Vår alternative Halloween

Etter alt oppstyret med Halloween i år, kunne vi jo ikke sende ungene ut på godtejakt i dag 😉

Så hva gjorde vi til slutt?

Satt vi hjemme og tvangsfôret barna med kålrot og sardiner? Kjeppjagde vi alle spøkelser og zombier som ringte på? Pakket vi inn hundebæsj i twistpapir og saboterte hele feiringen?

Nei da, vi startet heller vår egen lille tradisjon. For det viste seg at vi har flere vennepar med små barn som også var klar for en litt alternativ Halloween-feiring i år, og dermed samlet vi en liten gjeng og stakk på kino! Så fikk selvfølgelig barna velge seg litt godteri til filmen og storkoste seg med kino midt i uka. Deretter stakk vi ut for å spise pizza og ha det som plommen.

Og det viste seg å være en kjempeidé! For vet du hvem som stikker på kino og familierestauranter på Halloween? Nesten ingen! Dermed hadde vi nesten hele kinosalen og for oss selv til å nyte Karsten og Petras eskapader på det store lerretet.

Pizzarestauranten var nærmest folketom den også, som er helt perfekt når man har med seg fem små som veldig gjerne vil løpe fra seg litt mens man venter på maten 😉

Så alt i alt en stor suksess for årets Halloween-feiring, den beste vi har hatt til nå. Og da vi la ned “Den store rumpeboka” og skrudde av lyset, takket 5-åringen for en kjempefin dag!

Også jeg som hadde gått inn i denne dagen med litt dårlig samvittighet for å være den eneste uttalte surpompen i landet.. Tenk at mitt hat til Halloween skulle føre til vår beste Halloween til nå. Livet funker på merkelige måter i blant 🙂


Klare for kino 1.
 


Klare for kino 2 🙂
 


Oh ye!
 


En som gleder seg til mat x-)
 


Hele restauranten for seg selv? Da er det lov med gjemsel 😉
 


Uhuuuuu!
 


Og favorittboka på sengekanten. Kan ikke klage da 😉

Peter Surpomp skal på TV

I morgen kommer “Mannen som hater Halloween” på TV for å prøve å forklare seg x-)

masked children for Halloween
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

 

Før helgen skrev jeg et innlegg om at jeg hater Halloween og synes det er en skikkelig drittdag. Sjeldent har jeg satt så mange sinner i kok.

Det skal sies at responsen for det meste har vært positiv, men jeg har også fått en anselig mengde provoserte mailer om hva for en kjip, surmaga fyr jeg er. Og i dag ringte jaggu meg TV2 for å invitere meg til direktesendt avhør intervju i morgen tidlig. Og det må jeg jo slå til på 😉

For det er ikke det at jeg hater Halloween. Ikke sånn egentlig. Jeg mener bare at for barn i mine barns alder er Halloween fint lite annet enn en rendyrket godterifestival, og det synes jeg er noe forbannet herk.

Det er ikke slik at jeg har en slags personlig vendetta mot selve Halloween-feiringen, men det jeg derimot hater med Halloween er dette:

Lørdag 21. oktober solgte Coop Mega 100 000 kilo smågodt på tilbud. Før det ble utsolgt. Og da klikket folk i vinkel. Svindel! SVINDEL!!

100 000 kilo smågodt. Det er ganske mye smågodt. 100 000 kilo smågodt tilsvarer vekten av ca. 20 fullvoksne elefanter. Og det er bare på Coop Mega. Hvor mye blir det til sammen på alle dagligvarekjeder landet rundt? Ekstreme mengder.

elephant
Licensed from: pixel / yayimages.com
 

Alt det smågodtet går i all hovedsak rett ned i bittesmå barnemager. Samtidig vet vi at det er en eksplosiv økning av fedme, overvekt og diabetes type 2 blant norske barn og unge.

Og det er vel dette mitt hat til Halloween handler om: Dagligvarekjedenes totale mangel på samfunnsansvar og kyniske prissetting som til syvende og sist gjør lite for foreldrenes lommebok, men mye for barnas forringede helse.

Så kan man selvfølgelig si at dette er ikke er butikkenes skyld, men foreldrenes fordømte ansvar, og at man i hvert fall ikke trenger en moraliserende idiot som meg til å passe på seg, men 100 000 grunner sier at jeg har et poeng. Dingler man en priskrig i ansiktet på folk, vil de bite på.

Dette er selvfølgelig dagligvarekjedene smertelig klar over. De gir totalt blanke i hvor mye sukker som stappes i små barn, alt det handler om er at du ikke skal legge igjen en eneste krone hos konkurrentene. Og det synes jeg er så jævlig ufint.

Så skjønner jeg selvfølgelig at barna synes det er moro å gå fra dør til dør og sanke godteri på grossistnivå, jeg synes bare det har gått en usmakelig inflasjon i hele konseptet med priskrig og godtebøtter.

Poenget mitt er bare dette: Vi trenger ikke 100 000 kilo smågodt. Vi trenger ikke butikker som horer seg ut for å selge mest mulig billig dritt til landets små som vil ha det mest, men trenger det minst.

Closeup of candies with pumpkins
Licensed from: Sandralise / yayimages.com
 

Takket være tilbakemeldinger fra dere har jeg derimot lært at det er veldig mye mer ved Halloween for litt eldre barn, slik som Halloween-disco, fest, dans og lek. Og det er helt fantastisk! Men de fleste Halloween-aktiviteter utover å gå fra dør til dør og tigge om e-stoffer, gjelder mest litt eldre barn. For yngre barn er det ikke så mye å velge mellom.

Men det er jo helt nytteløst å bare sitte på gjerdet og klage, så derfor skal jeg heller gå inn for å gjøre mer ut av Halloween og være en del av den endringen jeg etterspør!

Som å arrangere skummel skattejakt i skogen, lage rebus-løp rundt huset eller låne barnehagen og invitere til Halloween-fest for store og små. Servere zombiepizza med avkuttede fingre og blodig hjernegelé til dessert. Den type ting.

Jeg kan gjerne elske Halloween jeg, men på de rette premissene. For jeg synes det bør være mer til en festdag enn bare å skyte barna med godterikanon.

halloween decoration
Licensed from: Dan Kosmayer / yayimages.com
 

/ Sees på God Morgen Norge på TV2 i morgen (kl. 09.30-10.00). Hilsen Peter Surpomp.

Ren seng og bonuspoeng

// annonse //

For noen uker siden skrev jeg om da jeg rundvasket både bad og kjøkken i jakt på bonuspoeng fra frua.

Det fungerte såpass bra at jeg tenkte jeg kunne prøve igjen! Men hva skulle jeg gjøre denne gangen? Svaret meldte seg ganske raskt.

For mens jeg gikk og funderte, slo det meg at det er én ting jeg ikke har gjort på år og dag: Skifte på sengene!

Det har liksom vært Christinas greie fra dag én, men det virker utrolig kjedelig og tidkrevende. Så da Christina dro ut for en runde med ærender, slo jeg til.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Game on, sengetøy!
 

Jeg tenkte først at jobben skulle gå raskt og enkelt, men det tok meg bare et halvt putevar å innse at å skifte på sengene er noe av det aller kjedeligste et moderne menneske kan utsettes for.

Først må alt tas av og bæres ned til vaskerommet. Grei skuring. Men så blir ting plutselig verre, for nå skal alt sorteres og vaskes. Hva skal vaskes sammen med hva, hvor lenge, på hvilken temperatur, på hvilket program, med hvor mye vaskepulver og tøymykner?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hei, jeg heter Peter og er ganske dårlig på gresk.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Parfymefritt vaskepulver fra Unik, såpass vet selv jeg at man burde ha.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hupps! Trodde dette var tøymykner… (se neste bilde).
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vel vel, da blir det i hvert fall veldig rent sengetøy denne gangen x-)
 

Jeg har jo ingen aning hvor mye vaska veier eller hvor hardt/bløtt vann vi har, så jeg gikk for slump og øyemål. Så satt jeg på maskinen og tenkte at jeg var en oval kaffepause unna nyvasket vask. Men neida! 2 timer og 40 minutter skulle det ta!

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å vaske, tørke og legge på det samme sengetøyet igjen, men dette var rundt 2 timer og 20 minutter lenger enn jeg hadde forventet, så da ble det å gå for Plan B: Bruke sengetøy fra skapet.

Det åpnet selvfølgelig en helt ny verden av problemer! For i skapet lå en massiv klump av tekstiler og brettekanter. Hva er voksenlaken og hva er barnelaken? Hvor mange dynetrekk har vi og hvor i all verden skal jeg finne putevar til puter i minst 10 ulike størrelser?

Jeg endte med å rive ut alt av skapet og lete meg gjennom kaoset. Dette tok selvfølgelig en liten evighet, for det ene lakenet var for lite, det andre for stort, og ingen putevar så ut til å passe.

Enda gjensto det verste: Re på sengene. Parre dyner og dynetrekk, få laken til å strekke hele veien over og få nytt trekk på alt. Det tok meg altså så gudsjammerlig lang tid at innen jeg var ferdig var Christina for lengst kommet hjem, og lurte på hvorfor i all verden alt sengetøyet fra skapet lå strødd utover gulvet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kom så!
 

Og enda hadde jeg ikke engang fått vaska ut av vaskemaskinen, satt på en ny maskin med resten, hengt opp vått sengetøy, brettet tørt sengetøy og fått det opp i skapet. Heldigvis er jeg utrolig barnslig og tok meg tid til å leke litt underveis for å holde meg motivert x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ingen kommentar x-)
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Klesklypene fra Unik kan også brukes til andre ting. Anbefales ikke brukt på fjes faktisk #au
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Korrekt bruk av klesklyper 😉
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Aper i senga? Det var ikke bra.
 

Men til slutt ble jeg endelig ferdig og da jeg deiset ned på senga og kjente den fantastiske duften og knirkingen fra nytt, rent og nydelig sengetøy, slo det meg: Dette skal Christina aldri måtte gjøre alene igjen. Ikke søren. Fra nå av skal vi dele på jobben.

Jeg skjønner ikke hvordan hun i det hele tatt kan ha latt dette pågå i så mange år uten å klikke eller klage. Det ville jeg gjort. Høylytt og fylt med banneord, hver eneste gang. Enten det eller så hadde jeg solgt huset og flyttet inn på hotell 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Nytt sengetøy = Verdens beste følelse!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Favorittsengetøyet og boka på plass, noen kommer til å bli fornøyd i kveld 🙂
 

Tusen takk til Unik som bisto meg med gode produkter i denne tøffe tiden.

Unik har et vanvittig stort sortiment av såkalte “non-food”-produkter i stort sett alle kategorier. Babyprodukter, tøyvask, rengjøring, papir, borddekning og oppbevaring. De har vaskekluter, klesklyper, oppvasktabletter, vaskemiddel, tørkeruller, mellomleggspapir og veldig mye mer.

Unik-produktene er billig og bra, og bidrar til å gjøre jobben raskt og effektivt. Så takk til Unik for hjelpen, jeg ville ikke klart det uten dem x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bare sånn passe fornøyd med seg selv 😉
 

Tips, råd og smarte produkter –> Sjekk ut Unik på Facebook

Litt uvanlig lørdagsgodteri

I det siste har Pluttolini og jeg lest mye Nysgjerrige Nils på sengekanten. Du vet, den nysgjerrige lille apen som lager et lite helvete hvor enn han går.

Og favorittboken vår for tiden er uten tvil den vi lånte på biblioteket sist: Nysgjerrige Nils og sjokoladefabrikken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Boken handler kanskje ikke spesielt overraskende om at Nils besøker en sjokoladefabrikk og lager et lite helvete, som seg hør og bør.

Men det er noe fantastisk med den boka. Å se maskinene som lager sjokolade. Å få lese om de ulike smakene på sjokoladekonfekten. Banankrem, appelsinskum og nougat.

Så blir vi liggende å prate litt om sjokoladefabrikker og konfekt. Om bokser med sjokolade i alle slags smaker og fasonger. Han spør om det finnes sånne sjokoladefabrikker og det kan jeg bekrefte at de gjør. Så spør han om vi kan dra og besøke en sånn fabrikk en gang, og det har jeg minst like lyst til som ham.

Så legger han seg til å sove, mens pappa blir sittende og dagdrømme om sjokolade.

Men i går, da vi skulle dra ut for å handle og kjøpe lørdagsgodteri kom endelig spørsmålet som pappa har ventet så lenge på:

– Pappaaaa?

– Mjaaa?

– Atte… Hva er det det heter igjen, sånn de lager på sjokoladefabrikken?

– Konfekt?

– Ja! Går det an å kjøpe konfekt?

– Ja..

– Åh! Kan vi vær så vær så snill å kjøpe konfekt i dag?
 

Og sånn ble det at lørdagsgodteriet til to barn på til sammen 8 ½ år i går, ble en boks med konfekt vanligvis myntet på folk i aldersspennet AFP og oppover 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Så mange muligheter! <3
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp gikk selvfølgelig rett for den ene kronjuvelen i midten, hihi.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å bestemme seg for bare tre biter kan fort ta 20 minutter.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Like lykkelig som en ape på en sjokoladefabrikk.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Viser seg at Nils og jeg spiser sjokolade på akkurat samme måten.
 

/ God, littegranne kvalm søndag 🙂

En dust for duftlys

Jeg skal innrømme at jeg hadde gruet meg. For en tur for to til IKEA kan svinge begge veier. Det kan bli kjøttboller og roser og full harmoni. Eller det kan bli fresende krangel, kald pølse og separasjonspapirer.

Og i dag skulle vi ha et stort skap. Og et lite skap. Og litt yms til kjøkkenet. Så skulle vi ha med noe til svigermor også. Jeg tuller ikke når jeg sier at åpningstidene var det aller første jeg sjekket. 23.00, ja. Vi kommer til å bli her en stund.

Men så skjedde noe magisk. For tidligere i dag var vi på bloggmøte i Oslo. Der ble vi blant annet kjent med supertrivelige Line Victoria, aka Supporterfrue. Viste seg at hun hadde fått seg barnevakt for dagen og ville presse inn en tur på IKEA, hun også. Og vi var sultne.

Dermed var det duket for sladrelunsj for tre, og der ble vi sittende og prate og skravle og kose oss glugg! Såpass lenge faktisk at da vi endelig var ferdig, hadde Christina mistet den verste shoppingtrangen! All tiden vi hadde satt av til shopping, hadde liksom gått med til andre ting og nå var hjernen hennes klar for retur.

Dermed ble den store rundturen redusert til kun et lite streif. Hun stoppet ikke for å se på glass engang! Ikke ville hun kjøpe nytt skap til gangen heller, da var det visst bedre å få malt gangen først.

Og da ble jeg så glad! Jeg som hadde sett for meg en hel dag med åpen soning og pølselukt i det fjerne, var plutselig fri til å reise hjem på under halvtimen!

Men det var da jeg kjente en eim i nesa..

Det startet som et hint av blomstereng. Jeg lot nesa ta kommandoen og fulgte den slavisk. Plutselig et innspill av røde bær; skogsbær av noe slag. Nesa førte meg videre og nå forsto jeg hvor det bar. Så et skarpt innslag av cappuccino, før endelig, selve gullkalven: Vanilje. Vi var ankommet. Duftlys-avdelingen.

Viser seg at jeg elsker duftlys. Jeg pilte fra hylle til hylle og lot nesa løpe febrilsk fra lukt til lukt som en brunstig hannhund i løpetiden.

En sånn en må jeg ha, en sånn en må jeg ha. Og i hvert fall en sånn en. Jeg var i duftlyshimmelen. Tre sånne må jeg ha og kanskje en sånn stor en. Sniff sniff.. Nei, to av den, faktisk.

Da jeg endelig var ferdig, var Christina borte vekk. Ikke der jeg gikk fra henne, ikke i nærheten. Til slutt måtte jeg ringe og fant henne blant selvbetjeningsradene. Der sto hun lent mot en halvtom handlekurv og sendte meg det oppgitte gubbeblikket. Ikke spesielt imponert.

Så betalte vi og dro.

Baksetet tomt for skap, men forsetet fullt av eplestank og vaniljeduft. Alt i alt en dårlig dag for skap, men en fantastisk dag for skravlelunsj og duftlys. Ja vel, så kommer det grusomme skapet til å bli stående i gangen en god stund til, men det kommer i hvert fall til å lukte sinnssykt godt der da 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


 

/ Ha en vaniljestinkende helg! 🙂

Den ultimate partesten

Dette blir mildt sagt spennende!

For i dag skal Christina og jeg på det samme møtet i Oslo. Og vi har bil. Stasjonsvogn med ledig baksete. Og vi kjører forbi Sandvika på veien..

Jepp, vi skal på IKEA..

Couple shopping
(Licensed from: phovoir / yayimages.com)
 

Christina har mast i månedsvis om at vi må komme oss på IKEA for å kjøpe gudene vet hva, men vi trenger det visstnok. Og det er sikkert fint og flott det altså, jeg bare vet hva som kommer til å skje når vi kommer dit.

Jeg tror vi drar dit for å spise kjøttboller, kjøpe en skuff (én skuff) og kanskje et par frekke duftlys, men hun tror vi skal på ekspedisjon til månen. Vi har all tid i verden og et helt romskip å fylle.

Og det er ikke det at jeg hater IKEA, jeg gjør ikke det. For det kan være fint å reke rundt og se på puter og gafler, men det kommer et punkt der man blir drittlei. For meg inntreffer det etter ca. 25 minutter. Alt over det er et minefelt.

Da blir jeg lei, sur og utålmodig. Mister absolutt all interesse for alt, til og med duftlys, og det eneste jeg vil er hjem. For hvert eneste spørsmål om dørhåndtak og dobørster kjenner jeg et iskaldt drypp av eksistensiell angst i nakken, og veggene på varehuset begynner å krype innpå meg.

Alt som holder meg gående er viten om at hvis jeg klarer å holde meg fra å klikke i vinkel og rive ned hver eneste Billy jeg ser, så venter det både pølse og softis på den andre siden.

happy sausage
Licensed from: Esthercatalan / yayimages.com
 

Så da går man der med sammenbitte tenner og tenker på lystige pingviner med morsomt ganglag. Nikker, smiler og svarer ja til alt. Ja vel, så ender man kanskje opp med 24 hvitvinsglass man aldri har bestilt, men etter at man har bikket 25-minuttersgrensa handler det bare om å overleve. Ikke tenk, bare fokuser på pølsa i det fjerne.

Det siste man ønsker er å bryte ut i full frustrasjonskrangel om fargen på servietter, for da har man det gående hele veien hjem. Om hvordan hun hadde gledet seg til å endelig gjøre noe fint sammen og om hvordan du nå har ødelagt hele greia. Da blir kjøreturen hjem plutselig veldig lang. Dessuten er det flust av barn der og ingen trenger å høre hele banne-repertoaret til en fullvoksen mann med panisk utestemme.

Jeg tror trikset for en vellykket tur på IKEA er å se på det som en konkurranse. Den som ikke klikker vinner. Og det er målet mitt for i morgen. Komme hjem med kurven full av godsaker og et parforhold som blomstrer. For å få barn sammen er en ganske stor greie, men ingenting sier parforhold som en tur på IKEA.

man comforts woman, isolated on a white background
“Sorry for at jeg sa at jeg driter lang marsj i fargen på de helvetes serviettene” (Licensed from: dacasdo / yayimages.com)
 

/ Lykke til, måtte den beste vinne 😉

Skal vi slåss?

Jeg ligger på sengen og slapper av. Bare to sekunder til å hente meg inn. Måtte sende en mail og nå ligger jeg her og tar inn roen. Så hører jeg en lyd. Først små knirk, så større tramp. Raskere og nærmere, raskere og nærmere. Døren knirker opp, madrassen presses ned i hjørnet og plutselig et rop.

– “Haya!”

Ut av intet kommer hun flyvende og deiser ned på meg som en sekk med murstein. Jeg gir fra meg et stønn og hun ler som en gal professor. Å jasså ja, er det sånn det skal være. Vel, unge dame, forbered deg på å bli kilt!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Utrolig nok vinner den lille jenta til slutt. Jeg lar henne dytte meg ut av sengen og når jeg ruller over kanten og deiser i bakken med et brak, ler hun så hjertelig at jeg tror hun skal krepere. Så får pappa en trøstende seierskos 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ferdig med kiling og brytekamp vender jeg tilbake til stua, klar for en rolig halvtime foran tv-en. Men der står han og stirrer på meg. Urokkelig som en statue.

Jeg stirrer tilbake. Holder blikket og viker ikke en tomme. Rett i øya uten å blunke. Så står vi der og måler hverandre opp og ned. En fallende knappenål ville høres ut som et passerende jagerfly. Så løfter han armen og kommer stormende. Han mener alvor. Jeg griper etter sverdet og gjør meg klar. Her kommer han, nå gjelder det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Svett og utslitt må jeg til slutt gi tapt også her og ender opp med et par saftige sverdslag rett i skinka. Men det er greit. Jeg har fått belønningen jeg var ute etter: Trillende latter, kniving, konkurranse, masse moro og en trøstende klem. Så tross to forsmedelige tap i dag, digger jeg å lekeslåss med barna.

Men i morgen blir det håndbak 😉

* Følg Slåssehjerte på Facebook *

Jeg hater Halloween

Jeg hater å måtte være den som sier det, men faen heller.

Closeup of candies with pumpkins Licensed from: Sandralise / yayimages.com
 

For jeg hater halloween. Altså, virkelig. Jeg synes det er en skikkelig drittdag. Helt blottet for noe som helst mål og mening utover å selge billig dritt.

Stygge kostymer og klissete godteri i tonnevis til unger som ikke aner hva dagen egentlig betyr. Kanskje hadde dagen en slags betydning en gang i tiden, men på veien over dammen har dagen mistet all sin betydning og utelukkende blitt en tullefestival for e-stoffer og fremskutt diabetes type 2.

Så sender vi ungene ut for å jakte godteri med hver sin 10-litersbøtte og kaller det hysteri hvis noen stiller spørsmålstegn ved det. Det er jo bare én dag i året, herregud. La de stakkars barna få kose seg, det er jo halloween! De må jo få lov til å kose seg bare denne ene dagen. Også jul da. Og påske. Og sommerferien. Og bursdager. Og hos besteforeldre. Og på skoleavslutning. Og hver lørdag. Og kanskje litt på fredag. Og søndag. Og midt i uka en sjelden gang i blant. Det er jo bare én dag, tross alt.

Så får vi se statistikk som viser at antall overvektige barn her til lands skyter i været og at det som tidligere ble kalt “gammelmannsdiabetes” nå har blitt et problem blant barn helt ned i 9-årsalderen. Og så skylder vi på myndighetene. De har ikke informert oss godt nok! Og skolene da, de har ikke lært opp barna! Og butikkene da, som lokker oss med tilbud og priskrig på smågodt. Skamme seg, butikkene!

Også sier vi at man ikke skal begynne å snakke med barn om sunn og usunn mat fordi det kan skape forvirring og spiseforstyrrelser for de stakkars små som er altfor unge til å ta sånt innover seg. La barn være barn, sier vi. Og blir dritsure hvis noen prøver å si noe annet. For det er ikke sånt små barn skal måtte forholde seg til. Det er både hysterisk og potensielt skadelig! Er det det du vil? Forvirre mitt stakkars barn med næringsinnhold og skremselspropaganda?

For ingen ønsker å se seg selv i speilet og tenke av vi muligens har et ansvar selv. For det har vi jo ikke. Sier du at det er min skyld at barnet mitt er overvektig? Sier du at det er min skyld at barnet mitt har fått diabetes?! Jævla kødd, det er jo på grunn av gener! Det er den antibiotikakuren. Det er stort skjelett. Det må være noe skjulte kalorier i brokkoli. Det er i hvert fall ikke meg.

Vi koser barna våre halvt i hjel og ingen får lov til å prate om det. Ingen vil innse det og man får i hvert fall ikke lov til å poengtere det. For overvekt er et touchy tema, det samme er barn. Sett dem sammen og man har oppskriften på katastrofe.

Men skinnhellig ansvarsfraskrivelse får oss ingen steder. Å lukke øynene og legge godteri på problemet, bringer oss bare ett skritt nærmere døra til fastlegen.

Halloween
Licensed from: Subbotina Anna / yayimages.com
 

Jeg sier ikke at godteri er feil. Godteri er godt det. Kjempegodt! Jeg elsker godteri og det gjør barna mine også. Jeg reklamerer til og med for kjeks og sjokolade fra tid til annen, for det er ikke sånn at vi fôrer barna med hvetegress og spirulina på lørdager. Barn er barn tross alt, og godteri er som sagt kjempegodt, men som det heter: The dose makes the poison.

Er det lørdag hver dag, kan en liten smågodt bli et stort problem. Men priskrig på smågodt har blitt den nye religion og ingenting engasjerer oss mer.

Sånn sett skjønner jeg at Halloween gleder mange, men til hvilken pris? Trenger vi virkelig en egen dag for å hylle billig godteri på tilbud? For det er jo bare det det er: En smågodtfestival. All staffasjen med masker, edderkopper, spøkelser og gresskar fungerer bare som dårlig kamuflasje for det Halloween egentlig handler om: Å spise mest mulig billig dritt.

Og det er jo ikke slik at vi faktisk sparer penger på godterikjøpet, snarere at vi kjøper mye mer enn vi ellers ville gjort. Sånn sett sparer vi ikke en dritt, vi bare sjonglerer litt med barnas helse for å gjøre et varp.

Men enhver krig har vinnere og tapere, og i priskrigen på smågodt er det barna det går hardest utover. Og derfor hater jeg Halloween. Det er en sjelløs kjøpsfest som gjør fint lite annet enn å bytte penger i sukker. Og en sånn dag trenger vi faktisk ikke. Der har vi allerede påske. Og jul. Og bursdag. Og.. < fyll inn til du blir lei >.

/ Happy halloween!

Vixen er i gang – La det bli krig!!

Endelig er slusene åpnet og nominasjonen til årets Vixen Influencer Awards er i gang! Men i år står vi overfor en meget spesiell situasjon: For hva skjer hvis Christina og jeg går videre i samme kategori??

Hvor gøy hadde ikke det vært?! Og hva kommer til å skje da? Blir det ufint spill? Kommer vi til å spenne bein på hverandre og rette falske anklager på nettet? Blir vi uvenner? Kommer jeg til å måtte sove i garasjen? Eller kommer vi oss gjennom det som venner og gentlemen? Ikke vet jeg, men jeg tror det kunne blitt utrolig moro!

I fjor hadde jeg den fantastiske æren av å dra hjem pokalen i “Årets Livsstil” og den prisen gjør meg fortsatt glad hver eneste dag. Jeg bærer den tittelen med stolthet og det er ikke bare noe jeg sier, for jeg tror kanskje jeg er den første i Vixen-historien til å tatovere deler av motivet fra seiersplaketten på kroppen 😀

Tenk så usannsynlig gøy om en rufsete pappablogger hadde klart å dra hjem “Årets influencer: Livsstil” for andre året på rad?! Eller skal dette være året der jeg endelig klarer å karre meg til Årets Gullpenn?

Ikke vet jeg, men det hadde bare vært så utrolig moro å bli nominert til en pris i år også, for det er liksom den største æren vi bloggere/influencere kan få 🙂

Og ekstra moro hadde det selvfølgelig vært om Christina kom videre også, for den jenta fortjener så utrolig en pris for alt sitt harde arbeid. Men det betyr jo også at det er en viss fare for at vi ender opp med å knive om de samme prisene, og det lukter flammer og fyrverkeri lang vei 😉

Så hvis du liker bloggene våre og synes vi fortjener å bli nominert i én eller flere kategorier, setter jeg ekstremt stor pris på om du vil nominere meg eller hu. Jeg kan ikke love at det vil gjøre underverker for husfreden, men jeg kan love deg at det hadde blitt en utrolig morsom kamp om finaleplassen 😉

Lykke til og godt valg! Og Christina… The game is on 😉

-> Nominer dine favoritter til Vixen Influencer Awards

P.S. Legg gjerne igjen en kommentar her med hvilke kategorier du har nominert meg og/eller Christina i, så skal du få en massiv high five og muligens en digital suss på truten x-D

Lille bleierumpe ❤️

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle savne bleier, jeg som har levd i frykt for bleier hele livet. Jeg som helt oppriktig tenkte at Christina pent fikk akseptere å leve i et forhold der hun måtte stå for alle bleieskiftene, så fikk jeg heller trå til på andre arenaer.

Men etter at vi først fikk barn, gikk det ikke lang tid før jeg beseiret frykten og ble en bleieskiftemester.

Og i dag bladde jeg gjennom gamle bildearkiver og kom over dette…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og da knirker det plutselig godt i det gamle pappahjertet.

Å se den lille tutta og huske tilbake på hvordan hun vagget rundt med bleierumpa som en and. Å tenke tilbake på den tiden og alle de fine stundene. Plutselig savnet jeg det skikkelig. Ikke bleiene som sådan, men tiden. Tiden som hele tiden gjør sitt ytterste for å stikke fra oss.

For ta det fra en mann som fryktet bleier i over 30 år av sitt liv: Bleier er ikke så ille. Bleieskift kan derimot være en skikkelig fin ting. Veldig fort lærer man seg å se forbi de litt kjipere tingene ved et bleieskift og heller glede seg over gleden barna viser når de er nyskiftet og lukter som babypudder.

Det høres kanskje rart ut å si at man kan savne noe sånt, men jeg tror ikke det er helt uvanlig. For bleietiden var babytiden og den tiden får man ikke tilbake.

Derfor kan man plutselig bli sittende å se tilbake på bilder fra da barna var bare vaklete valper på ustødige poter, og kjenne at det stikker litt i hjertet. Av nostalgi og kjærlighet. Og bleiesavn 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lillesnupp <3
 

* Følg Bleiehjerte på Facebook *