TV-kveld: Velkommen til paradis

Noen kvelder er det helt himmelsk å klaske på seg joggebuksa og nyte livet som sofapotet. Travle småbarnsforeldre har ikke alltid tid til lange TV-kvelder, så da er det ekstra deilig når man endelig kan sette livet på pause. Spesielt når det er premiere på nye tv-programmer! Eller ikke…

“Åh, dette har jeg gledet meg til. Endelig premiere på ny sesong. Jeg elsker Dag Otto!”

Frua lå klar i sofakroken med fjernkontroll og strikkepinner, mens jeg satt med macen på fanget, te i koppen og salami på skiva. Det var duket for en helaften.

Så mens jeg sendte noen mailer og svarte på hyggelige kommentarer på bloggen, rullet “På tur med Dag Otto” over skjermen og jeg lot meg imponere av gutta som på klønete vis tok seg til Skagen uten noe tidligere erfaring til sjøs. Vel blåst.

Etter at mailboksen var tatt unna, startet jobben med å komme opp med en god idé til et blogginnlegg. Jeg tenkte det ville bli null stress joggedress å gjøre dette med ett øye på tv-skjermen og ett øye på word-dokumentet. Jeg kom raskt i gang med en tekst om menn og frykten for bæsjebleier, men så flippet plutselig frua over til en annen kanal og et nytt program begynte. Da startet problemene…

Det var et program jeg egentlig aldri har sett på før, men hørt mye om. Et program som burde være forbudt ved lov. Et program som utvilsomt står på serieopptak hos djevelen selv…

Paradise Hotel.

“Glem det”, svarte jeg uinteressert da jeg så øynene til frøkna bli store som tekopper.

 “Jammen-“

“Ikke noe jammen. Vi skal IKKE se på det der. Seriøst, Paradise Hotel? Er du 14 år eller? Jeg har advart deg på facebook allerede… Det kommer rett og slett ikke på tale. Skru det av. Nuh!”


 

“Jammen, det er med to fra Larvik. Jeg må jo bare få med meg første episoden i hvert fall. Og dessuten er det filmet i Mexico, det er sol, det er sommer og det er festglade mennesker. Sånt MÅ det bare bli bra tv av! Dette må vi jo bare få med oss”. 

“Vi? Ikke bland meg inn i dette. Paradise Hotel er lavmålets indrefilet og har ingen plass i dette hus. Bytt. Kanal.”

“Men bare første episoden da? I år er det en helt ny vri og det er med en lesbisk jente. Det kommer jo til å bli så mye intriger.”

“Det dri-“ 

Så ga hun meg katteblikket. Det kvinnelige, bedende blikket som både er søtt og livsfarlig. Det blikket som sier “Får jeg vilja mi nå, så blir jeg søt og glad og gir deg masse bonuspoeng. Får jeg ikke vilja mi, kommer jeg til å rive av deg kastanjene”.

Diskusjon slutt. Lyden gikk opp, intelligensen gikk ned og en forsmådd pappa fnøs mens han fordypet seg i word-dokumentenes forlokkende verden.

 

 


Meh.

Det gikk veldig greit i starten. Jeg ristet bare oppgitt på hodet av alle de intetsigende visdomsordene som deltakerne liret av seg. Jeg jobbet uanfektet videre og hadde god flyt, men sakte men sikkert… Jo mer jeg prøvde å se bort dess mer ble øynene mine dratt mot skjermen, som en kobra til en blokkfløyte. Jeg klarte ikke å stå i mot. Til slutt bestemte jeg meg for å gi det en sjanse, egentlig mest for å rettferdiggjøre mitt hat for programmet. Da skjedde selvfølgelig akkurat det som ikke skulle skje…

Jeg prøvde å hate det for alt i hele verden. Jeg la fornuft og rasjonelle argumenter til grunn: Peter, dette er forferdelig TV. Peter, dette er søppel. Du er for god for dette. Du som aldri har sett en episode av Hotel Cæsar i ditt liv, du er sterkere enn dette. Dette er fordummende ræl som spiser opp hjernen din som batterisyre. Dette er bæsj. Du ser på bæsj, mann.

Men likevel, tross alle disse fornuftige argumentene… Jeg elsket det! Ja jeg vet, det er feil, så utrolig feil. Jeg skammer meg, jeg er en mann uten ære og jeg frasier meg all arv. Det smerter meg å si dette, men da episoden var over tok jeg meg i å glede meg til morgendagens avsnitt. Tenk på alle mulighetene til å dra frem flaueputa!

 

Oh no, she didn´t!

 

Da først så jeg bort på min kjære som satt med en aldri så liten snurtemunn i fjeset.

“Njææh. Nei, nå ble jeg faktisk litt skuffet. Det der var jo helt latterlig dårlig. Skal de plutselig ha med skuespillere? Og jeg synes egentlig ingen av deltakerne var spesielt interessante heller. Nei, dette var dårlig. Men så fint, da kan jeg slette serieopptaket, så sparer vi oss for den tiden”, sa hun og gikk rett inn på menyen og slettet serieopptaket. Så vrengte hun hele kroppen i en kjempegjesp og tuslet opp trappa for å legge seg for kvelden.

“Jeg kommer straks pus, må bare sende en siste mail her. To sekunder bare” sa jeg. Så la jeg ned macen, tok opp fjernkontrollen til TV´n og gjorde det utenkelige…

 

Sorry pus, men dette er faktisk din skyld.

 

/ lik hvis du også lever i skam /

Les også:
Ukas krangel: Det ordner seg
Bare ett lite ord

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Frykten

En ting ingen forteller deg om ved det å få barn er frykten. Frykten for at noe noensinne skal kunne gå galt. Den gnagende redselen som ligger på lur i bakhodet som en hodepine. Den konstante følelsen av å holde pusten i frykt for at noe skal skje. Det trenger ikke være noe spesifikt, det behøver ikke være en rasjonell frykt basert på egne erfaringer eller fobier. Det er ikke nødvendigvis frykten for edderkopper, bilulykker, mobbing eller uhell. Men det er litt av alt, alltid.

Når du først har forelsket deg i et lite barns smil, så vil du gjøre alt for at det smilet aldri noensinne skal svinne. Det er noe så ektefølt og fullverdig ved et helhjertet barnesmil at det kan få hjertet ditt til å smuldre i småbiter. Har du først sett det og kjent det, så vil du aldri endre på det. I sånne øyeblikk får jeg ofte først en intens følelse av lykke, etterfulgt av en kalddusj av emosjoner som drar meg ned på bakken igjen. Jeg blir så redd for alt som kan ødelegge det smilet som jeg setter så høyt.

jC3F26RJQL

 

Jeg vet jeg ikke kan beskytte ham fra alt her i verden og det er ikke meningen heller. Selv om det smerter meg å skrive det, så vet jeg at han kommer til å gå på en rekke smeller oppigjennom. Han kommer til å falle og skade seg, falle ned fra klatrestativet, ende i basketak, krangle og gråte. Alt dette hører livet til og jeg har aldri vært noen tilhenger av å sy puter under armene på barna, men jeg merker at jeg gjerne skulle gjort det. Det er så lett å si at man ikke skal overbeskytte barna, men noe helt annet er å se et blendende barnesmil og vite at man ikke kan bevare det for evig.

Jeg har så veldig lyst til at verden bare skal være en eneste stor fornøyelsespark for ham, men det er den jo ikke. Som barn tenker man jo aldri over at verden er noe annet enn den lekeplassen man ser rundt seg. Hans verden nå er mamma, pappa og resten av familien. Den er hyggelige familiesamlinger med kaker og pære, søndagsturer til plantasjen og leking i snøen.

 

kVBPS1RJbi

 

Hans verden sier ingenting om mobbing, hat, misunnelse og urettferdighet. Verst av alt er nok urettferdigheten. Alt annet kan la seg forklare og rettferdiggjøre, men ikke urettferdighet. Å måtte se inn i et skjelvende barns usikre blikk for første gang og fortelle ham at verden dessverre ikke bare er en dans på roser, men i blant også en iskald vandring i regnet.

Tidligere denne uka fikk jeg en mail fra en dame som fortalte meg sin datters hjerteskjærende historie. Hun var blitt utsatt for nettmobbing som gikk så langt at hun til slutt hadde prøvd å ta sitt eget liv. Hva sier man til sånt? Hvordan overbeviser man barnet sitt om at det ikke er dem det er noe galt med, men at slikt som misunnelse kan føre til hat? Kanskje er det faktisk noen som ser opp til henne som prøver å rive henne ned, men hvordan formidler man dette til et barn? Det tok ikke mange sekunder før jeg begynte å kjenne på frykten for at noe slikt skulle skje plutten en dag. Frykten la seg som en klamp om hjertet og jeg fikk nesten ikke puste.

Hvordan forklarer man urettferdighet? Hvordan rettferdiggjør man det? Hvordan forteller man et uskyldig barn fylt av kjærlighet og glede at verden er et kjipt sted fult av kjipe folk som fråtser på andres misnøye? Bare tanken gjør meg kvalm.

Jeg vil bare at verden skal være en fornøyelsespark.

 

gyVxktxJSB

 

/ lik hvis du også har kjent frykten kile i nakken /


Les også:
Alvorsprat med sjefen
Bare litt annerledes

* Følg Pappahjerte på facebook *

Søndagstur

/inneholder reklame

Vi startet dagen på ypperlig vis. Jeg var oppe tidlig med plutten for å varme opp huset før stafetten. Mens vi fyret i peisen, ramlet det inn gratulasjonsmeldinger i alle kanaler til herr Jansrud som hadde klinket inn Norges første gull for dagen. Ja ja, da var det én av tre da, for stafettlaget var jo sikret edelt metall og i skiskyttersporet var det duket for jaktsesong. Slik gikk det jo ikke… Hvis jeg hører ordet “Smørebuss” en eneste gang til i dag…

Dagen som startet så bra med gull og bacon til frokost, hadde fort blitt til tåke, slaps, stafettskrell og lunken søndagsstemning. Hva passer vel da bedre enn når det plutselig tikker inn en sms fra svigermor: “Vil dere komme på søndagsmiddag? Kjøttkaker”. Hurra!

 

 

Derfor kastet vi oss i bilen og suste av gårde, plutten, min kone og undertegnede. Med oss i bilen hadde vi barnesete, barnevogn, stelleveske og hele sulamitten. Derfor har jeg laget denne raske dokumentaren som tar for seg hvordan elbilen Nissan Leaf gjør seg som familiebil. Som dere kan se, så er det romslig med plass for hele gjengen, selv for fattern som nok en gang må prøve ut bagasjerommets gleder på utradisjonelt vis…

 

Men hva med øko’mien?

Jeg har fått et par spørsmål ang. økonomi hva gjelder elbil i bruk og innkjøp. La oss ta bruken først, for prislappen her er veldig veldig lav. Å lade bilen fra flatt batteri til full pupp koster ca. 20 kr. Tar man med i beregningen at du med fullt batteri kan kjøre inntil 15-20 mil på en god dag, så blir det veldig veldig billig. Vi snakker her altså om en liten dråpe i havet sammenlignet med bensin-/dieselpriser. Innkjøpsmessig så er det også grunn til å smile. Nissan Leaf starter på ca. 230 000 kr. Sleng på litt deilige duppeditter, skinnseter, Boseanlegg etc. så er man raskt oppe i 280 000, men det er det så verdt! Her får du mye bil for pengene og fantastisk mye kjøreglede i en spretten doning. Og det er ikke noe jeg bare sier: Jeg driver seriøst og vurderer å holde Leafen som gissel når Nissanfolket kommer for å hente den. Ich liebe es!

 

 

Det eneste uøkonomiske med denne bilen, som også er elbilskeptikeres favorittargument, er at batteriet må byttes etter x antall år. Nå har ikke jeg finregnet på dette, men jeg skulle tro at innen den tid så har man allerede spart inn de kronene på bensin etc. Jeg tok et raskt overslag nå og man lander raskt på godt over 100 000 kr i bensin på 7 år kun for pendlerbruk, så da burde den saken være ryddet av veien 🙂

Som et lite bonusargument vil jeg få legge til at færre turer til bensinstasjonen også betyr færre muligheter for impulskjøp mens magen knurrer, hvilket igjen betyr færre pølser og sjokoladeboller. Bra for lommeboka, bra for magen. Og miljøet. Topp den, du! 😉

Og med det er vi kommet til veis ende i mitt elbil-eventyr. Tusen takk for turen og håper dere har blitt like positivt overrasket som meg. Hils hjem, takk for turen og husk: Du slipper å legge igjen en femtilapp i bensinpenger 😉

 

License to load (and spare spenn)

/ lik hvis du liker elbil taco, eller kattunger 😉

Les også:
Kjøre elbil til hytta
Duppedittmaskinen fra fremtiden
Dagen elbilen ødela

Hurra for plutten! :)

I dag er det nøyaktig to år siden første gang jeg virkelig kjente hjertet banke. To år siden første gang jeg så livet for hva det egentlig er.

I 30 år vaset jeg meningsløst rundt i tåka. Helt på måfå, helt uten mening. Det er slitsomt det, å subbe rundt uten helt å vite hvor man er på vei eller hvorfor. Jeg har alltid trodd at livet bare var en meningsløs ferd mot grava, med det formål om å tjene mest mulig penger langs veien og parkere tøfla med verdighet. Men så, for nøyaktig to år siden i dag…

 

h9B6yGRJRg

 

Det var så rart, for det var så umiddelbart. Det var som om jeg hadde tatt på meg virkelighetens briller for første gang og plutselig så alt helt klart. Jeg tok dem på og DER var verden. Når jeg ser tilbake på det nå, så kan jeg egentlig ikke tro at det bare er to år siden, for sant å si så husker jeg knapt hvordan det var før. Alle de årene som føles så uendelig mange år unna. Før jeg så verden for hva den virkelig er. Tiden før jeg egentlig fant meg selv. Tiden før han kom til verden.

 

RneuHLxJZE

 

Det er nærmest umulig å forklare hvor stor omveltning det var for meg å gå fra ungkar til far (men les Min Historie for mitt beste forsøk hittil). Over natta ble en stor del av meg og alle mine oppleste sannheter om livet kastet ut av vinduet og erstattet med nye. Plutselig var øl og sene kvelder blitt til bleieskift og våkenetter. Men én ting var jeg fast bestemt på før denne dagen: Jeg skulle ikke bli en sånn slitsom småbarnsforelder som er altfor opphengt i barna sine. En sånn som skifter bleier uten å blunke, snakker med babystemme, skriver sukkersøte blogginnlegg og prater overdrevent mye om hvor lykkelige de er. Jeg skulle være glad i barnet mitt, men fortsette å holde mine interesser høyt i hevd. Jeg skulle ha min verden og familiens verden hver for seg. Jeg skulle elske barnet mitt, men likevel holde meg passelig distansert. Jeg skulle ikke bli helt oppslukt av hans verden, men fortsette å være en kul fyr som førte det samme livet som før. Ingen skulle se på meg at jeg hadde blitt far. Men som sagt…

Det var før han kom til verden.

 

ZvlciBRJZ2

R64-UnxJRL

jC3F26RJQL

 

Gratulerer med dagen, gutten min. Fattern er så sinnssykt stolt av deg <3

 

g8q4d0xJWa


Les også:
Dagens høydepunkt
Små øyeblikk av intens kjærlighet


* Følg Pappahjerte på Facebook *

Mitt store forbilde

Det må har vært helt i starten av 1994, antakeligvis rett før OL i Lillehammer sparket i gang. Det var en tid preget av Bjørn Dæhlie, Baywatch og min store barndomshelt: Michael Jackson. Jeg elsket den mannen.

Som mange andre på den tiden, hadde jeg nok av klønete forsøk på å danse som ham inne på gutterommet. En av mine største opplevelser fra barndommen var å se Michael Jackson live på Valle Hovin. Jeg pilte rundt de skrikende folkemassene for å se mitt store idol på nært hold. Han var så usannsynlig cool. Hvem andre kunne moonwalke? Hvem andre kunne lene seg frem som en planke helt til håret flørtet med betongen? Hvem andre kunne ta seg i skrittet, sparke som Bruce Lee og synge som en gud? Ingen. Michael Jackson var kongen av barnerommet, kongen av pop. Ingen over, ingen ved siden.

 

 

Derfor var valget veldig enkelt den dagen jeg skulle få lov til å intervjue min aller største helt. Det var den gangen jeg søkte på jobb som programleder for Midt i Smørøyet og ble tatt ut til audition. Jeg husker jeg åpnet brevet. Hjertet eksploderte av glede og nervene gikk umiddelbart i høyspenn. Programleder på tv? Jeg? Klassens klovn hadde en sykelig appetitt på oppmerksomhet og med dette brevet var det som om alle mine bønner hadde blitt hørt. Endelig. Verdensherredømme var innen rekkevidde.

Jeg visste jo selvfølgelig at det ikke var den ekte Michael Jackson jeg skulle intervjue, men likevel føltes det sånn. Jeg satt kveld etter kveld og finpusset på spørsmålene. Jeg øvde meg både på norsk og engelsk, prøvde å snakke rolig og artikulert. Ikke stress. Rooolig og art-i-ku-lert.

 

Det var dagen før dagen, og jeg var så vanvittig spent. Hadde jeg skullet intervjue The King of Pop slik jeg egentlig hadde planlagt, ville det vært ille nok… Men i siste liten hadde jeg nemlig latt meg overtale av min fars velmenende råd om å tenke litt taktisk. 9 av 10 kom garantert til å velge Michael Jackson og stille tilnærmet de samme spørsmålene som meg. Hvis jeg ville stå ut av mengden og markere meg som en rakrygget fyr å satse på, måtte jeg vise at jeg hadde en plass i de voksnes verden. Jeg måtte utmanøvrere de andre kandidatene allerede på startblokka. Det var jeg enig i, og en ny plan ble lagt. Nå skulle de saktens få.

Alvorets time var kommet. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle bry meg om kameraet og holde blikket på mannen som skulle spille intervjuobjektet. For å gjøre situasjonen litt mer ektefølt, ønsket han å finne frem noen klær og effekter han kunne ta på seg for å ligne mer på min selvvalgte kjendis. Han hadde et helt rom fullt av duppeditter og en garderobe som så ut til å kunne dekke alt fra Heinrich Himmler til Dame Edna. Vel… nesten alt. De forventet nok Michael Jackson, Axl Rose eller James Hetfield, men hva fikk de? Jeg kommer aldri til å glemme det neste som skjedde…

“Ja, Peter, da er vi klare og veldig spente på hvem du skal intervjue. Så fortell oss: hvem er ditt store forbilde?”

 

“Gerhard Heiberg”

 

Stillheten som fulgte er noe av det rareste jeg har opplevd. Det forfjamsede intervjuobjektet stirret på kameramannen med et tomt blikk, et tomt blikk han gladelig returnerte. Det gikk fort opp for meg at ingen i rommet egentlig visste hvem Gerhard Heiberg var. Inkludert meg.

 

(Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

 

Han innrømmet på flekken at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan denne Gerhard så ut, men i et desperat forsøk på å ligne mer på den ukjente superhelten tok det forvirrede fjeset på seg en alpelue. Spørsmålene som fulgte ble alle besvart med liten iver, tomme blikk og et kamera som helt sikkert ikke sto på REC. Det burde være unødvendig å legge til at de ikke ringte meg opp igjen med det første.

Jeg har aldri vært en fyr som angrer og jeg har heller aldri angret på at jeg valgte å følge fatterns råd den gangen. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg dumpet Michael til fordel for Gerhard og trykte ham til mitt bryst som min store helt, men jeg har aldri virkelig angret på det.

Inntil nå.

 

P.S. Til deg som foretok intervjuet, hvis du fortsatt jobber i NRK: Neste gang en liten guttepjokk kommer til deg og sier at han vil intervjue Gerhard Heiberg, så skal jeg gi deg et tips: Dropp alpelua.

Gå for klovnenese.


/ lik hvis du synes IOC-pampene alltid bør ha en klovnenese tilgjengelig på innerlomma /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Dagen elbilen ødela

/inneholder reklame

Vi var tomme for kaffebønner og allerede der burde jeg egentlig innsett at det kom til å bli en drittdag. Jeg burde bare gått og lagt meg igjen. Det hele endte med at jeg brukte en evighet på å finne vannkokeren for å lage frysetørret kaffe, men den sto selvfølgelig på hytta. Så da jeg endelig kom meg ut i bilen var jeg på etterskudd, kaffetørst, stuptrøtt og muggen.

 

 

Bilen svikter meg heldigvis aldri og gikk som en kule. Jeg spant fra alle idiotene som kjører som sauer og hentet inn forspranget på et blunk. Nede i sentrum er det enda mer tid å spare, for jeg gidder jo selvfølgelig ikke vente på alle de treige fjottene som står på rekke og rad i lyskryssene. Det er sikkert en slags “gentlemens agreement” om å ikke bruke venstrefila, men jeg bruker jo selvfølgelig den ledige fila når den først er der. Bryr det meg om noen idioter tuter når jeg suser i fra? Yeah right!

Akkurat denne morgenen holdt jeg et forrykende tempo og var på god vei til å hente inn den tapte tiden. Kanskje kunne dagen være reddet likevel. Det var da det skjedde…

 

 

Jeg kom til et lyskryss og endte opp langt bak i køen. Hele venstrefila lå åpen og lokket på meg, så jeg smatt forbi de sure morgentrynene som sto og ventet som slakterkveg. Jeg kom frem til det røde lyset og ventet bare på grønn tommel for å smette forbi den hvite bilen i den andre fila. Hvit bil, tenkte jeg, hva slags gjøk er det som kjøper hvit bil? Rød BMW kompis, det er bil for mannfolk. Kongen av veien, accept no substitutes. Men akkurat i det lyset skiftet over til grønt, skjedde det noe rart. En hvit pil suste avgårde og forsvant før jeg rakk å blunke. Hva søren?! Jeg hørte jo ikke at han hadde ruset motoren en gang og nå lå han plutselig flere billengder foran meg på bare noen sekunder?! Hva er det her for noe tull? Jeg skjønte raskt at han ville kappkjøre. Challenge accepted.

Tror du jeg har makset ut billånet for å bli parkert av en liten fjert som deg? Yeah right! Den hvite bilen slakket av på gassen inn mot neste kryss og ante fred og ingen fare da jeg kom som et skudd. Jeg tynet motoren et lite strekk bare for å virkelig vise hvem som var kongen. Bilen akselererte fort og innen jeg nærmet meg fartsgrensa var han borte. Jeg sjekket sidespeilene, ingen der. Jeg sjekket sladrespeilet, ingen der. For en tosk! Trodde han virkelig at han kunne yppe med meg?

Det var først da jeg sjekket blindsonen. Bare en knapp billengde bak meg lå han og cruiset. Jeg gasset på, men han holdt takten. Jeg så til min forferdelse at vi nærmet oss rundkjøringen. Jeg kom ikke til å rekke det og ble nødt til å bremse ned. Den hvite bilen seilte rolig opp på siden av meg. Slaget var tapt. Javel, så får jeg i hvert fall se hva du kjører da, din tosk. Snakker vi Mercedes eller? Hva er det du skjuler under panseret?

Akkurat i det han skulle ta av til høyre, rakk jeg å få et glimt av ham. Han satt nonchalant med bare én hånd på rattet og et kvalmende selvtilfreds og fårete smil i munnviken. Men hva søren.. Er ikke det han… han derre rosabloggeren? I en.. ELBIL?!

Akkurat når jeg trodde at dagen ikke kunne bli noe verre, så blir jeg forbikjørt og latterliggjort av en mannlig rosablogger i en hvit elbil… INGEN skal få vite om dette. Jeg visste at jeg bare skulle holdt senga. Drittdag.

 

 

Ha en brillefin uke, folkens!

/ Skrevet til ære for deg i en rød BMW som ble parkert av en hvit Nissan Leaf rett utenfor Sandefjord sentrum sist torsdag. Jeg ville egentlig ikke kappkjøre med deg, jeg ville bare lære deg en ting eller to om folkeskikk. Og elbil. Håper ikke episoden førte til ytterligere problemer med potensen 😉

Les også:
Kjøre elbil til hytta?
Duppedittmaskinen fra fremtiden

*Følg Pappahjerte på Facebook*

Zombiene kommer – vinn billetter!

/inneholder reklame

HEIL FIVE! Folkens, endelig nærmer dagen seg! Onsdag 12. februar braker det løs med premiere på Død Snø 2, oppfølgeren til en av tidenes blodigste og merkeligste norske filmproduksjoner. Å du hellige dykker som jeg gleder meg! Nazizombier, blod, innvoller og fantastisk makaber humor i en og samme pakke, what´s not to love?

 

 

Likte du forresten å se Pappahjerte få en real trøkk 16? Her kan du nyte klippet (igjen og igjen): 

 

 

Oppfølgeren skal visstnok være større, bedre, villere og morsommere. Så, rykker det litt i kinofoten? Jeg håper du har blitt litt snusen på å kjøpe bacon snacks og nyte en kveld med nazizombiesplatterfilm, selv om dette nok ikke er en typisk søt kosefilm for schæstepar i gamledar. Men damer, tenk hvor mange bonuspoeng du får ved å invitere mannen med på en zombiesplatterfilm?! Du kommer til å bli nominert til Årets kone 2014 på flekken 🙂

Og karer, her har dere en perfekt anledning til å invitere dama på date uten å måtte lide seg gjennom en klissete sussefilm fra uniten.

Her er den offisielle traileren til filmen:

 

YnAg400pIGk

 

Men hei, ikke la meg komme her og tvinge dere til å bruke penger på kinobilletter som egentlig er satt av til nudler og oppvaskmiddel, stikk heller og se filmen helt gratis. Jepp, det stemmer: Vi kjører konkurranse!

 

VINN BILLETTER TIL DØD SNØ 2!

5 heldige vinnere stikker av med to billetter hver for å se filmen på kino. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar med navn og e-postadresse, så er du med i trekningen. Kåringen finner sted søndag 16. februar og vinnerne kontaktes direkte.

Klarer du ikke vente? Stikk inn på filmweb og bestill billetter til Død Snø 2 med det samme.

 

Lykke til!

/ heil five /

Du vet det er PMS i huset når…

Du vet at det kommer tilbake gang på gang, måned etter måned. Du vet at det bare er et spørsmål om tid til du blir angrepet igjen, men likevel lærer du aldri. Det kan jo være litt vanskelig å forstå hva som foregår, men du burde for lengst ha lært deg å lese signalene. Du vet det bare er et spørsmål om tid før du blir rammet igjen, men likevel kommer det som lyn fra klar himmel hver eneste gang. At man aldri skal lære!

PMS.

Det starter som oftest med at det er et eller annet uforklarlig som ødelegger dagen din, men du klarer ikke å sette fingeren på det før det er for sent. Du tenker at svaret skal dukke opp midt i veien som en kampestein, men så ligger det heller og lusker som en pitteliten stein i skoen. Den er ikke stor nok til at du bryr deg med å plukke den ut, men irriterende nok til å ødelegge hele dagen din.

Så derfor, kjære broder, har jeg listet opp en rekke kjennetegn du kan se etter neste gang du synes det lukter muffins og mistenker at det bygger opp til storm.

De aller første faresignalene kommer så gradvis at de nesten er umulige å se med det blotte øye. Det starter ofte ganske forsiktig, som at krangler oppstår helt ut av løse lufta og gjerne som lyn fra klar himmel. Selv en liten diskusjon om noe trivielt, kan brått føles som å prate fornuft med en italiensk kelner. Allerede her burde du egentlig bare heise det hvite flagget og legge deg for kvelden.

 

 

På dette stadiet er det vanskelig å ikke overreagere. Rett og slett fordi du sannsynligvis ikke enda forstår at det skyldes PMS. Du har selvfølgelig lyst til å sette henne på plass fordi hun overreagerer, tolker alt negativt og drar hvert eneste lille ord helt ut av proporsjoner, men vær tålmodig. Det er ikke deg det er noe galt med og det er heller ikke henne. Det er kvinnekroppen. Hvis du kjemper imot, vil du vekke udyret og det vil du virkelig ikke.

Så kommer du kanskje hjem fra jobb en dag og opplever logiske brister som at “hei-jeg-er-hjemme”-kysset kun gjengjeldes med et lite nebb, men likevel så har hun disket opp med yndlingsmaten din OG dessert. Og kanskje noe søtt til desserten også. På dette stadiet burde det begynne å gå opp for deg at noe er i gjære. Hvis du undersøker ansiktet hennes nøye har det helt sikkert poppet frem en kvise eller to i panna hennes på nåværende tidspunkt. Nå merker du for alvor at det er noe annerledes med frua i huset. Et slags ubestemmelig slør foran blikket eller en udefinert farge i huden. Så ser du plutselig hva som er nytt av dagen. Kjæresten din gløder. Virkelig. Ikke.

 

Ikke si et ord, bare lat som det er Halloween.

Nå kan selv en uskyldig slengbemerkning få fatale følger. Slik som da jeg nylig valset inn på badet etter at frua hadde skrubbet dusjen i 45 minutter, og spurte henne om det var deilig med litt alenetid. Kommentarer som dette kan fort utgjøre en alvorlig trussel for testiklenes fremtid. Men dum som man er så lirer man av seg noen upassende gloser, og ordene rekker akkurat å forlate leppene før man innser hva man har gjort. Rommet blir kjølig, nabokattene rømmer fra plenen og testiklene legger seg i fosterstilling. Uansett hvor mye du fyrer i peisen nå, så vil hele huset føles ubehagelig kaldt.

På dette stadiet er det bare om å gjøre å komme seg gjennom dagen med intakte julekuler. Så du tilbyr å ta en filmkveld med en av hennes gamle favoritter. Gjerne noe med Patrick Swayze. Det tar ikke lang tid før tårene hennes renner i strie strømmer og det snufses høylytt og surklete. Vanligvis blir hun glad for en beroligende trøsteklem, men så fort du lener deg mot henne, glefser hun etter deg som en pitbull. På vei tilbake fra Stoltenberg/Giske-situasjonen er du dum nok til å snappe til deg den siste godbiten fra godteskåla. Du innser umiddelbart at du akkurat har stjålet en banan ut av neven på en utsultet gorilla.

 

 

For å avverge en krangel spretter du en tur ut på do. På vei tilbake sveiper du innom kjøkkenet og oppdager at skuffer og skap er kjemisk renset for søtsaker. Selv den gamle sjokoladen som egentlig skulle kastes er borte vekk. Du prøver å spørre henne om det, men blikket du møter gir deg koldbrann på nesa. På vei ned i sofakroken igjen prøver du å redde dagen ved å gi henne et kompliment for antrekket hun har på seg. Helt uten å vite det er sannsynligheten stor for at du akkurat har gjort vondt verre. Hun har nettopp spist sin egen vekt i NEI-mat, føler seg en anelse oppblåst og ønsker egentlig bare å gå i ett med tapetet. Ingenting du sier nå kan redde deg, men likevel fyrer du av et siste desperat forsøk på å redde dagen.

 

Du forteller med et smil om munnen at du kjøpte med litt frisk frukt på vei hjem fra jobb og lurer på om du ikke skulle satt frem litt, siden godteskåla ble så fort tom. Hun ser på deg med et blikk som en blodtørst drage og roper “Frukt?!”, før hun løper inn på badet og låser døra. Gratulerer, dagen er herved ødelagt. Det blir sofaen i kveld og alt er din skyld. Du skulle hørt på meg, du burde bare gått og lagt deg når du kom hjem fra jobb.

 

 

Men, kjære broder, frykt ikke. Det går snart over og da er det heldigvis lenge til demonen banker på døra igjen. Men et lite råd på veien: Neste gang, se etter kviser. Kvisene er der for å advare deg om at du er i ferd med å gå på et skjær. De er ikke der for å skremme deg, men for å hjelpe. Kvisene vet hva som er i ferd med å skje og har kommet for å redde deg. Kviser er kvinnekroppens fyrtårn.

 

/ lik hvis du også frykter demonen /

Les også:
Ukas krangel – Nyttårsforsetter
15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

 

*Følg Pappahjerte på facebook*

Fattern på lekeplassen

Når fattern er på lekeplassen blir han 5 år igjen. Det er som om en kjemisk reaksjon inntreffer når støvlene treffer sandkassa. Hele verden forandres og plutselig er vi tilbake i 1986. Verden blir ubetydelig stor og alt som betyr noe er huskestativet, sandkassa, dumphuska, klatrestativet og sklia.

Jeg prøver jo å oppføre meg som en voksen kis med full jobb og førerkort, men konkurranseinstinktet tar umiddelbart overhånd. For plutten og jeg har giret hverandre opp på veien til lekeplassen og sett frem til å gå bananas, men så kommer vi dit og da oppdager plutten den perfekte pinnen som han mye heller vi tegne streker i snøen med. Så står jeg der da, med et konkurranseinstinkt som er i ferd med å boble over. Og som ved et trylleslag blir det fullt fokus på å knive om de beste spadene, hvem som er best til å styre gravemaskinen i sandkassa, hvem som er førstemann opp på taket av dukkehuset og selvfølgelig hvem som er raskest ned sklia. Selv om det bare er meg på startstreken. Det hele blir en barnslig konkurranse og lekeplassen har raskt utviklet seg til å bli en olympisk arena i miniformat og den viktigste idrettgrenen er selvfølgelig: Hvem hopper lengst fra huska?

 

Et nydelig svev, dette må jo være bakkerekord?!



…og det ender selvfølgelig alltid med at man skader seg.
Legg merke til Plutten i bakgrunnen som krøker seg av latter…

 

Frøkna oppfører seg jo selvfølgelig ikke på samme måte. Hun ter seg slik man helst skal: Hun er helt rolig og blir kanskje med en tur på dumphusken for å utgjøre nødvendig motvekt. Hun leker høflig og nonchalant mens hodet bryr seg mest om hva vi skal ha til middag eller om plutten har på seg nok klær.

 

 

Jeg tror ikke Christina finner personlig glede i å leke på lekeplassen. Joda, selvfølgelig synes hun det er gøy å leke med plutten og se ham smile fra øre til øre, men hun er der liksom bare for hans del. Hun tar del i aktiviteten, men hun har ikke det indre barnet som plutselig blir en apekatt som går helt bananer. Hun er der liksom bare som en voksen. Fattern derimot…

 

 

Jeg lurer på om det kan være en mannegreie, for jeg synes så tydelig at jeg kjenner lukta av menns barnslige konkurranseinstinkt. Jeg sier ikke at damer ikke kan gjøre teite ting og inngå idiotiske veddemål, jeg tror bare det er langt mer fremtredende hos menn. Dessuten er vi mye flinkere på det. Jeg synes også jeg kan se det i blikket til Christina når vi er på lekeplassen og fatterns indre apekatt hopper frem for å leke. Hadde det kun vært snakk om meg, så ville jeg raskt blitt servert en rimelig kjølig skulder og en snusfornuftig tale om at “Peter, du er tross alt ikke 13 lenger”. Men hun sier ikke det, hun vet hun ikke kan kjempe imot. Hun gir meg bare blikket. Det blikket som sier: “Mannfolk… Ja ja, kom igjen da, ut og lek hvis du absolutt må”.

Jeg liker å tro at vi menn har et gen som aldri tillater oss å bli helt voksne. Enn hvor staselige vi ser ut der vi står og diskuterer politiske anliggende i nystrøket dress og vannkjemmet hår, vil det alltid være en overhengende fare for at vi utfordrer hverandre i rævkrok eller håndbak. Og da er det ingenting som heter nei takk. Da er det førstemann opp på taket av dukkehuset.

“Hah! Kæm e kongen?!”


Så er spørsmålet:
Er det egentlig en mannegreie eller er det bare meg? Er det flere som har det sånn eller sitter jeg alene i sandkassa?

/ sleng igjen en kommentar hvis du vil være med å leke
 


*Følg Pappahjerte på Facebook*

Nissan Leaf – duppedittmaskinen fra fremtiden

/ inneholder reklame

I dag skal vi se om en elbil kan hamle opp med fossilbilene når det kommer til komfort, duppeditter og kjøreglede. Til dette ærverdige oppdraget har jeg prøvekjørt en Nissan Leaf og resultatet var veldig overraskende.

 

 

Jeg har alltid trodd at å kjøre elbil er som å sette hjul og motor på en plastboks og rulle kun i nedoverbakker og medvind. Der tok jeg skammelig feil gitt! Etter å ha prøvd Nissan Leaf i et par dager er jeg faktisk “blåst ut av parken”-entusiastisk over kjøregleden i denne frekke lille saken. Om jeg skal være helt ærlig, så tror jeg faktisk det er den beste bilen jeg noensinne har kjørt.

Det høres helt sikkert overdrevet ut, men det er faktisk sant. Jeg vet ikke hva det er med denne frekke lille doningen, men det er som om vi snakker samme språk. Servostyringen gir helt perfekt mengde motstand og sørger for at bilen sklir gjennom trafikken som en rev i snøen. Nå er ikke jeg noen bilekspert, men jeg merker jo hva jeg selv liker og hva som føles bra bak rattet. Bilen sitter på veien som en klegg, følger svingene som en blodtørst kemner og har mer komfort enn en bamseklem.

 

Dessuten er den rask. Et tråkk på gassen og den fiser av sted som et olja lyn. I forrige uke uttrykte jeg en viss skepsis til bilens rekkevidde i innlegget: “Kjøre elbil til hytta?”, men denne gangen tar jeg for meg kjøreglede og på dette feltet er det kun tommel opp, sekser på terningen og maxiyatzy på blokka.

Tre inn i en supercomputer
I tillegg til å være god å kjøre, er den også fullstappet med nyttige duppedingser. Blant disse finner vi ryggekamera, fire lukeparkeringskameraer, varme i rattet, bluetooth, GPS-kart og selvfølgelig en egen app til å fyre i gang varmen i bilen fra sengekanten. I tillegg til dette har man en myriade av instrumenter til å måle hvor miljøvennlig man kjører og kjørecomputeren har oversikt over samtlige ladestasjoner i mils omkrets. Alle disse duppedittene har jeg snakket mer om i videoen under. I videoen viser jeg også hvor god plass det faktisk er i bilen.

Spørsmålet er: Kan en liten elbil huse en fullvoksen mann i bagasjerommet? Svaret er bare et lite klikk unna 🙂

 

Så ja, det ER plass til en godt voksen mann i bagasjerommet. Greit å vite, greit å vite. Folkens, dett var dett for denne gang. Spørsmål eller kommentarer knyttet til elbiler? Sleng det inn, så skal jeg svare etter beste evne.

/ vroom vroom

Les også:
– Kjøre elbil til hytta?
– Boikott Statoil