Vi som utleverer barna på nettet

Det siste året tror jeg ikke det har gått en eneste uke uten at noen spør meg om hva jeg tenker om å utlevere barna på nett, hvor grensen går, hvilke bilder man kan legge ut, hva dette vil si for barna i fremtiden etc.

Denne uken er intet unntak, men først i dag slo det meg at det sikkert ikke bare er journalister og den slags som lurer på dette, men også mange av dere der ute.

 

– “Hva tror du barna dine vil si om at du har brettet ut oppveksten deres på nettet?” (sitat: alle journalister noensinne)

 

Så derfor kommer mitt utfyllende svar på det her, i form av svar på 10 spørsmål jeg mottok fra en ivrig student som skriver masteroppgave om akkurat dette (Hei Joachim).

Så, som de sier: Here goes.

 

1. Hva er dine generelle tanker rundt deling av barn og unge i sosiale medier?

Jeg antar at det er bilder det siktes til her og jeg mener det er helt naturlig at folk ønsker å dele både bilder og info om sine barn i sosiale medier. For sosiale medier er et sted man prater om seg og sitt, og for småbarnsforeldre er barna en stor del av deres liv og hverdag, på samme måte som fluefiskere deler bilder av både fisk og fiskeutstyr.

 

2. Noen deler mer enn gjerne fra hverdagen med sine barn, mens noen er veldig restriktive på hva de legger ut av bilder og info. Hva gjør at du er såpass komfortabel med å skrive en slik blogg?

Jeg har hele tiden vært bevisst både på at det går en grense og hvor grensa går. Denne vissheten om at det faktisk foreligger en grense for sensur har gjort at jeg også føler meg komfortabel med å dele bilder og info som ligger innenfor min komfortsone. Dessuten har jeg frua som dommer og jury i tvilstilfeller.

 

3. Får du ros og/eller kritikk for å skrive en slik blogg som du gjør? Hva pleier det i så fall å gå ut på og hvordan håndterer du det?

Ja, jeg får veldig mange tilbakemeldinger, både ris og ros. 99 % ros heldigvis, men noen vil selvfølgelig være uenig i mine vurderinger. Noen er kritiske til å dele så mange bilder og info fra barnas liv, men for det meste er det vel helt vanlig uenighet rundt meninger og holdninger. Og det er greit, vi er jo ikke født like tross alt. Noen vil la barna ligge og gråte seg i søvn, for meg virker det helt unaturlig. Folk er forskjellig.

Saklig kritikk og tilbakemeldinger tar jeg til meg eller gir et berettiget svar tilbake, men usakligheter og tullball lar jeg skli ut i evigheten. Eller svarer med samme mynt 😉

 

4. Har du regler eller prinsipper på ting som du bevisst ikke deler på bloggen eller sosiale medier? I så fall, har du eksempler på ting du ikke deler og som du mener ikke hører hjemme på sosiale medier, i blogg eller på internett generelt?

Selvfølgelig har jeg grenser for hva jeg deler med resten av verden. Veldig intime ting og nakenhet faller naturligvis inn under denne kategorien. Barnas nakenhet da i hvert fall, selv har jeg jo posert naken på bloggen for ikke lenge siden. Overraskende nok.

 

yb_uJARJd-

Jeg deler heller ikke stort av det som oppfattes sårt og nært, slik som triste øyeblikk og ting som føles mer privat. Det er en privat sfære også og den tror jeg det er veldig viktig å holde på. Jeg vil ikke og synes ikke at man nødvendigvis må dokumentere absolutt alt man gjør. Det må være en egen del av livet forbeholdt kun familien også.

Dette kjenner jeg for øvrig mer og mer på etterhvert som eldstemann nå begynner å bli eldre og leverer fantastiske gullkorn hver eneste dag. Veldig mye av dette er små skatter som vi beholder for oss selv.

 

5. Ser du ofte eksempler på delinger du reagerer på og som du tenker at ikke burde blitt delt? I så fall, hva pleier dette å dreie seg om?

Tja tjo, jeg vil vel heller si at jeg ser eksempler på at folk omtaler og portretterer barna på en måte jeg selv ikke ville gjort. Men igjen: folk er forskjellig. Jeg tror de aller fleste foreldre har god selvjustis for hva som virker riktig for seg og sin familie.

Med fare for å henge ut noen vil jeg ikke komme med spesifikke eksempler, men med så mange foreldrebloggere og en hel nasjon på sosiale medier, vil man jo ganske ofte se eksempler på ting man ikke selv ville gått for.

Jeg antar for øvrig at mange synes at min blogg går langt utover hva de selv synes er ok for sine barn, så her skal jeg ikke kaste stein i glasshus.

 

6. Som en blogger bak en populær blogg, føler du at du har en annen forventing til det med å dele bilder og info av dine barn enn det “vanlige” folk har? Hva tenker du i så fall om det?

Ja, absolutt. Bloggen min handler om meg og min familie og da er det bare naturlig at det dukker opp mange bilder og info om barna. Hadde jeg ikke hatt bloggen ville jeg ikke delt like mye på mine private sosiale medier. Jeg tror fort jeg hadde blitt slettet av mine facebook-venner om jeg la ut bilder og historier om barna mine hver eneste dag 😉

 

7. Er det mer akseptert å dele skriftlig info om barn og unge enn å dele bilder? I så fall, finnes det info man heller ikke bør dele når det kommer til tekst?

Ja, til en viss grad, men tekst legger et helt annet premiss enn bilder. Tekst kan formes og tilpasses i det uendelige, et bilde viser alt og er langt mer grafisk også som senere referansemateriale. Jeg tror det er lettere å trampe over med bilder og med en tekst kan man også forme historien i langt større grad i den retning man selv ønsker.

Et bilde er tross alt et bilde, men med tekst har man full kontroll over hva leseren ser. Når det er sagt så kan en tekst være like upassende som et bilde, igjen kan man se for seg ting av en intim karakter som ikke egner seg verken som tekst eller bilde ute på nettet.

 

8. Hva tror du grunnen er til at noen er komfortable med å dele mye mens noen omtrent ikke deler noe?

Nei, hva er det man sier da? Folk er forskjellig. Noen er introvert, andre er ekstrovert. Noen vil gjerne dele av sitt liv med andre, mens andre vil leve mer for seg og sitt. Litt på samme måte som at noen gjerne vil krysse hav i en pappkano, mens andre er godt fornøyd med å jobbe på NAV.

 

9. Ser du noen farer ved å dele på sosiale medier, eller i ditt tilfelle, blogg? Hvordan håndterer du i så fall det?

Joa, man åpner jo huset for hele Norge. Absolutt hele Norge. Og uten filter kan man heller ikke sile ut de man kanskje ikke normalt sett ville invitert inn. Det kan være en skummel tanke, men folk flest er ålreite dyr og så langt har det ikke vært et nevneverdig problem.

Men jeg har installert boligalarm og trener boksing regelmessig, bare sånn i tilfelle 😉

 

10. Ser du noen forskjeller ved å legge ut ting på bloggen din og på sosiale medier som Facebook og Instagram? I så fall, hva er disse forskjellene?

I mitt tilfelle utgjør blogg, facebook og instagram den hellige treenighet, så her er det ingen forskjell for meg. Jeg lenker alle tre sammen til én stor flate. Men det er stor forskjell på hva jeg legger ut på bloggen og min private facebook-profil.

For på min private profil er det stille som i grava. Før skrev jeg ofte artige små statuser og la ut bilder når jeg gjorde kule ting, men nå følger jeg stort sett bare med på andres snikskryt og scroller meg forbi all reklamen i stillhet, slik som alle andre.

 

Dett var egentlig dett, men spørsmålene tar ikke opp dette med barnas fremtid og det vil jeg veldig gjerne si noen raske ord om også.

For mange spør om hva jeg tror barna vil si om at oppveksten deres brettes ut på nettet. Ja, jeg vet at det er et sjansespill og ja, det er en sjanse jeg er villig til å ta på vegne av min familie. Barna våre ble født inn i dette, litt på samme måte som kongebarna (ingen sammenligning for øvrig). Dette er kortene de har fått utdelt.

Ingen vet hva fremtiden bringer, om barn av kjente bloggere vil bli hengt ut på skolen eller om de får heltestatus. Dette tror jeg uansett henger mer på deres personlighet. Men teamet har vært oppe mange ganger her hjemme og vi har landet på at vi tror det kun vil være positivt.

Det at jeg er så privilegert at jeg har mulighet til å jobbe med denne bloggen fører med seg så mange goder for barna at vektskålen uansett blir tung på den positive siden. Som en generell hovedregel tenker jeg at alt jeg selv ville synes var ok at mine foreldre hadde lagt ut om meg, er greit.

Å ta en slik vurdering på andres vegne er et stort ansvar, men selv om bloggen inneholder mange bilder og info er den verken utleverende eller sjenerende på en uforsvarlig måte. Så håper jeg barna er enige i den vurderingen når den tid kommer.

 

Sånn, da var vi i mål. Da har jeg gitt et skikkelig svar på det en gang for alle.

Men hvis DU sitter inne med flere spørsmål i samme gate, så er DETTE tidspunktet å komme med dem. Legg igjen en kommentar, intet spørsmål er for teit.

… eller jo, det er det jo, men jeg svarer på alt okke som 😉

 

Me sjåast!

 

P.S. Jeg har for øvrig skrevet om dette tidligere også, i innlegget: Er det greit å utlevere barna på nett?

 

/ utleverende hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

MÅ man sende barn i barnehagen?

Hvorfor har det blitt slik at norske barn gå i barnehagen? Dette og flere andre kritiske spørsmål ble reist i en interessant kommentar av Marius i går under innlegget Klar for barnehagestart?:

“Hei. Hvorfor må du sende han i barnehagen hvis du egentlig vil ha han hjemme? Hvorfor må iheletatt noen sende barna i barnehage? Ingen kjenner barnet så godt som foreldrene, å ingen er bedre til å ta vare på barnet enn dens egen mor og far. Folk skylder på økonomi og sosial utvikling, jeg mener at det fins uendelig mange ting å spare inn på for å klare å være hjemmeværende. Forskning viser at barn som har vært hjemme ikke har mindre sosiale ferdigheter enn de som har gått i barnehage. Forskning viser også at barnehagebarn har mer adferdsvansker. Hva synes du om å sende barn under 1år i barnehage og at de skal være det lengre enn en arbeidsdag? Foreldre vet aldri alt barnet opplever i barnehagen. I mitt syn er det helt sykt at vi setter barn til verden for og så å sende det bort fra oss hele dagen. På 70-tallet var det 2% som gikk i barnehage , nå er det over 90%. Vi vet ikke utfallet av denne utviklingen enda, men hittil er den mange ting som går i negativ retning, som adferdsvansker, stress, ADHD osv. Det værste er at det nesten er tabu å snakke om å ha barna hjemme, alle sier at barna har det best i barnehage, men de har ikke grunnlag for å si d”.

 

Først av alt: Jeg setter veldig stor pris på at folk tør å stille vanskelige spørsmål, så takk for det! Derfor synes jeg også at Marius fortjener et skikkelig svar.

Og her kommer det.

Slik jeg leser det spør du egentlig om følgende: Hvorfor er det blitt slik at man sende barna i barnehagen?

Og det er et godt poeng, for man må absolutt ikke det. Jeg synes det er hjerteskjærende å høre om knøttsmå barn som kommer først til barnehagen og drar sist hver eneste dag. Jeg får også klump i magen når jeg hører om barn som ikke har rukket å bli ett år blir overlatt til barnehagens omsorg. I sånne tilfeller er det lett å tenke at det virker uansvarlig av foreldrene som ikke har tid til å ta vare på sitt eget barn. Og tro meg, dette har jeg kjent på mange ganger. Det er dog vanskelig å sette seg inn i alle andres situasjon og vite hva deres hverdag består av.


Andres situasjon må ikke vurderes med et snevert tunnelysyn #badumtss

For å være ærlig tror jeg nok de aller fleste skulle ønske de kunne gå hjemme med barna lenger, men så er det ikke bare lett det heller. Det økonomiske aspektet er selvfølgelig én del av det, men det er jo faktisk også veldig krevende å gå hjemme med barn. De skal aktiviseres, de skal underholdes, de skal stimuleres intellektuelt og de skal utvikles fra baby til barn. De skal klargjøres for livet videre og det er ingen liten oppgave man kan ta lett på.

Det er rett og slett skummelt å skulle bære det ansvaret på egne skuldre og jeg tror mange er såpass ydmyke og gudfryktige til denne oppgaven at de heller velger å stole på barnehagen fremfor seg selv. Det er så mange elementer som skal på plass og som foreldre er man hele tiden redd for at man kanskje ikke strekker til over hele fjøla.

Så langt har vi hatt den fantastiske muligheten til at pjokken har kunnet gå hjemme med hjemmeværende mor frem til 2,5 år, men nå er det på tide at noen andre tar over. Jeg kjenner at nå som han er to og et halvt ønsker jeg at han skal komme seg i barnehagen ikke først og fremst for vår del, men for sin egen del. Nå som han har alle grunnferdighetene inne er tiden kommet for at han tar det neste steget på stigen og der trengs mer enn bare mor og far. Jeg tror det er veldig sunt for små barn å komme seg inn i en barnehage for det sosiale miljøet, for alle aktivitetene, for å kjenne på en ny hverdag og for å løsrive seg litt fra mor og far.


– Ah, ingen mams eller paps i sikte. Nice!

Norske barnehager er også i en særposisjon ved at de ansatte som jobber der er utdannede pedagoger som vet hva de driver med. Dagens barnehager er proffe institusjoner med årshjul, aktivitetskalendre, pedagogisk utviklede planer etc. Jeg tror det er veldig gode læremiljøer for små hoder som skal klargjøres for neste skritt opp til skolenivå. Og der tror jeg fatterns youtube-skole kommer til kort på sikt.

Læring er en viktig del, det sosiale et annet. Jeg tror ikke viktigheten av at barna blir del av et større miljø tidlig skal undervurderes. De sosialiseres, former relasjoner, håndterer konflikter og lærer seg å tilpasse seg andre. Det går litt i stampe når man bare henger hjemme med mamma og pappa dagen lang. Selv om jeg absolutt tror vi kunne klart å gjøre jobben med å forme ham til å bli en bra fyr på egen hånd, så kjenner jeg at jeg jo ikke er et barn lenger selv.

Jeg klarer ikke alltid å kommunisere med ham på hans premisser. Jeg klarer ikke å legge grus på hodet, riste det av og le meg i hjel 20 ganger på rad. Men det trenger han. Så tenker jeg at han heller kan komme hjem til oss etter en dag i barnehagen for kos og historiefortelling, for gudene skal vite at jeg gleder meg til å høre om alt han har opplevd i løpet av en dag og ta del i hans fortellinger. Han trenger ikke bare noen som tar del i hans hverdag, men noen som er en del av den. Hans likemenn. Han trenger kolleger, ikke bare samtaler med sjefen og styreformann 😉


– Og så skjedde det, og jeg bare, og han bare, og hun bare, og jeg bare…


Vi har for øvrig landet på et slags kompromiss vi da og gått for 80 %. Da får han fire dager i uken i barnehagen og tre hjemme (én ukedag + helg). Jeg synes det virker som en fin fordeling. Dette gir oss også muligheten til å få ting litt mer på stell hjemme. Siden mor i huset nå skal over i ny mammapermisjon er tiden moden for at han utvikler seg utenfor husets fire vegger og at vi får den drahjelpen til oppdragelsen som barnehagen kan tilby. Selv om man sikkert kan kjempe med nebb og klør for å ha barna gående hjemme så lenge som mulig, så tror jeg det er veldig viktig at man også gir slipp på dem og lar dem oppdage verden på egen hånd. Det er litt sårt, men jeg tror det er viktig.

For å vende på det da. Motpolen til å sende barna (for) tidlig i barnehagen er å ha dem hjemme for lenge. Se for deg å ta ansvar for grunnleggende skolegang selv hele veien opp til ungdomsskolenivå. Så skal barnet gå rett inn i skolesystemet fra 7. klasse, men så viser det seg at mor og far helt har glemt å lære barnet vesentlige ting som f.eks historie. Så sitter du der med et barn som kan skrive pent og telle til 10, men aldri har hørt om andre verdenskrig. Haha! Okei, det eksempelet ble i overkant søkt, men du ser sikkert hvor jeg vil hen. Det er en trygghet i å vite at barnet skal innlemmes i et institusjonalisert system som har tatt hensyn til alle variabler.


– Pappa, er det et neshorn?
– Uhm, nei.. Vi glemte bare å ta for oss dyrene i Afrika… sorry.

Som en siste ting vil jeg si at jeg er HELT ENIG med deg hva gjelder at det virker som et tabu å ha barna hjemme. Og det synes jeg er rart. Men jeg merker det når jeg forteller folk at han fortsatt er hjemme. Det er noe i blikket deres. Det er en slags forventning som blir brutt og man får en følelse av at man har handlet uansvarlig. Og der må jeg bare få si at jeg i realiteten synes det er stikk motsatt. Jeg skal ikke si hva andre skal gjøre altså, men gitt muligheten vil jeg si at det er langt bedre å ha et barn hjemme et år ekstra enn å sende en baby i barnehagen som verken kan gå eller gjøre rede for seg. Men som sagt, det får vel bli opptil enhver å bedømme selv.

I bunn og grunn tror jeg de fleste gjør det de anser som det beste for seg og sin familie. For mange betyr det å sende barna i barnehagen, men ikke for alle. For vår del føles det i hvert fall riktig å ta steget nå, både for oss og ham 🙂


– Okei fattern, huska er godkjent. Du kan gå hjem nå.


Kom gjerne med kommentarer hvis du er enig / uenig, for som alle vet er jeg ingen ekspert når det kommer til barnehager. (Dere som tar den referansen vet hva jeg prater om ;-))

God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vær litt forsiktig, da!

Da jeg var yngre sa mamma alltid at jeg måtte være forsiktig. Uansett om jeg skulle på stranden eller bare ut en tur. Kjør forsiktig. Vær forsiktig. Pass på deg selv. Det prellet bare av som vann på gåsa. Jeg forsto aldri hvorfor hun gadd å si det gang på gang, men nå har jeg innsett at det er en slags foreldrerefleks.

For jeg har bestandig tenkt at jeg skal være en kul far som tar ting som det kommer. Jeg har alltid sagt at det er meningen at unger skal falle og slå seg, de skal ikke sys puter under armene på. Men så får man egne barn…

 

Forsiktig nå, pluttis!

Det er stor forskjell på teori og praksis når det er ens egen lille pjokk som står og balanserer høyt oppe på toppen av sklia. Først prøver jeg selvfølgelig å være kul og rolig.

“Ja ja kompis, hvis du faller ned nå får du skylde deg selv!”

Men han gir seg jo ikke av den grunn. Han er 2 år og har en hel verden å utforske. Så han griper tak i gelenderet og strekker seg enda høyere opp på tå. Igjen prøver jeg å ikke gripe inn. Jeg minner meg selv på at barn som får blåmerker og skrubbsår under oppveksten lærer seg å respektere farer når de blir eldre. Men…

“Hvor har du tenkt deg egentlig? Ut på plenen? Kom så pluttis, bare bruk sklia som vanlige folk. Ikke tull mer nå”

Men så begynner jeg å trippe utålmodig. Sklia som tidligere så stødig og robust ut begynner å se mer ut som en vaklevoren plastleke. Pjokken kan jo umulig ha kontroll? Vet han hva han driver med eller har han egentlig balanse som en full apekatt på et skip? Dette kan jo aldri gå bra, han kommer til å falle. Og hva da? Tenk om han får hull i hodet, slår ut en tann, brekker en arm, eller enda verre; knekker nakken? Skal jeg virkelig bare stå her og la det skje? Er jeg virkelig så uansvarlig? Neppe! Så da løper jeg til:

“Øy, Johnny-Bob, kan du ikke være littegrann forsiktig da?!”

Men han hører jo så klart ikke. Smiler heller utfordrende til meg, som om han vet at hjertet mitt allerede befinner seg langt oppe i halsen. Til slutt klarer jeg ikke mer:

“Hei! Forsiktig, sa jeg!”


Men for…

Idet jeg tar tak i pjokken spør jeg meg selv en siste gang: “Men Peter, du har jo sagt 1000 ganger at det er viktig at barn får falle og slå seg, hva skjedde med å være litt prinsippfast?”

Og til det svarer jeg enkelt og greit: Glem det! Prinsippfast får vi være i morgen. Pjokken nekter jo plent å være forsiktig. At han ikke bare kan være mer forsiktig? Jeg skjønner ikke hvor han har det fra?!

Moren hans har vel stort sett aldri brukket mer enn en negl, mens jeg blant mye annet har slått hull i hodet 10 ganger oppigjennom. Jeg skulle vel ha hørt mer på muttern. Ikke bare fordi det ville spart meg mang en tur på sykehuset, men jeg hørte jo ikke på henne, hvorfor skal plutten høre på meg? I sånne stunder får man bare krysse fingrene og håpe at visse ting ikke går i arv…

 

…men det ser ikke spesielt lovende ut.

 

Les også:
Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Faen, så fort de lærer

“PETER, nå MÅ du slutte med den banninga di!!”

Skyllebøtta kommer med kraften til en liten orkan og ørene mine bretter seg ned som på en valp som har tisset i sofaen. Så har det altså skjedd igjen: Noe har gått galt og kjeften til far har løpt løpsk. Det trenger ikke å være at bilen har kollapset, det holder lenge at en gaffel går i gulvet for at far skal lire av seg et ukvemsord. Jeg har ikke tenkt til å gå i detaljer på hvilke ord som gjerne bobler opp til overflaten, men kroppsdeler under beltestedet er jo populært, så vel som klassikere som omtaler djevelens bopæl og stort sett alle ord på F.

Dette er selvfølgelig ikke bra og jeg legger meg paddeflat for kritikken. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å gjøre noe med dette, for det har jeg. Men det funker rett og slett ikke med sånne  familievennlige erstatningsord av typen: “Men for fasanjakt da!”. Jeg har prøvd, men det funker bare ikke. Det er rett og slett ikke nok trøkk i det. Det blir som å prøve å kjøre i 100 i førstegir.

 


Ka farsken?

Men jeg har jo innsett at nå som jeg har en liten hermegås i hus, så har jeg ikke lenger den samme retten til å banne som før. Jeg har prøvd å påberope meg banning som en menneskerett, men frøkna kjøper det rett og slett ikke. Og greit er det, for jeg vil jo ikke at plutten tropper opp i barnehagen en dag og begynner å lire av seg kraftuttrykk så hårreisende at tantene får hetetokter.

Så hva skal man gjøre da? Problemet er vel ikke at jeg ikke klarer å slutte å banne, for hvis jeg skal være ærlig: Jeg elsker å banne. Det føles så riktig når det bare må ut. Når stekepanna går i bakken og hele middagen danderer seg fint utover kjøkkenflisene. Når man måker foten rett inn i et bordbein og skreller av halve lilletåa som en banan. Da er det ingenting som smaker bedre enn å brøle ut de verste banneordene man kan komme opp med. Og da kan du bare glemme at det hjelper å si: “Kamomille og plysj, der gikk den dukken gitt”. Da må det langt kraftigere lut til, det er bare sånn det er.

 


“Jammen, stekepanna…”


Banning føles som en søt hevn, en slags rettferdiggjøring av urettferden som har veltet seg over meg. Og jo verre banningen er, dess søtere er hevnen. Men jeg har altså innsett at jeg blir nødt til å slutte, for her forleden dag skjedde nemlig det som ikke skal skje…

Jeg sto på kjøkkenet og frua satt ute i stua. Jeg husker ikke hva det var hun ville, men hun ropte nå i hvert fall på meg i kjent stil. Da jeg først ikke responderte på hennes lokkende kall, klemte hun til et jungelbrøl med større kraft. Peter, ropte hun. Peter!! Akkurat i det jeg snur meg for å gå ut i stua og sjekke hva som er på ferde, ser jeg plutten komme tassende inn fra stua og rett mot meg. Så stopper han i døråpningen, tenker seg om litt og så roper han helt plutselig ut sitt aller første skjellsord.

“PETEEEE!!”

Jeg knakk sammen av latter på kjøkkengulvet og hørte at Christina gjorde det samme ute i stua. Vi lo oss fillete mens plutten sto lettere sjokkert og så på. Det var så hysterisk ironisk, søtt og merkelig alt på en og samme gang. Plutten likte responsen på det nye ordet sitt såpass godt at han nå går rundt og sier det i tide og utide. Peter ditt og Peter datt.

Jeg har ikke ord for hvor godt det føles at plutten glatt har oversett mine kraftsalver og heller gikk for å kopiere apebrølet til moren sin. Det føles som en personlig seier og jeg vet at selv om Christina holder tett om det, så må det ha vært et stort moralsk nederlag for henne.

I sånne stunder må man bare elske livets ironi og til deg Christina, har jeg bare følgende å si:

 

Ædda bædda buse, du er ei truse


Her har vi gått rundt og fryktet dagen lille pluttemann skal ta etter vokabularet til far sin, men så ender han altså opp med å gå i motsatt retning. Vår lille hermegås, klok som han er, gikk til slutt for å bruke det “skjellsordet” som oftest blir kastet rundt her i huset.

“Peteeee”

 

/ lik hvis du også liker livets ironi

Les også:
Plutten spiller thujaball
Søtest ved leggetid

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søtest ved leggetid

“Jammen… Jeg kan jo ikke legge ham nå, har er jo i knallhumør! Se på´n da, hør som han ler!” Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella.

En velkjent strofe fra Sun Tzus “Kunsten å krige” lyder: Hold dine venner nærme og dine fiender nærmere. Litt sånn føles det rundt leggetid. Trebilene han ikke enser tidligere på dagen er plutselig de morsomste lekene i universet. Fatterns prompelyder som tidligere ble mottatt med et halvhjertet smil, hylles plutselig med trampeklapp og stående ovasjoner.

Nå vet ikke jeg hvordan det er i de tusen hjem, men her i huset gjelder dette stort sett bare for fattern. Kanskje er det også derfor mor i huset oftest legger plutten. Når jeg får ansvaret for leggingen kan det ofte gå helt skeis. Problemet er kanskje at jeg undervurderer ham og tenker at han bare er et lite barn. En liten kladd med godhjertet trolldeig som velvillig lar seg forme.

Hvis han roper ut sin misnøye som en italiensk operasanger når jeg prøver å legge ham, så tar jeg ham opp igjen. Koser litt, leker litt og prøver igjen. Funker ikke det, så er han sikkert sulten. Ja, for noe må det jo være. Jeg ser Christina riste oppgitt på hodet når jeg kommer ned trappen bærende på en livat liten pysj. På vei inn i stua passerer jeg speilet på garderobeskapet og alt jeg ser er et lite barn i armene på en stor kladd med trolldeig.

 


Overtrøtt? Neida, måtte bare sjekke noe viktig på macen til pappa

Etter hvert som våre metoder for å få plutten i seng utvikler og forbedrer seg, ser vi også at hans forsvar utvikler seg for å holde tritt. Det er et slags evolusjonskappløp mellom ham og oss, som kjent fra evolusjonsteori på skolen. Sjiraffen med den lengste halsen når opp til mat som er utilgjengelig for de andre. Rovdyret med de raskeste labbene får tilgang på byttedyr som andre må gi tapt for. Små barn som setter opp sitt søteste smil og ler av alt pappa gjør, slipper å legge seg.

Det føles litt som slangen og eplet fra kunnskapens tre i Edens hage. Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet det er feil, men så ser jeg bort på plutten og han smiler så søtt. “Kom igjen a pappa, du kan ikke mene at jeg skal legge meg nå? Vi som har det så gøy. Jeg er så glad i deg, pappa min. Kan vi ikke leke bare litt til?”. Ordene står skrevet i øynene på ham og jeg vet jeg ikke burde, men så tenker jeg: “Er det så farlig da? Kan han ikke bare få lov til å leke litt med fattern? Livet er for kort til å være streng hele tiden”. Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella. Igjen.

 


Plutten 1 – Pappa 0

 

Trikset er å tidlig identifisere når man blir manipulert. Som en grunnregel bør man egentlig behandle leggetid som en tyrkisk basar: Du vet de kommer til å prøve å lure deg, så mistenk alt, alltid. Er det egentlig et ekte smil eller er det bare et spill? Er pappas grimaser egentlig så morsomme eller er det mulig noen smører litt tykt på? Er det egentlig bare gurkemeie eller er det faktisk safran?

Straffen for å få etterkomme slik søt kveldsmanipulasjon merker man fort. Han er egentlig trøtt som en rumpepinne, men det er jo mye morsommere å leke med biler og plastelina enn å ligge stille i en seng og glo i taket. Men det er her man må takke nei til det fristende eplet. Det er ikke noe hyggelig å måtte legge et barn som ikke vil legge seg, men det er jaggu ingen kopp med te å fly opp og ned trappene for å forgjeves prøve å legge et overtrøtt barn som står og hopper i senga. Spesielt når man vet at det er sin egen skyld.

 


Manipulert igjen… #idiotfjes

 

På sånne kvelder tenker man: Nå har jeg lært. Endelig har jeg lært. Men noen kvelder så er det på´n igjen. Den ødelagte episoden av “På tur med Dag Otto” er for lengst glemt og man ser ned på et pjokk som ikke kunne vært noe søtere om han hadde vært en dvergkanin tyllet inn i sukkerspinn. Jeg vet jeg burde si nei, men det er bare så vanvittig søtt når han smeller opp sitt mest hjerteknusende smil og ler så han ramler over ende. Jeg har så vanskelig for å akseptere at det bare er et spill for galleriet. Kanskje har han bare endelig innsett hvor morsom fattern faktisk er?

Men så kommer jeg på at det er det samme med bikkja. Hvis vi lar ham hoppe opp i sofaen begynner han å ta seg friheter og før du vet ordet av det så ligger han på puta om natta og spiser ostepop. Gi´rem lillefingern så tar´em hele hånda, sies det. Så sorry plutten, jeg skulle gjerne latt deg sitte oppe halva natta og spise kornbjørner og spille Papa Pear på iPaden, men jeg vet at regninga blir så altfor høy hvis du får bestemme.

 

Det er lett å la seg lure av dette uskyldige ansiktet…
men gi det et minutt.


Busted!

 

Det er som å befinne seg på et nachspiel milevis hjemmefra når du vet du skal på jobb eller skole dagen etter. Er det egentlig verdt det? Er jeg villig til å ta den sure regningen for dette? Er det virkelig så gøy å sitte i en sofa med fulle folk og høre på Scooter og spise Grandiosa? Skal jeg la plutten bli med ned i stua igjen eller skal jeg bare manne meg opp litt og ta kampen i noen få minutter? I slike situasjoner er ofte det kjipeste valget på kort sikt, det beste valget på lang sikt.

Men men, det får være greit. Det er jo faktisk bare min egen svakhet som skaper problemer. Jeg får bare anerkjenne at jeg har en akilleshæl for søte smil. Like greit å bare akseptere at plutten til stadighet prøver å manipulere fattern til å få viljen sin. Viten om at man er et utpekt mål for stadige manipulasjonsangrep er litt kjip, men på en måte så er det jo faktisk litt søtt også.

Jeg mener, noe må han jo arve fra moren sin.

 

/ lik hvis du liker

Les også:
Først pysj, så rosin
Den perfekte start på dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook*

Uplanlagte barn er vår tids bastarder

Folk spør ofte om barnet var planlagt eller ikke. Det er i utgangspunktet et helt kurant spørsmål, men det som derimot er litt mer beklemt er de usagte ordene som ligger mellom linjene.

For det hviler liksom en implisitt sannhet blant befolkningen om at planlagte barn er bedre enn uplanlagte. Jeg vet at veldig få sier dette rett ut, men da passer det jo fint at jeg gjør det. For ofte møter man nemlig en slags stille, gjerne ubevisst tilbaketrekning når man sier at barnet ikke var planlagt. De aller fleste reagerer på samme måte: de trekker til seg ordene som hånden på en varm stekeplate.

Dette er ikke nødvendigvis noe man sier høyt, men så fort reaksjonen er etablert så etterlater den en nyanse av skam i luften. Det er ikke noe utalt negativt over reaksjonen, men man klarer ikke styre seg. Reaksjonen kommer instinktivt før ordene og det første mange tenker er: “Oj sann, det var ikke bra…“. Så da spør jeg: Er uplanlagte barn blitt vår tids bastarder?

 


Bildet er lånt av Clearblue.com

 

Jeg merker selv at jeg drar litt på det når jeg skriver om det. Det er som et usagt tabu som ligger og lusker mellom linjene. Det er kanskje ikke alltid like tydelig, men det er der. De uuttalte ordene i luften er de samme som tankene som danser på hjernen: Hva vil barna tenke hvis de får vite at de ikke var planlagt?

La oss vri på det: Er det egentlig noe bedre å fortelle barna at de var planlagt? Er det bedre å vite at man kom til verden fordi man passet inn i et skjema satt opp i excel, som selvfølgelig var synkronisert med fristen for barnehageopptak? Er det ikke noe litt kynisk over å planlegge livet etter en kalender? Hva skjedde med spontaniteten?

Jeg vet at mange må gjøre det slik fordi alt må times og tilrettelegges for å gå opp med jobb, studier, økonomi etc, men har vi muligens blitt litt for opptatt av timelister og planlegging? Jeg dømmer ingen for god planlegging, selv om jeg mener at vi kanskje strekker det litt langt til tider. Jeg er enig i at det er både rasjonelt og fornuftig å planlegge når det passer å få barn, men da forventer jeg samme respekt tilbake.

 

Plutten var aldri planlagt, men tok affære selv og det elsker jeg ham for. Jeg synes faktisk det er noe ekstra kult over uplanlagte barn. De har kommet til verden på sine premisser. De har ikke blitt gitt livets rett, de har tatt den. De bryr seg lite om stjernetegn eller barnehageopptak, de har bare lagt ned loven og sagt: “Øy, jeg vet at dette sikkert passer dårlig, men hold dere fast for her kommer jeg!”

Da min kjære ble gravid var timingen, som man jo gjerne sier, helt uperfekt. Hun var midt i studier, jeg var godt i gang med en relativt ny jobb og hadde på ingen måte verken tid, penger eller lyst på barn. Vi hadde heller ikke vært sammen spesielt lenge. Utgangspunktet var altså ikke det man vil kalle optimalt. Hadde det vært opp til meg, så ville jeg nok fortsatt sittet i en ungkarsleilighet og fordømt småbarnsfamilier, revet meg i håret når småbarn kom på bussen og sagt at jeg ikke har tid til unger, for først vil jeg leve. Men heldigvis: Noen ganger lar livet seg planlegge, andre ganger tar livet ansvar selv.

 

 

Jeg har funnet ut at de største gavepakkene i livet ofte kommer helt uventet. En bukett med påtvungne butikkroser på Valentines Day kan ikke måle seg med markblomster på en dag du minst aner det, men trenger det mest. Og hvem planlegger egentlig å vinne i Lotto?

Jeg ser ikke hvorfor det skulle spille noen rolle om barna er planlagt eller ikke, og hvorfor man skal skjule dette for dem. Noen ganger lar livet seg planlegge, andre ganger ikke. Hadde det ikke vært for at plutten slo neven i bordet og sa “Nei nå er jeg klar for å leve litt”, så hadde jeg aldri opplevd det beste som noensinne har hendt meg. At plutten kom til verden er mitt livs største lykke, men hadde det vært opp til meg så ville det aldri skjedd. Bare tanken gjør meg kvalm. For som alle nyfrelste småbarnsforeldre kan være enige om: barna er alt. Det er ingenting i livet så kjært og ekte som blikket til et stolt barn som ser rett på deg og snakker gjennom øynene. Ingen lykke sterkere enn et lykkelig barns trillende latter og ingen opplevelse så stor som deres første vaklende skritt.

Planlagt eller ikke.


 

Les også:
Min historie: fra barnehater til pappablogger

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

/ lik hvis du liker og legg gjerne igjen en kommentar

Frykten

En ting ingen forteller deg om ved det å få barn er frykten. Frykten for at noe noensinne skal kunne gå galt. Den gnagende redselen som ligger på lur i bakhodet som en hodepine. Den konstante følelsen av å holde pusten i frykt for at noe skal skje. Det trenger ikke være noe spesifikt, det behøver ikke være en rasjonell frykt basert på egne erfaringer eller fobier. Det er ikke nødvendigvis frykten for edderkopper, bilulykker, mobbing eller uhell. Men det er litt av alt, alltid.

Når du først har forelsket deg i et lite barns smil, så vil du gjøre alt for at det smilet aldri noensinne skal svinne. Det er noe så ektefølt og fullverdig ved et helhjertet barnesmil at det kan få hjertet ditt til å smuldre i småbiter. Har du først sett det og kjent det, så vil du aldri endre på det. I sånne øyeblikk får jeg ofte først en intens følelse av lykke, etterfulgt av en kalddusj av emosjoner som drar meg ned på bakken igjen. Jeg blir så redd for alt som kan ødelegge det smilet som jeg setter så høyt.

jC3F26RJQL

 

Jeg vet jeg ikke kan beskytte ham fra alt her i verden og det er ikke meningen heller. Selv om det smerter meg å skrive det, så vet jeg at han kommer til å gå på en rekke smeller oppigjennom. Han kommer til å falle og skade seg, falle ned fra klatrestativet, ende i basketak, krangle og gråte. Alt dette hører livet til og jeg har aldri vært noen tilhenger av å sy puter under armene på barna, men jeg merker at jeg gjerne skulle gjort det. Det er så lett å si at man ikke skal overbeskytte barna, men noe helt annet er å se et blendende barnesmil og vite at man ikke kan bevare det for evig.

Jeg har så veldig lyst til at verden bare skal være en eneste stor fornøyelsespark for ham, men det er den jo ikke. Som barn tenker man jo aldri over at verden er noe annet enn den lekeplassen man ser rundt seg. Hans verden nå er mamma, pappa og resten av familien. Den er hyggelige familiesamlinger med kaker og pære, søndagsturer til plantasjen og leking i snøen.

 

kVBPS1RJbi

 

Hans verden sier ingenting om mobbing, hat, misunnelse og urettferdighet. Verst av alt er nok urettferdigheten. Alt annet kan la seg forklare og rettferdiggjøre, men ikke urettferdighet. Å måtte se inn i et skjelvende barns usikre blikk for første gang og fortelle ham at verden dessverre ikke bare er en dans på roser, men i blant også en iskald vandring i regnet.

Tidligere denne uka fikk jeg en mail fra en dame som fortalte meg sin datters hjerteskjærende historie. Hun var blitt utsatt for nettmobbing som gikk så langt at hun til slutt hadde prøvd å ta sitt eget liv. Hva sier man til sånt? Hvordan overbeviser man barnet sitt om at det ikke er dem det er noe galt med, men at slikt som misunnelse kan føre til hat? Kanskje er det faktisk noen som ser opp til henne som prøver å rive henne ned, men hvordan formidler man dette til et barn? Det tok ikke mange sekunder før jeg begynte å kjenne på frykten for at noe slikt skulle skje plutten en dag. Frykten la seg som en klamp om hjertet og jeg fikk nesten ikke puste.

Hvordan forklarer man urettferdighet? Hvordan rettferdiggjør man det? Hvordan forteller man et uskyldig barn fylt av kjærlighet og glede at verden er et kjipt sted fult av kjipe folk som fråtser på andres misnøye? Bare tanken gjør meg kvalm.

Jeg vil bare at verden skal være en fornøyelsespark.

 

gyVxktxJSB

 

/ lik hvis du også har kjent frykten kile i nakken /


Les også:
Alvorsprat med sjefen
Bare litt annerledes

* Følg Pappahjerte på facebook *

Bare litt annerledes

Jeg har alltid trodd at jeg var dum. Det var først i voksen alder at jeg fant ut at jeg faktisk var ganske smart. Det var veldig vanskelig å forstå.

Jeg har alltid slitt veldig på skolen. Ikke fordi jeg synes det var vanskelig, det har bare aldri interessert meg. Dagene var så lenge, så endeløst lange og uutholdelig kjedelige. Jeg klarte aldri å forstå hvordan alle andre kunne sitte der time etter time uten å vri seg i stolen som fersk fisk i stekepanna. Det er jo allmenn viten at barn ikke nødvendigvis elsker skolen, men i mitt tilfelle var det ikke snakk om noen form for stille ungdomsopprør. Dette fortsatte hele veien gjennom høyere utdannelse og bachelorgrad.

Selv nå, etter passerte 32 år, sliter jeg fortsatt med å holde på konsentrasjonen i mer enn noen få minutter før øynene går litt i kryss og stirrer tomt ut i evigheten, mens tankene farer av sted. I løpet av mine første 12 år på grunnskolen brukte jeg rundt dobbelt så mye tid på å tegne kruseduller som å gjøre noen lekser av faktisk verdi. Det er vel ingen stor overraskelse at karakterene ble deretter. Dermed røyk selvtilliten på det intellektuelle plan relativt raskt. I den grad jeg noensinne fikk en form for bekreftelse på skolen, var de gangene jeg gjorde ablegøyer og fikk dratt oppmerksomheten vekk fra det faglige. Og slik blir man klassens klovn.

 

 

Den eneste grunnen til at jeg ikke falt ut av skolesystemet og ble sendt på spesialskole var at de få gangene jeg faktisk gjorde en innsats, så sto det til trampeklapp. Det skjedde vel ca. en gang hvert OL, slik som da jeg fikk min første og eneste S på hele ungdomsskolen med særoppgaven om profeten Jesaja. Ikke verst for en ateist.

Dette med spesialskole er forresten ikke noe jeg bare sier. Foreldrene mine måtte flere ganger møte på skolen for å forsvare meg fra å bli kastet ut og sendt på en skole med barn for spesielle behov. Jeg har egentlig aldri tenkt over hvor alvorlig den situasjonen var og hvor annerledes livet ville vært hvis det faktisk hadde skjedd. Det er skremmende hvor fort man tas av samlebåndet hvis man har en ripe i lakken. Jeg brukte mye tid den gangen på å bekymre meg for fremtiden. Om jeg noensinne ville få en jobb eller om jeg var dømt til å snylte på mams og paps resten av livet. Jeg mener, hvem ville vel ansette en idiot som meg?

 

Velkommen hjem
Men så, over 10 år etter at jeg haltet meg ut av videregående, skjedde det en dag noe nært sagt magisk. Det snudde hele verden på hodet og ga meg svarene jeg så desperat hadde søkt. Svaret kom i form av et brev. Som ved et trylleslag ble en hel verden full av forknytte spørsmål og uløste gåter som dugg for solen. Det jeg hadde mistenkt, håpet og ønsket hele livet, viste seg å stemme. Jeg var ikke som alle andre.

Jeg føler meg nok fortsatt ikke spesielt smart. Jeg har aldri vært god i matematikk, kan ikke huske en eneste pekuliær hovedstad, vet ikke høyden på noen fjell utenfor Norges grenser og jeg kan i hvert fall ikke det spøtt om kvantefysikk. I den grad jeg er smart, så er det innen det kreative og skapende. Selv mine kreative evner kan det stilles spørsmålstegn ved…

 


Brevet ligger trygt oppbevart i mappen for viktige papirer, men likevel forteller jeg aldri noen om medlemskortet i lommeboka, redd for å bli testet og veid. Så er det jo også dette evinnelige Jantelovsprinsippet. Du skal ikke tro du er smartere enn oss. Kanskje er det også alle årene med falske bekreftelser og vrangforestillinger som har gitt meg intellektuell megareksi.

Nå som jeg har blitt far, har jeg fått et helt nytt perspektiv på det hele. Jeg ser ham sitte der og stable sine lekeklosser og løse puslespillenes mange mysterier, og jeg tenker at jeg ikke riktig vet hva jeg ønsker for ham.

 

 

Som fedre flest så har jeg jo et skjult ønske om at han skal bli litt som meg, men også ikke. Hvis han har et hode som mitt, så vil jeg i hvert fall vite det så tidlig som mulig, for å gå rundt i 30 år og ikke vite at man faktisk bare er en smakelig sjattering utenom det vanlige, kan være en tung bør å bære. Helt til man får et brev i posten.

 

 

/Opprinnelig skrevet for medlemsbladet MensaNytt

Les også:
Små øyeblikk av intens kjærlighet
Dagens høydepunkt 

Joggeturen

Jeg står på kjøkkenet og vasker opp, ser på snøstormen utenfor. Av en eller annen merkelig grunn så kunne jeg faktisk tenke meg å jogge i dag. Men hvorfor? Kong vinter er i harnisk og bryter håndbak med vindgudene. Det er såpass ugjestmildt og usannsynlig å skulle jogge nå at det… nesten kan anses som en utfordring?

Bring it!

 

Jeg gidder jo ikke løpe ut i snøstormen,
uten å ta et skamløst skrytebilde #snøfie

 

En ting du skal vite om jogging, er at det er helt utrolig kjedelig. “De første syv gangene er pyton”, har fattern alltid sagt. Og han har rett. Det er blodsmak i munnen, betong i beina, rytme som en kjepp og underholdningsverdi som en tørr potet. Det er hode mot kropp, mann mot natur og nasjonalromantikkens begravelse. Men det blir bedre. Det er meningen at du skal hate det de første gangene.

Hvis du bare klarer å karre deg gjennom de første rundene. Hvis du klarer å overgå en kropp som verker, et hode som skriker etter sofaen og en mage som spiller triste jazzlåter om potetgull. Da blir det bedre. Og før du vet ordet av det, så elsker du det. Plutselig er du ute og løper i snøstormen og gir tommel opp til vilt ukjent forbipasserende på gaten.

Men så kommer man hjem igjen. Kald, blåfrossen, svett og uggen. Hele kroppen kollapser inn døra og man hiver etter pusten som en trekkhund.

Etter å ligget som et slakt på kjøkkengulvet begynner jeg den lange ferden opp trappa mot dusjen. Må. Tine. Kroppen. “Kan du stikke hodet innom plutten”? roper frøkna fra stua. Så venter kunststykket å liste seg på kattepoter inn til plutten for å sjekke ståa uten å vekke ham. Jeg hopper listig rundt på parketten for å unngå de knirkete partiene og føler meg frem som en tyv i natten. Jeg prøver å holde munn og nese lukket, men er fortsatt andpusten og det føles som å drukne.

Jeg nærmer meg senga, men jeg verken ser eller hører noe. Jeg knirker meg et hakk nærmere, bare så jeg akkurat ser over ripa på sprinkelsenga og der ligger han. Den lille kroppen ligger med rumpa i været og sover uten en eneste bekymring i verden. Det lille ansiktet er fylt med ro og han har ingen bekymring i verden der han fredfullt ligger og smatter på sin smokk.

 

Og så kommer lyden jeg har ventet på, den mest fantastiske lyden som finnes.

 

Hush

 

Det er en lyd så rolig og fredfull, så betryggende og varmende.

 

Hush

Den lille lyden fra den lille kaninnesa som forteller meg at alt er bra. Det er ikke rare lyden egentlig, bare et lite hush, men likevel så er den alt som betyr noe.

 

/ lik hvis du liker

Følg Pappahjerte på Facebook

Alvorsprat med sjefen

Jeg hadde en alvorsprat prat med sjefen i dag og jeg er egentlig litt usikker på hvordan det gikk. Planen var å være dønn ærlig rett fra start, men nå har jeg en uggen klump i magen. Jeg gjengir derfor hele samtalen etter beste evne, så kan du bedømme selv.

 

 

– Okei Peter, vi trenger å prate sammen. Du har vært hos oss en god stund nå og… ja, hvordan synes du egentlig at det går selv?

– Ehm.. nei altså, jeg er kjempefornøyd jeg. På starten var det ganske tøft, jeg skal innrømme det. Det var mye nytt å sette seg inn i og jeg har jo aldri jobbet med noe liknende før. Flere av arbeidsoppgavene var jo faktisk ganske kjedelige i starten.

– Ja, det er godt du sier det selv Peter, for det er vel det jeg har følt også.

– Jaha, altså er du misfornøyd?

– Nei, på ingen måte, men du har kanskje virket litt umotivert til tider. I et så lite miljø så er vi avhengige av at alle drar i samme retning og noen ganger så har jeg vel stilt spørsmålstegn ved motivasjonen din.

– Jaha, men er det så rart da? Timelønna er latterlig dårlig, arbeidstidene er helt uvirkelige og du som sjef kan av og til være en kravstor k-…

– Kravstor hva da?

– Ehm… Ok, kan jeg snakke rett fra levra her?

– Selvfølgelig.

– Nei altså, noen ganger så synes jeg at du er en skikkelig kødd. Du tvinger meg til å jobbe midt på natta og forventer at jeg skal gjøre alt du ber meg om med et smil. Du kaster kaffekopper rundt og du roper meg midt opp i trynet når jeg så absolutt ikke har fortjent det. Alt skal skje nøyaktig når det passer deg og du forventer at jeg skal gjøre alle mulige drittjobber uten å blunke. Du tar aldri selvkritikk og noen ganger så lurer jeg på om du i det hele tatt vet hva jeg heter.

– Wow… ok, det… wow. Du har tæl Kihlman, jeg skal gi deg det. Men allikevel, til tross for alt dette, så skriver du til alle vennene dine på facebook at det er verdens beste jobb?

– Ja, men det er jo klart! Selv om arbeidsforholdene er ganske kummerlige, så er det jo ingen andre steder jeg heller vil være enn her. Jeg lever for denne jobben, jeg er født for denne jobben, helsike heller mann, denne jobben er jo selve meningen med livet!

– Jaha ja, så du sier ikke opp altså?

– Hva, sier opp? Nei! Hallo, du vet da at jeg er villig til å gjøre alt for deg. Jeg har jo sagt det gang på gang på gang, må jeg virkelig si det én gang til for at du skal forstå?

– Si hva?

– Greit… Du skal virkelig ha meg til å si det du? Ja vel, her kommer det: Jeg elsker deg, mann. Jeg har elsket deg siden dag én. Du betyr alt for meg og jeg kommer til å stå ved din side og støtte deg gjennom hele livet, uansett hva som skjer til den dagen jeg dør.

– Den er grei Kihlman, da sier vi det. Nå tar vi oss litt lunsj, hva? Smør ei skive til meg, er du grei.

 

 

/ lik hvis du også har en kravstor sjef i heimen, men verdens beste jobb

Følg Pappahjerte på Facebook (og takk til Lone Olsen for ideen)