Alle gode ting er smurf

Er det ikke rart hvordan minner kan lagres i et bortgjemt hjørne av topplokket i mange år og tilsynelatende forsvinne, før de plutselig en dag spretter frem og skinner sterkt som en sol? Det skjedde meg i dag.

Jeg satt intetanende og snuste rundt på nettet, da jeg plutselig oppdaget at Smurfene 2 kommer på kino.

 

Min første tanke var “Æss, den gidder jeg ikke å “, men så ble jeg plutselig revet ut av tankerekken og smurfet rundt 25 år tilbake i tid.

Det må ha vært en gang rundt midten av 80-tallet, kassettens gullalder. Vi bodde fortsatt i rekkehuset, så jeg kan ikke ha fylt 6 år enda. Jeg var bare en liten pjokk med barnets naive gnist i blikket og en frodig bollesveis på nøtta. Jeg var med min storesøster på grønnsaksmarkedet og løp mellom bilene, mens vi ventet på mamma. Hun var travelt opptatt med å ekspedere kunder fra den omreisende grønnsaksbilen, slik hun gjorde en gang i blant. Det var en travel dag og folk stimlet til bilen som hadde rullet opp gardinen, åpnet kassaapparat og satt ut langbenker med fristende frukt og dagsferske grønnsaker.

Men så skjedde det plutselig at jeg merket at det knurret i magen. All løpingen hadde gjort meg fryktelig sulten og jeg løp bort til den sigøyneraktige bodbilen og plukket ut egnede fristelser fra den rikholdige buffeten. Da jeg skulle betale, så jeg plutselig opp på to fjes som smilte tilbake. Det ene tilhørte en av eierne av bilen, det andre tilhørte mamma. Begge sto og smilte til meg, han for å være høflig, mamma fordi hun var mamma. Jeg tok pengene opp av lomma, fikk et øyeblikk av panikk og gav pengene til den ukjente mannen! Det tok meg bare et brøkdels sekund før jeg så tilbake på mamma og innså hva jeg hadde gjort. Jeg hadde kjøpt frukt av en annen selger. Kanskje hennes argeste konkurrent? Var det skuffelse jeg så i blikket hennes? Hun flyttet blikket raskt videre og gikk videre til neste kunde, mens jeg ble stående som lamslått uten helt å forstå hva jeg hadde gjort.

Hadde jeg forrådt min egen mor slik min navnebror fornektet Jesus?

Hvorfor?

Jeg hadde gitt ga pengene til en annen… :-l

Det neste jeg gjorde var å storme inn i bilen vår og låse meg inne. Jeg var livredd, kjempelei meg og skuffet over meg selv. Så veldig veldig skuffet. Jeg hadde såret og vanæret min egen mor på det aller groveste. Det var en grusom følelse, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg skrudde på min favorittkassett og kastet meg over frukten. Mat og musikk skulle vel saktens få meg på bedre tanker.

Det var Geir Børresen og smurfene. Smurfe-sangen.

Det gikk bra en stund, helt til jeg støtte på den melankolske tryllefløyten i refrenget eller kanskje var det nynningen til gamlesmurfene? Kanskje var det den kjipe lyden av det lystige fellesskapet deres, mens jeg satt der som et bannlyst uskudd og spiste forbuden frukt? Uansett, der satt jeg altså, verdens minste skapning i forsetet på en gammel bil, låst vekk på en sliten parkeringsplass, mens jeg tygde på mitt lille eple og felte en tåre for mitt svik.

Sorry muttern. Jeg vet at du nok ikke har ofret denne historien en tanke noen gang, men for meg har den faktisk jaget meg mang en gang. Er det ikke rart hvordan hjernen smurfer?

 

Oh no you didn’t!

Heisann, nå fikk jeg i hvert fall(!) ikke lyst til å se den nye Smurfefilmen. Har ikke sett den første en gang, jeg får vurdere det, for filmen ser jo faktisk ganske trivelig ut. Men jeg er skeptisk Selv om jeg kom meg etter min traumatiske barndomsopplevelse, så har jeg fortsatt varige mén etter alle Smurfehits-samlingene som gjorde sitt beste for å ta livet av 90-tallet.

Smuuuuurf macarena!

 

Oh no he didn’t!

Æh, kanskje jeg skal se den likevel, for er den én ting alle vet: Alle gode ting er smurf 😀

/innlegget smurfer reklame

/Peter Smurfehjerte

(Smurf deg inn på Pappahjerte på smurfbook)

Finn ditt sjørøvernavn!

O’hoy der, blaute rekefis, sliter du med å komme opp med et kreativt og beintøft sjørøvernavn til å bruke i konkurransen om å vinne et Lego Duplo sjørøverskip? Vel, let ei lenger!

Wiiii, bobleplast!

Hupps, sorry. Okei, over til godsakene.

Finn ditt navn på 1, 2 og trrrrrreh!

1. Gå inn på en sjørøvernavngenerator, f.eks denne: http://gangstaname.com/names/pirate

2. Legg inn ditt egentlige navn eller hva enn du måtte føle for. Navnet som dukker opp, er ditt engelske sjørøvernavn, men det er selvfølgelig bare halve jobben.

3. Gå inn på Goooogle translate og legg inn navnet der, og oversett navnet til norsk. Du må kanskje justere litt på teksten, slik at den klarer å oversette det. Bruk små bokstaver og skriv ut navn som Cap’n til Captain etc. Og VIPPS: Der har du ditt beintøffe, helt unike sjørøvernavn 😀

Mitt ble Kaptein Clive Ekkel Skorpe.

Linni Meister ble Kaptein Lea Haikompis.

Joshua French ble Katastrofale Enrico Cutler.

Når du har navnet klart, sleng deg med på konkurransen i DETTE BLOGGINNLEGGET

Hvis du er virkelig virkelig beinhard og vet en ting eller to om konkurranseinstinkt, så tar du det til det neste nivået. Klikk da på DENNE LINKEN og registrer navnet som ditt nye fulle navn hos Skatteetaten 😀

P.S. Hvis du ikke klarer å vente helt til søndag, men har fryktelig lyst på et sjørøverskip med det samme, foreslår jeg at du tar tak i en liane og svinger deg innom Lekmer.no, hvor du kan få kjøpt Jakes sjørøverskip for en feiende flott pris. 10 % rabatt a gitt. Røverkjøp! *ba dum tss*

Sjekk ut sjørøverskuta på lekmer.no

/innlegget inneholder et snev av reklame. Men for hva? Det var jo så mange rare linker! Vel… det var ikke for Skatteetaten i hvert fall, det kan jælåveræ! 😉

Vinn Lego Duplo sjørøverskip!

Yarr! Hiv O’ hoi og en flaske med rom, det er sjørøvertid!

Alle vet at Lego Duplo er gøy.

FUS RO DAH!

Alle vet at sjørøvere er gøy.*

Sett de sammen og du har udødelig kombinasjon av glede og rampete moro for karslige karer og andre pirater. Harr di harr harr!

Det er vel ikke å overdrive å si at det har skjedd noe med Lego siden jeg vokste opp. Jeg kan vagt huske legoklosser i to-tre ulike farger og det var stort sett det. Det er jo hakket mer tiltalende å leke med et beintøft sjørøverskip med kanoner om bord som skyter kuler gjennom hele stua.

N36Z1r on Make A Gif, Animated Gifs

I sjørøverpakken jeg røvet til meg fulgte det jaggu også med en tvilsom, skjeggete Kaptein Krok-type som kommer utstyrt med sin egen stakkarslige lille øy, komplett med gullkiste (obs, ikke ekte gull) og det hele, så her er bordet duket for mange timer med lek og moro, for små barn og voksne barn. Hvem vinner kampen, Kaptein Krok eller sjørøveren Jake?!

(tilgi meg, jeg er bare en mann. En veldig barnslig mann.)

Glemte jeg å si at det hele kom pakket inn i mengder med herlig bobleplast?

Okei, nok om det, du skjønner sikkert poenget; Plutten og jeg har kost oss glugg med dette herrrlige stykke leketøy og nå er det DIN tur til å få en mulighet til å stikke av med et eksemplar av det raffe sjørøverskipet.

Vinn sjørøverskip fra Lego Duplo!

Jeg kunne helt sikkert pratet natten lang om mitt lidenskapelige forhold til bobleplast

…men la oss heller gå over til godsakene: Hvordan kan DU få dine klissete labber i et Lego Duplo sjørøverskip? Og ikke bare det, min gode venn, men det er mer! For i premien får du ikke bare sjørøverskipet og alt som hører med, men du får også et raft sjørøvertelt og ymse andre sjørøvereffekter. Tøft? I know!

Plutten digger teltet sitt 🙂

Nok tullprat: Hvordan kan jeg vinne??

Enkelt!

Legg igjen en kommentar og fortell meg ditt sjørøvernavn!

Easy peasy japanesy.

Det er ingen begrensning på antall navnforslag du kan legge igjen! Men husk: Kvalitet vil alltid gå foran kvantitet. Jeg går gjennom alle forslagene med lupe og lar meg ikke sjarmere av antall. Gi meg kvalitet og du vil bli premiert.

Konkurransen avsluttes søndag 01. september kl. 12.00

Vinneren annonseres senere samme dag.

Så, kom igjen Mr. Svartkrutt, Fru Skipskatt og Kaptein Jostein Flodbølge.

Send inn forslag, din landkrabbe. Sees på bøljan blå!

* unntak for ekte somaliske pirater.

De skal visstnok være overraskende lite underholdende.

/high five og yarrrrr fra Kaptein Guybrush von Dinkelkorn

(For mer fjas og moro, følg Pappahjerte på facebook)

Den gamle mannen og havet

Søndag morgen og verden sover. Ikke engang kattene trekker gatelangs. Ut av en knirkete dør lusker en knirkete kropp. Søvnen er tydelig å lese i øynene på den slitne kroken, men han har et mål, han har en mening.

Og sånn var det at undertegnede dro legemet opp tidlig en søndag morgen for å dra på fisketur lenge før hanen hilser dagen velkommen.

For at denne historien skal få noe trøkk, litt “umph”, så vil jeg at du skal forstå min situasjon. Som nyinnflyttet i Vestfold tenkte vi å starte friskt med å male litt. Stua ble utpekt som mål og veggene sto for tur. Men så er det sånn det alltid er da. Når vi var i gang med veggene, så så plutselig listene fryktelig triste ut og da vi først hadde bestemt oss for å liste litt også… ja for fasan, det taket kunne trengt en runde med sminkekosten det også. Problemet, for alle som kan relatere seg til dette, er at tak. Tar. En. Evighet! Så de siste tjaaa to ukene har det vært jobb, male, sove, jobb, male, sove. Derfor var terskelen høy for at jeg skulle avbryte min meget sårt etterlengtede søvn og dra meg opp før klokka på en søndag morgen. Men, jeg gjorde det. Øynene sved og kroppen verket, men jeg trengte litt pappatid i min flytende man cave.

(bloggkode: blogglisten_d4626bd72a9e6aecd53ef2d25342abfd )

Og for en fantastisk tur det ble! I min frekke lille 13-foter suste jeg ut til Svenner fyr og dro opp sei, torsk og fjesing (pass deg for fjesingen). Den ene torsken synes det var såpass trivelig å stifte bekjentskap, at den rett og slett ble med tilbake for å hilse på stekepanna.

På vei hjem fra Svenner fyr og med lystig musikk på øret, følte jeg meg rett og slett som en konge. Urmannen i meg brølte som en premiegorilla, jeg hadde fisket mat til min familie og nå skulle jeg hjem og fore dem. Frokosten var i boks, pappa hadde vært flink, livet lekte og alt var bare tipp topp tommel opp.

Så stoppet motoren…

Når båten er et leketøy som flørter lett med bølgetoppene og skumsprøyten står som nyåpnet champagne, ja da er det ekstremt deilig å være ute på bøljan blå. Når fisken napper og solen står opp for dagen, da er det idyll og nasjonalromantikk som vanskelig lar seg toppe. Men når påhengsmotoren plutselig begår harakiri, da blir bølgene til farer og hav til sikker død. Det var et herlig øyeblikk der, da jeg plutselig innså hva jeg hadde gjort. Motoren var død og lot seg ikke gjenopplive. Jeg innså plutselig hvilken vanvittig padlejobb som sto foran meg, med en innkjøpt åre ment for barneskoleelever og Sandra Borch.

Jeg tenkte på familien min som satt hjemme og ventet spent på at pappa skulle åpne døra snart og i det nøyaktige øyeblikket slo det meg. En frase steg til overflaten som jeg kommer til å huske lenge. Ord jeg vil lagre i hjernen for fremtidig referanse, slik at jeg aldri vil ende opp i en sånn situasjon igjen.

For når jeg satt der ute og følte meg som en førsteklassing på tur alene og innså at jeg var havets lille biteleke, kunne jeg som ikke annet enn å tenke én eneste ting:

Faen.

Noen ganger i livet

Er det utrolig deilig å bare ligge på terrassen uten å gjøre noen verdens ting. Titte ut i evighetens univers og bare være til.  Såvidt. Men så…

… men så plutselig kommer man på at man er småbarnsfar

/high five til min lille rabbagast som sørger for at en rolig halvtime etter jobb aldri blir kjedelig. Eller rolig 😛

Nu är det jul!

Mkay, la oss ikke gå bein over hode her nå, men sommeren er i hvert fall over og selv om det kanskje er litt væl tidlig å hilse Carola og hennes julemusikk velkommen, så kan vi i hvert fall si takk og farvel for Postgirobygget frem til neste sommer. Med mindre de prøver seg på en juleplate da. Gud forby. Okei, nok om det.

Folkens, landsmenn, kvinner, bloggere – Hva er oppe?! Fytti Helgeroa, som jeg har savnet dere i sommer! Jeg sjekket ut fra bloggen en gang i juni og har siden det brukt tiden på å ligge på stranda, gå lange turer i fjellet, nyte duggfrisk prosecco i solnedgangen og barekøddamerræ! Her har det ikke vært noe slaraffenliv gitt. Som faste lesere vet, og til glede for nye lesere, så har man som tidligere nevnt flyttet legemet fra Oslo til Vestfold. I den prosessen har det blitt dårlig med bloggetid, og mye, veldig mye, altfor mye av én ting: Banankasser!

Mesteparten av juli gikk faktisk med til å gå på banankassejakt rundt om på Sagene og Torshov. Til slutt gikk det sport i det og vi begynte å planlegge taktisk.

“Hvis vi kjapper oss nå, rekker vi en tur på Rema og Meny før plutten skal sove”

“JA, så tar vi den store Remaen OG Kiwi i ettermiddag! Da pleier de å ha varepåfylling der borte, så dette kan bli en skikkelig gulldag!”

Så hvis du så to voksne mennesker stå omgitt av banankasser stå og high five utenfor en matvarebutikk i Oslo i juli, så var det nok oss.

Sånn på pappafronten, så har sommerens høydepunkt utvilsomt vært at plutten har begynt å gå!!! Jada jada, han var treig som bare pokker, men som plutten sier: “If you’re important enough, people will wait”. Det var et rimelig hårreisende brøl av glede som steg til overflaten første gang jeg så han stabbe sine første skritt. Kommer det mer om dette senere? Ikke umulig 😉

Nok om det, her kommer resten av sommeren oppsummert i ett eneste stort jafs: Nytt hus, ny jobb, ny båt, makrell på kroken, plutselig plen, ny gressklipper og forstadsliv i årene.

Jeg skulle gjerne sittet her og bablet hele kvelden, men vettu, det har jeg ikke tid til. Her skal det akrylleres til krampa tar en, før gulvlistene skal få seg en liten omgang. En velfortjent high five går ut til kjerringa for heltemodig innsats på malafronten 🙂 Når malekosten skyter rygg og nakken føles som en planke, da er det fryktelig trivelig å være to om jobben, og ha Radioresepsjonen på høylytt podcast. Jeg forlater deg her, med et lite bildegalleri, så sees igjen om kun kort, min gode venn.

/high five!