Kjærlighetsredet

Christina Mammahjerte tar pennen fatt og forteller om hvorfor vi ikke blir å finne på fødeavdelingen igjen med det første…

Det begynner å bli en stund siden den kvelden da Pappahjerte og jeg sjekket inn på fødeavdelingen som et tospann. Den kvelden en av oss veide 11,5 kilo over matchvekt, måtte stoppe for å puste annethvert minutt, og hadde en særdeles usexy vraltende gange. Men, det var foreløpig bare Peter og meg i vår lille verden. Forvirra, forelska og: uthvilte.

Noen dager etter stod vi der, klare for hjemreise. En nybakt far som ikke forstod hvordan dette skulle gå, en utslitt mor som følte seg som en dass – og et lite nyfødt kjærlighetsbarn, som for alt i verden ikke skulle fryse på veien hjem.

 

Trenger ikke et tredje øye for å se at hjemreisen ble i overkant varm for denne lille karen.. Beklager altså lille plutt, den så bare så søt ut i butikken..!
“Ha det bra da, dere! Ta godt vare på hverandre og den fine sønnen deres! Vi ses om to år!”, ropte barselsykepleierne etter oss. Jeg kikket forvirret på Peter. To år? Hva skjer om to år? Hvilket år skriver vi forresten nå? Hva snakker de om? Åja, er det helsesjekk om to år?! Peter humret av det forvirrede uttrykket mitt før han hvisket: “De mener nok at det kommer en lillebror eller lillesøster om to år..”
Å jasså, kjære Ullevål… Vel, akkurat det ser riiimelig dårlig ut!

Jepp, this is me! #hotmama #sexytime

Jeg har alltid trengt mye søvn. Uavbrutt søvn. Da jeg tidligere så slitne mødre med blå ringer og poser under øya, tenkte jeg simpelthen: ille er det ikke – slutt å se så sur ut, hvis du er trøtt får du bare legge deg tidligere om kvelden, da vettu! Og nå sitter jeg her selv. Søvnig, sliten og smal i øya. Gidder ikke engang nevne partiene i øyeområdet som jeg er sikker på at selv verdens beste concealer ikke klarer å dekke over. Det er vel nå du skal legge deg tidligere om kvelden da, tenker du. Skulle ønske det var så enkelt.

For når man blir mor, skjer det noe med kroppen. Den er på vakt. Konstant. Det lille frøet som ble til en baby inne i magen, er riktignok ute nå, men er fortsatt en del av deg. Den lille bylten trenger kjærlighet og omsorg, mat og stell for å overleve. Og morsinstinktet mitt jobbet på høygir fra dag èn. Et lite grynt fra vogga, og jeg var der på sekundet. Hadde det vært stille lenge nok, måtte jeg sjekke om det fortsatt var liv. Det sier seg jo selv at når mamma-skuldrene henger fast oppunder øra, ja da blir det vanskelig å sove godt om natta. Det skulle imidlertid bare ta et par måneder før jeg forstod at det ikke var lillegutt som frarøvet meg nattesøvnen.

Det var hans far.

De første ukene hjemme, hadde Peter og jeg ofte gutten vår liggende mellom oss i senga. Det gjorde ting mye enklere når han ble sulten om natten – men vi var såklart livredde for å rulle over ham i søvne. Derfor løftet jeg ham etterhvert stort sett alltid tilbake i den lille vogga som stod helt inntil sengen vår, når han hadde spist ferdig. På den måten fikk vi sovet litt alle tre. Men til tross for dette, spratt enten Peter eller jeg opp rett som det var fordi vi hadde glemt at han lå i vogga si. Vi lette febrilsk etter den lille bylten inni sengetøy, under puter og ved fotenden av senga. Heldigvis fant vi ham aldri der, men det tar litt tid å sovne igjen etter et sånt mini-hjerteattakk.

 


Hvor er han?? Sjekk under puta! Inni dyna! Under madrassen?!

Etter noen uker, roet hodet mitt seg ned – og jeg våknet ikke med panikk lenger. Men for papsen ble det liksom aldri noe bedre. Han hadde riktignok vært en periode-søvngjenger fra barnsben av, men nå eskalerte det virkelig.

Plutselig kunne jeg bråvåkne av at det hang en skikkelse over meg som prøvde å vri hodet mitt til siden. Det var Peter som trodde at jeg var lillegutt som ikke fikk puste nedi puta. Dyna ble røsket av meg, igjen var det bare Peter som lette etter sønnen sin i søvne. Ved flere anledninger har jeg våknet av at han står og tar ned bilder fra veggen. Når jeg spør, vet han ikke selv hvorfor de må ned, men ned må de altså. Eller han står foran klesskapet og kikker mellom plagg og åpner skuffer.

“Hva i alle dager driver du med?”, må jeg spørre.

“Hmm”, mumler han søvndrukkent, “jeg syns jeg hørte lillegutt pipe herfra..

Jeg får sjekke skuffene, jeg nå”.

 

Her er det jo plass til en hel skokk med spedbarn…

Jeg har våknet av at jeg trodde politiet hadde brutt seg inn i leiligheten vår og stod over meg med en flash light. Det viste seg å være min kjære mann som hadde skrudd på lommelykt-funksjonen på mobilen sin, og holdt den 5 cm unna nesa mi. Et under at jeg ikke hylte (eller klappa til ham..?), kan ikke huske å ha blitt så skremt på mange år!

Heldigvis hadde lillegutt et såpass godt sovehjerte at han druntet seg gjennom disse episodene, men det ble altså lite søvn på meg. Det toppet seg da jeg en natt våknet av at Peter dunket meg fast og stødig i ryggen.

“Hva er det som skjer?!”, hveste jeg en smule irritert over å bli vekket igjen.
“Men.. Jeg skulle jo bare få deg til å rape!”, hvisket han uskyldig tilbake.
Jeg satte meg halvveis opp i senga, møtte blikket hans i mørket, og så at han sakte men sikkert begynte å våkne
“Kolikk… Du vet…”, mumlet han, “Luft i magen? Ååååååååh, æsj, det var ikke no!”, før han rullet irritert rundt og sovnet igjen.

Lillemann er i dag ett og et halvt år, og har sovet på eget rom i mange måneder allerede. Han har et godt sovehjerte, og snorker stort sett fra han legger seg om kvelden, til han våkner morgenen etter. Pappahjerte derimot, sliter fortsatt med den gode søvnrytmen. Han har for lengst rundet tredve, og nå har også han fått sitt eget soverom.

Så kjære Ullevål: Ikke hold pusten mens dere venter på vårt neste kjærlighetsbarn!

/Takk for meg, og husk å følge gubben min på Facebook! 😉

Ønsker du mer av Christina Mammahjerte? Les også:
– Mamma vet alltid best
– Kommunikasjonsproblemer i et parforhold
– Jeg sier opp!

Jeg sier opp!

* Gjesteinnlegg av Christina Mammahjerte *

Etter at jeg ble mamma, har jeg begynt å si opp ting. Lokalavisa. Aftenposten. Nyhetsbrev. Før i tida hadde jeg utrolig nok tid til å besvare kundeundersøkelser!

Nå ønsker jeg overhode ikke å motta noe som kan stjele av min dyrebare tid. Jeg har til og med sett meg nødt til å klistre et “reklame nei takk!”-merke på postkassa til tross for at hamstring av tilbudsvarer er en fetisj jeg har hatt siden ungdomsskolen. Jeg har rett og slett ikke tid eller energi til å lese, undersøke eller krysse av noe som helst lenger. Det meste av alt jeg har sagt opp til nå har ikke blitt savnet, men i dag var det på tide å melde meg ut av noe jeg har utsatt i det lengste: bokklubben.

Jeg som elsker å lese bøker! Lukten av bibliotek er et av mine beste barndomsminner. Ganske sært og nerdete, jeg vet det. Glem skiturer og appelsiner og Kvikk Lunsjer i sola; påskeferie på hytta med en stabel uleste bøker i sofakroken det var lykke det! Men nå er denne stabelen plassert i bokhylla og har blitt til en verkebyll. Sofakroken er fylt med rangler, byggeklosser, kosebamser og klesklyper. Det eneste stedet jeg kan få sitte i fred med mitt lesestoff, er på do. Og doen må man for guds skyld ikke okkupere for lenge. For går det lang nok tid, ja da må plutselig Papsen veldig på do også, så fint hvis jeg bare kan skynde meg litt.

Da månedens hovedbok igjen dumpet ned i postkassa fordi jeg nok en gang hadde glemt å avbestille, skjønte jeg at noe måtte gjøres. Returportoen er dyr, men enda dyrere er det å betale for en bok man ikke vil ha. Jeg logget meg på bokklubbens nettsider og regnet med at et enkelt tastetrykk kunne løse utmeldingsproblemet. Å neida! Utmelding på nett? Ring kundeservice du! Det var like før taktikken fungerte, for jeg måtte faktisk ta meg selv i nakken for å få tastet telefonnummeret.

Jeg: Ja hei, jeg skulle hatt litt hjelp til å melde meg ut av bokklubben…

Mann: Ja, den er grei. Har du medlemsnummeret ditt tilgjengelig?

Jeg: *ramser opp nummeret*

Mann: Ja, akkurat. Jeg ser at du har vært medlem i seks år? Kan jeg spørre hvorfor du ikke ønsker å være medlem lenger?

Humre humre, tid for salgspjatt. Here we go.

Jeg: Ja det kan du gjerne spørre om, svaret er at jeg har blitt mamma og jeg har overhode ikke tid eller energi til å lese lenger!

Mann: Åååja, haha, nei det skjønner jeg. Men, nå skal du høre her. Hva hvis jeg kommer med et meget godt tilbud til deg. Kan det friste, tror du?

Jeg visste det!

Jeg: Tja, hvis tilbudet er at jeg får sove hele natten og litt ekstra fritid på dagtid, så tror jeg at jeg takker ja, altså!

Mann: Eh, hahahaha… Ehmm… Ja, akkurat… Jo nå skal du høre her. Hvis du godtar å være medlem i ett år til… Så skal du få en gavepakke av meg! I tillegg skal du slippe å avbestille hovedboka i fire måneder! Høres ikke det meget bra ut?

Jeg: Hva er det nå du mener… Ikke avbestille hovedboka i fire måneder? Men medlem et helt år? Må jeg plutselig begynne å avbestille igjen?

Mann: Ja, etter fire måneder må du avbestille som vanlig. Men da kan jeg tilby en engangs-påminnelse, sånn at du ikke glemmer det!

Jeg: Hva? Men altså Dette hjelper jo ikke meg noenting… Jeg ønsker bare å melde meg ut av bokklubben!

Mann: Ja, men dette er et veldig godt tilbud.

Jeg: Eh ja, det forstår jeg.. Men hva med min rolle som mor? Som er årsaken til at jeg nå ønsker å melde meg ut? Jeg får vel ikke mindre å gjøre etterhvert som sønnen min vokser seg større og mer aktiv?

Mann: Nei… Men… Som jeg sa, du slipper å avbestille i fire måneder. Og den fine gavepakka jeg snakket om har en verdi på 600 kroner!

Jeg: Bare meld meg ut du okei?

Mann: Ok, da. Det skal jeg selvsagt ordne. Ha en fin dag!

Kjære bokklubb:

Dere synes kanskje ikke det er en gyldig utmeldingsgrunn at jeg som mor ikke rekker å lese bøker, men da hjelper det i hvert fall ikke å prøve og prakke på meg en gavepakke full av enda mer lesestoff! Ring meg gjerne opp igjen når vi forstår hverandre. Alt jeg ber om er 20 minutter med lesetid på dass hver dag.

– Christina

(Liker du Christina Mammahjerte sine tekster? Legg igjen en kommentar :))

(For mer moro: sjekk ut Pappahjerte på facebook)