Vet du at jeg elsker deg? ❤️

Ikke bare på Valentines Day og julaften, men hver eneste dag. Hele tiden.

Selvfølgelig kan du irritere meg, jeg irriterer deg også, men det er jo bare sånn det er å være sammen. Og det vet vi begge to.

Selvfølgelig kan vi krangle, men det rare er at det skjer så sjelden. Det er et ordtak som sier at ”fisk og gjester begynner å lukte etter tre dager”, så hvorfor lukter ikke vi? Man skulle tro at etter 8 år med den samme fisken i hus, dag ut og dag inn, skulle det ha begynt å lukte ganske ugreit innen nå.

Men det lukter fortsatt som tøymykner. Som er rart, for vi går oppå hverandre stort sett hele dagen lang. Døgnet rundt, året rundt. Hjemmekontor på begge to og mye hjemme sånn ellers også. Likevel vil jeg alltid ha mer.

Og det er ikke fordi jeg er så stormende forelsket. I starten er det jo mye av det. Klining på sofaen og stjerner i øynene.

Jeg er fortsatt forelsket, men kanskje mer sånn hverdagsforelsket. Men jeg må ha deg. Vil ha deg rundt meg, se deg, høre deg, kjenne lukten av deg. Kall det avhengig om du vil. Avhengig av deg.

Selvfølgelig har vi dårlige dager.

Selvfølgelig finnes det stunder jeg har lyst til å ta deg i beltehempa og lempe deg ut døra. Og selvfølgelig vet jeg at når jeg er på mitt aller mest irriterende, må det være fryktelig fristende å angripe meg med en rusten gaffel.

Men det er gjerne da man kjenner det mest. Kjærligheten. Virkelighetens realiteter baner vei. Hva i all verden skulle jeg gjort uten deg? Bare tanken gjør meg kvalm. Vi er for bra for dette. Det er oss to uansett.

Hvem bryr seg om hvem som glemte å lukke fryseren eller hvem som sa hva for å irritere den andre? Livet er for kort for tullete småting, jeg vil heller bruke tiden på å elske deg.

Okei da, kanskje er jeg litt nyforelsket likevel ❤️

Uka som forsvant

Det startet så bra. Så fantastisk bra! Mandag var knitrende blå, skyfri og vakker.

Fuglene tok bølgen og luften hadde en tydelig eim av vår. Vår! I starten av februar! Jeg trodde jeg skulle krepere. For en fantastisk uke dette skulle bli!

Men så gikk det rett i dass. Bokstavelig talt..

Jeg husker det nøyaktige øyeblikket jeg innså at det kom til å skje. Mandag kveld ca. kl. 20.

Jeg lå på sengen og skulle lese kveldens to avsnitt i ”Charlie og sjokoladefabrikken” for eldstemann, da jeg kjente det. Et urk i magen. Christina lå allerede flatt ut på flisene nede og jeg visste at Noro lå i luften. Trodde kanskje jeg hadde klart å unngå det, men urket var ikke til å ta feil av. Nedtellingen var i gang.

Og det kunne ikke passet dårligere, for dagen som ventet var ingen vanlig tirsdag, men bursdagen til eldstemann. Den store 7-årsdagen. Tenk det, 7 år! Herregud, det føles som i går at han stabbet rundt her i bleier, og nå er han snart klar et liv med tægging, moped og smugrøyking.

Så å bli syk på en sånn dag er selvfølgelig helt uaktuelt. Likevel.. lyden av en påkjørt grevling i magen var ikke til å ta feil av. Winter is coming.

Så jeg leste ferdig, løp ut i stua, blogget ferdig for kvelden, ryddet kjøkkenet, luftet Teo, pakket inn gaver, preppet bursdagsfrokost og kastet meg i loppekassa. Alt vi kan gjøre nå er å be til Dan Børge og krysse fingrene.

Men én time senere… La oss ikke gå i detaljer, men vi kan vel bare si det sånn at rundt 60% av kroppsvekten min nå er overlevert til renovasjonsetaten. Alt som ikke var boltet fast eller laget av bein, forlot kroppen i strie strømmer.

Og med det gikk også bursdagen i dass. Vi klarte å karre oss til en liten bursdagsfrokost på senga, men så fort jubilanten var sendt på skolen, lå vi rett ut resten av dagen.

Jeg husker så vidt at svigermor var innom etter skoletid, men så var det kvelden igjen. Hele den store dagen – svusj ned i do.

Og sånn har hele uka gått. Til og fra husets Spa-avdeling i travel skytteltrafikk. Først én, så to, så hele gjengen.

Så da jeg endelig følte meg klar for å ta en tur på butikken, var jeg både drittlei (…), utmattet og ferdig. Jeg måtte ha ritz og cola, koste hva det koste vil!

Det funker sikkert ikke, men jeg bare ha det så fort jeg blir dårlig. Ritz-kjeks og Coca Cola. Henger nok igjen fra barndommen og kanskje er det bare placebo, men placebo er mer enn godt nok for meg når jeg henger over skåla som en sjøløve i fiskebøtta.

Men jeg ønsket ikke å smitte selv min verste fiende med Norovirus, og derfor pakket jeg meg inn med alt jeg hadde. Buff som ansiktsmaske, jakke med hette, lue, hansker, hele sulamitten. Alt for å unngå å smitte halve Larviks eldrebefolkning med livstruende diaré.

Meeen jeg glemte selvfølgelig å tenke på at det også fikk meg til å se ut som en helt vanlig raner, der jeg stormet inn døra og rett mot kassa for å hente en kurv.

Så beklager til deg som gikk fra svart til hvitt hår på 0,8 sekunder. Jeg mente ikke å rane deg, jeg måtte bare ha ritz og cola. Og jeg hadde dårlig tid.

For alle som noensinne har vært en av Norogudens disipler, ved at den krever at man ofrer til det hellige porselensalter minst hvert 30. minutt 😅

Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi har da fått bygget litt Lego i disse dagene, og Christina og jeg har jaggu klart å få sett én episode av Kjendis-farmen!

Og nå som vi endelig er på bedringens vei, kan vi se frem til en rolig kveld i sofakroken. Ingen Norovirus, ingen dobesøk – bare nyte synet av Charter-Svein som bygger ting.

// God helg a! 😄

P.S. Valentines Day feiret vi på hver vår do, så gaven i år ble en dorull til hver ❤️

Alenepappa? Nei takk!

I dag fikk jeg en viktig påminner i livet: Hold på Christina!

For i dag var Christina syk. Og lillesnupp hjemme i karantene. Som betyr at pappa måtte gjøre alt selv.

Lage frokost, lage nistepakke, pakke sekken, rekke skolen, lufte hunden, aktivisere lillesnupp, rydde, lage lunsj, gjøre ærender, hente etter skolen, lage middag, rydde av middag, rydde kjøkken, aktivisere barna, lufte hunden, lage kveldsmat, ta kveldsstellet, lese på sengekanten og komme tilbake til et kjøkken som fortsatt står på hodet.

Og da har jeg ikke engang vurdert et millisekund å vaske et eneste plagg. Glem å rydde i kjelleren, måke snø eller male vegger – ekstraordinære aktiviteter er helt sjanseløst. For uten Christina ved min side føles foreldrelivet som en eneste lang arbeidsoppgave.

Jo da, vi har kost oss i dag også. Lillesnupp og jeg var stakk en tur på kafé for å feire at sykdomskarantenen var over, men det gikk selvfølgelig på bekostning av tidsregnskapet for resten av dagen.

Skulle jeg i tillegg vasket klær, brettet klær, støvsuget, vasket gulv, skrubbet dusj, hentet posten og alle de resterende 1500 arbeidsoppgavene som utgjør en helt vanlig arbeidsdag, hadde jeg trengt 46-timers døgn eller 2 au pairer.

Jeg har ikke fått jobbet et halvt sekund og hadde noe uforutsett skjedd, ville hele korthuset rast på sekunder.

Helt seriøst, etter bare én dag som ”alenepappa” føler jeg at jeg har gjort meg fortjent til å gjeste Lindmo. Jeg er jo en helt som har stått gjennom dette helt alene!

Og tenk: Sånn har folk det hver eneste dag. Får barna på skolen, vasker klær, mat på bordet, tannpuss om kvelden og så er det på´n igjen. Uten at de går rett i bakken og sykemelder seg på livstid.

Fantastisk. Utrolig. Rett og slett helt vanvittig imponerende!

Så kjære aleneforelder: Hatten av for deg! Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Du gjør en helt fantastisk jobb og hvordan du klarer det dag ut og dag inn vil jeg aldri forstå, men du fortjener kongens æresmedalje for din daglige innsats.

Nå skal jeg legge meg på sofaen og bare være. Ingen TV, ingen lyd, bare tøfler. Stua ser ut som et bombet horehus og skittentøyskurven er full, men dem om det. Nå må pappa stirre litt i taket her 😆

Søt, liten morsdagsgave ❤️

Det trenger ikke være stort, det trenger ikke være dyrt, men det trenger å være noe.

For enten man er en stor tilhenger av å feire merkedager eller ikke, så er det én dag i året som burde holdes hellig: Morsdagen.

For mødre, de fortjener å bli hyllet som helter og båret på gullstol.

Når jeg ser hvor mye Christina ofrer og gir for barna hver eneste dag, når jeg tenker tilbake på svangerskap og fødsler, når jeg ser hvordan hun står på her hjemme for å skape et lunt, trygt og godt hjem for våre to små, blir jeg ydmyk og varm. Jeg er ikke så bra som henne. Jeg står på, jeg representerer og gjør en tålelig bra jobb, men det er noe eget med mamma.

Den medfødte intuisjonen til å alltid ligge et lite hakk foran. Morsinstinktet som fungerer som en slags ekstra sans. Værer behov og følelser, hører lyder gjennom etasjer, lukter farer før de oppstår og glemmer aldri en matpakke.

Selv kan jeg finne på å sende barna ut døra i pysj, én sko og ingen frokost. Jeg har ikke den samme kontrollen. Jeg er en ganske bra pappa, men jeg er ingen mamma.

Jeg må jobbe dobbelt for å huske alle de tingene som går automatisk for henne. Klarer ikke å gre hår, sette i strikk og snakke om Peppa Gris, samtidig som jeg koker grøt og lager matpakke. Mamma kan.

For sånn innsats fortjener man egentlig kongens æresmedalje i gull, men om ikke annet skal man da i hvert fall få en liten oppmerksomhet på den store morsdagen.

Til morsdagen i år rappet jeg en idé som Christina kom opp med til farsdagen min i fjor: Ta med barna på butikken og la de velge en valgfri gave.

Den gang resulterte det i Julebrus og Brunost, og derfor var jeg spent på hva det ville bli denne gangen. Pultost og vørterøl? Sushi og Fun light?

Grunnet sykdom måtte lillesnupp bli hjemme, mens vi gutta dro alene og tok hennes gave på bestilling over telefon. Hun var veldig usikker der hun lå pjusk på sofaen og prøvde å tenke, men til slutt kom det et tydelig svar:

– Ehmmmm.. karamell!

Eldstemann var fast bestemt på lakris, og selv tenkte jeg (i beste Askepott-stil) å gå for det første som falt ned på nesen min. Pluss en liten kvast.

Til gaven ønsket ungene også å lage et personlig kort og det er jo, som alle mødre vet, den beste gaven av alle.

Og sånn ble det at årets morsdagsgave ble dette:

Eplebobler, konfekt, sjokolade og kvast – Ikke stort, ikke dyrt, men en personlig, liten påminner om at mamma er best i verden.

/ God morsdag, alle mødre ❤️

Ikke det samme uten pottis

Jeg merket det på søndag og jeg merker det i kveld. På søndag var vi på kino, i kveld er det tv-kveld og kos. På diett. Og det er ikke det samme.

Etter hvert blir det nok det, men inntil videre er jeg fortsatt ikke helt der. Vi er bare et par uker uti prosjekt ”Fit for fight”, der dårlige vaner og usunne matvaner skal endres til et nytt og bedre liv, men enda har jeg ikke vent meg helt til det. Like greit å være ærlig.

Skulle gjerne sagt at livet er minst like flott med gulrøtter til filmen, men det er jo ikke det! For gulrøtter er godt det, men det er jo ikke sjokolade. For sjokolade er godt det! Og da mener jeg ikke sånn sunn juksesjokolade laget på 99% kakao og økologiske dadler, nei jeg mener skikkelig sjokolade. Melkesjokolade. Den type sjokolade som danser inn i munnen og roper ”Elsk meg” og du bare ”JA!!”.

Men det er jo også akkurat denne type holdning som fikk meg i trøbbel i utgangspunktet. For selv om melkesjokolade smaker som englevinger marinert i harpemusikk, så er det jo ikke direkte sunt. Et par fortryllende sekunder i munnen blir fort til et halvt liv på hofta, som de sier (”A moment on the lips, a lifetime on the hips”).

Og det er liksom det man må klamre seg til i mørke stunder som dette. Når man gnikker rumpa godt ned i sofaen og man automatisk griper etter potetgullskålen som ikke lenger står der. Som en god venn som har gått bort.

Der er da man skal huske på det som skjedde tidligere i dag. Da Cato troppet opp på døra kl. 08.30, klar for en joggetur. Og alle som husker to uker tilbake i tid og episoden som førte til innlegget ”Grusomme Cato”, vet at jeg gruet meg veldig til tur nummer to i dag.

Men været var fint og jeg klarte ikke å tråkke over eller få diaré på kommando, så da måtte jeg bare bli med ut igjen. Jeg har jo trent litt og spist sunt de siste to ukene, men likevel var jeg skeptisk. For løpeturen for to uker siden var et mareritt jeg ikke var veldig gira på å gjenoppleve.

Men vet du hva? Jeg fløy gjennom løypa!! Sist måtte vi ha flere pauser underveis og jeg følte for å ringe både taxi og ambulanse underveis, men i dag løp jeg hele løypa uten en eneste pause! Vi løp til og med lenger denne gangen og det gikk vesentlig fortere!

Jeg klarte til og med å stå på egne bein i dusjen etterpå!

Og DET føltes fantastisk det. Å vite at kroppen har kommet i SÅ mye bedre form på bare to små uker! Det kan jeg selvfølgelig takke Cato og Desirèe Andersen for, men det hadde ikke skjedd om jeg hadde holdt meg til mitt faste følge av Herr Baconsnacks på kino og Fru sjokolade på fredagskvelden. Glem det, sjanseløst, helt umulig.

Og det trøster jeg meg med nå, her jeg sitter og klamrer meg til en kopp te, mens jeg sikler etter en bit sjokolade eller to. Eller tretti førti.

Da er det greit å gjenta samme mantra om igjen og om igjen: A minute on the lips, a lifetime on the hips.

For jo da, sjokolade er magisk, men noe må jeg nesten ofre om jeg noensinne skal klare å løpe fra Cato 😉

Stinkende ny middagsfavoritt!

Hvem hadde trodd at noe som lukter så stramt kan være så godt?! 😄

Det er to og en halv uke siden vi sparket i gang ”Fit for fight”, prosjektet der Desirèe Andersen over de neste 5 månedene skal sparke Line Victoria og meg i form.

Målet er å få en helt ny livsstil som vil føre til mer overskudd og energi i hverdagen. Ut med drittmat og stillesitting, inn med sunn mat og glede!

Nye rutiner, sunnere mat, mer aktivitet og kropper klare for alle hverdagens utfordringer. Ikke et slankeprosjekt, men et prosjekt for varig livsstilsendring. Men jeg skal ikke legge skjul på at undertegnede gjerne også ser at magen er høflig nok til å skrumpe inn litt i prosessen 😉

Og det ser i hvert fall lovende ut nå, for nå har jeg fått en nyyyydelig ny middagsfavoritt. Og den er sunn. Kjempesunn!

Retten heter ”Kremet kyllingsalat” og er egentlig en lunsj-rett fra boka til Desirèe, men jeg har oppgradert den til fullverdig middagsrett. For den er så fyldig, frisk, rask og god!

Meeen det er bare et lite problem. Retten inneholder ganske røslige mengder karri OG rå løk, som sammen utgjør en ganske potent kombo av sterk lukt.

Og er man en relativt stor mann som spiser relativt store mengder mat, blir det mye løk og krydder i omløp.

Som er greit når man skal sitte hjemme alene resten av kvelden og står fritt til å stinke som et nedlagt gatekjøkken. Men i kveld skulle vi på forestilling på skolen, med påfølgende stolsitting tett inntil andre foreldre en drøy time eller to.

Og da kjenner man plutselig på det. Ånden som minner om en travel indisk småby. Og selvfølgelig har man glemt tyggis.. 🙈

Men samme det, så lenge magen jubler. Og det gjør den virkelig! Noen få uker ut i prosjektet har jeg fått meg flere nye, sunne favorittretter og jeg har ikke røket på én eneste pizzabit, hamburger, pommes frites eller sjokolade.

Men det har blitt endel kremet kylling. Og mer skal det bli.

Bare huske tyggis neste gang 😉

Alle likte maten!

I mange år har jeg ventet. Hver eneste middag. Liker alle maten i dag? Nei.

Den ene liker ikke ditt, den andre liker ikke datt. For salt, for sausete, for søt, for varm, for kald.

Poteter – isj

Suppe – usj

Kylling – æsj

Og sånn er det hver eneste dag.

Ikke alle må spise opp alt, men alle må smake. Alltid. Ofte er det opp mot tre som liker maten. Noen ganger, hvis pappa har vært litt vågal med krydderet, er det kanskje bare én. Andre ganger er det to. Men aldri fire.

 

Ikke engang på tacofredager. Plutselig er det feil med taco, kjøttet er for vått eller har noe grønt i seg (koriander). Eller så er man fortsatt mett etter SFO eller føler seg plutselig litt dårlig eller en av syv hundre andre rare unnskyldninger.

Og det bytter på. Den ene dagen kan den ene spise som en ulv, for neste dag å pirke så forsiktig i maten at man skulle trodd det var snakk om å klippe riktig ledning på en bombe.

Jeg tror seriøst ikke alle fire har spist seg mette på den samme maten en eneste gang. Ikke med mindre den ene får pizza, den andre får fiskepinner og to får taco.

For vi har ett barn som liker veldig lite og et annet som liker nesten alt, med unntak av det den andre liker. Og sånn kan man jo ikke holde på, så jeg hadde egentlig bare gitt opp. Inntil i dag.

For i dag skjedde det mirakuløse!

Jeg serverte den samme maten til alle (stekt laks med en dæsj sitron, superris og dampede grønnsaker), og gledet meg til å se hvem som ikke likte den. Men så skjedde det.. Én tommel. To tomler. Tre tomler. Fire tomler! Alle likte den samme maten!!

Jeg trodde jeg skulle ramle av stolen. Også fisk da, av alle ting! Klok av skade hadde jeg allerede en runde glovarme fiskepinner på lur i panna, men de hadde det faktisk ikke vært behov for. Alle spiste den samme maten! Uten ketchup, uten klager!

Og som småbarnsfar som har servert stort sett alt som går an å servere de foregående 7 årene, ofte til blandede kritikker, buing og klaging, må fire sett med tomler i været sies å være så nær lykken en mann kan komme på en gjennomsnitts-onsdag 😀

Prosjekt: Bursdagskake!

Om under én uke har guttungen bursdag (7 år!!) og til helgen skal vi ha bursdagsfest her hjemme.

I den anledning spurte jeg om han hadde noen spesielle ønsker for bursdagskaken. Den kommende uken er fullstappet med treninger, håndballcup, skoleforestilling, Oslo-tur, fotosession og mer, så aller helst håpet jeg at han skulle svare et enkelt: Nei da.

Men sånn gikk det jo selvfølgelig ikke.

– “JA!” ropte han.

Og fulgte opp med:

– “Jeg vil ha en sånn stor, gul legokake med Batman inni!”

Og jeg bare:

-“Hææ? Lego? Batman?”

– “Ja, sånn kjempestor legobrikke-kake, også er det Batman-kake inni.”

Først skjønte jeg ingenting. Men så slo det meg:

– “La meg gjette: Noe du har sett på youtube eller?”

– “Jepp!”

Så ja… Nå skal pappa prøve seg på LegoBatman-kake.

Det ser jo selvfølgelig helt umulig ut, men jeg kan ikke gi meg så lett: Det er jo bursdag!

Inntil videre har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal få det til, og den særegne Batman-kakeformen jeg trenger, rekker jeg selvfølgelig ikke å bestille. Så den må jeg lage selv. Får prøve å knekke opp en gammel pepperkakeform eller noe.

Jeg vet heller ikke hvor man får tak i halvparten av ingrediensene eller i det hele tatt hva ”vegetable shortening” er, men jeg har frem til søndag. Og jeg gleder meg!

For jeg lever fortsatt litt på den Frost-kaken jeg lagde til lillesnuppas bursdag for halvannet år siden. Og den tenker jeg å overgå nå 😀

/ Let´s go, Lego!

På forsiden av Dagbladet.no!

Her har man gått og gledet seg nesten hele livet. Håpet og trodd, en vakker dag, kanskje man kommer på forsiden av en av landets aller største nettaviser: Dagbladet.no.

Jeg har alltid likt Dagbladet, helt siden tiden jeg kjøpte avisen på fredager utelukkende for siden med ”Sterke Meninger”. Det var som artige statusoppdateringer, bare mange år før Facebook og Twitter.

Jeg lo og koste meg mens jeg følte meg litt voksen, og drømte om en vakker dag å få et innsendt bidrag på trykk og dermed vinne en CD. Tenk det: en gratis CD!

Og siden den gang har jeg hatt en slags drøm om å komme på forsiden. Før på papir, men nå digitalt. Nå ut til hundretusener, kanskje millioner, med et viktig budskap.

Kanskje for en heltedåd, kanskje for en stor prestasjon. ”Ung-gutt fra Kolbotn vinner fredspris”, ”Voksen mann reddet gammel dame ned fra tre”, ”Peter (37) slukket brann i bygård med bare nevene!”

Og i går, etter 37 lange år med venting, skjedde det! Etter alle disse årene – endelig!!

37 år med venting, 37 år med håp i blikket og fingre i kryss.

Det startet med et tips på Snapchat: ”Du er på forsiden av Dagbladet!”. Så noen meldinger og så en mail. Gira og spent klikket jeg meg inn.

Hvilken sak gjaldt det egentlig? Og hvilket bilde hadde de valgt?? Et der jeg viser meg fra min beste side, lyssettingen er helt perfekt og blitzen tilfører en slags gutteaktig sjarm i det voksne mannefjeset?

Neida, de gikk for dette:

Og som om ikke det var nok, satt de det i nærheten av denne pikante teksten, som vel ikke kan sies å gjøre noe annet enn å gi bildet et drag av ufine assosiasjoner.. x-)

Men samma det: Jeg kom meg på forsiden av Dagbladet! En kjapp tur-retur til månen nå, så er jeg snart ferdig med min bucket list for livet 😀

Hvis du vil se reklamefilmen bildet er hentet fra, finner du den her –> ”Smaker så godt at Pappahjerte ikke klarer å høre” *

 

*Jeg fikk betalt for innspillingen, men dette blogginnlegget er ikke en del av avtalen. Jeg tjener ikke en krone på om du klikker på linken eller ikke, jeg synes bare filmen ble veldig morsom og ønsket å dele. Highfive!

Sammen i snøen ☃️

Det slo meg i går, mens vi var ute og måkte snø. Alle fire ute i kulda i hver vår kjeledress. Sammen.

Jobbet på lag for å prøve å grave frem terrassen igjen. Skuffet og måkte og alle kluter til. Snø vekk her, snø vekk der, og ungene koste seg med kliss ny akebakke i hagen.

Til slutt kastet jeg meg utmattet ned i et hav av snø, og ble liggende. Liggende og se på himmelen. Skyene sprakk opp og ble til et dypblått tak. Solen tittet frem og varmet på kalde kinn.

Barna så sitt snitt til en betalt 5-minutter og slang seg ned sammen med meg. Den ene ved siden av, den andre oppå. Så begge oppå. Og ganske raskt var pappas hvileskjær blitt til en lekestue.

Og det slo meg: Tenk at jeg egentlig ikke ønsket dette. Fryktet tanken på livet med barn. Jeg ville jo ikke ha barn jeg. Trodde jeg. Jeg var han fyren som hatet barn og synes de var plagsomme, irriterende og bare i veien.

Det irriterte meg når nære venner fikk barn, og jeg kunne ikke skjønne at ikke de skjønte hvilken feil de hadde begått. Barn gjør deg jo traust og kjedelig. Plutselig blir du en sånn som bare går rundt og snakker om hvor trøtt du er og hvor sinnssykt dyrt det har blitt for bleier.

Og du elsker det. Og du forteller sånne som meg at jeg ikke forstår hva ekte kjærlighet er før du får egne barn. Og jeg forstår det ikke da, men vet det veldig godt nå, at du hadde rett.

For barna er jo alt vi har. Barna er gleden, fremtiden og kjærligheten. Barna er håpet og veien videre. Og det føles så fjernt, så ufattelig fjernt og uendelig rart at dette var noe jeg ikke ønsket. Noe jeg fryktet. Livet som pappa, det beste livet jeg vet.

Selv med snø i nakken.

/ Og så var det inn for kakao ❤️