At noen netter er bedre enn andre, vet vi jo alle. Men i natt opplevde jeg faktisk den perfekte oppladningen til en ny dag.

Kl. 22.00 – lille nurket sover søtt.

Jeg spratt opp av senga kl. 02.30 og tenkte “Ah, bare fem og en halv time til jeg skal være på jobb, på tide å gjøre seg klar! Det som hadde vært helt perfekt nå er om noen kunne skrike så høyt at vinduene krakelerer”. Heldigvis kom plutten til unnsetning og leverte med stor L. Han stemte i så voldsomt at man skulle tro han prøvde å overdøve samtlige Sølvgutter i ett jafs. Det gjorde underverker for kroppen og bare sekunder senere var vi nede på kjøkkenet for å nyte frokost i kontrollerte former. Jeg sjonglerte bananer, tomater og brødskiver som for det meste havnet alle andre steder enn i det gapende fuglenebbet på kjøkkenbenken, hvilket ganske raskt resulterte i en moteriktig ruptur i øretrompeten til far. Like greit det, for jeg begynte egentlig å bli ganske lei av å høre småfuglene utenfor uansett.

Annonsørinnhold

Julekalenderne med de beste godbitene

Deretter bestemte vi oss for å leke den populære selskapsleken “Se min seng og hør meg skrike”, som i all hovedsak går ut på at plutten ligger og halvsover i armene mine helt til han ser at jeg nærmer meg senga hans. Da finner han sin indre jungelape og setter til livs sitt mest hjerteskjærende primalskrik. Vi ga oss på stillingen 53-0.

– Okei da papsen min, skal vi legge oss?

– Muhahaha, føkk that!

Så da bar det ned for å se om ikke et par avsnitt med Timmy Tid og Fantorangen kunne gjøre nytten. Det skal de ha, de som lager barne-TV, man blir jo ikke det minste lei av å se de samme episodene gang på gang på gang. Om noe blir man bare mer dedikert og etter hvert blir man også veldig glad i sangene. Det er på det tidspunkt man innser at man er i ferd med å bli en anelse sinnssyk. Så da lot jeg Mammahjerte få gleden av å overta litt, for å ta del i gledelige mirakel som fant sted rett foran øynene på meg; den uforklarlige lykken det er å oppleve at ingenting fungerer.

Etter en times tid synes Mammahjerte det var greit at jeg tok over igjen, og siden jeg uansett skulle stå opp om to timer, så spratt jeg opp og ga meg i kast med et nytt skift. Frisk og rask slang jeg meg i dusjen og nøt 14 sekunder med varme glede, før jeg spratt ut for å leke “Will it float” med plutten; en lek der vi tar alt vi finner på badet og kaster det i do for å se om det flyter eller synker.

Deretter var det å komme seg ned for å spise frokost og nyte den samme episoden av K-k-k-Karsten og Petra ca. 17-18 ganger (den nattasangen til Janne Formoe er jo faktisk bedre enn Fantorangen sin!). Deretter fikk jeg gleden av å bruke resten av natten som jeg ellers ville kastet bort på søvn, til å leke “slå med dørene”, “gråte for alt” og selvfølgelig “uansett hva du gir meg, gi meg noe annet”.

Da jeg innså at tiden var kommet for at jeg beklageligvis måtte dra på jobb, tok jeg med meg plutten inn for å vekke Mammahjerte. Hun hadde tydeligvis ikke sovet stort hun heller, for ansiktet som møtte meg minnet mest om Sylvester Stallone fra Rocky 1 (Aaadriiaaaan!). Jeg innså raskt at jeg måtte kaste inn egenmeldingskortet, for jeg tror raskt både hus og kjerring hadde røket om jeg hadde etterlatt et sykt barn hos en enda sykere mor. Og akkurat da, i nøyaktig samme øyeblikk som jeg måtte kapitulere, fant min perfekte lille sønn ut at det var på tide å ta natta.

Det er fredag og vi hilser helgen hjertelig velkommen med ei litta give-away! 😀

Kjenner du noen som virkelig fortjener to kliss nye PlayStation3-spill?
Sleng inn en kommentar og nomier vedkommende (kan også være deg selv), så trekker jeg ut en heldig vinner av to kliss nye spill i løpet av helgen.

Her er spillene:
1) Beyond: Two Souls (slippes denne uka!)

Annonsørinnhold

STOR PÅGANG: Dette er årets beste julekalendere

Livet som småbarnsfar er preget av en endeløs rekke av stolte øyeblikk. Man snakker gjerne om en månelanding som én spesifikk hendelse av meget stor betydning, men spør du meg så er de første par årene av livet en serie med månelandinger. Det tenker i hvert fall jeg hver gang plutten gjør noe nytt og siden det er min blogg, så er det jeg som bestemmer 😛

Vi hadde en slik månelanding denne uka. Plutten er en utrolig lun type som ikke stresser med å komme seg av gårde og derfor har han hele tiden ligget helt mot slutten av normalkurven på grovmotoriske ting som å sitte, gå etc. Finmotorikk og smarttelefoner er mer hans greie. Og derfor er det ekstra stas når han gjør fremskritt på labbefronten. Jeg trenger vel egentlig ikke si stort om hvor fantastisk, ubeskrivelig fett det var å se ham ta sine første par skritt, for du kan vel bare tenke tilbake på når dine egne barn gjorde det og huske hvordan du selv jublet og high fivet høyere makter.

Men denne uka synes plutten at tiden var inne for å bekjempe en gammel erkefiende. En idiot som alltid har stått i hans vei og aldri oppmuntret ham til å komme seg opp og frem her i verden.

Annonsørinnhold

Julekalenderne med de beste godbitene

Fortauskanten.

Å du lumske taskenspiller, så mange ganger du har tatt motet fra en liten pjokk som stabber rundt på usikre labber. Jeg kan se skuffelsen i øynene hans når han, store gutten, må gi opp og krabbe som en baby opp på fortauskanten. Men i dag, i dag var dagen endelig her.

Og det beste av alt: Jeg sto klar med mobilen for å fange dette historiske øyeblikket! 😀 Etter kun et par testhoppere og en generalprøve som sto til gull, fikk plutten tommel opp, fattern viftet med topplua og publikum holdt pusten.