Livet på landet

I dag skjedde det noe utrolig trivelig 😊

For i dag tok jeg meg en kjøretur i nærområdet for å filme et jorde. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er ikke her snakk om et hvilket som helst jorde. Det er et enooooormt jorde fullt av knallgule, fantastiske blomster.

En dag jeg kjørte forbi der fikk jeg nemlig en idé om at jeg kunne fly over jordet med drone og lage en artig video av det, slik at også folk som ikke bor i områder med gigantiske, gule jorder kan få gleden av å nyte dette spektakulære synet.

Og mens jeg sto der og filmet, kjente jeg roen. For en fantastisk ro! Bare lyden av summende bier, en traktor i det fjerne og fugler som flørter i tretoppene. Også synet av et nærmest uendelig blomsterhav som står og flotter seg i solen.

Da kjente jeg nasjonalromantikken blafre i brystet.

Så filmet jeg meg ferdig og fartet i vei. På vei hjem kjørte jeg forbi et forunderlig tospann langs veien. En dame på pluss minus min alder og en eldre herremann. Hun til fots og han til gammeldags traktor. Begge i matchende Felleskjøpet-kjeledresser.

Jeg stoppet, spurte om det var de som eide jordet og om det var greit at jeg hadde filmet, og så tok vi en prat.

Jeg fikk lære at de gule blomstene var raps i blomstring og at rapsen skal stå helt til høsten. Først da skal den treskes og gjøres om til matolje.

Så takket jeg for informasjonen, ikke noe en innflyttet bygutt kan mye om dette, og så suste jeg av sted.

Og mens jeg satt der i bilen med dårlig dekning på radioen og nyvunnet kunnskap om rapsens fortreffelighet, slo det meg at det er slike øyeblikk som gjør meg så glad i livet på landet.

Folk som lever av naturen, den harmoniske roen, senkede skuldre og lun dialekt. Livet som går sin gang. Ja vel, så er det kanskje ikke flust av kafeer innen gangavstand, men det er ro og hverdag. Og Oslo ligger bare en times tid unna i bil uansett. Jeg vil mye heller oppsøke stresset enn å flykte fra det.

Så, kjære Larvik, jeg blir litt til. Gjerne resten av livet ❤️🌾

/ Sånt no hakke vi i by´n

To nye tatoveringer!

Sorry muttern 😆✌️

Det begynner å bli lenge siden sist, men denne helgen var det endelig på tide med et par nye tatoveringer.

Det er rart det der, for de fleste tar tatovering i de elleville tenårene, mens jeg ventet til jeg var godt etablert småbarnsfar.

Jeg hadde riktignok 2 store tatoveringer før jeg fikk barn, men det er ikke før de siste 2-3 årene at det virkelig har begynt å balle på seg.

Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med tatoveringer, men da jeg vant en Vixen-pris for rundt 3 år siden og bestemte meg for å tatovere et lite minne om den ærefulle prisen, ble jeg plutselig hektet.

Så ble det en til og en til, og i skrivende stund har jeg rundt 20. Noen er rene impulstatoveringer, andre ligger det litt mer mening bak.

De to jeg tok denne helgen ligger det både mening og kjærlighet bak.

Den ene er en søskentatovering vi har snakket om å ta lenge. Eller.. to av oss har snakket om det, de andre to er litt mer lunkne, haha!

Jeg trodde egentlig det hadde gått litt i glemmeboka, men så dukket plutselig min nest eldste bror opp med nytatovert arm her for noen uker siden, og da kunne jo ikke lillebror gjøre annet enn å svare på utfordringen.

Motivet er for øvrig en søskentatovering vi kom opp med en sen kveld vi satt oppe og skravlet til langt uti de små timer.

Det andre motivet er noe jeg har gledet meg til å ta lenge.

For et års tid siden fikk jeg en søt barnetegning av lillesnupp som jeg fikk tatovert på skulderen, og siden da har jeg ventet på en tilsvarende kul og tatoveringsverdig tegning fra storebror.

For jeg synes det er noe utrolig fint over å forevige minnene fra denne perioden på kroppen. Fra den tiden da barna var to små apekatter som med stolte glis ga sine mest praktfulle mesterverk til mamma og pappa.

Så da storebror for noen uker siden kom hjem med en tegning av et trehodet troll han hadde laget på skolen, ringte far rett til tatoveringsstudioet.

Og flipp, flapp, flopp – nå er den på kropp 😄

Stikkelsbær og barndomsminner

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har alltid hatt en egen plass i hjertet for stikkelsbær. Jeg tror det minner meg om barndommens beste dager.

Da man løp rundt i bare shortsen og hadde det som plommen. Lek i gata og moro overalt. Svinge innom egen hage for å lade opp med det beste fra naturen.

Epler, pærer, plommer, kirsebær og rips. Men først og fremst stikkelsbær. Uten at jeg vet helt hvorfor.

Kanskje er det fordi jeg likte dem på en helt annen måte enn alle andre. For jeg synes de smaker aller best tidlig i sesongen. Andre vil gjerne vente til de er modnet, søte og plukkeklare, men jeg liker dem best når de er umodne og sure.

Og minnet av å sitte og pille i en stikkete busk, lete etter deilige, sure bær til lyden av noen som teller under boksen går eller naboen som klipper plenen, det er søte sommerminner som har fulgt meg hele veien.

Og helt fra vi ble foreldre for første gang, har jeg hatt en drøm om å skape noe sånt for mine egne barn. Et eget hus med stikkelsbær.

Gjerne frukttrær, plen og busker, men først og fremst stikkelsbær. Et hjem der barndomsminner skapes og bærene plukkes altfor tidlig.

Min forkjærlighet for stikkelsbær har visst ikke gått helt under radaren, for tidligere i vår var mamma og pappa innom her med en liten stikkelsbærplante i presang. Bare en liten fjert av en minibusk som kanskje, bare kanskje, ville vokse seg stor og sterk.

Siden da har jeg selvfølgelig ikke turt å håpe. Bare latt den lille busken stå ute og fryse i all slags vær. I vind, kulde, snø og storm har den jobbet i det skjulte med å bli kjent med vestfoldsk jord.

Jeg har jo ikke noe særlig til historikk hva botanikk gjelder og den forrige busken jeg plantet gikk 6 sesonger på rappen uten å produsere et eneste bær, men da jeg kom ut i hagen og sjekket i blomsterkassen i dag, gjorde både kropp og hjerte et byks:

WE GOT STIKKELS! 🎉

Enda bare en bitteliten busk, men her erre bær og det gjorde meg bare så utrolig glad! For stikkelsbær er selve smaken av barndommens sommerminner og den har vi nå. Her skapes et barndomshjem 😊❤️

Mams og Paps = 50 år 💍❤️

Kjære mamma og pappa,

Hvordan holder man tale til sine egne foreldre? Hva sier man til noen som har holdt sammen i tykt og tynt i en mannsalder? ”Ta vare på hverandre”? Nei, alt blir bare tomme floskler.

Men jeg vil si noe.

For dere er forbilder for en hel generasjon.

Og jeg er så stolt av dere.

Tenk det.

50 år siden de ga hverandre sitt Ja og det har de stått ved siden da.

I gode og onde dager.

I tykt og tynt.

Alltid.

Jeg kan bare se for meg hvordan det må ha vært da dere først ble sammen, den gang verden var i svart hvitt. Lenge før dere ble mamma og pappa. Da Rolf var en ung ragger fra Torshov, som pruttet opp til Lambertseter for å imponere Mariann med Vespaen sin.

Lite visste dere da om verden vi har nå. Rart å tenke på at det er de samme folka som har barnebarn på fanget nå.

Jeg vet man ikke kan velge foreldrene sine, men kunne jeg valgt, kunne jeg ikke valgt bedre enn dere.

Dere har alltid vært der for meg, selv i tider da jeg oppførte meg som en fjott.

Alltid vært akkurat som dere skal være. Passe strenge, men alltid snille. Omtenksomme, kloke og fulle av kjærlighet.

Dere har gjort folk av fire apekatter og det er ikke før jeg selv fikk barn at jeg innså hvilken vanvittig bragd det er. Selv synes jeg ofte at to barn er mye, iblant mer enn jeg klarer å håndtere. Dere har fire.

Og dere har stått sammen om å bygge en fantastisk verden for oss barna. Et trygt hjem og en barndom full av fantastiske minner. Før for deres egne barn, nå for våre.

For dere er hjelpsomme besteforeldre i verdensklasse. Rekker alt, blir med på alt, aldri et nei å få. Det er forresten lov å si nei i blant. Nei, det passer ikke. Nei, det rekker vi ikke. Men det er det visst ingen som har fortalt dere.

For dere er utprega Ja-folk og det har dere nok alltid vært. I hvert fall for meg. Og helt sikkert før det. 10 år før der og 10 år før der igjen. Og for 50 år siden i dag, da dere ga hverandre hvert sitt Ja ❤️

/ Gratulerer med bryllupsdagen, mamma og pappa 🎉

Tøffe kniver for tøffe kokker

Reklame | Fiskars

En ting jeg har blitt utrolig glad i, er å stå på kjøkkenet og mekke mat med dundrende høy musikk på anlegget.

Hakke, dele, kappe, koke. Kokkelere, dandere, servere. Alt i et voldsomt tempo og med fengende rytmer i bakgrunnen. Kall det pappatid.

Og når pappa får leke seg på kjøkkenet, da er han i sitt ess.

Men det er med matlaging som det er med så mye annet: Godt verktøy er halve jobben. Bilvasken går lettere med en skikkelig høytrykksspyler, en kraftig drill gjør snekringen til en lek, og selv støvsuging kan bli til dels moro med en bra støvsuger.

Sånn er det også på kjøkkenet. Gleden kan fort forlate benken hvis man må krangle med en sløv kniv hver gang man skal kutte en tomat.

Derfor har jeg forelsket meg helt i den nye knivserien Titanium fra Fiskars!

Fiskars Titanium er en ny serie sylskarpe kniver som kombinerer skarphet, letthet og innovasjon.

  • Knivene er utviklet med revolusjonerende LZR-EDGE-teknologi, som bruker laserstråler til å feste mikroskopiske partikler av titankarbid langs kanten av knivbladet. Dette øker levetiden betraktelig og det er vist at slike kniver holder seg skarpe fire ganger lenger enn vanlige kniver.
  • De unike egenskapene til titan gjør at knivene blir sylskarpe, men fortsatt fjærlette. Knivene veier helt ned til 51 gram (!) og føles altså så lette i hånda at man tror det er tull. Men ikke la deg lure, dette er sylskarpe kniver som leverer et perfekt resultat. Knivbladene vil heller aldri ruste!
  • Titanium-serien kommer også med et særegent skaft med strategisk 3D-mønster, som gjør at knivene ligger veldig godt i hånden med optimal komfort.
  • Fiskars er opptatt av miljø og bærekraft, og det er jo en hyggelig bonus at innpakningen er 100% resirkulerbar og at håndtaket på knivene er laget i resirkulerbar polyprolene som ikke avgir noen giftstoffer.

Siden Titanium-knivene skulle være så utrolig fantastiske, tenkte jeg å sette dem på en skikkelig prøve.

Derfor fant jeg frem en hel symfoni av frukt og grønnsaker, alle med ulike skinn, skall og utfordringer. Så gikk jeg løs på dem som en slakter i blodtåke.

Og alt jeg kan si er: WOW!

Som en mann som liker å bruke mye tid på kjøkkenet, vet jeg å sette pris på en god kniv og disse knivene er bare helt vanvittige!

Knivene veier nesten ingenting, men kutter gjennom tomater, rødbeter og vannmeloner som en varm kniv i smør. Selv kålrot går som en lek!

Så hvis du er klar for å oppgradere utstyrsparken med kniver av høyeste kvalitet, anbefaler jeg varmt å sjekke ut Fiskars Titanium!

–> Les mer og sjekk ut Fiskars Titanium

/ Ai æm taiteeeiniiiiuuuum!

Tidsbonanza på lørdag!

Gjett hvem som dukker opp på skjermen til helgen 😄🎉

Foto: Thomas Høstad

 

Det føles som evigheter siden Line Victoria ”Supporterfrue” skremte vannet av meg med en overraskelsestur til Trondheim for å delta i et TV-program.

Først ble jeg selvfølgelig livredd. TV? Jeg? Med deg?? Og det ble ikke så mye bedre da vi ankom NRKs lokaler ved Tyholttårnet.

Riksdekkende TV? Vi to, her og nå?? Iiik!

Foto: Thomas Høstad

 

Men dæven så moro det var! Timene feis av sted på en vind av fest og moro, og plutselig satt vi på flyet hjemover.

Siden den gang har jeg gått og gru-gledet meg hver eneste dag til programmet kommer på luften. Og på lørdag er det endelig dags!

Da blir det ”Nettspesial” på Tidsbonanza og undertegnede skal med Line Victoria ved sin side prøve å slå motstanderlaget, bestående av Sandeep Singh og Yousef Hadaoui, ned i støvlene.

Men hvordan vil det gå? Hvem vinner? Blir det kleint? Blir det moro? Jeg aner ikke, men jeg gleder meg!!

Foto: Thomas Høstad

 

Foto: Thomas Høstad

 

Foto: Thomas Høstad

 

 

/ Husk Tidsbonanza førstkommende lørdag på NRK1 kl. 22.00. Det blir´e party! 😄🎉

Grusomme Cato er tilbake!

Sist vi løp sammen holdt jeg på å krepere, men hvordan ville det gå nå? 4 måneder og mange løpeturer senere?

Før helgen var det nemlig duket for en ny løpetur med Grusomme Cato. Jeg husker enda den grufulle januarmorgenen i år, da Cato ringte på døren.

Jeg prøvde å gjemme meg på badet, men til ingen nytte. Friskusen i løpesko hadde ikke tenkt seg noen steder. Vi skulle løpe. Og det ble et helvete.

Turen resulterte i innlegget ”Grusomme Cato”, der jeg på nøytralt vis tok for meg hvordan det føltes for en ganske alminnelig slappfisk å legge ut på langtur med en ultraløper.

Vet du ikke hva en ultraløper er? Jo, det er en sånn fyr som frivillig deltar i løp som er lengre enn helmaraton. Ja nei, for et maraton på 4,2 mil er liksom ikke langt nok..

Sjekk ut Cato på Instagram

 

Så da vi tidligere i vinter la ut på snøglatt føre med vintersko og ullundertøy, var det for meg en kamp om livet. Jeg pustet og peste og sleit meg halvt i hjel. Jeg kjempet for hvert eneste skritt, mens Cato jogget rooolig ved siden av. Kjedet seg litt, småpratet, gjespet og ringte sjefen underveis (og fortsatte å løpe!).

Men det var i januar. Så hvordan ville det gå når vi møttes igjen i midten av mai for å løpe den samme løypa?

Hvilken vanvittig opptur!! Sist gang vurderte jeg å ringe taxi og/eller ambulanse underveis, men denne gangen gikk løpeturen som en drøm! Vi holdt godt tempo, kunne prate hele veien og selv motbakkene gikk som en lek.

Plutselig var ikke Cato den grusomme torturisten jeg mintes ham å være, men mer som en småskjeggete Maria fra Sound of Music, der han danset grasiøst langs asfalten.

Og da vi endelig nærmet oss mål, og Cato så på meg med et lurt smil i munnviken og utfordret meg til å avslutte turen med en omvei på hele 5 kilometer ekstra, smilte jeg bare lurt tilbake. Kjør på 😎

Etter at samarbeidet med Line Victoria og Desirèe i “Fit for fight-prosjektet” gikk på dunken, stoppet det opp for meg en periode. Men takket være sparket i ræva som prosjektet ga meg, så har jeg blitt skikkelig glad i å løpe, jeg har klart å holde på et relativt godt kosthold og spiser vesentlig mindre dritt enn før.

Så selv om Fit for Fight-samarbeidet ligger brakk, går livsstilsendringen som aldri før! 🙂

Det er ikke så lett å se resultater sånn fra dag til dag, og i mørke stunder kan man begynne å betvile om løpeturene man tar og de deilige sjokoladene man dropper, egentlig utgjør noen forskjell.

Da er det så fantastisk moro når man får en så tydelig indikator på formen som dette. Jeg husker hvordan det var sist, jeg vet hvordan det føltes nå.

Og den følelsen, når man kjenner at endringene man har gjort med kosthold og aktivitet faktisk gir fantastiske resultater… det er bortimot den beste følelsen i verden.

 

/ The hills are alive, with the sound of Cato! 🥰🌼

Typisk barn i dyreparken

Noen ganger kan et bilde fortelle hele historien.

Og jeg er rimelig sikker på at dette var det som skjedde:

Én ting, sa de voksne.

Bare én ting.

Ikke lek med ballen her.

Det er langt ned og elektriske gjerder.

Det er ulv på den ene siden, elg på den andre.

Mister du ballen her, er den borte for alltid.

Ikke. Lek. Med ballen.

Okei?

Bra.

 

Men 10 sekunder senere..

 

 

/ Takk for visitten, og gratulerer til elgen med ny leke 😆🙈

I år som i fjor

Stå i bare sokkene og stryke skjorta, mens svetten pipler og klokka truer med å tikke i fra deg. Må. Rekke. Barnetoget.

Se 17.mai-sendingen på TV fra rundt om i hele landet og innse at nordmenn er fine folk. Så forskjellige, men likevel så like. Kjenne nasjonalpatriotismen boble.

Hive på seg penskoa og kjenne at de umiddelbart begynner å gnage på hælen som en liten piraya.

Snakke om været med naboer. Varmt i år, varmt i fjor, kaldt året før der, ja også regna det i 2013.

Spise is. Digg.

Pølse én, pølse to, pølse tre.

Ut igjen, på med skoa. Verre nå. Varmere også. Enten for varmt eller vått, blir liksom aldri riktig.

Hurraaaaa!

Vifte med flagget og smile til folk. Kose seg. Møte venner og familie. Hele nasjonen setter av hele dagen til å vinke, vifte og rope hurra. Feire oss seøv og hverandre, sammen om dette fantastiske. Fjell og fjorder i rødt, hvitt og blått. Vårt Norge.

Kaste baller på metallbokser og kjøpe lodd. Solvarme kaker og lunka brus.

Så blir du drittlei penskoa, hiver dem inn i skapet og fisker frem crocsene. Digg.

Is igjen. Mett på is, det var lenge siden sist.

Det er typisk 17. mai.

Akkurat slik vi liker det 😊🇧🇻

Grillet fisk og fruktsalat på 17. mai??

Unnskyld meg? Det er 17. mai. Spis så mange is og pølser du vil!

17. mai er barnas dag. Det er dagen de har forberedt og gledet seg til hele året. Endelig skal de gå i tog, veive med flagg, synge, juble og feire hele Norges nasjonaldag. Og spise is. Masse pølser og is!

Sånn har det væt så lenge jeg kan huske, og det er jo også litt av greia. Så sent som i dag var jeg i svømmehallen med 7-åringen og der møtte vi en supertrivelig badevakt, som med store øyne og forventning i blikket spurte guttungen: ”Hvor mange is skal du spise i morgen da?”.

Det er en greie. Ikke en liten greie, men en stor greie. Barna går i ukesvis og dagdrømmer om hvor mange is de skal spise, og da jeg var yngre hadde vi pølsespisekonkurranser i korpset.

Men det er jo 2019 tross alt, så det overrasket meg ikke veldig da det dukket opp en nyhetssak med en ernæringsfysiolog som mener vi burde sette et tak på én pølse per barn. Hun kommer dessuten med argumenter som ”Grillet fisk kan være et festmåltid” og ”Kanskje isen kan byttes ut med fruktsalat til dessert?”.

Og hvorfor skal vi begrense is- og pølseinntaket, spør du? Jo, for hvis ikke kan det få ”store konsekvenser”. Ja ha? At barna spiser et par is og pølser over normalen den ene dagen i året? Du tror ikke de resterende 364 dagene har en finger med i spillet?

Selvfølgelig skjønner jeg greia. Jeg gjør virkelig det. Selv har jeg tidligere gått ut og sagt at Halloween er en dustefeiring uten noen annen funksjon enn å pushe billig dritt og godteri på barna.

Men dette er 17. mai. Isens nasjonaldag, sommerens høydepunkt. Selve rosinen i pølsa! Ikke kom rekende med grillet fisk og gjør dette til en politisk korrekt sunnhetskonkurranse!

Jeg skjønner at det er gøy å prakke på folk dårlig samvittighet, men faen heller da. Det er 17. mai! Hvis målet er å få barn til å spise mer fisk, tror jeg det funker veldig mot sin hensikt å bruke nasjonaldagen til å tvangsfôre dem med torsk i lompe!

Men for all del, jeg antar at en ernæringsfysiolog vet hva hun snakker om. Så fortell meg gjerne hvordan det gikk da du serverte mor og far en bitte-bitteliten ribbebit uten verken svor, saus eller tilbehør på julaften, og forklarte at de måtte roe ned ribbeinntaket ellers kunne det få store konsekvenser.

Skjønner du hva jeg mener? Det er en tid og et sted for alt, og dagen før nasjonaldagen er ikke dagen.

Vanligvis er jeg ingen tilhenger av ”Det må da værra lov å kose seg”-mentaliteten, men det er 17. mai. Server gjerne fruktsalat, men la fisken bli i fryseren. Det er isens og pølsenes dag.

Finn frem flagget og drit i kaloriene – det må da værra lov å kose seg 😊

 

/ Fisk eller pøls – Ha en fantastisk dag i morgen, folkens! 😄🇳🇴🎉

* Følg Pølsehjerte på Facebook *