I dag var en av de dagene der verden smiler, vinden dytter deg støttende i ryggen og gresset står under deg som et tettpakket publikum og heier deg videre.
En sånn dag der landet viser seg fra sitt beste og man får ganske dårlig samvittighet om man bruker tiden utendørs på å glo ned på en mobilskjerm. En dag man bare skal nyte.
På dager som dette husker jeg hvorfor vi flyttet til Vestfold, hva jeg først forelsket meg i.
Den lune roen, de lave skuldrene. En gård rett i nærheten med ferske grønnsaker, hytta som ligger 5 minutter unna, der kaffekoppen og bygdeskvalder venter. Grønt overalt, lunt overalt, kos overalt.
Så i dag blir det rett og slett en liten bildespesial fra en usedvanlig vakker sommerdag her i Larvik 🙂
Selvbetjening, rare agurker og penger i konvolutten – Sommerglede!
Mormor og bestefar har fått trampoline på hytta? Litt over middels populært 😉
Humle på pub-til-pub-runde.
Bare en skare skrikende måker unna perfekt sommeridyll (+ en bøtte med reker).
Frua ute og jakter favorittblomsten. Liljekonvall <3
Har bjeller, søker likesinnet. Bill. mrk: “Bjelleklang?”.
Lillesnupp prøver å finne ut hvorfor isen smaker plast …
Mens en sommerfugl prøver å få på litt sårt etterlengtet brunfarge.
Og dermed setter vi faktisk punktum både for uken og måneden. Takk mai, du var fantastisk! Som alltid.
Og du, i morgen er det en kliss ny uke på gang og vet du hva? Det er ganske fint det.
Skulle du derimot ikke få den pangstarten på dagen som du ønsker, men heller starter dagen med den kjipe mandagsfølelsen… Kaffe. Husk det. Kaffe 😉
Nok regn til at man så vidt rekker å løpe ut for å hente avisen i bare tøflene før man er gjennomvåt og mett av regn for dagen.
På sånne dager er det bare én ting å gjøre: Lage kakao!
Med krem selvfølgelig. Masse krem.
Mayday mayday, I´m sinking!
En sånn dag hadde vi i går. Lillesnupp er heldigvis ganske glad i regn og liker å ligge i vogna og høre det dryppe på regntrekket, hvilket gir oss andre akkurat nok tid til å fyre opp kakaokjelen, piske opp litt krem og gnukke oss ned i sofakroken for en skikkelig kosestund.
For på skikkelig øsepøse-regnværsdager er det lov å kose seg litt. Ekstra.
En kopp kakao blir fort til en kakao med krem. Og kjeks. Dyppet i kakao. Det er kos det!
Når vi skal kose oss litt ekstra er det én kjeks som lukter familiekos mer enn noen annen: Gjendekjeks!
De fire K-er: Kos, krem, kjeks og kakao.
Den lukten altså, den bringer frem gode barndomsminner. For jeg vokste opp på Kolbotn på 80/90-tallet, ikke så fryktelig langt unna kjeksfabrikken til Sætre. Hver gang de fyrte i gang kjekspressa luktet det himmelsk av nybakt kjeks og vanilje i hele kommunen!
Plutselig kom eimen av nybakt kjeks snikende og man måtte bare stoppe opp midt i en runde dødball for å strekke nesen mot himmelen, dra inn den deilige duften og kjenne at tennene fikk vann å løpe i.
Selv om både jeg og fabrikken har flyttet for lengst, har lukten av Gjendekjeks fortsatt et drag av glade barndomsminner over seg. Dessuten smaker den helt utsøkt!
Spesielt nå som Sætre har lansert nyheten Gjende Eventyrkjeks!
Good times!
Gjende Eventyrkjeks er søte, små kjeksbiter utformet som artige eventyrfigurer. Kjeksen er bakt helt uten palmeolje, inneholder 51 % fullkorn og smaker nesten som vanlig Gjendekjeks, bare litt bedre.
For å gjøre helgekosen helt fullkommen: Dypp kjeksen i kakaoen. Oh lord!
Se han koser seg a! #gossetryne
... ikke bare fattern som koser seg, si 😉
Så hvis du er klar for litt helgekos en dag, fyr opp en kjele kakao, pisk opp litt krem og fisk frem en skål med Gjende Eventyrkjeks – utsøkt på smak, perfekt for helgekos i pysjen!
Han her overlevde faktisk, tross det jaktende rovdyret i bakgrunnen …
Alle stemmer i og enes om at en tur ut er en veldig god plan. Der venter det sikkert en is til plutten også. Det blir bra!
Timingen er helt perfekt, for reiser vi nå så er det fortsatt lenge til lillesnupp skal sove igjen, vi har akkurat spist lunsj og alt ligger til rette for en fin formiddagstur.
La oss komme oss av gårde!
Mamma skal bare dusje først …
Å ja, pappa må bare en tur på do. Med mobilen …
Å søren, kanskje vi bare raskt skulle luftet Teo først?
Hei vent, hva er den lukten? Great! #bæsjebleie.
Okei, NÅ må vi være klare … eller?
Hæ? Du også?! #bæsjebleie #igjen
Yes, da er vi klare!
Skal bare pakke stelleveska.
Hvor er støvlene hans egentlig?
Må bare ta et raskt knekkebrød før vi drar. Ble litt fysen.
Har du gitt mat til Teo? Bah, okei, jeg tar det.
SÅNN! Nå er vi …
… at det var?
Bare en liten påtår med pupp før avreise?
Okei, greit.
Sånn, da er vi –
Gulp ja … flott.
Calmaaa…
Når vi så endelig kommer frem rekker vi akkurat å hilse, sette oss ned, fylle på kaffen og spise en halv vaffel før lillesnupp gnir seg i øynene og begynner å grynte som en irritert bøffel. Trøtt. Stuptrøtt.
Og hvor er vogna? Nei, den la vi igjen hjemme. Vi skulle jo bare en rask tur.
Og det ble det.
2 timers kaos og omorganisering for 5 minutters reisevei og et kort lite kaffeslaberas.
I kveld hadde vi egentlig ingenting på tapetet. Tacoen ble skyflet unna mens barna var våkne og i det siste har vi falt ut av gullrekka, så plutselig sto vi overfor den uvanlige situasjonen å faktisk ha tid til overs!
Ingen planer! Ingen arbeidsoppgaver!
Det føles som så lenge siden sist at jeg ble litt uvel av tanken. Hva skal vi fylle tiden med?
Men heldigvis, etter at lillesnupp hadde sovnet for kvelden kom frua ned i stua med verdens største smil og tydeligere tendenser til lattertårer rundt øynene.
Ny app.
En app som sminker ansiktet ditt i flere ulike stiler …
Og vipps var fredagskvelden reddet! #lol #rofl #dævver
Uansett hvor sexy eller fjasete jeg prøver å gjøre meg, ender jeg bare opp med å se ut som en helt vanlig seriemorder eller en utrolig sliten prostituert.
Men heldigvis er det ikke bare jeg som så mitt snitt til å freshe opp utseendet litt …
Så vær så god, bare å kaste fjernkontrollen og få på sminken!
Appen heter for øvrig Makeup Genius, selv om jeg er veldig usikker på akkurat det navnet… 😉
Alle som noensinne har vært i et jobbintervju kjenner følelsen. Man prøver å se seg selv fra utsiden, dra frem alt det positive, skyfle det negative under teppet. Ute av syne, ute av sinn.
Rette litt på slipset, sjekke skjorta for svetteringer, tygge raskt og motorisk på tyggisen, angre på at man spiste hvitløk kvelden før.
I det døren går opp til lokalet føles det som om man akkurat har kastet meg ut fra et fly og svever i fri flyt mot jorden. Ingen vei tilbake.
Dette er heldigvis ikke et jobbintervju, men følelsen er ikke helt ulik, for dette er dagens aller viktigste møte.
I hele dag har jeg hatt det i bakhodet mens jeg har jobbet i herdig for å rekke å bli ferdig. Ønsker å stille i møtet godt forberedt og helt uten forstyrrende støy på hjernen.
Og jeg rakk det. Så vidt. En rask sjekk på mobilen, ingen nye mailer, ingen nye varsler eller meldinger. Jeg er klar.
Skrur av lyden og legger vekk mobilen. Hit, men ikke lenger, kjære venn. Nå må jeg klare meg uten deg en stund.
Døren knirker åpen og til min store overraskelse er det ingen der for å ønske meg velkommen. Bare en stor og tom ankomsthall. Bare meg.
Jeg trekker blå plastsokker over skoene og åpner neste dør. Og der skjer det.
Jeg går målbevisst gjennom en horde av mennesker som farter hit og dit, som aksjemeglere på en travel dag. Hit og dit, høyt og lavt.
Kjøp, kjøp, kjøp, selg, selg, selg!
Jeg hilser høflig, men går videre, har ikke tid til å bli forsinket nå, må rekke møtet i tide.
Plutselig durer det i lomma.
Søren heller, jeg trodde jeg hadde slått av lyden. Hva gjør jeg? Skal jeg bare raskt sjekke?
Det kan jo være jobb, kanskje tidenes mulighet, kanskje noen som ringer for å tilby meg noe som bare er her og nå. Om jeg ringer tilbake senere kan det være for sent.
Nysgjerrigheten tar livet av meg, men jeg stryker hånden over bukselommen, finner lydknappen gjennom fôret og trykker. Duringen opphører.
Så titter jeg opp igjen, og der sitter han.
Akkurat i det jeg ser på ham er det som om han kjenner blikket mitt prikke ham på skulderen. Han snur seg rundt og ser rett på meg.
Så sitter han stille et lite mikrosekund før han eksploderer av glede, hopper opp fra stolen, kommer løpende mot meg med åpne armer og roper oppspilt:
– “Pappa!”
<3
Mobilen durer fra nede i lomma igjen, men den har mistet all sin kraft. Plutten henger i armene mine og det store smilet veier mer enn resten av den glade kroppen.
Han begynner umiddelbart å fortelle om alt han har opplevd i løpet av en lang dag i barnehagen og jeg gjør mitt beste på å følge med og sy sammen lappeteppet av historier kastet sammen i en lang rekke bi-setninger.
Mobilen durer fortsatt, roper desperat på min oppmerksomhet. Jeg lar den bare holde på, som en bjeffende hund i det fjerne.
Resten av dagen kan jeg være litt overalt; litt på tastaturet, litt på mail, litt på telefonen og litt på farten.
Men akkurat nå er jeg bare pappa, travelt opptatt med dagens viktigste møte.
Ingenting er viktigere enn dette.
/ Skrevet for å minne meg selv og andre på å legge vekk mobilen før dagens viktigste møte i barnehagen.
I dag mottok jeg en mystisk pakke, men fra hvem? Og med hva? Da jeg pakket den opp fikk jeg meg mildt sagt litt av en overraskelse! 🙂
For sent i går kveld landet vi endelig på norsk jord og traff senga med et drønn.
Etter halvannen uke med fint vær, solkrem og utefrokost var det litt uvant å våkne til klassisk norsk sommer med bortoverregn og gufs i stua, men det er helt greit. Det er noe hjemmekoselig over det også.
Så i dag startet dagen med å gjøre ærender for å hente inn tiden vi har vært på ferie. Så etter at plutten var levert i barnehagen, startet jeg på runden med å ta en tur innom postkontoret. Mens vi hadde vært borte hadde jeg mottatt en pakke.
Tung var den også.
Jeg tok den med meg hjem og åpnet den spent på kjøkkenbenken med frua og lillesnupp som nysgjerrige bivånere.
Og innholdet var vel mildt sagt overraskende! 😀
Spenolorama!
Haha, dere som leser bloggen fast husker kanskje at jeg for to uker siden skrev innlegget Tosidig manneproblem der jeg fortalte om da jeg kjøpte en svinedyr hudkrem til 500 flis, selv om jeg like gjerne kunne gått for noe langt billigere, som f.eks en flaske Spenol.
Dette var det tilsynelatende noen som fikk med seg og derfor, som plaster på såret for å kjøpe den svinedyre kremen jeg helt sikkert aldri kommer til å få brukt, sendte de meg et helt årsforbruk av Spenol!! 😀
Hahaha! Problemet er jo selvfølgelig at jeg aldri i verden kommer til å få brukt opp en pall med Spenol, så nå vurderer jeg å kjøpe meg ku.
Jeg har nemlig hørt at man også kan bruke sånt som fett til å gnikke på såre spener, så da ville jo en ku vært midt i blinken!
Hei, vent nå litt …
Når jeg tenker meg om …
Såre spener?
Melkeku?
Jeg HAR jo en sånn allerede!
#ammeku
Hahaha, det løste seg fint!
Så gjelder det bare at frua ikke leser dette innlegget, for da blir det vel garasjen igjen i natt 😛
Nettbrettet er fulladet, ryggsekken tettpakket, stua full av stress og rot overalt. Det må bety hjemreise.
Det er alltid noe trist over å skulle reise hjem fra ferie. Alt man har gledet seg til og det nye livet man har endelig har fått en slags rutine på, skal plutselig pakkes ned igjen og stues vekk som en gammel minkpels.
Plutselig begynner man å tenke på alt man gjerne skulle gjort så mye mer av før man suser hjemover igjen. Forfriskende bad på stranda, varme lunsjer med kald drikke, en rolig kaffe mens praten suser, baguettekjøp om morgenen, takterrassen om kvelden.
Sukk, tiden gikk så altfor fort. Igjen.
´sup?
Nydelige Frigiliana.
Baguetteraid med farmor og farfar.
Ett stykk røddig Cappuccino, takk 🙂
Men men, da er det i hvert fall fint at man skal hjem til Norge, verdens flotteste land. Tilbake til landet vi er så glad i. Til tacofredag, NRK-lisens, ostehøvel og laks. May-Britt Andersen, Kaptein Sabeltann, Jahn Teigen og Bettan.
Så takk for nå, kjære Spania, men dette er nok adios. Jeg lover å holde det gående med språkopplæring på Duolingo-appen til neste gang og lære meg mer enn bare “Hei, venn! To bæreposer og jenta spiser appelsiner, takk”.
I dag befant jeg meg plutselig i en veldig uvanlig situasjon.
For mens vi var på stranda fikk jeg helt plutselig tid for meg selv!
Helt uten verken barn eller arbeidsoppgaver! Barna var på trilletur med farfar, frua lå og purket i solen, farmor leste bok og jeg hadde glemt boka mi hjemme.
Så hva gjør man? Kan jo ikke sitte rett opp og ned og stirre tomt ut i evigheten heller. Så da ble det å underholde seg selv som best man kan. Og det kan selvfølgelig bare bety én ting: Hyss og ablegøyer.
Og sånn gikk det:
Får e ikke mer moro enn man gjør´e til sjæl, sa folk 😉
Her gjør jeg alt jeg kan for å skli ubemerket inn i folkemengden og bli akseptert som en av de lokale.
Jeg sitter med min lille “lett å lære spansk”-app på kveldene, jeg hilser og prøver å betale for meg på spansk, jeg unngår å bruke strandsandaler, jeg sender spanske vibber og gjør i det hele tatt alt jeg kan for å virke så spansk som mulig.
Helt nonchalant triller jeg gatelangs og later som at alt jeg ser bare er helt hverdagslig.
Ingenting å skrive hjem om dette..
Bare en heeelt vanlig spanjol på tur..
Men hva hjelper det når vi er ute på trilletur og Christina plutselig blir borte, inntil jeg snur meg rundt og får se dette:
Wiiii, en morsom hundebæsj!
Snakk om å rive ned fasaden! Og hva er det som skjer her egentlig? Se på det smilet!
Tenk om noen satt og så på dette, kva kan de ha tenkt?
– “Okei, greit at turistene kommer hit og krever svenske kjøttboller på stranda og går rundt med sokker i sandalene og oppfører seg som brisne apekatter … Men dette? Bilder av hundebæsj?! Hvaiallverdenerdetsomforegår?!”
