NM i distré

Jeg har lenge mistenkt at en lang periode med flytting og oppussing har begynt å tære løs vår mentale helse, og i går fikk jeg det endelige beviset.

Vi sto i gangen og skulle sende 6-åringen av gårde på skolen. Det var kaldt og vi fant frem nye vanter, men vi hadde glemt å skrive navn i dem, så Christina måtte løpe og hente en merkepenn.

Klokken hadde tikket løpsk og nå var det faretruende nære skolestart. I tillegg fløy rørleggeren ut og inn døra med rør og deler og verktøy vi ikke kan navnet på.

Så det ble litt stress. Klokka som tikket, rørleggeren som løp opp og ned trappa, og vanter som måtte få navn i seg. Det ringer inn snart, go go go!

watch
Licensed from: gunnar3000 / yayimages.com
 

Christina er vanligvis rolig som skjæra på tunet i slike situasjoner, men denne gangen virket hun like oppjaget, stresset og distré som sin noe dårligere halvdel.

Hadde det vært en vanlig Christina på en vanlig dag, ville det nok løst seg knirkefritt, men det skjer som sagt noe med hjernen av å bo midt oppi et flyttekaos i nesten et halvt år.

Vi har pusset opp det ene huset mens vi har bodd i det andre, vi har malt det andre huset mens vi har bodd i det ene, vi har flyttet hele vårt liv i kasser samtidig som vi har sjonglert barn og fotballtreninger og jobb og venner og håndverkere og kaos.

Og kanskje var det alt dette som endte i at Christina til slutt sendte av gårde sin 6 år gamle sønn til skolen med kliss nye vanter. Og påskriften: “Kenneth”.

Som hadde vært helt fint om han faktisk het Kenneth. Men det gjør han ikke.

… det gjør derimot rørleggeren.

Laughing Zebra
 😂 Licensed from: fouroaks / yayimages.com
 

/ Finnes det en egen kvinneklasse i NM i distré?

6-åring lærer pappa lifehack!

Bretting av klær kommer aldri til å bli det samme igjen!

For i dag sto jeg og brettet klær. I stua. Og klagde. Ja, for å brette klær er det absolutt kjedeligste jeg vet.

Jeg ville heller sett en lat skilpadde krysse Norge på langs enn å brette klær.

Og i min utrøstelige kjedsommelighet, kan jeg muligens ha liret av meg noen gloser om akkurat hvor gudsjammerlig kjedelig og tidkrevende jeg synes det var. For plutselig hørte jeg fra TV-stua:

– “Men pappa, 5 minute crafts!”

Jeg skjønte selvfølgelig ingenting, men brått kom 6-åringen løpende. Og han forklarte meg at han har sett en del videoer på youtube i det siste med noen som kaller seg” 5 minute crafts“.

De lager videoer med smarte tips og triks, i typisk DIY-stil (Do it yourself). Du vet, videoer av typen “Slik lager du eget leke-slim” eller “30 måter å lage julepynt av gamle brusflasker”

Og et av disse triksene måtte jeg visst få med meg. Så vi bladde i loggen og der, som sendte fra oven på englevinger, fant vi det geniale brettetrikset!

Kutt ut fire pappskiver, teip dem sammen og BLÆM – du har en klesbretter!

Det måtte vi selvfølgelig prøve, og situasjonen tatt i betraktning, var jeg ikke vond å be 😉

Og vet du hva? Det fungerte!!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Flaks at vi har en haug med tomme pappesker stående da!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Min lille Lifehacker synes jo selvfølgelig det var kjempemoro at trikset faktisk fungerte og ansatte seg selv som skjortebretter på flekken, så fra nå av kommer brettingen til å gå som en lek 🙂

Takk skarru ha, O ukjente livredder på nettet :-*

–> Se videoen til 5 minute crafs her (trikset kommer etter 1min 46 sek)

/ Ikke alt barna ser på ipaden er visst ubrukelig tull 😀

Brus og brunost!

Jeg kunne ikke bedt om en bedre farsdagsgave ❤️

For i dag våknet jeg til stooor frokost og kaffe i koppen. Christina og barna hadde ordnet mens pappa fikk sove. Bare det, å få sove en time ekstra, er mer enn nok gave i seg.

Men så hadde de også noe mer.. Så det raskt i blikket til de to apekattene som ikke klarte å holde tilbake på sine lure smil. Det var noe mer.

Så midt i den tredje kaffekoppen, måtte pappa plutselig ut og lete. Varmt og kaldt. Vaaaarmere, kaaaaaldere. Varmt! Kjempevarmt!

To sjarmerende innpakkede gaver. I julepapir. Og tegninger og kort, skrevet og laget av stolte små barnehender.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og jeg har aldri sett et mer engasjert publikum enn da jeg begynte å pakke opp. De hadde nemlig selv fått velge hver sin gave som de trodde pappa ønsket seg skikkelig. En morsom oppgave de hadde tatt med aller største alvor. Og nå satt de der med stjerner i øynene.

Jeg måtte selvfølgelig gjette, og for hver gang jeg gjettet feil fikk jeg et nytt hint.

Det er noe du kan spise.

Det er noe brunt.

Det er noe du kan drikke.

Det er ikke tilfeldig at det er julepapir..

Og så pakket jeg opp den beste farsdagsgaven en mann kan ønske seg. Brunost og julebrus x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjøpt av to ivrige små apekatter som hadde tatt seg god tid med å finne akkurat den ene tingen i hele butikken som de tenkte at pappa hadde aller mest lyst på. Og bare tanken på at de har gått rundt og lett høyt og lavt etter den perfekte gaven, og til slutt endt på julebrus og brunost, det er så fantastisk sjarmerende at det har gjort hele denne dagen til et eneste stort smil 🙂

Så tusen takk for fantastiske gaver, mine søte små apekatter, jeg kunne ikke bedt om mer. Hilsen pappa, stolt og lykkelig 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kjære svigerfar, se på meg nå

Her jeg sitter.

På flyplassen.

4 timer før tiden.

For jeg vet at du liker å være tidlig ute. Jeg er aldri tidlig ute. Alltid i siste sekund. Om jeg kan sitte og bite negler i bilen og være livredd for å komme for sent, så gjør jeg gjerne det.

Ankommer alltid i grevens tid. Gjerne idet dørene har begynt å lukke seg på toget. Da kommer jeg løpende. Heseblesende. Svett og stressa.

Da har du allerede stått på perrongen et kvarters tid. I ro og mak. Alltid tidlig ute, på din svigerfars rute.

Men i dag prøvde jeg noe nytt.

Med mange timer igjen på klokka, hoppet jeg på flybussen og dro til flyplassen. En halv dag for tidlig. Ankom i ro og mak. Ikke stresset, ikke svett. Gjennom sikkerhetskontrollen med et smil.

Fant meg en komfortabel stol og bestilte litt mat. Beina høyt. Rolig jazz på anlegget. Sjekker klokka. 4 timer til boarding.

Til vanlig blir jeg kjempestresset av å være tidlig ute. Orker ikke tanken på å ha tid til overs.

Kaster meg heller rundt i siste liten og ankommer i siste mulige splittsekund med puls på 240.

Men her jeg sitter og ser ut på fly som tar av og fly som lander, slurper på min kaffe, hører på rolig jazz og nyter livet i lange drag…

…så skjønner jeg greia.

/ Livet blir bedre når man er ute i så god tid at man til og med kan nyte jazz x-)

Å fly inn over Bergen

Er noe av det vakreste jeg vet.

Dype daler blant snødekte topper.

Enorme fjell som ruver over trange fjorder.

Et enormt øde, så plutselig et hus.

Den nærmest uendelige vidda. Men så, midt blant alt det øde, plutselig et hus. Hvem kan ha bygd det? Når? Og hvorfor?

Store innsjøer med et skjegg av mystisk tåke.

Et majestetisk landskap som tatt ut av en overpriset turistbok med svulstige adjektiver.

Og fra mitt lille vindu på det lille flyet, føles utsikten som en reklamefilm for Norge.

Men dette er verken reklame eller turistinformasjon, dette er landet vi lever i. Og det er så mektig at man rett og slett blir stolt. Nærmest nyforelsket av nasjonalromantikk.

Hadde det ikke vært for sikkerhetsbeltet, skulle jeg reist meg og sunget Ja, vi elsker.

Nå gleder jeg meg bare som et barn til å tilbringe denne dagen i denne fantastiske byen, badet i sol 🙂

/ Hallaien!

Karma, flis og kaffe

Det ble som jeg mistenkte da Christina og jeg dro på shopping etter fliser i dag. Skjønte det med én gang jeg kom inn i flisbutikken: Her har jeg ikke mye jeg skulle ha sagt.

Prøvde å komme med noen forslag, men det tok ikke lang tid før Christina og flisemannen rottet seg sammen.

Jeg prøvde å imponere med at jeg klarte å ta flisedimensjonen på øyemål, men selv ikke mine “Jasså, snakker vi femogførr femogførr?” var til stor hjelp da jeg prøvde å sette sammen fargekombinasjoner som gikk sammen som sennep og nugatti.

Så da gjorde jeg som jeg ofte gjør: Spilte dum. Inntok rollen som passiv nikkedukke, forsynte meg grådig av gratiskaffen og lot ekspertene ta seg av beslutningene.

De pratet frem og tilbake og fant frem en myriade av ulike fliser som ville matche våtromsplatene vi skal ha på veggene, mens jeg bare nikket og var mer sånn: “Lysegrå, mørkegrå eller svartgrå? Æh, flisespikking” (badumtss)

cof

Til slutt hadde Christina og flisemannen funnet en gulvflis de likte. Jeg likte en annen. Men det var visst ikke så farlig.

Så de gikk for å sjekke lagerbeholdningen. Tomt gitt. Tomt i Sandefjord også. Og tomt i Oslo. Men den kunne bestilles. Leveringstid… tidligst 14. desember. Tidligst!

Flisa som han rare fyren som hang etter kona si som et slips likte? På lager. Også så veldig på lager! 130 kvadratmeter minst!

Så da.. ble det den!

Wohoo! Peter 1 – Christina/Flisemannen 0

cof

/ Karma er ei kjip pille 😀

Som et slips etter kjerringa

I dag regner jeg med å ta feil hele dagen, for i dag skal vi på shopping etter fliser. Sammen.

Og min historikk for å ta valg hva gjelder hus og interiør, er at jeg tar feil. Alt jeg liker er enten stygt eller harry. Eller begge.

Det er ikke fordi Christina er en salty bitch, nei jeg har rett og slett ikke øye for sånt. Jeg ser ikke hvilke farger som går overens, hva som kræsjer og spesielt ikke hva som funker.

Som et slags bevis: Her er en vase/pyntegjenstad/fallos jeg fant på gjenvinningsstasjonen og tok med hjem.

Kanskje litt kitchy, men kul den vel?!

Kort oppsummert: Christina var IKKE enig x-)

Så i dag blir det å henge etter frua som et slips. Som jo også har sine fordeler.

Da slipper jeg å måtte ha en mening om absolutt alle fliser vi ser, og kan heller bare skyte inn som en slags Harald Rønneberg-sidekick når jeg ser noe jeg liker.

Så er det selvfølgelig stor sjanse for at både Christina Numme og publikum kommer til å bue meg ut, men hvem vet. Jeg har truffet før.

Én gang med en liten blå skål jeg kjøpte for typ 3 år siden, en annen gang da jeg valgte farge til gjesterommet i sommer.

Så ønsk oss lykke til!

Spesielt Christina 😉

Kjellerstua er ferdig!

Nå går det fremover her! I dag ble det første rommet i huset klappet og klart 🙂

Valget falt på den store kjellerstua, som i første omgang vil bli brukt som egen suite for overnattingsgjester. Senere vil den fungere som ungdomsavdeling for barna, der de kan henge, se på TV, slappe av og kose seg.

Men for nå satt jeg bare opp den ene sofaen der nede og ryddet rommet rent for rot. Digg!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Eller altså…

Det er en sannhet med visse modifikasjoner 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jeg ryddet vel ikke bort rotet, bare samlet det. Jeg blir nemlig gal av at det er flyttekaos i absolutt hele huset! Derfor tenkte jeg at vi heller bare samler ting på ett sted, så kan vi heller leve som normalt i resten av huset.

Og når vi har tid til å rydde ut flere greier, kan vi bare gå ned i kjellerstua og hente en boks eller pose. Resten av tiden står det gjemt og glemt i kjelleren.

Ute av syne, ute av sinn 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tatt for å være arbeidskar!

I dag skjedde det noe fantastisk!

For der sto jeg. I kassa på. Skulle bare kjøpe noe småtteri og nye arbeidshansker. Igjen. Ja, for det viser seg at å pigge gulvet er en jobb som regelrett SPISER hansker!

Ikke selve piggingen, men å kvitte seg med stein og betong. For det blir mange tunge steiner med skarpe kanter som må løftes, bæres og kastes ut av huset.

Denne prosessen er tung, tidkrevende og veldig hard på hanskene. Jeg har vel aldri klart å slite i stykker et par med arbeidshansker før, men i denne prosessen har jeg jobbet meg gjennom tre par allerede!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Derfor stakk jeg innom en butikk for å se hva de hadde å by på. Det har blitt en greie det der. Å stikke innom ulike butikker for å se på utvalget av arbeidshansker. Clas Ohlson, Jula, Biltema, Felleskjøpet, Coop Obs Bygg, you name it. Prøver liksom å finne meg et fast par jeg kan kjøpe ørten av, sånn at jeg har til senere.

Grunnet plutselig vinter, måtte jeg ha noen godt isolerte hansker, samt et par tynne med godt grep. Så fant jeg noen andre jeg likte og gikk til kassa med tre nye par.

Mannen i kassa begynte å pipe inn varene. Noen vaskekluter, et par pappesker, en lighter og tre par arbeidshansker.

Det var ubehagelig stille i butikken, så jeg følte et plutselig behov for å hive inn litt small talk. Ikke noe jeg vanligvis gjør, men hvorfor ikke.

– “Hehe ja, det ble tre par hansker gitt. Det går hardt utover hanskene når man pigger gulv og jobber med stein hele dagen

Da så han på meg.

Jeg kom rett fra en tur på gjenvinningsstasjonen og hadde på meg en støvete caps med et støvete headset, en sliten flanellskjorte stappet inn i en værbitt jakke og arbeidsbukser som bar preg av en tøff kamp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det hadde han tydeligvis lagt merke til.

– “Vet du” sa han “jeg beundrer dere som klarer å jobbe ute hele dagen. Selv om vinteren! Uansett vær, dere klager liksom aldri. Ja, jeg kunne ikke klart det, men jeg synes dere er noen skikkelige tøffinger

Han trodde jeg var håndverker! Jeg skulle akkurat til å poengtere at han ikke kunne tatt mer feil. At hendene mine er skjøre som bibelark og at jeg har jobbet like mye utendørs som dronningen av England, men så slo det meg:

Hvor ofte skjer dette? Hvor ofte blir jeg sett på som en barsk og karslig mann? Aldri!

De fleste tror bare at jeg er en puslete rosablogger som drikker te og sminker meg hele dagen. Endelig en fyr som pratet til meg som folk! Og det gjorde meg stolt. Såpass stolt at jeg nesten glemte at det hele var en stor og hårete løgn.

For jeg er ingen håndverker. Ikke på langt nær. Jeg er like lite håndverker som en chihuahua er en ulv.

Men jeg likte å kunne gå i deres sko, bare denne ene gangen.

Så jeg spilte med.

La stemmen enda bredere, slo ut kassa og løftet den ene munnviken til et selvsikkert snerr:

– “Æh, du veit, kulda blir du fort vant til. Og du holder deg uansett varm når du jobber med stein. Kommer det ned mot en 12-15 blå, da begynner vi å snakke, men nå om da´n er det jo så varmt at man kan kaste jakka, hø hø”

Han nikket anerkjennende, så betalte jeg og gikk. Bredbeint. Og smilte fra øre til øre.

Så kjøpte jeg meg et billig et billig kneippbrød og tubeost, som jeg spiste i bilen mens jeg hørte på Radio Rock, og følte meg som en fullblods håndverker.

Så ringte plutselig Christina og lurte på hvor jeg hadde lagt kameraet etter at jeg tok bilder til bloggen av meg selv med nisselue i dag tidlig.

Og vipps så var jeg blogger igjen.

Hvem er jeg? Hvor er jeg?!

Det er den merkeligste følelsen i verden. Å våkne opp og tro at du fortsatt drømmer. Se rundt i rommet uten å kjenne igjen en vegg.

Du føler deg forvirret, nesten som beruset.

Hvor er jeg? Hva er dette for et sted? Er det helg? Er vi på ferie? Hva er det som skjer?!

chihuahua in cushion
Den følelsen..
(Licensed from: cynoclub / yayimages.com)

 

Jeg får ofte litt panikk og tror jeg har våknet på et sykehus eller i en parallell verden som jeg ikke helt forstår. Men så rister man av seg den tyngste søvnen og verden begynner å ta form. Man gjenkjenner ting på veggene og rommet virker kjent. Dumme meg, jeg er jo hjemme.

Den følelsen kan gjerne oppstå når man er på ferie eller akkurat har kommet hjem igjen. Ting virker så ukjent, og de første 30 sekundene etter man våkner forstår man verken opp eller ned på noe som helst.

Gang den følelsen med 10 og du har følelsen av å våkne i nytt hus 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For da jeg sto opp i dag, skjønte jeg først ingenting. Et tomt skap? En stabel med tomme skuffer? Ingenting annet..? Hva er dette for et sted egentlig?!

Men så kjente jeg et barn som dro meg i tåa og lurte på om det var morgen. Så gikk døra opp og lyset fra gangen traff meg som et søkelys.

Alt føltes ukjent, rart og på feil plass. Tannbørsten sto ikke der den pleier, selv doen var på feil sted.

Men så kom jeg meg ut på kjøkkenet.

Fikk i gang litt grøt, strakk litt på tottene og så ut av vinduet. Helt ny utsikt. Frisk, blå himmel. Ny dag, nye horisonter.

Jeg snur meg rundt. Kaos. Et kaotisk hus fylt med kaos. Men selv nå som vi må hoppe mellom esker og rot som fjellgeiter, føles det riktig. Helt helt riktig.

Det er her vi skal bo.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

❤️