Jeg skal være den første til å innrømme det: Det har vært et helsikes kjør. Hele det siste halvåret.
Det har vært bolig meg her og bolig meg der. Rydde til foto, rydde til visning, rydde i hagen, vaske, male, pusse opp. Rydde, rydde, fikse og ordne, levere barn, hente barn, flytte, flytte, flytte.
Og du har vært så sinnssykt sterk gjennom hele prosessen. Stått på hver eneste dag og vist deg sterk selv når jeg har visst at du er sliten som en rumpepinne. Du har vasket og ordnet og malt og ryddet så mye at jeg er ganske sikker på at du gjemmer et ekstra sett med armer under genseren.
Men det har ikke bare vært enkelt. Det har blitt mye. Mye å skulle flytte og pusse opp, samtidig som man har to små apekatter og en hund. Må liksom passe på deres interesser oppi alt sammen også.
Dessuten blir det mye ekstra greier med to små i husholdningen som eier en hel masse ting, men som er til særs liten nytte når ting skal flyttes og bæres 😉
Sant å si så har det vært et rotterace. Lenge. Og vi er langt ifra ferdig.
Heldigvis så koser vi oss med det, for vi vet begge at vi går mot noe fantastisk. Det er her vi skal bo. Dette er barnas barndomshjem og her skal fantastiske minner bygges.
Til nå tror jeg ikke du har unnet deg et eneste hvileskjær, men jobbet på innpust og utpust siden midten av juni. Men i kveld.. i kveld skal vi kose oss.
Ikke ut på fancy restaurant eller sette vekk barna og finne på noe sprell. Nei da, bare et par timer i sofaen. Du og meg med senkede skuldre. Prøve å finne en slags hvilepuls i en hverdag som har vært mye, lenge.
Jeg vet at du kommer til å slite, for du hater å sitte stille og se på rot, men i kveld blir du pent nødt. I kveld skal jeg lenke deg til sofaen hvis jeg må, for i kveld skal vi se på Idol. I joggebuksa. Ta oss litt tid til å bare være oss.
Ingen skrutrekker i hånda, ingen åpne malingsspann, bare du, meg og hverdagskjærligheten.
/ Jeg kan til og med vurdere å massere føttene hvis jeg må. Og det sier litt 😘✌️
