Vi som utleverer barna på nettet

Det siste året tror jeg ikke det har gått en eneste uke uten at noen spør meg om hva jeg tenker om å utlevere barna på nett, hvor grensen går, hvilke bilder man kan legge ut, hva dette vil si for barna i fremtiden etc.

Denne uken er intet unntak, men først i dag slo det meg at det sikkert ikke bare er journalister og den slags som lurer på dette, men også mange av dere der ute.

 

– “Hva tror du barna dine vil si om at du har brettet ut oppveksten deres på nettet?” (sitat: alle journalister noensinne)

 

Så derfor kommer mitt utfyllende svar på det her, i form av svar på 10 spørsmål jeg mottok fra en ivrig student som skriver masteroppgave om akkurat dette (Hei Joachim).

Så, som de sier: Here goes.

 

1. Hva er dine generelle tanker rundt deling av barn og unge i sosiale medier?

Jeg antar at det er bilder det siktes til her og jeg mener det er helt naturlig at folk ønsker å dele både bilder og info om sine barn i sosiale medier. For sosiale medier er et sted man prater om seg og sitt, og for småbarnsforeldre er barna en stor del av deres liv og hverdag, på samme måte som fluefiskere deler bilder av både fisk og fiskeutstyr.

 

2. Noen deler mer enn gjerne fra hverdagen med sine barn, mens noen er veldig restriktive på hva de legger ut av bilder og info. Hva gjør at du er såpass komfortabel med å skrive en slik blogg?

Jeg har hele tiden vært bevisst både på at det går en grense og hvor grensa går. Denne vissheten om at det faktisk foreligger en grense for sensur har gjort at jeg også føler meg komfortabel med å dele bilder og info som ligger innenfor min komfortsone. Dessuten har jeg frua som dommer og jury i tvilstilfeller.

 

3. Får du ros og/eller kritikk for å skrive en slik blogg som du gjør? Hva pleier det i så fall å gå ut på og hvordan håndterer du det?

Ja, jeg får veldig mange tilbakemeldinger, både ris og ros. 99 % ros heldigvis, men noen vil selvfølgelig være uenig i mine vurderinger. Noen er kritiske til å dele så mange bilder og info fra barnas liv, men for det meste er det vel helt vanlig uenighet rundt meninger og holdninger. Og det er greit, vi er jo ikke født like tross alt. Noen vil la barna ligge og gråte seg i søvn, for meg virker det helt unaturlig. Folk er forskjellig.

Saklig kritikk og tilbakemeldinger tar jeg til meg eller gir et berettiget svar tilbake, men usakligheter og tullball lar jeg skli ut i evigheten. Eller svarer med samme mynt 😉

 

4. Har du regler eller prinsipper på ting som du bevisst ikke deler på bloggen eller sosiale medier? I så fall, har du eksempler på ting du ikke deler og som du mener ikke hører hjemme på sosiale medier, i blogg eller på internett generelt?

Selvfølgelig har jeg grenser for hva jeg deler med resten av verden. Veldig intime ting og nakenhet faller naturligvis inn under denne kategorien. Barnas nakenhet da i hvert fall, selv har jeg jo posert naken på bloggen for ikke lenge siden. Overraskende nok.

 

yb_uJARJd-

Jeg deler heller ikke stort av det som oppfattes sårt og nært, slik som triste øyeblikk og ting som føles mer privat. Det er en privat sfære også og den tror jeg det er veldig viktig å holde på. Jeg vil ikke og synes ikke at man nødvendigvis må dokumentere absolutt alt man gjør. Det må være en egen del av livet forbeholdt kun familien også.

Dette kjenner jeg for øvrig mer og mer på etterhvert som eldstemann nå begynner å bli eldre og leverer fantastiske gullkorn hver eneste dag. Veldig mye av dette er små skatter som vi beholder for oss selv.

 

5. Ser du ofte eksempler på delinger du reagerer på og som du tenker at ikke burde blitt delt? I så fall, hva pleier dette å dreie seg om?

Tja tjo, jeg vil vel heller si at jeg ser eksempler på at folk omtaler og portretterer barna på en måte jeg selv ikke ville gjort. Men igjen: folk er forskjellig. Jeg tror de aller fleste foreldre har god selvjustis for hva som virker riktig for seg og sin familie.

Med fare for å henge ut noen vil jeg ikke komme med spesifikke eksempler, men med så mange foreldrebloggere og en hel nasjon på sosiale medier, vil man jo ganske ofte se eksempler på ting man ikke selv ville gått for.

Jeg antar for øvrig at mange synes at min blogg går langt utover hva de selv synes er ok for sine barn, så her skal jeg ikke kaste stein i glasshus.

 

6. Som en blogger bak en populær blogg, føler du at du har en annen forventing til det med å dele bilder og info av dine barn enn det “vanlige” folk har? Hva tenker du i så fall om det?

Ja, absolutt. Bloggen min handler om meg og min familie og da er det bare naturlig at det dukker opp mange bilder og info om barna. Hadde jeg ikke hatt bloggen ville jeg ikke delt like mye på mine private sosiale medier. Jeg tror fort jeg hadde blitt slettet av mine facebook-venner om jeg la ut bilder og historier om barna mine hver eneste dag 😉

 

7. Er det mer akseptert å dele skriftlig info om barn og unge enn å dele bilder? I så fall, finnes det info man heller ikke bør dele når det kommer til tekst?

Ja, til en viss grad, men tekst legger et helt annet premiss enn bilder. Tekst kan formes og tilpasses i det uendelige, et bilde viser alt og er langt mer grafisk også som senere referansemateriale. Jeg tror det er lettere å trampe over med bilder og med en tekst kan man også forme historien i langt større grad i den retning man selv ønsker.

Et bilde er tross alt et bilde, men med tekst har man full kontroll over hva leseren ser. Når det er sagt så kan en tekst være like upassende som et bilde, igjen kan man se for seg ting av en intim karakter som ikke egner seg verken som tekst eller bilde ute på nettet.

 

8. Hva tror du grunnen er til at noen er komfortable med å dele mye mens noen omtrent ikke deler noe?

Nei, hva er det man sier da? Folk er forskjellig. Noen er introvert, andre er ekstrovert. Noen vil gjerne dele av sitt liv med andre, mens andre vil leve mer for seg og sitt. Litt på samme måte som at noen gjerne vil krysse hav i en pappkano, mens andre er godt fornøyd med å jobbe på NAV.

 

9. Ser du noen farer ved å dele på sosiale medier, eller i ditt tilfelle, blogg? Hvordan håndterer du i så fall det?

Joa, man åpner jo huset for hele Norge. Absolutt hele Norge. Og uten filter kan man heller ikke sile ut de man kanskje ikke normalt sett ville invitert inn. Det kan være en skummel tanke, men folk flest er ålreite dyr og så langt har det ikke vært et nevneverdig problem.

Men jeg har installert boligalarm og trener boksing regelmessig, bare sånn i tilfelle 😉

 

10. Ser du noen forskjeller ved å legge ut ting på bloggen din og på sosiale medier som Facebook og Instagram? I så fall, hva er disse forskjellene?

I mitt tilfelle utgjør blogg, facebook og instagram den hellige treenighet, så her er det ingen forskjell for meg. Jeg lenker alle tre sammen til én stor flate. Men det er stor forskjell på hva jeg legger ut på bloggen og min private facebook-profil.

For på min private profil er det stille som i grava. Før skrev jeg ofte artige små statuser og la ut bilder når jeg gjorde kule ting, men nå følger jeg stort sett bare med på andres snikskryt og scroller meg forbi all reklamen i stillhet, slik som alle andre.

 

Dett var egentlig dett, men spørsmålene tar ikke opp dette med barnas fremtid og det vil jeg veldig gjerne si noen raske ord om også.

For mange spør om hva jeg tror barna vil si om at oppveksten deres brettes ut på nettet. Ja, jeg vet at det er et sjansespill og ja, det er en sjanse jeg er villig til å ta på vegne av min familie. Barna våre ble født inn i dette, litt på samme måte som kongebarna (ingen sammenligning for øvrig). Dette er kortene de har fått utdelt.

Ingen vet hva fremtiden bringer, om barn av kjente bloggere vil bli hengt ut på skolen eller om de får heltestatus. Dette tror jeg uansett henger mer på deres personlighet. Men teamet har vært oppe mange ganger her hjemme og vi har landet på at vi tror det kun vil være positivt.

Det at jeg er så privilegert at jeg har mulighet til å jobbe med denne bloggen fører med seg så mange goder for barna at vektskålen uansett blir tung på den positive siden. Som en generell hovedregel tenker jeg at alt jeg selv ville synes var ok at mine foreldre hadde lagt ut om meg, er greit.

Å ta en slik vurdering på andres vegne er et stort ansvar, men selv om bloggen inneholder mange bilder og info er den verken utleverende eller sjenerende på en uforsvarlig måte. Så håper jeg barna er enige i den vurderingen når den tid kommer.

 

Sånn, da var vi i mål. Da har jeg gitt et skikkelig svar på det en gang for alle.

Men hvis DU sitter inne med flere spørsmål i samme gate, så er DETTE tidspunktet å komme med dem. Legg igjen en kommentar, intet spørsmål er for teit.

… eller jo, det er det jo, men jeg svarer på alt okke som 😉

 

Me sjåast!

 

P.S. Jeg har for øvrig skrevet om dette tidligere også, i innlegget: Er det greit å utlevere barna på nett?

 

/ utleverende hilsen

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vær litt forsiktig, da!

Da jeg var yngre sa mamma alltid at jeg måtte være forsiktig. Uansett om jeg skulle på stranden eller bare ut en tur. Kjør forsiktig. Vær forsiktig. Pass på deg selv. Det prellet bare av som vann på gåsa. Jeg forsto aldri hvorfor hun gadd å si det gang på gang, men nå har jeg innsett at det er en slags foreldrerefleks.

For jeg har bestandig tenkt at jeg skal være en kul far som tar ting som det kommer. Jeg har alltid sagt at det er meningen at unger skal falle og slå seg, de skal ikke sys puter under armene på. Men så får man egne barn…

 

Forsiktig nå, pluttis!

Det er stor forskjell på teori og praksis når det er ens egen lille pjokk som står og balanserer høyt oppe på toppen av sklia. Først prøver jeg selvfølgelig å være kul og rolig.

“Ja ja kompis, hvis du faller ned nå får du skylde deg selv!”

Men han gir seg jo ikke av den grunn. Han er 2 år og har en hel verden å utforske. Så han griper tak i gelenderet og strekker seg enda høyere opp på tå. Igjen prøver jeg å ikke gripe inn. Jeg minner meg selv på at barn som får blåmerker og skrubbsår under oppveksten lærer seg å respektere farer når de blir eldre. Men…

“Hvor har du tenkt deg egentlig? Ut på plenen? Kom så pluttis, bare bruk sklia som vanlige folk. Ikke tull mer nå”

Men så begynner jeg å trippe utålmodig. Sklia som tidligere så stødig og robust ut begynner å se mer ut som en vaklevoren plastleke. Pjokken kan jo umulig ha kontroll? Vet han hva han driver med eller har han egentlig balanse som en full apekatt på et skip? Dette kan jo aldri gå bra, han kommer til å falle. Og hva da? Tenk om han får hull i hodet, slår ut en tann, brekker en arm, eller enda verre; knekker nakken? Skal jeg virkelig bare stå her og la det skje? Er jeg virkelig så uansvarlig? Neppe! Så da løper jeg til:

“Øy, Johnny-Bob, kan du ikke være littegrann forsiktig da?!”

Men han hører jo så klart ikke. Smiler heller utfordrende til meg, som om han vet at hjertet mitt allerede befinner seg langt oppe i halsen. Til slutt klarer jeg ikke mer:

“Hei! Forsiktig, sa jeg!”


Men for…

Idet jeg tar tak i pjokken spør jeg meg selv en siste gang: “Men Peter, du har jo sagt 1000 ganger at det er viktig at barn får falle og slå seg, hva skjedde med å være litt prinsippfast?”

Og til det svarer jeg enkelt og greit: Glem det! Prinsippfast får vi være i morgen. Pjokken nekter jo plent å være forsiktig. At han ikke bare kan være mer forsiktig? Jeg skjønner ikke hvor han har det fra?!

Moren hans har vel stort sett aldri brukket mer enn en negl, mens jeg blant mye annet har slått hull i hodet 10 ganger oppigjennom. Jeg skulle vel ha hørt mer på muttern. Ikke bare fordi det ville spart meg mang en tur på sykehuset, men jeg hørte jo ikke på henne, hvorfor skal plutten høre på meg? I sånne stunder får man bare krysse fingrene og håpe at visse ting ikke går i arv…

 

…men det ser ikke spesielt lovende ut.

 

Les også:
Frykten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Faen, så fort de lærer

“PETER, nå MÅ du slutte med den banninga di!!”

Skyllebøtta kommer med kraften til en liten orkan og ørene mine bretter seg ned som på en valp som har tisset i sofaen. Så har det altså skjedd igjen: Noe har gått galt og kjeften til far har løpt løpsk. Det trenger ikke å være at bilen har kollapset, det holder lenge at en gaffel går i gulvet for at far skal lire av seg et ukvemsord. Jeg har ikke tenkt til å gå i detaljer på hvilke ord som gjerne bobler opp til overflaten, men kroppsdeler under beltestedet er jo populært, så vel som klassikere som omtaler djevelens bopæl og stort sett alle ord på F.

Dette er selvfølgelig ikke bra og jeg legger meg paddeflat for kritikken. Det er ikke det at jeg ikke har prøvd å gjøre noe med dette, for det har jeg. Men det funker rett og slett ikke med sånne  familievennlige erstatningsord av typen: “Men for fasanjakt da!”. Jeg har prøvd, men det funker bare ikke. Det er rett og slett ikke nok trøkk i det. Det blir som å prøve å kjøre i 100 i førstegir.

 


Ka farsken?

Men jeg har jo innsett at nå som jeg har en liten hermegås i hus, så har jeg ikke lenger den samme retten til å banne som før. Jeg har prøvd å påberope meg banning som en menneskerett, men frøkna kjøper det rett og slett ikke. Og greit er det, for jeg vil jo ikke at plutten tropper opp i barnehagen en dag og begynner å lire av seg kraftuttrykk så hårreisende at tantene får hetetokter.

Så hva skal man gjøre da? Problemet er vel ikke at jeg ikke klarer å slutte å banne, for hvis jeg skal være ærlig: Jeg elsker å banne. Det føles så riktig når det bare må ut. Når stekepanna går i bakken og hele middagen danderer seg fint utover kjøkkenflisene. Når man måker foten rett inn i et bordbein og skreller av halve lilletåa som en banan. Da er det ingenting som smaker bedre enn å brøle ut de verste banneordene man kan komme opp med. Og da kan du bare glemme at det hjelper å si: “Kamomille og plysj, der gikk den dukken gitt”. Da må det langt kraftigere lut til, det er bare sånn det er.

 


“Jammen, stekepanna…”


Banning føles som en søt hevn, en slags rettferdiggjøring av urettferden som har veltet seg over meg. Og jo verre banningen er, dess søtere er hevnen. Men jeg har altså innsett at jeg blir nødt til å slutte, for her forleden dag skjedde nemlig det som ikke skal skje…

Jeg sto på kjøkkenet og frua satt ute i stua. Jeg husker ikke hva det var hun ville, men hun ropte nå i hvert fall på meg i kjent stil. Da jeg først ikke responderte på hennes lokkende kall, klemte hun til et jungelbrøl med større kraft. Peter, ropte hun. Peter!! Akkurat i det jeg snur meg for å gå ut i stua og sjekke hva som er på ferde, ser jeg plutten komme tassende inn fra stua og rett mot meg. Så stopper han i døråpningen, tenker seg om litt og så roper han helt plutselig ut sitt aller første skjellsord.

“PETEEEE!!”

Jeg knakk sammen av latter på kjøkkengulvet og hørte at Christina gjorde det samme ute i stua. Vi lo oss fillete mens plutten sto lettere sjokkert og så på. Det var så hysterisk ironisk, søtt og merkelig alt på en og samme gang. Plutten likte responsen på det nye ordet sitt såpass godt at han nå går rundt og sier det i tide og utide. Peter ditt og Peter datt.

Jeg har ikke ord for hvor godt det føles at plutten glatt har oversett mine kraftsalver og heller gikk for å kopiere apebrølet til moren sin. Det føles som en personlig seier og jeg vet at selv om Christina holder tett om det, så må det ha vært et stort moralsk nederlag for henne.

I sånne stunder må man bare elske livets ironi og til deg Christina, har jeg bare følgende å si:

 

Ædda bædda buse, du er ei truse


Her har vi gått rundt og fryktet dagen lille pluttemann skal ta etter vokabularet til far sin, men så ender han altså opp med å gå i motsatt retning. Vår lille hermegås, klok som han er, gikk til slutt for å bruke det “skjellsordet” som oftest blir kastet rundt her i huset.

“Peteeee”

 

/ lik hvis du også liker livets ironi

Les også:
Plutten spiller thujaball
Søtest ved leggetid

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Søtest ved leggetid

“Jammen… Jeg kan jo ikke legge ham nå, har er jo i knallhumør! Se på´n da, hør som han ler!” Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella.

En velkjent strofe fra Sun Tzus “Kunsten å krige” lyder: Hold dine venner nærme og dine fiender nærmere. Litt sånn føles det rundt leggetid. Trebilene han ikke enser tidligere på dagen er plutselig de morsomste lekene i universet. Fatterns prompelyder som tidligere ble mottatt med et halvhjertet smil, hylles plutselig med trampeklapp og stående ovasjoner.

Nå vet ikke jeg hvordan det er i de tusen hjem, men her i huset gjelder dette stort sett bare for fattern. Kanskje er det også derfor mor i huset oftest legger plutten. Når jeg får ansvaret for leggingen kan det ofte gå helt skeis. Problemet er kanskje at jeg undervurderer ham og tenker at han bare er et lite barn. En liten kladd med godhjertet trolldeig som velvillig lar seg forme.

Hvis han roper ut sin misnøye som en italiensk operasanger når jeg prøver å legge ham, så tar jeg ham opp igjen. Koser litt, leker litt og prøver igjen. Funker ikke det, så er han sikkert sulten. Ja, for noe må det jo være. Jeg ser Christina riste oppgitt på hodet når jeg kommer ned trappen bærende på en livat liten pysj. På vei inn i stua passerer jeg speilet på garderobeskapet og alt jeg ser er et lite barn i armene på en stor kladd med trolldeig.

 


Overtrøtt? Neida, måtte bare sjekke noe viktig på macen til pappa

Etter hvert som våre metoder for å få plutten i seng utvikler og forbedrer seg, ser vi også at hans forsvar utvikler seg for å holde tritt. Det er et slags evolusjonskappløp mellom ham og oss, som kjent fra evolusjonsteori på skolen. Sjiraffen med den lengste halsen når opp til mat som er utilgjengelig for de andre. Rovdyret med de raskeste labbene får tilgang på byttedyr som andre må gi tapt for. Små barn som setter opp sitt søteste smil og ler av alt pappa gjør, slipper å legge seg.

Det føles litt som slangen og eplet fra kunnskapens tre i Edens hage. Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet det er feil, men så ser jeg bort på plutten og han smiler så søtt. “Kom igjen a pappa, du kan ikke mene at jeg skal legge meg nå? Vi som har det så gøy. Jeg er så glad i deg, pappa min. Kan vi ikke leke bare litt til?”. Ordene står skrevet i øynene på ham og jeg vet jeg ikke burde, men så tenker jeg: “Er det så farlig da? Kan han ikke bare få lov til å leke litt med fattern? Livet er for kort til å være streng hele tiden”. Dette er lyden av en pappa som har gått rett i fella. Igjen.

 


Plutten 1 – Pappa 0

 

Trikset er å tidlig identifisere når man blir manipulert. Som en grunnregel bør man egentlig behandle leggetid som en tyrkisk basar: Du vet de kommer til å prøve å lure deg, så mistenk alt, alltid. Er det egentlig et ekte smil eller er det bare et spill? Er pappas grimaser egentlig så morsomme eller er det mulig noen smører litt tykt på? Er det egentlig bare gurkemeie eller er det faktisk safran?

Straffen for å få etterkomme slik søt kveldsmanipulasjon merker man fort. Han er egentlig trøtt som en rumpepinne, men det er jo mye morsommere å leke med biler og plastelina enn å ligge stille i en seng og glo i taket. Men det er her man må takke nei til det fristende eplet. Det er ikke noe hyggelig å måtte legge et barn som ikke vil legge seg, men det er jaggu ingen kopp med te å fly opp og ned trappene for å forgjeves prøve å legge et overtrøtt barn som står og hopper i senga. Spesielt når man vet at det er sin egen skyld.

 


Manipulert igjen… #idiotfjes

 

På sånne kvelder tenker man: Nå har jeg lært. Endelig har jeg lært. Men noen kvelder så er det på´n igjen. Den ødelagte episoden av “På tur med Dag Otto” er for lengst glemt og man ser ned på et pjokk som ikke kunne vært noe søtere om han hadde vært en dvergkanin tyllet inn i sukkerspinn. Jeg vet jeg burde si nei, men det er bare så vanvittig søtt når han smeller opp sitt mest hjerteknusende smil og ler så han ramler over ende. Jeg har så vanskelig for å akseptere at det bare er et spill for galleriet. Kanskje har han bare endelig innsett hvor morsom fattern faktisk er?

Men så kommer jeg på at det er det samme med bikkja. Hvis vi lar ham hoppe opp i sofaen begynner han å ta seg friheter og før du vet ordet av det så ligger han på puta om natta og spiser ostepop. Gi´rem lillefingern så tar´em hele hånda, sies det. Så sorry plutten, jeg skulle gjerne latt deg sitte oppe halva natta og spise kornbjørner og spille Papa Pear på iPaden, men jeg vet at regninga blir så altfor høy hvis du får bestemme.

 

Det er lett å la seg lure av dette uskyldige ansiktet…
men gi det et minutt.


Busted!

 

Det er som å befinne seg på et nachspiel milevis hjemmefra når du vet du skal på jobb eller skole dagen etter. Er det egentlig verdt det? Er jeg villig til å ta den sure regningen for dette? Er det virkelig så gøy å sitte i en sofa med fulle folk og høre på Scooter og spise Grandiosa? Skal jeg la plutten bli med ned i stua igjen eller skal jeg bare manne meg opp litt og ta kampen i noen få minutter? I slike situasjoner er ofte det kjipeste valget på kort sikt, det beste valget på lang sikt.

Men men, det får være greit. Det er jo faktisk bare min egen svakhet som skaper problemer. Jeg får bare anerkjenne at jeg har en akilleshæl for søte smil. Like greit å bare akseptere at plutten til stadighet prøver å manipulere fattern til å få viljen sin. Viten om at man er et utpekt mål for stadige manipulasjonsangrep er litt kjip, men på en måte så er det jo faktisk litt søtt også.

Jeg mener, noe må han jo arve fra moren sin.

 

/ lik hvis du liker

Les også:
Først pysj, så rosin
Den perfekte start på dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook*

Uplanlagte barn er vår tids bastarder

Folk spør ofte om barnet var planlagt eller ikke. Det er i utgangspunktet et helt kurant spørsmål, men det som derimot er litt mer beklemt er de usagte ordene som ligger mellom linjene.

For det hviler liksom en implisitt sannhet blant befolkningen om at planlagte barn er bedre enn uplanlagte. Jeg vet at veldig få sier dette rett ut, men da passer det jo fint at jeg gjør det. For ofte møter man nemlig en slags stille, gjerne ubevisst tilbaketrekning når man sier at barnet ikke var planlagt. De aller fleste reagerer på samme måte: de trekker til seg ordene som hånden på en varm stekeplate.

Dette er ikke nødvendigvis noe man sier høyt, men så fort reaksjonen er etablert så etterlater den en nyanse av skam i luften. Det er ikke noe utalt negativt over reaksjonen, men man klarer ikke styre seg. Reaksjonen kommer instinktivt før ordene og det første mange tenker er: “Oj sann, det var ikke bra…“. Så da spør jeg: Er uplanlagte barn blitt vår tids bastarder?

 


Bildet er lånt av Clearblue.com

 

Jeg merker selv at jeg drar litt på det når jeg skriver om det. Det er som et usagt tabu som ligger og lusker mellom linjene. Det er kanskje ikke alltid like tydelig, men det er der. De uuttalte ordene i luften er de samme som tankene som danser på hjernen: Hva vil barna tenke hvis de får vite at de ikke var planlagt?

La oss vri på det: Er det egentlig noe bedre å fortelle barna at de var planlagt? Er det bedre å vite at man kom til verden fordi man passet inn i et skjema satt opp i excel, som selvfølgelig var synkronisert med fristen for barnehageopptak? Er det ikke noe litt kynisk over å planlegge livet etter en kalender? Hva skjedde med spontaniteten?

Jeg vet at mange må gjøre det slik fordi alt må times og tilrettelegges for å gå opp med jobb, studier, økonomi etc, men har vi muligens blitt litt for opptatt av timelister og planlegging? Jeg dømmer ingen for god planlegging, selv om jeg mener at vi kanskje strekker det litt langt til tider. Jeg er enig i at det er både rasjonelt og fornuftig å planlegge når det passer å få barn, men da forventer jeg samme respekt tilbake.

 

Plutten var aldri planlagt, men tok affære selv og det elsker jeg ham for. Jeg synes faktisk det er noe ekstra kult over uplanlagte barn. De har kommet til verden på sine premisser. De har ikke blitt gitt livets rett, de har tatt den. De bryr seg lite om stjernetegn eller barnehageopptak, de har bare lagt ned loven og sagt: “Øy, jeg vet at dette sikkert passer dårlig, men hold dere fast for her kommer jeg!”

Da min kjære ble gravid var timingen, som man jo gjerne sier, helt uperfekt. Hun var midt i studier, jeg var godt i gang med en relativt ny jobb og hadde på ingen måte verken tid, penger eller lyst på barn. Vi hadde heller ikke vært sammen spesielt lenge. Utgangspunktet var altså ikke det man vil kalle optimalt. Hadde det vært opp til meg, så ville jeg nok fortsatt sittet i en ungkarsleilighet og fordømt småbarnsfamilier, revet meg i håret når småbarn kom på bussen og sagt at jeg ikke har tid til unger, for først vil jeg leve. Men heldigvis: Noen ganger lar livet seg planlegge, andre ganger tar livet ansvar selv.

 

 

Jeg har funnet ut at de største gavepakkene i livet ofte kommer helt uventet. En bukett med påtvungne butikkroser på Valentines Day kan ikke måle seg med markblomster på en dag du minst aner det, men trenger det mest. Og hvem planlegger egentlig å vinne i Lotto?

Jeg ser ikke hvorfor det skulle spille noen rolle om barna er planlagt eller ikke, og hvorfor man skal skjule dette for dem. Noen ganger lar livet seg planlegge, andre ganger ikke. Hadde det ikke vært for at plutten slo neven i bordet og sa “Nei nå er jeg klar for å leve litt”, så hadde jeg aldri opplevd det beste som noensinne har hendt meg. At plutten kom til verden er mitt livs største lykke, men hadde det vært opp til meg så ville det aldri skjedd. Bare tanken gjør meg kvalm. For som alle nyfrelste småbarnsforeldre kan være enige om: barna er alt. Det er ingenting i livet så kjært og ekte som blikket til et stolt barn som ser rett på deg og snakker gjennom øynene. Ingen lykke sterkere enn et lykkelig barns trillende latter og ingen opplevelse så stor som deres første vaklende skritt.

Planlagt eller ikke.


 

Les også:
Min historie: fra barnehater til pappablogger

* Følg Pappahjerte på Facebook *

 

/ lik hvis du liker og legg gjerne igjen en kommentar

Frykten

En ting ingen forteller deg om ved det å få barn er frykten. Frykten for at noe noensinne skal kunne gå galt. Den gnagende redselen som ligger på lur i bakhodet som en hodepine. Den konstante følelsen av å holde pusten i frykt for at noe skal skje. Det trenger ikke være noe spesifikt, det behøver ikke være en rasjonell frykt basert på egne erfaringer eller fobier. Det er ikke nødvendigvis frykten for edderkopper, bilulykker, mobbing eller uhell. Men det er litt av alt, alltid.

Når du først har forelsket deg i et lite barns smil, så vil du gjøre alt for at det smilet aldri noensinne skal svinne. Det er noe så ektefølt og fullverdig ved et helhjertet barnesmil at det kan få hjertet ditt til å smuldre i småbiter. Har du først sett det og kjent det, så vil du aldri endre på det. I sånne øyeblikk får jeg ofte først en intens følelse av lykke, etterfulgt av en kalddusj av emosjoner som drar meg ned på bakken igjen. Jeg blir så redd for alt som kan ødelegge det smilet som jeg setter så høyt.

jC3F26RJQL

 

Jeg vet jeg ikke kan beskytte ham fra alt her i verden og det er ikke meningen heller. Selv om det smerter meg å skrive det, så vet jeg at han kommer til å gå på en rekke smeller oppigjennom. Han kommer til å falle og skade seg, falle ned fra klatrestativet, ende i basketak, krangle og gråte. Alt dette hører livet til og jeg har aldri vært noen tilhenger av å sy puter under armene på barna, men jeg merker at jeg gjerne skulle gjort det. Det er så lett å si at man ikke skal overbeskytte barna, men noe helt annet er å se et blendende barnesmil og vite at man ikke kan bevare det for evig.

Jeg har så veldig lyst til at verden bare skal være en eneste stor fornøyelsespark for ham, men det er den jo ikke. Som barn tenker man jo aldri over at verden er noe annet enn den lekeplassen man ser rundt seg. Hans verden nå er mamma, pappa og resten av familien. Den er hyggelige familiesamlinger med kaker og pære, søndagsturer til plantasjen og leking i snøen.

 

kVBPS1RJbi

 

Hans verden sier ingenting om mobbing, hat, misunnelse og urettferdighet. Verst av alt er nok urettferdigheten. Alt annet kan la seg forklare og rettferdiggjøre, men ikke urettferdighet. Å måtte se inn i et skjelvende barns usikre blikk for første gang og fortelle ham at verden dessverre ikke bare er en dans på roser, men i blant også en iskald vandring i regnet.

Tidligere denne uka fikk jeg en mail fra en dame som fortalte meg sin datters hjerteskjærende historie. Hun var blitt utsatt for nettmobbing som gikk så langt at hun til slutt hadde prøvd å ta sitt eget liv. Hva sier man til sånt? Hvordan overbeviser man barnet sitt om at det ikke er dem det er noe galt med, men at slikt som misunnelse kan føre til hat? Kanskje er det faktisk noen som ser opp til henne som prøver å rive henne ned, men hvordan formidler man dette til et barn? Det tok ikke mange sekunder før jeg begynte å kjenne på frykten for at noe slikt skulle skje plutten en dag. Frykten la seg som en klamp om hjertet og jeg fikk nesten ikke puste.

Hvordan forklarer man urettferdighet? Hvordan rettferdiggjør man det? Hvordan forteller man et uskyldig barn fylt av kjærlighet og glede at verden er et kjipt sted fult av kjipe folk som fråtser på andres misnøye? Bare tanken gjør meg kvalm.

Jeg vil bare at verden skal være en fornøyelsespark.

 

gyVxktxJSB

 

/ lik hvis du også har kjent frykten kile i nakken /


Les også:
Alvorsprat med sjefen
Bare litt annerledes

* Følg Pappahjerte på facebook *

Bare litt annerledes

Jeg har alltid trodd at jeg var dum. Det var først i voksen alder at jeg fant ut at jeg faktisk var ganske smart. Det var veldig vanskelig å forstå.

Jeg har alltid slitt veldig på skolen. Ikke fordi jeg synes det var vanskelig, det har bare aldri interessert meg. Dagene var så lenge, så endeløst lange og uutholdelig kjedelige. Jeg klarte aldri å forstå hvordan alle andre kunne sitte der time etter time uten å vri seg i stolen som fersk fisk i stekepanna. Det er jo allmenn viten at barn ikke nødvendigvis elsker skolen, men i mitt tilfelle var det ikke snakk om noen form for stille ungdomsopprør. Dette fortsatte hele veien gjennom høyere utdannelse og bachelorgrad.

Selv nå, etter passerte 32 år, sliter jeg fortsatt med å holde på konsentrasjonen i mer enn noen få minutter før øynene går litt i kryss og stirrer tomt ut i evigheten, mens tankene farer av sted. I løpet av mine første 12 år på grunnskolen brukte jeg rundt dobbelt så mye tid på å tegne kruseduller som å gjøre noen lekser av faktisk verdi. Det er vel ingen stor overraskelse at karakterene ble deretter. Dermed røyk selvtilliten på det intellektuelle plan relativt raskt. I den grad jeg noensinne fikk en form for bekreftelse på skolen, var de gangene jeg gjorde ablegøyer og fikk dratt oppmerksomheten vekk fra det faglige. Og slik blir man klassens klovn.

 

 

Den eneste grunnen til at jeg ikke falt ut av skolesystemet og ble sendt på spesialskole var at de få gangene jeg faktisk gjorde en innsats, så sto det til trampeklapp. Det skjedde vel ca. en gang hvert OL, slik som da jeg fikk min første og eneste S på hele ungdomsskolen med særoppgaven om profeten Jesaja. Ikke verst for en ateist.

Dette med spesialskole er forresten ikke noe jeg bare sier. Foreldrene mine måtte flere ganger møte på skolen for å forsvare meg fra å bli kastet ut og sendt på en skole med barn for spesielle behov. Jeg har egentlig aldri tenkt over hvor alvorlig den situasjonen var og hvor annerledes livet ville vært hvis det faktisk hadde skjedd. Det er skremmende hvor fort man tas av samlebåndet hvis man har en ripe i lakken. Jeg brukte mye tid den gangen på å bekymre meg for fremtiden. Om jeg noensinne ville få en jobb eller om jeg var dømt til å snylte på mams og paps resten av livet. Jeg mener, hvem ville vel ansette en idiot som meg?

 

Velkommen hjem
Men så, over 10 år etter at jeg haltet meg ut av videregående, skjedde det en dag noe nært sagt magisk. Det snudde hele verden på hodet og ga meg svarene jeg så desperat hadde søkt. Svaret kom i form av et brev. Som ved et trylleslag ble en hel verden full av forknytte spørsmål og uløste gåter som dugg for solen. Det jeg hadde mistenkt, håpet og ønsket hele livet, viste seg å stemme. Jeg var ikke som alle andre.

Jeg føler meg nok fortsatt ikke spesielt smart. Jeg har aldri vært god i matematikk, kan ikke huske en eneste pekuliær hovedstad, vet ikke høyden på noen fjell utenfor Norges grenser og jeg kan i hvert fall ikke det spøtt om kvantefysikk. I den grad jeg er smart, så er det innen det kreative og skapende. Selv mine kreative evner kan det stilles spørsmålstegn ved…

 


Brevet ligger trygt oppbevart i mappen for viktige papirer, men likevel forteller jeg aldri noen om medlemskortet i lommeboka, redd for å bli testet og veid. Så er det jo også dette evinnelige Jantelovsprinsippet. Du skal ikke tro du er smartere enn oss. Kanskje er det også alle årene med falske bekreftelser og vrangforestillinger som har gitt meg intellektuell megareksi.

Nå som jeg har blitt far, har jeg fått et helt nytt perspektiv på det hele. Jeg ser ham sitte der og stable sine lekeklosser og løse puslespillenes mange mysterier, og jeg tenker at jeg ikke riktig vet hva jeg ønsker for ham.

 

 

Som fedre flest så har jeg jo et skjult ønske om at han skal bli litt som meg, men også ikke. Hvis han har et hode som mitt, så vil jeg i hvert fall vite det så tidlig som mulig, for å gå rundt i 30 år og ikke vite at man faktisk bare er en smakelig sjattering utenom det vanlige, kan være en tung bør å bære. Helt til man får et brev i posten.

 

 

/Opprinnelig skrevet for medlemsbladet MensaNytt

Les også:
Små øyeblikk av intens kjærlighet
Dagens høydepunkt 

Først pysj, så rosin

Her skulle jeg bare kose meg med søndagsfrokosten og nyte den vakre smakssymfonien av egg, bacon og kaffe, men så blar jeg opp gårsdagens Dagbladet Magasinet og blir totalt oppslukt av saken “Redd Barna – Mange foreldre tør ikke lenger sette grenser. Svikter vi når vi lar barna bestemme?”

Siden jeg antar at mange fortsatt ikke har lest saken i Dagbladet, så gidder jeg ikke å kommentere den i særlig stor grad. Den var uansett et snusfornuftig makkverk med en tydelig agenda som langt på vei overskygget intervjuobjektene med hoverende boksitater i mengdeforholdet smør på flesk på bacon, spør du meg. Så derfor tar vi heller bare essensen av debatten med oss videre. Har norske småbarnsforeldre blitt maktesløse nikkedukker for sine barn?

Jeg leste en gang en leder skrevet av en dame som utvilsomt hadde tonnevis med rapporter og tall å basere sine uttalelser på. Hun sa så flott at vi må slutte å kalle det “oppdragelse”. Vi voksne må slutte å si at vi skal oppdra barna våre, for det blir så altfor nedlatende. Så hva skulle vi heller kalle det? Veilede. Veilede! HER mener jeg at litt av problemet ligger. Når vi ikke lenger kan si at vi skal oppdra barna våre, men veilede dem, så gir vi fra oss altfor mye makt til noen som på ingen måte er skikket til å ivareta den makten. Det er noe veldig galt med retorikken her. Vi sveiper beina under på vår egen autoritet som foreldre og løfter barna til et kunstig høyt trinn på rangstigen. De er barn, de skal ikke veiledes, de skal oppdras.

Å veilede barn høres ut som et begrep man kan studere seg frem til med akkurat riktig mengde caffè latte og forstå-seg-påisme, men som ikke byr på noen reell forståelse utover det teoretiske. Å oppdra barn skal være mer enn å være deres rådgiver, jeg mener det betyr å kunne fortelle dem hvor skapet skal stå og at sånn er det bare. Middag før dessert, fordi sånn er det bare. Først pysj, så rosin.

 

 

Pappa, lekekamerat og sjef
Her er det mulig jeg tar feil, for som sagt, jeg er ingen ekspert og godt er det. Jeg trenger ikke ørten ulike bøker til å fortelle meg om ørten ulike måter å oppdra mine barn på. Jeg velger å basere oppdragelsen av mine barn på sunn fornuft, skjønn, kardemommeloven, min egen barndom og inspirasjon fra andre. Ser jeg et lurt triks hos et vennepar, så kopierer jeg det og prøver det her hjemme også. Gjennom slik prøving og feiling kommer jeg etter hvert frem til en formel som fungerer for meg, mitt hjem og mitt barn. Ingen lærebok nødvendig. Og når ble plutselig ikke sunn fornuft godt nok? Jeg trenger ingen forskningsutredning for å fortelle meg at småbarn ikke burde løpe rundt med saks, på samme måte som jeg ikke trenger de 10 bud til å forstå at det er dumt å slå i hjel andre. Den klarer jeg å regne meg frem til selv, takk.

Jeg tror heller ikke at det nødvendigvis er riktig, slik artikkelen i Dagbladet antyder, å hele tiden underbygge sine valg på forskning og psykiateres bedrevitenhet. Jada joda, i undersøkelser av 40 000 barn så kan du helt sikkert finne hovedtrekk som gjelder for de fleste, men jeg mener at det blir helt feil å basere oppdragelsen på forskningsdata og ekspertanalyser. Barn er ikke konstante verdier som lar seg kvantifisere i et regnestykke, de er snøfnugg.
 

Mitt hus
Ved å lene seg på råd fra eksperter tror jeg også videre at man vil bli frarøvet selvtilliten til å ta egne valg og stå for disse. Og det vil paradoksalt nok bli vanskelig å oppdra egne barn hvis man lar andre voksne oppdra en selv til å oppdra ens egne barn. Jeg hører stadig om ulike tilnærminger til oppdragelse, enten det er “la barna ligge og gråte”-teknikken eller om det er fri utfoldelse uten rammer. Min tilnærming til dette er at jeg prøver meg frem, ser hva som fungerer for meg og mitt barn. Om det ikke funker for oss, så funker det ikke for oss. Jeg gir da blanke i om det har fungert for 100 000 amerikanske barn. En viktig tommelfingerregel her er: My house, my rules.

 

 

Som en mann som ligger og vaker i brytepunktet mellom tøff og myk, så prøver jeg hele tiden å balansere ut mengdeforholdet mellom lekeonkel og sjef. Jeg tror dog det er viktig med begge, for som det heter: “Ekte menn sitter ikke barnevakt for barna sine. De oppdrar dem”. Problemet er at man så gjerne vil være bestevenn med barna sine, men det er helt nødvendig med en naturlig maktbalanse mellom barn og voksne. De voksne må stå over barna i næringskjeden, hvis ikke mister man all autoritet og blir behandlet som en venn, ikke en autoritet. Noen ganger må man kunne si at “Vi er voksne, du er et barn, that’s that og sånn blir det bare”. Litt som på en arbeidsplass. Noen må ha muligheten for å kunne sette ned foten og si “Sånn er det og sånn blir det.”
 

Voff voff!
For å trekke en dristig parallell, så er barneoppdragelse ikke så veldig forskjellig fra å oppdra en bikkje. De samme grunnreglene gjelder for maktbalanse og respekt. Hvis du aldri setter noen begrensninger for hva hunden får lov til, vil du raskt miste kontrollen og vipps så står den på stuebordet og spiser maten din. Hunden må vite at du er sjefen, sånn er det også med barn. Hvis de ikke respekterer deg, så vil de gjøre hva de vil. Blir de aldri fortalt at det er en tid for å sitte skolerett og en tid for lek, så vil de alltid prioritere enkle utveier. Derfor mener jeg det må være mulig å sette ned foten, sette seg i respekt og vise at det er de voksne som går med buksene, ikke motsatt.

 

 

Jeg tror kanskje litt av problemet er at vi nordmenn har blitt så fryktelig pysete og hårsåre at ingen lenger kan stå opp for litt tøff oppførsel. Vi har blitt så sykelig opptatt av fasadebygging at vi ikke tør å ta i barna lenger. Jeg mener det må være lov å ta barna litt i øra hvis alt går rett åt skogen. Det samme gjelder med hunder. Om hunden din ikke adlyder deg, men stiller seg til motverge og glefser etter hånden din, ja da må du faktisk brette opp ermene, sette skapet på plass og fortelle hvem som er sjefen. Det nytter ikke å veilede en hund. Jeg mener det handler om respekt og det er ikke snakk om maktmisbruk, men oppdragelse. Man må kunne sette ned foten og si at “Her går grensa, ikke lenger nå. Jeg er voksen, du er barn, jeg bestemmer og sånn er det bare. Først pysj, så rosin.”

 

 

Her går det selvfølgelig en hårfin grense, for all bruk av autoritet må være rettferdig og berettiget, ellers vil det raskt bite deg i ræva. Det nytter jo ikke å klage over at barna dine roper til deg, hvis du roper til dem. Husk at barn er et speilbilde av dine handlinger.

Jeg har bevisst ikke lest en tøddel om hva ekspertenes råd, pedagogikk eller forskning viser i forkant av å skrive denne teksten og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg tar helt sikkert feil i mange av mine påstander og det er akkurat sånn jeg vil ha det. My house, my rules. Jeg baserer oppdragelsen av mitt barn på sunn fornuft og kardemommeloven. Eksperter og andre forstå-seg-påere som kommer og banker på min dør, må regne med å bli behandlet på samme måte som Jehovas vitner. Nei takk, ellers takk, adjø.

 

 

/Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook