Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Du lurer kanskje på om Drømmehagen er noe for deg? Vel min gode mann, her kommer en rask innføring og et lite skråblikk på dette særdeles psykedeliske barne-TV-konseptet som utvilsomt vil gi varige mén til en hel generasjon.

Før jeg fikk barn selv hadde jeg hørt mye rart om Drømmehagen. Jeg visste at det ble en så massiv seerstorm da NRK tok Drømmehagen av tapetet at de måtte sette det opp igjen. Jeg har dessuten blitt tipset av noen kompiser om at du aldri aldri må se på programmet i ruset tilstand, men det var også stort sett alt. Er Drømmehagen egentlig noe for meg og min lille tass?

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Historien er alltid den samme: Vi ser et lite barn som ikke får sove og for å få barnet til å sovne så dikter man opp historier om det merksnodige stedet Drømmeland og alle de rare karakterene som bor der. Det er noe greier med en godnattsang, en båt og en himmel, men det er ikke så farlig. Introen kommer du til å spole over uansett. Stopp når du kommer til den grønne busken. (Kjapp notis: Hvis du ikke har sett ett sekund av serien, se for deg Teletubbies).

Les også: Topp 10 tips: Barne-TV, tv-serier som ikke ødelegger hjernemassen

Hvem bor så i denne Drømmehagen?

Drømmehagen er et overflødighetshorn av særdeles tvilsomme karakterer. Hinkelpinkel kan sies å være en slags hovedperson. Ulikt alle andre, nekter han å legge seg på slutten av hver episode. Han er en blåfarget pikenes Jens som har den tøsete Hopsi Deisi rundt lillefingeren. De kliner i stort sett hver eneste episode og kommer alltid hånd i hånd ut fra skogen når man møter dem. Jeg skal ikke si det ene eller andre her, men øy, vi har alle vært russ, vi skjønner greia. Hopsi Deisi vil fra tid til annen danse som den ballerinaen hun tydeligvis aldri ble eller prøve å gjøre sagspon av hjernen din når hun setter igang med å gaule i roperten sin. Min favorittkarakter i Drømmehagen er Makka Pakka (eller Maddafakka som jeg liker å kalle ham). Makka Pakka er en bifil vaktmester som gladelig kliner med hvem det måtte være. Han bruker stort sett hele arbeidsuka på å vaske steiner og blåse i hornet sitt (ikke det hornet…). Han bor i en steinrøys under en bru og har urovekkende mørke ringer rundt øynene. Tomlingene er en gjeng med meget irriterende partysvensker som bor i et løent kollektiv ute i skogen. De bedriver tiden med å spille instrumenter og flørte med hverandre. Siden det er tre av dem, vil de pipete stemmene deres bore seg inn i hjernen din som en hakkespett, det er bare et spørsmål om tid. Konglene er en elskverdig innvandrerfamilie med åtte barn. Siden de er knøttsmå blir de ofte oversett og kanskje er det også derfor de stadig står og rister som om de har epileptiske anfall. De er rett og slett rasende. Konglene har røde klær og ved kun ett tilfelle har jeg sett deres rivaler, de blåkledde Vottene, så man får bare anta at Konglene tok innersvingen på dem i en blodig familieaffære.

Titteiene bør du holde deg langt unna hvis du er litt uttafor en dag. Dette er en ansamling fargerike fugler som dukker opp helt uten forvarsel og byr på ustemte sanger som får tankene til å gå tilbake til den LSD-innsvøpte musikken fra 70-tallet. Hahoene minner sterkt om det narkomane fintfolket man finner susende rundt på Karl Johan. De beveger seg sakte, alltid i flokk og de gjør stort sett aldri noe annet enn å stirre dødt fremfor seg. Fra tid til annen sovner de også stående. Likheten er med andre ord slående.

Jesus, take the wheel

I hver eneste episode blir vi loset rundt av en av to fremkomstmidler. Ninky Nonk er et vogntog som råkjøres hensynsløst rundt på plenen. Sjåføren av Ninky Nonken kjører som om han skulle være en av Solberg-brødrene men han jobber nok til daglig som bussjåfør i Oslo, for bussen stopper sjeldent lenge nok til at passasjerene kommer seg på og den følger ikke rutetidene for shit. Med Plinky Plonk er situasjonen enda mer alarmerende og denne flyvende hasarden minner mest om partybåtene man finner vrimlende utenfor Ayia Napa i høysesongen. På dette prompende(…) luftskipet serveres drinker til alle passasjerene mens piloten selv er travelt opptatt med å kræsje i hvert eneste tre han kjører forbi, uten at noen ser ut til å sette spørsmålstegn ved dette. Kanskje ikke så rart, siden de har blitt servert Plinky Plonk juice (les: billig vodka og Red bull), helt siden de gikk om bord.

Moralen som forsvant

Fyllekjøring, meget løssluppen holdning til valg av seksualpartnere og stigmatisering av narkomane… Heldigvis er ikke jeg noen moralens vokter og kan med mitt storsinn se forbi denne lemfeldige behandlingen av det som må kunne anses som en moralsk gråsone. I følge skaperne bak serien er serien ment for å være avslappende og underholdende. Og det er løgn. Serien kan tidvis være så enerverende at du får lyst til å rive av deg ørene, slik som når nevnte tomlinger går i gang med å spille instrumenter. Men den kan også være avslappende, det skal serien ha, om enn på helt feil vis. Jeg vet ikke om det fordi serien er søvndyssende eller hypnotisk, men i løpet av gårsdagens avsnitt klarte jeg helt seriøst å sovne med øynene åpne! Det varte bare noen sekunder, men hjernen min hadde rett og slett bare ikke kapasitet til å utstå et eneste sekund til av Makka Pakka og den evinnelige vaskingen hans, så den bare skrudde seg av. Skremmende, men også litt kult. Det fikk meg til å innse at jeg helt sikkert kunne ha blitt hypnotisert av Paul McKenna. Husker dere det programmet? Alltid lurt på om det var ekte vare eller falskere enn wrestling og silikonpupper…

En slags konklusjon

Man kan si hva man vil om Drømmehagen, men det funker. Når den lille tassen ikke er spesielt interessert i grøt, er det en like sikker vinner som Dan Børge Akerø på lørdagskvelden å sette seg ned med Drømmehagen. Det tar vekk oppmerksomheten fra maten og får ham til å spise på måfå. Veldig fint triks å ha i lomma når han far er på siste skanse, for Drømmehagen er en skikkelig sansefanger for små hoder. Det er skarpe lyder, mange farger og ikke så altfor mye som skjer i løpet av en episode, så det passer perfekt for barn fra ca. 1-3 år. Dessuten varer det bare en liten halvtime og etter én episode innser du at det er mer enn nok for én dag. Jeg er rimelig sikker på at hvis du ser to episoder av Drømmehagen etter hverandre, så vil hjernen til forvandles til ihjelkokt velling.

Drømmehagen kan du for øvrig sjekke ut på statskanalens egen side for programmet HER

Sånn, da er du offisielt informert/advart.

/high-five

Livet som tekstforfatter i reiselivsbransjen kan være tøft. Dag ut og dag inn sitter jeg på et kontor og ser ut på sludd og regn, mens jeg jobber iherdig med å komponere de flotteste tekster ment for å friste mine kjære landsmenn til å reise ut på charterturer og storbyferie. Noen dager har man bare lyst til å skru av pc’n og komme seg ut på tur. Og derfor synes jeg det var på høy tid å gjøre nettopp det! To stykk til Istanbul takk, sa gutten!

Etter at jeg selv ble far har jeg tenkt over at jeg er fryktelig takknemlig overfor min egen mor og far som fant ut at det var en god idé å sette lille Pete til verden.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Derfor synes jeg bare det er rett og rimelig å gi noe tilbake fra tid til annen. Så hvorfor ikke invitere fattern på storbyferie? Noe av det jeg husker spesielt godt fra barndommen er nemlig de gangene vi dro på oppdagelsesferd sammen og nå synes jeg det var på høy tid å ta opp slik en fiin gammel tradisjon. Dessuten er det bare rett og rimelig at man i en pappablogg hedrer sin egen pappa også 😉

Få andre storbyer, om noen, kan by på samme fantastiske utvalg av historiske rariteter og spennende severdigheter. Dette er virkelig kontrastenes by, der øst møter vest og gammelt bryter håndbak med nytt. Siden mine tidligere visitter i Tyrkia kun har vært på ymse charterdestinasjoner, var jeg meget spent på å se hvordan tyrkeren ter seg i sitt naturlige habitat, for jeg antar at tyrkere flest ikke egentlig snakker partysvensk til daglig. Til min store glede så viser det seg at disse tyrkerne er fordømt trivelige, selv når man dytter rundt 13 millioner av dem inn i en og samme by. I Istanbul sitter smilet løst, en hjelpende hånd er aldri langt unna og det lar seg alltids gjøre å kommunisere på tvers av eventuelle språkproblemer.

Bosporosstredet sett fra Topkapi

En hel storbyferie i en rask sveip

For at du skal slippe å måtte lese deg i hjel, skal jeg ta kortversjonen. I løpet av en regnfylt langhelg rakk vi alt vi hadde på tapetet: Vi var på en relativt iskald båttur opp og ned Bosporosstredet for å se både den europeiske og asiatiske siden av byen, vi besøkte bydelen Beyoglu og kom oss til toppen av Galatatårnet, vi fikk høre det massive kattejammeret fra både den Blå Moské og Hagia Sofia på nært hold, vi fikk en spennende omvisning i Topkapipalasset, vi besøkte den fascinerende Basilikasisternen fra 500-tallet, vi prutet på iransk safran inne på velkjente Grand Bazaar, vi fikk Movember-barten stusset hos en barberer, vi spiste hverdagskost på en lokal restaurant, vi slo av en prat med fiskerne som står på broene over det Gyldne horn, vi gikk på en liten raki-smell og vi ble selvfølgelig lokket med på en og annen turistfelle.

Nå skal ikke jeg si hva du bør og ikke bør gjøre, men vær obs på turistfeller. Vi vandret nemlig rett inn i intet mindre enn to av dem. I den ene satt det en gammel dame i vinduet som tilsynelatende bakte tradisjonelt tyrkisk brød, men det var selvfølgelig bare staffasje. Restauranten serverte det billigste, mest uinspirerte måltidet jeg har smakt på lenge og var tilfeldigvis også utsolgt for annet enn øl i små størrelser… hvordan det er mulig? You tell me. Drittrestaurant, se meg hytte med neven!!  Utlevere dem med navn, sier du? Lett! Les gjerne min omtale på Tripadvisor om Capadocia Restaurant HER. Den andre restauranten ligger oppe i Galatatårnet i Beyoglu. Her får du servert en hel pakke som inkluderer en god middag, show, så mye lokal vin du måtte ønske og transport til og fra hotellet. Maten var ok, vinen likeså, showet var vel ok-ish, men regningen var IKKE ok. 300 lira (+tips!) blir litt i meste laget for et relativt middels måltid, når man kan spise seg stappmett på andre steder for 16 lira! Du kan lese mer om dette i premiumversjonen av bloggen som kun koster 399,- i månede-… ikke? Okei da, bare les videre.

Endelig har jeg funnet en helt magisk oppskrift på hjemmelaget tacokrydder som virkelig tar tacofredagen til nye høyder! Stikkordet her er smaksbalanse og friske ingredienser. Oppskriften skal du få om litt, men først litt jovial bakgrunnshistorie.

Tacokrydder – en kjærlighetshistorie

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en tacofantast på min hals. Mange rare matimpulser har kommet og gått oppgjennom årene, men etter at denne meget norskifiserte avarten av en meksikansk folkehelt banet seg vei inn i det norske hus og vant våre hjerter hvor enn den snudde seg, så har jeg vært en svoren tilhenger. Denne forelskelsen, besettelsen om du vil, har totalt ødelagt middagsfriheten man tidligere hadde på fredager, for jeg begynner nå å innse at det har blitt tacofredag hver dag i … ja, det er lenge.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Med nød kan jeg bli med på fest eller annen tilstelning som ikke serverer taco hvis det er fredag, men det smerter. Jeg står kanskje med et glass spruddel og konverserer lekent om den økonomiske krisen i Hellas, om vintersesongen i Norge, om valg av skismøring, løpebukser, mitt endeløse hat til Nicki Minaj og den slags, men langt der inne bak all staffasjen og den raffe skjorten, gråter det en liten meksikaner som ikke får sin ukentlige dose. Og kom ikke her med “kan du ikke bare spise taco på lørdag?” Pfft, du vet like godt som meg at det ikke blir det samme. Taco og Dorte Skappell som skrever som en bedrukken ølhund? Nei takk. Taco uten de siste to minuttene av en hysterisk Ivar Dyrhaug som sprenger seg på sitt ytterste der han sprader rundt i lisenspenge-rus? Pøh. Nei, gi meg en tv-kveld full av optimistiske 15-åringer som balanserer på slakk line og synger julekvad, eller gamle tanter som rustent breker sure sanger fra sin barndom. Og vi har gått gjennom mye i alle disse år, men kjærligheten har ei rustet. Vi har sett forhold komme og gå, du så meg ta eksamen og få min første heltidsstilling. Vi har ledd, vi har storkost oss, men vi har også grått. Og i alle disse år har jeg holdt meg til ferdigkjøpt posekrydder. Jeg har prøvd å lage krydderet selv, med varierende hell, men jeg har alltid falt tilbake på den gamle posen med min lille brukerdose. Hadde man først opp Santa Maria tex mex (aka helt vanlig tacokrydder) på fy-skamme-seg listen til Antidoping Norge, så hadde jeg vært en tung rusmisbruker. Og nå, etter alle disse år, er det endelig slutt. Min venn i nøden, min Sancho Panza, mitt trofaste tacokrydder…

Over.

Finito.

Du er død for meg mann, du kan bare slette nummeret mitt.

The king is dead – long live the king!

For nå, med den meget usannsynlige hjelpen fra ingen ringere enn 4-stjerners middags egne superkokk og kjekkas Ole Martin, har jeg gjenoppdaget kjærligheten for hjemmelaget tacokrydder. Etter å ha sett nøyere på forpakningen til Saaaaanta Maria, innser jeg jo at det svineriet inneholder ukristelige mengder sukker og salt, og slikt vil man jo ikke nødvendigvis har i tacomaten sin. Etter å ha sett Ronny fra P3 på 4-stjerners middag rett og slett maltraktere middagen som skulle serveres, innså jeg at tiden var moden for nyvinninger. For dere som har sett Kill Bill-filmene kan man vel sammenligne min innstilling til taco med Hattori Hanzos sverdloft, kontra IKEAs bestikkfabrikk og da duger det ikke lenger med den sure posen med tacokrydder ispedd uhorvelige mengder billig sukker og salt for å skape en smakseffekt. Jeg har prøvd ulike typer tacokrydder i min tid, hjemmelaget og fra alle produsenter under Guds kuppel, men har liksom ikke funnet en vinner helt enda. Inntil nå, så spenn deg fast for her kommer den omtrentlige oppskriften.

Dette trenger du:

– morter

– en kvast frisk koriander

– 2 røde chili

– 1 fedd hvitløk

– ca. 3 ts spisskummen, helst hele frø

– ca. 2 ts korianderfrø

– ca. 1 ts paprikapulver

– ½ lime

– evt. en klype salt

– hermetisert tomat, grovhakket

Slik gjør du:

• sleng spisskummen og korianderfrø i morter og kvern til pulver
• fjern frø fra chilien og hakk den opp i småbiter sammen med hvitløk
• Mos chili og hvitløk sammen med krydder
• Hakk opp en neve koriander og gi den en skikkelig runde i morteren
• Spe på med paprikapulver og en liten klype salt, mos dette videre
• ooog vi avslutter med en god kladd koriander, som hakkes opp og slenges i morter sammen med en skvis lime
• Bruk morteren som om du mener det og mos ingrediensene skikkelig. Tenk at krydderet har snakket dritt om moren din og la det stå til!

På få minutter bør du nå ha klart å produsere en chilipasta som kommer til å velsigne tacoen din med en helt ny dimensjon av snerte smaker. Hvor ble det av de hermetiserte tomatene, sier du? Fortvil ikke, for disse er nemlig ditt hemmelige våpen nr. 2! Etter du har slengt krydderblandingen på kjøttet som ligger og freser i stekepannen, sper du på med ca. 1 dl tomatjuice. OBS! Bruk dette istedenfor vann for å røre ut tacokrydderet og du vil få en saftig, fresk, spicy kjøttdeig som ville fått selv en årgangsmeksikaner til å si “Dra meg i fletta, detta var gött!”

Vær så god, din helt egen meget unøyaktige oppskrift på uuutsøkt tacokrydder.

P.S. Fant dette bildet mens jeg snoket rundt etter passende bilder til denne saken… ikke spesielt appetittlig eller? Snakk om å ta konseptet “posesuppe” til nye dimensjoner 😉

/high five

Som travel småbarnsfar må man ta vare på han far oppi det hele også. Derfor rev jeg med meg min gode venn Simen, som for tiden er grøtgeneral og pappapermsdirektør, for en dag med adrenalinfylt avbrekk. Gjeddefiske en ingen lek, men en sport for ekte mannfolk med hår på kassa og nerver av stål. En nobel kunst, et stykke verdensarv, et håndverk, en livsstil. Typ.

Gjeddefiske, here we go!

Det er få ting som er så spennende, intenst og skummelt som gjeddefiske. Man sitter i en liten robåt med en stang som føles som et sugerør, mens ferskvannets krokodille svømmer rundt deg og venter på et øyeblikks svakhet for å angripe. Og det gjør den. Jeg har sett gjedder angripe wobblere som er nesten like store som dem selv. Og da mener jeg virkelig helt… altså, se for deg en person på 185 cm som prøver å spise en person på 170 cm, det blir vel størrelsesforholdet. Helt sinnssykt. Men så snakker vi også om den glupske rovfisken, ferskvannets skrekk, innsjøenes mare, tjernets forvokste piraya, elvenes dødsengel, sivets ulv… gjedda.

Som du vil se fra bildene, så har jeg med årene blitt rett så klok.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Hjertepyntet rundstykke ble bakt på morgenkvisten før arbeidsdagen på fredag, hvilket gav meg akkurat nok “wife cred” til at søknaden om fisketur ble innvilget i siste liten. Godt at det fortsatt finnes albuerom for litt smakelig korrupsjon i norske parforhold. Med en formiddagstur på lørdagen innvilget, gikk jeg tidlig til sengs på fredag, men så skjedde selvfølgelig det som IKKE skal skje.

Våknet opp (av meg selv merkelig nok…), spratt ut på badet, fikset meg, løp ut på kjøkkenet og tok noen raske leiver før jeg rasket med meg båtbatteri, stenger og alt som hører til og hev meg i bilen. Sendte melding til Simen om at jeg var på vei, men fikk ikke svar. Akkurat da jeg rygget bilen ut av garasjen så jeg på klokken og så at den var blitt halv. Jeg forbannet min sløvhet, for jeg hadde lovet å være utenfor hos Simen til halv. Problemet oppdaget jeg først 10 sekunder senere, da jeg gned meg i øynene en gang til. Den var ikke halv syv. Den var halv tre. På natta. Sånn atte…

Fire timer senere prøvde jeg igjen og denne gangen klaffet alt. Vi kom oss av gårde og suste i rekordfart den lille turen fra Oslo opp til “the promised land”: Kongsvinger. En liten strek i regningen var det selvfølgelig at båten var fylt til randen med vann, som igjen hadde fått et ufint islas over seg, så etter 20 minutter med haling, dytting, lensing og skuffing, var vi klare for gjeddefiske. Ut på bøljan blå, skru på den lille påhengsmotoren og KNEKK! Knekk? Det skulle være prutt, prutt, prutt, ikke knekk?

Så da var det å padle seg tilbake til kai og ja, bær med meg nå, prøv å forstå gleden i følgende situasjon. Vi har altså stått opp midt på natten for å dra å fiske, kjørt helt til Kongsvinger, nesten frøset av oss fingrene for å tømme båten med vann og deretter knekker altså festet til motoren. Båten er lånt av min tante og onkel, som har vært så elskverdige å stå opp for dagen når vi slukøret padler oss til kai etter 10 minutter på vannet. Vi tenker at kanskje det finnes en mikroskopisk mulighet for at de kan hjelpe oss. Følgende skjedde.

Meg: Onkel, vi har et ørlite problem her…

Onkel: Javel, hva da?

Meg: Nei, altså festet til motoren har knekt, så vi tenkte å spørre deg, siden du er en handy man av dimensjoner: Du har ikke noen anelse om hvordan vi kan få løst dette? Noe supersterkt lim? Kanskje en planke vi kan bore gjennom eller-

Onkel: Vi har en kliss ny påhengsmotor som bare står inne i boden her da…

Og med det kunne jakten på gjedda starte! Med tiden har vi fått så rikholdige bokser med rariteter i jakten på havets gråbein, at vi bare kaller utstyrsboksen for “den store asken med julpynt” (reference win!) og med alt vårt utstyr på plass var jakten i gang, det var oss mot gjeddefaen.

Selv om det ikke ble noen store rugger denne gangen, så hanket vi inn en rekke flotte gjedder, men som de gentlemen vi er, så praktiserer vi i all hovedsak “catch and release”. Med visse unntak da, for to stykk av middels størrelse fikk et ublidt møte med diverse skarpe gjenstander og endte sine dager som gjeddekake senere på kvelden. Kan for øvrig anbefale gjeddekaker! Har alltid vært over middels skeptisk til gjedda som matfisk, men det ble faktisk helt utsøkt! Kan for øvrig tipse om at det kan være veldig lurt å se noen videoer på youtube om hvordan man fileterer gjedde før man setter i gang med matlagingen, for det kan være noe skikkelig svineri å fileterer gjedde. Jeg gikk for metoden vist i denne videoen.

Og resten er historie… NEIDA! For på disse turene er det ALLTID, uten unntak, alltid, alltid, et eller annet som bajser seg skikkelig. Og… tilfeldig eller ikke, det er oftest meg det går utover. Har jeg knekt fiskestenger med bildøra? Ja da. Har jeg reist på gjeddefiske og kommet ut i båten med utstyr som viser seg å være ødelagt? Jessør. Men ikke denne gangen, siden det var årets siste tur, så lå det i kortene at det måtte noe skikkelig faenskap til for å gjøre jobben. Kids, lær følgende, skriv det gjerne ned: ALDRI si “okei, bare en siste gang”. Hvis du skal ta et siste hopp for sesongen, en siste øl før du drar hjem, et siste… hva enn det måtte være: just don’t. Det løker seg alltid. I mitt tilfelle skulle det vise seg at stangholderen min ikke synes det var noe særlig poeng å holde igjen stanga mi med mer enn middels, halvhjertet kraft, så når pike-skjeen satt seg fast langs bunn mens vi dorget forbi en gammel beverdam, ja da tok det 3,2 nanosekunder, fra jeg brølte ut: Å f*** stanga mi sitt-, til hele sulamitten lå på havets bunn. Men jeg tok det med godt humør jeg altså. Kliss ny stang, kliss ny snelle med kliss ny sene og kliss ny dorgeskje… ja da. Armene i kors, senke seg ned i båten og surmule som en 14 år gammel hestejente i 20 minutter, men så gikk det greit igjen. I sånne tilfeller har jeg egentlig lært meg til å tenke at man rett og slett bare betaler for erfaringer her i livet. På den måten så er ingenting forgjeves og på en måte, så er det faktisk litt godt å huske i tider der fiskeutstyr fyker over båtripa og svever av gårde som et av spydene til Andreas Thorkildsen. En stor kaffekopp, ferskt brød med brunost og en klapp på skulderen hos onkel og tante, så var fiskestanga glemt og kun den gode historien gjensto. Sukk… Ved Gud som jeg savner den stanga. Beste fiskestanga jeg noensinne har eid. For spesielt interesserte, så er det altså den blå stanga av de to i bildet under. Nå er det bare den gamle ørretstanga med reservesnella som gjenstår. Hei vent, Stram Linehttp://www.stramline.no ser ut til å ha høstsalg? Oy, på tide å kjøpe nytt! Glede! Hello fiskestæsj, adjøss blogg!

/high-five

Visse søndager er som skapt for koselige trilleturer langs Akerselva, spesielt når man har vært på jobbfest dagen før og våkner opp med sytten høylydte håndverkere i et hode på størrelse med en drue. Da er det bare én ting å gjøre: Sæla på og komme seg ut på tur!

Søndag? Opp av sofaen!

Med fatt mot og en liten paracet på innerlomma, tok vi fatt på promenaden langs Akerselva og en liten snutt nedom Grünerløkka i Oslo. Det er et eller annet veldig koselig over å spasere rundt i byen på en søndag. Tempoet er skrudd ned et par hakk, det er mer albuerom, folk prater lavere og alt går i moll. Og fint er det, for ingenting er vel verre for en barnevogn på tur å møte stappfulle gater og stier som myldrer av feststemte mennesker i sin fjongeste sommerstaffasje. Spesielt ikke når man har tydelig anstrøk av blå tunge fra kvelden i forveien 😉

Nok. om. det. Med min trofaste Samsung Galaxy S3 ved min side, fikk vi dokumentert vår lille ekskursjon og Oslo får en sekser på terningen for kosete høststemning på en ellers gråspraglet søndag.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

For noen uker siden var vi på vår første utenlandsreise med den lille pjokken vår. Vi innså raskt at gud bruttle så mye mer man plutselig skulle ha med seg og så mange nye ting man måtte huske på når man ute og reise med et lite barn!

Koffert, reis deg!

På et tidspunkt så det ut til at vi kom til å trenge vårt eget fly! Til vanlig har man jo mer enn nok med å bare pakke ned et røddig antall sko, bukser og snasne t-skjorter, uten dermed å glemme toalettsaker, pass og solkrem. Og joda, solkrem må man ha når man skal ut og reise. Jeg vet at det ikke er en typisk mannesak å ta med seg, men som tidligere nevnt, å være mann er ikke det samme som å være far 😉 Dessuten har jeg brent meg (pun intended!) på det tidligere… om jeg kan fortelle den historien? Selvfølgelig, kompis!

Det var tjaaa rundt 2008 at jeg ble med min eldste bror og hans to barn på en heidundranes tur over Besseggen. En nyyydelig fottur som jeg anbefaler for alle som enten er turglade nordmenn eller som bare prøver desperat å late som. Uansett, turen tok oss 8-9 timer i nydelig påskesol. Mange koselig pauser, godt humør og topp stemning, gjorde at vi selvfølgelig glemte å smøre oss… Det gikk fint med barna, som tross alt var forsvarlig kledd, men for oss staute mannfolk som gikk i bar overkropp med bleke mannekropper som ikke hadde sett sol på over 9 måneder, så ble saken en annen. Lilla, det er vel alt jeg kan si. Lilla. Et koselig lite bilde til å gå med historien, sier du? Klabert! Dette er tatt før skuldrene fikk seg en tur i tandoori-ovnen altså.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Uansett, det var ikke det dette innlegget skulle handle om. Jeg skulle lette deg for litt bryderi og gi deg én bekymring mindre for din neste reise med barn, bleier, barnevogn, smekker, smokker, sokker, dukker, pokker så mye rart man skal ha med! Derfor velger jeg å være så elskverdig at jeg ikke skal gå rundt grøten lenger. Prampack! Stokke Prampack er et genialt produkt serru. Prampack er rett og slett et beskyttende futteral som du pakker barnevogna inn i før du skal ut og fly. Og vi vet jo alle at barnevogner som lesses om bord på fly, går en usikker fremtid i møte. Vi var ikke helt sikre på om vi skulle gidde å investere i en prampack før vi la i vei på vår 2-ukers til Gran Canaria, så vi lånte den av noen venner og det var alt som skulle til. Nå er vi frelst. Du kan enten gå inn på Stokke Prampack og se hva Stokkefolket selv har å si om saken, men de lyver sikkert på seg en hel drøss med halvsannheter, så ta heller mitt ord på det. Skal gi deg tre raske argumenter som du kan bruke for å overtale madammen:

1. Meget god og praktisk beskytte av reisetrilla/barnevogna! Du pakker i all enkelhet inn vognen i en slags rustning. Se for deg amerikansk fotball vs rugby. Det er klart vogna kan overleve uten, men det er kjipt å stå på flyplassen i utlandet med en vogn som mangler en tann eller to. Tror en kliss ny prampack koster rundt 1500 flis eller noe i den duren. Tro meg, det er verdt det.
2. Praktisk på alle mulige måter! Lett å pakke opp, lett å pakke ned, lett å bære rundt på. Okei, den er faktisk litt kødden hvis du har fylt den skikkelig, for prampacken står ikke på høykant, så mens du drasser deg gjennom flyplassen på leting etter innsjekking og det som verre er, så vil den enten velte konstant eller du må legge den på bakken. Men tro meg, etter du leser pkt. 3, vil du allerede ha glemt denne lille parentesen av et problem.
3. Tidenes sleipeste bonusplass!! Sleng inn barngevogna i prampacken, men før du lukker den, så fyller du den opp med alt mulig skit du skal ha med på tur som stjeler plass i kofferten! Bleier, strandhåndkler, klær etc. Alt som er mykt, tar plass, veier litt eller bare er i veien, kan du stappe oppi prampacken, for den går som spesialbagasje og spesialbagasje veies ikke 😉 Altså, hva mer trenger du egentlig? Dette er egentlig det eneste argumentet du trenger for å overbevise tuppa. “Hei kjære, har du lyst på en magisk boks som gjør at du kan ta med deg 39 par med sko på tur? Flott”. Samtale slutt.

Jeg skal bli far… jeg skal bli far?

Jeg skal bli far!

Første gangen hjernen tar disse ordene fatt, fører det til en omveltning, rettere sagt eksplosjon av tanker så omfattende at det får The big bang til å virke som en kransekake-smellert. Du har kanskje akkurat mottatt sjokkbudskapet selv? Eller du lurer bare rett og slett på hvordan det er å bli far?

Her skal jeg fortelle deg en liten hemmelig: Du blir ikke far den dagen barnet spretter ut av hu mor og sier halloisen til verden. Du blir far den dagen du får budskapet slengt rett i fleisen, om hva dine ugjerninger har forårsaket. Selv om det bare er fire små ord som tar et halvt sekund å si, så vil de forandre verden din for alltid. Jeg husker selv hvordan det var. Jeg hadde vært på Frognerbadet med en gjeng kompiser for å trene til dødse-VM. Hva er dødsing? En “idrett” der man kaster seg ut fra 10-meteren, gjør valgfritt sprell i lufta og lander i en klassisk reke eller dødsestilling. Her er ei litta demosnutt av undertegnede i aksjon!

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Med dette som utgangspunkt, så kan du kanskje lettere se for deg hvor lite forberedt jeg var, da jeg valset inn døren med blåmerker på hele kroppen og nakkemuskler som hadde stivnet verre enn Jörgen Brink i stafett. Hun møtte meg i gangen og jeg skjønte det med en gang jeg så henne, noe var på. Jeg vet ikke om det er etterpåklokskapen eller om det er noe med menneskets instinkter, men det er noe med atmosfæren som er endret når dritten har truffet vifta, som det heter. Du vet at noe er på gang, du er bare litt usikker på nøyaktig hva det kan være.

“Jeg tror vi må snakke sammen”. Ordene alle menn frykter verre enn spanskesyken, katolske tafseprester og restskatt. Min første tanke ramlet ut av hodet før jeg rakk å tenke den ferdig: “Hva er det jeg har gjort nå da?” svarte jeg tomt. Men istedenfor en smekk på fingeren, ble jeg geleidet mot sofaen.

“Jeg er gravid” sa hun og med det tok jeg meg friheten til å ta en liten Gro-dag. Øynene holdt seg oppe, mens jeg pakket en liten håndbagasje og dro på en mental reise langt ut i intetheten. Jeg tror jeg svarte noe sånt som “Jaha, hva gjør vi med det da?”, før jeg skrudde på tv’n og så rett gjennom veggen.

Så ble det helt svart en liten stund, mens hjernen var travelt opptatt med å regne seg frem til et svar. I noen få sekunder tror jeg muligens jeg jobbet hardere enn Magnus Carlsen. Jeg var i en dimensjon helt uten tid og sted, som en veldig liten båt på et veldig stort hav. Heldigvis satt jeg allerede i sofaen, for plutselig kom alle tankene tilbake og på toppen av en bunke usorterte papirer hadde hjernen klistret en stor gul post-it lapp og på den var det skrevet i enorme bokstaver:

“Jeg skal bli far!”

Jeg skal blir far!

I løpet av et lite sekund passert stort sett hver eneste tanke jeg noensinne har tenkt, foran øynene på meg. Jeg vil ikke si at livet passerte i revy, men en slags avart. Som om livet så langt ble oppsummert, snørt sammen i en postsekk og lempet inn på lageret. Det var alt jeg en gang var, det var alle tanker, fordommer, spørsmål og bryderier rundt dette med å gå videre i livet. Jeg følte meg brått veldig gammel! Rundt regnet så gammel som dette:

Det var “jammen jeg har jo så mye jeg ikke har gjort enda”, det var “men hva med alle festene?”, “hvordan i helvete lager man barnemat?”, “jeg har ikke tid til å få barn”, “de bråker noe helt forjævlig”, “en dag skal jeg bare stikke til Thailand og loffe rundt i to måneder”, “jeg liker å ikke ha forpliktelser” og en nærmest uendelig remse med andre klisjeer. Men så var det var som om jeg blunket og da jeg åpnet øynene igjen var hele verden ryddet, reorganisert og satt klar til bruk. Ingenting sto der jeg hadde lagt det, men alt sto på riktig sted. Det var rett og slett meningen. Jeg så på min kjære og smilte så huden i munnviken slo sprekker, før jeg hoppet opp av sofaen og ropte på overraskende lite karslig måte at jeg skulle bli far, å herregud jeg skulle bli far. Og fra det øyeblikket var alt nytt.

Prioriteringer, tanker om fremtiden, bosted, jobb, ferier, livet og så videre. Som jeg skriver om i min historie, så hadde jeg inntil da aldri vært særlig begeistret for barn, for å si det mildt. Men fra det sekundet av gikk jeg fra mann til far. Et knips av et øyeblikk var alt som skulle til, så var jeg klar. Ingen årelang trening med et tresverd mot en strådokke, ingen løpeturer i striregn opp gjørmete bakker med skjold på ryggen og fienden på vent. Jeg var klar. Jeg var født klar, jeg visste det bare aldri. Og det er du også.

Jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hva slags situasjon du befinner deg i, om du har planlagt å bli far, om du gruer deg, gleder deg, allerede har barn eller kanskje ikke er en mann i det hele tatt, men det jeg kan si er: det ordner seg. Universet trekker i din retning. Månen står i zenit. Velg valgfri klisjé og følg den gjerne. Du vet i Harry Potter når- du, ikke lat som, jeg vet du har sett Harry Potter. Aaaanyways, fritt oversatt fra en film jeg så for 10 år siden, så synes jeg å huske at Dumbledore, den originale som døde for noen år siden, ikke i filmen altså, i RL (som kidsa sa på 90-tallet): Svarene kommer til dem som søker dem. Og det gjør du, for du er jo her.

Og jeg kan fortelle deg følgende:

Det kommer til å gå bra.

Du skal bli far.

…og du, hvis du fortsatt ikke er helt overbevist, ta den fra den forskremte herremannen i bildet under 😉