“Det lukter bæsj her”

Med fem individer under samme tak blir det mye tankevirksomhet i løpet av en dag. Tenk så mye lettere alt hadde vært hvis vi kunne lest hverandres tanker…

 

Mammas tanker på en søndag:

“Dritt! Er det første søndag i advent? I dag?! Jeg har helt glemt å kjøpe lys.. Hmm.. Lurer på om Peter husker hvilken dag det er..”

“Nå har jeg vasket doene de siste tjue gangene, kanskje jeg kan spørre om Peter kan ta de denne gangen.. Helst i dag.”

“Det lukter bæsj her. Hvem har bæsja?”

“Hvis jeg setter på en vaskemaskin nå, så rekker jeg å henge opp klærne og sette på en til før det er for sent”

“Vi skal være i barnehagen kl 16.30 for julegrantenning, når må vi egentlig begynne å gjøre oss klare?”

“Det lukter fortsatt bæsj her.”

“Åh det er søndag! Fortsatt helg! Eller vent nå litt. Det kunne like gjerne vært mandag. I’m a mother…”

“Tenk at hemoroidene etter fødselen er borte. Jeg kan nesten ikke tro det. Lurer på om Peter har hemoroider..”

 

Pappas tanker på en søndag:

“Oj, er det første søndag i advent i dag? Det kom brått på! Ja ja, frua har helt sikkert kontroll”

“Dritt! Vi har jo akkurat spist middag, men jeg er skikkelig fysen fortsatt. Er det innafor å stjele et lite yoghurtbeger fra plutten da?”

“Tenk så rart … jordkloden henger liksom bare i løse lufta. Eller faller vi hele tiden uten å merke det og hvorfor faller ikke alt vannet ut når jorden står på hodet?”

“Fy flate, sjekk ut den dobbelthaka til fersken a! Hun ser jo ut som Knut Borge. Kanskje jeg skal begynne å kalle henne det, eller er det mobbing?”

“Nei, skulle´n fått seg en matbit da?”

“Søren heller, jeg må egentlig skikkelig på do, men telefonen har flatt batteri. Får sette den til lading og slå krøll på´n litt til”

 


 

Teos tanker på en søndag:

“Hmm … har jeg spist frokost i dag? Når je- OJ, en pepperkakesmule!!”

“Åh, på tide å sove litt”

“Fy flate det stinker dritt her. Hvem prompa? Åja, sant det, det var meg det”

“Jeg klør i øret”

“På tide å jage den forbaskede halen”

“Nå hadde det vært digg med litt tørrfôr. Not!”

“Åh, på tide å sove litt”

“Øy, kan noen snart bestille en time hos hundefrisøren?!”

 

l7HvSqxjqo

 

Pluttens tanker på en søndag:

“Hvis jeg tar salami med syltetøy og brunost … det er godt.”

“Lurer på hva som skjer hvis jeg kaster denne ballen på vinduet?”

“Hvem må jeg sjarmere for å få litt yoghurt her?”

“Åh, lillesøster gråter. Igjen.”

“Lurer på hva som skjer hvis jeg tar vann oppi den?”

“Hæ, pappa hopper i sofaen? Kuuult!”

“Fantorangen, er det en mann eller en dame?”

“Rosiner er godt. Jeg elsker rosiner.”

 

Ferskens tanker på en søndag:

“Hver gang jeg skriker får jeg en pupp rett i fleisen.”

“Hvorfor sier du “dikke dikke dikk” hele tiden? Hva skjedde med “Hei”?

“Oops, jeg bæsjet visst litt igjen. Flaut ass.”

“Nei, skulle´n tatt fem minutter på øyet da?”

“Jeg hater når han setter legoklosser på hodet mitt”

“Ja hallo, er det mulig å få seg litt pupp her?! Jeg er dritsulten!”

 

v8wL1-xJS7

 

/ God søndag

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Plutten som storebror

Noen spurte meg en dag om hvordan plutten takler livet som storebror. Jeg har en stund vært litt usikker på hva jeg skal svare på det spørsmålet, helt frem til i dag. I dag kom svaret.

Vi satt i sofaen med notatblokka og skriblet ned dagens handleliste. Avocado, mandler i løsvekt, den type ting. Mens vi satt og prøvde å komme opp med andre middagsretter enn akkurat det samme vi spiste forrige uke, lekte plutten på gulvet for seg selv og lillesøster sov søtt i vogna.

Men så brøt lillesøster plutselig stillheten og begynte å gnukke og klage betuttet. Ikke noe voldsomme saker, bare litt småmuggen etter å ha våknet. Sikkert sulten. Alltid sulten. Vi tenkte hun skulle få et par sekunder på seg til å våkne opp og komme til hektene, men før vi rakk å reise oss skjedde det noe rart.

Plutten slapp det han hadde i hendene, løp bort til vogna og tok affære. Han begynte å vugge vogna frem og tilbake slik han har sett oss gjøre. I sitt stille sinn må han ha studert oss og lært seg hva han skal gjøre når lillesøster gråter. Nå var øyeblikket kommet og storebror var klar for å levere varene.

Jeg har vært litt redd for hele den sjalusiproblematikken, at han plutselig ikke får nok oppmerksomhet, at han blir usikker på sin rolle og alt det der. Men det ser ut til å gå brasende. I starten var det uvant, men i dag tok han grep. I dag viste han at han vet hvem han er. Han er storebror nå.

Sånne ting kan smelte et Pappahjerte som en smørklatt i sommersola.

 

vYk0o3RJfX

 

/ Stolt pappa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fredag kveld i et småbarnshjem

Klokken er 19.30 og plutten er i seng. Endelig kan kvelden starte. Det er fredag, det er helg, det er topp stemning!

Christina kommer ned litt før åtte. Plutten har endelig sovnet skikkelig, så nå kan hun ta over fersken, som er over middels klar for fredagspuppen.

Mens lillesnuppa henger i melkekrana ser vi de siste fem minuttene av Beat for Beat med ironisk distanse. Selv om jeg må innrømme at det synges fint, så kan jeg ikke for mitt gode liv få meg til å si at jeg liker programmet. Et sted får grensa gå.

Så kommer en rap.

Så kommer en promp.

Så kommer et bleieskift.

Så er vi klare igjen.

 

Du Ivar, du Ivar. Du er meg en luring.


Luksusfellen? Njææ. Idol? Litt lei. Hva med en film? Skal vi rett og slett prøve oss på en film? Ja! Vi har ikke sett en film siden Ålesund luktet grillpølse, men i kveld er kvelden. Let´s do it!

Valget faller på The Best Exotic Marigold Hotel. Den skal visstnok være bra. Snurr film 🙂

 

32 minutter senere …


– Jeg holder på å sovne jeg …

– Jeg også …

Så vi skrur av. Okei, klokken er fortsatt bare kvart på ti. Fortsatt mye kveld igjen å gjøre det på.

Frua ser på meg:

– Ikke for å være frekk altså, men eh … Du ser riiimelig sliten ut, kanskje vi rett og slett skulle gått og lagt oss?

Først reagerer jeg med vantro. Legge seg så tidlig på en fredagskveld?! Vi er jo fortsatt rotløs ungdom, vi kan jo ikke sånn helt uten videre akseptere å ha døgnrytme som penjsonister?! Vi er i starten av 30-åra, dette er jo bare starten på kvelden. La oss knekke i gang en flaske vin eller sette i gang et seriemaraton, eller … vent nå litt … legge seg, sier du?

Jeg ser for meg senga der den ligger og gjør seg deilig med myke, luftige dyner. Den kaller på meg. Hvisker meg sensuelt i øret med stemmen til Birgitte Seyffarth. En stemme som lukter tøymyker og blomstereng. Jeg begynner å regne på hvor mange timer jeg får sove hvis jeg legger meg nå. Det er mange. Fristende mange.

Så da blir spørsmålet: Sitte oppe et par timer bare på trass eller våkne opp uthvilt og klar som en strikk? Plutselig kjenner jeg at det stikker litt i øynene likevel og kroppen trekkes ubevisst mot trappa. Sengen har forført meg, jeg klarer ikke kjempe i mot.

Vi skrur av tv-en. Klokka er snart halv elleve. Vel vel, det er jo ikke så aller verst det da, det er jo tross alt fredag.

 

 

Neste uke satser vi på å være oppe lenge nok til å se ferdig Thomas & Harald.

Neida.

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tøffe forhandlinger

Det er mulig at det funker for Obama å nekte å forhandle med terrorister, men for meg er den kampen tapt for lengst.

Med et barn som er på vei inn i 3-årsalderen er hver dag blitt et lang rekke forhandlinger. Jeg må gi og ta fra solen står opp til smokken går inn.

Spesielt ille er det selvfølgelig med alt som har med barnehagen å gjøre. Det er et listig sjakkspill av taktiske trekk som skal til for å ende opp i bilen på vei til barnehagen. Frokost skal spises, klær skal kles på og bleier skal skiftes. Sistnevnte er alltid en nøtt.

 

Okei plutten er du klar for å … yeah right.

Han løper rundt i stua som en virvelvind. Å skulle skifte bleie på ham virker sjanseløst, men klokka tikker og jeg må få ham til barnehagen. Først prøver jeg bare å spørre rett frem.

– Skal vi ikke skifte bleia da?

Sjanseløst. Han svisjer bare rundt og koser seg. For opptatt av liv og moro til å legge seg ned for et bleieskift. Fullt forståelig det egentlig, jeg ville gjort det samme. Så prøver jeg å spørre med en litt mer bestemt tone, men fortsatt liten respons. Jeg titter på klokka og ser at tiden renner fra oss. Jeg gidder ikke ta på meg strengestemmen for å få på et bleieskift heller, for da går det bare inflasjon i det og den strenge pappastemmen mister sin kraft. Men like fullt, tiden tikker i vei og den bleia skifter ikke seg selv.  Så hva gjør man? Man forhandler.

– Oookei, plutten. Hvis du får låne telefonen av meg, får jeg skifte bleie på deg. Deal?

Det funker. Hver gang. Og det er kanskje det som er så skummelt med slike forhandlinger. Det funker så bra, men det er helt sikkert dårlig pedagogikk at han får viljen sin selv om jeg også får det i samme slengen. En klassisk vinn-vinn-situasjon, spør du meg. Det er ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.

 

Blir her litt til, jeg

 

Det samme gjelder selvfølgelig også når jeg senere på dagen skal plukke ham opp i barnehagen igjen. Paradoksalt nok har han da gått fra å ikke ville dra i barnehagen på morgenen, til å ikke vil dra hjem igjen på slutten av dagen. Fullt forståelig egentlig, for barnehagen er et overflødighetshorn av leker og aktiviteter. I barnehagen har de hele bord fulle av blå plastelina, her hjemme har vi bare en liten kopp med plastelina igjen. Og den begynner å bli skikkelig tørr.

Selvfølgelig vil han ikke hjem igjen, det er her han har alle vennene sine, her får han leke og herje så mye man vil. Så hva gjør man da? Jo, man forhandler.

– Vet du hva pluttis? Hvis du blir med pappa hjem nå, såååå … har jeg en overraskelse til deg i bilen!

Han brøler ut “Overraske!” Og vipps sitter man i bilen på vei hjem. Jeg med et smil om munnen, han med en pærebit i klypa. Igjen altså, helt sikkert en dårlig dag for pedagogikken, men en klassisk vinn-vinn-situasjon og en brakseier for demokratiet. Læreboka vil helt sikkert si at det er dårlig stil å lokke med insentiver for å få dagen til å gå rundt, men jeg forhandler gladelig med terrorister om jeg må, for alternativet er å sitte som en idiot og rulle blå plastelina i timevis mens jeg venter på at plutten skal gå lei. For det gjør han aldri.

Men sant å si så er det ikke så farlig om det er riktig eller ikke, det viktigste er at det funker.

 

usyoUJxJRl

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En uke i ferskens liv

Hvordan ser egentlig hverdagen til en baby ut?

I det siste har jeg vært litt dårlig på å holde dere oppdatert på hvordan det går med den lille tuppa vår som kom til verden for seks uker siden. Derfor tenkte jeg å ta en rask oppsummering av alt som har skjedd med henne den siste uka.

 

Mandag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Tirsdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Onsdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Torsdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Fredag: Champagnefrokost hos Anne B. Ragde (… okei da, samme opplegg som i går).

Lørdag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

Søndag: Pupp, bæsj, sove, gjenta.

 

v0bTSMRJY3

Sånn, da var det gjort.

Lurer på hva vi skal finne på for noe spennende i morgen … 😉

 

/ Hilsen bleieskiftarbeider

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kutt saltet, ikke kosen

Vi nordmenn elsker å kose oss, men midt oppi all kosen er det én viktig ting vi glemmer å tenke på.

/ i samarbeid med KIWI

Jeg er helt sikker på at en av Norges mest brukte setninger er: “Det må da værra lov å kose seg litt”. Og kanskje øverst på kosetronen sitter fredagstacoen.

Helt siden denne meksikanskættede frekkasen snek seg inn på det norske kjøkken en gang på 90-tallet har vi tatt retten til vårt bryst og gjort den til vår egen. Det sies at fårikål er Norges nasjonalrett, men man kan jo spørre seg om tiden er moden for et paradigmeskifte, for jeg mener: Sofakos og fredagstaco, finnes det egentlig noe norskere enn det?

 

Noe annet vi elsker å kose oss med er julemat. Så til de grader at i julen er det ikke uvanlig at hele garderoben blir minst én størrelse mindre. Det må da være lov å kose seg litt, sier vi, og fortærer julemat som om det var vårt siste måltid. Og det synes jeg vi skal, for julemat er julemat og julemat er godt. Veldig godt. Spesielt pinnekjøtt. Og ribbe. Og medisterkaker. Og ja, alt egentlig.

Og det synes jeg vi skal fortsette med, for den norske kosen er noe av det som gjør oss nordmenn til nordmenn. Men med kosen kommer derimot et par andre ting som ikke er fullt så bra. Koserelatert overvekt er en ting, men la oss ikke gå inn på det nå, sånn rett før jul og alt, men det vi derimot fort kan se på er inntaket av salt.

 

Det er salt i alt og salt i seg selv er ikke problemet, for salt er viktig for kroppen, men her er det snakk om mengde. Som man sier på ængelsk: “The dose makes the poison” (dosen skaper giften). Og her er det all grunn til å trykke på den store røde alarmknappen.

For vi nordmenn får i oss rundt 10 gram salt om dagen hver. Anbefalt daglig dose er 5 gram og kroppen trenger egentlig ikke mer enn 1,5 gram. For høyt inntak av salt er faktisk en av de største helseproblemene vi har her til lands og det er ikke småsaker. Selv om mange kanskje ikke tar saltinntaket på alvor, er det faktisk såpass at danske forskere har funnet ut at dersom vi reduserer saltinntaket med 3 gram om dagen, vil vi få rundt 1000 færre dødsfall i året. På grunn av salt!

 

 

Verstingene for det høye saltinntaket er ferdigmat som farseprodukter, frossenpizza, ferdigbrød, ost med mer. Visste du for eksempel at det er mer salt i en pakke kjøttdeig enn i en pose potetgull med salt?! Det er ganske skremmende, for i en pose potetgull forventer man jo salt, man oppsøker det faktisk, men så er det altså det skjulte saltet som man egentlig ikke smaker som utgjør det meste av saltinntaket.

 

 

Da er det jo fint at KIWI nå tar grep for å få ned mengden salt i det norske kostholdet. Ikke bare kutter de alt salt fra sine karbonade-/kjøtt- og kyllingkjøttdeig, men de har også kommet med en egen serie brød med veldig redusert saltinnhold.

Fra og med desember i år er det også innført nye regler for merking av salt i mat og det kan være verdt å notere seg for oss som liker å kose oss. Kutt på saltet, ikke kosen.

 

 

Om man bevisst går inn for å kutte salt fra farseprodukter og annen ferdigmat vil mye av det skjulte saltet vi får i oss forvitre som dugg for solen. Og det kommer godt med, for 1 av 3 nordmenn har høyt blodtrykk, som blant annet forårsakes av høyt saltinntak. For mye salt er heller ikke spesielt godt for hjertet. Eller smaken.

Som småbarnsforeldre er det selvfølgelig også veldig viktig å tenke på hvor mye salt barna får i seg til daglig. Litt mindre ferdigmat og litt mer bevisstgjøring rundt næringsinnholdet, så blir det brått så mye bedre stemning for små barnekropper både nå og i fremtiden.

 

Skjult salt utgjør den desidert største kilden for saltinntaket

 

Jeg sier absolutt ikke at man skal kose seg mindre, slutte å spise potetgull eller holde seg unna julemat, men det kan være lurt å tenke på saltinntaket, spesielt i disse juletider. For mye salt er ikke bra for noen ting, verken smak eller helse, så gå for produkter med redusert saltmengde, det vil kroppen takke deg for.

Så får beltespenna bare forberede seg på tøffe tider fremover, salt eller ikke, for julemat er julemat og julemat er godt.

 

u3Kts_xJc4

Pinnekjøtt in the making!

KONKURRANSE – VINN JULEMAT FOR 1000 KRONER!

I samarbeid med saltjegeren KIWI har jeg fått anledning til å dele ut et gavekort på 1000 kroner til en av mine saltkuttende lesere. Det blir mye julemat det!

Alt du trenger å gjøre er følgende:

Stikk innom Kiwi.no – Mindre salt og les litt om hvor du kan kutte salt i hverdagen. Deretter kommer du tilbake hit og skriver “Ja til mindre salt” i kommentarfeltet, så er du med i trekningen. Lett som en plett!

Vinneren trekkes i løpet av helgen og kontaktes direkte, så husk å legge igjen e-post e.l.

 

/ high five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En er som en, to er som hvaforno..?

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

I tida før barn nummer to kom til verden, fikk vi hele tida høre: «Ja dere vet hva de sier! En er som en, og to er som ti!» Dette begynte etter hvert å irritere oss litt, for hva betydde det egentlig?

At den nyankomne vil føles som 9 unger?
At den førstefødte plutselig over natta går over til å føles som 9 unger?
Vil antallet fordeles likt; begge to føles som om de er 5 unger hver?
Eller noe helt annet, at man rett og slett går fra å være to om ett barn til å måtte ta en hver – og at det plutselig føles som å ha ti stykker?
Eller var det bare når man måtte være alene med begge de to barna samtidig at dette gjaldt?

 

Neida så …

 

Vi ble aldri kloke på utsagnet som haglet fra alle kanter. Nå har vi imidlertid vært tobarnsforeldre i snart seks uker (ergo er vi jo eksperter) og har kommet fram til et svar. Og faktisk også en genial oppskrift.

For ja. Det er mer å gjøre når man plutselig har to barn i huset. Dobbelt så mye faktisk! Å ta seg av to barn alene vil nok i starten (men forhåpentligvis bare i en overgangsperiode) føles som å ta seg av ti stykker samtidig. Men en ting vi ikke var forberedt på – og som jeg heller syns man bør begynne å si til vordende tobarnsforeldre framfor den gamle utbrukte strofen, er nemlig noe litt annet. Og mye hyggeligere.

Det har seg nemlig sånn at når man blir foreldre for aller første gang, så føles det som mye jobb. Veldig mye jobb. Man har aldri fri. Man vasker klær hele tida, man skifter bleier i ett sett, man mater, koker smokker og flasker, bysser eller triller i søvn, søker opp «bleieutslett» og «døgnrytme» og «kolikk» på google, man prøver å få spist to munnfuller av middagen før babyen begynner å gråte, man gråter kanskje litt selv innimellom, og man prøver å vende seg til sitt nye liv.

I forgrunnen: baby som nyter temperert mat. I bakgrunnen: mors tallerken med varm mat som har blitt kald

 

Men når man venter barn nummer to, da vet man hva man går til. Det kan være lenge siden forrige babytid, eller det kan være kort tid. Men like fullt husker man plutselig hvordan det var å være konstant trøtt, man er liksom forberedt.

Og det som skjedde her i huset, var både magisk og merkverdig på samme tid. Oppskriften går nemlig ut på at man så fort som mulig lar mor få ansvaret for begge barna en hel dag. Så gjør far i huset det samme. Arbeidsmengden er overraskende stor, og man blir sliten. Dævsliten.

 

Dette bildet trenger liksom ingen bildetekst…



Og ved dagens ende finner man litt av hvert på mobilens kamerarull…

 

Men alt dette er intet mindre enn en genial investering, for det som deretter skjer er følgende:

Hver gang Papsen nå tar med seg Plutten ut av huset, og jeg plutselig bare har lille Fersken å ta meg av; ja da har jeg fri. Det er jo helt latterlig egentlig, for hun er jo like fullt en baby med like mange behov som storebroren hadde for 2,5 år siden. Og den gangen skal jeg love deg at jeg var totalt utslitt når Peter kom hjem fra jobb klokken 16.30.. Jeg hadde tatt meg av en baby! Helt alene! Hele dagen! Nåde Peter hvis han ikke ga meg litt kred når han kom inn døra..

Nå går det helt fint å sjonglere en baby mens jeg henger opp nyvasket tøy eller lager middag. For jeg vet at det er mye mer slitsomt å skulle passe på to små samtidig.

 

Vi bare ammer og raper og koser og sover og blogger på likt, vi

 

Det gamle ordtaket “En er som en, to er som ti” ønsker jeg derfor å gjøre litt om på. Jeg syns heller det skal lyde slik:

«En er som en, to er som ti, men da er også én som null»

Dette må være det dårligste ordtaket noensinne.. Men det stemmer i hvert fall for meg, så sånn for sikkerhets skyld tar jeg copyright på det.

 

/ takk for meg

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *

Tenk at jeg har blitt en sånn fyr

Tenk at jeg har blitt en sånn fyr

Før var jeg så kald, kynisk og kul, nå er bare geléklumpen igjen. Hva skjedde?

Jeg satt på toget i går på vei hjem fra en svipptur inn til Oslo og tittet raskt innom Instagram. Mens vi tøffet oss gjennom Vestfold satt jeg og scrollet meg nedover. Plutselig dukket det opp et bilde jeg selv hadde lagt ut noen timer tidligere og jeg kjente at det stakk i hjertet, ristet i underleppa og truet litt i øyekroken. Og det skjer hver eneste gang jeg ser bilder av barna mine. Er det normalt å være følsom da?

 

v0bTSMRJY3

 

Skal det ikke være mulig å titte på bilder av barna uten å bli så myk at man må ned i knestående hver eneste gang? Som (tidligere) barsk mann føles det veldig fremmed når disse følelsene kommer så brått på. Det er godt jeg skiftet girolje på båten i helgen og tok sluket på badet for noen dager siden, ellers måtte jeg tatt en tur til fastlegen for å se om jeg helt ufrivillig er i ferd med å skifte kjønn.

Det er greit å være glad i barna sine altså, men at det ikke skal være mulig en eneste gang å se et bilde av barna sine uten at det kiler i øyekroken, ja nei det overrasker meg litt.

Jeg er vel bare stolt da. Så fryktelig stolt av mine to små <3

 

vrFJnPRJWK

/ stolt, glad og lykkelig (og tøff)

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Få hjelp med julegavehandelen

Sliter du med julegavene? Prøv julegavehjelperen!

/ annonse

Jeg synes alltid det er vanskelig å ønske seg ting til jul. I år fikk jo frua mi god hjelp av Elkjøp, siden de sendte en helt vanlig forsker hjem til oss for å utføre et eksperiment for å se hva jeg faktisk ønsket meg til jul. Se den merkelig fascinerende videoen her:

 

 

Så for min del går det i harde pakker og lite pynteputer på ønskelista i år, men DU sliter kanskje med å ønske deg noe i år eller så har du kanskje en du ikke helt klarer å finne den perfekte gaven til?

I så fall skal du få et knallfint tips: Prøv julegavehjelperen!

Dette smarte verktøyet er utviklet av Elkjøp for å hjelpe deg som sliter med å komme opp med egne gaveønsker og/eller står helt på bar bakke for hva du skal kjøpe til andre til jul. Det tar bare to sekunder og vipps så har du mange knallfine forslag på bordet.

Slik gikk det da jeg la plottet inn data om meg selv:

 

Grei skuring

 

Og vipps: et knippe fjonge gaveforslag. Dette kan jeg like!

 

Jeg trodde egentlig jeg visste hva jeg ønsket meg til jul, men etter et raskt sveip her ser jeg at det har dukket opp en ny, soooooleklar favoritt på julegavelista i år. Såpass mye at jeg faktisk jeg rett og slett tror jeg må ta på meg nisseskjegget og kjøpe denne til meg selv i frykt for at ingen andre gjør det:

 

 

Platespiller! Å herregud, det hadde jeg helt glemt at jeg ønsker meg! Endelig skal jeg bli han eksentriske kisen som fnyser av at lydbildet er så utvannet i digitale formater og sitter oppe midt på natten for å spille plater når strømnivået er på sitt mest stabile fordi det gir best flyt i lyden.

Men søren heller, da må jeg jo kjøpe meg alpelue og pipe også, for virkelig å se eksentrisk ut. Eller vent, det er jo straks jul, jeg kan jo bare ønske meg det! Se så, da har jeg plutselig fått hele tre nye ting på ønskelista: LP-spiller, alpelue og pipe. Takk skarru ha, Julegavehjelperen 🙂

 

Der har du meg, dersom alt går etter planen

 

KONKURRANSE – VINN GAVEN DIN!

Inne på Julegavehjelperen kan du foruten å finne den perfekte gaven å kjøpe til andre også VINNE den perfekte gaven til deg selv! Velg hvilken av de utvalgte gavene du aller helst ønsker deg til jul, så er det bare å registrere seg i konkurransen og håpe at julenissen finner veien til din postkasse 🙂

 

Easy, peasy, japanesey!

 

Så enten du sliter med å finne julegaver til andre eller vil vinne en knallfin julegave til deg selv: Prøv lykken med julegavehjelperen (<– klikk der)

 

/ high five

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Gi meg mine bonuspoeng, takk

Her forleden dag skiftet jeg lyspære på badet. Ikke noe å hoppe i taket for, men jeg gjorde det. Uoppfordret. Måtte kjøpe ny pære i butikken og greier. Så dro jeg hjem og skiftet den, helt uten å utsette det, jeg bare gjorde det.

 

Men hvor ble det av bonuspoengene mine? Det lille nikket fra frua som bekrefter at jeg har gjort noe bra. Den overraskende stemmen og det påfølgende smilet, hvorfor fikk jeg ikke noe?

Tiden gikk og ingen takk kom. Jeg mener, ikke at jeg ønsket det heller, men det hadde jo vært hyggelig med en ørliten bekreftelse på at hun hadde registrert at jeg faktisk hadde skiftet lyspære sånn helt uten å bli bedt om det. Men neida. Ingenting.

Timene passerte og stillheten fylte rommet ut i tåspissene. Det som hadde startet som en liten tanke, hadde nå blitt alt jeg tenkte på; hvorfor ikke så mye som et liiite takk? Er det slik at det er slutt på takkingen for småting nå som hun har satt to barn til verden? Det er jo forsåvidt forståelig det, men jeg savner mitt lille takk. Den lille bekreftelsen på at pappa har vært flink. En liten hundekjeks å klamre seg til i hverdagen. Men neida.

Til slutt klarte jeg ikke å utstå ventingen, jeg måtte vite. Problemet med å etterlyse bonuspoeng er at da har man umiddelbart ødelagt den. Bonuspoeng er en veldig sart ferskvare. Men likevel måtte jeg få oppklart hva som var på ferde. Så jeg prøvde på listig vis å spille det inn på en måte som snek seg under radaren. Det klarte jeg selvfølgelig ikke.

– Neida så … skal jeg holde Fersken litt hvis du må på do eller?

– Hmm? Jeg må ikke på do.

– Nei … okei, nei jeg bare lurte. For da kan jeg ta henne altså, hvis du må tisse eller noe. Eller bare gå på do liksom, hvis du vil altså.

– Ehm … ja vel, men a- Ååh, har du skiftet lyspæra der inne?!

– Hæ? Å ja, jo jeg har vel det.

 

Så hadde hun altså bare ikke vært på doen nede på en stund. Hun hadde ikke sett det og nå hadde jeg ødelagt overraskelsen. Vel vel, der gikk den muligheten for bonuspoeng. Men fasan heller, jeg trenger de bonuspoengene! Jeg skal bort opptil flere kvelder denne uka og neste uke er det julebord med gutta.

Sukk, jeg får vel vaske dusjen da.

 

/ High five

* Følg Pappahjerte på Facebook *