La oss bare først bli enige om at husarbeid er fryktelig kjedelig.

En skikkelig mannekropp er ikke skapt for å henge over snuskete gryter halve dagen eller bruke sårt etterlengtet fritid på å brette tøy. Og med så mye tid som går med til rydding, vasking og orging blir det jo nesten ikke noe tid til overs heller. Derfor har vi lenge tenkt at det ville vært deilig å få litt ekstra hjelp i heimen.

Vi bruker jo så utrolig mye tid på rydding og jeg er dessuten født uten et hint av noe rydde-gen. Dermed ender mye av husarbeidet i fanget til a mor og derfor har vi nå endelig bestemt oss for at det er på tide å hyre inn en vaskehjelp!

Tanken var å få inn en hyggelig vaskehjelp som kan komme inn en gang i blant og ta unna litt småtteri her og der. Vi trenger ikke fullstendig rundvask én dag i uka, men heller en som kan ta unna litt rot, rydde litt og støvsuge når det trengs. En som kan rydde vekk legoklosser og plastelina, hjelpe til med matlagingen eller vaske ned kjøkkenet når det trengs.

Vi gikk et par runder, snuste litt rundt på nett og leste anbefalinger. Vi landet på å bruke en lokal kis som har fått de beste skussmål og endte derfor med å gå for han typen her:

Jepp, det stemmer, plutten har fått sin første jobb! Livet med en 2-åring i hus byr stadig på nye overraskelser og siste tilskudd i rekken er nemlig at plutten helt plutselig har begynt å hjelpe til i hjemmet! Han rydder opp lekene etter seg, han tørker på bordet hvis han søler og han hjelper muttern med pannekakerøra.

Sving i sveiva!

For noen dager siden sto jeg og lagde grøt til plutten, mens han virret sulten rundt på kjøkkenet. For å kjøpe meg noen minutter lot jeg ham leke med alt det spennende som er å finne i krydderskuffen. Han har gjort dette flerfoldige ganger før og det går stort sett alltid bra, derfor tenkte jeg at han kunne få more seg fritt. To sekunder senere var hele kjøkkengulvet dekket av tørket rosmarin…

Mens plutten tok seg en selvransakende tenkepause, sa jeg på tull: “Næææ, men hva skjedde nå da? Det er jo krydder overalt. Hva gjør du nå da?”

Da labbet han i vei som om ingenting hadde skjedd og jeg tenkte at jeg fikk rydde opp sølet etter at han hadde lagt seg. Men 10 sekunder senere kommer han tilbake på kjøkkenet med håndstøvsugeren! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne i det han klikket den på og satt i gang med å støvsuge kjøkkenflisene. Og ikke bare det, men han var godt på det også! Han holdt det gående en god stund og ga seg ikke før hver eneste lille krydderkvast var fanget opp.

Vaskeplutten in action!

Plutten har helt plutselig gått fra å være en sedativ ettåring til å bli en proaktiv toåring. Og det verste av alt er at han faktisk gjorde en fordømt bra jobb også! Jeg innså raskt at når det kommer til husarbeid så jobber han faktisk raskere enn meg, han gjennomfører jobben langt bedre OG han klager mindre. Billig er han også! Han jobber raskt og effektivt, og tar seg kun betalt i pærer og kornmo.

Vask on, vask off

Det er så rart å se ham vokse opp så fort og ofte blir jeg veldig glad når jeg ser at han ligner litt på meg. Men akkurat når det kommer til rydding, så er det helt greit at han tar etter mor si. Det minner meg på at i morgen kommer foreldrene mine på besøk for helgen. Jeg har fått den tvilsomme æren av å vaske badet før de kommer.  Kan ikke si jeg gleder meg veldig til å bruke kvelden på å skrubbe badekar og tømme sluket i dusjen. Med mindre…

Plutten..? Sover du..? Pappa har vært på butta og kjøpt pæææreeee…

/ lik hvis du mener plutten burde tatt en prat med fagforeninga

Les også: Pære – bare ett lite ord

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Noen kvelder er det helt himmelsk å klaske på seg joggebuksa og nyte livet som sofapotet. Travle småbarnsforeldre har ikke alltid tid til lange TV-kvelder, så da er det ekstra deilig når man endelig kan sette livet på pause. Spesielt når det er premiere på nye tv-programmer! Eller ikke…

“Åh, dette har jeg gledet meg til. Endelig premiere på ny sesong. Jeg elsker Dag Otto!”

Frua lå klar i sofakroken med fjernkontroll og strikkepinner, mens jeg satt med macen på fanget, te i koppen og salami på skiva. Det var duket for en helaften.

Så mens jeg sendte noen mailer og svarte på hyggelige kommentarer på bloggen, rullet “På tur med Dag Otto” over skjermen og jeg lot meg imponere av gutta som på klønete vis tok seg til Skagen uten noe tidligere erfaring til sjøs. Vel blåst.

Etter at mailboksen var tatt unna, startet jobben med å komme opp med en god idé til et blogginnlegg. Jeg tenkte det ville bli null stress joggedress å gjøre dette med ett øye på tv-skjermen og ett øye på word-dokumentet. Jeg kom raskt i gang med en tekst om menn og frykten for bæsjebleier, men så flippet plutselig frua over til en annen kanal og et nytt program begynte. Da startet problemene…

Det var et program jeg egentlig aldri har sett på før, men hørt mye om. Et program som burde være forbudt ved lov. Et program som utvilsomt står på serieopptak hos djevelen selv…

Paradise Hotel.

“Glem det”, svarte jeg uinteressert da jeg så øynene til frøkna bli store som tekopper.

 “Jammen-“

“Ikke noe jammen. Vi skal IKKE se på det der. Seriøst, Paradise Hotel? Er du 14 år eller? Jeg har advart deg på facebook allerede… Det kommer rett og slett ikke på tale. Skru det av. Nuh!”

“Jammen, det er med to fra Larvik. Jeg må jo bare få med meg første episoden i hvert fall. Og dessuten er det filmet i Mexico, det er sol, det er sommer og det er festglade mennesker. Sånt MÅ det bare bli bra tv av! Dette må vi jo bare få med oss”. 

“Vi? Ikke bland meg inn i dette. Paradise Hotel er lavmålets indrefilet og har ingen plass i dette hus. Bytt. Kanal.”

“Men bare første episoden da? I år er det en helt ny vri og det er med en lesbisk jente. Det kommer jo til å bli så mye intriger.”

“Det dri-“ 

Så ga hun meg katteblikket. Det kvinnelige, bedende blikket som både er søtt og livsfarlig. Det blikket som sier “Får jeg vilja mi nå, så blir jeg søt og glad og gir deg masse bonuspoeng. Får jeg ikke vilja mi, kommer jeg til å rive av deg kastanjene”.

Diskusjon slutt. Lyden gikk opp, intelligensen gikk ned og en forsmådd pappa fnøs mens han fordypet seg i word-dokumentenes forlokkende verden.

Meh.

Det gikk veldig greit i starten. Jeg ristet bare oppgitt på hodet av alle de intetsigende visdomsordene som deltakerne liret av seg. Jeg jobbet uanfektet videre og hadde god flyt, men sakte men sikkert… Jo mer jeg prøvde å se bort dess mer ble øynene mine dratt mot skjermen, som en kobra til en blokkfløyte. Jeg klarte ikke å stå i mot. Til slutt bestemte jeg meg for å gi det en sjanse, egentlig mest for å rettferdiggjøre mitt hat for programmet. Da skjedde selvfølgelig akkurat det som ikke skulle skje…

Jeg prøvde å hate det for alt i hele verden. Jeg la fornuft og rasjonelle argumenter til grunn: Peter, dette er forferdelig TV. Peter, dette er søppel. Du er for god for dette. Du som aldri har sett en episode av Hotel Cæsar i ditt liv, du er sterkere enn dette. Dette er fordummende ræl som spiser opp hjernen din som batterisyre. Dette er bæsj. Du ser på bæsj, mann.

Men likevel, tross alle disse fornuftige argumentene… Jeg elsket det! Ja jeg vet, det er feil, så utrolig feil. Jeg skammer meg, jeg er en mann uten ære og jeg frasier meg all arv. Det smerter meg å si dette, men da episoden var over tok jeg meg i å glede meg til morgendagens avsnitt. Tenk på alle mulighetene til å dra frem flaueputa!

Oh no, she didn´t!

Da først så jeg bort på min kjære som satt med en aldri så liten snurtemunn i fjeset.

“Njææh. Nei, nå ble jeg faktisk litt skuffet. Det der var jo helt latterlig dårlig. Skal de plutselig ha med skuespillere? Og jeg synes egentlig ingen av deltakerne var spesielt interessante heller. Nei, dette var dårlig. Men så fint, da kan jeg slette serieopptaket, så sparer vi oss for den tiden”, sa hun og gikk rett inn på menyen og slettet serieopptaket. Så vrengte hun hele kroppen i en kjempegjesp og tuslet opp trappa for å legge seg for kvelden.

“Jeg kommer straks pus, må bare sende en siste mail her. To sekunder bare” sa jeg. Så la jeg ned macen, tok opp fjernkontrollen til TV´n og gjorde det utenkelige…

Sorry pus, men dette er faktisk din skyld.

/ lik hvis du også lever i skam /

Les også:
– Ukas krangel: Det ordner seg
– Bare ett lite ord

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En ting ingen forteller deg om ved det å få barn er frykten. Frykten for at noe noensinne skal kunne gå galt. Den gnagende redselen som ligger på lur i bakhodet som en hodepine. Den konstante følelsen av å holde pusten i frykt for at noe skal skje. Det trenger ikke være noe spesifikt, det behøver ikke være en rasjonell frykt basert på egne erfaringer eller fobier. Det er ikke nødvendigvis frykten for edderkopper, bilulykker, mobbing eller uhell. Men det er litt av alt, alltid.

Når du først har forelsket deg i et lite barns smil, så vil du gjøre alt for at det smilet aldri noensinne skal svinne. Det er noe så ektefølt og fullverdig ved et helhjertet barnesmil at det kan få hjertet ditt til å smuldre i småbiter. Har du først sett det og kjent det, så vil du aldri endre på det. I sånne øyeblikk får jeg ofte først en intens følelse av lykke, etterfulgt av en kalddusj av emosjoner som drar meg ned på bakken igjen. Jeg blir så redd for alt som kan ødelegge det smilet som jeg setter så høyt.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Jeg vet jeg ikke kan beskytte ham fra alt her i verden og det er ikke meningen heller. Selv om det smerter meg å skrive det, så vet jeg at han kommer til å gå på en rekke smeller oppigjennom. Han kommer til å falle og skade seg, falle ned fra klatrestativet, ende i basketak, krangle og gråte. Alt dette hører livet til og jeg har aldri vært noen tilhenger av å sy puter under armene på barna, men jeg merker at jeg gjerne skulle gjort det. Det er så lett å si at man ikke skal overbeskytte barna, men noe helt annet er å se et blendende barnesmil og vite at man ikke kan bevare det for evig.

Jeg har så veldig lyst til at verden bare skal være en eneste stor fornøyelsespark for ham, men det er den jo ikke. Som barn tenker man jo aldri over at verden er noe annet enn den lekeplassen man ser rundt seg. Hans verden nå er mamma, pappa og resten av familien. Den er hyggelige familiesamlinger med kaker og pære, søndagsturer til plantasjen og leking i snøen.

Hans verden sier ingenting om mobbing, hat, misunnelse og urettferdighet. Verst av alt er nok urettferdigheten. Alt annet kan la seg forklare og rettferdiggjøre, men ikke urettferdighet. Å måtte se inn i et skjelvende barns usikre blikk for første gang og fortelle ham at verden dessverre ikke bare er en dans på roser, men i blant også en iskald vandring i regnet.

Tidligere denne uka fikk jeg en mail fra en dame som fortalte meg sin datters hjerteskjærende historie. Hun var blitt utsatt for nettmobbing som gikk så langt at hun til slutt hadde prøvd å ta sitt eget liv. Hva sier man til sånt? Hvordan overbeviser man barnet sitt om at det ikke er dem det er noe galt med, men at slikt som misunnelse kan føre til hat? Kanskje er det faktisk noen som ser opp til henne som prøver å rive henne ned, men hvordan formidler man dette til et barn? Det tok ikke mange sekunder før jeg begynte å kjenne på frykten for at noe slikt skulle skje plutten en dag. Frykten la seg som en klamp om hjertet og jeg fikk nesten ikke puste.

Hvordan forklarer man urettferdighet? Hvordan rettferdiggjør man det? Hvordan forteller man et uskyldig barn fylt av kjærlighet og glede at verden er et kjipt sted fult av kjipe folk som fråtser på andres misnøye? Bare tanken gjør meg kvalm.

Jeg vil bare at verden skal være en fornøyelsespark.

/ lik hvis du også har kjent frykten kile i nakken /

Les også:
– Alvorsprat med sjefen
– Bare litt annerledes

* Følg Pappahjerte på facebook *

Noen dager er alt bare feil. Man håper jo at hver dag skal være enhjørninger og sukkerspinn, men livet med en småttis i huset er langt fra bare solskinnsdager.

I det man kommer inn døra etter en lang dag på jobb, innser man fort at arbeidsdagen er langt i fra over. Den løpende knuseklemmen man har sett frem til i 10 timer er fortsatt milevis unna. I stedet får man et umiddelbart skrik av misnøye og et barn som ikke bryr seg nevneverdig om at du har vendt tilbake til heimen. Man setter seg på kne, man snakker med babystemme, man prøver alle smisketriks i boka, men ingenting fungerer.

Jeg innser raskt at plutten enten er sliten, sulten, tørst eller trøtt, evt. alle disse på likt. Det kommer ingen knuseklem i dag. Det kommer ikke et hylende fornøyd “PAPPA!” fra et smilende ansikt. Alt jeg blir servert er restene av en liten pjokk som allerede har lekt seg gjennom en lang dag uten meg. På dager som dette er det lett å bli både oppgitt og lei. Og skuffet.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Jeg er like mye skuffet over at han ikke er i det knakende flotte humøret jeg hadde bestilt, som jeg er skuffet over egen evne til å ikke umiddelbart innse at det er jeg som eier problemet. Det er jeg som har vært borte hele dagen, det er jeg som er for sent ute, ikke han. Da får jeg gjerne litt dårlig samvittighet for å bebreide ham for mine valg. Og så blir jeg litt skuffet over det også.

Hvem er du for en fyr? Bryr det meg, kanskje? Neppe.

På sånne dager er det egentlig bare å bite tenna sammen og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen helt til man kommer seg til leggetid. Det er ikke det at barn ikke er en fantastisk ting og alt det der, men når alt du har å jobbe med er de tynnslitte restene av et flatt batteri som lever på overtid, da er det ikke akkurat noe å hoppe i taket for. Uansett hva man tilbyr, uansett hva man gjør: alt har feil lukt og feil farge.

Som voksen så irriterer man seg selvfølgelig også over de logiske bristene. Selv om ungen er sulten som en ulv, så kommer det ikke på tale å smake på middagen engang. Man kan diske opp med de lekreste retter, mat du vet han ellers elsker og du gleder deg til å se ham lyse opp og gofle i seg grådige mengder, men nei. Kommer ikke på tale! Du kunne like gjerne servert hundemat.

I sånne stunder prøver man gjerne en lettkjøpt løsning. Havregrøt med avocado og litt bonusbanan servert i sofaen til en episode Blekkulf eller to. En uslåelig kombo som jeg vet at han elsker. Å takke nei til dette vil være som å si at man ikke liker Odd-Bjørn Hjelmeset. Alle liker Odd-Bjørn Hjelmeset.

Men neida. Barne-tv er feil, Blekkulf er en dust og bare et par skjeer med motvillig grøt går ned. Det er ikke noe å bli fet på, men jeg innser at det er alt jeg vil få i ham. Great, da våkner han vel opp sulten i natt også da. Hva med et varmt og deilig bad for å runde av en trøblete dag? Vi kan leke med vannpistolen og le oss halvt i hjel slik vi pleier å gjøre. Nei? Den er grei.

Freeze, mofo! Gimme all yo´ money!

På dager som dette… Det er synd å si det, men den største gleden kommer først etterpå. Etter at den lille stabeisen har lagt seg og huset faller til ro. Først da senkes skuldrene og livet virker noenlunde levbart igjen. Men hva skjer da? Jo, da kommer gjerne den dårlige samvittigheten snikende og man blir litt skuff for at man har latt all motbøren gå inn på seg.

Det er også en annen merkelig del av det å være småbarnsforelder: Man klarer jo rakkern pokkern meg ikke å nyte en hel kveld i ro og mak uten å begynne å savne den lille fuglungen. På kjipe dager som dette suppleres gjerne savnet med et stikk av dårlig samvittighet. Heldigvis lar det seg reparere.

Etter en dag som føles mest som en øvelse dratt ut av helvetesuka i militæret, er ingenting bedre enn å ta en tur opp på soverommet og stikke hodet inn i mørket. Å høre lyden av et fredfullt barn som sover og smatter passivt på en smokk, er balsam for en frynsete sjel. Det fyller hele kroppen med varmt velbehag og plutselig er det helt greit at kjøkkenet har grøt fra gulv til tak og at stuegulvet ser ut som en krigssone. Hva betyr vel det når man kan titte ned på en liten kaninnese som puster seg rolig gjennom natten.

God natt, plutten. Vi prekas i morgen og da prøver vi på nytt <3

Les også:
– Rydder med glede
– Perfekt start på dagen

* Følg Pappahjerte på Facebook*

Pære pære, hvor er du?

I dusjen på badet?

I vasken på do?

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Hos mamma?

Hos pappa?

Ikkeno?

Pære, hvor er du?

Hei! Der er du jo.

I magen.

“Pære” er et dikt som tar for seg mange av pluttens verdier i hverdagen, og består utelukkende av ord fra hans nåværende vokabular. Jeg har fungert som hans talerør: Han er Sokrates, jeg er Platon. Diktet er inspirert av gårsdagens innlegg. 

Les: Bare ett lite ord for bakgrunnshistorien om Pære.

#pluttfie

/ lik for mer poesi i fremtiden

Er det ikke rart hvor mye ett lite ord kan bety? Man kan prøve å være så tøff man bare vil, men livet som småbarnsfar innebærer at man aldri vet når fasaden plutselig faller sammen. Alt som trengs er bare ett lite ord.

Her forleden dag kom jeg hjem etter å ha gått en tur med vovsen. På turen hadde jeg hørt på høylytt musikk fra min gode venn Eminem. Siden jeg er ganske lettpåvirkelig, hadde musikken gjort at jeg følte meg syv hakk tøffere enn toget der jeg var ute med bajsposer stikkende ut av lomma. Jeg gikk og momlet “bitch” og “yo” for meg selv, mens jeg prøvde å flikke gjengtegn med hendene. I noen minutter følte jeg meg som en vaskekte ganster-rapper, men det var helt til jeg kom hjem igjen. På vei inn i stua ble jeg møtt av en sulten plutt som løp på små tasser ut mot kjøkkenet.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

“Er du sulten, plutten? Hva har du lyst på da?” spurte jeg den overivrige 2-åringen uten å egentlig forvente noe svar i retur.

“Pære!” ropte han ut, før han serverte meg verdens største smil og løp inn på kjøkkenet. Jeg hadde aldri hørt ham si pære før…

Et kliss nytt ord servert rett i fanget på meg. Min lille plutt vokser, han lærer ting, han får egne ønsker og preferanser. Han er ikke bare en kladd med trolldeig som vi dytter grøt inn i. Han er en liten gutt, han vil ha pære og han vil ha det nå! Da takket Eminem brått for seg og pilte ut døra, mens jeg umiddelbart smeltet som den puddingmyke skrotnissen jeg har blitt. Deretter fulgte jeg det opp med å hoppe som en heiajente og juble mens jeg ropte: “Hørte du Christina, hørte du? Pære! Han sa pære! Hihihi! Å herregud, jeg tror jeg dævver!”.

Jeg innså raskt at østrogenet hadde befestet seg i kroppen og nå var i ferd med å ta helt overhånd. Jeg skulle akkurat til å skjenke meg en stor øl og lese Vi Menn, da jeg innså at selv Eminem synger sukkersøte sanger om datteren sin. Så da fikk det være greit. Og kanskje er det akkurat dette som er så kult, søtt, kjipt og rart med å være fattern. Man kan prøve å være så tøff man bare vil, men livet som småbarnsfar innebærer at man aldri vet når fasaden plutselig faller sammen. Alt som trengs er bare ett lite ord.

Pære

/ lik eller del hvis du også opplever at ett ord er alt som skal til for å bryte ned fasaden
 

Les også:
Blir man kjip av å få barn?

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/inneholder reklame

Vi startet dagen på ypperlig vis. Jeg var oppe tidlig med plutten for å varme opp huset før stafetten. Mens vi fyret i peisen, ramlet det inn gratulasjonsmeldinger i alle kanaler til herr Jansrud som hadde klinket inn Norges første gull for dagen. Ja ja, da var det én av tre da, for stafettlaget var jo sikret edelt metall og i skiskyttersporet var det duket for jaktsesong. Slik gikk det jo ikke… Hvis jeg hører ordet “Smørebuss” en eneste gang til i dag…

Dagen som startet så bra med gull og bacon til frokost, hadde fort blitt til tåke, slaps, stafettskrell og lunken søndagsstemning. Hva passer vel da bedre enn når det plutselig tikker inn en sms fra svigermor: “Vil dere komme på søndagsmiddag? Kjøttkaker”. Hurra!

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Derfor kastet vi oss i bilen og suste av gårde, plutten, min kone og undertegnede. Med oss i bilen hadde vi barnesete, barnevogn, stelleveske og hele sulamitten. Derfor har jeg laget denne raske dokumentaren som tar for seg hvordan elbilen Nissan Leaf gjør seg som familiebil. Som dere kan se, så er det romslig med plass for hele gjengen, selv for fattern som nok en gang må prøve ut bagasjerommets gleder på utradisjonelt vis…

Så var det Valentines Day igjen – på tide å stille spørsmålet som kommer tilbake år etter år: Skal jeg kjøpe noe romantisk kliss eller bare droppe det? En feilvurdering her kan få fatale følger og mange går nok rett i saksa. Selv om kjæresten sier at hun ikke vil ha blomster, så skal du være rimelig sikker på at det ikke ligger et lite hint og lusker mellom linjene før du kommer hjem uten så mye som en stakkarslig boks med mokkabønner.

“Ingen sjokkis? Nei vel, kos deg i garasjen i natt da…”

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Sikre deg høstjakken på tilbud nå

Selv tok jeg ingen sjanser på min første Valentines day med frøkna. Hun hadde jo selvfølgelig sagt at hun ikke ønsket seg noe, men bare for å være på den sikre siden hadde jeg kjøpt inn både kvast og snop. Inntil da hadde jeg vært fast bestemt på at alle damer egentlig ønsket masser av oppvartning på Valentines Day, men at de bare latet som om de ikke gjorde det. Selv om vi faktisk ble enige og inngikk en avtale om å ikke kjøpe noe, så tenkte jeg at det fortsatt var en god mulighet for at det lå ord mellom linjene som jeg ikke forsto.

Der tok jeg jaggu feil og halvhjertede forsøk på å kurtisere frøkna med påtatt romantikk ble fort møtt av “Tusen takk, men jeg sa jo at jeg faktisk synes at Valentines Day er noe forbanna tull”. Selv fikk jeg som bestilt: Den store smultringen, altså gave = 0. Nill. Nada. Niet. Nix. Nein. Og dermed var den saken klar. Ingen flere hjertebamser til deg! Misforstå meg rett, hun ble jo selvfølgelig glad og en anelse sjarmert av gaven, men ikke noe en runde med støvsugeren ikke kunne overgått.

Bare 2 år, men allerede bedre på å sjekke damer enn fattern…

Derfor kjører jeg et bænkers opplegg i år og slår et slag for hverdagsromantikken. Gaven i år blir at frua skal få sove så lenge hun vil både lørdag og søndag, mens jeg tar plutten og disker opp frokost begge dager. Hva mer kan en utslitt småbarnsmor be om? Som en ekstra frokostbonus kan hun se frem til mengder av bacon så langt øyet kan se. Nå er ikke hun spesielt glad i bacon, men det er jo tilfeldigvis jeg, så det ordnet seg fint.

Be my valentine <3

Så gjenstår spørsmålet da: Skal du kjøpe gave eller ikke? Vel kompis, enhver mann som har vært i et parforhold med en kvinne vet at det kan være lurt å sette pengene på mer enn én hest. Så hvis du ikke er helt sikker på hvor lista ligger kan det være greit å kjøre på med gaver de første årene, bare for å være på den sikre siden. Senere lærer man hverandre å kjenne og når forholdet går over i joggebuksestadiet, kan man ta det litt mer piano. Er du usikker på hvor langt dere har kommet i forholdet? Les: 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger.

Så altså: Hvis du vurderer å droppe gaver, men fortsatt ikke helt 100 % sikker på om hverdagsromantikk er nok, kan det være lurt å ha et ess i ermet. Stalltips: Sørg for å ha en sjokolade gjemt vekk og pakket inn i gavepapir, så er du sikret. Bare sånn just in case. Dette tipset gjelder selvfølgelig ikke bare på Valentines Day, men resten av året også.

Lykke til, ha en romantisk aften og husk: Ingenting sier “Jeg elsker deg” som en stor bukett med nyvasket tøy.

En cheezy mac-effekt som plutselig ble litt trivelig likevel 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Siden det er Valentines og alt, så kommer jeg vel ikke unna…

Jeg elsker deg, pus <3

/ lik for hverdagsromantikk fremfor hjertebamser

I dag er det nøyaktig to år siden første gang jeg virkelig kjente hjertet banke. To år siden første gang jeg så livet for hva det egentlig er.

I 30 år vaset jeg meningsløst rundt i tåka. Helt på måfå, helt uten mening. Det er slitsomt det, å subbe rundt uten helt å vite hvor man er på vei eller hvorfor. Jeg har alltid trodd at livet bare var en meningsløs ferd mot grava, med det formål om å tjene mest mulig penger langs veien og parkere tøfla med verdighet. Men så, for nøyaktig to år siden i dag…

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Det var så rart, for det var så umiddelbart. Det var som om jeg hadde tatt på meg virkelighetens briller for første gang og plutselig så alt helt klart. Jeg tok dem på og DER var verden. Når jeg ser tilbake på det nå, så kan jeg egentlig ikke tro at det bare er to år siden, for sant å si så husker jeg knapt hvordan det var før. Alle de årene som føles så uendelig mange år unna. Før jeg så verden for hva den virkelig er. Tiden før jeg egentlig fant meg selv. Tiden før han kom til verden.

Det er nærmest umulig å forklare hvor stor omveltning det var for meg å gå fra ungkar til far (men les Min Historie for mitt beste forsøk hittil). Over natta ble en stor del av meg og alle mine oppleste sannheter om livet kastet ut av vinduet og erstattet med nye. Plutselig var øl og sene kvelder blitt til bleieskift og våkenetter. Men én ting var jeg fast bestemt på før denne dagen: Jeg skulle ikke bli en sånn slitsom småbarnsforelder som er altfor opphengt i barna sine. En sånn som skifter bleier uten å blunke, snakker med babystemme, skriver sukkersøte blogginnlegg og prater overdrevent mye om hvor lykkelige de er. Jeg skulle være glad i barnet mitt, men fortsette å holde mine interesser høyt i hevd. Jeg skulle ha min verden og familiens verden hver for seg. Jeg skulle elske barnet mitt, men likevel holde meg passelig distansert. Jeg skulle ikke bli helt oppslukt av hans verden, men fortsette å være en kul fyr som førte det samme livet som før. Ingen skulle se på meg at jeg hadde blitt far. Men som sagt…

Det var før han kom til verden.

Gratulerer med dagen, gutten min. Fattern er så sinnssykt stolt av deg <3

Les også:
– Dagens høydepunkt
– Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det må har vært helt i starten av 1994, antakeligvis rett før OL i Lillehammer sparket i gang. Det var en tid preget av Bjørn Dæhlie, Baywatch og min store barndomshelt: Michael Jackson. Jeg elsket den mannen.

Som mange andre på den tiden, hadde jeg nok av klønete forsøk på å danse som ham inne på gutterommet. En av mine største opplevelser fra barndommen var å se Michael Jackson live på Valle Hovin. Jeg pilte rundt de skrikende folkemassene for å se mitt store idol på nært hold. Han var så usannsynlig cool. Hvem andre kunne moonwalke? Hvem andre kunne lene seg frem som en planke helt til håret flørtet med betongen? Hvem andre kunne ta seg i skrittet, sparke som Bruce Lee og synge som en gud? Ingen. Michael Jackson var kongen av barnerommet, kongen av pop. Ingen over, ingen ved siden.

Annonsørinnhold

Topp 10 mascara for perfekte vipper

Derfor var valget veldig enkelt den dagen jeg skulle få lov til å intervjue min aller største helt. Det var den gangen jeg søkte på jobb som programleder for Midt i Smørøyet og ble tatt ut til audition. Jeg husker jeg åpnet brevet. Hjertet eksploderte av glede og nervene gikk umiddelbart i høyspenn. Programleder på tv? Jeg? Klassens klovn hadde en sykelig appetitt på oppmerksomhet og med dette brevet var det som om alle mine bønner hadde blitt hørt. Endelig. Verdensherredømme var innen rekkevidde.

Jeg visste jo selvfølgelig at det ikke var den ekte Michael Jackson jeg skulle intervjue, men likevel føltes det sånn. Jeg satt kveld etter kveld og finpusset på spørsmålene. Jeg øvde meg både på norsk og engelsk, prøvde å snakke rolig og artikulert. Ikke stress. Rooolig og art-i-ku-lert.

Det var dagen før dagen, og jeg var så vanvittig spent. Hadde jeg skullet intervjue The King of Pop slik jeg egentlig hadde planlagt, ville det vært ille nok… Men i siste liten hadde jeg nemlig latt meg overtale av min fars velmenende råd om å tenke litt taktisk. 9 av 10 kom garantert til å velge Michael Jackson og stille tilnærmet de samme spørsmålene som meg. Hvis jeg ville stå ut av mengden og markere meg som en rakrygget fyr å satse på, måtte jeg vise at jeg hadde en plass i de voksnes verden. Jeg måtte utmanøvrere de andre kandidatene allerede på startblokka. Det var jeg enig i, og en ny plan ble lagt. Nå skulle de saktens få.

Alvorets time var kommet. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle bry meg om kameraet og holde blikket på mannen som skulle spille intervjuobjektet. For å gjøre situasjonen litt mer ektefølt, ønsket han å finne frem noen klær og effekter han kunne ta på seg for å ligne mer på min selvvalgte kjendis. Han hadde et helt rom fullt av duppeditter og en garderobe som så ut til å kunne dekke alt fra Heinrich Himmler til Dame Edna. Vel… nesten alt. De forventet nok Michael Jackson, Axl Rose eller James Hetfield, men hva fikk de? Jeg kommer aldri til å glemme det neste som skjedde…

“Ja, Peter, da er vi klare og veldig spente på hvem du skal intervjue. Så fortell oss: hvem er ditt store forbilde?”

“Gerhard Heiberg”

Stillheten som fulgte er noe av det rareste jeg har opplevd. Det forfjamsede intervjuobjektet stirret på kameramannen med et tomt blikk, et tomt blikk han gladelig returnerte. Det gikk fort opp for meg at ingen i rommet egentlig visste hvem Gerhard Heiberg var. Inkludert meg.

(Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

Han innrømmet på flekken at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan denne Gerhard så ut, men i et desperat forsøk på å ligne mer på den ukjente superhelten tok det forvirrede fjeset på seg en alpelue. Spørsmålene som fulgte ble alle besvart med liten iver, tomme blikk og et kamera som helt sikkert ikke sto på REC. Det burde være unødvendig å legge til at de ikke ringte meg opp igjen med det første.

Jeg har aldri vært en fyr som angrer og jeg har heller aldri angret på at jeg valgte å følge fatterns råd den gangen. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg dumpet Michael til fordel for Gerhard og trykte ham til mitt bryst som min store helt, men jeg har aldri virkelig angret på det.

Inntil nå.

P.S. Til deg som foretok intervjuet, hvis du fortsatt jobber i NRK: Neste gang en liten guttepjokk kommer til deg og sier at han vil intervjue Gerhard Heiberg, så skal jeg gi deg et tips: Dropp alpelua.

Gå for klovnenese.

/ lik hvis du synes IOC-pampene alltid bør ha en klovnenese tilgjengelig på innerlomma /

* Følg Pappahjerte på Facebook *