Det er søtt med en liten baby som prater og mumler, men det betyr jo egentlig ingenting. Frem til nå, for i dag opplevde jeg noe helt fantastisk…

Vi er på soverommet, det er bekmørkt og langt forbi leggetid. Noen spinkle stråler fra et gatelys sniker seg forbi gardinen og gir rommet et visst omriss. Men annet enn det, er rommet helt mørkt, kaldt og stille. Vel, nesten stille.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For i senga ligger lillesnupp og vrir seg. Like lite trøtt som en kanne med kaffe, og leken som en valp. Så fort jeg ser en annen vei, står hun og hopper. Straks jeg snur meg rundt, kaster hun seg ned og later som hun sover, den sniken.

Så ligger hun stille i noen få strakser, før hun igjen begynner å bable, mumle og vrikke på rumpa. Mon tro om hun noensinne vil sovne. Tydeligvis ikke. Jeg plukker henne opp og går noen runder rundt i rommet. Gluggene blir tunge og kroppen som en sekk med poteter, hun er like ved å sovne.

Jeg legger henne ned og hun snur knapt før hun finner roen og blir liggende helt stille. Jeg stryker henne varsomt langs ryggen til lyden av pusten hennes som kommer taktfast og rolig fra den lille nesa.

I det jeg tror hun har sovnet, trekker jeg meg forsiktig et skritt tilbake. Står helt i ro og lytter. Ingenting. Jeg tenker at kysten er klar og skal akkurat til å forlate rommet, da jeg hører det. Fra det øverste hjørnet av sprinkelsenga, en spinkel stemme så klar og tydelig i den bekmørke natten:

– “Pappa?” spør hun, spakt og usikkert.

– “Ja?” svarer jeg, lunt og rolig.

Jeg beveger meg nærmere, men intet svar kommer. Hun har allerede sovnet. Ville bare vite at pappa var nær. Og det var første gang hun pratet til meg. Ikke bare som et ord, men som pappa. Som en trygg beskytter i et hav av mørke.

Og jeg var der.

/ På sånne kvelder… <3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Her står jeg med et tørkestativ fullt av sokker. Først er jeg håpefull og optimistisk. Ser ut til at alle har funnet hver sin dansepartner, ja dette var vaska si! Her blir det ingen singelsokker til overs nei, endelig har vaskemaskina roet ned sin glupske appetitt.

Men neida, for etter hvert som jeg bretter meg vei gjennom vellinga ser jeg at det begynner å dukke opp enkelte ensomme som henger alene. Jeg tenker jo selvfølgelig at jeg vil finne en partner før eller siden, men etter hvert som det tynnes ut i rekkene, ser de bare mer og mer ensomme ut. Henger ute i kulden, helt alene uten noen å holde rundt seg. Bare en singel sokk på en snor.

Hvordan er det mulig?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Et raskt søk på Gooogle bekreftet at jeg er langt fra alene. Andre desperate og håpefulle har også vendt seg mot internettet når frustrasjonen har blitt for stor.

(ownposters.com)

Men men, når livet gir deg sitroner, lag limonade, så nå har jeg tatt grep og etablert en singelsokkeklubb! Der kan alle de single sokkene henge ut når de blir alene, for å slappe av, møte andre sokke-enker og prate om det mystiske tapet av sin partner.

Og så, en sjelden gang i blant, samler jeg sammen alt jeg finner av avstedkomne singelsokker på rømmen (for som alle vet, ligger jo de både her og der og høyt og lavt), og lar dem møte singelsokkeklubben. Så kjører vi en halvtimes speeddating, der alle sokkene får møte hverandre og lete etter en ny make.

(NB! Bare så det er sagt: Det vil aldri bli aktuelt, uansett hvor desperat situasjonen måtte bli, å parre sammen to sokker som eeegentlig ikke hører sammen. Sokker er monogame og kan kun ha én partner gjennom livet, for bare en minimal forskjell i lengde, elastisitet, form eller farge, får det til å føles som å gå med én støvel og én ballettsko.)

Og vet du hva? Det funker som bare juling!

Alt klart for romantisk date!

Resultatet av dagens dating ble at hele 24 kontoer på sokke-Tinder nå kan legges ned. Hurra! Enda gjenstår det rundt 50 single i klubben, men det er en god start.

Love is in the aaaair <3

Men fra spøk til alvor: Hvor blir de av?! En sjelden gang kaster jeg en brukt sokk, men da ryker ofte partneren også, nettopp for å unngå slik enkeltsokkproblematikk. Vaskemaskinen inspiseres grundig etter hver vask og jeg tar aldri med enkeltsokker hjem fra barnehagen. Så hva er det som foregår? Og hvorfor har alle det sånn?

Jeg er ingen troende mann, ikke egentlig, men ting som dette gjør meg jaggu usikker. Kall det Gud, Allah eller Tor med jekken, men kanskje finnes det faktisk mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare? Krefter der ute i universet som vi ikke kan forstå? Eller, stryk det med universet, vi trenger ikke å gå så langt. Vi trenger bare å se til den halvmeteren mellom vaskemaskina og tørketrommelen for å finne et av livets store mysterier…

/ Hvor blir de av?

* Følg Sokkehjerte på Facebook *

Det er ikke det at jeg er konfliktsky, jeg bare orker ikke å krangle med deg akkurat nå. For jeg er ikke dum, jeg vet hvor dette ender. Jo mer vi diskuterer dette frem og tilbake, dess mer vil krangelen gå i din favør. Det er ikke min første gang, dette.

Jeg er vant til å bli fintet ut, jeg har tross alt vært i noen forhold oppigjennom, men jeg har også lært. Vet at damer er eksperter på å vri ting rundt og bruke dine egne argumenter mot deg. De er som kung fu-munker. Din største styrke blir din største svakhet, og i det du tror du slår ned den spikeren i kista, ligger du plutselig i boksen selv. Men jeg har lært meg å jobbe rundt det der. Klok av skade kjenner jeg igjen feller og fallgruver på mils avstand.

Men det hjelper jo fint lite, for du er ingen kvinne. Dette er et helt nytt monster, jeg innser det nå. Du er som meg, du. Og du er sta. Og verst av alt: Du har rett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi kan krangle om dette til krampa tar oss, jeg kan nekte så mye jeg vil og kjempe imot med nebb og klør. Men faktum er, at enn så mye jeg hater å innrømme det, så har du rett.

For du vet.

Og jeg vet.

At det er morgen.

Pappa er bare så veldig veldig trøtt.

Og det er lørdag.

Men du bryr deg jo ikke, du har jo ikke tid til å sove. Det er jo lørdag!

Pappa, pappa, du må stå opp, det er lørdag!

Ålreit da. Så står vi opp og jeg tenker at det er jo tross alt lørdag, du får få en liten kosebonus, det har du helt sikkert fortjent. Så jeg fisker frem glass, melk og pulver fra kjøkkenet. Hello, sjokolademelk.

Og du blir glad! Kjempeglad! Hopper og jubler som om det var julaften.

Da er det plutselig greit å stå opp tidlig likevel 🙂

… og der kunne selvfølgelig historien sluttet. En fin liten oppsving på en ellers trøtt morgen, og en flott liten twist på slutten. Men neida.

For akkurat i det jeg setter frem glassene og melk og pulver, sjekker du både melkebeholdning og pulverbestand, og finner ut at det dessverre ser ut til at det kun er nok til én. Og det er ikke meg.

Så da sitter jeg der og gnir meg trøtt i øynene og glor i veggen, mens du mesker deg med den deiligste sjokoladeforlystelse. Og jeg må si, jeg føler meg en anelse forfordelt.

Men det er greit altså. Absolutt, helt greit. Pappa er ikke sur, for jeg vet. Jeg vet så inderlig godt. Det vil komme en dag, en gang i fremtiden, når du er ungdom eller kanskje før, men det vil komme en dag. En vakker dag da du også vil våkne opp og tenke at det hadde vært deilig å sove lenge. Det er jo lørdag. Det har du fortjent. Sove til 10-11 minst, høres deilig ut det?

Da skal jeg stå i senga di og hoppe og brøle klokken seks om morgenen, og jeg skal tvinge deg opp av senga og ta deg med ned i sofaen for å se på 5-mila på tv. Og vi skal se hele. Og bare én av oss skal få sjokolademelk.

Og det blir ikke deg 😉

/ God morgen! (Hvor er kaffen?)

* Følg Trøttehjerte på Facebook *

Småbarnsmødre tror de er så kule. Som om de er mer spesielle og flinkere enn oss fedre. Se på oss, vi er så flinke vi, med våre ammepupper og vårt morsinstinkt. For vi kan føde, vi. Og amme. Og gå på gravidyoga! Ååå, så spesielle vi er.

Men det finnes ting bare vi gutta kan også. Ting som er langt mer spesielt og unikt enn å fleske opp en kjipern ammepupp i tide og utide. Slik som det jeg gjorde i dag.

For bare en pappa kan dra på kaffeslaberas med besteforeldre uten å ha med verken skift, mat eller bleier. Og ikke tenke ett sekund på saken før det plutselig lukter gjeddelik og grevlingpung i hele huset. Og da først tenke: “Å søren… Ja ja, får vel ta seg en tur på butikken da”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Få se en mamma gjøre det! Hah, mødre, du liksom. Tror de er så spesielle…

/ Heia pappa!

*Følg Glemmehjerte på Facebook *

Vi sitter i bilen, jeg bak rattet, han bak setet. Sitter og knatrer på telefonen til pappa, mens jobben som DJ holder ham travelt opptatt. Som vanlig går det i et middels enerverende potpurri av Marcus & Martinus, og hits fra godt og vel 15 år med MGP junior. La oss bare si: Det er nok å ta av.

Plutselig stopper musikken.

– “Pappa?”

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

– “Mjaaa?”

– “Hva er sju pluss åtte?”

Rask notis: Plutten er veldig opptatt av tall. Hans nye favorittleke er kalkulator-appen på telefonen min, og der kan han sitte og legge til og trekke fra hele veien til Dakar. Ganske ofte kommer han opp i matteproblemer, men da er det fint for meg å kunne steppe inn som et slags mattegeni og løse selv den tøffeste gåte.

Eg tek saka!

Så også denne gangen. For jeg skal vel ikke gå så langt som å si at jeg er noe mattegeni, men pluss og minus har jeg ganske god dreisen på. Og den lille gangetabellen. Og i en 3-årings verden gjør det meg til et slags allvitende orakel.

– “Hah, enkelt! Det er femten.”

– “JA! Riktig, pappa.”

– “Klart det, pappa kan alt!”

– “Okeeei… Hva er hundre pluss fem?”

– “Hundre og fem.”

– “Hundre pluss to, da?”

– “Hundre og to.”

Og akkurat i det jeg svarer på den siste nøtta, kommer jeg plutselig opp et kjempetriks jeg aldri har tenkt på før. Ganske stolt fisker jeg frem min beste lektorstemme og forklarer belærende:

– “Vet du, jeg skal lære deg et triks. Å regne med hundre virker kanskje vanskelig, men du trenger faktisk bare bytte ut pluss med og, så har du svaret! Og det gjelder for ALT der du skal legge til noe med hundre. Hundre pluss to, er hundre og to. Hundre pluss fem, er liiiiik? Hundre og fem. Hundre og ti, hundre og åttito og så videre. Skjønner?”

– “Ehmmm… ja.”

– “Bra!”

Samtalen avsluttes og jeg klapper meg selv på skulderen. Hah! Pappa er smart. Kom opp med sin egen matteregel sånn helt ut av det blå. Flinke mannen. Dette kommer til å gå bra det, Peter. Du er en smart fyr, du kommer til å oppdra fine barn som i mange år kommer til å tro at du er verdens smarteste fyr. Og den illusjonen kan vi leve godt med. I hvert fall en 10-15 år til.

Stolt som en hane og kry som en rev, skrur jeg opp musikken igjen. Med da skjer det…

– “Pappa?”

– “Mjaaa?”

– “Hva er hundre pluss hundre?”

– “Ja, hva var det jeg fortalte deg da? Hundre pluss hundre, er hundre ooog… nei vent nå litt.”

Crap.

/ Skakke tro man er smartere enn folk 😉

* Følg Mattehjerte på Facebook *

Jeg vasket badet i dag. Ikke for å skryte eller noe sånt altså, jeg bare gjorde det.

Sånn helt uten videre, fordi jeg så at vi trengte det. Nå var det virkelig på tide med en skrubb og det var ikke bare lett, skal jeg si deg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg måtte gå på med den sterkeste såpa jeg fant, en type som kun er tilgjengelig på svartebørs. Forbudt i flere land den såpa der. Utviklet på skyggesiden av Øst-Tyskland, opprinnelig ment for kjemisk krigføring og grovvask av serbiske elefanter. Men jeg gjorde det. Kun armert med et kaffefilter av et munnbind. Men jeg gjorde det.

For deg. For oss, egentlig, for jeg bryr meg jo om at det er rent og fint her for ungene selvfølgelig. Og nå er det det. Altså virkelig!

Du kan spise frokost rett på gulvet i dusjkabinettet om du vil. Det er så rent at det føles som å gå inn i et laboratorium. Jeg tror kanskje såpa svei av nesehårene mine og tuklet med noen sensorer i hjernen, for alt jeg spiser og drikker smaker plutselig tutti frutti. Selv kaffe. Tutti frutti med multekrem. Jeg tror ikke det er bra. Men jeg gjorde det. For deg. For oss egentlig, og for barna våre.

Tenkte bare jeg skulle si det.

Glad i deg <3

/ P.S. Øyvind lurte på om jeg ville komme bort på Fifa og øl i morgen. Greit om jeg tar meg en tur?

* Følg Vaskehjerte på Facebook *

Når fattern leker frisør, går ting litt over stokk og stein. Det blir vel ikke alltid helt jevnt, eller rettere sagt, det blir alltid skjevt.

Og små tuster av nakkehår stikker ut både her og der. Sommerkort i luggen, høstlangt på toppen. Men rundt ørene og nakken blir det kort da. Gjerne litt for kort, i hvert fall midt på vinteren.

Men bær med meg lille venn, det er den eneste sveisen jeg kan. Så nå vil du for en liten stund likne litt på fattern, om enn med litt tykkere hår. Og uten et hårfeste i stadig tilbakegang, da. Det er jo en slags trøst. For deg.

Jeg er et godt stykke unna svennebrev, men jeg gjør så godt jeg kan. Klipper litt mellom slagene og kjenner kunden godt. Når du ser på youtube og vi er på vei inn i refrenget av “Elektrisk” med Marcus & Martinus, da tar jeg en liten pause, for da vet jeg at det kommer et lite hopp. Så fortsetter jeg.

Og sånn holder vi på helt til jeg ser meg ferdig. Og det tar gjerne litt tid. Selv om det ikke blir helt rett. Eller pent. Men det er billig, moro og kos.

Jeg kunne selvfølgelig tatt deg med til en ekte frisør, men jeg tror ikke du hadde likt det. For ekte frisører er skikkelig gjerrige på skumbadet. Det er ikke pappa. For etter en skikkelig klipp fortjenes et skikkelig bad. Og et skikkelig bad fortjener skum. Masse skum!

Så plasker vi rundt og fjaser helt frem til kveldsmat. Så kan du sitte der med ditt lille kråkereir på hodet og mumse yoghurt til Fantorangen takker for seg. Og jeg kan sitte kry og fornøyd og sanke bonuspoeng fra mamma.

For når fattern leker frisør blir alle fornøyd. Det blir kanskje ikke helt rett, men det er ikke så farlig. Av og til er ikke helt rett, helt rett likevel.

/ Klipp klipp!

* Følg Frisørhjerte på Facebook *

Dette korte lille innlegget, er egentlig bare et bilde fra tidligere i dag. Jeg kommer til å skrive mer om forskjellene på de to små apekattene våre litt senere, for det er utrolig morsomt å se hvor ulike to små barn kan være, selv om man oppdrar dem helt likt, for Gud Bruttle – dissa to kan jo ikke være støpt i samme forma!

Men selv så forskjellige de er, så kan man kjenne igjen seg selv i begge og deres ulike egenskaper.

Og denne lille dama her… Altså, hvis hun likner like mye på far sin som jeg frykter/mistenker, har jeg bare én ting å si: Kjære lærerstab i Larvik og omegn – dere er herved advart 😉

/ Kos deg på rektors kontor, lillesnupp 😉 <3

* Følg Propellhjerte på Facebook *

Å være fysen er én ting. Greit nok det, alle blir fysne på noe godt i blant. Noe helt annet er det å bli skikkelig skikkelig fysen når man ikke har noe annet i skapene enn byggryn og gulost. Og det skjer jo i blant. Nytt år og nye forsetter, selvfølgelig skal man ikke kjøpe noe snop som ligger og frister i skapet.

Men har du noen gang vært så fysen at du er villig til å spise harsk, frossen kransekake og stjele godteri fra barn? Det har jeg 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hupps!

Plutselig sitter man en kveld og kjenner magen rumle utrøstelig mens hjernen sender panikksignaler gjennom kroppen. Du kjenner det suger i magen og bare tanken på en liten sjokoladebit får sommerfuglene i magen til å gå bananer.

Jeg leter gjennom skuffer og skap, som en politihund på jakt etter dop. Ironisk nok. Hvor er mitt dop? Men ingenting er å oppdrive. Alt jeg finner er litt frossen kransekake, men den er ganske sikkert harsk. Er jeg virkelig så desperat? Men så kommer jeg på det. Godteskapet til ungene! Den store sorte skåla med diverse snoperier og slikkerier. Jeg slår umiddelbart fra meg tanken og prøver å finne på noe annet lurt, men det er alt for sent. Tennene løper i vann og hjernen holder seg for ørene, den har for lengst bestemt seg.

Så jeg snapper til meg en liten ting. Bare en liten gummibønne, han kommer aldri til å legge merke til det. Okei da, en liten ting til da. Jeg sørger selvfølgelig for å bare ta ting det er flere igjen av, jeg er ikke dum heller. Men hver gang jeg prøver å forlate kjøkkenet, drar kroppen meg tilbake og krever et større offer. Til slutt stjeler jeg et kinderegg og piler i vei som en tyv i natten.

Kom til pappa!

Og det hadde gått fint det, jeg hadde helt utmerket godt klart å leve med den litt patetiske følelsen av å ryke på et skikkelig ulvefråts, hadde det ikke vært for én liten ting…

For hvem tror du SELVFØLGELIG hadde lyst på kinderegg dagen etter?? Og den følelsen når du går rundt i huset og leter etter godteriet til ungene, godteri du utmerket godt vet at du selv har stjålet kvelden før… La oss bare si: Da er det godt å ha et skammelys på kjøkkenet der man kan stille seg under, gå i seg selv og skamme seg litt 😉

P.S. Jeg vet ikke om det finnes noen definisjon av ordet “fysen”, men jeg er rimelig sikker på at det er noe sånt som: “Fysen – Når du er villig til å spise harsk kransekake og stjele godteri fra barn”.

/ Hupps!

* Følg Fysehjerte på Facebook *

I går var vi ute på tur: frua, plutten, lillesnupp, vovsen og meg. Bare en luftetur rundt kvartalet og en svipptur innom skogen. To skravlende voksne med to små på slep. Og en hund som hoppet rundt oss som en fjellgeit.

Underveis på runden, da forholdene i skogen ga uventet motstand, lå plutselig plutten og jeg et godt stykke foran jentene og vi måtte stoppe opp og vente litt.

Mens vi ventet der, ble jeg stående og titte på tretoppene og innover skogen på den andre siden av et jorde. Jeg gikk inn i apatisk drømmemodus, og for et lite øyeblikk ble resten av verden borte. Jeg sto og så på trærne og undret på alt mellom himmel og jord.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvor lenge har de stått her og hvordan så det ut her da de var små? Hva kan de ha sett på all denne tiden og hvordan føles tid for et tre? Sto dette jordet under vann i vikingtiden og hvordan vil det se ut her om 1000 år?

Uten at jeg tenkte over det hadde hodet mitt falt bakover og munnen sto på vidt gap, der jeg sto i total meditasjonsmodus og tok inn alt. Tankene, luften og evigheten.

Tanker så store at de gjorde meg svimmel.

Plutselig kvakk jeg til av plutten som sto og så på meg med store øyne:

– “Pappa? Hva ser du på?”

Og jeg måtte svare helt ærlig:

– “Eh, ingenting, jeg bare… så på trærne og tenkte litt. Det var så fint på en måte.”

Så så jeg bakover i løypa på de to jentene som sakte men sikkert stabbet seg vei gjennom snøen mot oss. Det tok litt tid og jeg måtte smile litt av hvordan de klønet seg fremover med akebrett på slep og stakkete skritt. Sporete snø og is er visst ikke Christinas rette element.

Så tittet jeg bort på plutten igjen. Og der sto han, midt i traseen og stirret opp mot tretoppene på den andre siden av jordet. Hodet lent bakover og munnen på vidt gap. Langt langt borte i egne tanker. Jeg sto og så på ham litt, men han enset meg ikke.

– “Plutten? Hva ser du på?” spurte jeg nysgjerrig.

Han våknet til og svarte med et hint av overrasket forundring i stemmen:

– “Ingenting, egentlig”

Jeg trodde først han bare hadde tått der og hermet etter meg, men i blikket hans så jeg noe annet. Så ristet han det av seg og kom mot meg med et stort, lurt smil. Men jeg så deg nok, jeg så det klart i blikket ditt. Du kjente det, du. Gleden av å stå i total meditasjonsmodus og bare ta inn alt.

Tankene, luften og evigheten.

(bilder fra Bøkeskogen i høst)

/ Små hoder har store tanker de også <3

* Følg Pluttehjerte på Facebook *