Luke 22: Rocky Road

Bak dagens luke finner vi julesnopet over alle julesnop. Er du klar for en skikkelig bombe? Dette må være julens beste hjemmelagde snoperier, så legg fra deg kaloritelleren og bli med en tur ut på The Rocky Road!

 

Og DER fikk Grete Roede hjerteflimmer.

 

Resten av året prøver vi å være rimelig strikte når det kommer til sukkerinntak her i huset, men i julen kjører vi i år et skikkelig unntak. Rocky road. Mammahjerte skulle bare lage denne en dag hun var litt fysen og tenkte det kunne være et artig forsøk på å lage noe snop som også kunne gis bort som julegave.

Vel, la oss bare si det sånn at hele den første formen “forsvant” før en eneste gave var laget. Og det var ikke MEG for å si re sånn.. Damer og sjokolade = livsfarlig kombinasjon. For sjokoladen altså 😉 Hvis du ikke har smakt dette før og tenker at kaloriene kan ta seg en bolle bare nå rett før jul, er dette tiden for å hive på seg tøflene og løpe rett til nærmeste butikk. Og slik lager du herligheten selv:

 

…og DER fikk også datteren et illebefinnende.

ROCKY ROAD

  • 500 gram lys kokesjokolade (regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det)
  • 2 poser Dumle
  • 3 dl peanøtter
  • 1 dl pistasjenøtter (dette hadde vi ikke i hus da vi lagde den på bildet, fungerte altfor godt for det 😉 )
  • 2 gode håndfuller mini marshmallows

Fremgangsmåten er som følger.

  1. Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret..)
  2. Miks disse sammen med nøttene og marshmallowsene.
  3. Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form.
  4. Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!

 

Som sagt så egner dette seg også utmerket som gaver, hvis du rekker å holde av noen biter før frua støvsuger de i seg da.

Kalorier? Det tar vi i 2015 😉

 

/ Enjoy the rocky road!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 21 – Julemorgen

Bak dagens luke finner vi den perfekte start på dagen, slik man jo kan forvente av den fjerde søndagen i advent …

Etter rundt ti timers søvn våknet jeg opp av meg selv i et rom som var lunt og godt. På enden av senga sto plutten med en kopp nytrukket kaffe i hendene. ?Vær så god, far?, sa han før han serverte nystekte rundstykker med brunost. Deretter gikk vi ned i stua der julens fortryllende røkelse fylte luften, kun ispedd undertoner av nytrukket kakao. Deretter satt vi oss i sofaen og ga hverandre varme koser mens tre ekorn satt utenfor vinduet og nynnet seg gjennom Alf Prøysens julekolleksjon.

 

Gooood morgen, Peter. Nøtt?

 

Eller nei, vent nå litt, det var kanskje ikke helt sånn det var. Det var vel kanskje litt mer sånn:

Klokken har ikke enda slått 06.00 i det plutten fyrer i gang og lar basunene gjalle for fulle mugger “UÆÆÆÆÆÆH!!!”. Vi er hos farmor og farfar for anledningen og han har våknet opp på ukjent sted. Da er det sikkert lurt å skrike som om man har Gamle-Erik i hælene. Fattern våkner opp til hamrende harehjerte og skrekkpanikk. Jeg løfter plutten ut av senga og han svarer med å sette i et stort smil og rope “det er morgen!”. Før jeg rekker å protestere har han vridd seg ut av armene mine og løpt i vei.

– “Så fint for deg da”, tenker jeg. Etter følger fattern med et hjerte som hamrer urovekkende og øyne som knirker tørt.

 

Er i farta!

 

Det er morgener som dette da man titter inn i kjøleskapet uten å finne noe som helst. Man kan bare stå og stirre på en pakke gulost og lure på hva man skal gjøre med den. Å smøre brødskiver nå blir jo altfor mye opplegg. For omtåket til å tenke, for trøtt til å bry seg. Så da blir man bare sittende og glo inn i tv-skjermen og vente på at kroppen skal reagere. Selv ikke kaffe vil redde dagen nå. Plutten hopper rundt i sofaen og stråler som en sol. Skulle trodd han hadde drukket red bull hele natten gjennom.

Men så går det litt tid og kaffen sparker inn. Jeg får fyr i peisen og plutten får i seg en yoghurt. Varmen kommer tilbake i skrotten. Så står farmor og farfar opp, egg kokes, te traktes og lys tennes. Fire trøtte tryner samles i sofaen for julefrokost, julekos og fire tente adventslys. Og vipps så ble det julemorgen allikevel.

 

 

/ 3 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 20 – Latterkrampe

Bak luke nr. 20 luke finner vi julens desidert største latterkrampe!

Du har sikkert sett flere slike videoer på Instagram i det siste og ja, ta det fra en som endelig har fått lastet ned appen, det er helt magisk.

De to siste dagene har vi stort sett ikke gjort annet i huset enn å ta filmsnutter av oss selv og barna, og ledd oss fillete i etterkant. Kan ikke se for meg at jeg får gjort stort annet i romjulen enn dette:

 

w0ouTXRJSi

 

Og her er et vakkert bilde av mine nydelige barn:

 

/ God lørran! 4 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 18 – Dette diktet

Bak dagens luke ligger et vakkert lite dikt til ettertanke. Som nybakt pappa til en liten snuppelure kjenner jeg at dette treffer meg rett i hjerterota.

 

Datteren min av Gro Dahle

Datteren min vokser ut av hendene mine og inn i armkroken. Ut av armkroken og opp på skulderen. Du må ikke vokse så fort, sier jeg. Datteren min vokser ut av fanget mitt og fram på gulvet. Den skitne ullgenseren. Det flokete håret. Opp fra gulvet og ut av døren. Da tar jeg henne hardt i armen. Nei, sier jeg.

 

woQGn9RJZC

Takk til @renpoesi som delte diktet på Instagram.

/ 5 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 17 – Julekonsert

Bak luke 17 finner vi de tradisjonelle julekonsertene. Finnes det egentlig noe bedre i all julestria enn å komme seg litt ut av huset, gå lydløst inn i en blikkstille kirke, synke ned på en kirkebenk, slenge fra seg skjerfet, nyte musikken og bare ta inn over seg julens fred og ro?

 

God julestemning

 

Konserten vi var på i går var med to lokale brødre som hadde satt sammen en fantastisk miks av klassiske perler og nyere juleslagers i Alf Prøysen-land.

Underveis ble det sagt en setning som jeg synes var så fin: Det er et mirakel hver gang et lite barn blir født. Og det kan jeg stille meg bak. Det trenger ikke være snakk om Jesus eller Elvis, hver fødsel er helt i grenseland til å kunne kalles et mirakel. Alle som har overvært en fødsel kan vel være enig i det.

Og med det tankekorset ble hele konserten en veldig rørende opplevelse der jeg for det meste ble sittende å tenke på de to små som lå hjemme og snorket, mens brødrene på scenen sang fletta av publikum.

 

Anders Gjønnes og Åsmund Gjønnes Tvedten

Flaks at det var så mørkt inne i kirken underveis, så ingen fikk et glimt av fattern som satt på bakerste rad og snufset 😉

 

/ 7 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 15 – Pepperkaker i kaffe

Øynene knirker opp. Lyden av en sur ringeklokke kommer farende fra langt bak i hjernen et sted. Først som en alarm i en fjern drøm, deretter som en kjip påminnelse om at en ny dag truer så altfor tidlig. Øynene er som limt og ryggen knirker motvillig når jeg ruller meg over på siden for å slå av den masete mobilalarmen.

Jeg tusler ut på badet med lutet rygg og bustete hår. Drar på meg en joggebukse, en myk genser og lodne tøfler. Ikke klar for å starte dagen enda. Skrur ikke på lysene i taket.

Så tasser jeg ned på kjøkkenet og skrur på kaffemaskinen. Den hoster og harker, gjør sine oppvarmingsøvelser og fyrer av sted. Ikke lenge etter står koppen der. Full av leskende glede og fristende. Plystrer flørtende på meg. Jeg lar meg forføre, samtidig som jeg snapper til meg en godbit som ligger gjenglemt og ensom på kjøkkenbenken.

Så deiser jeg ned på en kjøkkenstol og fyrer opp macen. Med en forsiktig hånd og et trent øye senker jeg pepperkaken ned i kaffen. Jeg lar den hvile et øyeblikk for å slurpe til seg så mye kaffe som mulig uten å brekke. Så drar jeg den opp i siste liten og klasker den rett i munnen. Så nyter jeg. Sprø, myk, varm, kald, søt, sterk og fortryllende.

Da først kan dagen starte.

 

 

/ 9 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 14: Paparazzi

Bak luke 14 ligger faktisk pressen og gjemmer seg i buskene.

For det er ikke bare lett å være blogger, skal jeg si deg. Hver dag er en evig kamp for å slippe unna medienes søkelys. Jeg kan ikke stå opp før jeg har et kamera i ansiktet og de knipser i vei, til alle døgnets tider. Alt som kan gå i trykken er god PR og det verste er at de har infiltrert huset vårt!

Det oppdaget jeg i dag tidlig, da jeg satt udusjet og ufresh i sofaen og så på skiskyting. Jeg trodde jeg skulle få sitte i fred, men så viser det seg at jeg ikke lenger er trygg noe sted. Jeg vet ikke om det er Se & Hør, VG eller noen andre, men NOEN har plutten på lønningslista og han er ikke flau for å utlevere fattern på Instagram.

 

wlOiYaRJWH

 

De sleipa svina får plutten til å gjøre jobben for seg og han knipser i vei. Ikke ber han om tillatelse heller, bare kjører på og legger ut helt ukritisk. Og det er ikke første gangen heller, skal jeg si deg!

 

uFUxxJRJRm

Så nå går jeg egentlig bare og venter på den dagen det dukker opp et ammebilde på instagram, der frua sitter i sofaen med ammepuppa ute i friluft. Da blir det andre boller, tenker jeg. Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe, for det blir nok helt sikkert mange nye følgere på den dagen 😉

Kanskje det vi ser her faktisk er de aller første motreaksjonene på at jeg har utlevert så mye om hans liv i så lang tid. Å nei, jeg kan allerede se det for meg. Om noen år kommer han ut med boka “Pluttenhjerte – en titt bak kulissene”, en bildebok der han over 1200 sider bretter ut livet bak fasaden. Aj aj, dette er ikke bra.

Heldigvis er det bare …

 

/ 10 dager igjen til jul

* Følg Plutten på Facebook *

Luke 12 – Blinkskudd

Bak luke 12 lurer det et skikkelig blinkskudd.

Jeg skulle bare hente plutten i barnehagen som normalt i går, men siden han skulle være hjemme på fredag tenkte jeg å fylle posen med litt mer klær enn vanlig. Så da stappet jeg posen full. Jeg skulle akkurat til å ta plutten under armen og gå da jeg la merke til at noe så skikkelig feil ut …

 

weI-F_RJc5

Er det bare meg eller ser det ut som at stakkars plutten har blitt stappet rett oppi posen?

Haha, lo godt da jeg så dette og et lite sekund vurderte jeg å bare trave ut av barnehagen med klærne hengende ut slik. Det hadde vært så ubetalelig å se ansiktene til de andre foreldrene når jeg kom vandrende. Da skulle jeg sett på dem med en oppgitt mine og sagt:

– Nei du skjønner, han ville ikke hjem i dag, så da blir det bare sånn. Fattern bestemmer. Oppi påsan med seg!

Da tenker jeg det hadde blitt både stressflass og hjerteflimmer på hele gjengen 😀

 

/ Bare 12 dager igjen til jul. God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 11 – Nissefar

Bak luke nr. 11 finner vi selveste nissefar!

For her en dag var jeg ute og gikk tur med Teo på morgenkvisten. Det var tidlig om morgenen, frostrøyken rev i lungene og alle naboene lå gjemt under dyna. Sammen hutret vi oss gatelangs og ventet på at Teo skulle “sende en fax”, “legge igjen et visittkort”, “besøke Porsgrunn”, “sjøsette en brunørret” osv.

På vei tilbake mot huset så jeg noe rett over taket. Jeg trodde først det var en liten sky, men så straks at det var noe mer. Så tenkte jeg det var et fly, men dette beveget seg i et annet tempo.

Jeg kan jo ikke si noe sikkert, men som sagt så var det tidlig om morgenen og verden sto stille, men akkurat i det jeg så lyset på himmelen er jeg ganske sikker på at jeg hørte bjeller som ringte og en stemme som humret og lo. I tillegg kunne jeg fornemme den distinkte og skarpe lukten av våt reinsdyrpels. Det kan jo bare være én: Nissefar på sleden.

Julen er på vei! 🙂

 

wLrVQRxJWq

… når jeg tenker meg om så kan lukten av reinsdyr også ha vært bajsposen til Teo.

 

/ 13 dager igjen til jul

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Luke 10 – Fødselshistorien

I julekalenderen i dag gjemmer det seg et overflødighetshorn av følelser.

Jeg sitter nemlig og mimrer tilbake til den dagen da lille Fersken kom til verden og det kribler godt inne i Pappahjertet av å gjenoppleve hele den fantastiske, rare, tøffe, rørende, tårefylte og magiske hendelsen som startet for ganske nøyaktig åtte uker siden i dag.

 

uvr9nURJQq

 

Det rare med å være med på en fødsel er at det føles så uvirkelig der og da. Når man ser tilbake på det senere kan følelsene være så sterke fordi man på en måte ikke helt var til stede første gang man opplevde dem.

Fødselen var for meg som å gå rundt i en boble av tidløst vakuum. Jeg var på plass hele tiden, jeg gjorde jobben min, men sånn rent mentalt var jeg bare halvveis til stede. Det er så mange tanker, forventninger, bekymringer og glede som snurrer rundt i hodet at man blir litt omtåket av det hele.

Derfor er det så fantastisk å endelig ha satt seg ned og begynt å skrive teksten dagen da lille Fersken kom til verden. Og det hele startet med et brett sushi, en håndballtrening og en telefon som fikk Christina til å gå i taket av sinne og frustrasjon.

 

 

Hele fødselshistorien kommer på bloggen i kveld 🙂

 

/ Stay tuned. 14 dager igjen til jul.

* Følg Pappahjerte på Facebook *