Brente menn og bondekoner

I dag var endelig dagen for en av julens viktigste tradisjoner: Pepperkakebaking!

Ingen pepperkaker, ingen jul – sånn er det bare. Ikke at man spiser så fryktelig mange av dem, men det må liksom bare til. Det blir som is om sommeren og appelsiner i påsken. Eller viktigere enn det egentlig, for uten lukten av småbrente pepperkaker og en krokete peppergris dyppet i kaffe, blir det liksom ikke skikkelig jul.

Derfor var det en stoooor glede å ha pepperkakeverksted med ungene i dag.

Må innrømme at vi jukset litt og kjøpte ferdig pepperkakedeig i år. For når det kommer til pepperkaker, så er det ikke så himla viktig om deigen er kortreist, økologisk, vegansk og sukkerfri – dette handler 99%* om kvalitetstid med familien.

(…og 1% om å musespise deigen før den stekes 😉)

Etter at pepperkakene er rullet ut, herjet med, stekt og dekket med to strøk glasur og Non stop, smaker de nok ganske likt uansett. Det viktigste for smaken er tross alt ikke deigen, men at pappa husker å ta dem ut av ovnen i tide.

Og som med alle gode juleverksted, løp selvfølgelig tiden fra oss i dag. Så innen alle menn og koner var bakt og stekt, var det tid for kveldsmat og Snøfall. Hupps! Vel vel, da blir det 2 pepperkakeverksted til prisen av 1. Pynting og pepperkakehus tar vi i morgen 😊

´

/ En kilo pepper + en teskje med farin 👍👍

Ikke mist nøklene igjen!

Reklame | Tail it

Tidligere i høst hadde Christina og jeg en smålig krangel gående i lang lang tid. Christinas bilnøkler var sporløst forsvunnet, men HVEM hadde rotet dem bort?

Hun mente bestemt at jeg hadde lånt nøklene en dag og aldri levert dem tilbake. Jeg på min side sto hardnakket på at nøklene lå gjemt langt nedi en av hennes bunnløse vesker. Der alle sånne ting ligger; gamle strikkesaker, en flatklemt proteinsjokolade, leppestift og en tyggis fra 19-pil-og-bue.

Frem og tilbake gikk diskusjonen, som ble surere og surere for hver dag som gikk. Til slutt, etter flere uker med kalde skuldre og anklager, fant vi nøklene. I veska hennes. Der jeg mente de lå, men som hun da mente jeg hadde lagt dem. Hvem som faktisk hadde rett vil for alltid forbli et mysterium.

Det som derimot er sikkert, er at vi aldri trenger å ha denne krangelen igjen! For i samarbeid med Tail it har vi nå løst problemet for alltid 😄

Tail it er nemlig verdens minste GPS Tracker. Det er en norskutviklet og sikker sporingsenhet som bruker satellitter til å spore trackerens lokasjon, som betyr at du kan spore den opp hvor som helst i verden!

Det betyr i praksis at Christinas nøkler aldri noensinne kommer til å «forsvinne» igjen 😁

Via en egen app kan man til enhver tid se akkurat hvor på kartet enheten befinner seg, via sanntids-sporing med global rekkevidde. Man kan også aktivere lyd og lys på enheten, slik at man kan bruke sansene til å rote den frem fra bortgjemte plasser i skuffer og skap.

Tail it har 2 ukers batteritid per lading og er så liten og lett at den kan plasseres stort sett overalt. I jakkelomma, i veska, i lommeboka, i skolesekken etc.

Ja, for det er jo ikke bare Christina som har en uvane med å «miste» ting. Guttungen som glemmer bagen på fotballtrening eller pappa som har mistet lommeboka ut av sekken på tur i skogen.

Tail it kommer i 5 ulike versjoner med hvert sitt bruksområde:

  • Tail it og Tail it + kan plasseres på nøkkelknipper, i jakkelommer eller sys inn i fôret på den uvurderlige favorittbamsen 😉
  • Tail it pet passer perfekt på halsbånd til katt og hund.
  • Tail it bike er spesiallaget for sykler.
  • Tail it kids er en egen GPS-klokke til barn!

 

GPS-klokken skrev jeg faktisk et innlegg om for 3 år siden. Siden da har klokken byttet navn fra “Gator” til “Tail it kids”, og kommet i en nyere og bedre bedre versjon med touch-skjerm.

Les innlegget: «Vinn verdens kuleste telefon-klokke for barn!» (OBS Vinneren er trukket for over tre år siden, haha)

De supersmarte Tail it-produktene, også kjent som Årets julegave for surrehuer og bekymrede småbarnsforeldre, finner du i Power-butikker – eller ved å klikke her: Tail it: “Verdens minste GPS Tracker”.

En klynge med barndomsminner

Det rare med barndommen er at man aldri vet hva som danner livsvarige minner.

Turen til Danmark som foreldrene trodde skulle bli livets høydepunkt, glemmes kanskje som gårsdagens avis. Mens en liten ting de voksne kanskje ikke tenkte stort over, kan være det man tar med seg resten av livet.

For meg er en av de tingene pakkekalenderen jeg hadde som liten. Hver jul hang den der ved senga. 24 små tøyposer med et par godteribiter i hver. Ikke stort, men for meg helt magisk. Jeg elsket lukten av den, se dagene tikke unna, følelsen av å glede meg. Så kunne jeg stikke snuta inn i klyngen av små godteposer og lukte meg frem til julemagien.

Jeg vet jo ikke om mamma egentlig vet eller visste hvor mye det betydde for meg. Å hver dag kunne våkne opp og snøre løs en liten pose med lykke. Kanskje var det bare stress og noe hun egentlig verken hadde tid eller ork til. Men hun gjorde det likevel, og for meg var det magisk.

En liten skumsopp, en puncheknapp eller en bugg med banan. Alle disse små tingene som festet seg til minnet og gjør meg glad den dag i dag. For det var jo ikke bare godteri og førjulsglede, det var 24 poser med trygghet og kjærlighet.

Barndomsminner 😊

 

Det synes jeg er en fin tanke å dele med dere som kanskje akkurat nå sitter midt i julestria og tenker alt dere har gjort, skulle ha gjort, rekker og ikke rekker.

Ikke for å gi dårlig samvittighet til dem som ikke har laget julekalender til barna i år, det er bare et eksempel på at de tingene vi gjør for barna, kan bety mer for dem enn vi tror. Ikke alle får laget julekalender, ikke alle får reist til Danmark – men velg de tingene som betyr noe for deg og gjør det med kjærlighet, så vil det bety alt.

Det kan være en liten greie, det kan være en stor greie – du vet aldri hva barna vil bære med seg som sine lykkeligste minner resten av livet ❤️🎄

Jul på trampolina

Hørt om familien Surrehue? Du vet, de folka som alltid kommer for sent. Som bommer på foreldremøtet med en dag. Som sender barna på skolen med én støvel og én sko. Der har du oss.

Eller meg, egentlig. Jeg har bare smittet Christina. Før hun ble sammen med meg, var hun et anstendig kvinnemenneske med orden på livet, men det er med par som det er med hundeeiere: Med tiden smelter man sammen til ett. Folk begynner å ligne på hundene sine, par tar hverandres uvaner til seg.

Dessverre for Christina så betyr det at hun har blitt smittet av mitt rot. Jeg roter mer enn en barnebursdag i kake-rus og surrer mer enn en skjære på gjæra epler.

Men i år tror jeg kanskje vi har nådd toppen. Altså, virkelig.

Det er én ting å gå ut av barnehagen med blå plastsokker på utsiden av skoene (igjen), noe helt annet blir det med store, veldig opplagte ting.

Som å pakke ned trampolina for sommeren… Ja, for det bør man gjøre. Reisverket kan godt stå, men duken burde tas inn før tonnevis med snø kommer og legger seg oppå som en velfødd elefant.

Trampoline er uansett en sommeraktivitet. Men i år ble sommeren ganske lang, og så kom høsten, og så kom regnet, og så kom snøen og så står plutselig trampolina ute fortsatt! 😆

Det er selvfølgelig lov å være litt treig på avtrekkeren, men juletreet fikk vi opp allerede første desember! Og det burde faktisk være en lov som sier at det ikke er lov å ha trampoline og juletre oppe på likt. Men der er vi nå..

Så nå blir det å ta ned trampolina før neste snøfall. Enten det, eller så får vi rigge ned juletreet, pynte trampolina og feire julaften der ute. Hadde jo forsåvidt blitt mer moro det 😆

/ God jul/sommer, hilsen familien surrehue 🎅🎄🌴☀️

Pappahumor tatovert på kroppen!

I dag ble det en ny tatovering på min allerede ganske tatoverte kropp. Og jeg innrømmer det før noen rekker å si det i kommentarfeltet: Dette er kanskje min teiteste tatovering til nå 😂

Tatoveringen er i all sin enkelhet et tørt ordspill jeg kom på selv. Men jeg synes det var så morsomt at jeg bare måtte få det i evighetsblekk på kropp.

Men tatoveringen har også en dypere mening. For den representerer også denne perioden i livet, og på så måte vil den stå seg som et varig minne fra denne herlige tiden for resten av livet.

Noen av tatoveringene mine er totalt blottet for dypere mening, men denne har faktisk en fin tanke bak seg.

Og da jeg så skissen som Talla hos Bohemen Tattoo hadde laget for min rare idé, ble jeg umiddelbart forelsket.

En drøy time med intens smerte og lidelse senere, var kunstverket ferdig. Og jeg er sååååå fornøyd!! 😍

Se på den luringen her da!

#teselskap 😂✌️

 

Ordspillet vil kanskje bare være morsomt en gang eller to, men minnet om hva den representerer vil varme hjertet for alltid ❤️

// Les også: “Teselskap for 4”

Sulten som en gravid kvinne

Da jeg våknet i dag, følte jeg meg nesten gravid. Ikke fordi magen sto som en badeball, men fordi jeg hadde så sinnssyke cravings etter én spesiell matrett: Brødskive med leverpostei.

Kjente det med én gang jeg våknet. Leverpostei! Nå!

Så da var det rett opp på butikken for å kjøpe ferskt brød og leverpostei. Det skjer sånn cirka én gang i året, og på den dagen kan jeg spise et nærmest uendelig antall brødskiver med leverpostei uten å gå lei.

Det rare er at til vanlig så spiser jeg egentlig ikke så mye leverpostei, men på denne ene dagen kan jeg spise et helt årsforbruk.

På dager som denne, skjønner jeg litt hvordan sultne, gravide kvinner har det. Skjønner hva det vil si å ha en merkelig “craving” som ikke lar seg stanse.

Så langt i dag har det gått med et halvt brød og flere bokser ovnsbakt leverpostei, og enda er det kveldsmat igjen 😆🙈

Men så, i morgen er det helt sikkert over. Og et års tid til neste gang. Ikke mer leverpostei, tjukken.

Rart? Ja, veldig rart. Men andre har helt sikkert rarere ting for seg. Jeg har jo hørt om gravide damer som blir fysne på både murpuss og viskelær, så på gravid-skalaen blir abnorme mengder leverpostei helt sikkert ganske normalt.

Men nå må jeg runde av – på tide med en matbit 😆

// Gimme gimme gimme a leverpostei after midnight 😍🍞

P.S. Har du noen merkelige cravings?

Julen er i gang!

Marsipan, klementiner og kyrkjebrøl – årets beste tid er her!

I år startet vi feiringen tidlig og smalt opp juletreet allerede 01. desember! Det føltes nesten litt for tidlig, for vi pleier å drøye helt til Luciadagen, men 13 dagers venting føltes altfor lenge i år.

Ungene var superklare og på ettermiddagen i går var vi med på julegrantenning med gløgg og sang i bygda, så da føltes det brått helt innafor.

Og med julemusikk på radioen, et par esker med julepynt og to supergira barn som hadde gledet seg stort til å pynte treet, kan vi herved erklære julefeiringen 2019 for åpnet!

I går fikk vi også endelig et gjensyn med Snøfall på TV. Jeg hadde helt glemt hvor utrolig fin den serien er! Julestemningen skyter jo rett til værs når Julius spretter rundt og synger at julenissen gleder seg til jul 😄

Planen var å se Home Alone allerede i går, men det rakk vi ikke. Kanskje like greit, det er fortsatt lenge til jul. Og å se Kevin gjøre om huset til et torturkammer for tyver, er en av julens høydepunkter og absolutt en godbit vi kan spare litt til 😊

// Jule-Peter gleder seg til jul 🎅

Magisk løk ble radiosak!

I en årrekke har Christina og jeg påstått at løk fungerer mot tørrhoste. Kutt en løk i to, sett den inn på soverommet og i løpet av få minutter vil tørrhosten opphøre.

Magisk?

Galskap?

Utrolig?

Idiotisk?

Jeg har jo sett med egne øyne at det fungerer, men hvordan? Og hvorfor er ikke dette internasjonalt anerkjent? Har det bare rablet for Christina og meg, eller finnes det logiske forklaringer bak løkens magiske kraft?

I alle år har jeg har lurt og i dag fikk vi ENDELIG svaret!

For i dag tidlig jeg invitert til NRK-programmet «Opptur» for å snakke om løk. Først var det bare meg i studio, men plutselig introduserte de en ekspert på området. Carl Henrik Gørbitz, kjemiprofessor ved Universitetet i Oslo, hadde nemlig tatt en nærmere titt på løkens «magiske» egenskaper.

Oh no! tenkte jeg. En kjemiprofessors vitenskapelige tilnærming versus mine Durek-aktige påstander om løkens tverrdimensjonale magi.

Nå ryker teorien ut vinduet, tenkte jeg.

Selv om jeg vet at det funker, så kommer selvfølgelig eksperten til å si at dette bare er tull.

Først begynte han å bryte det ned i fremmedord jeg aldri vil klare å uttale og jeg tenkte at nå kommer sikkert det slående argumentet snart, men så skjedde noe magisk: Han kunne ikke motbevise at det faktisk kan fungere!

Snarere tvert imot vil jeg si at han hellet mot at dette faktisk kan ha noe for seg. For vi vet jo at tårekanalene påvirkes av å kutte løk på kjøkkenet, så hvorfor skulle ikke samme effekt gjelde for tørr hals og slimhinner i nese og svelg?

Og det var så moro å høre! Det har ikke rablet for Christina og meg, vi er ikke idioter for å sette ut løk og få barnas soverom til å lukte som en kebabvogn – det kan beviselig faktisk fungere!

Jeg må presisere at vi fikk ikke et entydig «JA» fra professoren, men et ganske tydelig «joda, det kan være at dette kan fungere» og det er mer enn godt nok for meg.

Så da vet du det: To bloggere og én professor kan ikke ta feil – løk er magisk 😄

Hør hele innslaget her (begynner kl. 1 time 38 min 48 sek):

https://radio.nrk.no/serie/opptur/DVFJ01009719/01-12-2019