Mams og Paps = 50 år 💍❤️

Kjære mamma og pappa,

Hvordan holder man tale til sine egne foreldre? Hva sier man til noen som har holdt sammen i tykt og tynt i en mannsalder? ”Ta vare på hverandre”? Nei, alt blir bare tomme floskler.

Men jeg vil si noe.

For dere er forbilder for en hel generasjon.

Og jeg er så stolt av dere.

Tenk det.

50 år siden de ga hverandre sitt Ja og det har de stått ved siden da.

I gode og onde dager.

I tykt og tynt.

Alltid.

Jeg kan bare se for meg hvordan det må ha vært da dere først ble sammen, den gang verden var i svart hvitt. Lenge før dere ble mamma og pappa. Da Rolf var en ung ragger fra Torshov, som pruttet opp til Lambertseter for å imponere Mariann med Vespaen sin.

Lite visste dere da om verden vi har nå. Rart å tenke på at det er de samme folka som har barnebarn på fanget nå.

Jeg vet man ikke kan velge foreldrene sine, men kunne jeg valgt, kunne jeg ikke valgt bedre enn dere.

Dere har alltid vært der for meg, selv i tider da jeg oppførte meg som en fjott.

Alltid vært akkurat som dere skal være. Passe strenge, men alltid snille. Omtenksomme, kloke og fulle av kjærlighet.

Dere har gjort folk av fire apekatter og det er ikke før jeg selv fikk barn at jeg innså hvilken vanvittig bragd det er. Selv synes jeg ofte at to barn er mye, iblant mer enn jeg klarer å håndtere. Dere har fire.

Og dere har stått sammen om å bygge en fantastisk verden for oss barna. Et trygt hjem og en barndom full av fantastiske minner. Før for deres egne barn, nå for våre.

For dere er hjelpsomme besteforeldre i verdensklasse. Rekker alt, blir med på alt, aldri et nei å få. Det er forresten lov å si nei i blant. Nei, det passer ikke. Nei, det rekker vi ikke. Men det er det visst ingen som har fortalt dere.

For dere er utprega Ja-folk og det har dere nok alltid vært. I hvert fall for meg. Og helt sikkert før det. 10 år før der og 10 år før der igjen. Og for 50 år siden i dag, da dere ga hverandre hvert sitt Ja ❤️

/ Gratulerer med bryllupsdagen, mamma og pappa 🎉

Tøffe kniver for tøffe kokker

Reklame | Fiskars

En ting jeg har blitt utrolig glad i, er å stå på kjøkkenet og mekke mat med dundrende høy musikk på anlegget.

Hakke, dele, kappe, koke. Kokkelere, dandere, servere. Alt i et voldsomt tempo og med fengende rytmer i bakgrunnen. Kall det pappatid.

Og når pappa får leke seg på kjøkkenet, da er han i sitt ess.

Men det er med matlaging som det er med så mye annet: Godt verktøy er halve jobben. Bilvasken går lettere med en skikkelig høytrykksspyler, en kraftig drill gjør snekringen til en lek, og selv støvsuging kan bli til dels moro med en bra støvsuger.

Sånn er det også på kjøkkenet. Gleden kan fort forlate benken hvis man må krangle med en sløv kniv hver gang man skal kutte en tomat.

Derfor har jeg forelsket meg helt i den nye knivserien Titanium fra Fiskars!

Fiskars Titanium er en ny serie sylskarpe kniver som kombinerer skarphet, letthet og innovasjon.

  • Knivene er utviklet med revolusjonerende LZR-EDGE-teknologi, som bruker laserstråler til å feste mikroskopiske partikler av titankarbid langs kanten av knivbladet. Dette øker levetiden betraktelig og det er vist at slike kniver holder seg skarpe fire ganger lenger enn vanlige kniver.
  • De unike egenskapene til titan gjør at knivene blir sylskarpe, men fortsatt fjærlette. Knivene veier helt ned til 51 gram (!) og føles altså så lette i hånda at man tror det er tull. Men ikke la deg lure, dette er sylskarpe kniver som leverer et perfekt resultat. Knivbladene vil heller aldri ruste!
  • Titanium-serien kommer også med et særegent skaft med strategisk 3D-mønster, som gjør at knivene ligger veldig godt i hånden med optimal komfort.
  • Fiskars er opptatt av miljø og bærekraft, og det er jo en hyggelig bonus at innpakningen er 100% resirkulerbar og at håndtaket på knivene er laget i resirkulerbar polyprolene som ikke avgir noen giftstoffer.

Siden Titanium-knivene skulle være så utrolig fantastiske, tenkte jeg å sette dem på en skikkelig prøve.

Derfor fant jeg frem en hel symfoni av frukt og grønnsaker, alle med ulike skinn, skall og utfordringer. Så gikk jeg løs på dem som en slakter i blodtåke.

Og alt jeg kan si er: WOW!

Som en mann som liker å bruke mye tid på kjøkkenet, vet jeg å sette pris på en god kniv og disse knivene er bare helt vanvittige!

Knivene veier nesten ingenting, men kutter gjennom tomater, rødbeter og vannmeloner som en varm kniv i smør. Selv kålrot går som en lek!

Så hvis du er klar for å oppgradere utstyrsparken med kniver av høyeste kvalitet, anbefaler jeg varmt å sjekke ut Fiskars Titanium!

–> Les mer og sjekk ut Fiskars Titanium

/ Ai æm taiteeeiniiiiuuuum!

Tidsbonanza på lørdag!

Gjett hvem som dukker opp på skjermen til helgen 😄🎉

Foto: Thomas Høstad

 

Det føles som evigheter siden Line Victoria ”Supporterfrue” skremte vannet av meg med en overraskelsestur til Trondheim for å delta i et TV-program.

Først ble jeg selvfølgelig livredd. TV? Jeg? Med deg?? Og det ble ikke så mye bedre da vi ankom NRKs lokaler ved Tyholttårnet.

Riksdekkende TV? Vi to, her og nå?? Iiik!

Foto: Thomas Høstad

 

Men dæven så moro det var! Timene feis av sted på en vind av fest og moro, og plutselig satt vi på flyet hjemover.

Siden den gang har jeg gått og gru-gledet meg hver eneste dag til programmet kommer på luften. Og på lørdag er det endelig dags!

Da blir det ”Nettspesial” på Tidsbonanza og undertegnede skal med Line Victoria ved sin side prøve å slå motstanderlaget, bestående av Sandeep Singh og Yousef Hadaoui, ned i støvlene.

Men hvordan vil det gå? Hvem vinner? Blir det kleint? Blir det moro? Jeg aner ikke, men jeg gleder meg!!

Foto: Thomas Høstad

 

Foto: Thomas Høstad

 

Foto: Thomas Høstad

 

 

/ Husk Tidsbonanza førstkommende lørdag på NRK1 kl. 22.00. Det blir´e party! 😄🎉

Grusomme Cato er tilbake!

Sist vi løp sammen holdt jeg på å krepere, men hvordan ville det gå nå? 4 måneder og mange løpeturer senere?

Før helgen var det nemlig duket for en ny løpetur med Grusomme Cato. Jeg husker enda den grufulle januarmorgenen i år, da Cato ringte på døren.

Jeg prøvde å gjemme meg på badet, men til ingen nytte. Friskusen i løpesko hadde ikke tenkt seg noen steder. Vi skulle løpe. Og det ble et helvete.

Turen resulterte i innlegget ”Grusomme Cato”, der jeg på nøytralt vis tok for meg hvordan det føltes for en ganske alminnelig slappfisk å legge ut på langtur med en ultraløper.

Vet du ikke hva en ultraløper er? Jo, det er en sånn fyr som frivillig deltar i løp som er lengre enn helmaraton. Ja nei, for et maraton på 4,2 mil er liksom ikke langt nok..

Sjekk ut Cato på Instagram

 

Så da vi tidligere i vinter la ut på snøglatt føre med vintersko og ullundertøy, var det for meg en kamp om livet. Jeg pustet og peste og sleit meg halvt i hjel. Jeg kjempet for hvert eneste skritt, mens Cato jogget rooolig ved siden av. Kjedet seg litt, småpratet, gjespet og ringte sjefen underveis (og fortsatte å løpe!).

Men det var i januar. Så hvordan ville det gå når vi møttes igjen i midten av mai for å løpe den samme løypa?

Hvilken vanvittig opptur!! Sist gang vurderte jeg å ringe taxi og/eller ambulanse underveis, men denne gangen gikk løpeturen som en drøm! Vi holdt godt tempo, kunne prate hele veien og selv motbakkene gikk som en lek.

Plutselig var ikke Cato den grusomme torturisten jeg mintes ham å være, men mer som en småskjeggete Maria fra Sound of Music, der han danset grasiøst langs asfalten.

Og da vi endelig nærmet oss mål, og Cato så på meg med et lurt smil i munnviken og utfordret meg til å avslutte turen med en omvei på hele 5 kilometer ekstra, smilte jeg bare lurt tilbake. Kjør på 😎

Etter at samarbeidet med Line Victoria og Desirèe i “Fit for fight-prosjektet” gikk på dunken, stoppet det opp for meg en periode. Men takket være sparket i ræva som prosjektet ga meg, så har jeg blitt skikkelig glad i å løpe, jeg har klart å holde på et relativt godt kosthold og spiser vesentlig mindre dritt enn før.

Så selv om Fit for Fight-samarbeidet ligger brakk, går livsstilsendringen som aldri før! 🙂

Det er ikke så lett å se resultater sånn fra dag til dag, og i mørke stunder kan man begynne å betvile om løpeturene man tar og de deilige sjokoladene man dropper, egentlig utgjør noen forskjell.

Da er det så fantastisk moro når man får en så tydelig indikator på formen som dette. Jeg husker hvordan det var sist, jeg vet hvordan det føltes nå.

Og den følelsen, når man kjenner at endringene man har gjort med kosthold og aktivitet faktisk gir fantastiske resultater… det er bortimot den beste følelsen i verden.

 

/ The hills are alive, with the sound of Cato! 🥰🌼

Typisk barn i dyreparken

Noen ganger kan et bilde fortelle hele historien.

Og jeg er rimelig sikker på at dette var det som skjedde:

Én ting, sa de voksne.

Bare én ting.

Ikke lek med ballen her.

Det er langt ned og elektriske gjerder.

Det er ulv på den ene siden, elg på den andre.

Mister du ballen her, er den borte for alltid.

Ikke. Lek. Med ballen.

Okei?

Bra.

 

Men 10 sekunder senere..

 

 

/ Takk for visitten, og gratulerer til elgen med ny leke 😆🙈

I år som i fjor

Stå i bare sokkene og stryke skjorta, mens svetten pipler og klokka truer med å tikke i fra deg. Må. Rekke. Barnetoget.

Se 17.mai-sendingen på TV fra rundt om i hele landet og innse at nordmenn er fine folk. Så forskjellige, men likevel så like. Kjenne nasjonalpatriotismen boble.

Hive på seg penskoa og kjenne at de umiddelbart begynner å gnage på hælen som en liten piraya.

Snakke om været med naboer. Varmt i år, varmt i fjor, kaldt året før der, ja også regna det i 2013.

Spise is. Digg.

Pølse én, pølse to, pølse tre.

Ut igjen, på med skoa. Verre nå. Varmere også. Enten for varmt eller vått, blir liksom aldri riktig.

Hurraaaaa!

Vifte med flagget og smile til folk. Kose seg. Møte venner og familie. Hele nasjonen setter av hele dagen til å vinke, vifte og rope hurra. Feire oss seøv og hverandre, sammen om dette fantastiske. Fjell og fjorder i rødt, hvitt og blått. Vårt Norge.

Kaste baller på metallbokser og kjøpe lodd. Solvarme kaker og lunka brus.

Så blir du drittlei penskoa, hiver dem inn i skapet og fisker frem crocsene. Digg.

Is igjen. Mett på is, det var lenge siden sist.

Det er typisk 17. mai.

Akkurat slik vi liker det 😊🇧🇻

Grillet fisk og fruktsalat på 17. mai??

Unnskyld meg? Det er 17. mai. Spis så mange is og pølser du vil!

17. mai er barnas dag. Det er dagen de har forberedt og gledet seg til hele året. Endelig skal de gå i tog, veive med flagg, synge, juble og feire hele Norges nasjonaldag. Og spise is. Masse pølser og is!

Sånn har det væt så lenge jeg kan huske, og det er jo også litt av greia. Så sent som i dag var jeg i svømmehallen med 7-åringen og der møtte vi en supertrivelig badevakt, som med store øyne og forventning i blikket spurte guttungen: ”Hvor mange is skal du spise i morgen da?”.

Det er en greie. Ikke en liten greie, men en stor greie. Barna går i ukesvis og dagdrømmer om hvor mange is de skal spise, og da jeg var yngre hadde vi pølsespisekonkurranser i korpset.

Men det er jo 2019 tross alt, så det overrasket meg ikke veldig da det dukket opp en nyhetssak med en ernæringsfysiolog som mener vi burde sette et tak på én pølse per barn. Hun kommer dessuten med argumenter som ”Grillet fisk kan være et festmåltid” og ”Kanskje isen kan byttes ut med fruktsalat til dessert?”.

Og hvorfor skal vi begrense is- og pølseinntaket, spør du? Jo, for hvis ikke kan det få ”store konsekvenser”. Ja ha? At barna spiser et par is og pølser over normalen den ene dagen i året? Du tror ikke de resterende 364 dagene har en finger med i spillet?

Selvfølgelig skjønner jeg greia. Jeg gjør virkelig det. Selv har jeg tidligere gått ut og sagt at Halloween er en dustefeiring uten noen annen funksjon enn å pushe billig dritt og godteri på barna.

Men dette er 17. mai. Isens nasjonaldag, sommerens høydepunkt. Selve rosinen i pølsa! Ikke kom rekende med grillet fisk og gjør dette til en politisk korrekt sunnhetskonkurranse!

Jeg skjønner at det er gøy å prakke på folk dårlig samvittighet, men faen heller da. Det er 17. mai! Hvis målet er å få barn til å spise mer fisk, tror jeg det funker veldig mot sin hensikt å bruke nasjonaldagen til å tvangsfôre dem med torsk i lompe!

Men for all del, jeg antar at en ernæringsfysiolog vet hva hun snakker om. Så fortell meg gjerne hvordan det gikk da du serverte mor og far en bitte-bitteliten ribbebit uten verken svor, saus eller tilbehør på julaften, og forklarte at de måtte roe ned ribbeinntaket ellers kunne det få store konsekvenser.

Skjønner du hva jeg mener? Det er en tid og et sted for alt, og dagen før nasjonaldagen er ikke dagen.

Vanligvis er jeg ingen tilhenger av ”Det må da værra lov å kose seg”-mentaliteten, men det er 17. mai. Server gjerne fruktsalat, men la fisken bli i fryseren. Det er isens og pølsenes dag.

Finn frem flagget og drit i kaloriene – det må da værra lov å kose seg 😊

 

/ Fisk eller pøls – Ha en fantastisk dag i morgen, folkens! 😄🇳🇴🎉

* Følg Pølsehjerte på Facebook *

Sjuuuukt god brokkolisalat

Denne MÅ du prøve! 😍😍

Det er snart 2 år siden Christina oppdaget ”Den magiske brokkolisalaten”. Ikke husker vi hvem som tipset oss om den eller hvor oppskriften kommer fra, alt vi vet er at den valset rett inn i livene våre en sommerdag i 2017 og endret smaken av sommer for alltid.

For denne brokkolisalaten er seriøst magisk! Så sjukt enkel å lage, så utrolig gode smaker og så sinnssykt god til absolutt alt!

Denne perlen av et tilbehør hadde helt gått i glemmeboka, da vi plutselig kom på den tidligere denne uken. Og nå kommer jeg til å lage den annenhver dag frem til midten av september. Koteletter, kylling, pølser, hamburgere, biff eller falafel – denne salaten passer til alt!

Og alt du trenger å ha oppi er dette:

Navnet ”Brokkolisalat” kan kanskje høres irriterende sunt ut for noen, men når vi ser at retten også inneholder en hel pakke bacon, burde pipen få en annen lyd. Og det er akkurat denne balansen som gjør salaten så nydelig.

Litt sunn, litt usunn, litt søt, lit salt, litt syrlig, litt alt, men mest av alt litt magisk.

Jeg vet jeg høres litt nyforelsket ut og det er jeg kanskje. Og det kommer du til å bli også.

Nu kör vi!

“Magisk brokkolisalat”

Du trenger:

  • 1 brokkoli
  • 1 beger med Crème Fraîche
  • 1 pakke bacon
  • 1-2 ss finhakket rødløk
  • 1 dl solsikkekjerner
  • 1-2 ss balsamikosirup (bruker du balsamico-eddik, holder det med 1 ts)
  • 1 dæsj sitronsaft
  • Salt/pepper/sukker etter smak

 

Slik gjør du:

  1. Start med å finhakke løk. Rå løk høres kanskje litt drøyt ut, men jeg lover deg at det blir godt. Du kan gjerne halvere mengden hvis du vil. Kutt løken først og legg deretter i iskaldt vann mens du gjør klart alt det andre, så mister løken litt av den skarpe smaken.
  2. Rist solsikkekjerner i en stekepanne. Men OBS: Pass på! De brenner seg fort, så følg med. De skal bare brunes for å få litt smak, ikke brennes, så brun raskt og hold under konstant oppsyn, hehe.
  3. Skjær baconskiver i biter og stek i panna. Når baconet er ferdigstekt, legg over på en asjett med tørkepapir på, for å dryppe av fett.
  4. Hakk opp en hel brokkoli i biter. Husk å bruke stilken også, men skjær av det ytterste laget, som kan være litt kjipt å tygge. Kutt toppene i mindre biter. Brokkolien skal brukes rå i salaten, så små, lett-tyggelige bunter er et must.
  5. Ha Crème Fraîche i en bolle og bland inn balsamicoeddik/-sirup, sitronsaft, salt og pepper. Sil av løken og ha oppi sammen med solsikkekjerner. Smak til og bruk ev ½ ts sukker om det føles nødvendig (aldri brukt selv, balsamicosirup gjør susen).
  6. Ha blandingen over i en større skål og bland inn brokkoli og bacon. Spar gjerne noen baconbiter som pynt til å legge på toppen, om du er litt fin på det.
  7. Servér sammen med hamburger / kylling / pølse / falafel e.l. og gjør deg klar for trampeklapp fra gjestene.

Det er helt sykt at en enkel salat med rå løk, brokkoli og bacon kan bli så god, men ta meg på mitt ord: Sommerforelskelsen er her.

Gled deg 😍👌

OBS! For en ryddigere oppskrift med bedre bilder og forklaringer, sjekk ut: “Kona til – Magisk brokkolisalat”

Hvem eier champagnen??

Er ikke dette det rareste du har hørt? Hjelp meg å oppklare mysteriet!

For i går hadde Christina bursdag. Tidligere på dagen hadde jeg vært ute på sykkeltur med 7-åringen og på vår strabasiøse ferd gjennom rurale strøk, la jeg merke til en skråning der Christinas favorittblomst sto tett i tett.

Liten, vakker, velduftende og giftig, en lunefull blomst for kjennere. Liljekonvall.

Perfekt, tenkte jeg. Hit stikker jeg tilbake i kveld.

Kvelden kom, barn ble lagt og jeg sneik meg ut døra. Skal bare ha noe på butikken, sa jeg, og listet meg ut på trippende tær.

Noen minutter senere ankom jeg området og hele skråningen var full av nydelige små liljekonvaller. Solen hadde begynt sin ferd mot horisonten, men enda var det godt og lyst.

Tilfeldighetene skal ha det til at jeg har blitt litt hektet på ”Truecrimepodden” i det siste, en podcast der man tar for seg alle de grusomme detaljene i uløste drapssaker.

Det er ikke en podcast for sarte mager og frynsete nerver, og etter at jeg begynte å høre på den har sovet betraktelig dårligere enn før. Som allerede var ganske dårlig. Derfor var jeg allerede ganske frynsete der jeg sto langs en øde landevei, sent en kveld og plukket blomster. Alene. Men jeg er en voksen mann, tross alt, kan ikke la pysenervene ta overhånd.

Så jeg satte på meg øretelefoner, skrudde på podcasten og skred til verks. Kom små blomster, la oss sanke bonuspoeng.

Men ikke mange minutter senere, så jeg plutselig noe som skinte i gresset. Halvveis gjemt under pinner og rask. Noe av glass. Sikkert søppel. Tenkte jeg kunne gjøre en god gjerning og plukke det med meg, men da jeg nærmet meg så jeg var det var.

En flaske champagne.

Moët.

Uåpnet.

Hæ?

Jeg plukket den opp, vendte på den og ga den noen raske dunk, slik en nysgjerrig ape ville gjort. Og ganske riktig: Korken sto i, flasken var intakt.

Dobbelt-hæ!

Hvordan?

Hvorfor?

Asså..

Hæ?

Jeg står i skråningen av en lite trafikkert bilvei midt uti ingenmannsland, hvem i all verden ville lagt en flaske champagne her? Og hvorfor?

Kan noen ha rappet den og gjemt den her? Er den lagt her med vilje eller kastet ut fra en bil? Er den glemt eller er noen på leting etter den??

Jeg fikk frysninger. Plutselig var det som om den mystiske kvinnestemmen fra Truecrimepodden begynte å viske meg i øret.

Peter befant seg alene i skogen og det begynte å bli mørkt. Hvem kunne ha lagt flasken der? Og lette de etter den? Det var ingen tegn til liv, men plutselig hørte han det rasle i buskene. Var det morderen?

Da fikk jeg selvfølgelig helt panikk og gjorde det enhver voksen mann i min situasjon ville gjort: Løp til bilen det raskeste jeg kunne, med halen mellom beina og flasken under armen.

Så nå sitter jeg her med tusen spørsmål, en mystisk flaske champagne og en haug med konspirasjonsteorier.

Hvem er den sin? Kan det være ungdommer som har rappet den fra barskapet til foreldrene og gjemt den i skogen? Kan den være stjålet av fulle gjester i et bryllup, som senere har fått kalde føtter? Er den helt vanlig tyvgods? Kastet ut av bilen under en vill biljakt med politiet hakk i hæl?

Jeg skjønner ingenting. Jeg mener: Hvem i all verden kaster dyre champagneflasker i grøftekanter??

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noen teorier, eller også om du ønsker å gjøre krav på flasken. Men da skal du ha en rimelig vanntett forklaring ass, haha!

P.S. Hvis ingen melder seg, ryker flasken under lørdagens Eurovision-finale 😉