Hjelp, jeg skal bli far!

Jeg skal bli far… jeg skal bli far?

Jeg skal bli far!

Første gangen hjernen tar disse ordene fatt, fører det til en omveltning, rettere sagt eksplosjon av tanker så omfattende at det får The big bang til å virke som en kransekake-smellert. Du har kanskje akkurat mottatt sjokkbudskapet selv? Eller du lurer bare rett og slett på hvordan det er å bli far?

Her skal jeg fortelle deg en liten hemmelig: Du blir ikke far den dagen barnet spretter ut av hu mor og sier halloisen til verden. Du blir far den dagen du får budskapet slengt rett i fleisen, om hva dine ugjerninger har forårsaket. Selv om det bare er fire små ord som tar et halvt sekund å si, så vil de forandre verden din for alltid. Jeg husker selv hvordan det var. Jeg hadde vært på Frognerbadet med en gjeng kompiser for å trene til dødse-VM. Hva er dødsing? En “idrett” der man kaster seg ut fra 10-meteren, gjør valgfritt sprell i lufta og lander i en klassisk reke eller dødsestilling. Her er ei litta demosnutt av undertegnede i aksjon!

Med dette som utgangspunkt, så kan du kanskje lettere se for deg hvor lite forberedt jeg var, da jeg valset inn døren med blåmerker på hele kroppen og nakkemuskler som hadde stivnet verre enn Jörgen Brink i stafett. Hun møtte meg i gangen og jeg skjønte det med en gang jeg så henne, noe var på. Jeg vet ikke om det er etterpåklokskapen eller om det er noe med menneskets instinkter, men det er noe med atmosfæren som er endret når dritten har truffet vifta, som det heter. Du vet at noe er på gang, du er bare litt usikker på nøyaktig hva det kan være.

“Jeg tror vi må snakke sammen”. Ordene alle menn frykter verre enn spanskesyken, katolske tafseprester og restskatt. Min første tanke ramlet ut av hodet før jeg rakk å tenke den ferdig: “Hva er det jeg har gjort nå da?” svarte jeg tomt. Men istedenfor en smekk på fingeren, ble jeg geleidet mot sofaen.

“Jeg er gravid” sa hun og med det tok jeg meg friheten til å ta en liten Gro-dag. Øynene holdt seg oppe, mens jeg pakket en liten håndbagasje og dro på en mental reise langt ut i intetheten. Jeg tror jeg svarte noe sånt som “Jaha, hva gjør vi med det da?”, før jeg skrudde på tv’n og så rett gjennom veggen.

Så ble det helt svart en liten stund, mens hjernen var travelt opptatt med å regne seg frem til et svar. I noen få sekunder tror jeg muligens jeg jobbet hardere enn Magnus Carlsen. Jeg var i en dimensjon helt uten tid og sted, som en veldig liten båt på et veldig stort hav. Heldigvis satt jeg allerede i sofaen, for plutselig kom alle tankene tilbake og på toppen av en bunke usorterte papirer hadde hjernen klistret en stor gul post-it lapp og på den var det skrevet i enorme bokstaver:

“Jeg skal bli far!”

Jeg skal blir far!

I løpet av et lite sekund passert stort sett hver eneste tanke jeg noensinne har tenkt, foran øynene på meg. Jeg vil ikke si at livet passerte i revy, men en slags avart. Som om livet så langt ble oppsummert, snørt sammen i en postsekk og lempet inn på lageret. Det var alt jeg en gang var, det var alle tanker, fordommer, spørsmål og bryderier rundt dette med å gå videre i livet. Jeg følte meg brått veldig gammel! Rundt regnet så gammel som dette:

Det var “jammen jeg har jo så mye jeg ikke har gjort enda”, det var “men hva med alle festene?”, “hvordan i helvete lager man barnemat?”, “jeg har ikke tid til å få barn”, “de bråker noe helt forjævlig”, “en dag skal jeg bare stikke til Thailand og loffe rundt i to måneder”, “jeg liker å ikke ha forpliktelser” og en nærmest uendelig remse med andre klisjeer. Men så var det var som om jeg blunket og da jeg åpnet øynene igjen var hele verden ryddet, reorganisert og satt klar til bruk. Ingenting sto der jeg hadde lagt det, men alt sto på riktig sted. Det var rett og slett meningen. Jeg så på min kjære og smilte så huden i munnviken slo sprekker, før jeg hoppet opp av sofaen og ropte på overraskende lite karslig måte at jeg skulle bli far, å herregud jeg skulle bli far. Og fra det øyeblikket var alt nytt.

Prioriteringer, tanker om fremtiden, bosted, jobb, ferier, livet og så videre. Som jeg skriver om i min historie, så hadde jeg inntil da aldri vært særlig begeistret for barn, for å si det mildt. Men fra det sekundet av gikk jeg fra mann til far. Et knips av et øyeblikk var alt som skulle til, så var jeg klar. Ingen årelang trening med et tresverd mot en strådokke, ingen løpeturer i striregn opp gjørmete bakker med skjold på ryggen og fienden på vent. Jeg var klar. Jeg var født klar, jeg visste det bare aldri. Og det er du også.

Jeg kan jo selvfølgelig ikke si noe om hva slags situasjon du befinner deg i, om du har planlagt å bli far, om du gruer deg, gleder deg, allerede har barn eller kanskje ikke er en mann i det hele tatt, men det jeg kan si er: det ordner seg. Universet trekker i din retning. Månen står i zenit. Velg valgfri klisjé og følg den gjerne. Du vet i Harry Potter når- du, ikke lat som, jeg vet du har sett Harry Potter. Aaaanyways, fritt oversatt fra en film jeg så for 10 år siden, så synes jeg å huske at Dumbledore, den originale som døde for noen år siden, ikke i filmen altså, i RL (som kidsa sa på 90-tallet): Svarene kommer til dem som søker dem. Og det gjør du, for du er jo her.

Og jeg kan fortelle deg følgende:

Det kommer til å gå bra.

Du skal bli far.

 

…og du, hvis du fortsatt ikke er helt overbevist, ta den fra den forskremte herremannen i bildet under 😉