Kom igjen, nå må vi dra!
Ta på deg skoa!
Finn sekken din, hent maten til Teo, kom her, gå dit, gjør ditt, gjør datt og KOMIGJENDA!
Det er avreisedag og pappa er stressa. Igjen. Som alltid.
En urealistisk forventning om å reise urealistisk tidlig, har blitt til en veldig reell forsinkelse. Hadde det vært opp til pappa hadde vi reist lenge før frokost. Men pappa har jo ikke planlagt. Pappa vil bare på hytta. Ligge og brune flesket i solen, men pappa har ikke tenkt.
Solkrem, badetøy, mat til flere dager. Hundeposer, hundemat, tannbørster og sengetøy. Ingen av disse tingene har pappa tenkt på. Men alt må med.
Og først av alt må vi spise frokost. Så må vi lufte hunden, så ringer det fra jobben, så må vi ringe mormor, så må vi pakke, så er barna ute og leker i hagen og plutselig var det tid for lunsj.
For når en liten familie skal ut og kose seg, ja da tar det tid. Selv om turen er kortvarig. 2 dager eller 2 uker har ingenting å si, hele huset må snus på hodet. Er turen kortvarig nok, kan pakkingen faktisk finne på å ta lenger tid enn selve turen x-)
Og midt oppi noe sånt står vi nå.
Og det én gang så rolige pappahjertet har blitt et turbodunkende stressehjerte. Og han svetter.
Vet ikke hvorfor, men når tiden tikker av sted, blir hvert minutt som en time. Jeg ser for meg alle som ligger og koser seg på stranda og har den beste tiden i sitt liv, mens vi sitter fast her med snuta i toalettmappa.
Så jeg stresser. Og maser. Og er generelt sett litt ugrei. Pisker opp stemningen og oppfører meg som en russisk håndballtrener. Maser på innpust og utpust.
Kom igjen, raska på, raska på! Nå må vi dra, kom igjen!!
Men når vi så endelig kommer frem..
Hva skjer da..?
/ Tar på å stresse gitt 😆