Jeg glemte visst noe

I dag tror jeg faktisk jeg satt ny norsk rekord i distré. For selv om det kan være både stressende og hektisk å hente i barnehagen, er det fortsatt et par ganske viktige ting man ikke må glemme…

 

Head is spinning. Surprise astonished man. Closeup portrait man looking surprised in full disbelief wide open mouth isolated on grey wall background. Human emotion face expression body language.

 

Vi reiste begge to, for i dag skulle vi ha med både ditt og datt. Ekstra bilstol, redningsvest, klær, støvler og alt det der. Og da vi kom inn porten, sto lillesnuppa fullt oppreist oppå huska hun så vidt turte å sitte i for tre uker siden, så man kan vel trygt si at vi ble litt oppspilt.

Også møtte vi en bekjent vi ble stående og prate med, helt til Christina sendte meg av gårde for å spore opp 4-åringen, og jeg forsvant på andre siden av bygget. Jeg fant pluttisen og vinket iherdig, men han viste ingen tegn til at han var klar for avreise. Synd for ham, for i dag står det pasta carbonara på menyen og jeg har ikke tenkt til å bli forsinket.

Derfor lot jeg ham få et minutt ekstra og stakk innom avdelingen til lillesnupp først, for å se om det var noen klær å ta med, hvor lenge hun hadde sovet og alt det der. Jeg sjekket lister, rasket med meg noen støvler, litt klær og en pose å ha dem i, og spratt ut igjen.

På vei ut ble jeg stående og prate med en liten jente som hadde forvillet seg inn på avdelingen, selv om alle andre var ute. Jeg innså at min kompetanse som far ikke strekker lenger enn at den ikke gjelder for andre barn, og siden hun hadde lyst til å bli der inne og jeg ikke klarte å overtale henne til å gå ut, fikk hun bare bli der.

Så på vei ut igjen, med hendene fulle av klær, sa jeg fra til de ansatte, før jeg takket for i dag og løp videre. Sånn, da var alt i boks.

Jeg rundet det siste hjørnet, passerte Christina og på vei ned mot porten ropte jeg:

– Yes, da var alt klart – førstemann til bilen!

Men akkurat da slo det meg…

Jeg slang fra meg klærne og løp tilbake igjen. Der møtte jeg raskt en av de ansatte som jeg akkurat hadde sagt ha det til.

– Deg igjen?

– Ja, eh… Jeg glemte visst noe…

– Hva da?

– Guttungen..

 

 

/ Flaks at hodet er skrudd fast skikkelig 😉

Les også: “Min bittelille lesehest”

* Følg Hentehjerte på Facebook *

25 tips til meg selv som 20-åring

Hvis jeg kunne spolt tiden tilbake og møtt meg selv som 20-åring, hvilke tips ville jeg gitt den uflidde ruslebiffen?

Bli med til det herrans år 2001, for å møte en aldersforvirret Peter som akkurat er ferdig med vernetjenesten. Han har ingen anelse hva han skal gjøre med livet, men han vet han må ta opp fag om det skal være håp. Men først vil han på guttetur til Ios, voksenlivet kan vente.

Han har også lagt på seg ganske kraftig det siste året, og har vel enda litt kjærlighetssorg, men han er fast bestemt på at verden ligger for hans føtter, selv om han teknisk sett ikke har så mye å by på og et vitnemål som vitner om lite mål.

 

 

Og hvis jeg kunne spolt tiden tilbake til da jeg var 20 år, dette er 20 ting jeg ville fortalt meg selv:

 

1. Du vet ikke alt, ditt kjøtthue.

2. Tro på deg selv. Jeg vet det høres cheezy ut, men ting ordner seg for folk som tror på seg selv. Hvis du tror på deg selv, vil andre tro på deg og det er sånt som åpner dører.

3. Ha gjerne en plan B, men fokuser alltid på Plan A.

4. Du kommer ikke til å bo hjemme på promperommet til du blir 45.

5. Uansett hvor smart du er, kommer du aldri til å klare å forutse veien videre, så bare gjør det du gjør best, så blir veien til mens du går.

6. Spis litt mindre kebab, er du snill. Det er jeg som må ta av den dritten senere.

7. Du er en rar fyr og det er bra det. Ikke prøv å være som alle andre.

8. Å bli 30+ er faktisk ganske ålreit. Ikke vær redd for å bli eldre, for jo eldre man blir, dess friere blir man. Dette gjelder dessverre bare helt til du får deg kone. Misforstå meg rett, det er veldig ålreit altså, men det er også litt som å ha en streng sjef som aldri forlater kontoret.

9. Stol alltid på magefølelsen. Alltid.

10. Ikke tro blindt på hva sjefen sier, for sjefer går med mange hatter.

11. Ingenting er forgjeves, alt skjer av en grunn. Så hvis du er midt oppi noe som virkelig helt meningsløst, tenk at det ikke er forgjeves, for du kommer garantert til å få bruk for det senere i livet.

12. Lær av erfaringer. Noen erfaringer er billige, andre veldig dyre. Det viktigste er at du lærer av dem, så slipper du kanskje å betale to ganger.

13. Bare legg fra deg tanken om en Slipknot-tatovering. De er ikke så kule som du skal ha det til, de er egentlig ganske harry.

14. Vær ålreit mot folk. Det virker sikkert fristende å være litt drittsekk i blant, men du vet aldri når han kjipe dusten i taxikøen plutselig dukker opp på andre siden av bordet under et jobbintervju.

15. Det var forresten Osama Bin Laden som sto bak 11. september. Ingen fare, han får sin straff, det tar bare sinnssykt lang tid.

16. Du kommer til å begynne å elske sushi. Jeg vet, det høres helt sykt ut, men livet har mange overraskelser i vente.

17. Fortsett å skrive på ditt merkverdige vis. En vakker dag vil det bli til noe stort.

18. Du kommer til å begynne med briller. Like greit å forberede seg på det først som sist. Og det er ikke så ille det altså, det er ikke voksenbleier liksom.

19. Du kommer på et tidspunkt til å stripe håret ditt og det kommer til å se helt forferdelig ut, men gjør det likevel. Man lærer litt om livet av sånt. Som å aldri stripe håret igjen.

20. Drømmedama di finnes faktisk der ute. Du må bare lete noen år til 😉

21. Ikke gjør så mye annerledes. Jeg kunne fortalt deg at du må gjøre ditt og gjøre datt, men hvis du endrer på noe, kan det føre til at du ender opp et annet sted enn jeg er nå, og det vil du ikke. For akkurat her og nå er livet ganske fordømt fantastisk.

22. Ikke bit negler, da kommer du til å dø i en grusom bilulykke!! Seriøst! Okei da.. kanskje ikke helt da, men slutt å bite negler, det er sinnssykt usexy.

23. Du kommer tilsynelatende aldri til å bry deg om verken jazz eller politikk, så bare la det gå. La den gå, la den gåååå! (sorry, 2014-referanse).

24. Du vet hvordan du liker å prate høyt og lenge om deg selv hele tiden? Slutt med det. Hold kjeft. Lytt. Og vær en ålreit fyr.

25. Og du, det der med at du hater barn og alt… Jeg antar at du er ganske spent på hvordan det skal gå. Men det har ikke jeg tenkt til å si noe om. Du får bare vente og se. Jeg kunne selvfølgelig fortalt deg det, men du ville aldri i verden trodd meg. Det jeg derimot kan fortelle deg, er dette: Du tror du vet alt. Du vet ingenting.

 

 

/ 15 år siden 2001… mindfcuk!

–> Innlegget er inspirert av Tine Monsen: “20 ting du skulle ønske du kunne fortelle deg selv om 20-åring”

* Følg 20-årshjerte på Facebook *

Kjære lille museflette

Har ingen fortalt deg at jenter liksom bare skal være små og søte?

Da jeg først fikk vite at jeg hadde fått en datter, ble jeg glad for at jeg endelig hadde fått en liten tulle jeg skulle passe på og beskytte. En sårbar liten skapning som trengte pappas sterke armer. Hver dag, hele tiden, i hvert fall i rundt 20-30 år til.

Men du ser ut til å ha misforstått alt, for du ble så altfor tøff så altfor fort.

Slik som i går, da du ramlet ned fra sofaen og deiset ansiktet rett i stuebordet. Det smalt så det ristet i bakken. Vet du ikke at du skal få vondt da? Når et rødt sår spretter frem og strekker seg langs hele ansiktet, er det ganske vanlig å gråte ganske lenge. Har ingen fortalt deg det?

Når de eldre guttene i barnehagen dytter deg, er det vanlig å bli litt lei seg. Men du fyrer deg bare opp og dytter tilbake. For du er en jente av din generasjon, en sånn som setter uttrykk som “jentekast” på hylla. En tøffing kledd i rosa.

Også jeg som trodde at jenter skulle være litt forsiktige og feminine. I hvert fall noen år til. Men du har vel ikke tid til det du, for foran løper storebror og han skal du ta igjen. Jeg ser det nok i øynene dine. Og jeg heier på deg.

Men selv om du nok aldri kommer til å være pappas lille porselensfigur – museflettene slipper du ikke unna 😉

 

 

/ Pappas lille tøffing 🙂

* Følg Museflettehjerte på Facebook *

Nå sover Erna

I kveld var en sånn kveld der lillesnuppa plutselig får lakenskrekk og nekter å sovne. Du vet, en sånn kveld som gjerne kan vare en ørliten evighet. På sånne kvelder tyr jeg ofte til Fantorangens nattasang, som er både fin og ganske effektiv. Det er bare ett problem med den sangen…

 

 

For selv om Fantorangen synger så rolig i vei om alle som skal gå og legge seg, blir det fort ganske mange navn på blokka.

Det starter jo greit:

– “Nå sover mamma, nå sover pappa, nå sover Gustav, nå sover Nora, nå sover Teeeooo. Sove sove sove, sove lille snuppa, sove sove sove, snorke som en gris. For nå sover onkel, tante og katten, nå sover farfar, farmor og beste, nå sover mormooooor. Sove sove sove, sove lille snuppa, sove sove sove, drøm om sjøbanan.”

 

Men så må man liksom finne på noe nytt for hver runde. Og versene går fort men tiden sakte, og med 12 navn som går til sengs hver runde, blir det fort en krevende øvelse. Jeg pleier først å dra gjennom hele familien, før jeg begynner på venner og bekjente. Deretter går jeg over på gjenstander i rommet. Men så går det ikke lang tid før både smokk, dyne, pysj, pute, bok og lampe sover. Og så sover mmmmadrasseeeen.

Så tror og håper man at det lille kreket i senga har sovnet, men nei da. Hun vil ha flere vers! Og etter hvert som man selv blir trøttere og versene blir flere, blir det vanskeligere og vanskeligere å komme opp med navn. Og man må jo holde tempoet oppe, ellers kvekker ungen til og da må man kanskje starte helt på nytt igjen. Gud forby.

Kan helt ærlig ikke si at jeg husker halvparten av det jeg kom opp med i kveld, der jeg hang over ripa på ribbesenga halvveis utmattet i Fantorang-rus, men jeg tror det siste komplette verset gikk noe sånt som dette:

– “Nå sover Jagland, nå sover juicen, nå sover bloggen, nå sover Marcus. Nå sover Martinuuuuus”

 

Jeg var godt i gang med et vers der både havet, barten og Erna var på vei til sengs, før pappa smalt leppa i rekkverket og erklærte at nok fikk være nok. Da kom det heldigvis ikke et pip. Hun sov.

Takk og lov for det, for jeg hadde virkelig ikke et eneste navn igjen i hatten. Jeg vurderte å gå løs på ulike typer ferskvannsfisk, fakta fra andre verdenskrig og ingredienser i taco, og da vet du at det er på tide å kalle det kvelden 😉

 

Cute little red kitten sleeps on fur white blanket

 

/ God natt da, Erna 🙂

* Følg Fantoranghjerte på Facebook *

Da barna møtte CD-spilleren

Jeg har lenge lurt på hvordan det vil gå når mine barn møter det hotteste fra min barndom. I helgen fikk vi endelig svar 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Dagens barn er jo nedlesset med ny og spennende teknologi. Allerede fra 2-årsalderen kan de med letthet koble opp nettbrettet mot stereoanlegget via bluetooth og spille den musikken de vil via Spotify. Eller chromecaste youtube fra pappas mobil til tv-en.

Med fare for å høres ut som en gammel mann: Sånn var det ikke da jeg var ung! Det hotteste på teknologifronten da jeg var yngre, var å ha egen cd-spiller. FM-radio, AM-radio og selvfølgelig kassettspiller som ofte fulgte med på kjøpet 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Da jeg var yngre trodde jeg at cd-en for alltid ville stå seg som det ultimate musikkformatet. Mye mer praktisk enn plater, lettere i bruk enn kassetter og alt i alt et komplett produkt. Hvordan i all verden skal man klare å komme opp med noe bedre enn cd-en? Umulig!

Selv ikke når man trasket rundt med en discman som hoppet og sleit hver gang man bevegde seg litt raskere enn en sneglefjert, tvilte jeg på cd-ens verdensherredømme. Jeg hadde jo ikke den gang tenkt at det en dag ville finnes et musikkformat der musikken ikke i det hele tatt er fysisk tilstede. At man kan gå på pc-en og få tilgang til all verdens musikk på den tiden det tar cd-spilleren å snurre i gang.

Og derfor har jeg lenge vært spent på hvordan dagens barn vil reagere på det som en gang i tiden var det heite top of the pops og state of the art. Men selv om jeg var en cd-samler av rang en gang i tiden, ble jeg plutselig lei av å drasse rundt på den massive samlingen sist vi skulle flytte, og kastet i prosessen hele min samling av rundt 600 cd-er! Det føltes brutalt der og da, men jeg har aldri sett meg tilbake 😉

Derfor var det veldig spennende da Christina kom tilbake fra en tur på loftet til sine besteforeldre i helgen, med en knallrosa cd-spiller og et knippe cd-er. Noen kjøpe-cder, men for det meste hjemmebrente godsaker. For det var jo alltid de beste. De man brukte evigheter på å sette sammen og laste ned, med fare for å gi datamaskinen aids i prosessen, og til slutt ga et kult navn og cover.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men hvordan ville barna reagere på å gå fra å ha hele verdens samlede musikk-kolleksjon tilgjengelig, til å være begrenset til 13-14 sanger per cd (19 hvis man var heldig)? Jeg har lenge trøstet meg med at det sikkert ikke er så spennende for barna å høre på våre gamle cd-er som vi kanskje skulle tro, og jeg fikk rett.

Pluttens første kommentar da han så den rosa pensjonisten var bare:

– “Mamma, hva ER det der?”

 

Men så ble de sittende og spinne noen plater og hadde det veldig moro med det. Kassettspilleren som gikk opp og igjen, cd-spilleren som lagde en merkelig lyd hver gang man byttet sang og hvordan cd-ene snurrer fort om man åpner lokket midt i en sang. Og det var kjempegøy!

… i typ 10 minutter. Så var vi tilbake på bluetooth og internett og 2016 igjen 😉

Kanskje ikke så rart, for ikke et vondt ord om Aqua og New Kids On The Block altså, men de var kanskje best på 90-tallet 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Backstreets back, ålreit!

* Følg CD-hjerte på Facebook *

Mitt stolteste skaperverk

Ja vel, så har jeg kanskje vært med på å sette to barn til verden, men dette… Dette er kunst!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For siden svigerfar var slik en knupp og hjalp til både høyt og lavt med bygging av terrasse i forrige uke, syntes jeg han fortjente en påskjønnelse for jobben. Etter en rask rådslagning med svigermor, som kunne konstantere at han jo stort sett har alt han trenger, landet jeg på en flytende gave.

Det hadde sikkert vært fint nok i seg selv, men under besøket fra tante Tess og onkel Stette i helgen, fikk vi gutta plutselig ånden over oss og satt i gang med å lage noe fint å ha gaven i.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har håndlaget til en påkjørt gullfisk, og så vidt meg bekjent står det ikke så mye bedre til hos den andre svigersønnen heller, men dæven døtte – sammen er vi dynamitt! For vet du hva? Vi naila det!

Når fire ukyndige hender jobber sammen, funker de tilsynelatende som én kyndig en, og det var mer enn nok for å få stablet kassa på plass.

Det ser kanskje ikke ut som stort, men jeg er faktisk skikkelig stolt! Bare se på den vakre konstruksjonen! To etasjer med skiller til alle flaskene, forsterkede sider, komfortable håndtak og ikke minst – hele sulamitten er i vater!

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Satt sammen av et restparti småplank, en boks med spiker, fire ustødige hender og en hel del kjærlighet. Dette er dessuten det første jeg har bygget med egne hender siden jeg lagde en avlang dinosaur i sløyden på barneskolen.

Så da oppdaterer jeg CV-en med “snekker på lavt nivå”, og på blikket vi fikk fra svigerfar tror jeg han nå endelig kan slå seg til ro med at dette er svigersønnene han ble tildelt her i livet og at det faktisk ikke er så verst 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Kan det fikses? Klart det kan!

* Følg Snekkerhjerte på Facebook *

Den ultimate ære

I går skrev jeg ingenting på bloggen for første gang på evigheter, og det var det GOD grunn til!

 

 

Denne helgen har vi nemlig besøk av Christinas lillesøster og gubben. De skal gifte seg om et års tid og planleggingen av den store dagen er allerede godt i gang. Lokaler, fargetema og kirke er allerede i sving, men de hadde også med seg en stor overraskelse til to av festdeltakerne. For da vi satt og utvekslet røverhistorier over et glass vin på fredagskvelden, kom det plutselig.

– “Vi lurte på om dere ville holde takk for maten-talen sammen?”

Ja! Hurra! Allerede oppspilt og gira, hoppet vi rett i gang med det ærefulle oppdraget. Skulle vi lage den som en adjektivhistorie? Si annethvert ord? Ta det på rim? Kanskje på spansk? Vi humret og lo, men før vi rakk å komme lenger i våre skumle planer ble vi avbrutt.

– “Altså, unnskyld, men… ja, det var egentlig bare tull. Vi lurte faktisk på om dere har lyst til å være forlovere?”

Og da kom det en tåre. Eller to. Og så ble det feiring og latter og jubel og glede langt ut i de små timer, og resten av helgen har vel egentlig bare fortsatt i samme sporet. For jeg trodde at det skipet hadde seilt for lengst. Jeg har liksom aldri vært helt forlover-materiale og har motvillig måttet slå meg til ro med at jeg antakeligvis aldri ville få den æren. Men nå har det altså skjedd og jeg er så fantastisk glad! Og stolt!

Så derfor ble det en fridag med iskos i varmen og ost og kjeks og enda mer moro på kvelden. Og nå ser vi frem til neste år med brøllåpp og tale og utdrikningslag og full jubalong! Og de tidligere nevnte skumle planene ble selvfølgelig akkurat mye skumlere.. 😉

 

Forlover, brudgom og kids på isjakt 🙂

 

Hundenes svar på Torstein Bae følger med 😉

 

Feiring anno 2016 – Ost, kjeks og mobilkveld 😉

 

/ Hipp hipp hurra!

* Følg Forloverhjerte på Facebook *

Evig solskinn i et tacosinn

Wohoooo, endelig tacofredag og jeg gleder meg så vanvittig!

Men i dag slo det meg: Hvor lenge har jeg egentlig holdt på sånn her? Glede meg som en unge hver gang det lukter tacosaus og krydderfest? Og hvorfor blir ikke gleden mindre? Det er jo helt julaften hver eneste gang det er taco på menyen!

Kan jeg virkelig holde på slik resten av livet? Vet du hva, jeg tror faktisk svaret er ja! Er ikke det fantastisk?

 

O helga natt, det er tacofreddan!

 


Tacokjærlighet går tydeligvis i arv 😉

 

Det må jo være sånn her de folka som er lidenskapelig opptatt å følge et fotball-lag føler det. At hver kamp er like stor, at hver søndag er like viktig. For sånn føler jeg det med taco. Den ubeskrivelige gleden av å skulle møtes igjen, nesten som å treffe en bestevenn. Eller julaften.

Og det er ganske sært, for jeg har spist taco minst 2-3 fredager i måneden i sikkert 10 år, men likevel blomstrer kjærligheten like sprudlende intenst som første gang jeg satt mine perlehvite i et knasende skjell for første gang og kjente sommerfuglene blafre i magen.

Og det på tross av alle de fredagene jeg har endt opp slik på sofaen:

 

 

Så hvor enn du er, hvem enn du er: Ha en strålende helg! Og husk, helgen blir alltid litt bedre med taco 😉

 

Fitness dance studio zumba class. Dancing woman in gym during exercise dancer workout training with happy fresh energy.

Do the taco dance!

 

/ Hipp hurra – det er tacofreda´! 🙂

* Følg Tacohjerte på Facebook *

Når menn drar til legen

Når menn drar til legen kan du være bombesikker på at det er noe galt. Det har vi nemlig forsikret oss om.. 😉

 

Mature male surgeon gazing and looking at camera at hospital, close up shot

 

I dag skal jeg til legen, og som den mannen jeg er, har jeg selvfølgelig samlet opp en hel gjeng med vondter og plager som trenger ettersyn. Jeg har selvfølgelig ventet til jeg har flere ting som plager meg, for det aller verste en mann kan tenke seg er å dra til legen bare for å høre at han er frisk som en fisk.

Den skammen kan vi rett og slett ikke bære, så derfor samler vi heller opp et potpurri av problemer og tilstander som må utbedres, slik at vi er nærmest garantert at det feiler oss noe!
 

Male patient tells the doctor about his health complaints

“Hva er det du sier, er jeg helt frisk? Å gud, nei!”

 

Derfor har jeg fire ting på lista i dag, og jeg er spent på hva legen har å si om saken. Ikke at jeg egentlig trenger legens mening, for jeg har jo selvfølgelig googlet meg frem til en ganske presis diagnose på hvert eneste problem, men det kan jo være greit med en second opinion. Spesielt siden google-basert helsesjekk er som russisk rullet. Selv “litt vondt i hodet” kan plutselig være et tegn på spanskesyken eller svartedauden.

Oj shit, der hostet jeg også gitt. Ja ja, fem ting da. Og hvis ikke leger finner noe, så får jeg finne på noe. Eller eventuelt overdrive hvor vondt jeg har i kneet, for ikke pokker om jeg kommer tilbake til Christina uten at det feiler meg noe 😉

 

Close-up mid section of a doctor holding patients hands at medical office

Dårlige nyheter, herr Kihlman, prøvene dine kom tilbake negative. Du er frisk som en fisk.

 

/ Med vennlig hilsen, Typisk mannfolk

Les også: “Uempatisk og kjempesyk”

* Følg Legehjerte på Facebook *

Glem ikke musikken

Denne uka har jeg endelig begynt å løfte vekter igjen!

Etter at mitt ambisiøse treningsprosjekt “Sofagrisprosjektet” kræsjet hardt for halvannet år siden, tenkte jeg at mine vektløfterdager muligens var talte, men nå er jeg endelig tilbake og det føles fantastisk å være tilbake i gorillaburet for å løfte metall som en primat. Vel, med ett ganske sjenerende unntak…

 

Powerful muscular man lifting weight

 

For i dag hadde jeg min andre trening og rutinene er ikke helt på plass enda. Jeg glemte blant annet å ta med både håndkle og musikk. Selv om jeg trener absolutt best med musikk på øret, tenkte jeg at det fikk stå sin prøve og turet på. Jeg startet med markløft og benkpress og kjørte på. Endelig tilbake, svetten siler, dette føles bra! Men det tok ikke lang tid før det hele ble litt beklemt…

For som seg hør og bør på slike treningssentre var jeg hele tiden omringet av treningsentrenes alfahanner. Du vet, blodtrente bisonokser som ferdes to og to fra apparat til apparat for å legge på maks vekt, brøle som aper, smelle med metall og snakke så høyt som overhodet mulig. Denne gangen var intet unntak. Mens jeg lå der og prøvde å løfte saltstenger som en underernært chihuahua, prøvde de tilsynelatende å løsne bygningen fra grunnmuren. De stønnet, svettet, pustet og gryntet. Gjerne i takt. På polsk. På likt. Og det luktet svette mannebein lang vei.

Ikke bare det, men av en eller annen sinnssyk grunn var den vanlige treningsmusikken som dundrer og går i bakgrunnen, byttet ut med julemusikk! Helt seriøst, O Holy Night i gospel-versjon- Og med fire måneder igjen til jul, virker det enda litt for tidlig til å begynne å velte seg i amerikansk vokalonani.

Og alt dette lå jeg og hørte på mens jeg prøvde å konsentrere meg om å ikke få jernstanga over meg rett i fleisen. Så jeg prøvde å lukke øynene, men det gjorde saken bare enda verre. Den tykke luften, den svette lukten, julemusikken, den taktfaste gryntingen og menn som stønnet til hverandre på et fremmed språk – plutselig føltes det som å stå midt oppi produksjonen av en polsk voksenfilm.

Det gjorde absolutt ikke saken noe bedre, og resten av økta måtte jeg bare snu meg bort og late som ingenting når de begynte å grynte og snøfte som parrende elger. Resultatet ble nok der etter også. Jeg kom meg riktignok gjennom økta, men jeg vet ikke om svetten kom mest fra trening eller rødming.

Så bare et lite tips fra meg til deg: Neste gang du skal på treningssenter – glem ikke musikken 😉

 

 

/ O heeeeeeeelga naaaaaaaaaaatt!

* Følg Svettehjerte på Facebook *