Ut på tur, stressa og sur

Kom igjen, nå må vi dra!

Ta på deg skoa!

Finn sekken din, hent maten til Teo, kom her, gå dit, gjør ditt, gjør datt og KOMIGJENDA!

Det er avreisedag og pappa er stressa. Igjen. Som alltid.

En urealistisk forventning om å reise urealistisk tidlig, har blitt til en veldig reell forsinkelse. Hadde det vært opp til pappa hadde vi reist lenge før frokost. Men pappa har jo ikke planlagt. Pappa vil bare på hytta. Ligge og brune flesket i solen, men pappa har ikke tenkt.

Solkrem, badetøy, mat til flere dager. Hundeposer, hundemat, tannbørster og sengetøy. Ingen av disse tingene har pappa tenkt på. Men alt må med.

Og først av alt må vi spise frokost. Så må vi lufte hunden, så ringer det fra jobben, så må vi ringe mormor, så må vi pakke, så er barna ute og leker i hagen og plutselig var det tid for lunsj.

For når en liten familie skal ut og kose seg, ja da tar det tid. Selv om turen er kortvarig. 2 dager eller 2 uker har ingenting å si, hele huset må snus på hodet. Er turen kortvarig nok, kan pakkingen faktisk finne på å ta lenger tid enn selve turen x-)

Og midt oppi noe sånt står vi nå.

Og det én gang så rolige pappahjertet har blitt et turbodunkende stressehjerte. Og han svetter.

Vet ikke hvorfor, men når tiden tikker av sted, blir hvert minutt som en time. Jeg ser for meg alle som ligger og koser seg på stranda og har den beste tiden i sitt liv, mens vi sitter fast her med snuta i toalettmappa.

Så jeg stresser. Og maser. Og er generelt sett litt ugrei. Pisker opp stemningen og oppfører meg som en russisk håndballtrener. Maser på innpust og utpust.

Kom igjen, raska på, raska på! Nå må vi dra, kom igjen!!

Men når vi så endelig kommer frem..

Hva skjer da..?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Tar på å stresse gitt 😆

* Følg Stressehjerte på Facebook *

Hvit..? Hvit..? Hvit!

Mitt nye liv som handyman fikk en utrolig dårlig start…

For her skulle jeg liksom starte et nytt og bedre liv. Som handyman! Voksen nå, klare seg selv. Derfor suste jeg innom fikse-og-ordne-butikken for å kjøpe litt maling.

Ikke noe fancy, bare litt enkel hvitmaling for å male over en liten rift i en dør. Ingen stor sak, men greit å få fikset.

Så jeg valset inn i butikken.

Fant malingsavdelingen.

Og der startet problemene..

For hvit, kjære leser, hvit er ikke hvit!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Å nei, du! Hvit er tydeligvis et helt slektstreff av sjatteringer og nyanser du aldri en gang har hørt om!

For der sto et spann med hvit. Perfekt, tenkte jeg. Men ved siden av hvit sto også hvit. Hæ?

Å ja, for det finnes jo selvfølgelig snøhvit og kritthvit…

Men det ender absolutt ikke der.

cof

For ved siden av der igjen sto et spann med hvit spesifikt for vinduer. Men da fantes det plutselig bare én type: Hvit. Så for vinduer er det bare vanlig hvit som gjelder, men er vindu-hvit det samme som dør-hvit? Og er det da snakk om vinduer utendørs eller innendørs?

Jeg mistet umiddelbart alt av selvtillit og gjorde hva enhver mann i min situasjon ville gjort: Jeg ringte kjæresten.

– “Skal jeg ha snøhvit eller kritthvit, mon tro?” spurte jeg frustrert.

– “Men Peter, har du ikke sjekket dette før du dro..?” spurte en lettere oppgitt stemme på den andre enden av linjen.

– “Nei, selvfølgelig ikke, jeg skulle jo bare ha hvit!” svarte jeg langt mer oppgitt tilbake. Og la på.

Tilbake i hyllene og nå var rådyrene gode. Så slo det meg: Dette er jo en alt-mulig-butikk. Kanskje jeg bør oppsøke en skikkelig byggevarekjede som har spesialisert seg på maling? Ja, god plan.

Så jeg tasset til butikken noen hundre meter ned i gata.

Det skulle jeg aldri gjort.

For der åpnet det seg en helt ny verden av maling og muligheter. Klok av skade gikk jeg derfor rett til betjeningen denne gangen.

– “Skulle hatt hvit, jeg”, sa jeg.

– “He he, sa hun, det finnes mange slags typer hvit.”

“Ja du veit.. hvit”, svarte jeg. Som en huleboer.

– “Ja, altså tenker du kritthvit?” spurte hun.

– “Øh.. veit ikke?” svarte jeg, som en ganske alminnelig apekatt.

– “Men altså, snakker vi innendørs, utendørs, mur, vindu, lister, våtrom, dør, tak? Tenker du klassisk hvit, Chi, letthet, egghvit, bomull og eggeskall, eller mer mot greige, altså type kaldgrå, tudor, sommersne, hvit lin, teblomst og refleksjon?”

– “Greige? Chi? Tudor? Det er ikke en snakk om teateroppsetning, jeg vil bare ha hvit! Hvit som i føkkings hvit! Ikke snøkrystall, morgenfis eller isbjørnflass ? bare hvit! Hvit som i mal-den-jævla-døra-hvit! Har dere det?!”

– “Dør ja, hvorfor sa du ikke bare det med en gang? Da skal du nok ha bomull.”

Copyspace with paintbrush and can with white paint lying on white wooden clean table. Top view. Copyspace.

/ Neste gang sender jeg bare Christina x-)

Vi har kjøpt oss hus!!

Hva i all verden har vi gjort?!

For plutselig sto vi der. Telefonen i hånda og SMS fra megler. Gratulerer, du har vunnet budrunden. Den ene mer sjokkskadet enn den andre. Vi har kjøpt oss hus! Hva i all verden har vi gjort?!

Vi har riktignok vært inne på tanken før, men vi har bare slått oss til ro med at vi har det fint der vi bor nå. Vi blir bare her.

Samtidig har vi lenge hatt behov for et skikkelig hjemmekontor. For med to surrehuer som sitter hjemme og skriver dagen lang, trenger vi en egen plass til skrivebord, stoler, regnskapspermer, printer og hele sulamitten. Gjerne også en kaffemaskin.

Så når det plutselig dukket opp et sjarmerende hus til salgs, med plass til hjemmekontor, søt hage med frukttrær, stort vaskerom, stor plass, flotte detaljer og alt vi var på leting etter, ja nei da hadde vi egentlig ikke noe valg.

Men det er galskap da. Man bruker jo lenger tid på å bestemme seg for hva slags frossenpizza man skal kjøpe til middag enn man bruker på å kjøpe hus!

Det morsomme er at vi nå plutselig har helt utrolig mye å skrive om fremover. Nå har vi jo et kjempeprosjekt på gang!

Ikke bare må vi flytte, som i seg selv er en kjempejobb med tanke på alt man har av barneleker, barnevogner, klær, møbler, bøker etc, men vi må jo klargjøre huset, vi må finne megler, vi må holde visninger, vi må selge, vi må flytte, vi må komme i gang i nytt hus.

Og det blir I HVERT FALL spennende, for huset vi flytter til er et kapittel for seg!

Til nå har vi jo bodd i et relativt nytt, nærmest vedlikeholdsfritt hus, men nå flytter vi til et eldre hus med stor tomt og en hel botanisk hage av busker og trær.

Så nå må vi bli hagefolk. Og fikse-litt-på-huset-folk. Og verst av alt: Jeg må bli handy! Kan jo ikke ringe snekker hver gang det faller ut en spiker. Så nå sitter man plutselig og leter på finn etter gode tilbud på tilhengere. Og vi har ikke hengerfeste en gang!

Så dette kan bli mildt sagt spennende 🙈😂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
🎉

Nå skjer det store ting!!

Kjære leser, det er spennende tider!

For en uke siden kunne vi endelig slippe nyheten om at Christina og jeg har valgt å forlate Egmont og Side2 til fordel for de fantastiske folka i AdLINK. Dette er et samarbeid vi ser veldig frem til, for AdLINK er en fantastisk gjeng med mennesker!

Det merket vi allerede første gang vi møtte dem. Sjeldent har jeg følt meg SÅ hjemme med folk jeg egentlig ikke kjenner. Det var som å henge med en gjeng gamle venner, og sånne folk vil man virkelig ha på laget 🙂

Men det er ikke alt..

For i kveld slipper Christina og jeg “bomben”.

Da kommer en nyhet vi har holdt hemmelig noen dager nå og det blir sååå gøy å fortelle dere!

Kan allerede nå avkrefte at det er noe nytt barn på vei, men det er derimot noe veldig spennende som jeg tror kan bli kjempemoro både for oss og dere i lang tid fremover.

Et stort prosjekt, en hårreisende impulsiv beslutning og et valg som kommer til å endre vår hverdag totalt. Så også hva vi vil skrive om i lang tid fremover 🙂

Men nå kommer det snart en dresskledd fyr hit som vi må by på kaffe og snakke med, så jeg må løpe.

“Bomben” slippes i kveld og jeg håper dere blir like gira på nyheten som vi er 🙂 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Når alt er kaos

Når alt er kaos, liker jeg å løpe.

Bare snøre på seg skoene og legge det bak seg. Regninger, hodebry, mailer, telefoner, deadlines, unger, kone, hund, verden. Bak meg.

Ingen andre enn meg og joggeskoene. En befriende følelse det er vanskelig å beskrive. Som om alt stress og mas i verden bare gir slipp. Én fot foran den andre, om igjen og om igjen til man kommer i mål. Bare løpe fra alt.

De første minuttene, mens kroppene er kald og knærne klager, er noe dritt. Da tenker man at i dag var det kanskje en dårlig dag for løping likevel. Men så blir man litt varm og kommer over den første bakketoppen, og da føles det orgasmisk.

Bekymringer slipper taket og skuldrene mister en tung elefant. Man føler seg fri og hjernen får kreativt spillerom. Plutselig renner det inn med nye tanker og spennende ideer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så det er mitt tips til deg. Når alt i verden bare knyter seg rundt deg og veggene kryper innpå deg og du føler for å brøle – løp.

Løp som vinden.

Hvis du ikke kan løpe, gå deg en tur. Hvis du ikke kan gå, kjør deg en tur. Rull ned vinduet, kjenn på vinden, se på verden.

Bekymringer og fastlåste problemstillinger blir som dugg for solen og plutselig kan du puste og tenke klart igjen. For noen ganger trenger man bare å få store bekymringer litt på avstand for å se hvor små de egentlig er.

Kom deg ut av huset, kjenn nye lukter, se nye trær – verden er klar for å dra deg opp av søla 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sydenvarme sykkelseter

Det er stunder som dette vi vil leve på resten av året. Når vinteren kommer og alt blir iskaldt og snøfreseren slutter å funke og pappa banner en hel regnbue av ord han ikke vil at dere skal høre.

Da vil vi tenke tilbake på dager som i dag. Da fønvinden kilte oss kjærlig i nakken mens vi syklet mot butikken for å kjøpe is. I shorts og t-skjorte.

Også kommer vi til å si: Det var vel ikke shorts og t-skjorte, vel? SÅ varmt kan det ikke ha vært. Må ha vært bukse og t-skjorte. Kanskje en tynn genser. Sikkert bare hukommelsen som lurer oss.

Men det er ikke det.

Så varmt og deilig var det faktisk. For i dag var en sånn dag man lever på resten av året. Et Norge så varmt som man nesten aldri får det.

Og når gradestokken kryper ned mot 20 blå og man fryser ballene av seg hver gang man prøver å få hentet posten, vil si se tilbake på disse dagene og tenke at vi savner dem. Og det har vi god grunn, for akkurat nå er det fantastisk 🙂

For all del, vinteren har sin sjarm den også, men spør du meg så blir det ikke bedre enn når man kan sykle til butikken i bare shorts og t-skjorte og tro man er i Syden 🙂

cof
 

/ Sommer i Norge <3

Et halvt år igjen til jul!

I dag skjedde det noe rart. På sykkeltur i varmen med hele familien. Shorts og kjoler som blafret i vinden, solen som stekte på nesa. Vinden som flagret lunt i håret, fuglene som heiet oss frem.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lykke. Sånn idyllisk lykke man hadde forventet å se i en reklame for Danmark. Se på denne lykkelige familien som er ute og sykler i det flotte været. Se som de smiler. Det er deilig å være norsk i Danmark, og hele den greia der.

“Jeg er en motorsykkel!” brøler 6-åringen i ekstatisk sykkel-lykke, mens han leder an i løypa.

Bak følger pappa med hjertet i halsen og bøtte på nøtta. Bakerst kommer jentene på samme sykkel. Én tråkker, den andre holder på kosedyrene. Et merksnodig lite følge, en klassisk familie på tur.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det er akkurat mens vi tråkker oss gjennom det varme landskapet, der korn og kirsebær vokser, og jeg kjenner at den varme sommersolen gjør meg glad langt inn i sjela, at det slår meg:

– “Hey, det er 24 juni. Bare 6 måneder igjen til jul”

Og det er ganske sprøtt å tenke på der man sykler rundt i shorts og basker seg i sommerlykke. For enn så varmt og grønt og vakkert og fint det måtte være… så er vi allerede halvveis til julegaver og gløgg 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når du får en flue i munnen midt i fotoshooten x-)
 

/ Bare 6 måneder igjen – God jul! 🎅

Jeg som pleide å være så tøff!

Hva er det som skjer med meg?!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg husker tiden før barn, jeg. Da jeg hadde et hjerte av iskald stein. Jeg kunne se de tristeste filmer og høre på den tristeste musikk, uten så mye som et hint av skjelving i underleppa.

Det var før barn, det.

Nå skal det derimot ingenting til! Kan ikke så mye som å tenke på en rørende youtube-snutt før øynene blir våte, leppa begynner å danse og knærne blir til bringebærgelé.

Og på vei til barnehagen i dag skjedde det igjen..
 

Vi nærmer oss en kirke og på avstand kan jeg se at de flagger. Jeg roper til baksetet at nå må de følge med. Sier noe sånt som at:

– “Du vet det blir en bra helg, når kirken flagger bare fordi det er fredag.”

Men så kommer vi enda nærmere og jeg ser at flagget er på halv stang. Åh..

Norway
Licensed from: Stocksnapper / yayimages.com
 

Så må jeg til å forklare at når vi feirer noe fint, da heiser vi flagget helt opp. Men når vi minnes noen som har gått bort og ting er litt trist, da er flagget bare halvveis oppe.

Da flagger vi på halv stang, for å vise respekt og fordi vi er litt lei oss.

Og da kommer det fra baksetet, ettertenksom og rolig med en barnlig undring i stemmen:

– “Når noen dør… da blir man trist.”

Og det er alt tårekanalene trenger for å sveives så smått i gang..
 

Det skyldtes ikke bare ordene, men kombinasjonen med det triste flagget som sto og signaliserte noens bortgang i nasjonens stolte farger. Også denne tynne, melankolske stemmen fra baksetet.

Peter anno 2010 ville ikke brydd seg så mye som en kvart drue, men Peter 2018 feller en tåre og klamrer seg til rattet. For det er akkurat sånne rare ting som kan bringe det tidligere så tøffe mannehjertet ned i knestående.

Jeg prøver selvfølgelig å riste det av meg og late som ingenting, de kan tross alt ikke se ansiktet mitt fra der de sitter. Men et forrædersk lite snufs avslører hele greia.

– “Går det bra, pappa?” hører jeg fra en bekymret liten stemme i baksetet.

– “Ja da”, svarer jeg, “bare blitt litt sånn.. forkjøla.”

Så går det noen sekunder og jeg tenker jeg har klart å ro det i land.

Helt til en bekymret liten stemme svarer igjen:

– “Da må du love å ta på deg en varm genser i dag. Okei?”

…og brått var forkjølelsen tilbake x-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Er det vanlig å bli myk som romtemperert pudding når man får barn? Spør for en venn 😆

Min venn “Øyvind”

Jeg har en venn.

La oss kalle ham “Øyvind”.

Øyvind er hyggelig nok han altså, men det er ett stort problem med ham: Øyvind er ikke på Facebook.

Hvem er det som ikke er det i 2018?!

Hillbilly farmer
Licensed from: MaryHathaway / yayimages.com
 

Selv mine ufødte barnebarn er på Facebook!

Men okei.

Selvfølgelig man jo ikke, men når man først skal ha tak i folk, arrangere ting, sende morsomme videoer eller finne ut når folk har bursdag – ja, da er Facebook genialt.

Men nei da, “Øyvind” trenger ikke Facebook han, for livet hans er liksom helt fint uten.

Og sånn har det seg at livet mitt, per veldig overfladisk i-landsstandard, har blitt et helvete.

For jeg har nemlig TO kompiser jeg har daglig kontakt med.

La oss kalle han andre for “Trond”.

Trond er flink, Trond er bra. Trond er på Facebook.

Handsome man using laptop
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
 

Så når vi skal kommunisere, tar vi det direkte på messenger.

Sender beskjeder, svarer med morsomme gifer og livet er topp.

Men så skal vi koble på “Øyvind” på samtalen da. Og hva skjer da? Jo, jeg må kontakte ham på WhatsApp!

Det er som å være tilbake til gamledager med fasttelefon igjen.
 

Meg:
– “Hei Øyvind. Snakker med Trond på Facebook. Klar for kino i morgen?”

Så svarer han, og da må jeg over på facebook-messenger igjen.
 

Meg:
– “Hei Trond, Øyvind er klar for kino, men kan ikke før på torsdag. Funker det for deg?”

Svar.

Over til WhatsApp igjen.
 

Meg:
– “Trond kan på torsdag, men har sett Deadpool 2. Hva tenker du om Jurassic World?”

Tilbake til Facebook.

Tilbake til WhatsApp.

Tilbake til Facebook.

Tilbake til WhatsApp.

Og sånn er det hver gang! Bare fordi han ene kjøttfransen ikke bare kan gi etter for presset.

 

Så, kjære “Øyvind” og alle dere som er som ham, hør min bønn:

Jeg vet at du bare tenker på deg selv, men tenk på foreldrene på fotballaget til barnet ditt. De som prøver å invitere dere på grillfest og moro.

Tenk på svigermor, som endelig har lært seg Facebook (men sliter tungt med øvrig teknologi).

Tenk på kjæresten din, som prøver å tagge deg i en sak om en romantisk tur til Paris (en tur som aldri blir noe av fordi du ikke får sett det).

Tenk på alle oss, vennene dine og familien din, som er nødt til å hoppe mellom apper hver gang vi prøver å prate med deg.

Tenk på landet ditt.

Tenk på flagget.

Tenk på Erna.

Kom deg på Facebook.

 

 

 

Jeg så deg

Da du snudde deg for å se på meg.

Bare sånn for å sjekke. Jeg så deg da.

Og det er jeg utrolig glad for.

Jeg vet ikke om det betydde stort for deg. Kanskje var det stort, kanskje var det lite. Men det var noe.

Det så jeg i blikket ditt, der du sto på rad og rekke med de andre gutta. Klar for din tur til å sparke ballen. Så tittet du opp på tribunen for å se om jeg så deg.

Og det gjorde jeg.

Evig takknemlig for at jeg ikke satt med snuta klint inn i mobilskjermen akkurat da. Jeg skal ikke være skinnhellig, det kunne skjedd. Det skjer vel oftere enn jeg liker å innrømme.

Men ikke i går, heldigvis ikke akkurat da.

Ikke sikkert at det betyyde himmel og stjerner, måne og sol for deg, men det var noe med blikket ditt. Noe som sa meg at det var en del likevel.

Bekreftelsen og gleden.

Jeg var der akkurat da. Ikke opptatt med andre ting, ikke et helt annet sted.

Bare der og da, idet du snudde deg for å se om jeg var der.

Var jeg det.

sdr