Akkurat nå er jeg litt sjokkskadet her jeg sitter. Jeg har nettopp sendt avgårde en mail der jeg takker nei til en stor og veldig spennende mulighet. Kall det en slags gullfugl. Akkurat hva det er har egentlig ingenting å si, men det er en sånn type mulighet jeg ville solgt lillefingeren og halve kongeriket for da jeg var nede i kjelleren i høst.
Jeg har gledet meg lenge over denne muligheten og sett på den med stjerner i øynene, men noe i meg strittet i mot. Et eller annet dypt der nede. For selv om hodet sa ja, så var det noe i kroppen som sa nei. Magefølelsen. Og magefølelsen, den tar aldri feil. Hjernen er korttenkt og impulsiv, og vil gjerne hive seg over det første og beste, men magefølelsen er underbevisstheten som aldri tar feil.
Gjennom livet har jeg nemlig lært meg å stole på magefølelsen. Det er noe med at hver gang jeg lytter til den, så viser det seg på sikt å være rett. Bare ved to anledninger har jeg bevisst overkjørt magefølelsen, og begge ganger endt opp med å betale dyrt for det. Derfor har jeg bestemt meg for aldri å tvile på den igjen.
Det er lett å si når ingen vanskelig beslutning er i sikte, men i dag hadde jeg en sånn. Et vanskelig veivalg der man virkelig får se hva man er laget av. Som om noen vifter en million kroner i ansiktet ditt, men noe i deg sier at du ikke skal ta pengene. Det er lett å si, men vanskelig å faktisk gjøre. Var det bare tomt prat når ting var enkelt, eller er jeg mann for mitt ord? Før ville jeg kanskje tatt den enkleste veien og hoppet på det første og beste toget, men da jeg karret meg opp av kjelleren lovet jeg meg selv å aldri komme på kant med meg selv igjen. Så i dag tok jeg et sånt valg. Avviste en mulighet som kunne vært stor og gylden. Men jeg gjorde det. Utelukkende basert på magefølelse. Og jeg er utrolig stolt av meg selv.
Litt uvel, det må jeg jo innrømme, men innerst inne vet jeg at det er rett. For jeg stolte på instinktene og var tro til mitt ord, og da kan det aldri bli helt feil. Så skulle man selvfølgelig håpe at det i blant var mulig å spille av livet som to parallelle filmer, der man får se utfallet av begge veivalg bli utspilt til fulle, men sånn er det jo ikke. Det er det som gjør vanskelige valg så tøffe; man vet rett og slett ikke. Er det rett, er det feil? Er jeg dum, er jeg smart? Derfor valgte jeg å følge instinktene, for jeg vet i hvert fall hvor det har ført meg å gjøre det motsatte. Og den som kjemper mot seg selv, vil alltid tape.
I september hadde jeg gleden av å holde tale som fadder for min niese i hennes konfirmasjon. Det var en ganske banal opplevelse egentlig, med tanke på at jeg akkurat da befant meg i kjelleren, men dro på meg findressen og smilet for en dag. Den talen dreide seg mye om å lytte til magefølelsen ved livets mange tøffe veivalg, og i dag var jeg plutselig konfirmanten selv. Satt og hørte på meg selv som sto der og ba meg stole på prosessen. Så det gjorde jeg.
Jeg har lenge levd etter prinsippet “Trust the process”. Stol på prosessen, bare gi det litt tid. Kanskje kjæresten din dumpet deg i dag og hele verden føles tapt, men når du møter din livs største kjærlighet om 5 måneder og dere får barn om 3 år, så vil du forstå at det var det beste som kunne hendt deg. Men akkurat nå føles det selvfølgelig ikke sånn. Bare stol på prosessen. Gode ting vil komme ut av dette også. For når én dør lukkes, vil en ny dør åpnes, man vet bare aldri helt når det skjer. Derfor valgte jeg å lukke en dør i dag og stole på at livet åpner en annen. Litt kvalm nå, men innerst inne jeg vet at det er rett.
Lytt til magefølelsen, følg instinktene og stol på prosessen.
Da har vi endelig kommet til tredje og siste delfinale i årets Melodi Grand Prix! Denne gangen er det en særs spennende blanding av varierte innslag, og vi lar terningen rulle.
Som før ruller jeg en svart terning for hvor godt jeg personlig liker låta, og en rød terning for hvor store vinnersjanser jeg tror den har i Eurovision. Og så må jeg bare få understreke at jeg bedømmer låtene kun på studioversjonen i Spotify, og ikke på liveshowet. Vi så jo i forrige delfinale at f.eks Gåte leverte voldsomt sterkt på scenen og hadde et show og en fremførelse som plutselig dro låta opp mange hakk, mens f.eks “My AI” falt litt i kurs når den ble fremført live.
Og plutselig var man midt i soundtracket til American Pie, bare på norsk. Dette låter som happy-go-lucky college rock i en poppete drakt. Det stikker jo ikke voldsomt dypt, men jeg liker det. Låta har en god drive og sklir ned som en skive kneipp med gulost og smør. Intet mindre, intet mer.
Så alt i alt er det en ålreit radiolåt, men på den store scenen i Eurovision føler jeg vel at dette blir for tynt. Pluss for å synge på norsk da.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
MISTRA – Waltz of death
Dette var rart. Med Benedicte Adrian i startelleveren, trodde jeg at vi kunne forvente oss noe virkelig stort. Og det starter med en episk oppbygning til noe virkelig grandiost. Men så… fisler det liksom bare ut. Hvor er det pompøse refrenget? Dette lukter jo prog. rock, så hvor er proggen? Og rocken? Dette er jo bare melodisk forrett uten verken hovedrett eller dessert.
Denne sjangeren med musikk kan gjerne ha sanger som varer i opptil 10 minutter, med lang oppbygging, voldsomme klimaks og uventede taktskifter, men her føles det som at sangen kuttes før den egentlig kommer i gang. Jeg sitter hele tiden og venter på at sangen skal begynne, men så plutselig er den slutt. Hvor er det refrenget?? Som et innslag i en musikal kan det vel funke, men i dette formatet? Tviler. Her føler jeg heller at vi snakker om et klassisk buljongpar, der folk bruker låta som et pauseinnslag for å fylle opp skåla med ostepop eller ta seg en tur på do.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Thomas Jenssen – Take me to heaven
Sånn skal det låte! Dette lukter hit på første forsøk. Ikke noe voldsomt ekstravagant eller ambisiøst over evne her, bare en solid radiolåt som er umulig å ikke like. Her går smilet rett til værs og dansefoten rister seg løs. Med et godt sceneshow her kan dette bli en sterk kandidat. Den er catchy, har et spennende midtparti og en voldsom fistel som blir gøy å se live.
Men tar Thomas meg til himmelen? Ja, det tror jeg faktisk. Kan han ta hele Europa til himmels da? Ikke umulig, faktisk. Ikke umulig.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Annprincess – Save me
Vi starter med plystring faktisk. Ikke dumt, smart å fange oppmerksomheten umiddelbart. Også den stemmen da! Jeg elsker stemmen hennes! Så liker jeg at hun synger på engelsk, men teller på norsk. Det er et eller annet underkommunisert i låta som treffer meg. Som om hun holder igjen kraft med vilje, men det kommer mer til syne mot slutten.
Ser for meg at denne kan smelle live. Annprincess har en sylfrekk og sexy vibe, som med et bra sceneshow virkelig kan treffe. Også den raspy stemmen da! Nei, her blir det bare å få på en solid terning, for denne liker jeg bare bedre og bedre.
Og bedre.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
MIIA – Green lights
Med fare for å høres ut som en gammel mann (som jeg jo er), så føles dette veldig som en sang som er “i tiden”. Fint lydbilde man kjenner igjen fra radioen, og er det ikke noe litt Sigrid over dette da? Jeg liker den rolige starten og den eggende oppbyggingen. Fin vokal, fint med strykere og god driv gjennom hele låta.
Men jeg kjenner at jeg kanskje savner noe å henge låta på. Jeg er redd den er litt for generisk for Eurovision-formatet, til at man husker den fra gang til gang. Det er viktig å ha en god hook å henge sangen på, og det er liksom ikke denne man ender med å gå og nynne på. En god sang, men føler den mangler den siste X-faktoren for å ta Europa med storm.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
KEiiNO – Damdiggida
Okei, her har vi noen som har forstått det. Dette er interessant fra starten og jeg elsker stemmen til Alexandra Rotan! KEiiNO burde være kjent for de fleste og dette er tredje gang vi får gleden av å se dem i MGP-sammenheng. I 2019 kom de helt til 6. plass i Eurovision med “Spirit in the sky”, men de har faktisk ikke falt for fristelsen med å kopiere vinnerformelen fra den gang. “Spirit in the sky” var tidvis mer nedpå, mens her har det gått for en rendyrket partylåt som lukter låvefyll og 90-tallet.
Sjelfull jodling har blitt byttet ut med et catchy jodle-hook i refrenget, så får vi se om det er et lurt grep eller om det berøver litt av ektheten som trollbandt publikum den gang. Men at det svinger er det ingen tvil om. Og at de kan få publikum til å fosskoke er det heller ingen tvil om, så denne kan komme langt. Enten sitter det som en kule, eller så flopper det ut helt. Jeg holder en knapp på det første.
Det er tøffe tider for en lommebok. Renta er høy, strømprisen er høy og matvarer koster såpass at du blir kredittvurdert hver gang du kjøper spisemoden avocado.
Derfor tenkte jeg at det var på høy tid å lage en lang liste med små og store sparetips! Christina og jeg tok en runde på dette før jul og innså at vi kunne spare veldig mye penger på bare bittesmå tiltak. Og det er noe utrolig tilfredsstillende ved å finne små hull i lommeboka som enkelt lar seg tette.
Og da tenker jeg ikke på store ting som å selge bilen eller hytta, men bittesmå inngrep i hverdagen som til sammen vil bli en hel del. Det kan virke som ubetydelige summer, for hva er vel 100 kroner i det store bildet? Det er ganske mye det, skal jeg si deg! Husk at alle besparelser vil ganges opp ganske betraktelig basert på om det er en innsparinger du gjør daglig, ukentlig, månedlig eller årlig.
Kanskje du har en (u)vane med å kjøpe deg en flaske Pepsi Max hver gang du skal på jobb. Det er ca. 25 kr for en flaske og ca. 250 arbeidsdager i året. Det er 6250 kroner i året.
Si at du får spart inn 150 kroner i måneden på å bytte boligalarm eller forhandle ned prisen. Det er 1800 kroner årlig rett i fôret bare der.
Kanskje du har et premium-abonnement på en strømmetjeneste som kan nedgraderes til en billigere pakke? Hvis du uansett ikke rekker å se så mange fotballkamper på TV, kan f.eks pakka fra TV2 nedgraderes fra 429 til 159 kr pr mnd. Det er en besparelse på 270 kr per måned, som igjen blir 3240 kroner i året.
Nå skal ikke jeg si hvilke sparetiltak som passer for deg, men flere småsummer slått sammen blir fort en stor å. Disse tre eksemplene alene beløper seg til over 10 000 kroner i året. Det er ikke småsummer!
Dessuten vet jeg at det er mange som sliter med å få endene til å møtes for tiden, kanskje spesielt småbarnsfamilier som har ørten aktiviteter og greier på gang, samtidig som foreldrene kanskje må jobbe redusert for å få A4-kjøret til å gå opp. Og økonomiske bekymringer kan tære både på selvtilliten og parforholdet. Og det kan vi ikke ha noe av!
Så mener jeg ikke at man skal avbestille alt som er gøy, for jeg kommer for eksempel aldri til å si opp Spotify og hvis hverdagen din blir enklere og bedre av å bestille matkasser på døra – go for it. Men endel unødvendige lekkasjer har vi nok alle.
Derfor ønsket jeg å sette opp en liste sammen med dere, slik at vi kanskje alle kan sitte igjen med litt mer vekslemynt i klypa på slutten av måneden. Men da trenger jeg deres hjelp!
For jeg er jo bare én fyr, men jeg vet at mange av dere sitter på smare sparetips som andre kunne hatt glede av. Så det hadde vært helt supert om dere som har noen lure tips på lager vil dele dem her i kommentarfeltet, på Facebook, Snapchat eller Instagram.
Jeg vil oppdatere listen etter hvert som nye tips tikker inn, så håper jeg at vi med tiden vil få et rikholdig bibliotek med smarte sparetips. Hold gjerne tipsene til enkeltsetninger som lett lar seg lime inn i en punktlise.
Så gjenstår det bare å se da: Hvor lang blir lista og hvor mye penger klarer vi å spare? Kjørrr! 🥳💸
* Start med å få en oversikt over alle faste og variable kostnader hver måned og hvor mye penger som går ut. Skriv det opp i et excel-ark eller lignende. En slik oversikt gjør det mye lettere å se hvor du kan begynne å spare inn.
* Sjekk Google play / App store for å se om du betaler månedlige abonnementer på tjenester du kanskje ikke vet om. Det kan være en yoga-app du har testet, språklæringsapper, spill etc.
* Treningssenteret: Bruker du det egentlig nok eller kunne du kanskje avlyst medlemskapet og heller trent hjemmefra?
* Hvilke streamingtjenester trenger du? Må man ha alt av Spotify, Netflix, HBO, TV2 Play etc? Bare å droppe én er tusenlapper hvert år.
* Boligalarm – sjekk hva du betaler. Du kan ringe dem for å presse pris eller eventuelt bytte selskap. Vi gikk ned 450 kr i måneden på å bytte!
* NRK! Betaler du for serier og podcaster? Husk at NRK tilbyr en drøss med spennende podcaster, tv-serier etc helt “gratis”. Du betaler allerede for NRK på skatteseddelen, så her er det myyye innhold du faktisk betaler for.
* Kjøp brukt! Det kan være veldig gode penger å spare på å kjøpe brukt utstyr istedenfor nytt. Ski til barna, sofa, TV-bord, spisestuestoler etc etc. Sjekk finn.no for en hel verden av fine produkter til meget gode bruktpriser.
* Kostbare uvaner? En brus om dagen, snus, røyk etc beløper seg til store summer i løpet av et år. De største kuttene finner man på utgifter som gjentar seg daglig.
* Spis rester. Ikke bare er det bra for planeten, men også lommeboka. Spar på middagsrestene, så rekker det kanskje til en gratis lunsj eller middag dagen etter.
* Lag mer mat selv. Å bestille hamburger, pizza, sushi o.l. virker kanskje raskt og enkelt, men koster mange ganger mer enn en enkel middag du smeller sammen hjemme.
* Tøm frysern. Du har helt sikkert nok mat i fryseren til å mette et helt kompani, så sørg for å bruke opp maten før den blir dårlig. Fryseren er tross alt ikke magisk, mat blir dårlig der også.
* Sjekk kiloprisen på matvarer. Det ser kanskje likt ut på prislappen, men kiloprisen kan variere voldsomt på tilsynelatende like produkter. Sjekk bare prisen på ulike tacochips neste tacofredag 😉
* Arve klær til barna? Hør med venner og familie om det er mulig å få i gang en arvekarusell
* “Spisemoden” betyr ofte “Dyrere”. Kjøp heller et nett med avocadoer og la dem ligge på kjøkkenbenken noen dager.
* Selg ting! Du har helt sikkert masse ting liggende i boden som står ubrukt år etter år. Det er penger som står og støver ned. Selg det på nettet og sleng pengene rett til nedbetaling av lån. Mindre lån er penger spart hver måned, om så bare noen hundrelapper.
* Forsikringer: Få en oversikt over hva du har og sjekk om du kan presse prisen ved å høre med konkurrerende selskaper og spille pristilbud tilbake til dem du har forsikring hos i dag.
* Drikk vann så ofte du kan. Kanskje saft, brus, minerallvann etc kan nytes i helgene istedenfor hver dag? Det er mye penger å spare i hvert fall. Og tennene setter sikkert pris på det også.
INNSENDTE TIPS:
* Handle mat ETTER middag, så slipper du fordyrende impulshandling på tom mage.
* Bruk handleliste. Sjekk hva du har hjemme, og skriv liste.
* Følg med på tilbud. Kjøp heller ei eske kaffe på 40% enn en pose om gangen.
* Lag ukemeny og ukeshandle, evt. månedshandle hvis du klarer. Da kan du bare etterpåfylle med noen få ferskvarer underveis og sparer deg mange ekstra turer på butikken.
* Bestill nytt Visa-kort. Mange firmaer trekker små beløp månedlig som du kanskje ikke legger merke til, men bytt kort, så får de ikke gjort det lenger.
* Fyll opp på trippeltriumf-dager og dropp butikken mest mulig resten av mnd!
* Sy igjen små hull i klær før de blir større.
* First price-produkter er ofte mer enn gode nok, bare til en mye lavere pris.
* Gi hjemmelagde gaver – Billigere og ofte mer prissatt! F.eks hjemmestrikk, bakst, ting barna har laget etc.
* Samkjør til jobb med kolleger, hvis mulig og del på utgiftene.
* Klesvask: Kjør så store klesvasker som maskinen tåler, heng opp mer enn å bruke tørketrommelen.
* Tilbudsvarer: Sjekk alltid datohylla i butikken, plukk med deg og frys ned.
* Pant panten din! Samle alle pantelapper i en konvolutt til en dag du virkelig trenger de eller til å gjøre noe hyggelig med noen du er glad i❤️
* Glad i taco? Gjør tacoen billigere med halv mengde kjøttdeig + halv mengde sorte bønner eller røde linser.
* Si opp lineær-TV som Altibox og kutt antall strømmetjenester til fordel for Strim.
* Bruk kredittkort med cash back, så får du samlet opp bonus. Men husk å betale regningen før gebyrpåslag 😉
* Last ned appene eTilbudsavis og Mattilbud – så får du opp tilbud i butikker du handler i ofte.
* Lag selv: Lag pastasaus, supper etc i store mengder og frys ned ned. Billigere, sunnere og veldig praktisk.
* Se, lukt og smak: Best før, men ikke nødvendigvis dårlig etter. Klumpete melk kan siles og brukes i bakst.
* Kjøpe nytt? Bruk Prisjakt!
* Bli med i kundeklubber i de butikkene du besøker ofte.
* Fordelsprogrammer: Trumf, Æ etc sparer deg mye penger på kjøp du gjør ofte.
* Mikrosparing på kort-transaksjoner. Det går bare bittesmå summer til sparing hver gang du bruker kortet, men over tid vokser det seg til en hel del sparepenger.
Delfinale 2 av 3, og denne gangen har vi en superspennende mix av artister! Jeg tror vi bare ruller på, uten en lang tekst-tirade i forkant. Som sist gang ruller jeg en svart terning for hvor godt jeg personlig liker låta og en rød terning for hvor godt jeg tror den kan gjøre det i Eurovision. Okei? Er vi klar? Da kjører vi på! 🥳
Farida – Heartache
Kjør da, Farida! Sangen starter interessant og smeller raskt til med virkemidler som lukter MGP-greatness lang vei. Jeg vet ikke hvordan denne hadde gjort det ellers, men for dette formatet er den perfekt. Savner den lille X-faktoren, der sangen byr på noe rart og uventet vi aldri har hørt før, som type jodling, plystring eller noe annet som fester den til hjernen.
Når man også går opp et hakk på siste refreng, etterlates ingen tvil om at dette er et rent MGP-produkt. En liten fingerbøll generisk, men moro innslag. Kan plutselig finne på å gjøre det overraskende bra.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Mileo – You´re mine
Denne låta har fått litt media denne uka med anklager om at teksten tilsynelatende oppfordrer til sjalusidrap. Artisten selv forklarer teksten med at han er inspirert av japansk anime og at teksten handler om en gutt som er forelsket i en annen gutt som er kjæreste med en jente. Vi lar alt det stå for seg selv, lar tvilen komme tiltalte til gode og bedrømmer låta isolert. Den potensielt mørke teksten til tross – dette er en ganske fengende poplåt. Absolutt en radiohit, men ganske lik lignende sanger i sjangeren.
Om den overlever på den store Eurovision-scenen, blir opp til om artisten klarer å selge konseptet med en interessant karakter. Her kan faktisk kontroverset rundt teksten hjelpe til. Eller ta livet av låta. 1 av 2.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Eli Kristin – Touch of Venus
Interessante tonetriller i starten av låta får deg til å sette deg opp i sofaen. Men så går det sakte. En dyp og saktegående rytme som egger opp til noe episk, og det kommer. Plutselig bryter artisten ut i en Nattens Dronning-inspirert operapassasje som får deg til å våkne i sofaen igjen.
Dette er utvilsomt interessant, men for det meste føles det at sangen går og stamper i sirup. Ingen personlig favoritt, men kan være en dark horse til å gjøre det bra i Eurovision.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Super Rob, Erika Norwich – My AI
Som mann på 40+ burde jeg helt sikkert ikke like dette, men jeg gjør det. Veldig. Det er 90-tallets Aqua smeltet sammen med godteri og futuristisk AI i en superkomersiell og godterisøt popmix som jeg er minst 30 år for gammel for å like. Men som sagt, jeg klarer ikke å ikke elske denne låta.
Det er noe Subwoolfer-fengende over den, og med riktig sceneshow kan denne slå an. Typisk et innslag som enten går superviralt eller lukes ut i første runde. Men spill denne på repeat så danser jeg så lenge knærne holder.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Dag Erik Oksvold og Anne Fagermo – Judge tenderly of me
To av våre favoritter fra The Voice satt sammen til et superteam! Dette må jo bare bli bra, tenker man. Og det er det. En vakker duett med deilige innslag av country. Så ja, jeg er solgt rett ut fra startblokka. Men kan det slå an i dette formatet?
Jeg hadde jo ikke noe tro på nederlandske Duncan Laurance heller, men han vant jo hele Eurovision i 2019 med en nedpå låt. Så kanskje denne varkre lille saken kan ta verden med storm? Usikker, men man håper.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Gåte – Ulveham
Hadde virkelig ikke trodd jeg skulle se dagen da det legendariske bandet Gåte dukket opp i Melodi Grand prix, men her er vi. Og dette er en vanskelig låt å plassere. Den er både mystisk, eggende, trolsk og spennende, men så får jeg liksom ikke helt taket på den heller. Verset bygger opp til noe stort, men refrenget mister meg litt. Men også ikke, for det låter jo fett.
Elsker det trolske norske her, men usikker på hvordan den vil gjøre det i dette formatet.
På onsdag delte jeg et innlegg som satt minst like langt inne som hjertet selv. Det tok meg lang tid å skrive, og enda lenger å dele. I “Det går opp og ned her i livet” fortalte jeg om hvordan jeg gikk helt i kjelleren tidligere i høst, og at det siste halvåret har vært et mørkt kapittel i livets bok.
Jeg skrev det ikke for å få sympati. Jeg skrev det ikke for likes eller lesertall. Ikke for venner og familie, ikke for sjefer eller kjæreste, og i hvert fall ikke for meg. Jeg skrev det for deg. Du som kanskje akkurat nå sitter i kjelleren og lurer på hvor det ble av lyset. Du som kanskje ikke tør å bevege deg utenfor soverommet, fordi det er det eneste trygge stedet du har igjen.
Jeg er ingen coach, psykolog eller ekspert, jeg skal ikke driste meg til å råde deg til hva du skal gjøre. Det ville blitt veldig rart og potensielt skadelig om jeg skulle dra på meg halvmånebriller og prate til deg som om jeg aner hva du går gjennom.
Kanskje har du gravd deg ned i en bunnløs grav av gjeld, kanskje har kona gått fra deg, kanskje har du mental bagasje fra mange år tilbake. Kanskje har du blitt terrorisert av en psykopat som har brutt deg ned til støv og tårer, kanskje er det helsa som bringer deg ned. Det er mye jeg ikke vet her i verden, men jeg vet dette: Det blir bedre. Ikke gi opp, enn hvor håpløst det måtte se ut. Hva enn det er, så blir det i hvert fall ikke bedre av å gi opp. Men det kan ta tid.
Da jeg først traff gulvet, trodde jeg at jeg skulle komme meg opp igjen i løpet av ettermiddagen. Men det skjedde ikke. Ikke i det hele tatt faktisk. En stund prøvde jeg å kjempe imot, men jo mer jeg jobbet mot meg selv, dess verre ble det. Som å prøve å løpe oppover en rulletrapp som hele tiden drar deg ned.
Jeg jobbet og jobbet i mot, men rulletrapper gir seg ikke så lett. Og for hver dag ble jeg bare mer og mer sliten og frustrert av kampen. Det var ikke før jeg aksepterte at jeg faktisk hadde gått på en smell, skrev under på fallitterklæringen og lot rulletrappa ta meg ned til kjelleren, at jeg fant den roen og aksepten jeg trengte. I mørket fikk jeg fri fra den konstante kampen og tid til å jobbe med meg selv. Og så lenge man ikke gir opp, så finnes det ikke noe lenger ned enn kjelleren.
Men nå begynner jeg å bable igjen, og dette innlegget skulle ikke handle om meg. Jeg ville bare si takk. Takk til alle som har kommentert, som har delt sin historie, som har sendt meg mail, som har stoppet meg på butikken og som har delt innlegget videre. Takk til alle som har delt sine erfaringer og delt av sin styrke med andre som trenger den mer enn seg selv akkurat nå.
Og til deg. Du som kanskje sitter på kjellergulvet akkurat nå og leser dette innlegget i et altoppslukende mørke, og den eneste solen du har for tiden er lyset fra mobilen.
Jeg ville bare si takk for at du kjemper på. Du har folk som er glad i deg, som tror på deg, som trenger deg og elsker deg. Snakk med dem, ikke ta kampen alene. Og ikke gi opp. Solen skinner for deg, min venn. Du ser den bare ikke akkurat nå.
Men husk at selv om alt kanskje ser mørkt ut akkurat nå, så kan livet i blant være som en trampoline; det er ikke før du er helt på bunnen, at du kan sprette opp igjen.
Da jeg bestemte meg for å begynne å blogge igjen, lovet jeg meg selv å dele både de fine tingene og de ikke fullt så fine. For det går opp og ned her i livet, og det ville vært feil av meg å bare snakke om livet som en dans på roser. For det er det ikke.
Dette er ikke for å syte eller sanke sympati, men jeg tenker at alle sliter med noe og det kan være fint å få en dose ekte virkelighet i en digital verden der folk flest stort sett bare deler sine suksesser. Så her skal du få mitt kanskje største fall. For denne høsten har vært tøff.
La det være sagt: Jeg har de beste forutsetninger for et fantastisk liv. Jeg har et lykkelig ekteskap, to fantastiske barn, god utdannelse, mitt eget hus, en stor familie, mange gode venner, god helse og sånn sett alle essene i kortstokken. Sett fra månen kan man si jeg lever et priveligert liv her i verdens beste land.
Men.
Siden jeg la ned bloggpennen for over 3 år siden har jeg vært ut og inn av et lite knippe jobber. Noen har vært fantastiske, andre har tatt noe fra meg. For å være ærlig så har jeg gått på et par jobbsmeller siden sist, og tidligere i høst traff jeg faktisk veggen. Sånn skikkelig. Type ligge i senga og gjemme seg under dyna i dagesvis, for så å vase rundt i skogen uten mål og mening. Møte opp på barnas treninger med et påklistret smil, bare for å dra hjem og skru av lyset. Servere middag med et smil og være 100% for barna, men gråte litt når ingen ser det. Mørkt. Og det er veldig utypisk meg, som hele livet har vært en utømmelig bøtte med smil og god stemning.
Jeg har alltid vært han fyren som bare smiler og ler og synes at livet er en fantastisk ting, men plutselig traff livet meg som en murstein i panna og jeg ble liggende nede. Utbrent, nedbrutt, kall det hva du vil. Det var som om flammen sluknet og alt ble bare kaldt. Så ble jeg sykemeldt og ga opp alt. Stengte Christina ute og bygde meg et bittelite fort der jeg kunne gjemme meg for verden. Smilte til naboer og hyggelig på butikken, men bak masken var bare et skall av en mann.
Jeg innså ikke hvor ille det var før jeg snakket med mamma på telefonen en dag. Jeg snakket nemlig veldig mye med mamma og pappa i den perioden, og så plutselig en dag kom jeg med en idé om noe jeg ønsket å gjøre og mamma svarte: “Se der Peter, nå hadde du en positiv tanke. Det er veldig bra!”. Da skjønte jeg at det var ille. Jeg trodde jo bare jeg var litt nede for telling, men når dine nærmeste begynner å snakke til deg som en lidende pasient, da kjenner man det.
Den eneste som godt ut av hele situasjonen, var hagen. Hagearbeid ble nemlig min foretrukne terapiform, og buskevekstene på tomta fikk så mye kos og klipp at det begynte å ligne på et kjærlighetsforhold. Så i høst tilbrakte jeg mye tid med grønn hageterapi og den hysterisk morsomme podcasten “My dad wrote a porno” på øret. Også snakket jeg mye med mamma og pappa på telefonen. Etter hvert også Christina, venner og svigerforeldre. Det ble min vei ut av mørket.
Hele denne perioden vurderte jeg å begynne å blogge igjen. Skrive litt for å vekke kreativiteten til live igjen, for er det én ting jeg elsker her i livet så er det å skrive. Men jeg turte ikke. Så for meg et mannskor av hatske stemmer som rakket ned på blogging, som mente jeg var passé, som var lei av blogging, influencere og all den driten der. Så jeg prøvde å skrive bok. En fantastisk bokidé jeg har båret på i snart 10 år. En slags parodisk krim der brunsnegler er erkefienden, og helten er en patetisk skikkelse som hater jobben og elsker kaffe. Men det gikk bare ikke. Fikk ned litt på papiret på gode dager, men selvforakten lukket ned PC-en gang på gang. Det er sikkert ikke bra nok. Plottet er for tynt, morsomhetene er for blasse, kommaene er malplassert, dialogen banal, karakterene for svake og språket medioker.
Pappa sier ofte at når overskuddet forsvinner, så er kreativiteten det første som ryker. Kreativiteten er fløten som flyter på toppen. Han hadde rett, og for et kreativt surrehue som meg er det helt krise. For kreativitet og skriveglede er alt jeg har.
Så jeg kan nesten ikke uttrykke med ord den gleden jeg kjente da jeg postet mitt første blogginnlegg på tampen av november, og ble møtt med en overflod av kjærlighet. Hundrevis av kommentarer som ønsket meg varmt velkommen. Navn jeg kjente igjen fra mange år tilbake og venner som heiet meg på.
Plutselig var jeg liksom tilbake. Jeg leser for tiden en bok av Jordan Peterson der han snakker om at en mannlig hummer som tidligere har vært konge på haugen, men som taper en slåsskamp og blir derangert til en skadet taper, vil gjennomgå en mentall prosess der hjernen omstiller seg totalt. Det er som om den gamle hjernen oppløses og en helt ny hjerne oppstår tilpasset hummerens nye status. For etter et forsmedelig tap vil hummeren endre seg totalt og akseptere sin nye status som en lavtstående taper. Den blir feigere, trekker seg unna og underkaster seg hummer som står høyere på rangstigen. Akkurat sånn føltes det.
Jeg følte meg uverdig og totalt nyttesløs. Hvem vil vel noensinne ansette meg eller lese det jeg skriver, når jeg er slik en talentløs døgenikt av en gjøk? Venner og familie vil selvfølgelig gjøre alt de kan for å overbevise deg om at du tar feil, men ingen snakker høyere enn en skadet hjerne som visker løgner i øret ditt. For når det føles som at hele taket har rast ned i hodet på deg, er det vanskelig å se lyset.
Dette innlegget ble plutselig veldig meg, meg, meg, men det handler også om deg. For det er lov å ha det kjipt. Det er lov å være nede. Livet er ikke bare opp opp opp. Det er livsfarlig å miste troen på seg selv, men det er skummelt fort gjort.
Det finnes mange forslitte floskler, slik som “Grip dagen” og “Ballen er rund”. En av de jeg derimot alltid har lent meg til, men aldri virkelig har forstått før nå er: Du er din verste kritiker. Alle de stemmene som sa at jeg ikke var god nok, alle de jævlene som holdt meg nede, som fikk meg til å gå på veggen og som holdt meg nede så lenge, de var bare i mitt eget hode.
Så hjelper det selvfølgelig heller ikke når man møter noen som på sett og vis er en manifestasjon av de slemmeste stemmene man har i hodet, for da får man plutselig en bekreftelse på at stemmene hadde rett likevel. Og da faller man fort. Men vit at det er deg selv som bringer deg ned. Hvis man gir andre makten til å bringe deg ned på kne, så har man allerede tapt. Da er du en hummer på vei til å bli en trist skygge av deg selv.
Og da kan det bli stygt, for plutselig begynner man å stole mer på andre enn man stoler på seg selv. Og man tror jo gjerne det beste om andre, men ikke alle har de beste intensjoner på agendaen. Noen klapper deg på skulderen, andre bruker skuldrene dine for å klatre høyere selv. Noen står over deg for å dra deg opp, mens andre bare liker å se deg ligge nede.
I blant kan det være vanskelig å se forskjell på en livslinje og en slange, men innerst inne vet du alltid hvem du kan stole på. Stol på magefølelsen og stol på deg selv. Så mener jeg ikke at man skal gå blindt gjennom livet med skylappene på, men vit at din beste venn og din verste fiende sitter først og fremst i ditt eget hode. Eller for å si det sånn: Det var først i høst jeg virkelig forsto teksten i “Styggen på ryggen” av OnklP & De fjerne slektningene.
Takke telefon, rører ikke post.
Jeg har alltid likt den sangen, men det var først i høst at jeg brøt sammen i tårer da jeg faktisk forstod den. For det var en periode jeg blokkerte ut alle. Christina, venner og familie. Jeg stoler ikke på noen, jeg stoler ikke på meg selv. Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste.
Men hvis styggen på ryggen er den du prater med mest, fortell det til noen. Spesielt om du er mann. Vi menn er så ufattelig dårlige på å snakke om følelser og tar heller kampen på innsiden. Men den som slåss alene mot styggen, vil alltid tape. For styggen kan lett dra deg ned, du vet bare ikke at styggen er deg selv. Vit det. Styggen er deg selv.
Gjennom flere måneder med mye mental jobbing har jeg heldigvis klart å reise kjerringa. Jeg vet nå min verdi og min plass i verden. Men faen, det var tøft en stund der.
Kreativiteten er tilbake og gleden over alt som livet har å tilby. Det hørtes veldig dystert ut. Jeg var aldri suicidal altså, jeg følte meg bare 100% ubrukelig. Men jeg holdt det sammen for barna. Klistret på et smil og tok regningen når de var borte. Og nå som et nytt år har velsignet oss med sitt nærvær, ser jeg mot en ny vår med iver og glede. En større og sterkere hummer er i ferd med å utvikle seg i hjernen. Jeg vet hva jeg ønsker å gjøre i livet og jeg vet bedre enn noen gang hva jeg virkelig ikke ønsker. I løpet av en mørk høst har jeg lært meg selv å kjenne bedre enn på tusen varme somre, og jeg vet at denne erfaringen vil styrke meg for resten av livet.
Så nå er det opp, men det var ned en ganske god stund. Og sånn er det her i livet. Noen ganger er man oppe, andre ganger er man nede. Det er helt normalt og bare sånn livet er. Alt man kan gjøre er å lære av det, og sørge for å gjøre alt man kan for å ikke havne i kjelleren igjen. Og hvis man gjør det, vit at det alltid finnes en vei ut. Solen er der oppe et sted, du ser den kanskje bare ikke bak alt uværet. Men den er der. Solen skinner alltid for deg, du må bare finne den.
Her kommer et spørsmål jeg har lurt på så utrolig lenge: Er det vanlig å snakke om ekskjærester i et parforhold?
Vi gjør nemlig det, og jeg har fått tilbakemeldinger fra flere venner om at det er kjemperart. Og det synes jeg er rart! For er ikke eks-kjærester bare historiske referanser som alt annet? Man reagerer jo ikke på om man inkluderer gamle venner, besteforeldre eller familiehunden man hadde da man vokste opp, så hvorfor er ekser noe annerledes?
Ja da, jo da, jeg er jo ikke totalt blåøyd. Jeg innser at det er en viss forskjell på noen man har bodd sammen og ligget med i en årrekke, men hvis forholdet er et ferdigskrevet kapittel og man har et helt nøkternt forhold til personen, hva er da problemet?
Og bare for å sette det i kontekst. Vi snakker da om samtaler av typen:
Venn: Jeg vurderer å ta med familien til Korfu i sommer.
Peter: Korfu? Ja, der er det kjempefint! Jeg var der i 2005 med eksen faktisk.
eller
Peter: Oj dæven, Guns n´ Roses kommer til Oslo til sommeren.
Christina: Haha, eksen min var jo verdens største fan av dem, så de har jeg nesten hørt meg lei på.
Hva er egentlig problemet med det? Hadde det vært mer naturlig å late som man ikke hadde vært sammen med noen noensinne?
Korfu, sier du? Aldri vært der. Eller.. jo, jeg var der med… en.. vennegjeng en gang.
Det er jo mye mer suspekt! Og hvorfor skal man fly rundt og lyve om fortiden sin? Da Christina og jeg ble sammen gikk jeg faktisk for det stikk motsatte.
Jeg merket fort at dette kunne bli seriøst, så en uke eller to ut i forholdet tok jeg sats og fortalte henne alle mine hemmeligheter og riper i lakken. Jeg tenkte at hvis vi skal være sammen resten av livet trenger jeg å vite at hun kan elske meg akkurat sånn jeg er.
Dessuten orker jeg ikke å fly rundt og være redd for å bli avslørt på noe gammelt rusk en gang i fremtiden. Og hva da? Tenk om man forteller noe 5 år ut i et forhold som den andre ikke kan leve med. Da er det bedre å bare dra av det plasteret med det samme.
Litt det samme er det med ekser. Få høre alt, så får vi se hva vi har å jobbe med. Så trenger man jo ikke fortelle i detalj om hver eneste man har vært bortpå, men en sånn cirka oversikt gir jo bare et bedre bildet på personen du har foran deg. Dessuten kan det også gi fremtidige svar på hvorfor noen reagerer som de gjør. Kanskje de ikke liker å fly fordi eksen hadde flyskrekk og det skapte vanskelige situasjoner, kanskje er de ekstremt ryddige fordi de bodde med en person med OCD i 10 år. Slike ting er fint å vite! Å skulle late som at eksene ikke finnes synes jeg er både et hån mot vedkommende, så også sin egen historie. Og veldig unaturlig!
Tenk en helt vanlig filmkveld da. Det kan jo være fint å si at man ikke orker å se Titanic fordi eksen var besatt av den og fikk deg til å se den 100 ganger. Alternativt må man jo late som at man aldri har sett den, da?
Da holder jeg heller en knapp på en åpen og ærlig dialog hele veien. Så er det ikke som at vi snakker dritt om eksene våre, men at man heller snakker om ekser slik man omtaler tidligere arbeidsgivere. For iblant kan det hjelpe å forstå partneres tanker eller væremåte på bakgrunn av deres historie. Og har man vært sammen med noen i mange år, så vil det naturlig nok sette sine spor.
Dessuten er det mange gode historier man går glipp av hvis man skal late som at eksen aldri fantes. Christina har for eksempel fortalt meg at en av hennes ekser hadde en greie den gang det var bomstasjoner, at han betalte dobbelt sum til personen i luka, slik at de som kom bak ham kunne kjøre gratis gjennom. Han kalte det “Bompengefantomet” og det var hans lille greie for å gjøre dagen litt bedre for et helt fremmed menneske. For en fin fyr!
Så, jeg vet ikke jeg, er det rart? For meg virker det som den mest naturlige ting i verden, men jeg både forstår og respekterer at folk er forskjellig. Noen har selvfølgelig også opplevd ting med eksen de ikke ønsker å rippe opp i, men hvis det forholdet er et sluttskrevet kapittel og begge har gått videre, ser jeg virkelig ikke problemet.
La meg bare gjøre én ting klart: Jeg ELSKER Melodi Grand Prix. Det kom nok inn med morsmelka, for jeg husker godt at vi satt oppe og så på Grand prix da jeg var yngre. All spenningen med stemmingen, kanskje var det også fordi det tok evigheter og man fikk lov til å bli oppe sent.
Husker også året jeg la meg tidlig, men ble vekket for å få med meg at Secret Garden vant hele Eurovision. Året var 1995. Det er 29 år siden!! Man har blitt såpass gammel ja.. Så i kveld er det frem med rullator og rullekake for å feste løs til den første norske delfinalen i Melodi Grand Prix 2024!
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
I den anledning har jeg derfor rullet terning for kveldens seks bidrag. Jeg ruller to terninger for hver låt: En svart terning for hvor godt jeg personlig liker låta og en rød terning for hvor godt jeg tror den kan gjøre det i Eurovision. Å vinne MGP er én ting, men målet må jo være å sende den beste mulige låta for det internasjonale markedet til Malmö.
Jeg har for øvrig ikke tatt hensyn til liveopptreden og sceneshow. Som vi så i fjor så hadde jo det stor innvirkning på vinnerlåta til Alessandra, men her bedømmer jeg altså rett på låtmaterialet alene.
Men nok preik – nu kör vi! 🥳
Margaret Berger – Oblivion
Og DER var festen i gang! Første låt ruller ut med en deilig beat som kiler godt i magen. Jeg vet ikke hva det er med Margaret Berger, men det føles som at alt hun lager har en underliggende mystikk og sexyness som pirrer nysgjerrigheten.
Hun er jo en råsterk vokalist og har med seg et ekte kvalitetsprodukt av en låt med masse trøkk. Dette er definitivt en fet sang, men er det Eurovision-materiale? Det blir nok veldig opp til sceneshowet, men denne har absolutt noe storartet over seg.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Myra – Heart on fire
Dette var uventet. Myra er en såpass sterk rapper og låtskriver at jeg kanskje forventet en sang med mer dybde. Dette er happy go lucky fra start til slutt. Det føles mer som en sommerslager enn en MGP-låt. Fin sang å ha på radioen når du sitter i bilen på vei til stranda, men kanskje ikke låta som vil kapre hele Europas hjerter.
Låta er gøy, men mangler dybde og blir nok fort glemt så snart sommerferien er over og man er tilbake på skolebenken igjen.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Ingrid Jasmin – Eya
Åååkei, hva har vi her? Mine damer og herrer, hva har vi her?! Det synges på norsk, jeg hører munnharpe, jeg hører innslag av orientalske rytmer og instrumenter. Trolsk musikk møter østens mysterier, og et midtparti som 100% sikkert er ment for et sexy dansenummer som vil sparke flettene av publikum. Det er spennende, vampete og mystisk.
Her har vi definitivt den MGP-greatnessen som Ingeborg Heldal snakker om, selv om den muligens kan straffes for å kopiere virkemidler fra tidligere Eurovision-slagere. Det er en særegen låt som sitter på første forsøk og etterlater et inntrykk. Jeg vet at vi bare er på låt nummer 3 av totalt 18, men jeg tror jeg allerede har funnet min favoritt!
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Gothminister – We come alive
Rocken lever og leverer! Dette kiler godt i ørene. Jeg liker hvordan låta leverer rock med masse trøkk uten å være påtrengende. Det er noe underkommunisert i låta som jeg liker. Det viser liksom mer kraft å kunne lage en sterk rockelåt uten å måtte ty til å skrike som en stukken gris. Sangen har en eggende drive hele veien gjennom og bærer på noe storslagent.
Jeg hadde likevel håpet at den ga litt mer trøkk utover i låta, for det blir litt repetitivt når de samme linjene synges flere ganger om igjen uten å sparke det opp en oktav. Arvingen kan for øvrig melde at denne har blitt populær på TikTok, og det kan jo være en viktig fjær i hatten.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Fredrik Halland – Stranded
Hvis du liker sukker på syltetøyet er dette sangen for deg. En søt ballade som jeg tenker passer perfekt til en TikTok-video av en fyr som deler ut gratis klemmer på gata. Temaet her er enkelt og greit: Jeg vil være der for deg, jeg vil aldri forlate deg.
Om jeg skulle gjettet på en slags visualisering av sceneshowet, så føler jeg Fredrik står foran på scenen i normcore-bekledning og krøllete permanent, mens to dansere i hvite linplagg danser seg gjennom en kjærlighetsfortelling der den ene prøver å rives og slites mellom turbulente følelser mens den andre redder den fortapte. Perfekt sang for tenåringer med kjærlighetssorg, men for et internasjonalt publikum som leter etter årets beste låt tror jeg denne blir sittende fast i dagboka på nattbordet.
Foto: Julia Marie Naglestad / NRK
Mathilde SPZ – Woman show
Og der var siste del av festen i gang gitt! Grand Prix-partajet avsluttes med det som best kan beskrives som en harry mix av europop og russelåt. Her snakker vi et solidarisk samarbeid der begge parter skal få akkurat like mengder oppmerksomhet. Halvparten med den kvinnelige vokalisten er som tatt rett ut av en E-Type-låt på 90-tallet, mens den resterende halvparten er klassisk norsk guttastemning med en gjeng karer som egger opp til fest i Kongeparken.
Her er det lite som lukter Eurovision og muligheter for å slå an internasjonalt. Og når vi i tillegg topper låta med en gitarsolo som lukter harryhandel på grensa og bacon på tilbud, føler jeg at låta får sagt akkurat det den ønsker. Sprett ølen, kjør doble lag foundation – i kveld skal det festes. Den skal ha for at den unektelig er litt fengende. Det rykker litt i festefoten, men ikke nok til å skifte fra joggebukse til dansesko. Denne funker å hoppe til på fest, men ikke stort mer enn det.
I det siste synes jeg nemlig mobilbruken har eksplodert. Ikke bare her i vår ringe bolig, men overalt. Når var sist du så noen sitte og bla i en bok på bussholdeplassen? Eller en gjeng ungdommer som viltert hopper rundt som ungkalver på vårslepp? Nei da, alt jeg ser er apatiske fjes limt til en skjerm. Livløse fjes som stirrer ut i evighet som tanketomme gullfisk i en bolle. Gamle som unge. Selger livsgnisten for bare et lite sveip til. Scroll meg i hjel, takk.
Om det kan kalles giftig avhengighet? Er mobilen borte i 5 minutter blir man jo mer bekymret enn om man ikke har hørt fra sin syke bestemor på et par ukers tid. Det er galskap.
Barn ser ut som rullingsrøykende bingospillere der de sitter og scroller apatisk til høylytte amerikanere som skriker til dem på heltid. Vi voksne skal liksom ikke kjefte lenger, men at overbetalte og underskolerte amerikanske tenåringer brøler til dem dagen lang om at de må kjøpe ansiktsmasker og japansk godteri, det er liksom greit.
Jeg har noen venner som er ekte røykere. Skikkelig avhengige. På det stadiet der de begynner å hoste av frisk luft, fordi lungene liksom blir tatt av sjokket. Og den samme følelsen av avhengighet ser man i dagens mobilbruk.
Har noen glemt mobilen på bussen er det bare å snu kjerra rundt, for ingen skal lide her i dag. Hva skjedde med å bare se ut av vinduet og se for seg rare dyre i skyformasjonene? Hva skjedde i det hele tatt med å se ut av vinduet for å sjekke været? Folk ser heller på en app enn å måtte løfte hodet fra mobilen, for vi er telefonens slaver og den er vår nådeløse herre.
Og det starter tidlig. Dåpsattest-holder i tinn har blitt byttet ut med barnets aller første SIM-kort i sølv, og lovens strengeste straff har blitt et liv i flymodus.
Så også her hjemme. Jeg scroller, kona scroller, barna scroller. Vi løper alle så fort over skjermen med scrollefingeren, at man skulle trodd vi hadde gamle-Erik på nakken.
Men verst er selvfølgelig barna, og som forelder kjenner man en krypende angst for at den eneste måten barna skal få med seg at det ekte livet farer dem forbi er ved å se det på TikTok.
Så rett før leggetid i går satt jeg ned foten. Nå er det farkern meg nok! Ikke mer scrolling! Hører dere hva pappa sier? Legg ned mobilen!
Og sånn hadde det seg at da barna endelig begynte å bli klar for senga, var alle klar over pappas nye regler. Nok scrolling nå. Jeg skulle bare kjapt sjekke noe på telefonen da jeg ut av øyekroken så at eldstearvingen sto i et hjørne av stua med mobilen. Uten å løfte hodet, jeg måtte jo bare kjapt bli ferdig med det jeg drev med, fortalte jeg med brysk stemme hvor landet lå.
“Legg ned den satans mobilen, sa jeg!”, i det jeg tittet opp og så at han sto der med et fult smil og en datamus i hånda.
Det lille svinet hadde lagt en felle for meg, og jeg hoppet rett på ostebiten. Nå sto han der og gliste. Med rette. Nicely played. Men nå: Rett i seng!
Tenkte vi skulle runde av kvelden med å lese litt bok på sengekanten, men å få barn i seng kan jo i blant være som å kaste lasso etter apekatter på syre. Ting. Tar. Tid. Til slutt resignerte jeg ved å legge meg på senga og bare vente. Et klassisk power move der man roper ut at “Nå går tia!” og venter i sjelevrengende stillhet. Far er irritert, barna kjenner på stemningen og rasker på litt ekstra.
Etter noen minutter kom han inn og la seg ned. Fint. Endelig kan vi få lest noen sider og få litt hyggelig kvalitetstid på tampen av en lang dag. Foreldre og barn i skjønn forening, hva kan vel være bedre. Bare atte mens jeg lå der og ventet måtte jeg bare kjapt sjekke en ting på mobilen. Ikke noe viktig, men et mørkt rom er et ganske kjedelig sted tross alt.
Irritasjonsnivået var nede på grønt nivå igjen, klar for å blafre gjennom noen sider av et spennende eventyr trykt på ekte papir. Men hva ser jeg ut av øyekroken? Den fordømte mobilen igjen! Jeg gir ham litt tid for å gjøre seg ferdig, men nei da. Ligger bare ved siden av meg og sveiper. Og sveiper. Jeg skal bare kjapt gjøre meg ferdig og håper jo at han har vett nok til å legge ned mobilen når han vet han flyr farlig nærme sola, men ingenting skjer.
Til slutt får jeg nok, kaster fra meg telefonen og bjeffer:
Hvor mange ganger må jeg si det?! LEGG. NED. DEN…
Og der blir jeg møtt med verdens fuleste glis. Og den forbannede datamusa igjen.
// Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men mobilen i ditt eget øye legger du ikke merke til? 😉📱 #dobbeltmoral
De siste dagene har jeg vært litt sånn… hva skal man si. Uttafor. Bettutta. Melankolsk og skuffa. Først trodde jeg kanskje at jeg begynte å bli syk, men så slo det meg: Det er jo nyttårsknekken!
Ikke hørt om Nyttårsknekken før? Det er ikke så rart. Det er et ord jeg trodde jeg fant opp på farten, men som viser seg å ha hele 5 reelle treff på google. Og det synes jeg er rart, for nyttårsknekken er jo så reell! Den treffer i hvert fall meg hvert eneste år.
Det nye året har akkurat våknet til live og verden ligger for dine føtter. Et knippe fantastiske nyttårsforsetter står klare for å revolusjonere hverdagen og i teorien burde alt ligge til rette for en fantastisk start på det nye året. Men så blir det liksom ikke sånn. Det blir faktisk det stikk motsatte. Man føler på et ubevisst ubehag, og kropp og hodet spiller liksom ikke på lag. Brått går man fra store tanker om “New year, new me” til å lande på “Same shit, new wrapping”.
Først ble jeg skuffet over meg selv. Men Peter da, nå er jo det nye året! Nytt år, nye muligheter og alt det der. Men så begynte jeg å tenke litt over det. Etter fire uker med førjul, romjul og jul meg i hue og ræva, er det hele plutselig over. En voldsom oppbygning til en euforisk julaften har etterlatt et massivt antiklimaks. Sissel Kyrkjebø er ikke like kul lenger og nei takk til ribbe. Men takket være ukesvis med sjokoladekalender, 7 slags, twist og julemat sitter man igjen med en ikke ubetydelig food baby-kul på magen og et søtsug som ikke ligner grisen. Julekalenderen er i søpla, hele spannet med juleskum har forduftet.
Det i seg selv kan være vanskelig nok, og så har man i tillegg gjort det ekstra vanskelig for seg selv med vidløftige visjoner om at nå skal man bare spise sunt og trene hver eneste dag. Men så plutselig finner man en pose non-stop som ble igjen etter pepperkakepynting og brått blir den inhalert av en fysen støvsuger med godtestopp. Antiklimaks.
Jeg hadde jo i år også et nyttårsforsett om å ikke banne i hele 2024, men det varte jo i hele 3 timer til jeg møtte snøfreseren og fikk parkert det nyttårsforsettet med renter. Det er vel ikke helt umulig at det også sitter mange der ute som enten føler på et voldsomt røyksug eller som allerede har skuffet seg selv ved å smugrøyke bak garasjen og bryte sitt forsett i synd og skam. Ikke har man kommet seg på trening heller. Skyll gjerne på snøen, men løpeskoene står okke som og gråter i skapet. Antiklimaks.
Og så er hverdagen tilbake. Det i seg selv kan jo være topp, men etter noen uker med juleferie kan det være tøft å brått være tilbake igjen. Opp tidlig om morgenen, jobbe lange dager, kjappe seg hjem for å kjøre barn til trening. Lage matpakker, fikse middag og få koll på døgnrytmen igjen. Et hjem med trøtte tryner som gjerne skulle sovet en time til. Antiklimaks.
Og hele tiden sitter man med en innesperret frustrasjon om at man allerede skulle være godt i gang med sitt beste, nye liv. Plutselig går man fra å være høy på jul til å føle at livet er som en kommode: Skuff på skuff.
Den realiseringen kom jeg til i dag. Og det slo meg ikke før jeg sto i kø på butikken, ubarbert, udusjet, kledd i joggebukse og crocs med hullete sokker. Som Kate Winslet så fint sier det i den søtladne julefilmen “The Holiday”: Low point.
Så i dag har jeg tatt grep for å ta knekk på knekken. Tvang meg inn i klesskapet med treningstøy og la ut på joggetur i 10 minus. Aldri løpt så sakte og vurderte å ringe taxi halvveis. Kom hjem, tok skjegget, klipte håret, kastet sokkene og la joggebuksa til vask. Så var det opp på butikken (denne gangen i representable klær) for å kjøpe ingredienser til en frisk og rask middag. Nu jävlar er det på tide å reise kjerringa her!
Så hvis du har det sånn i dag, bare vit at du ikke er alene. Du er ikke et ubrukelig stykke menneske, du er ikke i ferd med å bli syk, det er ikke noe galt med deg og du trenger ikke henge med nebbet: Det er bare Nyttårsknekken. Og den kan være nådeløs. Men når du er klar for det: Ta knekken på knekken! Kom deg opp av søla, vask gulvet, brett sokker, gå deg en tur eller gjør hva enn du vil for å ta kontroll på knekken. For jeg innså i dag at livet liksom må starte på nytt igjen nøyaktig på nyttårsaften, men i år var jeg ikke klar når den var klar. Jeg var klar i dag. Dette er min nyttårsaften.
Så godt nytt år alle sammen! Ta deg en røyk, spis opp twisten eller gjør hva enn du må for å treffe ditt “low point” og så er du klar for å ta knekk på knekken. For husk at du er rå, du er faktisk helt fantastisk akkurat som du er, det er bare jula som må ryddes ut før det nye året kan begynne 😊🙌
// Andre som kjenner på Nyttårsknekken? New year, samme gamle me. Og det er godt nok det 🥳
