Et merkelig savn

I alle mine år som barnløs ungkar er det én ting jeg har fryktet mer enn noe annet: Bleieskift. Tanken på bleier som stinker av grevlingrap og bajs fra gulv til tak. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg har vært livredd for det. Selv ved fylte 30 år var jeg overbevist om at bleieskift fikk bli mors oppgave og ikke noe jeg noensinne ville omgås.

Stå der med bajs i håret mens en utakknemlig unge bare bajser videre og tar null hensyn til fatterns vemmelse? Flere ganger om dagen inntylle meg i lukter så ille at de kan få malingen til å flasse av veggene? Nei takk.

 

 

Men så går det noen år …

Og i dag innså jeg noe rart. For når barna en dag er tørre og helt ferdige med bleier kommer jeg til å savne det. Skikkelig. For der jeg før så frykt ser jeg nå kos.

Det er noe lunt og hyggelig med et bleieskift. Gleden av å utføre det ultimate innen personlig service, sette på en tørr og god bleie, slenge på nye klær over og se smilet til den lille tassen på stellebordet som smiler fornøyd som en stor takk for hjelpen.

Det er litt kosestund over det hele. Det hadde jeg aldri trodd. Og jeg kommer til å savne det.

 

 

Så er spørsmålet: Er det rart eller bare helt normalt?

 

/ hilsen bleieskiftarbeidet

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Norges nest beste pappablogger

Aj aj aj, det var nære på!

Kåringen til Mammanett.no av årets beste mamma- og pappablogger har akkurat blitt avduket og det holdt. Nesten!

Tusen takk til alle som har stemt på meg i denne konkuransen, men til slutt var det ingen ringere enn Superpapsen som trakk det lengste strået. Congratulini!

Men men, ingen grunn til å gråte over spilt melk.

Det er ikke som at jeg er skuffa liksom.

Neida. Joda.

Sist jeg tapte en slik konkurranse endte det opp med et nakenbilde i dusjen, men denne gangen akter jeg ikke å gråte over spilt melk.

Man kan jo ikke være best i alt heller. Jeg får bare jobbe hardere, skrive mer og by mer på meg sjæl.

Men én ting kan ingen ta fra meg: Jeg er muligens ikke Norges beste pappablogger, men INGEN kan slå meg når det kommer til velfylte tacotårn.

 

zkKOWELsHG

Onsdag..

znbV7KxJQP

Fredag 😉

 

Men men, mye godt kan komme ut av å være en god nummer to også. Se bare på Margaret Berger.

Nå vet jeg hvordan du har det Margaret, men se på deg nå. Jeg skal følge i dine fotspor jeg, det er akkurat det jeg skal gjøre, så kanskje en vakker dag vil det bli min tur også.

Men for nå vil jeg bare si én ting:

Tusen tusen hjertelig takk til alle dere som har stemt og heiet på meg gjennom denne konkurransen! Det gjør meg stolt, glad og rørt. Og akkurat som hu Margaret vil jeg bare få si: Fra meg, til deg, kjære leser:

I feed you my love <3

 

(bilde: wiwibloggs.com)

 

/ hilsen Norges nest beste pappablogger

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

Vekkerklokka

I dag har vi en viktig avtale. Hele familien skal være med og vi må være ute i god tid. Bommer vi på denne timen blir det lenge til neste gang og det kan vi ikke risikere.

Derfor sov vi begge med doble vekkerklokker i natt. Her skal det ikke slumres.

Vi må ha glemt at vi er småbarnsforeldre …

 

 

I skrivende stund har vi rukket å dusje, spise frokost, drukket kaffe, lekt litt, sett på Masha & Mishka, fått god fyr på peisen, vært ute med hunden og nå sitter jeg her og blogger.

… og alarmen har fortsatt ikke ringt.

For med to små i huset, hvem trenger vel vekkerklokke?

 

 

/ God, men trøtt, fredag 😉

* Følg Kaffehjerte på Facebook *

Skattejakt i skogen

/ sponset innlegg

I dag kom jeg på en artig idé jeg ikke har tenkt på før: Lage skattejakt i skogen. Plutten er jo allerede glad i å traske rundt i skogen og peke på stort sett alt han finner og spørre hva det heter. Igjen og igjen. Pinne, plutten, det heter pinne. Det er også en pinne. Og det. Og det. Nei, det er en kongle gitt. Ja, det er en pinne.

Men i dag tenkte jeg å finne på noe nytt og inviterte ham derfor med ut på skattejakt! Jeg kan vel trygt si at lyden av en skattejakt fikk det til å stråle i øynene hans. Jeg avslørte tidlig at jeg var ganske sikker på at det skulle være mulig å finne godteri i skogen hvis vi lette skikkelig. Og det gjorde vi. Under steiner, inni kratt, langs bekken og på trærne.

 

Ikke her.

 

Ikke der.


Hvor kan de være?

 

For de var skikkelig godt gjemt. Og det var jo selvfølgelig litt av poenget også, for det var jo turen og oppdagelsesreisen som var det egentlige målet. Godtebiten på slutten var bare for kosens del og for å fylle på med litt ekstra energi og gi plutten en velfortjent dusør etter en lang skattejakt.

Pappa hadde selvfølgelig vært ute i bare joggebuksa tidligere på dagen og plantet skattene, men tyst, ikke et ord om det til plutten 😉

 

Alley oop!

 

Det tok litt tid med leting, pappa snuste rundt og kunne banne på at han kunne lukte at det lå godtebiter gjemt et eller annet sted ute i skogen. Plutten plukket med seg pinner og kongler på veien og lærte seg nye ord underveis. Stubbe. Bark. Tresopp.

Men så, plutselig og helt ut av det blå stoppet pappa opp. Her måtte det være noe! Plutten snuste rundt som en sporhund og saumfarte området med lupe. Og vipps, plutselig, liggende under et knekt tre, den første skatten!

 

Aha! Der ligger det noe.

Great success!

Den andre skatten var like vanskelig å finne, bortgjemt på en kvist oppe i et tre, men etter noen hint og instrukser fra fattern falt den på plass til slutt. Deretter ble det å finne seg en egnet stubbe eller stein å sitte på for å se hva vi hadde funnet for noe spennende og selvfølgelig mumse en velfortjent bit.

 

Skatten i dag ble to stykk Bixit Havrebar; smaksrike mellommåltid bakt med havre som passer perfekt når man trenger litt påfyll mellom slagene i en travel hverdag.

Et smart alternativ å ha liggende i veska når det plutselig blir litt for lenge mellom måltidene eller etter en spennende skattejakt i skogen 😉

Bixit Havrebar er bakt med havre og finnes i to varianter: Mandler & Sjokolade, og Blåbær & Tranebær.

 

 

Så da er det bare å sæla på, pakke med seg noen smarte små skatter og trekke til skogs. Etter dagens fangst kommer nok ikke plutten til å bli vanskelig å lokke med seg ut i skogen igjen i hvert fall 😉

 

Les mer om Bixit på Fabook

/ Happy hunting

Gode rollemodeller

Iblant bekymrer jeg meg over hvordan de eldre barna i barnehagen behandler småttisene. Er de store og skumle eller er de egentlig ganske ålreite?

I går opplevde jeg noe i barnehagen som virkelig varmet hjertet <3

 

 

Jeg satt på gulvet i mellomgangen og ventet på deg mens du løp frem og tilbake og showet for pappa. Å kle på deg jakke, hals eller lue kom ikke på tale, du var altfor opptatt med å løpe på deg hull i sokkene.

En av de eldre guttene passerte oss og gikk ut i det ytterste påkledningsrommet, klar for å dra for dagen. Du løp ut etter ham, ropte på ham, spurte om dere skulle løpe om kapp til bilen. Så kom du tilbake til meg. Jeg hørte ikke svaret, men det var blitt stille der ute.

Ja ja, han måtte vel dra for dagen, ingen fare det. Pappa kan løpe om kapp med deg. Du må forstå at de store guttene ikke alltid har tid til å leke med deg, det er jo bare sånn det er. Ikke tenk mer på det.

Så fikk vi kledd på deg, kastet de blå plastsokkene til pappa i bøtte, snørt lua og dyttet opp døra. Og der sto han. Med et stort smil om munnen sto han og ventet. På deg.

Du lyste opp som en sol og sprintet mot ham, og sammen løp dere om kapp hele veien ned til gjerdet.

Og det beste av alt. Du vant. For han lot deg vinne.

Du pratet om det på veien hjem og fortalte mamma om det så fort du kom inn døra. Hele den dagen satt smilet mitt løst, holdt oppe av en indre glede. Å se de litt eldre barna ta vare på de yngre barna og vise seg som de beste rollemodeller, sånt varmer et bekymret pappahjerte.

 

 

/ rørt og litt stolt på andres vegne

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dåp eller navnefest?

Dåp eller navnefest, hva velger man egentlig?

Hva velger man egentlig når man er døpt og konfirmert i kirken, men ikke selv er personlig kristen? Det er et litt vanskelig valg det der, for det er så mange faktorer som spiller inn og jeg innser at det er et valg som på en måte setter premissene for barna allerede tidlig i livet.

For enten man velger det ene eller andre så vil det legge føringer for dem videre i livet. På så måte er det egentlig litt dramatisk å skulle ta et valg på deres vegne så tidlig i livet, for jeg har jo på ingen måte noen forutsetning for å svare for hva de vil tro og gjøre senere i livet. Så hva gjør man?

 

Hvor vil du gå, lille venn?

 

Først tenkte jeg at siden jeg selv ikke er personlig kristen, så bør vi gå for navnefest. Men så kom jeg på at jeg selv hadde en ungdomstid med konfirmasjon i kirken, kristenleirer og mer. Og det satt jeg jo kjempestor pris på! Turene til Hemsedal med poker og snowboard, sommerleirene med bading og nattevåk for å fly etter jentene. Det var magiske tider!

På den tiden var jeg kanskje litt mer usikker på min tro, men holdt døren åpen og jeg tenkte over saken. Men etter hvert som jeg ble eldre tenkte jeg mer og mer på hva jeg ble fortalt, hva jeg selv trodde og hva magefølelsen hadde å melde. Til slutt landet jeg på at det var noe som skurret og for meg virket det hele som tullball og derfor forkastet jeg til slutt troen.

Men jeg ønsker at barna skal få ta denne vurderingen selv også, for jeg mener det er en viktig del av deres identitet. Det er et ganske definerende valg og jeg vil ikke legge føringer for dem, så egentlig vil jeg bare ta det valget nå som gir minst føringer for deres vurderinger senere. Og jeg har vurdert det dithen at dåp i kirken fremstår som det valget som vil farge deres beslutning minst.

Det føles i større grad ut som å la begge dører stå åpne fremfor å lukke den ene helt. Høres det logisk ut?

 

– Jeg lover, den var så stor. 7-8 kilo, minst!

 

For selv om jeg er ateist, betyr ikke det at jeg har svaret. Selv om jeg 99 % sikker på at Gud og alt det der bare er oppspinn, må jeg holde døren på gløtt for at jeg tar feil, på samme måte som en religiøs person må legge inn et forbehold om at de også kan ta feil, for så langt kan ingenting bevises 100 %. Og det valget synes jeg mine barn får ta selv.

Om de ønsker å tro på historiene om Jesus så vær så god, jeg kommer vel ikke til å oppfordre dem til det, men jeg skal ikke nekte dem det heller. Men jeg vil gi dem muligheten.

Er det en god vurdering eller bare et feigt valg? Jeg vil jo ikke tvinge dem til å tenke som meg og jeg hadde tross alt mange veldig fine stunder i kristne miljøer tidligere, men så kan jeg ikke lenger stå foran presten å love at vi skal oppdra barnet i en kristen tro.

Men like fullt: I mitt hode er den tradisjonelle dåpen så langt normalen og jeg tenker at jeg heller lar døren stå på gløtt og la valget være deres, så kan de selv velge å lukke den når de kommer til konfirmasjonsalder. Eller senere. Eller ikke i det hele tatt.

 

Dåp eller navnefest, hva velger man egentlig?

 

Hva tenker dere om dette? Er det greit å døpe barna i kirken når man ikke selv er kristen eller burde man da gå for navnefest? Det må være flere enn oss som har bitt negler og fundert over dette.

/ amen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hvem er du egentlig?

Jeg lurer ofte på hvordan du har det i barnehagen. Hvordan du oppfører deg når mamma og pappa ikke er der? Hva slags fyr er du egentlig? Er du den samme kosebamsen som hjemme eller er du et lite monster i forkledning?

I dag fikk jeg svar.

 

 

Jeg kom for å hente deg, men du var ikke helt klar. Helt greit det, pappa har tid. Vi satt sammen med de andre, lagde gullmedaljer og hang dem rundt halsen. Når tiden kom for å dra sa du ha det til alle og småløp mot utgangen. Der møtte vi et hinder.

Et av de eldre barna hadde stilt seg i veien og så ikke ut til å ville rikke seg. Med hendene slått ut, boltet fast i døråpningen var det ingen vei utenom. Han hadde en alvorlig mine, han mente det. Døren var så definitivt stengt.

Jeg lå et lite steg bak deg i løypa og lurte spent på hvordan du ville løse utfordringen. Ville du forstå? Mitt frynsete pappahjerte er jo hele tiden redd for at du skal møte slike utfordringer og gi tapt. For hva skal man vel gjøre mot en langt større gutt som har bestemt seg for at døren er stengt? Du kan jo ikke dytte ham unna. Uff, det er ting som dette du sikkert må møte dagen lang, men som jeg synes er så skummelt. Små drypp av urettferdighet og usikkerhet jeg ikke synes du fortjener.

Men like fullt, det er en naturlig del av livet, slike oppgaver må også løses, så hva gjør du? Hva slags fyr er du egentlig?

Du går rett bort til ham og ser på ham et sekund. Innser at du ikke kommer deg forbi armene som står rett ut og blokkerer døren som et gitter.

Jeg ser en hindring, men du ser noe annet. Du ser åpne armer. Så du lener deg inn og gir ham en stor, helhjertet hadet-kos. Han blir forfjamset og vet ikke helt hvor han skal gjøre av seg, men blir nødt til å slippe ned armene og gi etter for kosens kraft. Låsen sklir opp, porten er åpen.

Du er en liten smarting du, kanskje smartere enn pappa. Jeg ville aldri prøvd å åpne en steng port med åpne armer, men du ser muligheter der andre ser utfordringer. Du hilser verden varmt velkommen med et smil.

Og jeg vet. Du er en sånn fyr. En bra fyr.


/ stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vi som utleverer barna på nettet

Det siste året tror jeg ikke det har gått en eneste uke uten at noen spør meg om hva jeg tenker om å utlevere barna på nett, hvor grensen går, hvilke bilder man kan legge ut, hva dette vil si for barna i fremtiden etc.

Denne uken er intet unntak, men først i dag slo det meg at det sikkert ikke bare er journalister og den slags som lurer på dette, men også mange av dere der ute.

 

– “Hva tror du barna dine vil si om at du har brettet ut oppveksten deres på nettet?” (sitat: alle journalister noensinne)

 

Så derfor kommer mitt utfyllende svar på det her, i form av svar på 10 spørsmål jeg mottok fra en ivrig student som skriver masteroppgave om akkurat dette (Hei Joachim).

Så, som de sier: Here goes.

 

1. Hva er dine generelle tanker rundt deling av barn og unge i sosiale medier?

Jeg antar at det er bilder det siktes til her og jeg mener det er helt naturlig at folk ønsker å dele både bilder og info om sine barn i sosiale medier. For sosiale medier er et sted man prater om seg og sitt, og for småbarnsforeldre er barna en stor del av deres liv og hverdag, på samme måte som fluefiskere deler bilder av både fisk og fiskeutstyr.

 

2. Noen deler mer enn gjerne fra hverdagen med sine barn, mens noen er veldig restriktive på hva de legger ut av bilder og info. Hva gjør at du er såpass komfortabel med å skrive en slik blogg?

Jeg har hele tiden vært bevisst både på at det går en grense og hvor grensa går. Denne vissheten om at det faktisk foreligger en grense for sensur har gjort at jeg også føler meg komfortabel med å dele bilder og info som ligger innenfor min komfortsone. Dessuten har jeg frua som dommer og jury i tvilstilfeller.

 

3. Får du ros og/eller kritikk for å skrive en slik blogg som du gjør? Hva pleier det i så fall å gå ut på og hvordan håndterer du det?

Ja, jeg får veldig mange tilbakemeldinger, både ris og ros. 99 % ros heldigvis, men noen vil selvfølgelig være uenig i mine vurderinger. Noen er kritiske til å dele så mange bilder og info fra barnas liv, men for det meste er det vel helt vanlig uenighet rundt meninger og holdninger. Og det er greit, vi er jo ikke født like tross alt. Noen vil la barna ligge og gråte seg i søvn, for meg virker det helt unaturlig. Folk er forskjellig.

Saklig kritikk og tilbakemeldinger tar jeg til meg eller gir et berettiget svar tilbake, men usakligheter og tullball lar jeg skli ut i evigheten. Eller svarer med samme mynt 😉

 

4. Har du regler eller prinsipper på ting som du bevisst ikke deler på bloggen eller sosiale medier? I så fall, har du eksempler på ting du ikke deler og som du mener ikke hører hjemme på sosiale medier, i blogg eller på internett generelt?

Selvfølgelig har jeg grenser for hva jeg deler med resten av verden. Veldig intime ting og nakenhet faller naturligvis inn under denne kategorien. Barnas nakenhet da i hvert fall, selv har jeg jo posert naken på bloggen for ikke lenge siden. Overraskende nok.

 

yb_uJARJd-

Jeg deler heller ikke stort av det som oppfattes sårt og nært, slik som triste øyeblikk og ting som føles mer privat. Det er en privat sfære også og den tror jeg det er veldig viktig å holde på. Jeg vil ikke og synes ikke at man nødvendigvis må dokumentere absolutt alt man gjør. Det må være en egen del av livet forbeholdt kun familien også.

Dette kjenner jeg for øvrig mer og mer på etterhvert som eldstemann nå begynner å bli eldre og leverer fantastiske gullkorn hver eneste dag. Veldig mye av dette er små skatter som vi beholder for oss selv.

 

5. Ser du ofte eksempler på delinger du reagerer på og som du tenker at ikke burde blitt delt? I så fall, hva pleier dette å dreie seg om?

Tja tjo, jeg vil vel heller si at jeg ser eksempler på at folk omtaler og portretterer barna på en måte jeg selv ikke ville gjort. Men igjen: folk er forskjellig. Jeg tror de aller fleste foreldre har god selvjustis for hva som virker riktig for seg og sin familie.

Med fare for å henge ut noen vil jeg ikke komme med spesifikke eksempler, men med så mange foreldrebloggere og en hel nasjon på sosiale medier, vil man jo ganske ofte se eksempler på ting man ikke selv ville gått for.

Jeg antar for øvrig at mange synes at min blogg går langt utover hva de selv synes er ok for sine barn, så her skal jeg ikke kaste stein i glasshus.

 

6. Som en blogger bak en populær blogg, føler du at du har en annen forventing til det med å dele bilder og info av dine barn enn det “vanlige” folk har? Hva tenker du i så fall om det?

Ja, absolutt. Bloggen min handler om meg og min familie og da er det bare naturlig at det dukker opp mange bilder og info om barna. Hadde jeg ikke hatt bloggen ville jeg ikke delt like mye på mine private sosiale medier. Jeg tror fort jeg hadde blitt slettet av mine facebook-venner om jeg la ut bilder og historier om barna mine hver eneste dag 😉

 

7. Er det mer akseptert å dele skriftlig info om barn og unge enn å dele bilder? I så fall, finnes det info man heller ikke bør dele når det kommer til tekst?

Ja, til en viss grad, men tekst legger et helt annet premiss enn bilder. Tekst kan formes og tilpasses i det uendelige, et bilde viser alt og er langt mer grafisk også som senere referansemateriale. Jeg tror det er lettere å trampe over med bilder og med en tekst kan man også forme historien i langt større grad i den retning man selv ønsker.

Et bilde er tross alt et bilde, men med tekst har man full kontroll over hva leseren ser. Når det er sagt så kan en tekst være like upassende som et bilde, igjen kan man se for seg ting av en intim karakter som ikke egner seg verken som tekst eller bilde ute på nettet.

 

8. Hva tror du grunnen er til at noen er komfortable med å dele mye mens noen omtrent ikke deler noe?

Nei, hva er det man sier da? Folk er forskjellig. Noen er introvert, andre er ekstrovert. Noen vil gjerne dele av sitt liv med andre, mens andre vil leve mer for seg og sitt. Litt på samme måte som at noen gjerne vil krysse hav i en pappkano, mens andre er godt fornøyd med å jobbe på NAV.

 

9. Ser du noen farer ved å dele på sosiale medier, eller i ditt tilfelle, blogg? Hvordan håndterer du i så fall det?

Joa, man åpner jo huset for hele Norge. Absolutt hele Norge. Og uten filter kan man heller ikke sile ut de man kanskje ikke normalt sett ville invitert inn. Det kan være en skummel tanke, men folk flest er ålreite dyr og så langt har det ikke vært et nevneverdig problem.

Men jeg har installert boligalarm og trener boksing regelmessig, bare sånn i tilfelle 😉

 

10. Ser du noen forskjeller ved å legge ut ting på bloggen din og på sosiale medier som Facebook og Instagram? I så fall, hva er disse forskjellene?

I mitt tilfelle utgjør blogg, facebook og instagram den hellige treenighet, så her er det ingen forskjell for meg. Jeg lenker alle tre sammen til én stor flate. Men det er stor forskjell på hva jeg legger ut på bloggen og min private facebook-profil.

For på min private profil er det stille som i grava. Før skrev jeg ofte artige små statuser og la ut bilder når jeg gjorde kule ting, men nå følger jeg stort sett bare med på andres snikskryt og scroller meg forbi all reklamen i stillhet, slik som alle andre.

 

Dett var egentlig dett, men spørsmålene tar ikke opp dette med barnas fremtid og det vil jeg veldig gjerne si noen raske ord om også.

For mange spør om hva jeg tror barna vil si om at oppveksten deres brettes ut på nettet. Ja, jeg vet at det er et sjansespill og ja, det er en sjanse jeg er villig til å ta på vegne av min familie. Barna våre ble født inn i dette, litt på samme måte som kongebarna (ingen sammenligning for øvrig). Dette er kortene de har fått utdelt.

Ingen vet hva fremtiden bringer, om barn av kjente bloggere vil bli hengt ut på skolen eller om de får heltestatus. Dette tror jeg uansett henger mer på deres personlighet. Men teamet har vært oppe mange ganger her hjemme og vi har landet på at vi tror det kun vil være positivt.

Det at jeg er så privilegert at jeg har mulighet til å jobbe med denne bloggen fører med seg så mange goder for barna at vektskålen uansett blir tung på den positive siden. Som en generell hovedregel tenker jeg at alt jeg selv ville synes var ok at mine foreldre hadde lagt ut om meg, er greit.

Å ta en slik vurdering på andres vegne er et stort ansvar, men selv om bloggen inneholder mange bilder og info er den verken utleverende eller sjenerende på en uforsvarlig måte. Så håper jeg barna er enige i den vurderingen når den tid kommer.

 

Sånn, da var vi i mål. Da har jeg gitt et skikkelig svar på det en gang for alle.

Men hvis DU sitter inne med flere spørsmål i samme gate, så er DETTE tidspunktet å komme med dem. Legg igjen en kommentar, intet spørsmål er for teit.

… eller jo, det er det jo, men jeg svarer på alt okke som 😉

 

Me sjåast!

 

P.S. Jeg har for øvrig skrevet om dette tidligere også, i innlegget: Er det greit å utlevere barna på nett?

 

/ utleverende hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tenna i puppen

Så er vi der igjen. Jeg husker denne fasen i livet fra noen år siden. Lydene fra sofakroken når ammepausene har tatt en helt ny vending. Hva snakker jeg om?

Tenner + Pupp = Trøbbel.

 

Fersken har fått tannebisser!

 

Rådet fra ammehjelpen lyder som følger:

“Det er fort gjort å rope ut når en blir bitt, både fordi det er vondt og fordi en blir så overrasket. Likevel er det lurt å lære seg å ikke gjøre det, fordi du enten kan skremme barnet, eller så synes barnet det er en smule morsomt med reaksjonen din, og prøver det ut flere ganger. Prøv heller for eksempel å si rolig: “Ok, vil du ikke ha mat nå?”, og samtidig ta henne vekk fra brystet en stund.

For et kjempefint tips. I teorien! Hvis noen biter deg i puppen med sylskarpe tenner vil jeg tro at de aller fleste kvekker til. Men men, nå skal ikke jeg være han negative kisen her, så jeg utformer heller et par passende råd bygget på samme lest for andre situasjoner i livet.

På kjøkkenet: Hvis du opplever at kokeplaten er glovarm når du tar hånden på den, før hånden sakte vekk og si “Jeg har visst brent meg”. Gå deretter i kontrollert tempo bort til vasken og påfør rikelig med kaldt vann. Raske bevegelser og banneord kan skremme resten av familien.

I trafikken: Hvis du kjenner at du kommer til å falle av sykkelen, ikke rop og skrik og vift med beina. Si heller “Jeg er visst i ferd med å miste kontrollen over denne sykkelen”. Plasser deretter armene rundt hodet for beskyttelse og vent til du har falt av sykkelen før du reiser deg og forsikrer omgivelsene om at du er ok. Rop og skrik vil kun påføre naboene unødvendig stress og bryderi.


Heisann hoppsann, jeg har visst falt

 

Selv om det helt sikkert ikke er pedagogisk forsvarlig kan jeg forsikre dere om at rop og raske bevegelser når man blir bitt i puppen ser ut til å fungere helt utmerket det også. Og hvis det er godt nok for frua, så er det godt nok for meg.

Jeg har i hvert fall ikke tenkt til å gå bort til henne å si: “Nei nei nei, Christina da. Nå må du bare roe deg helt ned, ta Fersken bort fra puppen og ta det helt piano. Det du viser her er ikke akkurat korrekt oppførsel”.

… til det har jeg livet altfor kjært 😉

 

/ tenna i puppen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hårreisende priser!

Sulten knurrer i magen, så jeg stikker innom en butikk i nærheten. Trenger ikke stort, kanskje bare en pølse eller noe.

Ja, pølse hørtes godt ut. Kanskje ikke det sunneste alternativet, men skitt la gå. Yolo og alt det der.

 

Pølse? Sikker på at du ikke skal ha et dusin asparges?

 

Jeg finner frem det jeg skal ha og går til kassa.

Varene blir slått inn som normalt, men når jeg ser prisen på pølser får jeg så hakeslipp at kjeven klasker rett i flisene.

– Over 60 000 kroner for en pølse?! Jeg brøler i forferdelse og slår oppgitt ut med armene.

Mannen bak kassa er helt uanfektet og rolig som skjæra på tunet. Han ser på meg med en selvfølgelig mine uten å fortrekke en mine.

– Men.. men, hallo? Er du helt teit eller? Det må jo være noe alvorlig galt med kasseapparatet ditt!

Han snur det bare rundt og viser meg prisen.

60212 kroner.

For en pølse.

 

Jeg innser at jeg ikke kommer noen vei med å argumentere, så jeg aksepterer bare prisen. Det er vel det det koster da.

Jeg slenger en grønn paprika på båndet. Han slår den inn. 3521 kroner.

Nei, nå får det være nok! Dette er bare latterlig.

Neste gang stikker jeg heller på Coop.

 

Svindleren i aksjon.

 Julegaven ble raskt en stor suksess og et AS ble stiftet.


Og tross stive priser fortsetter kundene å strømme inn 😉

 

/ God ny uke!

* Følg Pappahjerte på Facebook *