Store hunder, små hunder, korthårede og langhårede – det finnes mange slags hunder å bli glad i. De kan trives på fanget, bli med på skogstur, læres opp til artige triks og være en bestevenn for livet.
Men har du bestemt deg for å kjøpe en hund, så har du også kjøpt deg et ansvar. Et ansvar som dessverre inkluderer ganske mye bæsj.
For hunder er søte, hunder er fine og jeg skjønner godt at mange vil skaffe seg hund. Men jeg er så drittlei av å se hundekabler sprette opp som hvitveis hvert eneste år når snøen smelter.
Det er ikke så vanskelig: Har du hund? Plukk opp etter den!
Selv så smarte hunder er, så har de enda ikke lært seg å bruke et vanlig klosett, og må derfor ty til naturen når naturen kaller.
Å ha hund, innebærer ikke bare å mate, kose, stelle, og leke, men hele pakka. Så 3-4 ganger om dagen, må man lufte hunden så den kan gjøre sitt fornødne, lukte litt på verden og få seg en strekk på beina. Og det ingen salgsplakater forteller deg, er at dette også betyr at du store deler av tiden går rundt og bærer på bæsj.
To-tre små svarte poser som henger og dingler fra fingrene mens du tasser gatelangs. Kanskje lukter de litt også. Og det er noe dritt. Bokstavelig talt! Men vet du hva? Shit happens, det er avtalen du har signert da du kjøpte deg hund.
Men mange gir totalt blanke i dette ansvaret og lar dritten ligge. Så ligger den der til allmenn sjenanse og stinker opp nabolaget. Og vet du hva? Det er faktisk ikke greit! Ta med deg dritten hjem, din dritt.
Ja, for det er faktisk DIN dritt. Ikke bikkjas ansvar, ikke bikkjas problem. Det er din hund, ditt ansvar, ditt problem.
Jeg som småbarnsfar kan ikke si: ”Oj, babyen har bæsjet på baderomsgulvet? Ja ja, han får vel plukke det opp selv da”. Nei, når du bestemte deg for å skaffe deg hund, så kjøpte du deg også et ansvar.
Jeg har hund selv og sitter daglig på huk og ser etter bæsj. Er det litt mørkt, fisker jeg frem mobilen, skrur på lommelykten og lyser etter kabler helt til klokka blir fire.
Tror du det er noe kult? Tror du jeg liker det? Kanskje få litt hundebajs på hanskene hvis jeg ikke er forsiktig? Nei, men det er min jobb som hundeeier. Det er min fordømte plikt! Og jeg er møkk lei late drittfolk som gir oss andre et dårlig rykte.
Dessuten har jeg barn. Som elsker å leke i snøen. Spesielt de store snøfonnene som kan brukes som akebakke og klatrestativ. Og det synes jeg de skal få lov til, uten å måtte komme tilbake med bæsj på ryggen og lukte som en festivaldass.
Er det virkelig sånn vi vil ha det? Har vi ingen stolthet? Bryr vi oss ikke mer om nabolaget vårt enn at vi ønsker at det flyter over av bæsj og fremstår som en eneste stor utedass?
Dumskap eller latskap: Det finnes faktisk ingen unnskyldning for ikke å plukke opp etter bikkja si. Du vet hva du går til når du skaffer deg hund. Hunder bæsjer. Ute. Og det er enhver hundeeiers ansvar å plukke opp.
Tenk hvis alle hundeeiere hadde vært like ansvarløse – hva da? La oss regne på det.
En undersøkelse fra 2008 viser nemlig at det finnes rundt 414 000 hunder i Norge. Empiriske studier viser at en hund får rundt 3 turer om dagen og bæsjer i snitt 2 ganger per tur. Det blir 6 kabler per hund per dag, som til sammen blir: 2484000. Så med andre ord:
2 500 000 hundebæsjer om dagen!
OVER 900 000 000 HUNDEBÆSJER I ÅRET!!
Hvordan i helvete skulle det gått hvis alle bare lot dritten ligge? Jo, det skal jeg si deg. Da hadde de som lager støvler blitt milliardærer, fordi alle hadde måttet gå til anskaffelse av vadere og høye støvler, siden samtlige ville gått rundt med dritt til knærne.
Er det sånn vi vil ha det? At man må kjøpe seg kajakk for å ro seg gjennom et hav av bajs på vei til butikken? Nei.
Så neste gang jeg ser noen som ikke plukker opp etter sin søte lille Vovvo, Fido, Rambo eller Lady, har jeg seriøst lyst til å plukke opp puddingen og kaste den etter dem.
Og hvis de blir sure? Hey, shit happens. Nå er dritten din på dine klær, istedenfor på mine sko, i mitt nabolag eller på mine barns vinterdress. Rettferdighet og karma, kalles det.
Når man våkner opp og titter ut, er det ikke lysere?
Når man går ut døra, kvitrer ikke fuglene?
Og snøen, er ikke den i stadig retrett?
Jo, til alt. Og det betyr, min venn: Våren er på vei!
Ja da, jau da, jo sann og jepp yes, jeg vet det er tidlig. Altfor tidlig. Enda er det lenge igjen til bunadsskjorta skal tines og strykes, men allerede nå er det lov til å begynne å drømme. For det skjer ting! Det er ikke mørkeste, kaldeste vinter lenger.
Og det er samme greia hvert eneste år. Nesten nøyaktig på dagen. Bursdagen til eldstemann: 12. februar. Da snur det. I år skjedde det en merkbar endring allerede dagen før, mandag for to uker siden. Merket det da jeg gikk morgentur med Teo.
Det var noe med fuglene og luften. Et lunt preg, en eim av grønt, et hint av varme i alt det kalde. Himmelen var liksom blåere og fylt med en vårlig optimisme.
Og DET er en tanke jeg virkelig elsker, her jeg sitter og tenker at vinteren er evigvarende. For den er ikke det. Den er i stadig retrett!
Dagene blir lysere, lengre, varmere og bedre. Enda er det lenge til vår, men hver dag er et lite skritt mot grønnere gress. Og det synes jeg er en finfin tanke å ta med seg inn i en ny vinteruke.
Våren flørter i det fjerne. Enda gjemt bak horisonten, men den mørkeste vinter er for lengst forbi. Fuglekvitter, hvitveis, varme kinn og av med jakka – våren er på vei ❤️🌱
Det føltes rart å si ha det på parkeringsplassen. Veldig rart. Bilen full av ski, staver, akebrett og vinterklær. Mat, pysj, toalettsaker og pastiller. Men ingen mamma.
For da vi dro på vinterferie for noen dager siden, tok Christina den tøffe beslutningen om å bli igjen hjemme. Alene. Hun var fortsatt pjusk i formen og på ingen måte avreiseklar. Så derfor ble hun igjen hjemme med Teo. Første gangen uten barn over flere dager siden.. ja, barna.
Jeg var veldig usikker på hvordan barna ville takle det, og på mammatårene på parkeringsplassen, var jeg jaggu usikker på hvordan hun vil takle det også.
Og helt ærlig: ganske usikker på hvordan jeg selv ville takle det også. Men det har altså gått så fantastisk bra! Tenk det, før kunne jeg ikke være alene med bare ett barn i 10 minutter uten å få tilløp til angst, men nå kan jeg legge i vei på tur alene.
Det er jo helt nydelig! Det er ikke selvskryt altså, det er mer alderen på barna. Ikke lenger babyer med servicebehov i hue og hekken fra morgen til kveld, men to ganske store barn. Og det gjør jobben så utrolig mye lettere for pappa, for jeg er ikke så veldig flink med babyer, men helt ok med barn.
Alle aldre har sine fordeler og ulemper, sjarm og usjarm, men det ER lettere å dra på tur med to på 7 og 4 år, fremfor 3 og 0 år. Forskjellen er som natt og dag, hund og ulv, sjokolade og pultost.
Det gjør jo også jobben ganske grei når det er en drøss med fettere og kusiner å leke med her. Bare oss tre på en løen trehytte på vidda hadde brått blitt noe annet.
Men på hytta med familien koser vi oss dagen lang med ski og bad og kortspill og moro, og om kvelden er det en rask telefon til mamma for å oppsummere hele dagen, før det bysse lalles.
Hadde vel forventet at det kom til å bli ganske mye mammamas, mammatårer og mammasavn.
Meeeen da vi satt og spilte Uno med onkel Håvard og fetterflokken i dag, og jeg spurte om lillesnupp var klar for å reise hjem i morgen, svarte hun ganske overraskende og med et hint av en tåre i øyet at hun ville være her mye mye lenger 😊
Etter fem seige dager i sykdomskarantene, føltes det historisk godt å frese opp den stupbratte oppkjørselen til hytta og møte hoppende glade fettere og kusiner. Endelig vinterferie!
Siden da har det gått i ett. Barneflokken løper fra rom til rom og jubler fra morgen til kveld. De spiller spill, leker gjemsel, bader i jacuzzien og har det som plommen.
I dag har vi vært på skitur, grillet pølser, feiret bursdag og hatt det jubalong.
På sånne dager blir det selvfølgelig ikke et halvt sekund til overs for far å sette seg med macen i fanget og komme opp med kløktige blogginnlegg, selv når leggetiden forskyves med minst et par timer, så her kommer et bilde.
Jeg burde kanskje gått for et potpurri av herlige bilder av barn i lek, voksne på ski og en familie i full harmoni, men neida, jeg går for Terkel. I en sekk.
Sliten, men glad, på tur med familien og klar for en matbit. Sitter og varmer seg i mammas sekk, mens han venter på at noen synes så synd på ham der han sitter og gjør seg stusselig, at de stikker til ham en liten pølsebit eller to.
Hvem har sagt at man trenger et helt fjell for å feire vinterferien? Alt man trenger er en hage og litt godt humør 😄
Planen var egentlig å pakke bagen og stikke til fjells så fort skolen ringte ut til ferie, men det satt barnehagebasiluskene en ganske effektiv stopper for.
Og etter at barna og jeg var blitt friske som fisker, måtte vi vente noen dager ekstra på mor i huset. Men bare fordi man er hjemme, betyr ikke det at man ikke kan få en fullverdig vinterferie for det!
Skiføre og bålplass ligger jo klar i hagen og venter! 😊
Så med sekken pakket full med niste, kakao, tennved og godsaker, spente vi på oss skiene og dro til fjellsskogs hagen. Og det skulle vise seg å bli en eneste stor opptur!
Først tok vi en runde med skiene på den store fotballplassen ved huset, så forserte vi bar asfalt og beveget oss over til egen hage, der snømengdene sikret både gode akeforhold og verdige utfordringer for utrente fiskebein.
Jaggu så også solen sitt snitt til å bli med på festen!
Brått var det nesten litt påskestemning bak i hagen. Sånt no hakke de på fjellet. Det blir liksom litt lunere med ly fra både husvegger og thuja på alle kanter enn på vidda 😉
Men det tar på å herje rundt, og etter noen timer med lek og moro var både apekattene og apepappa sultne som ulver.
Da passer det bra å fyre i gang et bål og få på noe skikkelig digg mat. Til hage-ekspedisjonen hadde jeg smurt tre sett med ostesmørbrød laget med deilig, ferskt Polarbrød.
Polarbrød er hele familiens favorittbrød og egner seg like godt til frokost som på nistepakka. Polarbrød kommer ferske og fristende fra butikken, men jeg liker å ha en hel gjeng på lur i fryseren. Tiner på få minutter og gjenoppstår like saftige som om de skulle vært bakt samme morgen.
Til ostesmørbrødene serverte jeg kakao, tradisjonell tur-appelsin og siden vi hadde fyr på bålet: Grillet marshmallows til dessert! La oss bare si at barna mildt sagt var fornøyd med menyen.
Polarbrød smaker kanskje godt til vanlig, men det ble helt SYKT GODT av å få en runde på bålet. Anbefales på det varmeste! Med et dryss pizzakrydder og en dæsj ketchup blir det helt himmelsk.
…om enn kanskje en anelse brent i kantene denne gangen 😅
Med sekken tom for godsaker, var det på tide å peke nesa hjemover.
Og det beste med å dra på vinterferie i hagen, er selvfølgelig at det er veldig kort vei tilbake når man er sliten, mett og klar for sofaen.
Takk for turen ☀️
P.S. Polarbrød finnes i mange fristende varianter, bakes uten konserveringsmidler og finnes i de aller fleste dagligvarebutikker.
Ungdom har Fortnite. Snapchat, TikTok, chatting og serier.
Barn har leker. Nettbrett, puslespill, perler og plastelina.
Småbarnsmødre har DIY-prosjekter. Kvinneguiden, messenger og kafébesøk med venninner.
Hunden har en pipeleke, katten har en mus.
Men hva med oss småbarnsfedre? Hva har vi? Hva er mindfullness for sånne som meg? Jo, det skal jeg si deg.
Lego.
Sitte og pille med små plastbiter som bit for bit blir en stor konstruksjon. Føle seg litt som en ingeniør. På lavt nivå, men dog.
Gjerne lære opp og pusle med barna, men kan også ta roret alene. Bygger vel egentlig med barna mest for å få leke med Lego uten å få rare blikk 😉
Med disse to hendene kan jeg lage hva jeg vil. Bygge en båt eller hvorfor ikke en bil? Eller et indisk palass?! Jeg kan klare alt! Så lenge det kommer i bittesmå plastbiter og medfølgende manual.
Fylle kaffekoppen, skru på litt musikk, sysle rundt med hvilepuls.
Det er en perfekt overgang mellom småbarnslivet og voksenlivet, og gir ekte mestringsfølelse for oss som ikke akkurat er født til å skru og mekke på ekte biler.
Bygge noe. Få til noe. Være litt byggherre mellom Peppa Gris og frokost.
Bare synd man er litt for gammel til å leke med det man har bygd når man først er ferdig 😉
Det skulle bli min beste uke i ”Fit for fight”. Det endte i potetgull, sjokolade og cola ☹️
Det skulle bli en dritbra uke. Gledet meg til å sparke i gang den nye uka med markløft på mandag. Prøve ny personlig rekord og gi gass fra start. Spise sunt, trene bra, legge meg tidlig og alt i alt fremstå som et prakteksemplar av menneskerasen.
Det startet med sykt barn, så ble jeg syk selv og når jeg blir syk så blir jeg patetisk. Synes supersynd på meg selv og opphever alle grenser og forbud. Har jeg lyst på cola, så får jeg cola. Jeg er jo syk!
Som er greit så lenge man er syk, men så blir man frisk da. Og man har fortsatt lyst på cola.. Og da kommer dårlige unnskyldninger billig.
For jeg har jo tross alt skrumpet inn under disse sykdomsdagene, så da kan det jo ikke skade med en liten sjokoladebit? Og det er fy-fy å kaste mat, så den colaen jeg åpnet da jeg var syk, blir jeg nødt til å drikke opp. Kanskje kjøpe en til også, siden de var på tilbud..
Jeg har jo vært syk nå, kroppen trenger sukker for å bygge seg opp. Og ganske mye mat. Men det bør være lett-fordøyelig mat, så pizza er nok lurt. Med cola. Og en liten sjokoladebit.
Og vips så sitter man der og fråtser i den samme satans maten man prøver å flykte fra!!
Det er en klassisk ond sirkel som kan velte hele lasset. Starter i det små, men selvforakten bygger seg bare sterkere og sterkere i takt med at man fortsetter å spise dritt og føle seg dritt. Til slutt gir man bare opp hele greia for å slutte å føle seg dårlig. For har man først gitt opp, så slipper man i hvert fall å ha dårlig samvittighet.
Men nei.
Ikke faen!
Ikke denne gangen!
Jeg skal ikke la denne ene uka ødelegge hele greia. Jeg skal vise at jeg er sterkere enn dette. For én gangs skyld skal jeg sparke potetgullet i fleisen og vise at jeg er bedre enn det der. Så nå er det slutt!
Det ble en mørk uke med mye dritt. Det ble alle vanene jeg prøver å slippe unna, helt ned til å ligge med mobilen i trynet til laaangt på natt, bare for å våkne opp etter få timers søvn og føle seg som en brukt dritt.
Det er akkurat på et tidspunkt som dette at jeg typisk ville gitt opp, og det er akkurat derfor jeg nå sier farvel til potetgull, sjokolade og den bedritne colaen.
I morgen tidlig skal jeg sparke i gang vinterferien med en sunn og god frokost, så skal jeg rett til treningssenteret og løfte dritten ut av hver eneste vekt jeg ser. Og hvis jeg ser en eneste sjokolade, skal jeg sparke den rett i nøttene.
Ikke bare på Valentines Day og julaften, men hver eneste dag. Hele tiden.
Selvfølgelig kan du irritere meg, jeg irriterer deg også, men det er jo bare sånn det er å være sammen. Og det vet vi begge to.
Selvfølgelig kan vi krangle, men det rare er at det skjer så sjelden. Det er et ordtak som sier at ”fisk og gjester begynner å lukte etter tre dager”, så hvorfor lukter ikke vi? Man skulle tro at etter 8 år med den samme fisken i hus, dag ut og dag inn, skulle det ha begynt å lukte ganske ugreit innen nå.
Men det lukter fortsatt som tøymykner. Som er rart, for vi går oppå hverandre stort sett hele dagen lang. Døgnet rundt, året rundt. Hjemmekontor på begge to og mye hjemme sånn ellers også. Likevel vil jeg alltid ha mer.
Og det er ikke fordi jeg er så stormende forelsket. I starten er det jo mye av det. Klining på sofaen og stjerner i øynene.
Jeg er fortsatt forelsket, men kanskje mer sånn hverdagsforelsket. Men jeg må ha deg. Vil ha deg rundt meg, se deg, høre deg, kjenne lukten av deg. Kall det avhengig om du vil. Avhengig av deg.
Selvfølgelig har vi dårlige dager.
Selvfølgelig finnes det stunder jeg har lyst til å ta deg i beltehempa og lempe deg ut døra. Og selvfølgelig vet jeg at når jeg er på mitt aller mest irriterende, må det være fryktelig fristende å angripe meg med en rusten gaffel.
Men det er gjerne da man kjenner det mest. Kjærligheten. Virkelighetens realiteter baner vei. Hva i all verden skulle jeg gjort uten deg? Bare tanken gjør meg kvalm. Vi er for bra for dette. Det er oss to uansett.
Hvem bryr seg om hvem som glemte å lukke fryseren eller hvem som sa hva for å irritere den andre? Livet er for kort for tullete småting, jeg vil heller bruke tiden på å elske deg.
Okei da, kanskje er jeg litt nyforelsket likevel ❤️
Det startet så bra. Så fantastisk bra! Mandag var knitrende blå, skyfri og vakker.
Fuglene tok bølgen og luften hadde en tydelig eim av vår. Vår! I starten av februar! Jeg trodde jeg skulle krepere. For en fantastisk uke dette skulle bli!
Jeg husker det nøyaktige øyeblikket jeg innså at det kom til å skje. Mandag kveld ca. kl. 20.
Jeg lå på sengen og skulle lese kveldens to avsnitt i ”Charlie og sjokoladefabrikken” for eldstemann, da jeg kjente det. Et urk i magen. Christina lå allerede flatt ut på flisene nede og jeg visste at Noro lå i luften. Trodde kanskje jeg hadde klart å unngå det, men urket var ikke til å ta feil av. Nedtellingen var i gang.
Og det kunne ikke passet dårligere, for dagen som ventet var ingen vanlig tirsdag, men bursdagen til eldstemann. Den store 7-årsdagen. Tenk det, 7 år! Herregud, det føles som i går at han stabbet rundt her i bleier, og nå er han snart klar et liv med tægging, moped og smugrøyking.
Så å bli syk på en sånn dag er selvfølgelig helt uaktuelt. Likevel.. lyden av en påkjørt grevling i magen var ikke til å ta feil av. Winter is coming.
Så jeg leste ferdig, løp ut i stua, blogget ferdig for kvelden, ryddet kjøkkenet, luftet Teo, pakket inn gaver, preppet bursdagsfrokost og kastet meg i loppekassa. Alt vi kan gjøre nå er å be til Dan Børge og krysse fingrene.
Men én time senere… La oss ikke gå i detaljer, men vi kan vel bare si det sånn at rundt 60% av kroppsvekten min nå er overlevert til renovasjonsetaten. Alt som ikke var boltet fast eller laget av bein, forlot kroppen i strie strømmer.
Og med det gikk også bursdagen i dass. Vi klarte å karre oss til en liten bursdagsfrokost på senga, men så fort jubilanten var sendt på skolen, lå vi rett ut resten av dagen.
Jeg husker så vidt at svigermor var innom etter skoletid, men så var det kvelden igjen. Hele den store dagen – svusj ned i do.
Og sånn har hele uka gått. Til og fra husets Spa-avdeling i travel skytteltrafikk. Først én, så to, så hele gjengen.
Så da jeg endelig følte meg klar for å ta en tur på butikken, var jeg både drittlei (…), utmattet og ferdig. Jeg måtte ha ritz og cola, koste hva det koste vil!
Det funker sikkert ikke, men jeg bare må ha det så fort jeg blir dårlig. Ritz-kjeks og Coca Cola. Henger nok igjen fra barndommen og kanskje er det bare placebo, men placebo er mer enn godt nok for meg når jeg henger over skåla som en sjøløve i fiskebøtta.
Men jeg ønsket ikke å smitte selv min verste fiende med Norovirus, og derfor pakket jeg meg inn med alt jeg hadde. Buff som ansiktsmaske, jakke med hette, lue, hansker, hele sulamitten. Alt for å unngå å smitte halve Larviks eldrebefolkning med livstruende diaré.
Meeen jeg glemte selvfølgelig å tenke på at det også fikk meg til å se ut som en helt vanlig raner, der jeg stormet inn døra og rett mot kassa for å hente en kurv.
Så beklager til deg som gikk fra svart til hvitt hår på 0,8 sekunder. Jeg mente ikke å rane deg, jeg måtte bare ha ritz og cola. Og jeg hadde dårlig tid.
For alle som noensinne har vært en av Norogudens disipler, ved at den krever at man ofrer til det hellige porselensalter minst hvert 30. minutt 😅
Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi har da fått bygget litt Lego i disse dagene, og Christina og jeg har jaggu klart å få sett én episode av Kjendis-farmen!
Og nå som vi endelig er på bedringens vei, kan vi se frem til en rolig kveld i sofakroken. Ingen Norovirus, ingen dobesøk – bare nyte synet av Charter-Svein som bygger ting.
// God helg a! 😄
P.S. Valentines Day feiret vi på hver vår do, så gaven i år ble en dorull til hver ❤️
