Jeg tenkte jeg skulle klare å stå i mot. Ikke bli en sånn fyr. Men det er umulig.
Licensed from: phovoir / yayimages.com
For jeg husker godt da jeg var yngre og hørte fattern skyte fra hofta med pappahumoren sin. Typisk sånn humor som gjør deg litt flau og forlegen. Så tenker du at du skal nekte å le, men likevel kommer det et lite hint av humring. Og det er som kjent akkurat tilstrekkelig med bensin på bålet til at pappahumoren lever videre.
Sånn skulle ikke jeg bli. Men nå er jeg der selv. Kanskje den verste av alle. For jeg elsker å fyre av bløte, knusktørre, kleine og rare morsomheter som i all hovedsak bare er morsomme for én person: Pappaen selv.
Og for dere som ikke kjenner denne underkategorien av humor, her kommer et vilkårlig eksempel:
Christina: “Løper i dusjen en tur, jeg”
Peter: “Tror heller jeg ville stått stille, bahaha”
* Står i oppkjørselen etter et snøfall *
Christina: “Deilig at det endelig kom snø! Kan du måke ut bilen?”
Peter (sukker og tar tak i en snøskuffe): “Joda, fint med snø, men akkurat nå er jeg også litt.. skuffa”
* I kiosken *
Peter: “Én wiener i brød med ketchup og syltetøy”
Ansatt: “Syltetøy?”
Peter: “Nei takk.”
* På badet *
Christina: “Peter, nå er dusjkabinettet så skittent at jeg ikke lenger kan se den sokken som ligger i klem mellom dusjen og veggen”
Peter: “Åh? That socks..”
Så ja, jeg skammer meg. Det skulle jo ikke bli sånn her. Jeg skulle ikke bli en sånn som verdsetter dårlige ordspill og vitser som treffer deg rett i flauenerva, men sånn har det blitt. Og jeg klarer ikke å stoppe, selv om Christina nå har blitt så lei at hun har begynt å gi meg “blikket” hver gang jeg prøver meg på en liten røver.
Men sånn er det altså å bli pappa. Det er ingen som forteller deg det der du sitter og venter spent på fødeavdelingen.
Og det hadde egentlig vært utrolig fint, for da kunne man rukket å ta en skikkelig alvorsprat med seg selv for å prøve å stoppe det. Jeg hadde ikke vært sint eller noe sånt altså, bare litt navle-streng.
Sorry.. x-)
