Jeg har aldri latt andre enn frua skrive gjesteinnlegg på bloggen, men da jeg leste denne teksten rørte den meg langt inn i hjerterota og jeg innså med en gang at det var på høy tid med et unntak..

 

* Gjesteinnlegg av Mari *

Du ringte meg torsdag 11. juni, mens var jeg på jobb. Jeg svarte ikke, så du sendte meg en SMS;

“Hei jenta mi! Kan du ringe meg? Her er alt bra. Paps”. Du visste at du måtte forsikre meg om at alt var bra, for du ringte meg ikke så ofte. Så fort jeg var ferdig på jobb ringte jeg opp igjen, og du skulle bare spørre om noe med hytta.

– “Snakker DU med Mari?” hørte jeg mamma si i bakgrunnen, halvveis spørrende, halvveis bebreidende. For det var alltid mamma jeg ringte på vei hjem fra jobb. Ikke deg. Ikke pappa.

Mamma og jeg skravler om alt og ingenting – det ble for kjedelig for deg. Men denne dagen ringte jeg deg, og vi skravla. Jeg fortalte om jobben, og planene for helga, du fortalte om hytta – der du og mamma var da, som så ofte. Hytta. Vårt fristed og paradis. Der vi alle tre fikk ro – selv om du bråkte fra tidlig morgen med sag, hammer, kvistkvern, eller øks. Alltid et prosjekt eller tre på gang.

Fredag 12. juni. 40 minutter igjen av skoledagen. Bare noen timer til sommerfest med gode kollegaer. Kjolen hang klar, og jeg skulle bare kose meg hele helga.
Det banket på klasserommet, og en av kollegaene kom inn.

– “Kan du gå til rommet ved siden av, det er noen som må snakke med deg”, sa ho. Der satt svigerinna mi. Ansiktsuttrykket hennes glemmer jeg aldri.

– “Hva har skjedd?” sa jeg.

– “Pappan din er ikke mer, Mari”.

Svart.

Pappan min. Den trygge, gode, snille pappan min!

 

 

Hjertet ditt stoppet, og ingen klarte å få det til å slå igjen. Ikke mamma, ikke ambulansepersonellet, ikke legen. Det hadde ikke flere slag igjen. Pappahjertet ditt.

Surrealistisk, urettferdig og utenkelig. Ikke pappan MIN. Jeg er snart 30, men like fullt veslejenta di.

Det er så mye som blir annerledes, feil og vondt. Mamman min blir alene. Alene i huset, alene om beslutninger, alene i hverdagen. Alle planene blir avlyst, omgjort og endret. Én billett for mye til sommershow. Hvem skal sitte på pappas plass ved spisebordet? Hvem skal grille? Hvem skal fyre i hytta en kald vintermorgen? Hvem skal sette fram søppeldunkene og hvem skal klippe gress?

Hvem skal jeg ringe når jeg trenger råd? Hvem skal gi meg et kyss på kinnet når jeg kommer hjem på helgebesøk? Hvem skal være med meg å overtale mamma til å finne på sprell?

Hvem skal være tryggheten vår nå?

 

 

Torsdag 25. juni. 13 dager siden pappahjertet sluttet å slå. Dagen etter begravelsen. Tom i hodet, kvalm og sliten.

Telefonen ringer.

– “Jeg vet du sikkert tenker at du ikke orker, og at det blir helt feil nå, men jeg kommer oppover i kveld, og så drar vi på konserten med Kurt, sånn som vi planla i mai ? OK?”.

– “Bare dra!” sa mamma.

– “Dit skal du! Du må leve livet ditt, sånn du alltid har gjort”, sa mormor.

En kjent og god, gammel sang ble som ny.

 

Jeg har alltid vært han fyren som mener at hjelm er for pyser og kjipinger.

Hjelm får deg til å se utrolig døll ut og jeg mener, herregud, hvor ofte smeller man hodet i bakken uansett? Man klarer jo å ta seg for!

Tenkte jeg..

Før.

Og den idiotiske tankegangen er jeg sjeleglad for at jeg har lagt av meg, for i kveld smalt det!

 

Foslått liten plutt :-/

 

Jeg var ikke til stede da det skjedde, jeg har bare fått det gjenfortalt med grøss og gru.

Plutten i full fart på sparkesykkelen full av barnlig overmot og glede, som sekunder senere var blitt til redsel, skrik og hyl.

Christina stormet til, men heldigvis gikk det relativt bra denne gangen. Noen stygge kutt, sår og riper over stort sett hele kroppen, men ingenting som ikke lar seg trøste bort med rause mengder kos og en pære-is. Heldigvis.

Trodde jeg.

Det var inntil jeg sjekket hjelmen..

 

Å f…

 

Hvordan ville skaden sett ut om ikke hjelmen hadde tatt den verste støyten? Hadde vi sittet på sykehuset nå? Hull i hodet? Hjernerystelse? Kanskje enda verre?

Vanskelig å si, og heldigvis også unødvendig å spekulere i, for han hadde på seg hjelm og bare derfor fungerte pære-isen som doktor i kveld.

Og dette var bare fra et fall i en bitteliten bakke i relativt lav hastighet på en sparkesykkel. Hva da med større barn og større hastighet? Enkel logikk tilsier større skader.

 

Stoler du på flaksen?

 

Skader, knall og fall er selvfølgelig en helt naturlig del av oppveksten og ikke skal man kle barn i rustning heller, men å slå hodet er noe helt annet enn å skade armen. Hodet er så veldig utsatt og sårbart, og det er så utrolig unødvendig å risikere alvorlige hodeskader når løsningen er så rask, enkel og genial: Bruk hjelm!

Hodet er altfor viktig til å bli overlatt til flaks.

Venner barna seg til å ha på hjelm på hver eneste lille snurr, tenker de seg ikke om to ganger før de tar på hjelmen. La det bli like naturlig som å ta på seg sko. Det skal ikke være et spørsmål om man vil eller ikke vil. Bruk hjelm eller bli inne, ferdig arbeid.

Og den jobben gjøres veldig enkel ved å gå foran som et godt eksempel og bruke hjelm selv 🙂

 

Eldre søsken er også rollemodeller 🙂

 

Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg ikke akkurat nå sitter på et sykehus og spekulerer i om vi kunne ha unngått en alvorlig hodeskade eller ikke, og det har jeg bare hjelmen å takke for.

Jeg liker egentlig ikke å være løpegutt for sikkerhetsbudskap du helt sikkert har hørt tusen ganger før, men nå som jeg har sett hjelmens effekt i praksis, sier jeg det gladelig ti ganger til om jeg må:

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

Bruk hjelm.

 

Hilsen tidligere hjelmskeptiker som nå har sett lyset.

 

Tommel opp for hjelm 🙂 (pluttens aller første sykkeltur)

 

 

/ Lik og del for å hjelpe meg å spre det viktige budskapet!

* Følg Hjelmhjerte på Facebook *

Vi sitter i bilen på vei til barnehagen. Forsinket. Igjen!

Pappa er stresset, glosene sitter løst. Så blir jeg stående og vente i det samme krysset igjen. Og. det. går. så. sakte.

Fingre trommer på rattet, bein tramper en rastløs rytme og noen “velvagte gloser” sendes ut i luften.

 

**** *** ***** !!

 

Så endelig løsner det! Jeg fiser ut på spinnende hjul og kommer meg ut på veien. Så prutter vi av gårde.

Vi rekker ikke å kjøre mange meterne før jeg hører noe fra baksetet. Lyden av plutten som former nye ord i munnen. Smaker på dem, kjenner litt hvordan de ruller over tunga, før han sender de ut i luften for aller første gang.

Å nei, hørte han fatterns stressede klage? Og hva sa jeg egentlig?

Så kommer det svakt fra den søte pipestemmen i baksetet:

– “Kjør da, ditt gamle … øk?”

 

Hupps! Men okei, av alle tingene jeg sier i en bil i løpet av en dag, var det der absolutt noe av det bedre. Men uansett en fin påminnelse om at det kan være greit å tenke over hvordan man omtaler andre mennesker.

… spesielt med en papegøye i baksetet 😉

 

 Skvaaaak, gamle øk, gamle øk!

 

/ Honk honk!

* Følg Bilhjerte på Facebook *

Jeg står ved grytene, du sitter i vippestolen. Gynger forsiktig frem og tilbake mens du ser på meg. Ser på pappa.

En av mine favorittsanger kommer på radioen, jeg skrur opp og synger ut. Bruker visp og stekespade som trommestikker, vrenger stemmen i en 80-tallsvokal. Du ser ikke kjempeimponert ut.

Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på hvilken sang jeg ville sunget hvis jeg skulle sunget i bryllupet til moren din og meg. Hvis den dag kommer da. Jeg kunne ikke sunget denne. For det første går den altfor høyt, for det andre kan jeg ikke synge. Kanskje noe rolig.

Den neste sangen kommer på og DEN kunne jeg sunget. Lett! En rolig ballade uten høye topper eller dype bølgedaler. Var det et tegn? Er det sangen?

Jeg begynner å nynne, synge med, lytte på teksten. Jo, dette kunne jeg klart. For en nydelig sang. Men så …

Sangen slutter og stemmen i radioen forteller hva sangen handler om.

Jeg legger fra meg alt jeg har i hendene, finner frem telefonen, søker opp sangen og setter den på igjen. Hører på teksten.

Blodet fryser til is.

Eric Clapton – Tears in heaven, en sang han skrev til Conor, hans 3 år gamle sønn som døde etter en tragisk ulykke der han under en runde gjemsel falt ut av vinduet på et hotellrom i 53. etasje.

Hjertet brister.

Jeg ser ned på deg der du ligger i vippestolen og ser på meg, min deilige lille bolle.

 

 

Jeg plukker deg opp og trykker deg tett inntil meg. Frysningene rykker i munnviken mens kjevene går i lås. En liten tåre kiler i øyekroken.

Maten blir glemt, bryllup blir glemt, alt blir glemt. Alt annet er ubetydelig.

Dans med meg.

Jeg svinger deg rundt på kjøkkenflisene, du klamrer deg fast til meg. Dans med pappa.

Jeg slår en jernring av armer rundt deg og beskytter deg. For alltid.

La aldri noe skje med deg. Lov meg det. La aldri noe skje med deg.

En umulig bestilling, jeg vet, men bare si at det er sant.

Jeg takler ikke tanken på at noe skal skje med deg noensinne, så bare bli hos meg. Alltid.

Sangen toner ut og maten svir seg. Dansen stanser og blikkene møtes.

Jeg elsker deg.

Mer enn du aner.

Men enn du noensinne vil forstå.

 

 

P.S. Beklager hvis dette innlegget ble veldig emosjonelt, men det er ikke ofte en mann som meg feller en tåre, men mens jeg skrev denne teksten så jeg Tears in heaven.

Og da brast demningen.

Denne sangen vil for alltid minne meg på å ikke ta livet for gitt og huske å elske barna mine hver eneste dag.

Man vet aldri når livet blir snudd på hodet.

 

 

<3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

I helgen var det endelig duket for guttetur til Oslo igjen!

Og som den bloggnerden jeg jo er, hadde jeg med selfiekamera for å dokumentere det hele.

Fikk dessverre ikke filmet det grasiøst dalende armhulehåret jeg skrev om på fredag (les den motbydelige historien her), men jeg fikk i hvert fall filmet stort sett alt annet.

Så her får du en Guttetur til Oslo komprimert ned til bare 2 minutter. Lystig musikk får du også. Men ikke armhulehår dessverre 😉

 

I dag er det lov å feire med kaffe og ei litta kringle, for i dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg sa takk og farvel til den tradisjonelle karrierestigen og gikk solo.

Og det er jeg skikkelig stolt av!

Søkte etter “proud” og dette var det beste internettet hadde å by på.. Sorry 😛

 

Men for å ta dere med litt bak kulissene, så var det absolutt ikke noe enkelt valg.

Jeg var fortsatt i prøvetiden på en ny og veldig spennende jobb og jeg hadde bestemt meg for å satse alt på den nye jobben. Bloggen skulle jeg bare ha som en koselig fritidssyssel på si. Samtidig begynte det plutselig å skje veldig store ting i kulissene..

Trafikken økte for hver dag som gikk, bloggingen tok mer og mer tid, innboksen fylte seg med henvendelser og jeg begynte å se konturene av noe stort. Så kom bloggen inn under Nettavisens vinger … Og da tok det helt av!

En lang stund prøvde jeg å sjonglere både jobb, blogg, fritid, hverdag, barn, kjæreste, hus, snømåking og alt som hører hverdagen til, men det gikk rett og slett ikke. Døgnet hadde ikke mange nok timer og til slutt kjente jeg at det begynte å bli veldig vanskelig.

Jeg klarte ikke å sjonglere to jobber og samtidig skulle være en tilstedeværende far. Og kjæreste helst. Noe måtte ryke.

 

For å sitere plutten: “Hvilken skal du velge?”

 

Men å ta beslutningen om å hoppe av en jobb i reklamebransjen allerede i prøvetiden føltes som et karriereselvmord av dimensjoner. Slike jobber vokser ikke akkurat på trær, men hva skulle jeg gjøre? Slutte å blogge?

Så derfor ble det å gå all in, verken mer eller mindre. Jeg sa opp jobben og for ganske nøyaktig ett år siden tasset jeg ut fra kontoret med alle mine ting i en pappboks. Uvitende og livredd for hva som ventet. Tenk om det var feil beslutning??

Men nå sitter jeg her da, ett år senere, med en av landets største blogger og jeg er bare så fantastisk glad! Hver eneste dag har jeg gleden av å kommunisere med tusenvis av mennesker og jeg hopper fortsatt i stolen av hver eneste like, tommel opp og high five dere legger igjen.

Det gjør meg glad langt inn i sjela når noen forteller meg at bloggen har vært et lyspunkt i en tøff periode, at den er en inspirasjonskilde til å få barn eller bare får dem til å le og gråte.

Sånt får hjertet til å riste av glede og jeg føler meg utrolig beæret, stolt og takknemlig for at så mange ønsker å være med oss på reisen. Så tusen hjertelig takk for det!

 

Skulle gjerne tatt takkebilde med barna, men de sover. Så da ble det bare meg, men jeg skulle hilse på mye 😉

 

Og som en liten takk til deg for at jeg kan gjøre dette hver eneste dag og leve ut bloggdrømmen, har jeg lyst til å avslutte med en aldri så liten gulrot..

Selv om jeg ikke kan si så veldig mye akkurat nå, så har jeg veldig store planer for bloggen fremover. Jeg kan ikke avsløre så veldig mye mer enn det, så for nå får jeg bare si:

Tusen takk for at du leser bloggen, liker innleggene, legger igjen kommentarer og generelt bare er en fantastisk person.

Jeg elsker deg!

… okei, det ble litt i overkant. Sorry, ble litt revet med av stemningen.

Men jeg setter pris på deg da i hvert fall, det skal du vite.

… også ser du veldig bra ut på håret i dag 😉

 

 

/ HIGH FIVE!

* Følg Overentusiastisk og kjempegladhjerte på Facebook *

I dag hadde jeg en god idé: Vi leker Kims lek!

 

Hvilken mangler, mamma?

 

Det har vi faktisk ikke lekt med plutten før og ikke bare er det moro, men også en kjempegod øvelse for å trene opp hukommelsen.

For dere som ikke kjenner Kims lek, går den ut på å legge ut flere ting på gulvet, så fjerner man én mens den andre lukker øynene, så man han/hun prøve å huske hva som mangler.

Og i dag skulle plutten få sin debut. Spent var jeg på å se hvordan det sto til med hukommelsen hans.

Så vi startet enkelt. Fire ting. Bok, penn, slimhånd, telefon. Jeg tok bort slimhånda. Han klarte det. Lett.

Så la vi til en ting til. Fortsatt ingen utfordring.

Men så skjedde det noe uventet.

Plutselig var det hans tur til å legge opp ting og vi som skulle se hva som var tatt bort …

Men gjorde han det lett for oss, mon tro? Valgte han to-tre enkle ting slik at vi også skulle klare det?

Neida! Viser seg at han har et ganske ugreit konkurranseinstinkt …

 

Ja, mamma, nå er jeg spent?

 

Å søren. Uhm… slimhånda? Nei. Telefonen? Nei? Uhm…

Hvordan sto det til med den hukommelsen, sa du?

Slike uventede vendinger kommer man ofte over i 3-årsalderen. Spørsmål man plutselig ikke klarer å svare på, oppgaver man ikke klarer å løse. Heldigvis er fattern en slu jævel og kom opp med en god idé.

– “Nei, vi skal ikke ta litt eplejuica a, dere?”

Og med det var leken glemt og kampen vunnet.

.. eller tapt, alt ettersom 😉

 

/ Kims lek – dagens anbefaling i ruskeværet 🙂 (inntil 5-6 ting..)

* Følg Kimshjerte på Facebook *

Hadde jeg ikke sett dette med egne øyne, hadde jeg aldri aldri ALDRI trodd på det.

Men det skjedde.

Jeg så Norges største rævhøl.

Og da mener jeg ikke i fysisk forstand i form av det litt ufine området syd for ryggraden altså …

 

På godt norsk..

 

Vi befinner oss på Aker Brygge/Tjuvholmen. Vi sitter på en benk og spiser is. Plutten, hans tante, onkel og meg. I dag. 26. juni 2015.

Det er sol og sommer og livet leker. Praten går lett og ledig etter en bedre middag som nå har blitt toppet med is av beste sort og en utsøkt kopp cappuccino.

Men så skjer det.

(Og jeg minner om: Jeg legger ikke til en smule for å pynte på sannheten, jeg overdriver ikke eller finner på ting. Dette. Skjedde.)

Jeg titter opp og får se en person stående utenfor toppleiligheten sin. Og ta notis av at vi befinner oss på arnestedet for Norges dyreste og fjongeste leiligheter.

Jeg er midt i en setning i det jeg ser personen stå der oppe og jeg ble først så overrasket over det som så skjedde at hendelsen på merkverdig vis gled helt naturlig inn i setningen jeg allerede hadde påbegynt.

Og den gikk noe sånt som dette:

– “Så utrolig deilig at det endelig er skikkelig sommer! .. og det tenker jeg at han som står der oppe og barberer armhulene sine er enig i”.

Det tok meg et sekund.

Løgn, det tok meg to sekunder, minst.

Så slo det meg:

Hva. F…?

For på den aller øverste takterrassen sto det altså en fyr med barbermaskin og barberte armhulene sine! Utendørs! OG, dette er særs viktig å få med seg: Når han var ferdig børstet/kastet han det ut i luften!

… men det er ikke det verste. Å nei.

For hva befant seg rett under terrassen hans, sier du? Godt spørsmål! Jo da, der var vi der. Og rundt… tja.. skal jeg si 200 andre som satt ute og spiste is, hamburgere, drakk kaffe, skålet i champagne og koste seg. Rett. Under. Leiligheten!

Så hvor var alt armhulehåret hans på vei hen da, mon tro? Jepp! Rett i suppa til Fru Gabrielsen.

 

Say whaat?

 

Det første jeg tenkte, og dette er nesten litt pinlig å innrømme, men det var:

– “Å yes! Har jeg endelig blitt såpass bloggkjendis at noen går til disse lengder for å lure meg med skjult kamera? Fett! Oookei, hvor er dere? Hvem står bak dette? Else Kåss, er det deg?”

Men ingen kom.

Etter et par sveip med maskinen og et par hårkast ut fra toppetasjen, trasket han inn igjen og ble borte.

Alt som var igjen var buntene med hår som dalte til marken som falne spurver og haken min som hang helt ned til bakken.

Det neste som slo meg var:

– “Det der KAN ikke akkurat ha skjedd!” for mens jeg sto og fysisk så håret dale ned som englevinger, dele seg opp og spre seg som klasebomber begynte det å gå opp for meg at han helt sikkert var et produkt av min fantasi.

Da så jeg bort på tanta til plutten…

Nakken var bøyd bakover, munnen sto vidåpen som en anakonda med kjevene ute av ledd og øynene var store som Finnmark fylke.

Så brøt vi ut i tidenes mest anspente latterkrampe, før vi ganske raskt kvittet oss med siste rest av iskrem, som nå hadde mistet noe av sjarmen…

For jeg mener: Sjokoladeis med strøssel er godt det altså, men da vil jeg helst at toppingen skal smake tutti frutti, ikke rester av gammel deodorant…

 

“Mmm, min smaker sjokolade, hva smaker din?”
– “Fotballtrening”

 

Et sjeldent hår i salaten er én ting, men en kvast med armhulebusk lurkende rundt i en skalldyrsrisotto… Yæææk!

Spørsmålet som nå har tjoret seg fast i hjernebarken er følgende:

Hva slags person gjør noe sånt? Med vilje og viten går UT av sin egen leilighet for å barbere vekk kroppshår og deretter kaste det på folk?

Jeg nevnte jo at dette fant sted på Aker Brygge/Tjuvholmen, så utvilsomt en person med penger. Og det var da det slo meg. Toppleilighet i Norges dyreste strøk, da har du ikke bare litt penger, men ræva full av penger. Må med andre ord være en ganske stor ræv.

Kombinerer man dette med fritidsaktiviteten “Kasting av kroppshår i fremmede folks mat” skulle det pluss minus tilsi en slags norgesrekord i rævhøl. Overført betydning.

Og det er greit det altså, hver sin smak, jeg hadde bare ønsket et slags forvarsel, for da kunne jeg allerede ved bestillingen sagt:

– “En dobbel cappuccino med et dryss av armhulebusk, takk”.

 

Mmmm… Axe.

 

Det er ikke meningen å mobbe eller henge ut en enkeltperson her, derfor skriver jeg verken gatenavn eller publiserer bildene av ham og leiligheten, for alt jeg vil si er vel bare dette:

Hvis du skal ut på Aker Brygge/Tjuvholmen og kose deg en dag, ta med parasoll.

Hvis ikke kan maten fort få en bitter smak av Norges største rævhøl.

 

Kommentar unødvendig..

 

/ It´s raining men

* Følg Armhulehjerte på Facebook *

I går innså jeg noe. Jeg gjør jo for det aller meste ganske kjedelige ting. Henter i barnehagen, handler bleier, skreller gulrøtter, taster på turet, den type ting. Men av og til gjør jeg kule ting også. Lanseringsfester, bloggevents, kjendisparties etc.

Problemet er bare at hver gang jeg gjør noe som er litt over middels kult, så blir jeg så oppslukt av stemningen at jeg helt glemmer å spamme både instagram og snap med selfies.

Og jeg har innsett at jeg ikke klarer å bli noe særlig flinkere på det.

Så derfor har jeg kommet opp med en knallgod plan for å gjøre mitt relativt kjedelige liv så spennende og tilsynelate kult som overhodet mulig.

I form av en film.

Så her skal dere få: “Pappahjerte – The Breakfast” – et helhjertet forsøk på å gjøre en helt vanlig og relativt kjedelig morgen, om mulig litt kulere og mer interessant.

Snurr film!

 

Det er jo ikke alle som leser denne bloggen som har barn. Kanskje sitter du akkurat nå og lurer på om småbarnslivet er for deg eller vurderer å fortsette i samme tralten et par år til.

Kanskje har du lyst på barn, kanskje er du usikker. For hvordan er det egentlig å få barn?

Vel, her skal du få et ordrett utdrag fra en samtale vi hadde en kveld midt i den verste babytiden, så kan du jo bestemme selv.

Scenario: Jeg står ved kjøkkenbenken og flikker på mobilen i det frua åpner utgangsdøra for å dra på butikken. Klokken er ca. 20.20.

C: – Herregud, jeg skal ut!

P: – Hæ? Har du ikke vært ute i dag?

C: – I dag?! Jeg har ikke vært ute på tre dager!

Og da snakker vi ikke om “ut” som i ut på byen, men “ut” som i utenfor husets fire vegger.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis må bli sånn, men det blir gjerne litt sånn i blant. Gjerne flere dager i strekk. Glemmer å gå ut, glemmer å dusje

Det er ganske nitrist 😉

 

Andre ganger er det helt ålreit 😉

 

/ Inne eller ute – God lørran!

* Følg Nitristhjerte på Facebook *