* Gjesteinnlegg skrevet av plutten *

Ah, herlige legoklosser, som vi skal kose oss i dag! Jeg vet ikke hva det er med dere som jeg liker så godt, men det er bare noe helt magisk over å klikke dere på plass sammen og skubbe dere over ende igjen. Når jeg tenker over det, hva skjedde med pappa egentlig? Legoklossene ligger jo bare utover gulvet, skulle ikke vi lage tårn? PAPPAAAA!!

– Hva er det plutten? Pappa skulle bare raskt inn på kjøkkenet og svare på en melding og… ja, hvorfor sier jeg det til deg egentlig, det sier jo ikke deg noe, hehe.

Joda pappa, jeg forstår. Du tror du skal få tid til å gjøre andre ting enn å henge ut med meg du? Hah! Gjør deg klar til å bygge legotårn på legotårn hele den neste timen, mister.

– Sånn, det var alle klossene det! Se så fine tårnet! Går nesten helt opp til taket. Men nå må vi la tårnet stå litt, ikke sant?

Joda pappa, det er greit. Jeg er imponert og tårnet ditt rager høyt, det skal du ha. Men hvor stødig er det egentlig..? Ville jo vært synd hvis… Angriiiiip!

– Plutten, neeeeeei!

Ikke akkurat “9/11”, men fortsatt dramatisk.

Så var det tid for middag igjen. Mon tro hva vi får servert i dag? Selv om pappa er fornøyelig naiv når det kommer til legotårn, så er han ganske flink på kjøkkenet. I hvert fall i dag, for det lukter jo faktisk helt nydelig her. Hva kan det være? Men vent, det er jo mamma som står bak grytene? Aha, så det er du som lager mat ja. Det forklarer litt. Da gleder jeg meg i hvert fall.

– Ok pluttemannen, skal du smake. Nyyydelig laks med kokosmelk og masse snask. Nam nam!

Nei nei nei, vent nå litt. Laks? Jeg hadde jo lyst på grillpølse med ketchup! Pappa, kan jeg få grillpølse?

– Smak da plutten, det er kjeeempegodt. Mmmmm, nammenam!

Du, jeg vil ha grillpølse sa jeg.

– Hmm, så godt. Nam nam!

Øy, ikke snakk til meg som om jeg er en baby! Jeg er faktisk 2 år nå og jeg. Vil. Ha. Grillpølse!

– Du pus..? Han nekter å spise, hva gjør vi a?

– Da kan han vel bare få sitte der da.

– Ja, men vi har jo prøvd det et par ganger nå og det funker jo faktisk ikke. Har vi noe annet eller?

– Ja, vi har jo faktisk litt grønnsakslasagne igjen. Perfekt, det elsker han jo!

Hei hei hei, vent nå litt, grønnsakslasagne? Hva skjer nå? Jeg sa jo grillpølse, forstår dere ikke norsk eller? Grrrrrillpølse!

– Smake da, kjempegod lasagne akkurat sånn du elsker lille pluttis!

Men for fasan da… La oss ta dette en siste gang: Jeg har ikke lyst på grønnsakslasagne eller laks. Ja vel, så er det kanskje noe av det beste jeg vet, men akkurat i dag vil jeg ha grillpølse og sånn er det bare. Kan vi ikke bare droppe alt maset og gå rett for pølsa da?

– Uff… Han vil jo ikke ha dette heller. Hva gjør vi a? Vi kan jo bare la ham gå sulten frem til kveldsgrøten, men det er liksom ikke så mye næring i det heller da?

Ok, jeg får vel rette litt på stemmebåndene og si det i klartekst da, siden dere helt innlysende ikke tar hintene.

– Pø-se?

Se der ja, det gjorde susen. Nå sitter de og ser på hverandre og lurer. Kom igjen nå folkens, la oss bare få på en grillpølse her og bli ferdig med dette allerede.

– Haha, sa han pølse?

– Tnååååh, så utrolig søtt! Han sa pølse han! Vil du ha pølse, plutten?

Ja, takk.

– Men Peter, han kan ikke spise grillpølser til middag. Nå har vi laget en sunn og god middag, så kan han faktisk spise med oss.

Nei mamma, ikke vær vanskelig nå da, kan du ikke bare høre på pappa for én gangs skyld?

– Ja jeg vet det og i teorien så er jeg enig med deg, men hallo… gutten vil ha grillpølse. Vi kan sitte her resten av kvelden og se på en laksebit som ikke spiser seg selv eller vi kan bare fyre opp stekepanna og ha en mett plutt om typ 4 minutter. Jeg vet det er dårlig stil, men jeg tror virkelig ikke at han blir en manipulerende fascist bare han får viljen sin denne ene gangen.

– Men Peter, vi kan ikke la ham bestemme, det vet du også.

– Joda, men jeg tenkte bare at pølse tross alt er bedre enn ingenting. Bare denne ene gangen..?

– Ja… okei, så får det være greit da. Men da blir det ekstra mye avocado i grøten i kveld! Grillpølse til middag… har du hørt på maken? Godt ikke barnevernet ser oss nå.

Jaddaaaaa!! Endelig snakker vi samme språk her. Fattern, jeg noterer meg plusspoeng i boka på deg i dag. Bra jobba!

Hverdagskunst av typen moderne (homage til Ida Frosk)

– Hva gjør vi med laksen da?

– Sett den i kjøleskapet, så kan han spise den til frokost i morgen.

Hva sa? Laks til frokost i morgen? Jeg trukke det. Det står en kurv med jordbær i kjøleskapet med mitt navn på og den har jeg tenkt til å nyte sammen med en episode Blekkulf til frokost. Den laksen kan dere bare ta selv. Ellers blir det et helvete. Hvis dere holder igjen jordbærkurven og kommer rekende med den sure laksen der i morgen, så kan jeg ikke love hva som kommer til å skje med telefonen til pappa. Kanskje den plutselig blir utsatt for en aldri så liten “ulykke”. Det ville jo vært synd.

Men det er først i morgen. Nå er jeg klar for et bad. Her, ta denne grillpølsen, den kjeder meg. Hans majestet er klar for et bad. PAPPAAA, BAD! SKUM!

-Tnåååh, vil lille pluttemann bade litt kanskje?

Sånn ja, flink pappa.

/ lik hvis du også har en søt, men målbevisst diktator i huset

Les også:
– En helt vanlig morgen

* Følg Plutten og hans undersåtter (foreldre) på Facebook *

/ inneholder reklame

Nå som vårsolen står inn vinduene og eksponerer alt snusket på vinduer og gulv, er det på høy tid at vi tar en runde med vasketips.

Det er vel ingen hemmelighet at husarbeid er like underholdende som byllepest, men heldigvis finnes det mange smarte tips som kan gjøre jobben lettere. Selv har jeg det ultimate vasketipset som både er raskt, enkelt og billig i drift: Sett barna i aksjon! Til en slik jobb kan det være greit å legge forholdene til rette, så en stor bøtte varmt vann og en sur klut som må vris opp anbefales ikke. Klask opp en engangsmopp på null komma svisj og la barnet leke rundt med moppen på gulvet. I løpet av et kvarters tid vil du ha skinnende rene gulv.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Tror du at du klarer heeele gulvet? Det tror ikke pappa…

Look at him go! Pappa tar over snart. Skal bare lese litt Pondus…

Det som ikke vises på disse bildene er at plutten selvfølgelig i løpet av kort tid fant ut at han ville ut for å vaske grusen i oppkjørselen og da ble det fort bare kluss. Men gulvene ble fine!

Mye raskere enn bøtta

Så, hva er ditt beste vasketips?
Legg igjen en kommentar i dette innlegget med ditt beste vasketips og du kan stikke av med et årsforbruk av JIF engangsmopper til en verdi av 1500 kroner! Alt du trenger å gjøre er følgende:

1. Skriv ned ditt beste vasketips som en kommentar til innlegget her på bloggen (ikke facebook)
2. Husk å legge igjen navn og e-post (fornavn er nok og e-post vises ikke)
3. Ferdig ferdig 🙂

Vinneren utropes torsdag 01. mai 🙂

Anbefaler forresten å sjekke ut denne lille snutten av en mann som virkelig representerer på vaskefronten:

Jeg parkerer bilen og ser på klokka. Den er 09.58. Jeg skal være her i fire timer. Fire timer er veldig lang tid. Hvordan skal dette gå? Kommer jeg i det hele tatt til å overleve?

– Lukas, vil du sitte her oppe hos meg? sier Monica med største selvfølgelighet. Lille Lukas begynner å bli litt rastløs av å høre på det lange eventyret. Det slår meg at jeg aldri ville tenkt på den løsningen for et rastløst barn. Vil ikke dette bare gjøre saken verre? Nei da, det fungerer utmerket. Lukas blir involvert i historien og sitter snart musestille som de andre. Monica vet hva hun driver med.

Jeg har inntatt Leikvang barnehage i Larvik for en dag og ankommer midt i fortellingen av et eventyr. 20 barn ser på meg med store øyne når jeg kommer brasende inn.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Du skakke komme her og tro du er viktigere enn et spennende eventyr.

– Hei hei, roper jeg, men responsen er heller dårlig. Jeg prøver meg på en annen lettbeint kommentar, men utfallet er det samme. Jeg insser raskt at jeg kan lite om å kommunisere med små barn i store grupper. De er nådeløse og later ikke som vi er bestevenner bare fordi jeg smiler og vinker. Jeg kan ikke bare komme her og avbryte eventyret sånn helt uten videre, og forvente at vi er dus. Jeg må gjøre meg fortjent til deres tillit.

I starten går jeg bare rundt som en varsom elefant i en porselensfabrikk og er mest opptatt av å ikke knuse noe. Jeg står midt i rommet der alle barna raser rundt og leter frem klærne de skal ha på seg når vi nå skal ut på tur. Jeg står med kameraet i den ene hånden, notatblokka i den andre og føler meg som en fisk på land. Men så plutselig kjenner jeg et lite rykk i armen.

Jeg snur meg rundt og der står en liten jente med spørrende øyne og holder frem en rosa sko. Hun spør om min hjelp. Dette er min sjanse! Ilddåpen er her. Rolig nå Peter, dette klarer du. Etter få sekunder er begge skoene på og jeg ser på henne for dommen. Hun smiler og løper videre. Dette tar de andre som et tegn på at jeg er godkjent og dermed strømmer det på med rosa jakker, spiderman-sko og refleksvester som ingen plutselig klarer å få på seg alene.

Så tar vi lissen gjennom løkka og så… nei, hvordan var dette igjen?

Vi er utenfor igjen og alle tar oppstilling og gjør seg klar for ekskursjon til gymsalen som ligger like i nærheten. På rad og rekke står de klar og i det vi skal til å labbe i vei kjenner jeg en liten hånd som stikker seg inn i min. Der står en gutt som med største selvfølgelighet ønsker at vi skal leie hender ned til gymsalen, for det er jo slikt man gjør når vi er på tur i barnehagen. Et stort smil sprer seg over ansiktet mitt. Ting som dette er kanskje dagligdags for barnehageansatte, men for meg er det en rørende tillitserklæring. Det varmer godt i hjertet å bli akseptert av barna og vinne deres tillit. Før jeg gikk inn døra var jeg redd for å bli støtt ut som et fremmedlegeme, men nå er jeg allerede inne i varmen. Jeg må støtte meg til gjerdet for å ikke smelte ned i grusen.

Slike ting gjør tøffe menn myke.

Hvor mye bløtkake får jeg for fire konglepenger?

Derfra og ut gikk resten av dagen som en drøm. Det er fantastisk hvor utrolig kreative og grenseløse barn er i denne alderen. Som et av mange eksempler, skulle jeg bare sette meg ned for å ta et bilde av en leketraktor ved sandkassen, men endte opp med å løpe rundt og lete etter kongler i sanden for å betale for bløtkake. Konglepengene kunne jeg sette inn i traktorbanken og én bløtkake kostet fire konglepenger. Å se hvordan barn så helhjertet leker med fantasien er både fascinerende og inspirerende. Jaggu fikk jeg ikke med et par godterier og en sjokoladebit (les: to steiner og bark) med på kjøpet også, så de fire konglepengene var det absolutt verdt!

Ja vel, så kostet kaken flesk, men smaken var himmelsk!

Før jeg fikk min egen lille plutt var jeg aldri spesielt glad i barn og derfor har jeg alltid tenkt at jeg kanskje ikke heller vil like andres barn selv etter at jeg har fått min egen. Det tok derimot ikke lang tid i barnehagen før jeg innså at jeg gladelig kunne kaste alle mine fordommer om meg selv på dør. Gi et barn din fulle oppmerksomhet i noen minutter og du har en ny bestevenn ut dagen. Sånt er det vanskelig å ikke bli rørt av.

God pedagogikk å geipe til barna, det står i lærebøkene…

I løpet av dagen spurte jeg blant annet Eirik, barnehagens eneste mannlige ansatte, om dette med følelser. Hvordan er det egentlig å ta farvel med barna når de er gamle nok til å klatre videre på skolestigen? Han svarte det eneste riktige: Det kan være tøft. Det er ikke helt umulig at det pipler frem en liten tåre eller to også. Det har jeg ingen problemer med å forstå, for selv etter bare noen få timer merker jeg at det stikker i magen når jeg skal dra for dagen. Jeg føler jeg allerede har blitt så godt kjent med barna og er ikke klar for å aldri se dem igjen. Bare tanken gjør meg kvalm.

Bjørnen sover, bjør- Shit, han er våken! Løøøp!

På vei ut døra blir jeg stoppet av barna som jobber i kjøkkenet ved den store sandkassen. Jeg har gått fra halve sjokoladekaken min og den burde jeg spise opp for da ville jeg kunne fly høyere enn Supermann og bli sterkere enn Spiderman, Batman OG Robin. “Sterkere enn Eirik også?” prøver jeg meg. Nei, ikke sterkere enn Eirik. Ingen superhelt er sterkere enn Eirik.

/ lik hvis du synes fire konglepenger er en god pris for bløtkake

Les også:
– Mer enn bare pappa
– Min historie

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/ inneholder reklame

Du vet du bor i et langstrakt land når du kan sitte ute i bare shortsen og svette deg halvveis gjennom stolen mens du hører på radioen at andre steder i landet blir folk reddet ned fra fjellet i 23 minusgrader og full storm. Men nok om det, for en gangs skyld har jeg ikke tenkt til å prate høl i hue på dere, men la bildene gjøre jobben. Så her er påsken 2014 gjengitt i fargefotos 🙂

Litt yoga får kroppen i gang for en real påskeferie!

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Gartneren var dyr, men absolutt verdt det. 5 kornmo senere og se så flotte krokuser!

To ekstremt hyggelige chicks fra Tara tok turen innom for å prate skit.

Plutten sørger for å tjuvstarte litt på pensum.

Jaggu ble det ikke høne på meg også!

Vi har lekt “boksen går”. Stakkars plutten skjønte lite når boksen plutselig stakk av.

Vi har prøvd brettspillet “Word Fight”. Anbefales på det varmeste!!

Vi har hilst på dette søte lille lammet. Komme da, Pinnekjøtt.

Vi har tatt klisjébilder av blomster, type påskelilje

I hele påsken prøvde jeg å ta nærbilder av fugler. Jeg koblet opp telefonen på wifi med kameraet via en egen app og stilte meg inne i hytta mens kameraet sto rigget og klart for å ta flotte bilder av fugl. Men det blinkende kameraet skremte bort alt naturlig dyreliv, så til slutt ble jeg nødt til å ta til takke med litt drahjelp…

Ikke akkurat fasaner i sitt naturlige habitat… skuffelse. Men flott da.

Behind the scenes…

Vår lille heavy rocker øver seg på stagediving.

Fattern tyr til arty farty bilder når det ikke er noen fotogene fugler i nærheten…

“Fatt!” (fart) ropte plutten fra påskestart til påskeslutt. Fatt pappa, fatt!

Bildene er tatt med Olympus OMD E-M10.

Alle bildene er tatt med mitt nye kamera. Olympus OMD E-M10 er et herlig frekt speilløst systemkamera med retrodesign som etterligner originalen fra 1979. Innmaten er derimot langt mer high tech: Wifi, 16,1 MP, full HD-video, app-tilkobling for smarttelefon og mye mer. Les mer og sjekk pris på Olympus OMD E-M10. Sjekk også ut denne testen gjort av Akam.no i februar: Olympus gir deg svært mye for pengene.

Ha en fortsatt knall uke og håper ikke veien tilbake til kontorpulten ble altfor tøff og lang.

/ High five!

Les også:
– Sommer i skyggen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

– HVA?! Men vet du hva, nå får det for faen være nok fra deg! Gærne kjerring, skal jeg fortelle dere hva som egentlig skjedde? Det er hun dere er ute etter! Hun drepte pianisten og jeg kan bevise det, utbasunerte Hovmesteren bombastisk.

Da hadde Herr Andersen fått nok av den frekke hovmesteren. Han kastet fra seg barna og stormet mot ham med nevene knyttet. Politimennene hoppet mellom og avverget angrepet fra en fresende forbannet husbond som gjøv seg etter hovmesteren som en pitbull etter barn.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

– Hvordan våger du?! Han fortjente uansett hva som kom til han, den sleipe drittsekken! skrek han ut. Alle stoppet midt i bevegelsene og stirret på Herr Andersen. Hva skulle dette bety?

– Tror du ikke jeg hørte deg prate med ham? Tror du ikke jeg skjønte hva som sto på?! freste Herr Andersen denne gangen til sin kone. Han fortsatte:

– Glemte du kanskje at jeg hadde med babycallen? Trodde du kanskje ikke at jeg hørte deg prate med ham da han kom innom rommet vårt og ba deg over til seg? Tror du ikke jeg hørte hvordan du sto og flørtet med den sleipe jævelen rett foran våre egne barn?!

– Aha! Så det var DU som drepte ham, ropte den ene politibetjenten og tok en håndfast grep om Herr Andersen.

– Nei! Nei nei nei. Selvfølgelig var det ikke meg! Jeg skulle gjerne gitt ham en rett høyre, men ikke mer. Det må ha vært hovmesteren. Tenker de var interessert i den samme tøsete kjerringa, spyttet han fra seg og refererte til sin kone.

Da brøt vaskehjelpen Sara plutselig ut i et høylytt vræl som fikk trommehinnene til å sprekke. Hun vred seg i håret og ropte til Herr Andersen:

– Din dumme idiot, alle her på hotellet visste at pianisten var homofil. Hva er det du har gjort?!

Det tok noen sekunder med total stillhet mens alle prøvde å forstå hva som egentlig hadde skjedd. Hva hadde dette med saken å gjøre? Den første som la to og to sammen var Herr Andersen. Hvis pianisten ikke var interessert i hans kone, hvem var det da som? og først da innså han at det var to stykker på hotellet i identisk påskekaninuniform. Når han tenkte over det så kjente han igjen stemmen fra babycallen også. Hovmesteren…

Han vred seg løs fra det håndfaste grepet til politimennene og bykset mot hovmesteren. Denne gangen fant han mål. Med en saftig høyre smalt han til med full styrke og slaget gikk rett hjem. Hovmesteren traff gulvet som en sekk poteter. Andersen kastet seg oppå ham, men nå var politiet oppå ham og fikk revet ham til bakken og lagt ham i jern fortere enn noen rakk å blunke.

Da hovmesteren våknet til igjen lå han alene i resepsjonen og hørte kun lyden av rolig jazz i bakgrunnen. Han forsto fint lite av hvor han var og lyset fra downlightsene i taket narret ham først til å tro han var på et sykehus. Men så tok han seg til hodet, kjente smerten og husket slaget. Han reiste seg til albuene, men alt han så var Sara som satt i sofaen med ansiktet begravet mellom hendene og resepsjonisten som holdt rundt henne. Politiet måtte ha dratt og tatt med seg familien Andersen, mens stakkars Dr. Wilhelmsen må ha flyktet fra all galskapen han ikke hadde noen innblanding i.

Selv skjønte han fortsatt lite av hva som hadde skjedd. Han hadde blitt kjent med Fru Andersen litt tidligere på kvelden og hun hadde vist en interesse for ham. En interesse han gladelig viste tilbake. Han hadde svingt innom rommet deres for å se til at alt var ok, men da mannen viste seg å være borte hadde han fristet seg til å be henne om å møte ham senere. Hun hadde takket ja og skulle møte ham ved bøttekottet på slaget kl. 00.00. Han hadde fortsatt vært i påskekanindrakten og sa hun kunne møte ham der nede for å gjøre kanindansen sammen. Men hva skjedde så? Han hadde akkurat kommet ut av dusjen og begynt å kle på seg kanindressen igjen da alarmen gikk. Hvordan hang det hele sammen?

Han ristet på hodet og reiste seg opp. Først da kom han på babycallen. Kanindansen. Herr Andersen må ha hørt det og gått ned for å stoppe dem. Der nede må han ha forvekslet pianisten i haredrakten for hovmesteren i haredrakten og gått løs på ham med alt han hadde. Full av alkohol og full av hat lot han seg ikke stoppe av et basketak. Han må ha funnet kniven de brukte til å sprette opp malingsspann med og funnet ut at den sikkert kunne sprette opp andre ting også.

Hovmesteren rakk så vidt å komme seg på beina før de automatiske dørene slo opp. Inn kom et følge på rundt ti stykker som skulle sjekke inn for helgen. Bedrift. Politiet hadde bare stengt av den delen av hotellet der bøttekottet lå og en annen bil hadde kommet til og hentet liket av påskeharen. Nå som morderen var i trygge hender var det ingen grunn til å stenge hotellet i årets travleste helg. Hovmesteren sto og så på følget som begeistret begynte å prate om det flotte resepsjonsområdet uten noen anelse om hva som akkurat hadde foregått.

En av damene i gjengen så på hovmesteren som bukket dypt og høflig mot henne. Han kan ikke ha vært mye til syn der han sto i sine kaninbukser, bare overkropp og blå øye. Men hun smilte tilbake og svarte med en liten krøll i munnviken. En annen av dressene i gjengen la en hånd rundt henne og krevde hennes oppmerksomhet.

– Vel vel, så dere har tenkt dere en romantisk tur på fjellet i helgen? Det skal vi nok bli to om… Here we go again, tenkte han og trakk seg lydløst tilbake til rommet for å planlegge sitt neste trekk.

/ the end

Les også:
– Råtten appelsin, del 1

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et stort gisp gikk gjennom forsamlingen og det oppsto total forvirring blant dem. Alle så rundt seg og prøvde å se hvem som var morderen, men ingen sto frem. Kunne det bare være vås? Var det hele bare en misforståelse?

Den selvsikre politimannen som tidligere hadde mistenkt Fru Andersen for å ha urent mel i posen på grunn av leppestiften, henvendte seg mot henne igjen:

– Vel vel, hvis ingen vil prate så foreslår jeg at vi starter med den råtne appelsinen. Og det er deg, sa han anklagende og satt blikket rett i henne.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

– MEG?! Men jeg har vel ikke drept noen! Hva.. hva mener du? sa Fru Andersen som virket overraskende overbevisende.

– Å, ikke spill så overrasket. Jeg har ikke sagt at du har drept noen, men jeg vet at du lyver. Du kan jo for eksempel starte med å fortelle hvordan leppestiften endte opp i bøttekottet? fortsatte han uanfektet.

– Nei altså… jeg vet jo ikke… stotret hun.

– Hva er problemet, Fru Andersen? Fått krøll på tunga? Politibetjenten hadde fått blod på tann og tok enda et skritt nærmere henne. Dette fikk hennes mann til å reagere:

– Men hold opp nå, for svarte, min kone har da selvfølgelig ikke drept noen, fyrte Herr Andersen av.

– Drept, sier du? Hvorfor sa du det sånn? Du la trykk på drept? Har hun gjort noe annet kanskje?

– Nei, altså, jeg mente jo selvfølgelig bare at hun ikke har drept noen, ikke vær en idiot nå. Finn en annen syndebukk. Som sagt så var Dr. Wilhelmsen med meg, min kjære lå og sov og resepsjonisten var på jobb, hvilket bare utelater én? svarte Herr Andersen med en hissig snert. Han var lei av å ha sin kone på tiltalebenken.

– Meget mulig det, Herr Andersen, men det forklarer fortsatt ikke en avgjørende ting: Hvor kom leppestiften fra?

– Det kan være en hvilken som helst leppestift, det er en helt vanlig farge og mange andre kan ha samme- hun ble avbrutt.

– Jeg snakker ikke om leppestiften på gulvet, men den du har på deg. Hvis du sovnet rett etter du hadde lagt barna og deretter sto opp for å legge deg igjen når din mann var tilbake, hvorfor stiller du her ulastelig sminket og frisert, antrukket i det jeg antar at må være din beste nattkjole?

– Ja men altså… jeg ville jo bare gjøre meg litt fin for min mann som… altså… før jeg sovnet da jeg la barna da?

– Jaha, ikke at jeg tror et sekund på den forklaringen, men det får være greit. Så sier vi det: du gjorde deg fin for din mann. Da gjenstår bare en ting da.

– Hva da?

– Hvorfor lyver du fortsatt?

 – Men hva da? Hva er det liksom jeg lyver om? Jeg har jo sagt alt jeg vet!

– Du sier du kom rett fra rommet deres da alarmen ringte?

– Ja.

– Og døren deres ligger til venstre der borte?

– Ja…

– Ja… Vil du tenke litt mer over det svaret eller skal du bare gi oss sannheten her og nå? sa politimannen med absolutt selvtillit i stemmen.

Fru Andersen innså raskt at hun var blitt utspilt. Da alarmen gikk hadde hun rasket seg direkte til resepsjonen, men problemet var bare at hun befant seg i andre halvdel av bygget da alarmen gikk. Hennes mann kom fra venstre, hun kom fra høyre. Hun begynte å skjelve. Det var slutt, hun var blitt avslørt. Hun måtte bare si det, hun ville ikke, men hun måtte bare.

– Jeg… lenger kom hun ikke før hun brøt ut i hikstende gråt.

– Spytt ut, Fru Andersen! befalte politibetjenten.

Det ble mer enn hun klarte å takle. Demningen slo sprekker og ut fosset tårene.

– Det var ham! ropte hun og pekte rett på hovmesteren.

/ avsluttende del følger i morgen /

Les også:
– Råtten appelsin, del 5

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Et sjokkert gisp gikk gjennom forsamlingen som alle hoppet et skritt tilbake. Fru Andersen reagerte på et millisekund:

– Det var ham! ropte hun raskt med en overivrig sprekk i stemmen og pekte rett på hovmesteren.

 – Meg?! Gærne kjerring, jeg har jo akkurat møtt deg! Hva snakker du om? Det må ha vært en av de der to, svarte han tilbake og pekte i retning av både Dr. Wilhelmsen og Herr Andersen.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

 – Hva behager? Jeg har vært i loungeområdet og sett på påskekrim med Herr Andersen, mens Fru Andersen la barna og deretter gikk jeg rett til sengs. Hvordan skulle jeg ha fått tak i hennes leppestift? Dette er absurd, smalt det tilbake fra en brydd Dr. Wilhelmsen.

– Ja og det kan jeg skrive under på! Vi tok en drink sammen og det vet begge to, så ikke kom her. Jeg… jeg er enig med min kone, det må være han der med påskebeina. Han med nøkkel til alle rom på hotellet, kom det anklagende fra Herr Andersen.

Alle snudde seg mot hovmesteren. Han så rimelig pjusk ut der han sto i bar overkropp med gule kaninbukser til bein.

– Ja, hva skjer med kaninkostymet? spurte den ene politibetjenten granskende.

– Nei, det er jo påske og vi har på disse draktene for å underholde gjestene i blant. Jeg skulle akkurat til å gå til sengs da jeg hørte alarmen og… men hva søren, jeg er da for pokker ingen morder! Hvis jeg gikk rundt og låste meg inn og stjal ting så ville jeg vært oppdaget og sparket fra jobben for lenge siden. For noe tull!

 I et lite øyeblikk tok ingen ordet, med unntak av Sara som satt i et hjørne og gråt hemningsløst over tapet av sin gode venn og kollega. Plutselig gikk det opp et lys for en av politibetjentene.

– Men ok, la oss ta en runde til på hva alle har gjort i kveld og hvor alle var da alarmen gikk, sa han til forsamlingen med et blikk så lurt at det hadde passet på en rev.

– Som sagt, jeg tok en drink med Herr Andersen før han takket for seg. Jeg tok en siste pinne for meg selv og gikk deretter rett til sengs. Da alarmen ringte lå jeg og sov, svarte Dr. Wilhelmsen kontant.

– Som sagt, jeg var på vei til sengs etter en lang dag på jobb, svarte hovmesteren oppgitt og pekte på buksene.

Vaskehjelpen Sara var ikke i stand til å svare for seg, over alle tårene.

– Etter et par drinker med Dr. Wilhelmsen, gikk jeg rett til sengs, akkurat som Dr. Wilhelmsen sier. Så blir jeg revet opp til dette! Hvem skal få ungene til å sovne igjen nå? Har dere tenkt på det? svarte en tydelig oppjaget Herr Andersen som fortsatt så ut som en mann som akkurat hadde tapt en krig.

– Jeg var på vei til sengs egentlig. Jeg sovnet mens jeg la ungene og våknet opp etter at mannen min hadde kommet tilbake, så jeg skulle akkurat ut på badet for å gjøre meg klar for kvelden, sa Fru Andersen og rettet på nattkjolen som stakk ut under morgenkåpen.

– Og jeg har vært her oppe på jobb i hele kveld og passet inngangspartiet, så jeg vet at alle er til stede, svarte resepsjonisten.

Nok en pause og klein stillhet.

– Jaha, så hvis alle er her, alle prater sant og alle har alibi for hele kvelden, så betyr vel det at morderen fortsatt er på frifot det da, svarte den samme politibetjenten oppgitt. Hans snikende mistanke hadde tydeligvis slått feil.

– Et lite øyeblikk, lød det skarpt fra den andre betjenten. Hans lure smil var nå enda mer tilfreds og et øyebryn var hevet helt oppunder hårfestet. Han pekte med åpen håndflate på gruppen og la til:

– Vi har en råtten appelsin i kurven og jeg vet hvem som stinker.

/ fortsettelse følger / (lik hvis du liker)

Les også:
– Råtten appelsin, del 4

* Følg Pappa påskehjerte på facebook *

De tre mennene så på hverandre og ble enige om en plan. Resepsjonisten knuste glasset på brannalarmen og trykket på knappen. Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.

I løpet av få strakser begynte det å riste i gangene og snart sprang dørene opp av folk som kom stormende til.

Politimennene stilte seg midt i resepsjonsområdet og fulgte nøye med hvor folk kom fra, vel vitende om at bøttekottet lå på hotellets venstre flanke. Først kom Dr. Wilhelmsen inn fra høyre side i sin grå pysjamas og bustete hår stående til alle kanter. Deretter fulgte hovmesteren rett bak i samme dør med håret glatt vannkjemmet bakover som alltid. Overkroppen var bar, men buksene så ut til å være nedre halvdel av et påskeharekostyme. Rett etter kom Herr Andersen brasende inn fra venstre med ett barn under hver arm. Øynene var blodskutt og det var tydelig at noen hadde sovet dypt. Sist inn fra høyre kom Fru Andersen løpende inn på bare sokkelesten, fortsatt i nattkjolen.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

De to politimennene sørget raskt for å få samlet hele følget og sa at hele situasjonen ville bli forklart så snart resepsjonisten fikk skrudd av den grusomme ulyden. Alarmen blir skrudd av. Stillhet. Selv ikke barna hadde rukket å våkne og hang slapt som to overfylte kosedyr i armene til sin far.

– Er det noen som mangler nå? politibetjentene snudde seg mot resepsjonisten.

– Pianisten, svarte han med et sukk og senket hodet dypt. Sara begynte umiddelbart å gråte ukontrollert.

Den ene politikonstabelen tok seg et rolig minutt til å se på blikkene til alle som satt og lurte på hva som foregikk. Den gamle doktoren så trøtt og forvirret ut. Han så i det hele tatt ganske tørst ut. Hovmesteren var tydelig irritert over situasjonen og så ut til å kreve en umiddelbar forklaring på hvorfor han hadde blitt forstyrret midt på natten. Bare gullsmykket hang igjen rundt halsen på ham og de latterlige buksene selvfølgelig. Herr Andersen så ut som han hadde blitt truffet av et tog og hadde store poser under øyne som glinset under lyset fra taket. Han hadde ganske innlysende drukket et glass eller to for mye før han gikk til sengs.

Fru Andersen så helt forfjamset ut og sto med flakkete blikk litt midt i rommet. Hun kunne ikke ha rukket å komme seg i seng enda, for hun hadde fortsatt på seg full sminke og politikonstabelen klarte ikke å unngå å legge merke til at hun var en attraktiv kvinne. Kanskje var det nattkjolen, en sexy sak som så vidt ble dekket bak hotellets ikke fullt så vampete morgenkåpe. Han ristet fra seg tanken og fortalte gruppen rolig at de bare skal holde seg i ro, mens politiet måtte foreta en rutineinspeksjon. Mens den ene politimannen snakket beroligende til gruppen, gikk den andre ned for å sjekke bøttekottet.

Akkurat som forventet, når han kom i bøttekottet fant han påskeharen liggende i et hjørne med en kniv stikkende ut av brystet. Han rev av hodet på kostymet og får bekreftet at det ikke er en dårlig spøk. Det livløse ansiktet til pianisten stirret tomt tilbake på ham. Han så rundt seg, men ved første øyekast var det ingenting mistenkelig å se. Men plutselig så han noe. Sidesynet hadde plukket opp noe og nå stirret han på en liten sylinderformet sak som lå innerst i hjørnet nærmest døren. Han tok på seg sterile hansker, lente seg ned og plukket den opp. En blodrød leppestift.

Da han kom tilbake til resepsjonsområdet, ble han møtt av et rom fullt av måpende ansikter som alle stirret intenst på ham. Ingen forsto noe, alle sto som store spørsmålstegn. Alle med unntak av én. Med et lurt smil i ansiktet fisket han frem den sylinderformede gjenstanden og gikk mot dem. Han signaliserte til sin kollega at han skulle følge etter. De stoppet rett foran Fru Andersen og politimannen holdt opp leppestiften han hadde funnet, en farge som tilfeldigvis matchet hennes lepper på en prikk.

– Jasså frøken, savner du denne?

 / …fortsettelse følger i morgen. Lik hvis du liker 🙂

Les også:
– Råtten appelsin, del 1
– Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Sara så på klokken og til sin lettelse var den blitt 23:57. Endelig var hun ferdig. Trøtt som en rumpepinne og helt utslitt etter en lang dags jobb plukket hun med seg vaskebøtta, alle klutene, vindusnalen og søplesekken. Hun hadde rukket over alt hun skulle, så nå var alt klart for gjestene som ønsket å bruke konferansedelen av hotellet i løpet av påskehelgen. Ikke visste hun om noen hadde bestilt lokalene, men det var uansett greit å få rengjort alle kriker og kroker når det først var påske. Inntil videre visste hun at hotellet kun hadde gjester på to av rommene, men helgen nærmet seg og det ble sikkert fullt i år også.

Hun så ut av det største vinduet i storsalen og noterte seg at snøstormen fra tidligere på dagen hadde gitt seg, men så hadde den også etterlatt rundt en halv meter med puddermyk løssnø. Kulden trakk gjennom glasset og hun kjente at det skulle bli deilig å komme seg tilbake til rommet for en varm dusj før kvelden falt på.

Det var merkelig stille i gangene i denne delen av hotellet. Gulvplankene knirket høylytt når hun tuslet mot bøttekottet og de øvrige lydene fra hotellets gjester hadde falmet hen for kvelden. Om det så hadde vært full fest og mye liv ville det fortsatt vært stille og kaldt rundt henne, for det var få som bevegde seg rundt i disse gangene som primært ble brukt av bedrifter på konferansetur. Da hun rundet det siste hjørnet så hun at døren inn til bøttekottet sto på gløtt. Hun rynket på pannen, var det låsen som var gått opp igjen? Kanskje hadde vinden tatt tak i døra, men det virket jo ikke så sannsynlig siden bøttekottet ikke hadde noe ventilasjon som kunne skape gjennomtrekk. Hun gløttet på døra og før hun så seg om skrudde hun på lysbryteren på innsiden av døra.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det kom et voldsomt skrall og deretter et stort plask i det bøtta, vinudsnalen og alt hun holdt i henne traff bakken. Deretter et skrik, et panisk primalbrøl som fikk veggene til å flasse. Hun bråsnudde og løp av sted, men kanindrakten i hjørnet holdt seg helt i ro. Den lå livløst på en stabel av bøtter og kartonger, med en kniv i brystet og en blodpøl rundt som stadig vokste seg større. Påskeharen var død. Spørsmålet var bare, hvem var morderen? Sara løp mot resepsjonen så fort beina kunne bære henne. Heseblesende stormet hun opp trappene og på sin siste pust kastet hun seg inn døra på toppen av trappeoppgangen.

Hulkende, pesende og hikstende ramlet hun om kom gulvet før hun klarte å pipe ut ordene: “Mord! Ring politiet!”

Et kvarter senere kom politiet stormende inn døra og fant Sara i armene på resepsjonisten som holdt rundt henne og pratet til henne med lav, beroligende stemme. Hun forklarte til politiet hva hun hadde sett og hva hun visste. Noen hadde myrdet påskeharen, men hvem? De bestemte seg for å gjøre et raskt sveip av området før gjerningsmannen kan komme seg unna. De to politimennene løp i hver sin retning, mens resepsjonisten sjekket kameraene.

De to politimennene kom tomhendt tilbake og snudde seg mot resepsjonisten for hjelp.

– Jeg har noe, svarte han med stor entusiasme.

De to politimennene løp entusiastisk bort til resepsjonsdisken der resepsjonisten viste dem et oversiktsbilde over alle sikkerhetskameraene på hotellet. Kameraene vite kun bilder fra hotellets utside og tilsynelatende hadde ingen plukket opp noe bevegelse. Ikke så mye som et spor i snøen.

– Så, hva ser dere?

– Vel… ingenting.

– Nettopp. Ingen har kommet inn, ingen har gått ut, svarte han kryptisk. De tre mennene så på hverandre. Morderen var fortsatt på hotellet.

/ fortsettelse følger… /

Les også:
– Råtten appelsin, del 2
– Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Noen ganger kjenner jeg et behov for å gjøre noe annet enn å bare være fattern, for jeg er mer enn bare det. Jeg har andre ting å gjøre enn å bare sitte hjemme med legoklosser og plastelina. Jeg har jobber som skal gjøres, venner som skal besøkes og ærender som skal løpes. Jeg kan ikke bare sitte hjemme hele tiden, jeg har flere baller i luften. Noen ganger må jeg også få være meg selv og sette pappa litt på pause.

Men…

Når jeg sitter travel på jobb og alt jeg kan tenke på er to runde bollekinn og ditt blendende smil når du kommer løpende mot meg…

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Når jeg sitter på fest og prater med gode venner, men alt jeg hører er stemmen din som øver seg på velvalgte ord. Hjerte. Lampe. Blekkulf. Mamma. Pappa…

Når jeg innser at jeg har tatt deg for gitt hele dagen og angrer som en hund for at jeg ikke satt mer pris på deg og aller mest ønsker å løpe opp for å vekke deg…

Når jeg sitter bak rattet langs motorveien på vei hjem til deg, men innser at du allerede har lagt deg og at jeg ikke rekker noen knusekos…

Når jeg ligger alene på et hotellrom og hører etter stemmen din som roper på meg når du har drømt noe skummelt og trenger en klem, men alt jeg hører er den kalde stillheten og den holder meg våken…

…først da jeg innser at jeg er fortapt i dine øyne og forelsket i ditt smil.

/lik hvis du også savner barna når de sover

Les også:
– Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *