Ukas krangel – Lørdagsfrokosten

Noen lørdager fortoner seg som en sukkersøt romantisk komedie. Andre dager er litt mer såpeopera…

 

– Duuuu..?

– Ja?

– Jeg tenkte kanskje jeg skulle lage en sånn “Ukas krangel” på bloggen igjen jeg. Er det greit eller?

– Jada, men hva skal du skrive om egentlig? Vi har vel ikke kranglet noe særlig i det siste, har vi det da?

– Eh.. hva med frokosten i går da?

– Jo jo, men det var jo bare teit, var det ikke?

 – Men allikevel da, jeg tenkte kanskje det kunne vært litt artig å skrevet om på bloggen.

– Jeg husker ikke hva vi kranglet om en gang, jeg.

– Hehe, det gjør jeg. Vi satt og koste oss med lørdagsfrokosten, kaffen var fortsatt glovarm og kryssordet i Østlands-Posten lå rykende ferskt, klar og ventende foran meg, da du begynte å lekse opp alt vi skulle få gjort. Om alt husarbeidet som ventet på oss og alt vi skulle rekke. Så prøvde jeg å si at jeg bare ville nyte lørdagsfrokosten i to sekunder før du skulle begynne å gnåle om alt som måtte gjøres i huset. Så ble du kjempesur og stormet opp trappen, bare fordi jeg ikke finner samme glede i å gjøre husarbeid som deg.

– Å hallo? Det var jo ikke akkurat det som skjedde, da! Problemet er at vi har masse som må ordnes her hjemme, som jeg trenger din hjelp til å få gjort, og hele uka har du sagt at du ikke har tid, men at vi kan se på det til helgen isteden. Også kommer helgen, så blir du sur og forbanna så fort jeg tar opp alt som skal gjøres..? Er det rart jeg blir littegranne oppgitt?

– Ja faktisk! Er det helg så er det helg, og -..

– .. både du og jeg vet at dersom vi ikke legger en plan for lørdagen eller søndagen, så sitter vi plutselig der søndag kveld og lurer på hvor helgen tok veien. Og vi har ikke fått gjort en dritt. Bare susa rundt uten noe som helst form for effektivitet.

– Jo, men er det så farlig da? Det må jo være lov å slappe av litt og ta det piano i to sekunder når det først er helg…

– Aaaaah, det er så typisk deg! Hva er greia med å utsette alt mulig da? 

– Men i kråkenes navn…

– Hvorfor kan vi ikke bare bli sånne folk som får ting gjort med en gang? Tenk så deilig det hadde vært med et ryddig hus hvor alt var på stell?

– Herregud, det er jo ikke så ille her da!

– Kjekt for deg å si som ikke ser rotet! Jeg går jo her hjemme og har i tillegg den evnen at jeg registrerer hvordan ting henger sammen, jeg ser når rommet til plutten er helt bomba, jeg ser når hårdottene til bikkja flyr veggimellom så fort noen åpner et vindu – og når skal vi få tatt et røsk dersom vi ikke kan bruke helgedagene når du har fri?

– Men asså, det er jo ikke snakk om å ikke gjøre noe hele helgen, det er bare det at jeg vil spise frokosten min uten at du begynner å mase om – …

– NÅR skal jeg ta det opp da egentlig, skal jeg legge ut små diskrete lapper til deg rundt omkring i huset og satse på at du finner dem, eller skal jeg sende deg en sms som du kan lese når du er klar, eller skal jeg sende en snap av en støvdott så du muuuligens forstår hva jeg hinter til?!

– Æsj, hvis det skal være sånn så driter jeg i hele “ukas krangel”, sorry at jeg tok det opp! Bare glem det. Glem det!

– Nei, bare skriv den dritteksten din, du. Og se hvor mange likes du får! Kos deg med frokosten, jeg går i dusjen!

 

 Erre muli´

En halvtime senere

 

– Unnskyld, pus.

– Unnskyld selv.

– Jeg bare tenkte det hadde vært litt artig å gjort noe ut av den krangelen i går, for det er liksom så typisk at man går og gleder seg til helgen, så ender man opp med å ødelegge hele lørdagsfrokosten med krangling.

– Ja uff, unnskyld altså jeg bare kjente at det irriterte meg at det virket som at du fortsatt ikke hadde forstått greia. Det er ikke meningen å være så snappy, det er bare så slitsomt å gå rundt og tråkke i rot hele uka, men jeg skjønner jo at du ikke kjenner like mye på det. Jeg tror kanskje det er litt ekstra slitsomt siden jeg er gravid også.

– Det er jo ikke det at jeg mener at vi ikke skal gjøre husarbeid, men jeg klarer liksom ikke å glede meg til det på samme måte som deg.

– Ehm.. tror du jeg gleder meg til å gjøre husarbeid?

– Nei eller.. jo. Det var liksom noe i måten du kastet deg over meg og ikke lot meg ikke få nyte frokosten i to sekunder før du begynte å prate ivrig om alt som måtte gjøres.

– Men.. skjønner du ikke at jeg har gledet meg til å bli kvitt alt rotet? Til å endelig kunne få puste uten å være redd for å få en hybelkanin i kjeften? Er det så vanskelig å forstå?

 – Hehe, la oss ikke starte igjen nå da. Kan vi ikke prate helt normalt uten at du fyrer deg opp?

 – Jo da, men du skjønner jo ikke problemet?!

– Jo da jeg skjønner problemet, men jeg gidder jo ikke å prate med deg hvis du ikke klarer å prate om det uten å tilte helt?

– Tilte?! Er det rart da, når du har lovet å hjelpe til hele uka, så kommer helgen så gidder du ikke løfte en finger?!

– Men i h… Jeg sa jo at jeg skulle hjelpe til, jeg klarer bare ikke å få lyst til å bruke helgen min på det!

– Lyst?! Du skjønner det FORTSATT ikke du?!

– Nei vet du hva, jeg dropper hele “ukas krangel”, glem at jeg noensinne spurte. Det her gidder jeg ikke!

– Fint!

– Flott!!

 

 

 

Enda en halvtime senere


– Unnskyld, pus.

– Unnskyld selv.

– Det var teit av meg å ta det opp en gang til. Jeg tenkte bare vi kunne prate om det, siden det egentlig var litt artig at vi ble så sure midt i den koselige lørdagsfrokosten, men jeg skriver bare om noe annet jeg.

– Det går bra. Jeg bare ble litt frustrert når det virket som at du fortsatt ikke forsto problemet.

– Hehe, ja jeg skjønner det. Jeg tror vi egentlig bare misforstår hverandre.

– Ja, det tror jeg også.

– Hehe, det kunne egentlig vært litt morsomt å skrevet om det som Ukas krangel på bloggen egentlig. At jeg hadde tenkt til å skrive om lørdagsfrokosten, men hver gang jeg prøver å ta det opp så blir du så forbannet at vi …

– Hva for noe “…blir du så forbannet”? Det er jo ikke det som er problemet.

– Nei nei, jeg vet jo det. Eller… jo, for jeg mener jo bare at jeg hadde lyst til å spise frokost i to sekunder før-

– PETER!!

 

Det var da som pokker

 

Og sånn sluttet faktisk samtalen. Så nå sitter jeg her og gjemmer meg bak macen, og én ting er i hvert fall helt sikkert: Neste lørdag er det opp før hanen galer for å støvsuge stua!

 

Les også:

– Ukas krangel – Treningsbagen
– Ukas krangel – På sengekanten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Hente i barnehagen

Man vet aldri hva man kan forvente når man henter i barnehagen.

Har det vært en god dag, har han kost seg? Har det vært tøffere tider med blod og snørr? Jeg er alltid like spent når jeg drar opp den tunge spaken som holder porten inn til barnehagens område forsvarlig låst. Blir det tårer, blir det smil?

 

 

Jeg tenker alltid at jeg skal prøve å snike meg innpå ham, men det lar seg aldri gjøre. Barnehagen er et bærekraftig økosystem der alle barna spiller sin rolle for å holde hjulene i gang. Rett på innsiden av gjerdet står jegerne og hilser deg velkommen. Du tror de bare leker, men de analyserer deg. Prøver å finne ut hva du er for en kar. Så kjenner en av dem deg igjen og piler i vei. Hun må advare flokken.

Jeg tusler oppover veien til de små, røde husene mens hylende fornøyde barn suser forbi meg på trehjulssykler og suser nedover sklia med hodet først. På huskene sitter to blide fjes innpakket i regntøy som får fart av voksen i gul vest. Nedi skogholtet løper et ukjent jegere rundt i fullt firsprang mens stemmene løper høyt og engasjert. Det er lek på høyt nivå hvor enn jeg snur meg, men hvor er min sønn?

sPGUDKxJc3

Sist sett under et moteshow på morgenkvisten

Jeg følger den rosakledde speideren som pilte i vei da jeg kom inn. Ser at hun virrer rundt og leter etter ham hun skal rapportere til. Så får hun los. Hun løper bort til sandkassa og der, midt blant en klynge med småtasser, ser jeg en helt spesiell liten tass. Han stabber rundt i sin mørkeblå regndress og lyse bustelugg.

 

Han er travelt opptatt med å rake i sanden da han får budskapet hvisket i øret. Han snur seg rundt og ser etter meg. Det tar litt tid, for rundt ham er det barn og voksne på alle hold. Men så ser han meg der jeg sitter på huk med armene ut til siden i optimistisk forventning om en klem.

Man vet jo aldri om det blir en klem eller ikke, men det er alltid verdt å håpe på. Det tar ham ikke et brøkdelssekund for å ta en beslutning. Han slipper alt han har i hendene og stormer mot meg i fullt firsprang. Han smiler fra øre til øre og kommer mot meg så fort han bare makter.

Så deiser han inn i meg og river meg nesten over ende. Jeg løfter ham mot himmelen, kysser ham på kinnet og omfavner ham i en knusekos. Det tar ikke mange sekundene før han begynner å fortelle. Babler lystig i vei om alt som har skjedd i løpet av dagen mens pappa har vært på jobb. En hel dag med begivenheter pakket ned til et par setninger. Det er ikke så lett å tyde de overengasjerte ordene som dukker opp, men det er lett å forstå at han har kost seg glugg i hjel.

 

 

På sånne dager er det veldig hyggelig å hente i barnehagen. Med største fortellerglede gjengir han alt han har opplevd i løpet av dagen, mens han peker og vifter med armene. Mellom ord som huske, tegne og leverpostei, hører jeg også navnene til de ansatte.

I det vi kjører ut fra parkeringsplassen sier han “Ha det, barnehagen” og jeg vet at ingen steder kunne vært bedre. Ikke hjemme med mamma, ikke på jobb med pappa. Akkurat her. Jeg ser det i smilet, hører det på stemmen. En god dag i barnehagen har alt.

/ God helg 🙂


Les også:
Et pappahjerte i postkassa

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Nytt toppbilde – vad tycks?

Helt siden denne bloggen så dagens lys for første gang har det samme bildet stått på topp. Derfor er tiden mer enn moden for å friske opp litt med et kliss nytt bilde. Er jo fint med et toppbilde som holder seg litt oppdatert også. Ikke at jeg har forandret seg stort siden sist, men plutten har jo blitt en anelse større 😉

Dessuten var det på høy tid med et nytt slagord, med tanke på at 90 % av leserne er damer og ikke “tøffe menn”. Håper dere liker det.

For referansens skyld, her er det gamle:

 

Og her er det nye:

 

 

Den obersvante leser vil også se at det nye toppbildet ligner veldig på bildet på forsiden av boka mi: Pappahjerte – Fra ungkar til far.

Med lanseringen av boka har jeg også fått en fiffig detalj til mailsignatur 🙂

 

 

Ha en strålende kveld! Og du, her skal du få med deg en liten sak på vei ut døra:

/ Hiiiiigh five!

Les også:
Et pappahjerte i postkassa


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Kjære storbarnsforeldre

I helgen publiserte VG saken “Kjære storbarnsforeldre” av Guro Hoftun Gjestad. En sår og vakker tekst om livet som storbarnsforeldre. Som småbarnspappa kjente jeg at den traff meg hardt, så da følte jeg for å skrive et svar. Dette er på ingen måte en kritikk av teksten til Guro, men heller et småbarnsperspektiv på et storbarnsliv.

Kjære Guro,
Jeg tror jeg forstår. Når barna er små er man fortsatt relevant i deres hverdag og bautaen i deres liv. Dette er også tiden da man har et helt hjelpekors rundt seg for alle de praktiske utfordringene i hverdagen. Som storbarnsforeldre står man oftere alene. Ingen snakker visst om det. Ingen blogger visst om det. Plutselig har barna vokst opp og lever sine egne liv mens mor sitter igjen hjemme med et overskuddslager av ubenyttet kjærlighet. Og sånn er det for mange, men ingen som prater om det. Vi prater bare om de små.

 

rsTEJ_xJUf

 

Vi prater bare om livet som småbarnsforeldre og hyller det for alt det er verdt. Kanskje er det nettopp fordi småbarnslivet er potensen og en fase av livet der ingenting er skrevet i stein. Alt er bare gleder, forventninger, tanker og drømmer. Og for den fasen av livet finnes det mange som prater. Mange som meg. Vi som snur på hver eneste stein i hverdagen for å finne nye sider av livet vi kan beskrive. Men vi har også våre bekymringer, vi har også våre savn.

Jeg vet at livet som småbarnsforeldre før eller siden blir livet som storbarnsforeldre. Jeg vet hva som venter, jeg hører om det på bloggen og i sosiale medier hver eneste dag. Om tiden som løper, om barn som vokser opp og flytter ut. Jeg vet at den kommerv. Løsrivelsen. Og den skremmer vettet av meg.

 

For nå holder du pappa i hånda for å føle deg trygg. For nå…

Jeg tror kanskje tiden er det som skremmer meg aller mest. For når man får barn så opphører liksom tiden for en stund, i hvert fall hva gjelder ens egen alder. Man blir ikke så fryktelig opptatt av egne årringer lenger, for alt som betyr noe er nurket i vugga. Jeg er jo bare her for å passe på ham. Jeg er bare her for å bistå. Man blir så besatt av å se dem bli eldre, notere hvert et fremskritt, feire hver en milepæl. Men for hver nye stjerne i boka blir også pappa eldre uten av noen tar notis av det.

Plutselig en dag står man der med voksne barn og tenker “Hva skjedde? Hvor ble alle årene av?!”. Jeg vet det, men akkurat nå vil jeg bare ikke tenke på det. Det er egentlig ganske paradoksalt; alt jeg vil er at pjokken skal vokse opp, men så er det også det jeg frykter. Han er jo bare en liten valp. Han er jo mitt alt, hva da med dagen han flytter ut for å starte på sitt eget liv, et liv jeg ikke får være en aktiv del av? Hva når han så vidt gidder å ta telefonen når jeg ringer, hva da med pappa?

 

Fattern er lekekompis nummer én. For nå…

 

Det som virker skummelt med å være storbarnsforeldre er at man har gitt alt, absolutt alt i så mange år for de små småttisene og plutselig står man på bar bakke igjen. Plutselig er man ikke først og fremst mamma eller pappa, men seg selv igjen. Det har man ikke vært siden før fødselen. Det kan være skummelt det.

Så frykt ikke, Guro, vi som fortsatt er småbarnsforeldre, vi har våre savn vi også. Vi velger bare å ikke tenke på dem. I teksten din etterspør du et talerør for tilværelsen som storbarnsforeldre, en stemme som taler deres sak. Den utfordringen tar jeg gladelig. Bare gi meg noen år. Til da vil jeg ikke tenke mer på det, for nå vil jeg bare nyte gleden, forventningene, tankene og drømmene.

Les også:
Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Et pappahjerte i postkassa

/ inneholder salgslink

Dette er spinnvilt. Helt totalt spinnvilt. Jeg får bare lyst til å hoppe ut av stolen, danse disko og juble hemingsløst til stemmen går i fistel.

Som jeg skrev tidligere i sommer har jeg alltid drømt om å gi ut bok, og i dag kan den endelig forhåndsbestilles!

Tenk at min store drøm har blitt virkelighet! Endelig kan jeg kalle meg forfatter og ikke bare en rosablogger med skjegg.

 

En forfatter med skjegg, takk

 

Pappahjerte – Fra ungkar til far tar for seg hele reisen fra det å være rotløs ungkar til å bli en helhjertet småbarnspappa med et pappahjerte som banker stolt og hemningsløst.

Boken fortsetter der bloggen stopper, for bloggen er i realiteten bare en samling enkeltepisoder. Boken forteller hele historien. Den følger ingen retning, mote eller trend. Den har ingen agenda om å svartmale eller strø sukker på noe som helst. Den gir et ærlig, humoristisk og rørende innblikk i livet til en småbarnspappa og hvordan alt i livet forandres når man får barn.

Men nå, en oppfordring: Under ser du en verdenspremiere på bokomslaget. Se på bildet, se på tittelen og vit at det du ser på er så mye mer enn bare en bok. Det er en uvirkelig drøm som har gått i oppfyllelse og jeg kunne aldri klart det uten deg. Uten dere lesere, ingen blogg. Ingen blogg, ingen bok. Ingen bok, ingen drøm. Så takk. Takk for at du har gjort det mulig 🙂

I dag betyr det lite om regnet høljer ned, for i hjertet lyser tusen strålende soler.

 

Boken har nå blitt lansert for forhåndssalg og i en kort periode får du lanseringsrabatt ved å klikke på linken under. Med på kjøpet får du selvfølgelig også en enorm high five fra yours truly 😉

Les mer og forhåndsbestill: Pappahjerte – Fra ungkar til far

 

/ High five!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dette fikser pappa lett

Den første uka med tilvenning i barnehagen gikk over all forventning, slik Mammahjerte gjesteblogget om i Barnehagestart og nervøse mammahjerter. Denne uka har derimot vært litt tyngre og de siste dagene har jeg ertet frua for at hun fortsatt synes det er så sårt å levere pjokken i barnehagen. I dag var det min tur.

 

Dette fikser vi lett, lille dude
 

Det gikk så fint de første dagene i barnehagen, men så ble det plutselig litt dårlig stemning igjen. For hver dag etter at pjokken er levert i barnehagen ringer telefonen og på tråden hører jeg stemmen til en bedrøvet mamma som er på gråten. Så gikk det ikke spesielt bra i dag heller. Den lille pjokken gråt ved avreise og var så absolutt ikke klar for å skilles (Johanne). Selv om den lille pjokken oftest blir i godt humør etter få minutter blir den stakkars moren gående med en furt i underleppa til langt på kveld.

At tilvenning i barnehagen kan være tøft har vi lenge vært forberedt på, men at det skulle være tøffest for mor tok oss nok litt på senga. Hver dag prøver jeg å si at det blir bedre i morgen, men så langt har det blitt lite bedring. I det siste har jeg prøvd å endre taktikk til å si at det sikkert ikke er så ille som hun skal ha det til. Alle andre foreldre i landet klarer jo dette helt fint og nå som vi snart er to uker ut i barnehagelivet er det vel på tide å slutte å være så pysete og vende seg til livets realiteter?

 

The point of no return…

Man kan si mye godt om omvendt psykologi, men noen ganger slår det også skikkelig feil. Etter en real skyllebøtte med tårer og snørr ble vi enige om at jeg kunne prøve meg en dag. Pøh, lett. Jeg er tross alt litt flinkere når det kommer til følelser og den slags. Jeg er jo en hardbarket mann må vite, ikke en hormonell og sprenggravid verpehøne. Dette fikser jeg lett!

 

Kom så, dette fikser fattern lett vettu… yeah right.

Så sto vi plutselig der da. Grusen hadde ikke rukket å stilne under dekkene på den nylig parkerte bilen før jeg hørte et pip fra baksetet:

– Skummert.

Jeg kjente det knyte seg i brystet med det samme. Men dette var jeg forberedt på, så ingen krise. Jeg gikk rundt bilen, plukket opp den lille klumpen opp på armen og gikk mot barngehagen. Da kom det igjen:

– Skummert.

Denne gangen kjente jeg at han presset seg nærmere meg og klemte til. Da var det ikke noe gøy lenger. 6 sekunder tok det å bryte ned fasaden til pappa. Men jeg holdt et tappert smil og tok meg inn i barnehagen som planlagt. Vi hilste på barna og de hyggelige folka som jobber der, men grepet ble ikke noe løsere. Snarere tvert i mot.

Det er rart hvordan hjernen kan snu på flisa i sånne situasjoner. Fra å være innstilt på å marsjere rett inn, levere barnet og marsjere rett ut igjen hadde jeg nå begynt å pønske ut både plan B og C. “Han vil jo virkelig ikke, kanskje jeg bare skal ta ham med hjem igjen, bare akkurat i dag? Eller kanskje han er småsyk, jeg kan jo ikke sette ham igjen da? Hva om han virkelig ikke er tilpasset et liv i barnehagen og rett og slett ville hatt det bedre hjemme? Hva om han aldri vil tilgi meg hvis jeg går fra ham nå?”.

 

Hva om han aldri vil spille gitar med meg igjen?

Heldigvis er de ansatte i barnehagen mye proffere enn oss foreldre i blant. Jeg mistenker at de kan lese tankene våre. For etter noen minutter, akkurat mens jeg satt der med en skuddredd liten plutt på fanget som ikke klarte å akklimatisere seg for dagen, ble han plutselig tatt hånd om av et stort smil han kjenner godt. Hun foreslo at de kunne male litt mens pappa dro hjem. Det var ikke plutten klar for. Ikke jeg heller. Men det var nok det eneste riktige.

Å gud bruttle. Å gå mot utgangsdøra mens du hører lyden av din egen sønn som hylgråter og roper etter deg i bakgrunnen er rett og slett helt hjerteskjærende. Det strider så veldig mot kroppens signaler og all fornuft. I absolutt alle andre situasjoner ville det vært ansett som helt vanlig barnemishandling å bare gå fra et gråtende barn på den måten. Kynisk, iskaldt og uten følelser, men i barnehagen må man liksom det.

De må løsrive seg fra oss. Eller kanskje enda viktigere: Vi må løsrive oss fra dem. Men det svir. Selvfølgelig gjør det det. Alt annet ville vært helt unaturlig. Det skal gjøre vondt å gå fra et gråtende barn.

– Vil du at vi skal ringe deg og fortelle hvordan det går eller? ble jeg spurt på vei ut døra.

Jeg var faktisk forberedt på spørsmålet. De ansatte i barnehagen har en sjette sans for sånne ting og vet at jeg kunne trenge en oppdatering. Men jeg ville fortsatt prøve å holde den tøffe maska som jeg fortsatt til en viss grad klarte å opprettholde.

Så jeg svarte nei.

Så ja.

Så nei igjen.

Så ja.

Min manglende evne til å ta en beslutning ble møtt med et smil. Dette var de nok vant til.

 

Buhu, der borte sitter´n. Håper han har det bra :-/

Ute i bilen igjen falt jeg ned i setet og følte meg som en punktert ballong. Jeg ringte min kjære og hun ventet spent på rapport:

– Hvordan gikk det???

– Nei… det gikk ikke det. 

– Å jasså ja… Så du fulgte ikke rådet du ga meg altså? Du vet: “Sett på deg headsett med musikk og gå derfra..?”, sa hun spydig i det hun siterte meg fra dagen før. Den fortjente jeg. Touché.

Ute av stand til å komme opp med et bra comeback la jeg på og dro videre for å ta fatt på dagens ærend. Men hodet var vel bare 50 % til stede. Hodet var travelt opptatt med å holde tankene og lyden av den gråtende plutten ute. Det som skulle gå så lekende lett hadde fort bitt meg i halen. Det var ikke lekende lett i det hele tatt.

Men så, bare en halvtime senere dukket det opp en mms. Et bilde av en smilende fornøyd plutt som storkoste seg på huska i barnehagen.

Og med ett sto solen opp, Sølvguttene stemte i, verden ble full av sang og alle fuglene kvitret med.

Først da kunne dagen starte.

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sjanseløs uten deg

Noen ganger tenker jeg over hvordan jeg ville klart meg som alenepappa. Jeg tror faktisk jeg ville vært helt ubrukelig.

Det er så mange ting som faller naturlig for deg som jeg må ha skrevet i store bokstaver for å huske. Og det er ikke som at jeg prøver å gjøre en middels jobb, det ligger bare ikke i genene mine på samme måte som hos deg. De stakkars plantene rundt om i huset ville vært døde og begravet innen få dager, hybelkaninene ville tatt over første etasje i løpet av en uke og stakkars plutten ville dukket opp i barnehagen med snuskete klær på vrangen.

Jeg har bare ikke den flyten i ting. Når jeg er alene så flyter det, når du er her så blir ting bare gjort.

 

Jeg legger ikke merke til alt du gjør, men jeg ser jo at skitne klær plutselig dukker opp i skapet og lukter blomstereng. Yoghurtsølet på stuebordet er borte helt av seg selv og erstattet med en vase friske markblomster. Alt den lille plutten trenger å ha med seg står pakket, klappet og klart til avreise hver gang. Alltid.

rAZRKpRJdR

Når plutten er sulten har du maten klar, når pappa er sliten har du smilet på lur. Ikke ønsker du en klapp på skulderen heller. Du bare gjør jobben og går videre til neste. Som en maskin. Når jeg må gjøre noe så vil jeg helst ha riksdekkende tv på besøk. Heltestatus, tale fra kongen og en båt døpt i mitt navn. Og sånn er det hver gang jeg skal støvsuge gulvet. Jeg utsetter det gjerne noen dager og når jeg endelig gjør jobben passer jeg på at du gir meg et velfortjent klapp på skulderen etterpå.

– Det kjennes faktisk som at luften er litt lettere her nå. Kjenner du det?

Du gjør aldri sånt. Du forventer ingen gullstatue på Nationaltheatret bare fordi du har hengt opp en klesvask. Det gjør jeg.

qSL1ZtxJZA

Tur med bikkja OG ut med bleiesøpla?
Ring Dan Børge, denne mannen fortjener sendetid!

Jeg lurer ofte på hvordan aleneforeldre klarer det og jeg kommer aldri frem til et svar jeg kan leve med. Jeg synes det er tøft nok å være to foreldre på ett barn, så hvordan klarer noen å være én forelder mot to barn? Det regnestykket går rett og slett ikke opp. Kanskje om den ene forelderen hadde vært deg, men ikke hvis det hadde vært meg. For alt annet i forholdet er det jeg som er gassen og du er bremsen, men på hjemmefronten er du hele maskineriet.

Selv om jeg er en ganske god far og selv synes gjør en rett så bra jobb på foreldrefronten, så har jeg for lengst innsett at uten deg er jeg sjanseløs.

Plutten synes mamma fortjener roser. Pappa er enig.

/ Gled et Mammahjerte i dag: Legg igjen en high five i kommentarfeltet 🙂

Les også:
Barnehagestart og nervøse mammahjerter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Årets beste sommerminner

Etter gårsdagens innlegg om sommerferien med familien tenkte jeg det var på sin plass å følge opp med en rikholdig bildeserie for å ta dere med bak kulissene og by på et par høydepunkter fra årets beste sommerminner 🙂

Så i dag blir det lite tekst og heller en lang remse med fine bilder. Til disse bildene kan du gjerne nyte litt passende musikk underveis, slik som f.eks denne, som være årets desidert beste sommersang 😀

 

 

Nok prat, la bildene prate. Vi spoler tilbake tiden et par uker tilbake og setter nesa mot hedmarkens skoger for å gjenoppleve litt av sommerferien 2014 🙂

 


Tjuver i hagan! Plutten forsyner seg grovt av markjordbærene.

 


Teo dagdrømmer om leverpostei.

 


Gamle Pete dypper sexylubbet.

 

To gode kompiser mater mort og prater litt om livet.

 


Med 36 grader i lufta var det helt ok med et regnskyll (hilsen blomstene).

 


Denne blomsten har nok tatt seg vann over hodet #badumtss

 


En tørst øyestikker forveksler strå med sugerør. Og blir skuffet.

 


– 500 kroner for han der?! Det var dyrt! Å ja, det er i svenske penger ja.
Da er det greit.


Paleolunsj på gang. Sjekk ut anti-smarttelefonen til fattern 😉

 


En radio som kun tar inn sendinger og musikk fra 60-tallet. Seriøst.

 


Plutten koser seg med farmor, farfar og resten av familien.

 


Roar Benjamin Sommerfugl tar seg en velfortjent pust i bakken.

 


Plutten og farfar <3

 

Hello! Vi kommer til å trenge 7 liter fløte, takk.

 


På jakt etter nordens krokodille; gjedda.

 


Storlom (Gavia Arctica) ute på vift for å sjekke stemningen.

 


Kortspill og god stemning! Word Fight = Årets brettspill! 🙂

 


Hiiiiv og hoi! To papser og tre glade småttiser på tokt.

 

På tross av litt regn var humla godt fornøyd med sommeren, summa summarum #badumtss

Dett var dett 🙂 Håper dere satt pris på turen til hytta. Sleng gjerne igjen en like hvis du ønsker flere bildespesialer i fremtiden, så fikser vi det 🙂

/ High five!

 

Les også:

Barnehagestart og nervøse mammahjerter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Sommerferie med familien

/ inneholder reklame

– “Da er vi på vei da dere”, pleide fattern alltid å si da vi startet motoren og fyrte i gang sommerferien. Det var det definitive øyeblikket sommerferien offisielt var i gang. Endelig kunne man sprette korken av forventningene og nyte sommergleden.

Men så blir man eldre og nå er det jeg som sitter foran og holder i rattet. Og nå starter sommerferien lenge før det er snakk om å kjøre så mye som en meter. Organiseringen for å få det hele på plass tar gudsjammerlig mye tid og pakkingen er kanskje det verste. All den pakkingen.

 

Dette er selvfølgelig ikke alt...


Heldigvis har fattern sørget for å pakke med seg det viktigste.. #prioriteringer

 

Å pakke for seg selv er enkelt, men å pakke for en hel familie er et mareritt. Uansett hvor lite man pakker blir det alltid for mye. Vi kunne byttet inn bilen i en russebuss og den ville fortsatt blitt full. Og vi har bare ett barn! Hvordan folk kommer seg noe vei med to, tre, fire eller flere barn forstår jeg ikke. Vi har riktignok en hund da, men han krever ikke stort. Så lenge han får sitte i fred og slippe smygere hele veien til hytta er han godt fornøyd med det.

Årets sommerferie gikk til hytta for en langhelg med familien, bading, god stemning og norsk sommer. Selv om jeg gledet meg til ferien, var jeg både spent og litt uvel med tanke på turen opp. Nærmere 30 mil i en bil fullstappet av barn, hund, gravid kone, bager og kofferter fra gulv til tak og en pappa som ikke hadde fått i seg morgenkaffen… forholdene var ikke optimale.

Kanskje ekstra spent var jeg fordi vi hadde tatt sjansen på å bytte ut vår vanlige bil med en lånebil, en Toyota Prius+ Seven (7-seter). Og det tror jeg var lurt, for dagen vi bega oss ut på den tre timer lange kjøreturen til hytta var det intet mindre enn 36 grader ute! Trettiseks grader!! Da er det helt greit med en bil som både har godt med beinplass og velfungerende aircondition. Hellige dykker, det er ikke ofte man opplever å gå ut av bilen her i Norge og føle at man har landet i Egypt!

Vel fremme på hytta var det én ting som sto aller øverst på lista: Bading!

 

Sistemann uti er en råtten banan!

 

Temperaturen i vannet var helt klart innafor

Man kan si mye godt om en sommerferie i Syden altså, men ingenting slår en norsk hyttesommer på sitt beste. Grillmat, bading, barn som ler og løper rundt på plenen, gamle slagere på radioen, småprat rundt kortstokken når solen går ned, myggstikk som klør, halvsanne røverhistorier, god mat, godt drikke, familiekos og ikke minst å krype ned i loppekassa om kvelden og bare høre på stillheten til man sovner med et smil om munnen. Fantastisk.

 

Grill hører til

Denne radioen tar bare inn danseband og bygderadio. Merkelig nok.

 

Men man kan jo ikke bare sitte på hytta en hel helg heller, så for å slenge inn en stor motvekt til den idylliske familieferien på hytta kastet vi hele hurven inn i bilen og tok en real harrytur til Sverige. Nu kör vi!

 

Lånebilen Toyota Prius+ Seven i all sin prakt.

Fiffig med holografisk speedometer i frontruta

 


Neste stopp: Harryland

Vel fremme hoppet vi inn på første og beste kjøpesenter og.. vel.. hva skal jeg si. Gud bedre. Det er vanskelig å ikke kommentere en del av de karakterene man møter der. De som henger på Godishuset, Systembolaget eller ved askebegeret utenfor svingdøren. Man kan vel si det sånn at det er skyhøy sokk-i-sandal-føring og veldig lite krystall. Pent sagt.

 

Der moteløver møtes for å diskutere siste skrik. Eller ikke.

Utsolgt for melk, der altså..


Hva?! Utsolgt for brokkoli også?!


På vei hjem fra harryturen oppdaget jeg en annen niftig ting med bilen: Smuglerluke! En egen luke til å smugle varer i, det er jo genialt når man har vært på rødvinshandel og er på vei tilbake til moderlandet. Jeg kan jo se at denne kan være praktisk sånn i det daglige også, men ekstra nyttig når man skal gjennom en bemannet tollstasjon. Bra jobba, Toyota 😉

 

Praktisk!

 

Rastepause i solen med nygrillet kylling. Good times.

 

På vei hjem til hytta stakk vi også innom en gård med grønnsaksutsalg for å fylle bilen med litt annet enn bare bacon og folk-öl. Og med det var plutselig bilen halvfull igjen. Ja, for selvfølgelig må man ha med seg både dartspill, kvoten og pil og bue når man først er på shopping. Med fire voksne og en liten pjokk om bord, passet det helt greit å kunne slå ned de to ekstrasetene i bagasjerommet for å frigjøre enda mer plass.

 

Godt med plass! Vi har jo plass til en ekstra elefant!

 Eller nei vent nå litt.. Fortsatt godt med plass, men hold an elefanten.


Etter flere fantastiske dager med blåbærplukking, grilling, bading, soling, kanopadling, fisking og brettspill var det å pakke snippesken og begi seg på den kjipe kjøreturen hjemover igjen. Ingenting er tristere enn å kjøre hjemover og vite at dette betyr slutten på sommerferien.

Her i huset kaller vi den følelsen for “leirskolefølelsen”. Du kjenner kanskje til den følelsen når du har kost deg glugg i hjel, men så er det plutselig søndag og man sitter hjemme alene og savner alt det morsomme. Alt blir så merkverdig grått og stille. De kveldene er ofte litt triste.

Da er det fint å vite at man heldigvis har ferie enda noen dager til og kan glede seg til en lang frokost morgenen etter med en liten pjokk som har masse på hjertet. Om kusina som lært ham å lage grimaser som en ape, om hvor gøy det var å bade med farmor og alt det andre han opplevde på en fantastisk sommerferie med familien.

 

Var du også på biltur med familien i sommer? Sleng igjen en kommentar 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Barnehagestart og nervøse mammahjerter

* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Plutten visste jo ikke hva han gikk til, så for ham forble nattesøvnen den samme. Men for meg, hans bekymrede mor, hadde de siste sju, ti – okeida; tretti nettene vært rimelig dårlige.

De fleste snakker om hvor hardt det er å sende ettåringen sin i barnehagen fordi det føles for tidlig, mens det er lite fokus på oss hønemødre som av ulike grunner har valgt å være hjemme med knøttet til det blir enda litt eldre. 2,5 år er lang tid.. og jeg skal love deg at man rekker å lage masser av rutiner og trygge rammer i hjemmet i løpet av den tiden.

Men nå var altså dagen kommet for å starte en ny epoke i den bekymrede morens liv. Ja, og i Plutten sitt da, så klart. Mandag morgen og barnehagestart, med tanke på nervene kunne jeg like gjerne stått foran en oppkjøring for å ta lappen. Men sola skinte og Plutten var intet mindre enn superklar. Da vi ankom barnehagen, var det fullt liv på uteområdene, «Barna!», ropte Plutten og pekte fornøyd. På trappa inn til avdelingen ventet verdens bredeste smil; «Hei Gustav! Jeg heter Line og jeg har ventet sånn på deg!».

 

En ny hverdag venter..

Jeg kjente skuldrene slippe taket i øreflippene, og hjerterytmen synke betraktelig. Gustav smilte sjenert, og jeg hadde bare lyst til å gi Line en klem. Hun tok oss med på en omvisningsrunde, og innendørs var det jo både ark og tegnestifter, byggeklosser og magneter, biler og bilbaner som vi aldri hadde sett før! For en lykke.

Etter at den verste sjenansen hadde lagt seg, gikk Line og Plutten for å finne biler, og så satt vi der, da.. Peter smilte oppmuntrende til meg, mens jeg kjente et hav av følelser romstere fra topp til tå. Skulle dette gå bra likevel? Var alle bekymringene mine til ingen nytte – som vanlig..? Glemt var i alle fall vi, lett utkonkurrert av biler og en engasjert pedagog.

 

Pappa Overflødig ble god på å bygge figurer..

På dag to var planen at vi foreldre skulle trekke oss litt tilbake, så da det nærmet seg lønsj sa Line at vi gjerne kunne sette oss på pauserommet en stund. Plutten vinket til oss da vi gikk, og jeg syns jeg merket at han var litt urolig for å være alene. «Dette går bra!», sa Line, «Jeg henter dere hvis det trengs.»

Så satt vi der igjen, da. Peter nøt nytraktet kaffe, mens jeg ventet på at Line skulle brase inn døra hvert øyeblikk. Hvor lang tid ville det ta før han gråt etter mamma eller pappa? Men tiden gikk. Nærmere bestemt to og en halv time. 2,5 timer! Da vi endelig stakk hodene våre ut, var det helt stille på avdelingen. Ingen barn, så vi listet oss rundt til vi innså at hele gjengen var ute i det pøsende regnværet. Vi tittet ut vinduene, og der fant vi til slutt vår lille guttemann, som var overlykkelig over å få plaske i regndammer og søle og grise – akkurat sånn som toåringer elsker å gjøre, men som mammaer hjemme i perm ikke er videre glad i… Jeg innrømmer glatt at samvittigheten til mor fikk seg en liten knekk akkurat da.

På den tredje dagen skulle Plutten og jeg ordne opp uten papsen, og denne morgenen var lillegutt litt småtrøtt og klengete. Det stakk i hjerterota, hadde de første dagene vært for gode til å være sanne? Etter en halvtimes tid kom Line bort til meg og sa at hvis jeg ville dra derfra nå, så hadde det vært fint. Nå skulle de først tegne litt og så var det tid for lønsj. Så da hadde det i grunnen passet fint hvis jeg ville trekke meg tilbake..

Hæ? Men… Gå.. nå..? Plutten ville jo bare sitte på fanget mitt? Line leste meg som en åpen bok: «Det kommer til å gå så fint. Bare fortell ham at du skal dra, men at du snart kommer tilbake for å hente ham igjen. Husk at jeg ringer deg hvis det skulle være noe.»

Overrasket over hvor emosjonell jeg plutselig ble, gjorde jeg selvsagt som Line sa. Jeg forklarte at nå skulle mamma dra, men at jeg gledet meg til å hente ham igjen om ikke så lenge. Og Plutten nikket før han løftet hånda og vinket. Jeg trodde ikke mine egne øyne. I bilen hjemover visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg følte meg jo usannsynlig sutrete som ikke bare satte pris på hvor bra det gikk, men samtidig var det så uvant for meg å overlate ham til noen andre.

 

Ingen mamma i sikte, går dette bra..?

Såpass uvant var det at jeg tok meg i å fundere på om de hadde nummeret mitt i tilfelle han trengte ny bleie. Det falt meg liksom ikke inn at noen andre skulle skifte bleie på sønnen min.. Timene sneglet seg av sted, og da jeg endelig ankom barnehagen en god stund senere, var jeg intet mindre enn barnslig, hoppende glad. Plutten lyste opp da han så meg, der han sto i full regnværs-outfit og med en blå spade i den ene hånda. Gjensynsgleden var stor! For mor.. Plutten skulle nemlig ikke hjem. «Hæ? Skal mamma dra igjen..?», mumlet jeg. «JA.», svarte den lille mannen og snudde seg bort for å leke mer.

 

Ser du ikke at jeg er litteranne opptatt her, eller..?

 

Dagen etter skulle vi ha oppstartssamtale klokka ti. Jeg var ekstra spent, siden det betød at både Line, Peter og jeg skulle gå fra Plutten samtidig. Han virket litt forvirret da vi forsvant ut døra, og jeg var helt sikker på at nå kom det til å bli tårer. Da vi var ferdige med møtet etter en time, forventet den bekymrede mor å finne Plutten oppløst i tårer på en eller annen voksen sitt fang. Gjett hvem som svinset rundt, glad og fornøyd sammen med de andre barna..

Da han fikk øye på Peter og meg, ble han åpenbart irritert før han mumlet: «Mamma, pappa. Hadet.» Jeg, som hadde sett for meg en stor knuseklem og pur gjensynsglede, ble stående å måpe før Peter brøt ut i latter. «Hahaha! Skal mamma og pappa dra?»
«JA!», svarte han alvorlig, før han løp bort til de andre igjen. Line smilte bredt da vi vinket oss ut, og jeg kunne ikke annet enn å humre da vi tok på oss skoene. Dette var tydelig hans arena nå. Ikke plass til hverken mammaer eller pappaer!

 

Mamma- og pappafri sone, takk!


Barnehagestart.. Så er det kanskje tøffest for mor? Denne uka har jeg altså tilbragt mye tid i barnehagen, og det viktigste som slår meg er hvor ufattelig bra barna har det. De stimuleres på så mange flere måter enn man har sjans til å klare hjemmefra, de lærer å bli selvstendige, de får nye venner og de blir godt tatt vare på av mennesker som brenner for barna og jobben sin. Det er nye ting å finne på hele tiden, og hva er vel bedre enn en Elise som leser historier inni en hjemmesnekret hytte av pledd – eller en Tore som kan bygge magnetklosser dobbelt så lenge som mamma eller pappa hadde giddet, til sammen?

Imidlertid er jeg glad for at vi har satt av god tid til tilvenning, slik at Plutten får korte dager i starten. Det er uvant med ny hverdag også for han, han blir sliten, og det føles godt å kunne hente ham tidlig.

Problemet er bare at jeg hver dag må krysse fingrene for at jeg får ham med meg hjem 🙂



Les også:
– Gravid, oppblåst og full av promp

* Følg Plutten, mams og paps på Facebook *