Med mindre du har bodd under en stein en god stund, har du for lengst fått trøkka ned over ørene at det er Black Friday i dag. Black Week, Black November, Black luft, black vann, black meg i hue og ræva. Og på mandag er det Cyber Monday! Og så er det sikkert Horny Tuesday, Awesome Onsdag og Crazy Christmas Torsdag.

Derfor har jeg gått i nøyaktig motsatt retning. For i dag, på den store salgsdagen der halve kongeriket selges til «insanely crazy go fuck yourself»-lave priser, har jeg vært på en gjenbruksbutikk! Og vet du hva: Det ER jeg så glad for!

I år har søsknene mine og jeg blitt enige om å gi hverandre julegaver som enten er brukt, gratis eller hjemmelaget. Og det er et så utrolig morsomt konsept!

Istedenfor å blakke oss helt på hansker og gensere som muligens kanskje kan passe, og som uansett går inn i klesskap som allerede er fylt til randen, prøver vi noe nytt. Nemlig brukt!

Bedre for miljøet, bedre for lommeboka og utrolig moro. For det er ikke bare bare å finne brukte gaver som andre kan bli glad for. Men det gir en helt egen glede å gå langs radene i en gjenbruksbutikk og prøve å finne noe gammelt som kan gis nytt liv.

Først trodde jeg at det kom til å bli kjempevanskelig, men det er jo bare utrolig moro!

Til nå har jeg vært i 2 ulike butikker og funnet masse gøy. Jeg kan dessverre ikke vise bilder av hva jeg har kjøpt, men det er gull. Og istedenfor å brenne av 400 kroner på en genser som muligens passer, har jeg svidd av 5 kroner, 10 kroner og 0 kroner på bøker, pynt, bord(!) og mye mer.

Så det er mitt tips til deg i dag: Føkk Black Friday, hipp hurra for brukt friday!

P.S. Beklager banneord i teksten, men etter nyhetsbrev nummer 500 i innboksen, fikk jeg plutselig nok 😄✌️

Endelig er det duket for en ny runde med Vixen Awards!

Nytt av året er at man bare kan nominere én influencer, én gang. Det øker selvfølgelig presset eksponensielt.

Før kunne man nominere så mange man ville i ørten kategorier, men kampen om din stemme har altså blitt tilspisset.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Og da,

kjære leser,

setter jeg meg rolig ned på kne.

Folder mine hender.

Og ber.

Til dæ.

Kunne du tenkt deg å nominere meg til en pris?

Før ville jeg kanskje spurt om å bli nominert i ørten ulike kategorier, men konkurransen har blitt så tøff og det er så mange om beinet, at i år ønsker jeg bare å bli nominert i én kategori.

En kategori jeg både har blitt nominert, og kommet helt til finalen i, i mange år. Jeg har vært farlig nære, men aldri vunnet. Årets Gullpenn.

Tidligere har jeg vunnet Årets Livsstil og Juryens Ærespris, og det har vært en fantastisk ære jeg vil bære med stolthet resten av livet, men gullpennen er noe eget. Jeg må innrømme at denne prisen henger skyhøyt.

Det er den ene prisen jeg føler at ligger en skjeggete pappablogger nærmest. De andre, yngre og vakrere influencerne kan få klore og slåss om årets beauty, årets trutmunn og årets liksom-rumpe, men alt jeg drømmer om er gullpennen.

Jeg sier ikke at jeg fortjener den noe mer enn andre, jeg håper bare at du stikker innom Vixen og legger igjen en stemme på meg, dersom du synes jeg fortjener å være med videre i kampen.

Og jeg kan love deg én ting: Hvis jeg skulle være så fantastisk heldig at jeg faktisk vinner gullpennen, vil det medføre en stor og fremtredende tatovering på kroppen 😄

Fortjener jeg en pris? –> Klikk her for å nominere meg

P.S. Og skulle du finne på å nominere meg, legg igjen en kommentar. Alle stemmer premieres med en saftig high five 😄

Barn kan få for seg de rareste ting.

Plutselig blir de kjempeopptatt av én spesifikk leke, og i en kort periode er det ALT de vil leke med. Hver dag og hele tiden. Det kan være en Legobil, en bamse, en bok, eller en pinne for den saks skyld. Det er verdens viktigste ting og ingenting skal komme mellom barnet og den ene tingen. Og du tenker: Dette vil aldri gå over.

Men så plutselig en dag, like brått som det oppstår, er det forbi. En ny ting har tatt plassen der den gamle tingen var, og den gamle tingen, som inntil nylig var viktigere enn vann og luft, har blitt som dugg for solen.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Noen ganger kan dillen være en utrolig irriterende leke, og da håper man at det tar slutt. Hver eneste dag hører man ikke annet enn lyden av en ekstremt sur trompet som skjærer gjennom marg og bein, og barnet elsker det. Kan ikke blåse nok i den trompeten, og i hvert fall ikke høyt nok!

Det er bare å sette seg på gjerdet og vente på at det blåser over. Bamse er kanskje hot i dag, men brått en dag er han gårsdagens avis, han også.

Akkurat nå har vi derimot verdens beste dille på gang: Teselskap!

Og det tas selvfølgelig med største alvor. Heldigvis er det ikke hver dag, men når hele familien først skal sette seg ned for å kose seg sammen, ja da er det tid for teselskap. Hver gang.

Det er lillesnupp som står for vertskapet og hun gjennomfører det til fingerspissene. Finner frem duker, lager navnelapper, blander saft, finner frem frukt og småkaker, heller oppi koppene, serverer og sørger for påfyll. Og så fort man spiser opp kjeksen, ligger det en ny på asjetten før du rekker å snu deg rundt.

Storebror har vel egentlig kommet til den alderen der han synes sånt er kjempeteit, men han er absolutt ikke for gammel for saft og småkaker, så han spiller delvis med for å snike til seg en godbit eller to. Christina og jeg er derimot helt med på leken, og småspiser småkaker og nipper til saften med lillefingeren pekende rett til værs.

Det er en merkelig greie, men en utrolig hyggelig familiestund. Oss fire i sofaen med hver vår lille porsjon. Servert i bittesmå plastkopper eller porselensservise.

Det er jo ikke alltid man føler for saft som like gjerne kan være sterk som kaffe eller tynnet ut i blandingsforhold 1:5000, men det er en greie her og nå. Superduperviktig i dag, men kanskje borte i morgen. Og da kommer jeg til å savne det.

Ja takk, pappa tar gjerne litt saft til 😊

/ Teatime! ☕️💂🇬🇧

Før helgen holdt jeg et foredrag under Gründeruka Vestfold, men det var det som skjedde etterpå som jeg husker aller best…

For etter foredraget mitt, var det pause. Og etter pausen var det på´n igjen. Jeg satt meg på bakerste rad og gledet meg til å høre neste foredragsholder.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Men da var det at konferansier Sturla Berg-Johansen gikk opp på scenen og spurte om Peter fortsatt befant seg i salen.

– “Peter er her!” ropte jeg fra bakerste rad.

Fint, sa han, for han hadde et spørsmål. Jeg fortalte under foredraget at jeg hadde flyttet fra Oslo til Larvik for å begynne i en jobb i Tønsberg. Så hvordan hadde det seg at jeg flyttet til Larvik for å jobbe i Tønsberg? Hvorfor flyttet jeg ikke bare til Tønsberg isteden??

Da reiste jeg meg og fikk brått 200 sett med øyne i nepa. Neste foredragsholder sto allerede klar, så jeg hadde ikke tid til noen lang og kjedelig forklaring. Siden jeg brått hadde fått alle øyne i salen på meg, tenke jeg at jeg like gjerne kunne bruke oppmerksomheten på noe moro:

– “Nei, du veit, det var kjærligheten da. Det er jo ingen som flytter frivillig til Larvik!” brølte jeg ut for full hals.

Salen ble stille som i en begravelse.

Stille som døde mus.

Ikke en latter, ikke et fnis, ikke en antydning til et smil.

Jeg ble sittende igjen med en fæl bismak av råtten grapefrukt i munnen. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor sa jeg at ingen flytter frivillig til Larvik, når jeg selv elsker stedet? Om noe, var det Christina som var skeptisk til å flytte tilbake, men jeg som hadde forelsket meg i hennes barndomsverden.

Prøvde jeg å tøffe meg for Sturla? Og ikke bare det: Hva for en idiot sier noen sånt i en sal full av larvikinger? Det er som å snakke dritt om Hitler på et nazi-treff!

Og i bilen på vei hjem, angret jeg. Ikke på grunn av mangelen på latter, men fordi jeg hadde tråkket på det som har blitt mitt nye hjemsted. Det Larvik jeg har blitt så glad i.

Her vikingsporene står som sild i tønne, og skjærgården ligger vakker og fristende bare steinkast unna. Her barna mine skal vokse opp og bli til stolte larvikinger. Tilegne seg den særegne dialekten og bli en del av det fine lokalsamfunnet med lave skuldre og lun atmosfære.

Her jeg skal trille mine barnebarn gjennom Bøkeskogen og fortelle løgnaktige historier om hvordan Thor Heyerdahl var som ung.

Så, unnskyld Larvik, det var ikke meningen å tråkke på din ære. Du vet at du er noe av det beste som har hendt meg og at jeg aldri kommer til å flytte herfra.

…men skattepengene til Sturla må vi nok dessverre se langt etter 😆

/ Lærvik ❤️🇳🇴

Neste søndag er det 01. desember og dermed går startskuddet for årets fineste høytid. Og det beste av alt: Før julaften, årets indrefilet, får vi nesten en hel måned med førjulskos!

Det betyr mange dager med juleverksted med ungene, adventskalender på TV, klementiner på tilbud, julemusikk fra mårra til kveld og julebord med brisne mennesker i rufsete dresser.

Og ikke minst: Julefilmer!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Finnes det egentlig noe koseligere enn å pakke seg inn i pledd og ullsokker, og slurpe på en glovarm kakao, mens en stemningsskapende julefilm ruller over skjermen og sprer julestemning? Neppe 😊

I fjor rakk vi ikke å se en eneste julefilm, på grunn av oppussing og kaos, og derfor gleder jeg meg ekstra mye til å se julefilmer i år.

Det er mange godbiter på programmet, og derfor starter vi tidlig i år. Filmene vil bli sett i prioritert rekkefølge, og for min del er det én film som overgår absolutt alle andre.

Jeg vet at mange ville stemt på Love Actually som den beste julefilmen, men det er én film som slår Hugh Grant og gjengen ned i støvlene. Én film som er viktigere for julestemningen enn julenissen selv. En gammel film om en liten gutt som tilbringer julen helt alene i et kjempestort hus…

Hjemme Alene! ❤️

Jeg husker fortsatt at jeg så filmen på kino (i 1990!!) og jeg kommer aldri til å bli lei. Det er noe med stemningen, spenningen, fellene, tyvene, gleden, sorgen og selvfølgelig den magiske musikken.

Når han gamle naboen møter Kevin i kirken for å høre barnebarnet sitt synge i julekoret, kommer tårene og julestemningen flyvende inn i sjela som på magiske reinsdyr 😭😍

I år skal jeg ikke gjøre den klassiske tabben med å spare denne godbiten for lenge, og dermed risikere å ikke få sett den i det hele tatt (hello julestress), så i år kjører vi Home Alone allerede neste søndag. 01. desember. Og jeg tror jaggu det blir pinnekjøtt til middag også. Og grøt til dessert. Med mandel og marsipangris!

Herregud, jeg gleder meg til jul 😆🎄

(bilde: cnet.com)

/ Hvilken julefilm MÅ du se hvert år?

P.S. Bare for å presisere: Home Alone er den viktigste førjulsfilmen. Tre Nøtter til Askepott er selvfølgelig julens viktigste film. Ingen Askepott, ingen jul – sånn er det bare 😉

Jeg trodde jo selvfølgelig at jeg kom til å trenge hjelp fra både Tore Strømøy og Lilli Bendriss om jeg noensinne skulle finne eieren av den fortapte iskaffen jeg fant tidligere denne uka (les: Dagens gode gjerning: Kaffe på taket).

Helt ærlig trodde jeg at det var et skudd i mørke å sette ut en ny iskaffe og håpe at eieren skulle komme til rette.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Rette vedkommende måtte både kjøre samme sted på nytt, se den lille iskaffen som sto på et bord ved siden av veien, legge 2 og 2 sammen, og deretter stoppe bilen for å løpe ut og fiske med seg den iskalde kaffen.

Og tiden var knapp! Jeg var 95% sikker på at en eller annen frekkas kom til å stjele den først, lenge før dens rette eier vendte tilbake til åstedet. For nabolaget her er fullt av ungdommer og pensjonister, to deler av befolkningen viden kjent for et snev av kleptomani.

Så da jeg kom hjem litt utpå dagen og så at kartongen jeg satt ut på mårrakvisten var borte, var jeg helt sikker på at den var blitt knabbet, enten av noen som liker Fortnite eller fyrstekake.

Men det var frem til jeg sjekket telefonen…

Viste seg at noen i nabolaget hadde sett blogginnlegget og opprettet en nabochat på messenger for å se om eieren var å spore opp.

Skudd i mørket, tenkte jeg atter igjen.

Men så scrollet jeg litt til…

Hurra! Eieren er funnet!

Krimgåten trenger altså ikke trykkes opp i 40 000 eksemplarer og selges over disk – morderen er allerede tatt.

Må innrømme at det var utrolig moro å se at en distré småbarnsmor nå er gjenforent med sin elskede iskaffe, og at “Peter på Sporet” lykkes med sitt første oppdrag.

Jeg må vel innrømme at jeg ikke er så så fryktelig flink til å gjøre hyggelige småting for andre, men denne søte lille gjenforeningen har sannelig gitt mersmak.

Så da er det vel sant som de sier: Den største gleden en kan ha, det er å gjøre andre glad 😊

/ Ha en god hælj, folkens! 😄

I går skulle jeg holde et lite foredrag om min reise fra ungkar til pappablogger under Gründeruka Vestfold, og for første gang på mange år var jeg altså så vanvittig nervøs.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er noe med å skulle snakke til rundt 200 mennesker som virkelig fikk det til å riste løs i rockefoten. Som er rart, for jeg har jo vært på direktesendt TV foran en halv million mennesker, men det er noe med det personlige oppmøtet som gjør alt så mye verre.

Stå der og stirre på et hav av fjes som stirrer forventningsfullt tilbake.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Så var det kanskje også fordi alle i salen var pent pyntede fintfolk, med store tanker og større drømmer. Gründere, bedriftsledere, kreatører og morgendagens Elon Musk. Folk som kommer for å høre om store ideer, morgendagens suksesshistorier og fremtidens olje. Også meg da. Med min historie om hvordan jeg gikk fra en rotløs ungkar til puddingmyk pappablogger.

Til vanlig snakker jeg til et publikum hovedsakelig bestående av joggebuksekledde småbarnsforeldre som ligger på sofaen og scroller på mobilen, så det var noe med å snakke til dresskledde forsamlingen som føltes veldig uvant.

Hele uka har jeg derfor levd i konstant uro, et godt stykke utenfor komfortsonen. Jeg har skrevet manus, laget PowerPoint-presentasjon, pugget, terpet og prøvd å roe nervene. Som har feilet totalt. Jeg har nervøs som fløyel hele veien og rett før jeg gikk på scenen, føltes det som en god idé å skryte på seg både omgangssyke og pest.

Men jeg gikk på scenen, fikk sagt mine ord, sanket litt latter og kom meg gjennom det før jeg rakk å besvime. Og det verste av alt: Jeg tror det gikk bra!

Ja vel, så var ikke innslaget fullt av faglig utbytte og imponerende tall for fremtidige investorer, men det var rett fra levra og rett fra hjertet. Og noe særlig mer enn det kan man ikke gjøre.

Så i kveld skal jeg slappe av. Rett ut som et pledd på sofaen og nyyyyte livet tilbake i komfortsonen igjen. Gullrekka, joggebukse, barn og kone. Alle samlet for rolig kvalitetstid med smilepuls og helg i vente. Og det skal bli digg 😊

/ Ha en fantastisk helg folkens – i eller utenfor komfortsonen 😄

Da jeg gikk morgentur med Teo i dag, så jeg noe rart. Midt på veien lå en iskaffe. Fordømte ungdommer, tenkte jeg. Kaster fra seg søppel midt i gata. Makan!

Så gikk vi vår lille runde og på tilbakeveien plukket jeg opp søpla. Får vel gjøre naboplikten, det er jo mitt nabolag, tross alt.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Til min store overraskelse var iskaffen full! Den hadde ikke blitt åpnet, nytt og forkastet, men snarere mistet. Boksen var ganske forslått der den lå, og det var da det slo meg.

Denne iskaffen har en trøtt nabo satt på taket av bilen på vei til jobb, rast av sted og helt glemt den lille kartongen som klamret seg fast i motvind.

Hvor lenge den har ligget der, vet jeg ikke, men før eller siden hadde den måttet gi tapt for naturkreftene og blitt slengt av taket i en sving. Så rullet den bortover asfalten og ble liggende igjen som gårsdagens avis.

Som også betyr at et eller annet sted i landet har det i dag sittet en trøtt og kaffetørst nabo på jobb og tenkt: Farken. For en idiot jeg er.

Og som et utpreget surrehue selv, kan jeg bare tenke meg hvor oppgitt og fortvilt denne distré og trøtte personen må være over egen klønethet.

Men fortvil ikke, kjære nabo, jeg vet hvordan du har det.

Jeg stakk derfor oppom nærbutikken og kjøpte en kliss ny kaffe til deg og satte ut på stedet den falt av bilen, slik at du kanskje og forhåpentligvis kjører forbi der senere i dag, finner kaffen med lappen på, blir litt glad og får en langt bedre start på morgendagen 😊

/ 😉👍

Denne uka er det duket for Gründeruka i Vestfold, og jeg har blitt invitert til å holde foredrag!

Gründeruka er et spennende arrangement som strekker seg over tre dager. De kan lokke med en rekke interessante foredragsholdere, deriblant Martin Schütt (Askeladden & Co), Heidi Islann (Meltwater), Beate Engelschiøn (MoneyPenny), Richard Johnsen (Cloudberries).

Og meg!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Så foran en sal på rundt 200 bedriftsledere, gründere, gründerspirer, coacher og bransjefolk, skal jeg stå rakrygget og fortelle om min reise fra rotløs ungkar til puddingmyk pappablogger. Som er ganske spesielt. For dette er folk med store ambisjoner og planer om verdensherredømme, mens jeg bare er en fyr som over natta gikk fra å hate barn til å elske barn.

Jeg må jo innrømme at det er ganske rart. Den ene kvelden jeg satt meg ned for å skrive ned det jeg hadde på hjertet, har siden blitt til en fulltidsjobb som selvstendig næringsdrivende i over 5 år!

På grunn av den ene teksten har jeg kunnet livnære meg på å skrive om det fantastiske livet som småbarnsfar. Jeg har vært med på Bloggerne, gjestet God Morgen Norge en rekke ganger, vunnet bloggpriser og mye mer. Og alt dette helt uten silikon og fillers.

For jeg må jo innrømme at bloggmarkedet vel egentlig er ment for yngre kvinner med fyldig trutmunn og pålimt hestehår. Så at en voksen mann med 3-dagers skjegg og sexappell som en rusten traktor, har overlevd 6 år i dette sirkuset, er både surrealistisk og fantastisk.

Jeg har vel aldri sett på meg selv om gründer, men jeg er vel til nå den eneste norske mannen som har levd utelukkende av blogging, så litt gründer er jeg kanskje likevel. Og nå skal jeg altså holde et foredrag om reisen fra «Jeg hater barn!!» til «Barn er meningen med livet».

Foredraget er allerede nå på torsdag og inntil videre har jeg fortsatt ingen anelse om hva jeg skal si eller hvordan jeg skal legge det frem, men jeg gleder meg veldig, gruer meg veldig og er ekstremt ydmyk for at jeg får delta på et slikt ærverdig arrangement.

Så i kveld blir det å marinere kroppen i glovarmt badevann og håpe at hjernen snart kommer i gang 😆

Lyst til å delta? Stikk innom “Gründeruka Vestfold” for å se hele programmet og meld deg på (helt gratis!) 😊

–> Meld deg på “Gründeruka Vestfold” her

I dag er det nøyaktig 38 år siden legen brølte «Nå kjæm snikker Andersen!», og vips så var oss en evig pappablogger født.

Jeg har alltid elsket bursdager og dagen i dag startet på best mulig vis, med boller, kaffe, gaver og sang på senga.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Men..

Jeg må også innrømme at jeg i går kveld hadde en ørliten runde med mental panikk. For selv om jeg føler meg som en 20-åring i kropp og sinn, så kommer jeg jo ikke unna at det står 38 år på kalenderen.

Det er halvparten av 76 år, det. I 2017 var forventet levealder for norske menn 76,5 år, som betyr at om 2,5 måneder, altså i februar 2020, er jeg nøyaktig halvveis i livet. Det er ganske sinnssykt. Det er like lenge siden jeg gjorde entré på Rikshospitalet, som det er til jeg legger ned napoleonskake-gaffelen og parkerer tøflene for godt.

Sånt kan man jo fort få litt angst av.

På sånne kvelder er det fint å ha en bauta i livet å krype tett inntil. En klok kvinne med varmende ord på lager når dyna føles litt kald. Hun minnet meg på at innen man når en viss alder, pleier de fleste å bli «mett av dage». Det er rart å tenke på nå, men på et eller annet tidspunkt vil man kanskje tenke at det er greit.

Det er litt som å stå sulten på kjøkkenet og lage taco. Du tenker at du skal spise seg hele veien gjennom bordplate og gulvbelegg, men før eller siden blir man jo faktisk mett. Og da orker man ikke tanken på mer taco.

Det slo meg også at hadde jeg vært profesjonell idrettsutøver, hadde det vært på høy tid å pensjonere seg snart, som betyr at jeg offisielt er over i idrettens fyrstekake og pulverkaffe-alder. Men jeg har fortsatt mange yrkesaktive år igjen. Det er da noe.

Med disse litt surrealistiske tankene i hodet, sovnet jeg med et usikkert smil om munnen.

Og da jeg våknet til bursdagssang og barn og hopping i senga og full baluba, var all alderspanikk som dugg for solen. Gaver, bolle, glade barn og kaffe – å fylle år er supert! Alternativet er langt verre.. 😉

Jeg kunne sikkert gått hele dagen i dag og grublet på dette med bursdager og alderdom, men det tok ikke lang tid før livet tok affære. For rett etter frokost, skulle en av arvingene bare prøve å åpne en litt høy skapdør, da fingeren satt fast i håndtaket og ble røsket ut av ledd.

Hylet, panikken, smerten, følelsene og farsinstinktet som fulgte, fikk meg raskt til å innse at mitt liv ikke handler om meg. Det handler om dem. Det vil alltid handle om dem. Være der for å kjøre til legevakten, hente på fest, komme med råd, holde tale i bryllupet, frakte møbler til leilighet og sitte barnevakt for barnebarna.

Alle disse fantastiske tingene venter i årene som kommer. Må bare fylle noen år til først. Og jeg gleder meg allerede 😊

/ Hipp hipp! 🇳🇴