Våren er en fantastisk tid for å komme seg ut og leke. Hvor enn man snur seg er det lekeapparater, enten i form av en smeltende snøhaug eller en stor søledam. En av de tingene som er så artig med å leke utendørs er at det skaper så mye god lek ut av ting som i utgangspunktet er kjedelig.
På gråtriste søndager med rusk i vinden og frost i nesa kan det være en utfordring å komme seg ut for å leke. Da virker det langt triveligere med enkle løsninger i tørre omgivelser og dørstokken vokser plutselig helt opp til taket. På sånne dager kan det være fristende å holde seg innendørs mens sportssendinger og barne-tv ruller og går i bakgrunnen.
Ja, jeg skulle gjerne bestilt en body full av sand. Takk skarru ha.
Eat this, søledam!
Men selv ikke en søt seier i skisporet eller en knall episode av Tinga Tinga, kan slå en time på lekeplassen med dumphusker, sandkasser og klatrestativ. Små barn utforsker fortsatt verden med antennene på stilk. For oss voksne er ikke en vannpytt eller en kladd med snø noe å hoppe i taket for, men for et lite barn er en sølepytt og et sett gode gummistøvler er alt de trenger for å more seg halvt i hjel. De trenger ikke en TV med 70 ulike kanaler eller en iPad med ørten forskjellige apper for å ha det gøy. Gi plutten en pinne til å rote rundt i sanden eller en stein til å kaste i søledammen og du har kjøpt deg timevis med lek og moro.
Hmm, hva kan det være? En tyggis? En sneip? My precious!
En, to, tre, fire, fem sandkorn. Nei, så sannelig… Der kom jeg ut av tellinga igjen.
Men med plasking i vann og grafsing i sand kan det fort bli kaldt, spesielt på denne tiden av året. Derfor er det viktig å snøre på seg godt med tøy så ikke man ender opp med iskalde totter og dårlig stemning. Du vet det finnes ikke dårlig vær og alt det der. Trenger du nye klær til lekeglade barn? Da skal du få et stalltips!
Akkurat nå får du både 100 kr i rabatt på skalljakker og fri frakt hos Polarn O. Pyret. Det er en god deal for knallfine klær som tåler en støyt. Men tilbudet varer ikke evig, så vær rask på labben. Sjekk ut Polarn O. Pyret.
Klikk på bildet for å komme til Polarn O. Pyret på nett
Vi ringer på døra, ser på hverandre og smiler. Det knitrer i callinganlegget og en velkjent stemme gir seg til kjenne. Plutten lyser opp og piper tilbake. Den elektriske porten åpner seg og vi løper inn. Vi gir oss i kast med trappetrinnene, jeg holder plutten i armene opp den lange trappa, men lar ham løpe de siste meterne bort til døra og løfter ham opp så han får ringt på.
Døren slår opp og der står mormor og stråler som en sol. Fra godstolen i andre etasje hører vi bestefar rope på plutten, og plutten svarer. Vi stikker hodet inn for å ta en rask tekopp før Christina gir meg blikket, blikket som sier at det er på tide å snike oss ut. Plutten og bestefar herjer runder på gulvet og mormor henger allerede over grytene, og vi vet at guttebassen er i de beste hender.
Så da ser vi vårt snitt til å pile i vei. Som to tyver i natten smetter vi ut døra. Vi løper ned trappene, springer ut døra og hopper nedover veien som to nyforelskede tenåringer. Bilen brummer i gang og vi suser av sted. Endelig skal vi få litt sårt etterlengtet alenetid. Ingen av oss kan huske sist vi gjorde noe koselig og romantisk sammen, som ikke innebar verken sofa, joggebukse eller husarbeid. Endelig har vi fått barnepass og skal nyte litt kvalitetstid alene. Bare oss to. Ingen grøt i håret, ingen blåbær på skjorta. Bare to slitne sjeler som fortjener litt tid til å nyte hverandres selskap. Vi holder stø kurs rett mot Farris bad og snakker om sist vi var der. Var det mai i fjor? Nei, var det året før?! Du verden som tiden flyr.
Vi hadde fortjent et slikt luksusopphold igjen, men kjører rett forbi spa-hotellet og fortsetter videre. Dette er ikke dagen for boblebad og ryggmassasje. Endelig kommer vi derimot frem og parkerer bilen på første ledige plass. Inngangspartiet bugner over av frodige planter, palmer og sitrustrær. De står på rekke og rad for å ønske oss velkommen, det er nesten som en rød løper. Det føles litt som Hollywood.
Etter en stund er vi tilbake i bilen igjen. Vi ser på hverandre og smiler. Virkelig smiler, med hjertet. Så susser vi. Ikke noe spektakulært, bare et helhjertet smask for å vise at vi elsker hverandre. Det er så sjeldent vi får tid til å sette pris på hverandre, men dette var akkurat det vi trengte nå. Litt tid til å bare være sammen og faktisk se hverandre i en hverdag som ellers alltid er travel.
På veien tilbake går praten lett, løst og ledig. Vi kakler som høner og ler med roser i kinnene. Med små barn i hus er det alltid noe å gjøre og man glemmer helt å sette av tid til hverandre. Det er så viktig å ta seg en liten ferie i blant. Komme seg vekk fra bleier og legoklosser, gjenoppdage kjærligheten utenfor husets fire vegger. Litt kvalitetstid var nøyaktig det forholdet vårt trengte akkurat nå.
Takk og lov for at det er søndagsåpent på Plantasjen.
Effekten av den fantastiske vårstemningen som har forbarmet seg over oss, er til å ta og føle på. Du merker det når du hilser på naboen og ser det i smilet til kollegene på morgenkvisten. Det er en ekstra schwung over alt man foretar seg og en nyfunnet optimisme gløder ut av øynene på alle og enhver.
Yes ass, endelig kan jeg rulle meg i hundebæsj igjen. Sweet!
Det er noe helt fantastisk med denne fremskutte vårstemningen! Løken spretter våryr opp av bakken og fuglene traller i vei på gamle schlägers. At vi nå er på vei inn i årets kanskje beste årstid er likevel ikke det beste, for hva våren markerer bedre enn noe annet er det faktum at vi nå endelig beveger oss ut av vintermørket for i år.
Ja da, jo da, det er fint med vinter, artig å stå på ski og alt det der, men la meg være den første til å innrømme at jeg fint kunne klart meg uten mørket, slapset og kulden. Mørket er det verste. Noe så deprimerende! Mørkt når man står opp, mørkt når man kommer hjem. Det er så stusselig at selv ikke Dan Børge klarer å få deg i godt humør.
Livet… så mange spørsmål. Og hvordan kommer steinene inn i druer egentlig? Her kan jeg sitte og gruble i vårsola. Livet er godt.
Men nå har mars kommet susende inn som en reddende engel for å dra oss alle ut av vinterdvalen. Det er bare så fantastisk herlig å kunne sæla på med unger, vovs og barnevogn og legge ut på lange gåturer i solskinnet. Terskelen for å gå lange turer med hele familien på slep er liksom litt høyere når slapsen kiler deg oppunder ørene.
Håper alle får en knallfin helg, enten du har planer om gulpe fruktsukker i birkenløypa eller spise ostesmørbrød i sofaen. Jeg logger herved av jobbmodus og entrer fredagstacomodus, og avslutter uka med et knippe vårbilder for å få opp den gode vårstemningen og virkelig sparke i gang helgen!
Et par våryre løkær er oppe og sjekker stemningen.
Saft, sol og kjeks. It doesn´t get much better than this.
Ut på tur, aldri sur! (Ikke i dette været i hvert fall)
En liten tott, en måne, en eng. God vårstemning.
P.S. Jada, jeg har TV og ser at det er meldt dårligere vær, men satser på at jeg ved å vise nok entusiasme får så mye karma og bonuspoeng av værgudene at de hopper over Norge og sender drittværet rett til Sverige.
Foreslår at dere gjør det samme ved å legge igjen en hyggelig hilsen i kommentarfeltet og dermed vise værgudene at de har å oppføre seg pent i helgen 😉
Leste akkurat en artikkel i Nordlys om voksne som utleverer barna sine på nett. Da jeg først så artikkelen tenkte jeg at det sikkert var nok en hysterisk regle med forstå-seg-pående fjas, men så kjente jeg fort at den traff meg midt i gørra.
Som aktiv pappablogger kjenner jeg ofte på dette med grensesetting, utlevering, privatliv og bildebruk. Jeg tror alle foreldrebloggere stiller seg spørsmålet daglig om hvor grensa går. På en side ønsker man jo å fortelle om seg og sitt til hele verden, men på den annen side så er det ganske mye som ikke egner seg på trykk også. Men hvor går grensa? Går det en definert linje eller er alt greit?
Her mener jeg det er ekstremt viktig at man er seg sitt ansvar bevisst og husker at vi som foreldre har et enormt ansvar. Inntil barna er gamle nok til å ta egne valg og legge ned loven, kan vi ta oss den friheten til å si hvor grensa går. Vi tar valg på deres vegne for hva vi mener de synes er innafor å dele med resten av verden, selv om det til syvende og sist kan bli de som må stå til rette for våre handlinger. Dette er det veldig viktig å være klar over.
Jeg har selv vært inne på siden “Reasons my son is crying” og sett gjennom bildene uten å tenke stort mer over saken. Men hvem er det egentlig som eier problemet her? Det er ikke faren som holder et barn med en body full av tiss. Når vi foreldre skriver om at noe gikk skeis under et bleieskift eller at en misfornøyd unge har holdt oss oppe hele natta, så er det ikke bare vår egen hverdag vi snakker om. Det er barnas hverdag også. Jeg har så absolutt ikke tenkt til å være skinnhellig eller rette belærende pekefingre her, men det kan være greit å notere seg bak øret.
I den grad man skal fremheve negative ting ved sitt eget barn må dette gjøres med fornuft og varsomhet. Dette med “kid shaming”, altså at man legger ut bilder av sure, gråtende eller triste barn og gjør humor ut av dette, høres isolert sett helt grusomt ut. Man skal ikke profittere på barnas sorg, såpass burde være selvforklarende. Det kommer vel unntaksvis an på tekst og kontekst, men som en generell hovedregel vil jeg si at gråt og triste følelser ikke er humor.
Jeg er derimot godt kjent med “dog shaming”, altså samme greia bare med hunder, og da er saken brått en annen. Dog shaming er hysterisk morsomt! Hunder risikerer ikke å bli stilt til veggs med dette når de begynner på ungdomsskolen. Hunder er mest interessert i å snuse hverandre i hekken.
Selv om mange nok mener at jeg på denne bloggen går over linja for hva som er innafor, så vit at jeg alltid har det i bakhodet. I den grad jeg bevisst henger ut noen så må det være min kjære, meg selv og vår rolle som både foreldre og samboere. Og her er det mye god humor å hente, slik som fruas evinnelige frustrasjon over at jeg aldri klarer å rydde etter meg. Les for eksempel Ukas krangel – treningsbagen.
Jeg prøver bevisst aldri å henge ut plutten, men bruker ham heller som et eksempel på hva man møter i hverdagen som småbarnsforeldre, slik som i Den perfekte start på dagen. Jeg tar mange bilder og videosnutter som aldri finner veien til bloggen, rett og slett fordi det blir for nære, sårt og personlig.
MEN jeg er jo et surrehue av dimensjoner og kan sikkert ha gått over grensa både en og to ganger. Så med fare for at jeg med tiden ubevisst har utlevert plutten velger jeg derfor å ta straffen for dette her og nå. Jeg ønsker derfor å avslutte denne saken med en serie dagsferske, utleverende bilder av meg selv. Dette burde være grei betaling for tekster om våkenetter, tannpuss og bæsjebleier. OG ikke minst fungere som et eksempel til etterfølgelse. Spør deg selv: Hvis jeg ikke kan legge ut bilder som dette av meg selv, hva da med tilsvarende bilder og historier om barna? Smatt litt på den karamellen.
Viktig å trimme neglene i tilfelle selveste Krompen kommer på besøk.
Vikene vinner terreng for hver år som går. Det samme gjør de blå handleposene under øya.
“Nei, ikke rydd i klærne, det kan være at jeg kan bruke noe av det en dag til” – Peter, 2014.
HIGH FIVE!
/ trykk gjerne på “like” 🙂 …ellers blir det mange flere bilder av tær
Når man femte natten på rad står med en skrikende baby i armene som helst vil bruke natten på å vræle som Ozzy Ozbourne og gulpe som han var på russekro, kan det være lett å tenke: Vil det alltid være slik eller blir det bedre? Når begynner det egentlig å bli mindre arbeid og mer gøy? Jeg har kanskje ikke alle svarene, men jeg kan i hvert fall si én ting: På 2-årsdagen blir alt plutselig mye mer moro.
Det sies at alle aldre har sine fordeler og ulemper, men jeg er jo ikke her for å være politisk korrekt, så la meg bare raskt bryte ned de første årene slik jeg opplevde dem.
Det er selvfølgelig noe helt spesielt ved å ha en baby i hus, men år 0 handler for det meste om å stable på plass nye rutiner, både for foreldre og barn. Bli kongen av bleieskift, finn gode leggerutiner, lær deg å holde den lille geleklumpen stødig og legg opp en røddig diett. I tillegg til dette kommer selvfølgelig store mengder kos, sussing og nye bleieskift. Selv om det første året er fullt av fantastiske følelser, så er det også en tøff periode med mange inntrykk, kaos i rekkene og en konstant bekymring for alt man tror man gjør feil. Det er en magisk tid med søte smil, nye oppdagelser og foreldrehjerter som smelter, men ikke nødvendigvis spesielt gøy.
1-årsalderen er tiden for flere av de virkelig store fremskrittene, slik som de første vaklende skrittene og bablende glosene. Det er en tid preget av store skritt for bebisen i jakten på å bli et vaskekte menneske og ikke bare en sjarmerende kladd med trolldeig. I denne perioden må man for alvor begynne å reorganisere huset og sette ting høyere opp i skapene. Barnet får nye krav til serveringen og går ikke lenger for “Pupp 7:0-dietten”, så se frem til kvelder med grøt i håret og blåbærflekker på alt. Det er en tid med mange nye utfordringer og gleder, men det er fortsatt ikke spesielt morsomt.
Suttekopp og luddeteppe – life doesn’t get much better than this
Men så… Hvis 1-årsalderen handler om store skritt, handler 2-årsalderen om daglige kvantesprang. Nye ord dukker opp hver dag fra en lærenem hermegås og plutselig har alle de lekene jeg har hatt lyst til å leke med blitt de kuleste i huset. Fra å tegne kruseduller og leke med de samme trøtte treklossene, ble det nå for alvor fart i sakene. Stua har blitt en racerbane for den radiostyrte bilen som fyker veggimellom og kræsjer i alt, til pluttens elleville jubel.
Bånn pinne!
Terrassen har blitt en fotballstadion der Larviks neste storspiller er i gang med å slå sine første tunneler. Der plutten tidligere satt på sidelinjen som en kamferdrops-pensjonist på teater, er han nå aktiv i leken og konkurranseinstinktet har for alvor sparket inn. Endelig kan vi henge ut på lekeplassen og brenne av en halvtime på dumphuska, selv om jeg fortsatt må gjøre det meste av jobben…
På tide å gå over til lavkarbo, gamle Pete?
Alle barn vil selvfølgelig utvikle seg i ulikt tempo, men her i huset inntraff den eksplosive veksten nærmest på selve 2-årsdagen. Det betyr ikke at tiden alderen 0-2 år er kjedelig, jeg sier bare at for lekne fedre som spesifikt har sett frem til å leke med radiobiler og sparke fotball, så begynner denne tiden for alvor etter ca. 24 måneder. Dette vil variere veldig basert på kjønn, utviklingstempo etc, men legg inn en naturlig variasjon på pluss minus 6 måneder, så burde de fleste være inkludert.
Her har det gått litt hardt for seg og plutten må inn til pitstop hos bestefar
Jeg skriver dette fordi jeg selv aldri har vært oppdatert på barns utvikling og hadde ingen anelse om hvordan logaritmen for vekst og lek så ut. Ingen har noen gang fortalt meg om hvordan dette fungerer, så derfor sier jeg det nå og håper det sitter en undrende far der ute som takker og nikker bifallende.
Du vil selvfølgelig ha muligheter til å tørrtrene på ballsparking før dette også, men da mest med barnet som passiv tilskuer eller klønete assistent. Fra fylte 2 år har du derimot en verdig motstander i all slags ballspill og det meste som har å gjøre med lek og moro. Og først da begynner det virkelig å bli gøy.
* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *
Det begynner å bli noen år siden jeg gikk gravid med lillegutt nå, men jeg har fortsatt friskt i minne hvor slitsomt det til tider var. For ikke å snakke om alt det rare som skjedde med kroppen…
Fire år før jeg ble gravid selv, kom jeg i snakk med ei svanger dame på en fest, og samtalen mellom oss satte spor. Den høygravide frøkna var vel ikke kjent for å bruke små ord, og heller ikke for å underdrive historiene sine. På mitt spørsmål om hun syns det var fint å være gravid, svarte hun sporenstreks at hun måtte prompe hele tida. At det var egne teknikker for hvordan gravide damer skulle ligge på alle fire med rumpa i været, for å lette på trykket. Puppene var så ømme at bare hun streifet borti dem med armen, piplet tårene fram. For ikke å snakke om den evinnelige tissetrangen. Kunne ikke ta bussen til byen før krisen var et faktum. Skjønt bussen var forresten helt uaktuell uansett, folk luktet jo så vondt at hun brakk seg bare hun tenkte på å sjekke rutetidene.
Jeg forstod heldigvis tidlig at dersom det skulle være noe som helst håp om at jeg en dag skulle bli gravid selv, så måtte jeg for all del ikke treffe på dette kvinnemennesket når fødselen hennes var overstått. Historiene ville sannsynligvis skremt meg ut av mitt gode skinn. Da min graviditetstest viste to røde streker i mai for tre år siden, må jeg innrømme at jeg med ett fryktet både prompen, tissingen og kollektivtrafikken.
Skulle dette bli meg..?
Alle som har vært gravide, skjønner hva jeg mener med at alt virker helt usannsynlig i starten. For hvordan i huleste kan graviditetstester slå ut positivt når man ikke merker noe som helst? Det skal liksom være en liten spire som vokser inni der. Inni magen. Men det ville jeg vel følt på en eller annen måte. Jeg ville jo merket noe? Helt klart. Det måtte med andre ord være noe feil med testene jeg hadde kjøpt.
Den første og den andre og den tredje, der kom de to strekene fram i et litt for langsomt tempo. Ganske sikker på at de ville ploppet fram i en fei hvis jeg virkelig var gravid. Men den fjerde og femte testen var såkalte digitale – og de kunne ikke bare fortelle at jeg var gravid, men i tillegg at jeg hadde vært det i to-tre uker. Så var det altså ingen tvil… Hurra! Dette måtte jo bety at jeg var en av de få som kom til å få et symptomfritt svangerskap? Jeg merket ikke noe! For en lykke. Å være gravid var jo lekende lett!
Pluttens første selfie
Helt til jeg plutselig en dag våknet og måtte hoppe ut av sengen og løpe ut på badet for å rekke fram til toalettet i tide. Den kvalmen! Det var det verste jeg hadde kjent. “Hjelp! Jeg har fått omgangssyken!“, ropte jeg til Peter, “hold deg langt unna meg så du ikke blir smittet!” Lite visste vi da at dette slett ikke var smittsomt – men at det derimot skulle vise seg å være starten på 17 uker med intens kvalme. Morgenkvalme? Å nei du, kvalme kun om morgenen er for pingler. Hva med litt hele-dagen-kvalme? Sånn at man bare orker å spise et par kjeks i ny og ne?
Magen vrengte seg ved lukten av hvitløksånde, parfyme, stekt mat, tøymyknere, kjøleskap – ja du vet vel at kjøleskap lukter som.. kjøleskap? Fysj. Selv dunsten av folk i offentligheten. På hjørnet hvor jeg pleide å gå tur med hunden, lå et catering-firma. Lufterunda måtte legges om, for her kjente jeg nå matosen på 100 meters avstand. Jeg gikk for nære en gang, og måtte kaste opp bak en rosebusk.
Så begynte Peter å gå meg på nervene. Hvorfor i huleste hadde jeg egentlig valgt å etablere meg med han? En mann som bet negler. Som slamret med skapdørene. Som måtte ha musikk på i alle rom. Som gaflet i seg salat med hvitløksdressing i kantina på jobben hver bidige dag. Som elsket å knekke minst 10 ledd i fingerne. På hver hånd. Som syns det var kjempetrivelig hvis jeg sovnet en kveld, slik at han kunne snike til seg en runde fifa og spille xbox halve natta. En mann som aldri ryddet etter seg og iblant glemte at han hadde sluppet ut hunden på verandaen – for så å stikke ut en tur. Deodoranten hans begynte å lukte gammelmanns-parfyme, og jeg gidder ikke engang nevne stæsjet han brukte i håret. Fysj. Gud som den mannen gikk meg på nervene. Og nå skulle vi ha barn sammen? Tenk om jeg kom til å hate ham for resten av livet!
Heldigvis var det mye god trøst å hente i appelsiner. Jeg måtte ha appelsiner! Plutselig bare var trangen der, og det var klin umulig å undertrykke behovet. Men det var ikke bare appelsiner som plutselig ble populært. Om natten drømte jeg om potetstappe, ikke hjemmelaget eller posevariant – nei, den typen som man fikk tak i på gatekjøkken på 90-tallet.. Da mamma og pappa og lillesøster og jeg stoppet for å ta oss en matbit da vi var på bilferie. Hadde ikke denne potetstappa smakt helt ufattelig godt? Handlekurven ble fylt av varer jeg ikke hadde spist på årevis, jeg måtte ha corn flakes, jeg måtte ha rømmegrøt, jeg måtte ha Smash, jeg måtte ha Pringles. Og nåde den som stod i veien for noe av dette.
Praktisk med eget popcornstativ
Midt oppe i det rare behovet for diverse matvarer, begynte fredagene å synke i kurs. Yndlingsmåltidet i uka, når man endelig hadde tatt helga og var klar for to dager med avslapning og kjærstetid; fredagstacoen! Den smakte plutselig som noe bikkja hadde dratt med seg inn og slengt på tallerkenen. Peter stirret på meg med store øyne mens han gnaflet i seg maten, hva var det jeg mente? Smakte det vondt? Endret noe i oppskriften? Den var jo lik som den alltid hadde vært? Å nei du, noe hadde skjedd med tacoen – den var jo ikke spiselig! Akkurat dette var veldig tøft for Peter.
Også var det godt å gråte litt. Hvis noen skumpa borti meg på bussen for eksempel. Da kunne det komme en liten tåre. Snufs. Hvis jeg tenkte på Pjusken, min avdøde katt, da måtte jeg kanskje hulke litt. Når Peter sa meg imot, måtte jeg ofte liste meg inn på badet og gråte ut, pusse nesa og gå tilbake til stua igjen som om ingenting hadde skjedd. Triste filmer var bare å glemme. Jeg husker jeg fikk tilsendt et youtube-klipp fra ei venninne om hunder som døde og som havnet i regnbue-himmelen, og jeg hylgråt i sofaen fordi jeg så for meg at hunden vår en dag skulle dø fra oss. Jeg hadde “Fødeavdelingen” på serieopptak, gråt og hulket i en symbiose av frykt for den forestående fødselen og de rørende øyeblikkene når de stolte fedrene fikk se sine små nyfødte for første gang.
Ready to pop, med påklistret smil
I ettertid har jeg tenkt en del på at jeg ikke skulle bekymret meg så mye for det hun gravide frøkna fortalte meg på fest den gangen. Alle svangerskap er forskjellige, ingen opplever ting likt. For min del fikk jeg verken ømme pupper eller ekstrem tissetrang – men folk på bussen luktet faktisk vondt, og… så var det en episode til…
Jeg var høygravid, med ca. tre uker igjen til termin. Peter og jeg satt i sofaen og så på film, da jeg helt ut av det blå slapp den høyeste, mest uventede prompen du kan tenke deg. Peter, som setter svært liten pris på jenter som fiser, hoppet en halv meter opp – av sjokk eller fordi han skvatt, det vet jeg ikke. Han hadde aldri hørt meg prompe før, og jeg holdt pusten… Jeg hadde overhode ikke merket at den skulle komme, og var definitivt i sjokk selv. Jeg kjente rødmen bre seg i hele ansiktet. Jeg stirret rett frem, det samme gjorde Peter. Så strakk han seg etter fjernkontrollen, og pauset filmen. Stillhet.
“Hva faen var det der?”, sa Peter, høyt og tydelig.
Jeg fikk ikke fram et ord, og hadde bare lyst til å synke gjennom gulvet. Så begynte jeg å le. Jeg lo så jeg trillet ut av sofaen, klarte ikke stoppe, jeg hylte av latter og hikstet etter luft. Til slutt klarte ikke Peter å holde seg alvorlig lenger han heller. Han humret motvillig, og episoden har brent seg fast i minnet hans… Så i et eventuelt neste svangerskap, skal jeg vurdere tipset til hun på festen; ned på alle fire med rumpa i været for å lette på trykket i kontrollerte former.
Så unngår vi i hvert fall at far får ødelagt kvelden med et brak.
/ lik hvis du kjenner deg litt igjen – og legg gjerne igjen en kommentar
Folk spør ofte om barnet var planlagt eller ikke. Det er i utgangspunktet et helt kurant spørsmål, men det som derimot er litt mer beklemt er de usagte ordene som ligger mellom linjene.
For det hviler liksom en implisitt sannhet blant befolkningen om at planlagte barn er bedre enn uplanlagte. Jeg vet at veldig få sier dette rett ut, men da passer det jo fint at jeg gjør det. For ofte møter man nemlig en slags stille, gjerne ubevisst tilbaketrekning når man sier at barnet ikke var planlagt. De aller fleste reagerer på samme måte: de trekker til seg ordene som hånden på en varm stekeplate.
Dette er ikke nødvendigvis noe man sier høyt, men så fort reaksjonen er etablert så etterlater den en nyanse av skam i luften. Det er ikke noe utalt negativt over reaksjonen, men man klarer ikke styre seg. Reaksjonen kommer instinktivt før ordene og det første mange tenker er: “Oj sann, det var ikke bra…“. Så da spør jeg: Er uplanlagte barn blitt vår tids bastarder?
Jeg merker selv at jeg drar litt på det når jeg skriver om det. Det er som et usagt tabu som ligger og lusker mellom linjene. Det er kanskje ikke alltid like tydelig, men det er der. De uuttalte ordene i luften er de samme som tankene som danser på hjernen: Hva vil barna tenke hvis de får vite at de ikke var planlagt?
La oss vri på det: Er det egentlig noe bedre å fortelle barna at de var planlagt? Er det bedre å vite at man kom til verden fordi man passet inn i et skjema satt opp i excel, som selvfølgelig var synkronisert med fristen for barnehageopptak? Er det ikke noe litt kynisk over å planlegge livet etter en kalender? Hva skjedde med spontaniteten?
Jeg vet at mange må gjøre det slik fordi alt må times og tilrettelegges for å gå opp med jobb, studier, økonomi etc, men har vi muligens blitt litt for opptatt av timelister og planlegging? Jeg dømmer ingen for god planlegging, selv om jeg mener at vi kanskje strekker det litt langt til tider. Jeg er enig i at det er både rasjonelt og fornuftig å planlegge når det passer å få barn, men da forventer jeg samme respekt tilbake.
Plutten var aldri planlagt, men tok affære selv og det elsker jeg ham for. Jeg synes faktisk det er noe ekstra kult over uplanlagte barn. De har kommet til verden på sine premisser. De har ikke blitt gitt livets rett, de har tatt den. De bryr seg lite om stjernetegn eller barnehageopptak, de har bare lagt ned loven og sagt: “Øy, jeg vet at dette sikkert passer dårlig, men hold dere fast for her kommer jeg!”
Da min kjære ble gravid var timingen, som man jo gjerne sier, helt uperfekt. Hun var midt i studier, jeg var godt i gang med en relativt ny jobb og hadde på ingen måte verken tid, penger eller lyst på barn. Vi hadde heller ikke vært sammen spesielt lenge. Utgangspunktet var altså ikke det man vil kalle optimalt. Hadde det vært opp til meg, så ville jeg nok fortsatt sittet i en ungkarsleilighet og fordømt småbarnsfamilier, revet meg i håret når småbarn kom på bussen og sagt at jeg ikke har tid til unger, for først vil jeg leve. Men heldigvis: Noen ganger lar livet seg planlegge, andre ganger tar livet ansvar selv.
Jeg har funnet ut at de største gavepakkene i livet ofte kommer helt uventet. En bukett med påtvungne butikkroser på Valentines Day kan ikke måle seg med markblomster på en dag du minst aner det, men trenger det mest. Og hvem planlegger egentlig å vinne i Lotto?
Jeg ser ikke hvorfor det skulle spille noen rolle om barna er planlagt eller ikke, og hvorfor man skal skjule dette for dem. Noen ganger lar livet seg planlegge, andre ganger ikke. Hadde det ikke vært for at plutten slo neven i bordet og sa “Nei nå er jeg klar for å leve litt”, så hadde jeg aldri opplevd det beste som noensinne har hendt meg. At plutten kom til verden er mitt livs største lykke, men hadde det vært opp til meg så ville det aldri skjedd. Bare tanken gjør meg kvalm. For som alle nyfrelste småbarnsforeldre kan være enige om: barna er alt. Det er ingenting i livet så kjært og ekte som blikket til et stolt barn som ser rett på deg og snakker gjennom øynene. Ingen lykke sterkere enn et lykkelig barns trillende latter og ingen opplevelse så stor som deres første vaklende skritt.
Etter noen hektiske dager med spørsmål og svar, synes jeg det passer bra å klinke til med en konkurranse i dag. Og i samarbeid med Libero og Lego har jeg fått æren av å dele ut Lego Duplo-klosser til en verdi av 500 kroner til fem av mine lesere! 🙂 Så hva trenger du å gjøre for å vinne? Hah, det er like enkelt som å steke kjøttdeig. Reglene for konkurransen finner du ved å klikke deg inn her: Libero Duplo-konkurranse
Alt du trenger å gjøre er altså å ta et bilde av barnet ditt som leker med Lego Duplo og legge det ut på Instagram (obs: du må ha åpen profil) og hashtagge med # liberoduplo. Easy peasy japanesey 🙂 Du kan delta med så mange bilder du vil, så da burde det være gode muligheter for å knipse en vinner. Men ikke tro det blir noen enkel sak å vinne, for her skal du få knive med andre ivrige Lego-entusiaster. Her er bidraget fra Mr. Plutten:
Bjørnen Bjørnleifs siste time før stormen
Slagordet til konkurransen er for øvrig: “Fang et øyeblikk av lek”, så kan du ha det i bakhodet når du skal i gang med knipsinga. 5 heldige vinnere kontaktes på Instagram i uke 16 og annonseres på Liberos facebook-side. Der kan du også lese mer om hvordan du kan få kloa i gratis legoklosser ved å kjøpe Liberobleier. Husk at du kan følge med på konkurransen og like andre bilder (eller ditt eget…) på konkurransesiden. For å gjøre det, klikk deg inn her: Libero Duplo-konkurranse
Det var alt, enkelt og greit. Så, kom deg i vei nå. Sleng deg ned på parketten, fyll gulvet med legoklosser og prøv å få knipset gullbildet. Men du kan banne på at akkurat når du har det perfekte bildet på gang, så blir det uklart eller du får fingern foran linsa 😉 Og barn som leker er jo ikke akkurat lette å ta bilde av til tider. Hei hvor det går! Gleder meg til å se deres fjonge innslag i konkurransen. Og du: Løkke tell!
Har du en favorittblomst? Har du mistet venner etter at du fikk barn? Hvor lang er penisen din? (…) Alt dette og mer får du i fjerde og siste del av Svaaaar på spørsmålsrunde! Fyll på tekoppen, trykk Play på Celine DIon-skiva og la oss hoppe i det.
Tina spør: Jeg lurer på hvilke egenskaper som er mest irriterende hos fruen? Og vice versa, selvfølgelig… Haha, jeg tror det mest irriterende ved meg er at jeg gjør det aller meste halvveis 😉 Dette kommer det faktisk et eget blogginnlegg om, haha! Det mest irriterende ved frua er at hun blir fortere sint enn meg og det tar meg ofte på senga, men så klarer hun å vinne meg over med kos og smask etterpå 😛 Jeg var tidenes blodsukker-monster før, men så sluttet jeg med sukker. Presto, no monster no more. Kan anbefale å prøve det.
Nysgjerrig! Spør: Da du og samboeren fikk “plutten”, forandret deres forhold seg mye? Isåfall på hvilke områder? Har svart lengre på dette i en av de tre første innleggene, men for å gi et raskt sammendrag: Mer ansvar, flere hverdager, mindre dating, mer samarbeid, tettere bånd og viktigere å vite at man er der for hverandre. Mindre glitter og mer joggebukse, egentlig 🙂
Cecilie Deinbollen spør: Hva heter plutten? Gustav 🙂
Tenkt på flere plutter med årene? Jepp, absolutt! Før hatet jeg barn, men nå elsker jeg jo de små rakkerne, så da er jeg klar for fler.
Vilde&Birgith&Ane spør: Har du en favorittblomst? Hmmm? Nå er ikke blomster min sterkeste side, men liker peoner i hvert fall. Kanskje også hvitveis, på grunn av våren og alt det der. Evt. Grorudpalme.
Spiser dere noen gang sushi, eventuelt HVA? Jepp! Pleier vel bare å bastille et brett med litt av alt. Kan faktisk anbefale Rema 1000 sin sushi. De er knallgode!. Serr!
Når dere drar på kino, kjøper du popcorn eller baconsnacks, eller går du for godteri? Sluttet med sukkersnop for noen år siden, så det må bli baconsnacks. Mmmmm, bacon. Snacks. Det er latterlig godt.
Grillpølse eller wiener, og så må vi jo huske på, lompe eller brød? Wiener selvfølgelig. I brød. Eller lompe. Eller begge. Sørger for å spise nok wienere til at jeg får prøvd alt tilbehøret som finnes 😉
Mac eller PC? Begge. Bruker begge hver dag, men har ikke hatt mac så lenge. Begynner å like den, spesielt når man er på farten (Macbook air).
Favorittfarge? Blå. Smask til dere også, hvis det egentlig er et kompliment fra en ubarbert og godt voksen herremann.
Line spør: Vil du ha flere barn? isåfall hvor mange og hvilket kjønn? Jepp! Gjerne 1-2 barn til, men kjønn er helt likegyldig. Jeg er klar for alt, bare ikke snøugle. Det blir for mye ansvar.
Hva er det beste og det verste ved å være pappa? Det beste er kort og godt: Å bli pappa. Å gå fra ungkar til far er en vanvittig omstillingsprosess som krever sin mann, men så er det også helt magisk når man innser at man har satt et lite barn til verden som er helt avhengig av at mams og paps representerer og tar ansvar. Det verste er vel nattesøvnen og den konstante ugne følelsen om at noe kan gå galt. Les innlegget: Frykten for mer om dette.
Har forholdet ditt med Christine forandret seg noe etter at dere fikk barn? Absolutt! Har svart på dette lengre opp også, men kort fortalt så føles det vel som at man har gått fra ungdom til voksen. Vi har nok i større grad enn tidligere blitt litt som kolleger, men passer på å sette hverdagskjærligheten høyt. Man har jo ikke samme mulighet til å bare fly rundt på måfå slik som før, så en kinotur nå settes umåtelig større pris på enn tidligere, for mengden tid man bruker i heimen i helgen har skutt i været. Antallet byturer med venner har kræsjlandet.
Har du mistet noen venner etter at du fikk barn? (f.eks som følge av at du drar mindre ut)? Jeg tror ikke jeg har mistet noen venner, men jeg har vel ikke så mye kontakt med dem som før. Dette kan også skyldes at jeg har flyttet fra Oslo til Larvik. Behovet for å henge ut med venner blir betraktelig mindre når man plutselig har en liten småttis i huset og mengden tid man har til dette blir også vesentlig mindre, men da setter man også mer pris på det når man først har tid til venner. Men jeg har absolutt blitt en dårligere “hverdagsvenn” siden jeg sjelden blir med på hverdagsaktiviteter lenger. Større tilstelninger får man derimot alltids prioritert inn 😉
Hvilke stadie av livet ditt liker du best? (barndoommen, ungdomstia, 20-årene osv) Aaaah… Aj aj aj… den var lei. Jeg synes alle stadier av livet har hatt sine høydepunkt og har vel egentlig storkost meg i alle stadiene så langt. Hver tid har sin sjarm. Jeg har alltid trodd at ingenting kan slå tenårene, men jeg liker måten 30-årene har startet på. Holder kanskje en knapp på dem så langt 🙂
Liker du plutten bedre nå som han er i den alderen her eller likte du han bedre som baby? Meget godt spørsmål! Som i spørsmålet over, så har hver tid sin sjarm, men jeg tror jeg har lettere for å omgås ham nå enn da. Nå kan vi spille fotball i stua, finne på tøys, kjøre radiobil og han kan i mye større grad kommunisere direkte med oss. Jeg tror jeg er mye flinkere på dette stadiet enn på babynivået 😉
Hvilke hobbyer har du? Fiske, jogge, blogge, se på tv-serier og lese. Er selvfølgelig kjempeglad i å reise, men blir ikke så mye av det for tiden. Planlegger å bli hekta på sykling, men ikke helt der enda. Har også planer om å komme i gang med noe sært, slik som å bygge plastmodellsett, men har ikke kommet så langt enda. All in due time, som det heter.
Hvem stod opp om natten da plutten var baby? Det var i all hovedsak frøkna gitt. Jeg sto opp mye i helgene, men som oftest var det puppen som var svaret på problemet og da hadde ikke jeg mye å stille opp med.
Marie spør: Hvilke tre råd har du til bonusmødre/-fedre? Her er jeg litt usikker, med tanke på at jeg ikke har noen erfaring verken med eller som bonusforeldre. Jeg kan se for meg at det er viktig å balansere ut forholdet mellom foreldrerollen og venn. Jeg tror rollen som bonusmor/-far kan by på store utfordringer, men hvis man gjør så godt man kan og ikke overkjører bonusbarna, men lytter til dem og tilpasser seg i takt med hverandre, så burde det vel være noenlunde som å være vanlige foreldre. Men du vil ha tre spesifikke råd? Det får bli etter “fingern i lufta”-prinsippet. 1. Husk at siden man ikke er biologisk knyttet, er man helt avhengig av gjensidig respekt og kjærlighet. 2. Vær forelder, ikke bestevenn. 3. Et barn kan aldri få for mange klemmer.
Hva er de viktigste tre tingene dere gjør for å opprettholde kjærligheten å unngå at den blir rutinepreget? – Jeg tror det er viktig å ikke være redd for å vise følelser, både på godt og vondt. Hvis man bare lar alt skure, kan livet fort bli rutinepreget. Hvis du plutselig får et innfall der du synes kjæresten er litt ekstra søt, så si det. Og hvis man føler seg hoppende glad, så hopp da vel. – Ikke ta hverandre for gitt! (obs obs og to streker under svaret) – Sett av tid til å prate, gjerne på sengekanten. Skal ikke være skinnhellig og si at man skal gjøre det hver dag, men gjerne så ofte man kan. Det er veldig fint å prate sammen og man glemmer ofte det i en hektisk hverdag. Og da mener jeg ikke bare “Hei, hvordan gikk det på jobben?”, men litt mer inngående 😉
pappalivet spør: Hvordan finner du tid til å skrive innleggene? Føler Jeg aldri får tid til å oppdatere bloggen. Jaa du gamle bardun, det er et evig dilemma. Å blogge tar jo helt vanvittig med tid, selv om mange tror det er en enkel sak som er gjort på få minutter. Jeg har nok blitt nødt til å prioritere det foran mye annet. Jeg skriver på toget til og fra jobb hver dag, når kveldsstellet til plutten er over legger mor ham for kvelden og da løper jeg rett til pc´n. Da blir det gjerne et par timer med skriblerier. Så svarer jeg på kommentarer mellom slaga, på sengekanten, mens jeg spiser frokost før jobb etc. I tillegg har vi vært så privilegert at plutten har verdens beste besteforeldre som kommer innom ganske ofte for å henge ut med ham og hjelpe til i heimen, så da får jeg frigjort mye bonustid til å jobbe. Men som et tips til alle som ønsker å få mer tid til å blogge vil jeg si at man må tenke hvor man kan finne små lommer av tid i løpet av dagen til å blogge, slik som på toget til jobb etc OG, kanskje viktigst av alt: Ta av tv-tiden 😉
Emma spør: Hvor lang er penisen din? 🙂 Begynner å bli noen år siden jeg fomlet rundt med målebåndet, men siden alt skrumper inn med alderen så vil jeg vel anta at jeg snart ligger på nivå med en vassen IKEA-pølse i brød. Tenk på det neste gang du er ute og handler du.
Stinus34 spør: Hvordan overtale min kjære til å få barn? (Vært sammen i 5 år, jeg er 36 og han 32…. Han er skeptisk, da han mener vi har det bra som vi har det) Aah, det evig dilemmaet. Utrolig mange kvinns som spør meg om akkurat dette. Jeg tror ikke det er noe godt triks å tenke at du må overtale ham, altså i form av en slags tvang. Aller helst burde lysten komme naturlig, men for meg så skjedde det jo bare og først da innså jeg at det var akkurat det jeg egentlig hadde lett etter hele livet. Jeg tror jeg vist ham innlegget Min historie og fått ham til å lese dette. Jeg tror nemlig mange menn er i samme situasjon som jeg var i og da kan du egentlig ikke si stort for å rokke på dem. Jo mer du maser, dess mer skyver du det vekk for ham. Det du trenger er en som snakker hans språk. En som har vært der selv. En som har hatt de nøyaktig samme tankene, men så fått barn og innsett at det er et liv på den andre siden også. Et bedre liv. Det du trenger er meg 😀 Hvis du får lurt ham til å lese Min Historie, kanskje det kan så et lite frø?
Og en ting til: Jeg kan dessverre ikke si så altfor mye om dette akkurat nå, men jeg har noe på gang om akkurat dette temaet. Som sagt så er det mange damer som spør meg om dette og derfor er jeg litt i prosessen med å komme opp med noe som vil kunne være til hjelp, men det er litt sånn hysj hysj og på lengre sikt. Så for nå altså: Send ham link til Min historie. Si at det er en sak om motorsykler eller noe, for all del ikke si at det er en pappablogg 😉 Lykke til! Bare rop på meg igjen hvis det ikke virker, så finner vi på noe annet 🙂
Monica spør 1. Hvilke tre kjente personer ville du invitert på middag og hvorfor? #1: Vladimir Putin. Han skulle kommet til et tomt bord og jeg skulle spurt: “Hvorfor er du så dust? Slutt å være dust, så skal du få mat.”
#2: Heston Blumenthal. Mot at han lager maten selvfølgelig.
#3: Ari Behn. Rett og slett av ren sympati. Jeg har ikke egentlig noe særlig til overs for ham, men jeg tenker at selv Ari fortjener en kveld vekk fra kjerringa. Han kanskje mer enn noen andre. Tenker han begynner å bli rimelig drittlei av å høre om hester, engler og annet vissvass. Så velkommen skal du være, Ari. Nei vent, jeg angrer. Jeg vil heller ha Eminem på besøk. Snakk om inspirerende type! Jeg kunne gjerne tenkt meg å høre mer om oppveksten hans, men så unner jeg jo Ari en kveld vekk fra heimen også. Hmm, kanskje jeg skal droppe Heston Blumenthal da. Uff, eller kanskje Vladi Putt Putt? Ja, jeg dropper Vladimir. Han er uansett for opptatt med krig og fred og politikk og sånn.
2. Hva engasjerer deg mest i hverdagen utenom jobb og familie? Her må jeg faktisk helt ærlig svare bloggen. Det er den jeg bruker absolutt mest tid på og den har blitt min lille baby. Jeg elsker å komme opp med nye ideer, formidle følelser, få tilbakemeldinger fra dere og svare på kommentarer. Jeg har heldigvis andre interesser også, men akkurat nå er det faktisk bloggen som opptar meg aller mest utenom jobb og familie for tiden.
3. Hvilken “superpower” ville du valgt og hvorfor? Lett! Fly. Da kunne jeg enkelt og raskt tatt meg til nye og spennende steder. Jeg har ikke noe behov for å kunne brenne i hjel mine fiender med laserøyne eller løfte enormge kampesteiner, men jeg kunne betalt en god slump med penger for et sett med raffe vinger.
4. Nevn en guilty pleasure Hah, at ingen andre har spurt om dette! Men okei… oj… æsj… Nå bestemte vi oss for å slutte å se på Paradise Hotel i går, så da teller ikke det. Jo, jeg har en. Dansebandmusikk. Jeg hører ydderst sjeldent på det, men når det skulle dukke opp, ja så hater jeg det ikke. Selv om jeg prøver 😉 Min kanskje mest “guilty pleasure” var en gang i tiden at jeg faktisk, oppriktig likte sangen Rosa Helikopter. Det har jeg holdt hemmelig helt frem til nå. Ut av skapet med seg!
5. Hvilken Arnold Schwarzenegger film er din favoritt? Uten tvil Terminator 2. Jeg kunne skrevet en hel bok om den symbolske verdien den filmen har for meg, men det var altså den ultimate “Fåkke lov av mamma og pappa”-filmen da jeg var yngre. Alle kompisene ville se den, men ingen fikk lov. Jeg husker jeg gikk inn i tv-stua til en av storebrødrene mine mens han så på den. Jeg fikk helt hakeslipp og husker enda hvilken scene i filmen som sto på. Jeg ble jagd ut raskt, men skrøt til alle kompisene på skolen dagen etter at jeg hadde sett noen sekunder av det som utvilsomt måtte være tidenes beste film. Da jeg fikk lov til å se den en goood stund senere, så var det jo ikke lenger tvil: Tidenes aller beste film. Den ikoniske verdien den filmen har for meg, er helt på høyde med Flåklypa Grand Prix.
6. Love Actually eller PS I love you? Har faktisk bare sett Love Actually, men den er jo til gjengjeld helt fabulous å se i juletider, så stemmer lett for den. Christmas is all around me! 😉
Ooooooog vi er ferdig!! Hæ? Kan det stemme?
Hellige moses, det ble mye tekst og mange spørsmål!!! Men takk, takk takk takk 🙂 Håper dere satt pris på svarene og er fornøyd. Nå skal pappa kræsjlande i sofaen etter flere dager med spørsmål og svar fra mårra til kveld 😛 Peace and love til alle pappaliebers der ute 🙂 Sleng gjerne igjen en kommentar hvis du har noen tanker om spørsmålsrunden, men hey: Ingen. Flere. Spørsmål! 😀 Haha
Tjolahopp tjolahej! Det er tirsdag og på tide å rulle ut de siste svarene i spørsmålsrunden. Dette er del 3 og i denne runden får vi blant annet få svar på hva Mammahjerte synes om all bloggingen, hvor all hvitfargen tar veien når snøen smelter og hvem som egentlig er sjefen i heimen. Brygg opp en kopp te og grafs i vei 🙂
Silje spør: Hva vil du si er ditt største øyeblikk? Da jeg satt nede på fødestua på Ullevål med dutten i en sånn sykehustralle ved siden av meg og ventet på at Christina skulle bli ferdig på overvåkning. Da var det bare han og meg, og jeg innså plutselig at jeg hadde blitt fattern. Det var helt vilt.
Hva vil du si er det beste å gjøre i Larvik? Har ikke hatt så mye tid til å nyte Larvik enda, men det er jo utrolig mye å se og oppdage. Flotte turer i historiske omgivelser vil jeg tro. Besøke alle de fantastiske stedene i området som Stavern, Bøkeskogen, Nevlunghavn, Ula etc. Selv elsker jeg å suse rundt i båten og fiske. Nyt den fantastiske skjærgården om du kan.
Hva håper du kommer ut av bloggingen din, nå som den er blitt ganske populær? Jeg håper jeg kan bruke bloggen som et fundament for å bygge videre til andre artige påfunn og her har jeg mange visjoner: bok, forum, foredrag, kurs etc etc. Den som lever får sjå 😉
Ole Martin spør: Hvem er mest interessert i å fornye i heimen? Er du med på avgjørelsen? Frua er mest interessert, men jeg får jo lov til å gjøre mye av jobben da. Det dukker stadig opp nye ting her som jeg ikke har vært med på å avgjøre, men hun har fritt løyve til sånt.
Har dere middagsplan for en uke omgangen? Hvem lager mest mat? Vi prøver å ha ukesplaner, men det går oftest bajs. Jeg pleide å lage mest mat, men grunnet mye jobbing og blogging, har det blitt til at hun har tatt over grytene. Jeg håper å gjøre et comeback der etter hvert 😉
Trives du i Larvik og jobb? Jeg elsker Larvik og omegn. Jobber i Tønsberg, så det er helt gull. Fin liten togtur gjennom lunt Vestfoldsk landskap hver dag og det gir ro i sjela. Det passer nok ekstra bra når man har passert 30 og fått en kid, for ungkarspeter ville nok synes det var rimelig kjedelig her ute, men nå for tiden setter jeg langt mer pris på en time i båten enn en tur på byen, så da passer det utmerket å bo litt lunt til utenfor storbyens kjaaaas 😉
Larsen spør: Men du som er mann, sammenlikner dere frua deres med andre damer? Eller er fokuset mindre på andre damer enn vi vil ha det til? (Nå høres jeg ut som en vanvittig sjalu person, noe jeg egentlig ikke er, men dette bunner mest i dårlig selvtillit). Jeg tror man gjør det ubevisst uansett jeg. Sammenligner ikke du mannen din med andre menn? Jeg tror dere damer gjør best i å bare puste med magen og være dere selv. Men du, tenk over dette: Hva kommer egentlig dårlig selvtillit av? Er ikke det egentlig din egen oppfatning av hvordan du tror at du fremstår i andres øyne? Da er det egentlig ikke “selvtillit” lenger. Ikk legg altfor mye i andres mulige vurdering av en selv, tenk heller hva du er mest stolt over av deg selv og fokuser på det. Ikke bry deg så mye om hva andre folk mener, for DU er deg og det er DEG du må dele resten av livet ditt med, så hvorfor ikke bare ha det mest mulig gøy langs veien og være fornøyd med deg selv akkurat slik du er? Hadde du vært noe som helst annerledes, så hadde det ikke vært deg vettu 😉 Hvordan andre damer ser ut eller er, burde være revnende likegyldig. Snakk litt med deg selv om du må, det gjør jeg i blant, bli bestevenn med deg selv og ikke vær så hard mot deg selv. Klarer du det, ja da kan det vel være det samme om mannen sammenlikner deg med andre damer, for du er ikke andre damer. Andre damer finnes det flere milliarder av, men det finnes jo faktisk bare én av deg! Sug på den karamellen du! 🙂
Skruepappa spør: Hva syntes du om Larviks eneste lokalavis Østlands Posten? Jeg synes alle steder trenger en god lokalavis og ØP er et viktig innslag i hverdagen, selv om jeg ikke rekker å lese den så ofte. Satser på at ØP er til stede når plutten begynner å spille håndballkamper, for å ta bilder og skrive flotte tekster om unggutten fra Larvik og den fantastiske karrieren han går i vente. Ellers peser jeg svigerfattern på dem 😉
Har du planer om å engasjere deg i politikken i Larvik? Ordfører kandidat i 2015 eller 2019? Aldri. Politikk er for folk som har orden i sysakene. Men jeg kan tipse om en røddig kandidat hvis du vil. Hvis han tid til å stille til valg da. Har hørt at han planlegger et rimelig tett treningsopplegg og konkurranser nedover i Europa de kommende årene.
interiorgirl1 spør: hei! har du en fin dag? Jepp! Har hatt bøttevis med hyggelig familiebesøk innom i helgen og det er alltid topp stemning. Men nå har det jo faktisk rukket å bli tirsdag, så akkurat nå gleder jeg meg litt til å få ut svarinnlegg og deretter deise ned i sofaen for kvelden 😉 Har sjekket ut kinobillettene forresten, aner ikke hva som har gått galt, men beklager det på det groveste. Har det orndet seg? Hvis ikke må du rope ut 🙂
Astrid spør: Kan du si 3 positive egenskaper du har og 3 negative? Positive: Kreativ, ærlig og udelt positiv. Negative: Usystematisk, surrehue og notorisk uformell.
Hvordan møttes du og mammahjerte? Har svart på dette tidligere også, men raskt sammendrag: På nettet 😀 Først via blogging for mange år siden og deretter via en felles bekjent på facebook.
Hvordan er ditt forhold til trening? Jeg elsker å trene! Har spilt aktiv håndball i mange år, men etter den første korsbåndsskaden måtte jeg bryte. Etter det har jeg prøvd mye rart og røket på tre nye kneoperasjoner, men gir meg ikke. For tiden blir det litt lite tid til trening, men tar en joggetur når jeg kan og har hengt opp en boksesekk som får kjørt seg i blant.
Er det vanskelig med avholdsåret ditt? Nix, det er faktisk lett som en plett så langt. Begynner å bli røddig glad i munkholm 😉
Maria spør: Føler du at forholdet med Christina har blitt bedre eller dårligere etter at dere fikk barn? Forholdet forandrer seg veldig når man får barn og man går nye prøvelser i vente. Vårt forhold har nok blitt både bedre og sterkere, selv om det er langt mindre hete kvelder, vampete dater og nysgjerrige ungdomskjærlighet enn før. Som småbarnsforeldre blir man litt kolleger til tider, men sånn er det bare. Da blir de søte stundene bare enda finere 🙂
Carina spør: Hva var det som inspirerte deg til å bli en (pappa)blogger? De fleste gutter(menn?) jeg kjenner synes blogging er tull. Har svart på dette lenger opp i teksten, men kort fortalt så har jeg alltid elsket å skrive og da plutten kom til verden så var det altfor mange følelser som steg opp til overflaten til at jeg klarte å holde dem innesperret. Da ville jeg eksplodert.
Silje, unga mamma til pseudio tvillinger spør: Hva jobber du med? Tekstforfatter i et kommunikasjonsbyrå.
Hva jobber kona/samboeren din med? Hun ble plutselig gravid midt i studiene, så står vel på status quo der inntil videre.
Hva syntes hun om at du blogger? Hun støtter det fullt og helt, selv om det går med mye tid. Veldig mye tid, faktisk. Men hun vet hvor mye jeg setter pris på det og at det gir meg utløp for kreativiteten, så da er det god stemning. Så får hun mer tid alene til å se på sine “guilty pleasures” på tv 😉
Vil dere ha flere barn? Jepp! Minst én til i hvert fall. Så får vi se 😉
Busta spør: Hvordan møttes du og Christina? Tok det lang tid før dere fant ut at dere var en match? Som svart over, så møttes vi litt tilfeldig via blogging på nett og deretter på facebook noen år senere. Da vi først møttes ansikt til ansikt var det faktisk kjærlighet ved første blikk. Og resten er historie 🙂
Ida spør: Jeg lurer på hva som fikk deg til å bestemme deg for å skrive en blogg, dele så mye privat (med så mange) og hvordan du har tid?! Hei Ida! Tusen takk for den lange og hyggelige kommentaren 🙂 🙂 For å svare på spørsmålet: Har svart på dette lenger opp i teksten, men kort fortalt så har jeg alltid elsket å skrive og da plutten kom til verden så var det altfor mange følelser som steg opp til overflaten til at jeg klarte å holde dem innesperret. Det regelrett fosset over av følelsen fra første sekund. Deretter har egentlig bare gått sin gang og jeg tror jeg deler så mye privat fordi jeg ser at det potensielt kan hjelpe og inspirere mange. Min misjon er jo å få menn der ute til å bli litt mindre redd for å få barn, for jeg var jo veldig lite glad i barn tidligere selv, så prøver å nå ut til vordende fedre, ungkarer, nybakte fedre og fruene deres. Det er nok denne misjonen og alle de utrolig hyggelige kommentarene som får meg til å droppe alle timene jeg kunne brukt i sofaen med ostepop og søple-tv. Men tiden er absolutt det største problemet ja. Prøver å reorganisere hverdagen litt fremover for å få kabalen til å gå opp, så får vi se da 😉 Og igjen: Tusen takk for den egentlige kommentaren din 🙂 Gleder meg til å tilbringe mange timer sammen med deg også og hvis det er noe, så må du bare kommentere i vei eller sende meg spørsmål. HIGH FIVE!
Ida (trønderen) spør: Hvis du hadde muligheten til å reise tilbake i tid og rette opp i noe, uten at det forandret framtiden og det livet du lever i dag, hva ville det vært? Tenker ikke på “noe” som å hindre at Hitler ble født, men mer i den personlige gata altså…. Jeg har faktisk bestemt meg for at jeg aldri ville reist tilbake og endret på så mye som en smule, for sommerfugleffekten ville uansett gjort at livet ville endret seg dramatisk. Jeg har det så bra der jeg er nå, så jeg ville ikke endret på så mye som en drue. Det er faktisk blitt en slags livsfilosofi, for jeg angrer bevisst aldri på noe. Alle feilskjær er bare erfaringer langs veien. Men okei, for å gi deg det svaret du egentlig ønsker da: Jeg ville gått tilbake til ungdomsskolen og gitt meg selv en lusing rett i neserota og sagt “Oppfør deg!”, så er det et par episoder der jeg helst skulle droppet å forårsake. Rektors kontor, oppvask med skoleledelesen og alt det der.
Jan-Erik spør: Hey Bro!! Mitt spm er: Når kunne dere tenke dere å dukke opp på besøk? :) Koz & klemz Hah, anytime bro! Men da må dere tillate brunost først!! Og forresten: Håper printeren har dukket opp? /bro fist
Magnus spør: Har du noen spesielle hobbyer? Veldig glad i å fiske. Annet enn det så går det vel litt i trening (jogging, boksing) og blogging. Blogging telles vel som en spesiell hobby eller? Det er jo der all fritiden min går med. Og selvfølgelig: Kairosoft-spill på mobilen, haha. Okei, DER har vi sær hobby. Har kjøpt inn et plastbyggesett av HMS Victory og tenker at jeg skal få tid til å bygge det sammen og høre på chill musikk, men ser aldri ut til å få tid til sånt.
Hva slags forhold har du til musikk evt hva slags musikk liker du? Jeg har et meget sterkt forhold til musikk. Jeg hører på musikk hele tiden og har en ganske snodig musikksmak. Jeg har alltid musikk på ørene når jeg jobber og konsentrerer best med høy musikk i øretrompeten. Kunne svart “hører på alt” men det svarer jo alle, så kan bryte det ned til noen godbiter. Jeg kan være like glad i kommers klissepop, som jodling. For to minutter siden hørte jeg på “Mojo – Carnival” (fantastisk dubstep-låt, sjekk ut), men akkurat nå hører jeg faktisk på Jutullaget (trekkspillmusikk!). Når jeg jobber så hører jeg stort sett alltid på Dubstep/EH, Black Metal eller ambient chill. Ellers går det mye i generell rock og radiohits. Om jeg skal trekke frem et potpurri av favorittartister: Philter, Eminem, Savant, Dimmu Borgir, Muse, System of a Down, Beatles, Emil Jensen.
Hvilket år var dine beste år før du fikk plutten? Ungdomsskolen og videregående var hysterisk. Da var det kun moro og ingen konsekvenser. Good times. Og ikke minst det halvåret jeg bodde i Japan. Mmmm, magic.
Hvilken fase av livet syns har vært vanskeligst hittil evt. hvorfor? Var en periode for noen år siden der mye stanget og både jobb og forhold røk relativt på likt. Det var en litt kjeksete periode naturligvis 😉 Men så ble det raskt vridd til optimisme og da ordna det seg fint for han far.
Bonusspørsmål fra Facebook
Bent Engebretsen spør: Hvor blir det av all hvitfargen når snøen smelter? Den selger svenskene til tyskerne som vaskepulver.
Marius Engesrønning spør: Hvorfor plukker ikke hundeeiere opp driten? Fordi de er noen late pungfjes. Alle burde plukke opp etter bikkja si. På samme måte krever jeg egentlig at alle naboene kommer til hagen min og plukker opp skiten etter kattene sine også, for det begynner å gå meg på nervene.
Linn Grimm spør: Når kommer neste”plutt”? Som de sier i en av tidenes beste filmer, Flåklypa Grand Prix: Time will show 😉
Jaakko Lintunen spør: Hva har du i pannekakerøren din? Havregryn, rismelk, stevia, en klype salt og sammalt speltmel. Klin på med litt jordbærsyltetøy, kanskje litt kanel og ei skive brunost på pannekaka og du er i himmern, bror.
Espen Andersen spør: Tjener du penger på bloggingen? Joda, tikker nå inn ei og anna krone. Hele det første året jeg blogget tror jeg ikke jeg fikk så mye som en banan til sammen, men nå har det tatt seg opp litt. Blir vel ikke akkurat fet av det, men kanskje på sikt 🙂 Skulle vært interessant å regnet på timelønna for en gjennomsnittsblogger. Den tror jeg ligger på nivå med anleggsarbeiderne i Sochi.
— slutt på del 3 —
We’re cooking with gas now! Da var 3 av 4 svarinnlegg i boks og siste innlegg kommer om ikke så fryktelig lenge. Da får du endelig svar på spørsmålet vi alle har lurt på: Hva er det egentlig som gjemmer seg i joggebuksene til han far? Og en bøtte med andre spørsmål også selvfølgelig. Og hva har Ari Behn med saken å gjøre? Følg med 😉
