Årets korteste påskekrim?

Rent hat som drypper, episode 1 av 1

I det dunkle lyset fra den eneste lampen som lyste opp rommet var det bare så vidt han så konturene av ansiktene. Arkene som lå foran ham, fjesene som smilte falskt tilbake.

Alle disse ansiktene han hatet. Han trengte ikke bildene, hver krumming, hver krik, hver kråketå, hver krok – alt var lagret på netthinnen. Og nå var de endelig samlet. Endelig var det hans tid.

 

 

Lynraskt skjøt kniven fart fra opp av sliren, endte i et fast grep og suste gjennom luften i en rask bevegelse før den smalt ned i bordet og ble stående og dirre halv begravd i bordplata. Under seg hadde den lagt 8 ansikter for sin egg. 8 ansikter markert for livet. Et liv som ikke ville vare særlig mye lenger.

Utgangsdøren knirket farvel i det han kastet på seg frakken og forsvant lydløst ut i mørket. I kveld var siste kveld for mange, første kveld for ham. Et nytt liv ville vokse frem fra ruinene av liv lagt i grus.

 

Willy Kaspersen hadde egentlig aldri vært noen einstøing, snarere tvert i mot. Han hadde alltid vært klassens duks, fremgangsrik og respektert. En seiler av rang, en mann å se opp til. Men siden ulykken hadde alt blit snudd på hodet.

Verden hadde vist sin stygge bakside og han hadde falt av den stadige eskalerende kappløpet som er livet. Og når man ligger der ensom og forsmådd og kaver i kjølvannet av et liv som passerer, blir det brått til en kamp om liv og død. Og hat. Rent hat som drypper.

 

 

Uheldigvis for Willy hadde han glemt bilnøklene nede i kjelleren og måtte tilbake for å lete etter dem. I alt for stor fart spurtet han stresset ned trappen, men etter bare to trinn tråkket han på en rebelsk skolisse, viklet den ene foten bak hælen på den andre og tok av som en Twin Otter.

I det lille sekundet han var luftbåren rakk han så vidt å se de første årene av livet passere i revy. Som 17.mai-feiringen i 1989 da han satt ny rekord i pølsespising og dermed endelig fikk den respekten han så lenge hadde higet etter fra resten av gutta i korpset.

Lenger enn det kom aldri revyen, for der trappen svingte av mot høyre, fortsatt Willy rett frem og dundret dermed rett inn i veggen som et fly med motorhavari.

Han rakk ikke en gang å fullføre fankerekken “Fae-“ før et gnistrende hvitt lys visket vekk verden og nakken knakk som en ørret i grepet på Lars Monsen.

 

 

The end.

 

/ Jo Nesbø – ta deg en bolle 😉

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Påskekrim: Råtten appelsin, del 5 av 5

– HVA?! Men vet du hva, nå får det for faen være nok fra deg! Gærne kjerring, skal jeg fortelle dere hva som egentlig skjedde? Det er hun dere er ute etter! Hun drepte pianisten og jeg kan bevise det, utbasunerte Hovmesteren bombastisk.

Da hadde Herr Andersen fått nok av den frekke hovmesteren. Han kastet fra seg barna og stormet mot ham med nevene knyttet. Politimennene hoppet mellom og avverget angrepet fra en fresende forbannet husbond som gjøv seg etter hovmesteren som en pitbull etter barn.

 

– Hvordan våger du?! Han fortjente uansett hva som kom til han, den sleipe drittsekken! skrek han ut. Alle stoppet midt i bevegelsene og stirret på Herr Andersen. Hva skulle dette bety?

– Tror du ikke jeg hørte deg prate med ham? Tror du ikke jeg skjønte hva som sto på?! freste Herr Andersen denne gangen til sin kone. Han fortsatte:

– Glemte du kanskje at jeg hadde med babycallen? Trodde du kanskje ikke at jeg hørte deg prate med ham da han kom innom rommet vårt og ba deg over til seg? Tror du ikke jeg hørte hvordan du sto og flørtet med den sleipe jævelen rett foran våre egne barn?!

– Aha! Så det var DU som drepte ham, ropte den ene politibetjenten og tok en håndfast grep om Herr Andersen.

– Nei! Nei nei nei. Selvfølgelig var det ikke meg! Jeg skulle gjerne gitt ham en rett høyre, men ikke mer. Det må ha vært hovmesteren. Tenker de var interessert i den samme tøsete kjerringa, spyttet han fra seg og refererte til sin kone.

Da brøt vaskehjelpen Sara plutselig ut i et høylytt vræl som fikk trommehinnene til å sprekke. Hun vred seg i håret og ropte til Herr Andersen:

– Din dumme idiot, alle her på hotellet visste at pianisten var homofil. Hva er det du har gjort?!

Det tok noen sekunder med total stillhet mens alle prøvde å forstå hva som egentlig hadde skjedd. Hva hadde dette med saken å gjøre? Den første som la to og to sammen var Herr Andersen. Hvis pianisten ikke var interessert i hans kone, hvem var det da som? og først da innså han at det var to stykker på hotellet i identisk påskekaninuniform. Når han tenkte over det så kjente han igjen stemmen fra babycallen også. Hovmesteren…

Han vred seg løs fra det håndfaste grepet til politimennene og bykset mot hovmesteren. Denne gangen fant han mål. Med en saftig høyre smalt han til med full styrke og slaget gikk rett hjem. Hovmesteren traff gulvet som en sekk poteter. Andersen kastet seg oppå ham, men nå var politiet oppå ham og fikk revet ham til bakken og lagt ham i jern fortere enn noen rakk å blunke.

 

Da hovmesteren våknet til igjen lå han alene i resepsjonen og hørte kun lyden av rolig jazz i bakgrunnen. Han forsto fint lite av hvor han var og lyset fra downlightsene i taket narret ham først til å tro han var på et sykehus. Men så tok han seg til hodet, kjente smerten og husket slaget. Han reiste seg til albuene, men alt han så var Sara som satt i sofaen med ansiktet begravet mellom hendene og resepsjonisten som holdt rundt henne. Politiet måtte ha dratt og tatt med seg familien Andersen, mens stakkars Dr. Wilhelmsen må ha flyktet fra all galskapen han ikke hadde noen innblanding i.

Selv skjønte han fortsatt lite av hva som hadde skjedd. Han hadde blitt kjent med Fru Andersen litt tidligere på kvelden og hun hadde vist en interesse for ham. En interesse han gladelig viste tilbake. Han hadde svingt innom rommet deres for å se til at alt var ok, men da mannen viste seg å være borte hadde han fristet seg til å be henne om å møte ham senere. Hun hadde takket ja og skulle møte ham ved bøttekottet på slaget kl. 00.00. Han hadde fortsatt vært i påskekanindrakten og sa hun kunne møte ham der nede for å gjøre kanindansen sammen. Men hva skjedde så? Han hadde akkurat kommet ut av dusjen og begynt å kle på seg kanindressen igjen da alarmen gikk. Hvordan hang det hele sammen?

Han ristet på hodet og reiste seg opp. Først da kom han på babycallen. Kanindansen. Herr Andersen må ha hørt det og gått ned for å stoppe dem. Der nede må han ha forvekslet pianisten i haredrakten for hovmesteren i haredrakten og gått løs på ham med alt han hadde. Full av alkohol og full av hat lot han seg ikke stoppe av et basketak. Han må ha funnet kniven de brukte til å sprette opp malingsspann med og funnet ut at den sikkert kunne sprette opp andre ting også.

Hovmesteren rakk så vidt å komme seg på beina før de automatiske dørene slo opp. Inn kom et følge på rundt ti stykker som skulle sjekke inn for helgen. Bedrift. Politiet hadde bare stengt av den delen av hotellet der bøttekottet lå og en annen bil hadde kommet til og hentet liket av påskeharen. Nå som morderen var i trygge hender var det ingen grunn til å stenge hotellet i årets travleste helg. Hovmesteren sto og så på følget som begeistret begynte å prate om det flotte resepsjonsområdet uten noen anelse om hva som akkurat hadde foregått.

En av damene i gjengen så på hovmesteren som bukket dypt og høflig mot henne. Han kan ikke ha vært mye til syn der han sto i sine kaninbukser, bare overkropp og blå øye. Men hun smilte tilbake og svarte med en liten krøll i munnviken. En annen av dressene i gjengen la en hånd rundt henne og krevde hennes oppmerksomhet.

 

– Vel vel, så dere har tenkt dere en romantisk tur på fjellet i helgen? Det skal vi nok bli to om… Here we go again, tenkte han og trakk seg lydløst tilbake til rommet for å planlegge sitt neste trekk.

 

/ the end

Les også:
Råtten appelsin, del 1

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Påskekrim: Råtten appelsin, del 4 av 5

Et stort gisp gikk gjennom forsamlingen og det oppsto total forvirring blant dem. Alle så rundt seg og prøvde å se hvem som var morderen, men ingen sto frem. Kunne det bare være vås? Var det hele bare en misforståelse?

Den selvsikre politimannen som tidligere hadde mistenkt Fru Andersen for å ha urent mel i posen på grunn av leppestiften, henvendte seg mot henne igjen:

– Vel vel, hvis ingen vil prate så foreslår jeg at vi starter med den råtne appelsinen. Og det er deg, sa han anklagende og satt blikket rett i henne.

MEG?! Men jeg har vel ikke drept noen! Hva.. hva mener du? sa Fru Andersen som virket overraskende overbevisende.

Å, ikke spill så overrasket. Jeg har ikke sagt at du har drept noen, men jeg vet at du lyver. Du kan jo for eksempel starte med å fortelle hvordan leppestiften endte opp i bøttekottet? fortsatte han uanfektet.

 

– Nei altså… jeg vet jo ikke… stotret hun.

– Hva er problemet, Fru Andersen? Fått krøll på tunga? Politibetjenten hadde fått blod på tann og tok enda et skritt nærmere henne. Dette fikk hennes mann til å reagere:

– Men hold opp nå, for svarte, min kone har da selvfølgelig ikke drept noen, fyrte Herr Andersen av.

– Drept, sier du? Hvorfor sa du det sånn? Du la trykk på drept? Har hun gjort noe annet kanskje?

Nei, altså, jeg mente jo selvfølgelig bare at hun ikke har drept noen, ikke vær en idiot nå. Finn en annen syndebukk. Som sagt så var Dr. Wilhelmsen med meg, min kjære lå og sov og resepsjonisten var på jobb, hvilket bare utelater én? svarte Herr Andersen med en hissig snert. Han var lei av å ha sin kone på tiltalebenken.

– Meget mulig det, Herr Andersen, men det forklarer fortsatt ikke en avgjørende ting: Hvor kom leppestiften fra?

– Det kan være en hvilken som helst leppestift, det er en helt vanlig farge og mange andre kan ha samme- hun ble avbrutt.

– Jeg snakker ikke om leppestiften på gulvet, men den du har på deg. Hvis du sovnet rett etter du hadde lagt barna og deretter sto opp for å legge deg igjen når din mann var tilbake, hvorfor stiller du her ulastelig sminket og frisert, antrukket i det jeg antar at må være din beste nattkjole?

– Ja men altså… jeg ville jo bare gjøre meg litt fin for min mann som… altså… før jeg sovnet da jeg la barna da?

– Jaha, ikke at jeg tror et sekund på den forklaringen, men det får være greit. Så sier vi det: du gjorde deg fin for din mann. Da gjenstår bare en ting da.

– Hva da?

– Hvorfor lyver du fortsatt?

 – Men hva da? Hva er det liksom jeg lyver om? Jeg har jo sagt alt jeg vet!

– Du sier du kom rett fra rommet deres da alarmen ringte?

– Ja.

– Og døren deres ligger til venstre der borte?

– Ja…

– Ja… Vil du tenke litt mer over det svaret eller skal du bare gi oss sannheten her og nå? sa politimannen med absolutt selvtillit i stemmen.

 

Fru Andersen innså raskt at hun var blitt utspilt. Da alarmen gikk hadde hun rasket seg direkte til resepsjonen, men problemet var bare at hun befant seg i andre halvdel av bygget da alarmen gikk. Hennes mann kom fra venstre, hun kom fra høyre. Hun begynte å skjelve. Det var slutt, hun var blitt avslørt. Hun måtte bare si det, hun ville ikke, men hun måtte bare.

– Jeg… lenger kom hun ikke før hun brøt ut i hikstende gråt.

– Spytt ut, Fru Andersen! befalte politibetjenten.

Det ble mer enn hun klarte å takle. Demningen slo sprekker og ut fosset tårene.

– Det var ham! ropte hun og pekte rett på hovmesteren.

/ avsluttende del følger i morgen /

Les også:
Råtten appelsin, del 5

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Påskekrim: Råtten appelsin, del 3 av 5

Et sjokkert gisp gikk gjennom forsamlingen som alle hoppet et skritt tilbake. Fru Andersen reagerte på et millisekund:

– Det var ham! ropte hun raskt med en overivrig sprekk i stemmen og pekte rett på hovmesteren.

 – Meg?! Gærne kjerring, jeg har jo akkurat møtt deg! Hva snakker du om? Det må ha vært en av de der to, svarte han tilbake og pekte i retning av både Dr. Wilhelmsen og Herr Andersen.

 – Hva behager? Jeg har vært i loungeområdet og sett på påskekrim med Herr Andersen, mens Fru Andersen la barna og deretter gikk jeg rett til sengs. Hvordan skulle jeg ha fått tak i hennes leppestift? Dette er absurd, smalt det tilbake fra en brydd Dr. Wilhelmsen.

Ja og det kan jeg skrive under på! Vi tok en drink sammen og det vet begge to, så ikke kom her. Jeg… jeg er enig med min kone, det må være han der med påskebeina. Han med nøkkel til alle rom på hotellet, kom det anklagende fra Herr Andersen.

 

Alle snudde seg mot hovmesteren. Han så rimelig pjusk ut der han sto i bar overkropp med gule kaninbukser til bein.

– Ja, hva skjer med kaninkostymet? spurte den ene politibetjenten granskende.

Nei, det er jo påske og vi har på disse draktene for å underholde gjestene i blant. Jeg skulle akkurat til å gå til sengs da jeg hørte alarmen og… men hva søren, jeg er da for pokker ingen morder! Hvis jeg gikk rundt og låste meg inn og stjal ting så ville jeg vært oppdaget og sparket fra jobben for lenge siden. For noe tull!

 I et lite øyeblikk tok ingen ordet, med unntak av Sara som satt i et hjørne og gråt hemningsløst over tapet av sin gode venn og kollega. Plutselig gikk det opp et lys for en av politibetjentene.

– Men ok, la oss ta en runde til på hva alle har gjort i kveld og hvor alle var da alarmen gikk, sa han til forsamlingen med et blikk så lurt at det hadde passet på en rev.

Som sagt, jeg tok en drink med Herr Andersen før han takket for seg. Jeg tok en siste pinne for meg selv og gikk deretter rett til sengs. Da alarmen ringte lå jeg og sov, svarte Dr. Wilhelmsen kontant.

– Som sagt, jeg var på vei til sengs etter en lang dag på jobb, svarte hovmesteren oppgitt og pekte på buksene.

 

Vaskehjelpen Sara var ikke i stand til å svare for seg, over alle tårene.

Etter et par drinker med Dr. Wilhelmsen, gikk jeg rett til sengs, akkurat som Dr. Wilhelmsen sier. Så blir jeg revet opp til dette! Hvem skal få ungene til å sovne igjen nå? Har dere tenkt på det? svarte en tydelig oppjaget Herr Andersen som fortsatt så ut som en mann som akkurat hadde tapt en krig.

– Jeg var på vei til sengs egentlig. Jeg sovnet mens jeg la ungene og våknet opp etter at mannen min hadde kommet tilbake, så jeg skulle akkurat ut på badet for å gjøre meg klar for kvelden, sa Fru Andersen og rettet på nattkjolen som stakk ut under morgenkåpen.

Og jeg har vært her oppe på jobb i hele kveld og passet inngangspartiet, så jeg vet at alle er til stede, svarte resepsjonisten.

Nok en pause og klein stillhet.

Jaha, så hvis alle er her, alle prater sant og alle har alibi for hele kvelden, så betyr vel det at morderen fortsatt er på frifot det da, svarte den samme politibetjenten oppgitt. Hans snikende mistanke hadde tydeligvis slått feil.

– Et lite øyeblikk, lød det skarpt fra den andre betjenten. Hans lure smil var nå enda mer tilfreds og et øyebryn var hevet helt oppunder hårfestet. Han pekte med åpen håndflate på gruppen og la til:

– Vi har en råtten appelsin i kurven og jeg vet hvem som stinker.

 

/ fortsettelse følger / (lik hvis du liker)

 

Les også:
Råtten appelsin, del 4

* Følg Pappa påskehjerte på facebook *

Påskekrim: Råtten appelsin, del 2 av 5

De tre mennene så på hverandre og ble enige om en plan. Resepsjonisten knuste glasset på brannalarmen og trykket på knappen. Den som ikke har gjemt seg nå, den må stå.

I løpet av få strakser begynte det å riste i gangene og snart sprang dørene opp av folk som kom stormende til.

Politimennene stilte seg midt i resepsjonsområdet og fulgte nøye med hvor folk kom fra, vel vitende om at bøttekottet lå på hotellets venstre flanke. Først kom Dr. Wilhelmsen inn fra høyre side i sin grå pysjamas og bustete hår stående til alle kanter. Deretter fulgte hovmesteren rett bak i samme dør med håret glatt vannkjemmet bakover som alltid. Overkroppen var bar, men buksene så ut til å være nedre halvdel av et påskeharekostyme. Rett etter kom Herr Andersen brasende inn fra venstre med ett barn under hver arm. Øynene var blodskutt og det var tydelig at noen hadde sovet dypt. Sist inn fra høyre kom Fru Andersen løpende inn på bare sokkelesten, fortsatt i nattkjolen.

 

De to politimennene sørget raskt for å få samlet hele følget og sa at hele situasjonen ville bli forklart så snart resepsjonisten fikk skrudd av den grusomme ulyden. Alarmen blir skrudd av. Stillhet. Selv ikke barna hadde rukket å våkne og hang slapt som to overfylte kosedyr i armene til sin far.

Er det noen som mangler nå? politibetjentene snudde seg mot resepsjonisten.

Pianisten, svarte han med et sukk og senket hodet dypt. Sara begynte umiddelbart å gråte ukontrollert.

Den ene politikonstabelen tok seg et rolig minutt til å se på blikkene til alle som satt og lurte på hva som foregikk. Den gamle doktoren så trøtt og forvirret ut. Han så i det hele tatt ganske tørst ut. Hovmesteren var tydelig irritert over situasjonen og så ut til å kreve en umiddelbar forklaring på hvorfor han hadde blitt forstyrret midt på natten. Bare gullsmykket hang igjen rundt halsen på ham og de latterlige buksene selvfølgelig. Herr Andersen så ut som han hadde blitt truffet av et tog og hadde store poser under øyne som glinset under lyset fra taket. Han hadde ganske innlysende drukket et glass eller to for mye før han gikk til sengs.

Fru Andersen så helt forfjamset ut og sto med flakkete blikk litt midt i rommet. Hun kunne ikke ha rukket å komme seg i seng enda, for hun hadde fortsatt på seg full sminke og politikonstabelen klarte ikke å unngå å legge merke til at hun var en attraktiv kvinne. Kanskje var det nattkjolen, en sexy sak som så vidt ble dekket bak hotellets ikke fullt så vampete morgenkåpe. Han ristet fra seg tanken og fortalte gruppen rolig at de bare skal holde seg i ro, mens politiet måtte foreta en rutineinspeksjon. Mens den ene politimannen snakket beroligende til gruppen, gikk den andre ned for å sjekke bøttekottet.

Akkurat som forventet, når han kom i bøttekottet fant han påskeharen liggende i et hjørne med en kniv stikkende ut av brystet. Han rev av hodet på kostymet og får bekreftet at det ikke er en dårlig spøk. Det livløse ansiktet til pianisten stirret tomt tilbake på ham. Han så rundt seg, men ved første øyekast var det ingenting mistenkelig å se. Men plutselig så han noe. Sidesynet hadde plukket opp noe og nå stirret han på en liten sylinderformet sak som lå innerst i hjørnet nærmest døren. Han tok på seg sterile hansker, lente seg ned og plukket den opp. En blodrød leppestift.

 

 

Da han kom tilbake til resepsjonsområdet, ble han møtt av et rom fullt av måpende ansikter som alle stirret intenst på ham. Ingen forsto noe, alle sto som store spørsmålstegn. Alle med unntak av én. Med et lurt smil i ansiktet fisket han frem den sylinderformede gjenstanden og gikk mot dem. Han signaliserte til sin kollega at han skulle følge etter. De stoppet rett foran Fru Andersen og politimannen holdt opp leppestiften han hadde funnet, en farge som tilfeldigvis matchet hennes lepper på en prikk.

– Jasså frøken, savner du denne?

 

 / …fortsettelse følger i morgen. Lik hvis du liker 🙂

Les også:
Råtten appelsin, del 1
Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Påskekrim: Råtten appelsin, del 1 av 5

Sara så på klokken og til sin lettelse var den blitt 23:57. Endelig var hun ferdig. Trøtt som en rumpepinne og helt utslitt etter en lang dags jobb plukket hun med seg vaskebøtta, alle klutene, vindusnalen og søplesekken. Hun hadde rukket over alt hun skulle, så nå var alt klart for gjestene som ønsket å bruke konferansedelen av hotellet i løpet av påskehelgen. Ikke visste hun om noen hadde bestilt lokalene, men det var uansett greit å få rengjort alle kriker og kroker når det først var påske. Inntil videre visste hun at hotellet kun hadde gjester på to av rommene, men helgen nærmet seg og det ble sikkert fullt i år også.

Hun så ut av det største vinduet i storsalen og noterte seg at snøstormen fra tidligere på dagen hadde gitt seg, men så hadde den også etterlatt rundt en halv meter med puddermyk løssnø. Kulden trakk gjennom glasset og hun kjente at det skulle bli deilig å komme seg tilbake til rommet for en varm dusj før kvelden falt på.

Det var merkelig stille i gangene i denne delen av hotellet. Gulvplankene knirket høylytt når hun tuslet mot bøttekottet og de øvrige lydene fra hotellets gjester hadde falmet hen for kvelden. Om det så hadde vært full fest og mye liv ville det fortsatt vært stille og kaldt rundt henne, for det var få som bevegde seg rundt i disse gangene som primært ble brukt av bedrifter på konferansetur. Da hun rundet det siste hjørnet så hun at døren inn til bøttekottet sto på gløtt. Hun rynket på pannen, var det låsen som var gått opp igjen? Kanskje hadde vinden tatt tak i døra, men det virket jo ikke så sannsynlig siden bøttekottet ikke hadde noe ventilasjon som kunne skape gjennomtrekk. Hun gløttet på døra og før hun så seg om skrudde hun på lysbryteren på innsiden av døra.

Det kom et voldsomt skrall og deretter et stort plask i det bøtta, vinudsnalen og alt hun holdt i henne traff bakken. Deretter et skrik, et panisk primalbrøl som fikk veggene til å flasse. Hun bråsnudde og løp av sted, men kanindrakten i hjørnet holdt seg helt i ro. Den lå livløst på en stabel av bøtter og kartonger, med en kniv i brystet og en blodpøl rundt som stadig vokste seg større. Påskeharen var død. Spørsmålet var bare, hvem var morderen? Sara løp mot resepsjonen så fort beina kunne bære henne. Heseblesende stormet hun opp trappene og på sin siste pust kastet hun seg inn døra på toppen av trappeoppgangen.

 

Hulkende, pesende og hikstende ramlet hun om kom gulvet før hun klarte å pipe ut ordene: “Mord! Ring politiet!”

Et kvarter senere kom politiet stormende inn døra og fant Sara i armene på resepsjonisten som holdt rundt henne og pratet til henne med lav, beroligende stemme. Hun forklarte til politiet hva hun hadde sett og hva hun visste. Noen hadde myrdet påskeharen, men hvem? De bestemte seg for å gjøre et raskt sveip av området før gjerningsmannen kan komme seg unna. De to politimennene løp i hver sin retning, mens resepsjonisten sjekket kameraene.

De to politimennene kom tomhendt tilbake og snudde seg mot resepsjonisten for hjelp.

Jeg har noe, svarte han med stor entusiasme.

De to politimennene løp entusiastisk bort til resepsjonsdisken der resepsjonisten viste dem et oversiktsbilde over alle sikkerhetskameraene på hotellet. Kameraene vite kun bilder fra hotellets utside og tilsynelatende hadde ingen plukket opp noe bevegelse. Ikke så mye som et spor i snøen.

– Så, hva ser dere?

– Vel… ingenting.

– Nettopp. Ingen har kommet inn, ingen har gått ut, svarte han kryptisk. De tre mennene så på hverandre. Morderen var fortsatt på hotellet.

 

/ fortsettelse følger… /

Les også:
Råtten appelsin, del 2
Råtten appelsin, del 3

* Følg Påskehjerte på Facebook *

Påskekrim, del 6 av 6: Femme fatale

Frank var ute av rommet før han rakk å tenke eller skrike. Hjertet banket og smalt så intenst at det fikk brystkassen til å skrape mot innsiden av huden. Han hadde smelt døra igjen bak seg og falt sammen på gulvet utenfor.

Det var så mange banneord han kunne ønske å brøle ut at hjernen fikk overledning og klarte ikke å presse frem et eneste ett. Det lot ham bare sitte der og rive gjennom luften på leting etter svar. Ingen takler å se et dødt menneske likt og om Frank kunne man si at han utvilsomt kunne håndtert det langt bedre. Alle hans tanker og hele hans verden smeltet sammen til en eneste stor deigkladd som ikke kunne brukes til noe fornuftig og slik satt han til beina sviktet under ham og han rullet ut på gulvet som en rød løper.

Da han endelig kom seg på beina hadde hjernen tatt den eneste fornuftige besultningen: Alkohol. Det måtte da være en bar et sted på hotellet som kunne servere ham en kvadruppel whisky? Litt slik som når kriminelle i amerikanske filmer nekter å snakke med politiet før de får snakket med sin advokat, slik fungerte hjernen til Frank etter sjokksynet på rommet: Den nektet å tenke en eneste tanke til før den fikk møte en real dose alkohol. Men slik skulle det ikke gå, for da Frank tasset videre ut i korridoren, la han merke til at døren inn til rom 202 og det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen sto åpen. Dette syntes han var litt merkelig, med tanke på at klokken var… en gang midt på natten. Mot bedre viten dyttet han døren enda mer åpen.

Han tittet inn og der ligger ekteparet. Det første han så var enden av senga, der føttene dyttet dyna til værs. Litt lenger opp så han plutselig konturene av skarpskyttergeværet han med grøss og gru kunne huske å ha sett tidligere på dagen. Selv om det enda var relativt mørkt i rommet kunne han se det helt tydelig mot det lyse sengetrekket.

– Men hvorfor skulle et gevær ligge midt på senga sånn helt uten videre? Det måtte da være fryktelig ukomfortabelt å sove med et gevær oppå seg? Og unødvendig, ikke minst.

Tenkte Frank og labbet et skritt inn i rommet. Han hvisket litt og kremtet, men fikk ikke svar. Han prøvde å snakke til dem med vanlig innestemme. Fortsatt ingenting. Han kremtet useriøst høyt. Stillhet. Det var først da han forsto at noe var galt.

Frank så til siden, skrudde på lyset i rommet og så tilbake. Nå la han ikke merke til tærne som holdt dynen heist opp fra madrassen lenger, men alt det røde. Det rant ned fra putene og ned på gulvet. Fortsatt i sjokk, gikk han helt opp på siden av sengen og dro dynen i dynen. Ansiktene kom til syne. Det var et syn som umiddelbart fikk magen hans til å vri seg om og han kastet opp. Rett på gulvet, ikke noe forvarsel, ingen spypose. Mens han sto der og dekorerte gulvet med marsipanpølser og peanøtter, hørte han plutselig at det knirket i gulvplankene og døren ble smekket igjen. Han snudde seg mot døra og der sto hun.

Hun var ikke som han hadde sett henne for seg. Ikke tynnslitt med pistrete hår og utmagrede kinn. Ikke iført sykehuskjole og råtne tenner som stakk til alle kanter. Hun var derimot en godt bygd kvinne med langt lyst hår, et skarpt blikk, brede skuldre og en naturlig autoritet i blikk og holdning. Akkurat som broren.

Anette.

– DU!

– Hva?

– DU!

– Ja, du sa det.

– Det det det… DU!

– Er det virkelig alt du har å komme med? “Du”?

– Men hvordan? Og hva for? Hæ?

Hjernen til Frank hadde gått i krøll og fungerte på ingen måte lenger. Den hadde gitt opp, slengt beina på bordet og funnet frem en lydbok full av hvalsang. Han var helt alene nå.

– Du drepte dem!

– Jepp.

– Og du drepte Charlie!

– Nix.

– Og du hang kvinnen på mitt rom!

– Hæ? Hva prater du om?

– Du…

– Okei, vi kommer visst ingen vei her. Sett deg ned, Frank. Jeg insisterer.

Anette pekte på ham med geværet. Frank hadde hele livet ventet på en situasjon som dette. Han hadde sett for seg at han helt iskaldt skulle fortelle sin potensielle morder at han hadde telt antall skudd og at han derfor synet bløffen, eller han skulle sprette frem og slå våpenet ut av hendene på vedkommende. Noe slikt var ikke i nærheten av å inntreffe, for akkurat nå var han så redd og forvirret at det kostet ham all hans energi å holde samtlige kroppsåpninger lukket.

Han gjorde som han ble befalt og tok seg et lite sekund til å studere kvinnen som i løpet av kort tid kom til å knekke nakken hans som en ørret. Det var så mye som ikke stemte med det bildet han hadde hatt i hodet av henne. Hadde hun ikke vært stein hakke gal, kunne hun vært rett så attraktiv.

– Skulle ikke du ha livløst hår som falt av i klumper?

– Jeg vet ikke, skulle jeg det?

– Broren din sa du var syk og utmagret, men for meg virker du egentlig bare syk.

– Hah, han sa det ja? Der har du Tormod, alltid beredt for å passe på lillesøsteren sin. Det er derfor jeg må beskytte ham.

– Du beskytte ham? Jeg trodde det var den andre veien rundt?

– Joda, men… Jaja, du kommer jo til å måtte bøte med livet i løpet av kvelden, så jeg kan vel like greit fortelle deg alt. Kortversjonen i hvert fall. Jeg er syk, bare ikke fysisk.

– Altså, du mener –

– Yes, gi den jenta en slikkepinne!

Anette svarte kvikt med et elpekjekt smil i munnviken. Frank burde ha skjønt tegninga for flerfoldige minutter siden, men hjernen var fortsatt opptatt med sitt og hadde hengt opptatt-skiltet på døra. Det var ikke kroppen hennes det var noe galt med, det var hodet.

– Du mener at du er…

– Tja, noen vil vel kalle det mentalt ustabil.

– Kan jeg få komme med et forslag?

– Skyt.

– Du er stein hakke forbanna s-

– Så så Frank, ingen grunn til å bli grinete. Ja vel da, så er jeg gal da. Hva så? Poenget er, jeg trenger Tormod! INGEN skal komme mellom oss. Jeg skjønte at det var noe galt når han kom inn på rommet tidligere i kveld og sa at han hadde snakket med deg. Han skjønte fort at det ikke var meg du hadde møtt, men så var det noe annet. Jeg visste ikke hva det var, inntil det banket på døren. Det var herr og fru blodpute som ligger her. De hadde sett at Tormod hadde tatt livet av den fjollete bikkja som løp rundt her og de ville ringe politiet hvis han ikke sa fra til eierne eller i hvert fall innrømmet det til dem.

– Så Tormod drepte Charlie?

– Altså, drepte og drepte. Etter praten med deg, hadde han vært så forbannet og gira at han løp opp trappen og slo opp døren ut fra trappeoppgangen og den teite kjøteren hadde visstnok stått på innsiden. Rent uhell, men broren min har jo ikke mage for sånt, så han hadde fått panikk. Kastet pelsdotten ut av vinduet og stormet inn på rommet igjen. Etter krangelen med herr og fru gevær, skjønte jeg fort at de kunne komme mellom meg og Tormod, så da fant jeg ut at det var på tide at jeg tok litt ansvar. Så da droppet jeg bare å ta pillene mine for kvelden, så var den saken grei.

– Og hva slags piller snakker vi om her?

– Å du vet, en liten regnbue av forskjellige godsaker. Det holder kroppen i sjakk, men uten pillene ble det så utrolig mye enklere å… ja.

Hun nikket i retning av de to kroppene på senga.

– Men herregud da menneske, selv om de truet broren din med å gå til politiet, så er det jo ingen som blir buret inne for å ha drept en ussel hund?!

– Det var ikke en sjanse jeg var villig til å ta. Jeg trenger legen min.

– Legen? Du mener broren?

– Bror og lege. Herregud, hvordan skulle jeg ellers fått de pillene jeg trenger?

– Så du mener at Tormod medisinerer sin egen søster?

– Stemmer bra det. Herregud, han fikk jo bare kranglet seg til den lisensen og flyttet til et udde sted ute på landet og ble en slags landsbylege bare for å dra meg ut av byen og få oss til et sted der jeg kunne gjøre minst mulig skade. Jeg vet ikke egentlig om han egentlig er sertifisert, men et par ganger i måneden reiser han i hvert fall over grensa til Sverige og får tak i de pillene vi trenger og det er egentlig alt jeg trenger å vite. Men nok om det. Jeg lå våken og ventet til Tormod hadde sovnet, så tasset jeg bare inn her og gjorde det jeg måtte. Smal sak det.

– Smal sak? For det første, hvordan kom du deg inn døra?

– Frank… Jeg lå jo våken og hørte at dere sparket den inn i går? Hvor vanskelig tror du det var å dytte den åpen igjen?

– Jammen –

– Ikke mer jammen Frank, fortell meg om jenta på rommet ditt.

Det var plutselig helt normalt å prate med en psykotisk morder nå, så Frank satt i gang med å fortelle sin del av den helt vanlige hverdagshistorien som var blitt hans liv. Det hang en død jente på rommet hans, i grove trekk. Det lyste ut av øynene til Anette, dette var tydeligvis hennes kopp te og hun ville se mer. Frank så ikke noe problem ved dette, han var jo ikke mange minuttene unna å stemple ut og parkere tøflene for godt likevel. De var på vei ut av rommet, da Frank stoppet opp.

– Bare en ting til, før vi går.

– Hva?

– Nei, det var bare… jeg trodde ikke man kunne drepe noen med et skiskyttergevær?

– Man kan ikke det…

Hun så på ham, han så blodet på hendene og skjønte raskt at det kanskje var like greit å ikke stille flere spørsmål. Ville han egentlig vite svaret? Egentlig ikke.

Frank og Anette listet seg gjennom gangen og mot rom 205. Frank visste ikke hva han skulle forvente eller hva han hadde tenkt til å si eller gjøre når han åpnet døren, men han bare spilte med. Han prøvde samtidig å klekke ut en plan for hvordan han kunne bryte fri fra psykopaten ved hans side, men så langt hadde han ikke kommet frem til noe fornuftig. De kom frem til døren og han dyttet den forsiktig åpen og den ga fra seg et langt knirk. De gjorde begge store øyne og trakk inn pusten, spente på hva de ville få se.

Synet som ventet dem var for Frank langt verre enn det han hadde forventet. De sto helt stille i noen sekunder, før Anette snudde seg mot ham.

– Hva nå? Det henger ingen pike i taket…

– Men jeg…

– Du, hva?

– Jeg VET jo at jeg så… hun hang jo akkurat der!

Anette smilte mer kjekt og hånende enn noen gang tidligere.

– Jasså du Frank, du så det ja. Si meg: Hvem er gal nå, hva?

– Men… men, hvis du ikke er henne og hun ikke er deg og hun ikke er der og ikke…

– Det er påskeaften…

Anette svarte rolig og la igjen tre transparente punktum i luften som Frank kunne få smatte på.

Det tok Frank to sekunder med mental razzia, der han kastet alt av bokser rundt i rommet under topploket i leting etter informasjon av nytte. Og han fant det. Plutselig lå det bare der, den usannsynlige sannheten som på ingen måte kunne stemme, den ufornuftige, umulige løsningen som var den eneste fornuftige og mulige løsningen. Han ga fra seg et gisp og en kilende følelse sendte frysninger ned ryggraden og helt ned i sokkene. Han hadde først nå innsett hvem det var.

Det var alt Frank trengte å vite, han trengte ikke engang å si navnet. Hjernen våknet til live, innså at den hadde sovet ved roret og tok ansvar igjen. Frank trodde han reagerte instinktivt, men det var bare hjernen som endelig hadde fått orden i sysakene. Helt uten å tenke seg om langet han ut en rett høyre med all den kraft han besatt og den landet rett i neserota til den bevæpnede pilletrilleren fra Kilen. Øynene slo hjul i sokkelen og hun smalt inn i veggen bak seg før hun traff gulvet og ble liggende som en sekk poteter.

– Nå får det jaggu være nok galskap. Kropp, ta meg hjem!

Sa han til seg selv. Og deretter løp han inn på rommet, slang bilnøklene og mobilen i lomma og løp alt han var god for. Gjennom gangen, ned trappa og ut i bilen. Nøkkelen ble vridd om og bilen spant av gårde før det skjøt fart og angrep de puslete fjellveiene. Han hadde klampet foten i bånn og den nektet å slippe. Han kjørte så fort at bilen skrek men det fikk ikke hjelpe. Døde kvinner, hundemordere, bevæpnede gærninger og –

– AAAAAAAAAH!

Frank hadde åpnet vinduet og skrek av full hals. Han skrek seg tom for luft, fylte lungene på ny og skrek igjen. Dette fikk ham merkelig nok til å føle seg langt bedre, selv om han så stjerner og måtte hive kraftig etter pusten. Han kjørte så fort bilen tok ham, vekk fra hotellet, gjennom den rare lille bygda med bensinstasjonen og alt-mulig-mannen Andreas Godthåp. Han takset seg inn på hovedveien hjemover og kjørte bånn pinne. Han så bare veien fremover, både i faktisk og overført betydning, han snudde seg ikke en eneste gang.

Rundt halvveis på veien hjem, blinket han seg inn på en rasteplass. Han la merke til at han ved en tilfeldighet hadde klart å velge samme rasteplass som han stoppet ved på veien oppover noen dager tidligere. Han stoppet bilen, skrudde av motoren og la hodet tilbake. Det hadde vært så altfor mye som hadde skjedd og alle erfaringene hadde begynt å tynge ned på ham. Han trengte en rask høneblund før han atter igjen var hjemme og tilbake i sitt gamle liv. Så han lukket øynene og sovnet.

Da han våknet var det mørkt utenfor og han var iskald. Han visste ikke hvor lenge han hadde sovet for mobiltelefonen var tom for batteri og displayet som viste sånt manglet minst en pære eller to. Radioantennen hadde for lengst knekt av i en bilvask og han hadde aldri tatt seg bryet med å bestille ny. Litt døgnvill, trøtt og forvirret rullet han ut på hovedveien igjen og kjørte hjemover. Hadde det bare gått noen timer? Hadde det egentlig bare vært en særdeles bisarr drøm?

Vel hjemme parkerte han bilen og snek seg inn hoveddøra. Han passerte kontoret der sønnen hans satt foran pc’n som alltid. Akkurat der han hadde forlatt ham, intet nytt på den fronten. Alt Frank trengte nå, og han trengte det desperat, var en lang, glovarm dusj. Han var like ved badet da en eim av tung parfyme og kosmetikk fylte luften.

– Og hvor har du tenkt deg…? Hvor i helvete har du vært og hva i all verden er det du tror du driver med?

Frank svarte ikke, han bare vrengte av seg klærne på gulvet utenfor badet og lukket døren bak seg.

– Bare så du vet det, den frisørtimen får du pent betale for! Hva går det av deg egentlig? Skjære over ledningen til vekkeklokka mi med en kniv, bare for at jeg skal forsove meg? Ling ble dritskuffet, for det viste seg at barna var kjempegiret på å feire påske likevel, men hun hadde sittet og ventet på meg i mange timer, før hun reiste hjem igjen. Du vet, de asiatene er ikke til å tulle med, hun ringte og kjeftet på meg på japansk eller hva det var, hørtes helt grusomt ut, så det var kanskje like greit at jeg ikke forsto et ord av hva hun sa, men det hørtes alvorlig ut. Hører du, Frank? Frank, hører du meg?!

Men Frank kunne ikke høre på flere gale kvinnfolk den dagen. Uansett hvilken dag det nå måtte være, han visste ikke opp eller ned på en tøddel lenger. Han var bare trøtt, sliten og forvirret.

Tonje lukket kjeftesmella og innså at det var som å snakke til en døv elefant. Selv om han hadde vært borte en liten stund, så savnet hun ham like fullt, den idioten. Hun skulle akkurat til å gå opp trappen og bli borte for resten av kvelden, da hun merket en rar lukt i rommet. Selv etter mange år med overdreven bruk av alt som luktet som blomster og godteri, hadde hun fortsatt en aktiv nese som plukket opp ukjente lukter. I hvert fall lukten av andre kvinner. Hun snuste litt rundt og kjente fort at kilden var kleshaugen på gulvet. Hun plukket opp buksen, sniffet litt, ingenting. Så plukket hun opp skjorten og dro inn et skikkelig magedrag, og da kjente hun lukten sterk og tydelig. Hun hadde ingen problemer med å kjenne igjen to så karakteristiske lukter. Det var en særegen blanding av karamell og lavendel.

 

Påskekrim, del 5 av 6: Kroken på døra

Hunden Charlie hadde i løpet av sine 8 år på planeten rukket å gjøre så mangt. Han hadde vært med på mange flotte turer rundt om i landet og høydepunktet var kanskje da han fikk stikke snuta over ripa da de var på tur med hurtigruta. Den friske havbrisen hadde fylt lungene med en livsglede så intens at han nesten hadde logret av seg halen. Maten hadde dessverre vært et trist kapittel hele livet. Han hadde aldri helt klart å like smaken av tørrfôr, men like fullt fikk han det dag etter dag etter dag. Selv når det luktet spennende krydder fra alle verdens hjørner i hele huset, måtte han ta til takke med de knusktørre kulene. Men nå hadde han altså tisset på sin siste flaggstang og bjeffet på sin siste postmann. Han var død. Det siste han hadde sett var en gjenstand som kom i voldsom fart rett mot ham og deretter var det svart herfra til evigheten.

Jakten på en hundemorder

I panikken som fulgte, ble Frank sendt løpende ut på det litt uvanlige ærend å saumfare hele hotellet i jakt på en mistenkelig type man typisk ville forventet at kunne drept en hund i kaldt blod. Hva han lette etter visste han virkelig ikke, men han lette like fullt innstendig og helhjertet. Da han var ferdig med førsteetasje, fortsatte han videre. Mens han snuste rundt i sin egen etasje så han det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen som hadde en viltert gestikulerende krangel med Tormod Nilsen. De pekte mot gangen, viftet ut og inn med armene, viste vei fra gangen mot døra til Tormod og slo oppgitt ut med armene. Frank antok at det betød noe, men det så også ut som at Tormod ikke lot affektere i nevneverdig grad. De skilte lag og forsvant av gårde, sikkert også de engasjert i letingen etter hundemorderen.

Da han var ferdig med de to første etasjene løp Frank i fullt firsprang opp trappen til tredjeetasje, men ble brått stoppet midt i spranget. Der sto hun igjen. Den vakre Anette. Hun var i ført det samme som tidligere på kvelden, men personligheten var en helt annen enn da han møtte henne første gangen. Hun ålet seg raskt innpå ham og tok rundt ham. Han kjente lukten av parfymen hennes. Hun luktet som en søtlig blanding av karamell og lavendel. Hun sto presset helt inntil ham og de store øynene stirret rett inn i sjelen hans. Han holdt på å la seg rive med av øyeblikket, men så husket han Tormods høylytte advarsel. Han dyttet henne varsomt tilbake.

– Jeg beklager, men… jeg kan virkelig ikke. Det, ja nei jeg kjenner deg jo ikke en gang, jeg vet ikke hvem du er eller hva du Å HERREGUD, jeg er jo faktisk gift og har en sønn!

Frank hadde akkurat fått en smekk av virkeligheten rett i ansiktet og innså midtveis i setningen at han faktisk hadde et liv og en hverdag utenom dette rare eventyret.

– Men… elsker du meg ikke?

– ELSKER? Hooold your horses her frøken. Elsker er et rimelig sterkt ord? Jeg, jeg… jeg skal ærlig innrømme at du nok er det vakreste vesen jeg noensinne har sett, men-

– Men hva da?

Kvinnen gjorde skummelt store øyne og stirret intenst på ham.

– Men… jeg kan ikke møte deg mer. Du må bare rett og slett fordufte, skjønner du? Du er for farlig for meg.

– Men –

– Jeg er lei for det. Adjø.

Svarte Frank raskt før han løp videre.

Hadde han virkelig sagt “adjø”? Jaja, han hadde måttet kvitte seg med henne før han ble forelsket. Det var rart å si det men han visste at det stemte. Og da var det bare å kutte henne løs før det gikk for langt. Kaste henne ut vinduet som gårsdagens avis. Nok om det, nå var det å søke høyt og lavt for å finne en hundehatende kjæledyrsmorder før han rakk å stikke av eller gjemme seg.

Men det var bare å gi opp. Etter å ha løpt rundt som en ilter blodhund i nok en time og vendt på hver en stein, hadde han fortsatt ikke klart å finne så mye som en tøddel av mistenkelig type noe sted. Han hadde sett gjennom hele hotellet, lyst gjennom nedstøvete loftsboder og tørrlagte ølkjellere. Han visste jo strengt tatt ikke hva han forventet å finne, for det var meget lite sannsynlig at noen ville dukke opp og presentere seg som den skyldige helt uten videre og Frank hadde i hvert fall ikke tenkt til å utgi seg for å være etterforsker, så til slutt ga han opp. Han så på klokken og innså at det uansett var på tide å prøve å få seg litt søvn, selv om det kanskje ville vise seg å bli et ørlite problem etter at han først var blitt truet på livet av en trigger happy skiskytter. Dessuten var det en iskald hundemorder på frifot. Og dessuten knurret magen som en gammel Volvo Amazon som ingen hadde unnet en dråpe olje på evigheter.

Mens han sto utenfor døren til sitt eget hotellrom og jobbet med å få nøkkelen ut av lomma, hørte han et lite klikk bak seg. Han snudde seg rundt og ut av rom 204 dukket hodet til Tormod opp.

– Ah Frank, akkurat den mannen jeg lette etter. Hvordan gikk letingen forresten?

– Å du vet. Lete etter noen uten kriterier eller mistanke. Det kan jo være hvem som helst. Du da?

– Nei du vet, samme her. Jeg ga opp relativt kjapt.

– Var det det hvetebrødsparet i 202 var så hissige for eller? Jeg så dere stå i gangen og krangle i stad.

– Å det… nei, det… Samme det, Frank, hør her: Jeg beklager for i stad, jeg… Ja, jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg ble bare så oppjaget og ja, beklager.

– Ikke noe problem Tormod og jeg har snakket med henne nå, så det er ikke noe problem lenger.

– Jasså ja, så du mener det altså? Det var rart.

– Hva da?

– Nei altså, etter at jeg stakk fra matsalen så gikk jeg opp til Anette for å ta en alvorsprat med henne, men hun kunne fortelle meg at hun har holdt sengen i hele dag.

– Hva?

– Ja, hun skjønte ikke bæret av hva jeg snakket om, for hun mente at hun aldri har møtt deg og bare holdt sengen siden vi kom hit. Som sagt, hun er i rimelig dårlig stand, så jeg kunne ikke helt forstå det selv.

– Men… Ok, jeg tror jeg forstår hva som har skjedd. Hun er helt sikkert bare trist og lei seg etter at jeg avfeide henne tidligere. La meg snakke med henne.

– Nei Frank, jeg tror ikke det. Hun sover nå og er helt utslitt stakkar. Dessuten ser hun ut som et vrak for tiden, så det hadde hun nok ikke tillatt uansett. Du skjønner, alle medikamentene hun tar for tiden har ført til… hva skal man si… Hvis hun grer håret, så ser det ut som en hel bikkje sitter fast i kammen da, for å si det mildt.

– HVA?! Jammen…

– Er du helt sikker på at det i det hele tatt var Anette du snakket med, Frank?

– Ja… eller… nei?

– Okei, hvilken hårfarge hadde hun da?

– Mørk og mørke øyne, selvfølgelig. Akkurat som deg.

– Hah! Der har du svaret. Jeg har hår og øyne etter fattern, Anette arvet mamma sitt oppsett. Lyst hår, blå øyne. Så, tja da bor det vel en annen Anette på hotellet da. Men okei, da var i hvert fall den saken ute av verden. For en merkelig greie… okei Frank, sov godt a. Det tror jeg du trenger.

Frank ble stående og måpe. Jenta som inntil for fem sekunder siden hadde vært forbuden frukt, skulle altså vise seg å være en luftspeiling. Men hvordan og… hvem? Han gikk tilbake til sin egen dør med måpende munn, låste seg inn og begynte på kveldsstellet mens hjernen prøvde å kalkulere all informasjonen som hadde blitt dyttet inn i den i løpet av kvelden. Det gikk særdeles dårlig og han innså at det eneste han kunne gjøre var å komme seg til sengs og få seg en god natts søvn. En whiskyklunk, to marsipanpølser, tre never med peanøtter og en runde med tannbørsten senere, var han stappet inn under dyna og sov som en liten grisunge.

Han våknet midt på natten av en merkverdig knirkelyd. Som om han plutselig var ute på en båt. Han tenkte at han helt sikkert hadde drømt det og lukket bare øynene igjen. Men før han rakk å sovne så knirket det igjen. Han tenkte på hva det kunne være for en lyd, men kom ikke opp med noe fornuftig svar. Han visste at vinduet sto på gløtt, men ute var det lite vind i kastene, nærmest vindstille og lyden kom uansett ikke fra den kanten av rommet. Noen få strakser senere og det knirket igjen. Det hørtes fortsatt ut som tauverk som gnisset mot treverk, som på en båt. Han blunket noen ganger og gnikket søvnen ut av øynene. Han så seg om, men rommet var bekmørkt. Han snudde seg for å skru på lyset som sto på nattbordet og i det lysstrålene bredte om seg, så han umiddelbart noe i øyekroken. Han kastet hodet til side og der var hun. Den vakre kvinnen. Med det lille unntaket av at det mørket håret som tidligere hadde snirklet seg vakkert ned langs hodet, nå hang livløst ned mot bakken. De mørke øynene som hadde skjult alle verdenshavenes mystikk, var grå og tapt i evigheten. Den spenstige kroppen som hadde pirret hans nysgjerrighet hang slapp og livløst som et kjøttstykke på slakteriet. Det knirket igjen og han så repet som var festet til takbjelken. Lyden var kvinnen som vaiet i vinden.

 

 

(Følg med i den spennende og avsluttende episoden av Høyfjellshotellet i morgen. Og du, hvis du liker mitt improviserte påskeepos, del det med gode venner. Gratis krim a gitt! Det er ikke verst ;))

/high five

Påskekrim, del 4 av 6: Farlig flørt

Det var en mildt sagt prekær situasjon som hadde oppstått på det ellers så rolige høyfjellshotellet.

6 personer og hunden Charlie var blitt tatt på fersk gjerning i det de brøt seg inn på et hotellrom og nå sto de plutselig rett i skuddlinjen til en bevæpnet langrennsløper og antatt morder. Samtlige holdt pusten og turte ikke så mye som å blunke. Selv Charlie kjempet mot et instinktivt bjeff han egentlig ønsket å formidle. Med et ladd våpen rettet mot flokken følte ikke Espen Svendsen-Hansen at det var nødvendig å skrike og skape unødvendig mye ståhei, så han ytret sitt budskap kontrollert og sindig med stoisk ro.

– Hvem er dere og hva gjør dere på vårt rom?

– Nei hør her-

Det var Herr Nepeland som prøvde seg, men han ble avbrutt av en mental ballong som sprakk.

– IKKE NOE “HØR HER”, SVAR PÅ SPØRSMÅLET!!

– Vi…

– JA?!

– Nei altså…

BANG!

Smellet fylte hele rommet og kunne nesten høres ut som et geværskudd, men til det var lyden for hul og tung. Det var lyden av våpenkofferten som ble slått igjen. Frank hadde sett noe de andre hadde oversett og han hadde tatt affære.

– Madshus?! *en hel drøss med banneord* MADSHUS?!

Frank snudde seg rundt og så rett på den kondomkledde mannen som pekte på ham med det som inntil nylig var antatt å være et skarpskyttervåpen, men som brått viste seg å være noe helt annet.

– Det står Madshus på den kofferten der!

utbrøt han igjen.

– Ja, selvfølgelig står det Madshus, det forklarer fortsatt ikke –

– Du driver med skiskyting?!

– No shit, Sherlock! Ja, jeg driver med skiskyting, men det forklarer fortsatt ikke hvorfor jeg ikke bør sette en kule i panna på hver og en av dere, bikkja inkludert.

Han sto fortsatt med våpenet hevet og virket en anelse forbannet.

– Fordi vi allerede vet om det ene drapet, din jævel og vi har ringt politiet. Hvis de kommer hit og finner alle –

– Hei hei hei, vent nå litt, hva for noe drap?!

– Vi så blodet…

Det var ekteparet Nepeland som usikkert stotret frem ordene unisont.

– Blodet? Hvilket blod? Er dere helt gærne?

– Bak hotellet. Det var blod og vel… hvem andre kan det ha vært som skjøt? Vi vet det var deg!

Sjakkspillet som hadde foregått så ut til å gå mot slutten, for det siste trekket hadde fått den nygifte herr Svendsen-Hansen til å senke geværet. Han satt det fra seg mot veggen og satt seg ned på huk.

– Å dæven steike… Er det virkelig det alt dette handler om? En bedriten fugl?

– Jeg SA jo at du ikke skulle gjøre det, Espen!

Lød det fra en oppjaget og illsint Ingrid Svendsen-Hansen.

Det var et kort øyeblikks pause, der absolutt ingen forsto noe som helst, før ord og forklaringer begynte å hagle som pilregn i begge retninger. Over en lengre tid ble det kastet anklagelser og forklaringer rundt i ring som om de lekte med varme poteter, og alle brukte uten unntak utestemmen. Etter mye frem og tilbake og trusler av ulik art og grad av fylde, viste det seg at det hele hadde vært en relativt klam misforståelse.

Det nygifte paret i rom 202 var ivrige skiskyttere på fritiden og hadde vært ute på en liten treningstur for å holde langrennsformen oppe. Og de hadde med våpen. Kanskje ikke helt vanlig, ei heller 100 % lovlig, men det var sånn de likte å trene hjemme og ingen hadde stoppet dem tidligere. Den mannlige halvdelen av radarparet hadde plutselig sett det han mente var en fjellrype og jaktinstinktet hadde våknet til livs. Et par skudd senere og rypa var historie, men det også da han innså at det nok ikke var helt innafor å jakte fugl med skiskyttergevær for en mann uten jegerprøven. Derfor hadde de fått panikk og stukket til fjells med bevismaterialet og begravet det der ingen ville finne det og når de kom hjem, var hotellrommet deres invadert av innbruddstyver.

– Et siste spørsmål, Espen.

– Ja?

– Hvorfor våpenkasse? Er det ikke vanlig med våpenfutteral?

Den skyteglade skiskytteren ristet av seg spørsmålet med et hevet øyebryn og et nonchalant skuldertrekk som ikke kunne bety noe annet enn “fordi”. Og med det var hele situasjon avklart og de var alle enige om at det var på høy tid å avslutte det som plutselig hadde blitt en veldig spenstig langfredag. Etter en rask dusj for kvelden, ville Frank bare ta en rask tur innom resepsjonen før han gikk til sengs for å sjekke om det var noe alpinsenter i nærheten. Det var det selvfølgelig ikke. Han hjortet opp trappene til andreetasje og åpnet døren ut til gangen, da han plutselig støtte på en kvinne han ikke hadde sett før. Hun sto og tittet ut av vinduet utenfor trappeoppgangen med et glassaktig, drømmende blikk, utvilsomt langt vekk i egne tanker. Frank kremtet diskret, ingen reaksjon. Han hostet litt mindre diskret og hun snudde seg.

Han kunne se hun var vakker. Langt, mørkt hår som krøllet seg elegant i lange spiraler. Han skulle gjerne tatt en rask visuell befaring av kroppen, men ble umiddelbart låst til det fengslende blikket hennes. Hun hadde en slags tidløs skjønnhet over seg, med mørke øyne som kunne forvandle en manns bankkonto til en diamantring på bare noen strakser. Hun var utvilsomt bortimot det vakreste mennesket han hadde sett på en god stund. Men hun var også mystisk, for hun holdt blikk-kontakt med ham uten å si et ord eller uttrykke et ønske om å si noe heller. Hun var ikke redd for stillheten. I en ganske overraskende manér snudde hun seg tilbake til vinduet uten å si et ord. Frank tok et par skritt nærmere.

– Skjer det noe spennende der ute? Eller er det ikke vanlig å si hei i disse traktene?

Lurte Frank, som plutselig fikk den kjedelige følelsen av at han virkelig hadde mistet draget på damene. Ja vel, så var han kanskje noen år eldre enn henne, men det fikk da være måte på.

– Hvilken rolle spiller det da?

Kvinnen snakket med en stemme så myk som fløyel. At hun gikk rett på gåtene irriterte Frank en anelse, men han lot seg også pirre.

– Nei, hva skal man si: Høflighet, vennlighet, relasjoner og alt det der? Jeg trodde det var slik man gjorde det, men jeg tar kanskje feil?

– Jeg mener, hvilken rolle spiller det, når man er låst til en seng i all evighet.

Det var først da Frank innså det: Hun var søsteren til Tormod Nilsen.

Hun måtte ha tatt seg en tur ut fra rommet etter at Tormod hadde lagt seg. Plutselig kjente han et blylodd av dårlig samvittighet og medfølelse for den unge jenta, for han hadde kanskje kommet litt brått på. Hun hadde utvilsomt ordnet håret og sminket seg, men for hvem? For ingen. Hun lå bak lukkede gardiner hele dagen, men nå var hun ute etter mørkets frembrudd for å snuse litt på livet. Få en ørliten dråpe av hvordan den verden hun en gang levde i så ut. Frank var på ingen måte kvalifisert til å komme med kloke råd og besvare spørsmålet hennes på tilfredsstillende vis. Så han sa ikke noe. Hun fortsatte.

– Men… så er det ikke alltid så ille heller. Jeg mener, jeg får jo møte nye folk fra tid til annen. Som deg.

Hun snudde seg og stirret rett på ham. Pupillene hadde utvilsomt endret størrelse. Hun måtte ha klart å utvikle følelser for ham, for hun tok et skritt nærmere og hadde plutselig fått et bedende uttrykk i ansiktet.

– Jeg er ikke så ille som alle skal ha det til. Bare ikke helt i form, du vet. Jeg er fortsatt en kvinne.

– Ehm…

Den plutselige omveltningen av følelser hadde tatt Frank på senga og det hadde ført til at han plutselig hadde mistet talegaven. Han gikk et lite skritt bakover og hun grep etter ham. Han kjente hånden hennes rundt armen sin, merket varmen i fingrene og desperasjonen i blikket. Han innså raskt at hun enten måtte være særdeles kjærlighetssyk eller så hadde han fortsatt draget likevel. Han burde nok ha tenkt på sin kone i en sådan situasjon, men det var bortimot det siste han tenkte på. Det eneste som sto i hodet på ham var hennes røde lepper som sakte formet ord han ikke lenger hørte. Hele verden rundt ham var et lysår unna. Han følte han sto i et lydløst vakuum der verken tid eller rom eksisterte, og alt han så  var hennes røde lepper. Det var rett og slett ingen vei utenom. Han følte seg som et rådyr som plutselig tittet rett inn i lyskasterne til en semi-trailer. Han lukket øynene. Deres lepper møttes i et kyss.

Da han våknet var det påskeaften og strålende sol. Både ute og i sinnet, for han hadde på rekordtid latt seg sjarmere av den vakre kvinnen han møtte kvelden før. Etter en rask frokost bestående av hardkokte egg, appelsinjuice og et gammelt ukeblad med tørre vitser, følte han seg virkelig i slaget. Han hadde fått en liten smakebit av det gode liv og følte seg med ett 20 år yngre. Han iførte seg sitt beste turtøy, hentet ut langrennutstyret fra bilen og tok fatt på sin første skitur på en god stund. Klassisk mannlig overmot og mangel på både tekniske ferdigheter og smøreerfaring, gjorde at langrennsturen ble en ambivalent affære. Han kom seg ut på en lang sløyfe, men det hadde tatt unødvendig lang tid og kostet mer enn det egentlig smakte. Det hadde vært en vakker dag ute i sporet med fuglekvitter, gnistrende sol, blå himmel og full påskeidyll på grensen til fullkommen klisjé og flerfoldige timer senere kom han tilbake med en rødpreget brunfarge i ansiktet og en kropp som verket etter påfyll av energi. Når tiden var inne for middag spratt Frank ned trappene som en ungpike. Han så Tormod sitte alene med en stor middagstallerken og et glass rødvin, så Frank så sitt snitt til å få både selskap til måltidet og en liten prat om hans nye bekjentskap. Han klappet Tormod vennskapelig på skulderen idet han satt seg ned.

– Jasså du Tormod, så det er derfor du gjemmer din søster for verden, bare så du skal få ha henne for deg selv?

– Beklager Frank, men nå forstår jeg ikke hva du snakker om.

– Jeg møtte søsteren din i går?

– Jaha?

– Stemmer det, hun var ute i gangen en tur etter at du hadde lagt deg. Det må jeg si Tormod, søsteren din er litt av en jente!

Frank hadde regnet med at Tormod ville bli ekstatisk over kunnskapen om at hans søster var oppegående, men stikk i strid med hva Frank hadde antatt, så spratt Tormod opp fra bordet.

– Du holder deg langt unna, Anette! Forstår du?! Hun er syk! Herregud mann, vet du i det hele tatt hva som feiler henne, hæ? Gjør du det?!

Frank mistet atter en gang munn og mæle. Tormod sto over ham og hisset seg opp til det nivået der Frank enten trodde han kom til å sprekke eller gi ham en real lusing. Han innså raskt at dette nok ikke var det optimale tidspunktet for å fortelle om kysset.

– Men altså –

– Ikke noe “Men altså”, aaaner du hva som feiler henne egentlig?

– Eh… nei?

– Nei, nemlig! Du holder deg unna Anette, hører du?!

Men før Frank rakk å svare, hadde Tormod stormet ut fra matsalen.

Etter dette opptøyet oppsto en veldig klein stillhet i matsalen og etter noen minutter med dette, innså Frank at det var på tide å kjenne sin besøkelsestid. Det var riktignok bare to andre par til stede, men han følte ikke for å sitte der og bli beglodd. Han avsluttet måltidet før han hadde fått i seg så mye som en drue og tenkte at han bare fikk overleve på marsipan og peanøtter resten av kvelden. Han tasset slukøret ut av matsalen, da han plutselig hørte et skrik fra overetasjen. En voksen kvinnestemme skrek av full hals og lyden skar seg rett inn i ryggmargen. Det var en lyd han aldri hadde hørt før, men han visste instinktivt hva det var han hørte. Den sjeldne, hjerteskjærende lyden av et ekte primalskrik.

Han løp opp trappen, slo opp døren og der lå ekteparet Bård og Rosa på gulvet og hulket. De lå lent mot veggen under et vindu og skalv som ospeløv. Gangen var også preget av en annen ting. Blod. Det var blod fra toppen av trappen, bort til vinduet, opp veggen og over vinduskarmen. Frank klarte så vidt å høre seg selv tenke over den hulkende gråten og de øredøvende skrikene. Han trasket bort til vinduet, fulgte blodsporet og tittet ut gjennom det åpne vinduet. Der nede på grusen lå han. I en pytt av sitt eget blod. Død som en sild. Noen hadde drept ham, dratt ham over gulvet og kastet ham ut av vinduet.

Påskeferien hadde med ett gått fra koselig rekreasjon til blodig alvor.

 

(Følg med i morgendagens avsnitt av Høyfjellshotellet og del med gode venner hvis du liker mitt improviserte lille påskeepos :))

Påskekrim, del 1 av 6: Hatet

Han så på klokken, den var nesten ett. På tide å stenge sjappa og komme seg hjem for dagen. Det var ikke det at Frank Haugen ikke likte jobben sin, han var bare litt frustrert. Og frustrasjon i hjemmet går gjerne utover jobben, det er rart det der. Han som egentlig elsket å småprate med kundene som kom innom kiosken hans for en kopp kaffe, et nystekt brød eller kanskje en film til en lat kveld på sofaen. Nå var hans mest interessert i å sparke alle på dør og låse seg inne i kjøleskapet og bare ligge der som en liter lettmelk.

– Skulle hatt havrefløte jeg, har dere ikke det?

– Havrefløte?

– Havrefløte ja.

– Det har jeg faktisk aldri hørt om.

– Å… aldri? Det er faktisk ganske vanlig.

– Aldri.

Og med det gikk den bebrillede kvinnen med lysegrønn strikkejakke slukøret ut av butikken og ble nok borte en god stund. Frank visste med seg selv at det ikke var slik kundebehandling skulle være. Han skulle jo skinne som en sol, han skulle ønske kunden velkommen og tilby løsninger der produktporteføljen ikke strakk til. Han skulle jo svare “Havrefløte? Nei dæven, det har jeg jaggu ikke hørt om en gang. Beklager det altså, jeg har nok bare sovet litt i timen, men jeg skal få lagt inn en bestilling på det med det samme, så har jeg det inne om noen dager, ok? Her, ta en rosinbolle som plaster på såret” eller noe i den duren. Ikke bare stå der som en vaktbikkje og gneldre surt. Men det var ikke hans skyld, tross alt. Med et lettelsens sukk så han at klokken var blitt ett og han hang låsen på døra.

En mann i 30-åra løp heseblesende mot butikken for å rekke å smette inn før den stengte for påsken, men han rakk det ikke. På alle andre dager ville han rukket det, men ikke i dag. I dag var en særs dårlig dag for merselgerspiren som gjemte seg et sted langt inne i en mørk avkrok av Frank Haugens vesen. Døren ble låst i en fei og fungerte umiddelbart som Berlinmuren. Og med ett sto han på den andre siden av Berlinmuren og følte intet ansvar for den fortapte kunden på den andre siden. Hver for seg, tenkte han, og gikk for å gjøre opp kassa. Han gruet seg allerede til den kvalmende lukten av metall han fikk på hendene av å telle småmynter. Men det var penger, så det fikk gå.

Vel hjemme var han tilbake i vepsebolet og innså raskt hvor all energien tok veien. For en mann i starten av 40-årene følte han seg bemerkelsesverdig lik en kjederøykende 80-åring med en forkjærlighet for billige kaker og kaffe. Og det var rart egentlig, for han hadde alltid vært opptatt av å holde seg i god form. Han var kanskje ingen supermosjonist som jobbet 70-timersuker for å få råd til svinedyre karbonsykler som han trengte for å blodtrene over evne for å sette ny pers i Birken, men han tok nå en joggetur i ny og ne og spiste sine grønnsaker med glede. Årsaken måtte rett og slett være selskapet han holdt. Foruten ham selv var det to andre i husstanden.Det var hans kjære Tonje, som han hadde vært gift med helt siden den perioden i livet der han gikk på festivaler og hadde en ambisiøs plan om å bli naturfotograf i verdensklasse. De hadde vært unge og ville en gang, men alt som var igjen nå var skyggen av livet de en gang levde. Han så på henne nå, målte henne opp og ned. Hun var en attraktiv kvinne med langt lyst hår som alltid var velfrisert. Hun hadde en greie for høyhælte sko og pastellfarger. Ikke grelt eller harry, bare forbi det punktet der en mann ikke lenger klarer å se forskjell på sin kone og en sirkusklovn. Mange ville kanskje kalt henne en trophy wife, men alt han så var avsky. For ham var hun en utstillingshund som ikke hadde andre interesser enn å se bra ut. Og det var for så vidt greit, han kunne leve med det, men ikke akkurat i dag. Ikke på første dagen av påskeferien.

Påskefjellet kaller

Han ønsket seg til fjells, tenkte tilbake på alle påsketurene han hadde vært med på tidligere i livet. Som ung hadde han elsket å bli med foreldrene til fjells og lete etter påskeegg på påskeaften. De hadde bygd skihopp i hagen og han hadde fått lov til å smake på rødvin. Men så hadde han blitt voksen og fått seg jobb. I starten jobbet han for harde livet, for livet skulle bli bra bare han fikk jobbet litt, så da ble jobben livet. I år etter år ble han hjemme i påsken og jobbet fulle dager bak låste dører for å få inn nye varer, bygge nye hyllesystem, vaske der ingen ellers vasker og den slags. Og selv om det var nødvendig, så skar det ut en liten bit av hjertet hans hvert år. Men ikke i år, i år var det nok. Han hadde sett så altfor mange kunder komme innom for å raske med seg noen siste provianter før påskefjellet ventet. Hadde sett seg lei av å etterpåfylle kvikk-lunsj, solo og appelsiner, bare for å komme hjem til ihjelkokte grønnsaker og en iskald skulder.

– Du?

– Jaaa?

– Vi skulle ikke bare rett og slett –

– Å nei, begynner du nå igjen?

– Men kom igjen da, klokken er jo bare halv to. Vi kan være oppe på Geilo før middag og da har vi hele påsken på oss! Vi leier oss en hytte, jeg driter i hva det koster, noe må da være ledig!

– Og katten da?

– Naboen kan lufte den.

– Æh… tror ikke jeg har skistøvler engang.

– Vi kan stikke innom skisenteret i morgen og leie et par.

– Men du, har du helt glemt at jeg har frisørtime i morgen tidlig? Jeg har uansett kjøpt påskeliljer som trenger vanning også.

– Frisørtime? Men det er jo skjærtorsdag, er ikke det helligdag?

– Å så da?

– Ja, da holder jo alt stengt…

– Ikke Ling.

– Ling?

– Ja, frisøren min. Jeg tror hun er thai eller var det kineser? De feirer ikke påske vettu. Ja ja, uansett. Du, vi skal ikke bare slappe av her hjemme da?

– Men det gjør vi jo hele året, kan vi ikke bare –

– Nei du, nå har vi vel snakket nok om dette. Det blir ikke noe av.

– Hæ? Nei? Sånn helt uten videre?!

– Ja.

– Jammen.

– Nei.

Og med det startet det som skulle vise seg å bli en av de lengste nettene i Frank Haugens liv. Han ble liggende halve natten og frese som et egg i en stekepanne. Han vridde og vred på seg, kastet seg rundt og forbannet alt fra puta under hodet til plankene i senga. Fra tid til annen tittet han bort på sin kone, som lå og sov sukkersøtt som et lite barn. Dette gjorde ham enda mer forbannet. Når klokken på nattbordet viste 02:45 innså han at det var på tide å gå til motmæle. Han snek seg ut på badet og tok seg en glovarm dusj. Deretter pilte han opp på kjøkkenet, fisket med seg et par brødskiver med salami og smøreost bort til sofaen, og så med et halvt øye på en dokumentar om stridsvognenes betydning under andre verdenskrig. Mens tv-en summet og gikk i bakgrunnen, begynte en plan å ta form i hodet hans. En plan så mørk og dyster at han nesten ikke turte å erkjenne at han akkurat var i ferd med å klekke den ut, men det var han. Han kastet mental ball med seg selv, veide for og i mot. Men vi har vært gift så lenge… Jeg kan vel ikke bare… Folk vil tro jeg er gal… Etterlate sønnen vår helt alene? Hva om de finner meg?

Men han klarte ikke å gi slipp på tanken, han var blitt besatt av den. Han prøvde å skru av tv-en, men hele kroppen dirret av spenning. Han var like oppjaget som en gepard i fullt firsprang. Han så på klokken, natten var enda ung. Hvis han kastet seg i bilen nå og kjørte hele natten, ville han være langt, langt borte når hanen dro seg opp av køya. Han gikk ut på kjøkkenet og i det han åpnet kjøleskapsdøren, så han refleksjonen av seg selv i vinduet over kjøkkenbenken. Han stirret i det intense blikket, som stirret tilbake. Han visste hva han måtte gjøre.

Med en lydløs bevegelse åpnet han den øverste skuffen og trakk ut en lang kjøkkenkniv. Metallet skinte skarpt i lyset fra kjøleskapet. Bladet så farlig skarpt ut og han grep rundt håndtaket med all varsomhet. Som en smidig katt med filttøfler snek han seg ned trappen og før han visste ordet av det sto han og våket over sin kone som en kråke på en gravstein. Hun var i et land langt, langt unna. I rommet var det stille som i graven. Han så ned på henne en siste gang og så at hun lå og sov med et lite smil om munnen. Et smil faktisk, han så det som et hån. Dette gjorde ham bare enda mer sikker; det var på tide å bryte fri. Uten en lyd hevet han kjøkkenkniven og i et siste åndedrag hvisket han på skjelvende innpust:

– Aldri igjen.

(Hva skjer nå?! Følg med i morgendagens avsnitt av “Høyfjellshotellet”)

(Og du? Del gjerne min lille påskekrim med gode venner ;))

/high five