ingen måte skikket til å være far! De kan da ikke bare forvente at de kan dumpe det ansvaret rett ned i fanget på meg?

Jeg mener hallo, hva er dette for slags sykehus egentlig? Har dere virkelig ikke folk til sånt? Å ja, sant det, det er meg det.

 

 

Så satt vi der. Han lå i sin lille plastboks og sov ut rusen, mens jeg satt med et hode tettpakket med bomull og forsto ikke opp eller ned på noe som helst. Det var ikke en fiber i kroppen min som klarte å forstå situasjonen. Helt apatisk satt jeg og så på den lille klumpen og lurte. Det var da jeg ringte til mamma. Min stakkars mor hadde sittet oppe fra tidlig om morgenen og ventet. Hun hadde bitt hver eneste negl ned til roten og var, som mødre er, et nervevrak.

Hun var helt sikker på at noe hadde gått galt. Jeg var rolig som skjæra på tunet og skulle bare fortelle at alt gikk supert, helt etter planen, tipp topp tommel opp. Så brast demningen. Hele ansiktet eksploderte og tårene sprutet ustanselig. Et helt liv med tilbakeholdte mannetårer skulle tilsynelatende etterbetales og regnet ville ingen ende ta. Gjennom tårefossen så jeg at det var kommet et par til på venterommet, men det lot seg altså bare ikke stoppe.

 

 

Så forsto jeg det…

Når jeg endelig klarte å komme til hektene, var hele min gamle verden druknet, snudd på hodet og veltet om. Jeg så ned på min sønn og i det øyeblikket forsto jeg det. Det var alt jeg noensinne hadde lett etter, svaret på alle mine spørsmål. Jeg kjente et nytt hjerte dunke i brystet, et hjerte som banket hardere og stoltere enn det gamle.

Et pappahjerte.

 

 

En dyp erkjennelse
Noen måneder senere putret jeg av gårde i sedvanlig tempo langs E6, da det plutselig gikk opp for meg. Det var som om et magnesiumbluss hadde lurt seg inn under topplokket og nå brant av full vigør. Midt i en ellers alminnelig tankeboble, hadde det plutselig skåret gjennom en tanke så skarp og klar at den ikke kunne være annet enn ektefølt sannhet.

Jeg innså med ett at jeg hadde funnet det jeg hadde lett etter hele livet, som alle leter etter egentlig. Meningen med livet. Jeg har aldri trodd det fantes noen dypere mening med livet, jeg har alltid hatt en kynisk grunntanke om at livet er tilfeldig og at vi bare er her en kort, meningsløs periode før teppet faller og publikum går hjem. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes “den ene rette” for noen og at det i hvert fall ikke er noen annen mening med livet enn å tjene nok penger til å sove godt om natten.

 

 

Men så slo det meg at denne rare følelsen jeg hadde kjent på siden min sønn ble født, nå endelig hadde åpenbart seg. Jeg hadde visst det hele tiden, jeg hadde bare ikke landet helt etter fødselen enda. Det skulle ta noen måneder.

Hele min verden hadde eksplodert og den hadde tatt sin gode tid på å lande igjen, og i mellomtiden hadde jeg ikke hatt noen forutsetninger for å forstå hva som foregikk. Men jeg visste det. Jeg visste det i det sekundet jeg så min sønn for første gang. Kjente det når jeg holdt ham inntil meg, følte det når han klemte hånden sin rundt fingeren min på sykehuset, merket det i hjertet da han sovnet på mitt bryst og da jeg hørte ham gråte sine første, usikre vokaler.

Jeg så det i øynene på ham, i blikket som ramlet tilfeldig rundt i rommet og prøvde å forstå. Den lille bylten, den spede pustingen, det lille gryntet, mitt lille nurk. Det var meningen med livet. Det var min sønn. Hele bilen lyste opp og jeg kastet meg umiddelbart over telefon.

– Hallo?

– Hei pappa, det er meg.

– Å hei du! Nå, hva kan jeg så hjelpe deg med i kveld da? Trenger du penger? Haha!

– Nei, jeg ville bare si deg en ting

– Jaha, hva er det gutten min?

– Pappa? Dette høres kanskje rart ut, men? jeg ville bare si takk. Takk for at dere gadd, for alle de gangene jeg slo med dørene, for at du spilte Prokofiev for meg, for alle krangler vi har hatt, for søndagsfrokostene, for alle gangene dere maste om lekser, for turene på skøytebanen, for alle klemmene, for de gangene jeg har gjort dere forbannet, for de gangene jeg har gjort dere stolt, for slalomski, for julegaver, for visdomsord sagt i harnisk, for sigarene du røykte i romjulen, for at dere heiet på meg, for alt.

 

Selvrealiseringens hellige gral

Jeg har alltid trodd at det som lå på livets øverste hylle var selvrealiseringens hellige gral, en slags tilstand av nirvana der alt man ønsker å gjøre er gjort. Millioner på konto, kajakk på hytta, kiteinstruktør i påsken, backpackertur til India, hitsingel på VG-lista, hole-in-one-sertifikat, svømmeknappen og en mestvinnende champion i hundekurven.

Men her sitter jeg altså, dødssliten og i en særdeles ulekker grå joggebukse. Jeg har blitt kjærestefeit. Jeg må bruke biteskinne om natta for å klare å sove skikkelig. Jeg blir ikke invitert på fester lenger. Jeg vurderer å tyvlåne litt godsaker fra sminkepungen til frøkna for å photoshoppe de deler av fjeset som søvnrytmen har herjet mest med.

Jeg har blitt en sånn som diskuterer bleier på fest og jeg er ikke flau for å innrømme det. Jeg har blitt en sånn som vanlig barnemat ikke er godt nok for. Jeg har latt sexlivet pakke snippesken og dra på langtidsferie sammen med byturene, fritiden og overskuddet. Jeg kan ikke se på bilder av sønnen min uten at det snører seg i magen. Hver. Eneste. Gang.

Jeg har blitt en sånn som prøver å forklare kompisene mine at man blir så glad i barna sine at det gjør vondt. Ikke som i “å nei, kokt torsk er så vondt”, men en hjerteskjærende sorg basert på ustanselige mengder kjærlighet.

 

 

Puslespillets siste brikke
Jeg har blitt myk som karamellpudding og klarer ikke å se på tv uten å få en tåre i øyekroken. Det trenger ikke å være noe trist en gang. Jeg har fått østrogen i blodet. Jeg ser på mine venner som ikke har barn og tenker “stakkars jævler, dere kjenner ikke kjærlighet”. Jeg har blitt en sånn som deltar aktivt på diverse nettsamfunn for småbarnsforeldre, tipser andre om diverse blogger og videresender smarte oppskrifter. En som skriver leserbrev om hvor ufattelig sterke følelser jeg har for min sønn. Jeg kan kjenne den forløsende, varmende, nesten kilende tilfredse følelsen av at puslespillets siste brikke har falt på plass.

Jeg har blitt min verste fiende, men jeg er lykkelig. Jeg har blitt en tussete småbarnsfar av verste sort og jeg ville ikke vært noe som helst annet. Jeg har blitt en sånn som en som meg hater innstendig.

Og jeg simpelthen elsker det.