70 år og like barnslig

I dag har en av Norges barnsligste menn bursdag 🙂

 

 

Det er veldig rart å skrive det, men du blir liksom 70 år i dag. 70? Det høres så gammelt ut, så mye eldre enn du er. Jo da, når du sitter der med ullsokker teipet sammen med gaffateip og klager på nyhetene, og når du legger i vei med en lang tirade om opphavet til et ord jeg aldri har spurt om, da nærmer du deg kanskje 70.

Men for det aller meste er du minst like barnslig og rar som meg. Ofte mer. Og det er en fantastisk egenskap, for det er så lett å avskrive godt voksne mennesker. Så lett å tenke at når man når en viss alder så blir man voksen, kjedelig og seriøs. Men du kommer visst aldri dit, og det digger jeg. Du har fortsatt den ungdommelige gleden og humoren, smaken for hårreisende ordspill og dessuten er du irriterende sprek.

 

“Én gang sprellemann, alltid sprellemann” – sitat, fattern 🙂

 

Paps med to eldre brødre, rundt 10 år før jeg så dagens lys 🙂

 

Jeg husker godt den perioden da du var håndballtreneren min. Du startet treningene med å dra hele laget ut på en fryktet joggetur, men som et insentiv sa du at om noen klarte å slå deg på sluttspurten, skulle de få 100 kroner. Det skjedde aldri.

Men jeg husker fortsatt at jeg tenkte at jeg en vakker dag skulle bli raskere enn deg. Det skjer visst aldri det heller, for du nekter rett og slett å bli gammel. Det kjente jeg godt da vi syklet i Spania i sommer. Jeg skal liksom være han og unge og spreke, men så fort det kom et pust av motvind, ble det raskt klart hvem som var okse og kalv 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

(fra venstre: Okse – kalv)

 

For du er noe så rart som en godt voksen mann det aldri blir riktig å kalle gammel. Du er bare deg selv, alder ingen hindring.

70 år. Det klinger liksom ikke riktig. Jeg vet du synes det selv også, for i hodet er du fortsatt rundt 50. Andre dager 15. Og det digger jeg. Aldri slutt med det.

 

 

Gratulerer med dagen, pappa <3

Akedag og haraball

Hallelujah, vi har funnet snø! På østlandet! Sånt blir det akedag av 😉

 

 

For denne vinteren har det vært enklere å finne Snøfall enn snø på store deler av Østlandet. Men i dag fant vi det. Mengder av det! Så da ble det å hive på seg vinterklær og akebrett og komme seg ut i bakken.

Snøen har selvfølgelig ikke har kommet seg hit på naturlig vis, sånt har vi tydeligvis sluttet med i 2016. Men der værgudene svikter, har skiklubben i Oppegård heldigvis steppet inn og tatt ansvar 🙂

Tror faktisk dette er den første skikkelige akedagen vi har hatt med begge barna, og man kan vel mildt sagt si at de koste seg. Jeg må faktisk le av hvor tøff lillesnuppa er. Jeg glemmer helt at hun er en pitteliten jente i blant, for hun var selvfølgelig førstemann ned bakken. Jeg trodde kanskje hun kom til å bli litt redd, for i de bratte partiene gikk det jaggu unna, men hun bare lo som en gal professor og koste seg halvt i hjel 🙂

Som seg hør og bør, ble selvfølgelig pappa overgira og endte selv med å suse ned skråninger og rulle i smeltet isvann, selv om han på ingen måte var kledd for sånt. Men å gi akebrett til en barnslig pappa, blir som å legge en fotball foran Ronaldo. Han kommer til å sparke den 😉

Etter en sånn dag smaker det ekstra godt å synke ned i sofaen for julemorgen på opptak og nissegrøt i skåla 🙂 Og noe sier meg at de to slappe skinnfellene kommer til å bli ganske enkle å legge i kveld 😉

 

 

 

 

/ Unna veeeei! 🙂

OBS! Siste mulighet for å stemme på meg og frua til Vixen Blog Awards! Så hvis du har 2 sekunder til overs, pliiis klikk på linkene og stem på oss 🙂

Årets GullpennÅrets LivsstilsbloggFolkets FavorittÅrets Stjerneskudd (Kona til)

Våknet med en psykopat i senga

I dag våknet jeg på kanskje verst tenkelig vis..

 

closeup of a scary evil clown

 

For vi kan vel alle være enige om at klovner er ganske skumle. Ikke når de spretter rundt og lager ballongdyr, men sånn ellers. Se for deg å gå ned en mørk bakgate og plutselig møte en klovn. Ja nemlig.

Men er det én ting som er skumlere, så er det dukker. Små, livløse babyer med iskalde øyne som stirrer ut i evigheten. Kanskje ikke så skumle når de blir dullet med på høylys dag, men når de ligger helt stille, gjerne i mørket og stirrer på deg som en rusa psykopat, er saken en helt annen.

Og sånn våknet jeg i dag. For ingen hadde fortalt meg at lillesnupp hadde dratt frem alle de gamle dukkene her i huset i går. Og når man har hatt fire barn og ti barnebarn, så har man gjerne en del dukker. Gamle dukker. Skumle dukker.

Og da jeg gikk og la meg sent i går kveld, tenkte jeg ikke over å sjekke området rundt sengen for skjulte farer. Det burde jeg gjort, da ville jeg kanskje kunne spart både hjertet og meg selv for sjokket jeg våknet til i dag.

For det første jeg så da jeg gløttet på gluggene i dag tidlig, fortsatt trøtt og litt i ørska, var dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og disse..

 

Så ja.. Det spørs om jeg noensinne kommer til å få kontroll på hjerterytmen igjen. Jeg tviler egentlig på det.

Men heldigvis skal vi nå gå ut for å ake og leke og komme oss vekk fra huset noen timer, og det burde være mer enn nok tid for en kyndig eksorsist å rense huset før kvelden. Hvis ikke blir det å sove i garasjen i kveld 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Mvh 200 i puls

* Følg Harahjerte på Facebook *

Ønskereprise: Svigerfar og sokkene

I kveld har jeg ledd meg skakk av et innlegg Christina postet for ganske nøyaktig et år siden. Skrevet sist vi var på besøk her hos mine foreldre, og det er akkurat like aktuelt i dag som den gangen det ble skrevet.

Så derfor, til glede for nye lesere og gamle kjennere, her er en ønskereprise på et av Christinas mest populære innlegg: “Svigerfar og sokkene”. Enjoy 😀

 

I dag skjedde noe så hysterisk at jeg måtte skrinlegge alle mine opprinnelige bloggplaner for kvelden. Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om både nissegrøt og marsipanverksted, men så kom svigerfar og kuppet det hele – uten at han visste om det selv, såklart..

Vi var godt i gang med å feste både juletrelys og stjerne i toppen av treet, da svigerfar måtte ned på alle fire for å etterjustere juletrefoten. Treet sto skjevt, og sånn kan man jo selvfølgelig ikke ha det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA“Og høøøyt i toppen.. fikser svigerfar” 🙂

 

Først må jeg bare få si et par ord om min svigerfar. For ikke bare er han i overkant smart, han kan litt om absolutt alt. Han er pensjonert, men ingen tenker på ham som en pensjonist. Han har aldri en dag fri, han er sporty, og han får ting gjort. I høst for eksempel, oppdaget han tilfeldigvis at begge de to verandadørene våre var nesten umulig å åpne og lukke. Sånn hadde de vært så lenge vi kunne huske, men på null komma svisj hadde svigerfar ordnet begge to. Jeg er fortsatt til dags dato helt sjokkert hver gang jeg åpner verandadørene, for jeg hadde i mitt stille sinn tenkt at vi måtte skifte dem ut begge to. Og at det kom til å koste en formue.

I tillegg til alt dette, har han en egen evne til å ordne ting – istedenfor å kaste det i søpla. Men det vi oppdaget i dag, tok liksom ting til nye høyder.

For i dag lå altså svigerfar på alle fire for å ordne juletrefoten, da Peter plutselig utbrøt:

– “Eh, fatter’n? Hva i all verden er det som skjer med sokkene dine?!

Det ble stille i stua, mens alle prøvde å få øye på svigerfars føtter som stakk ut fra treet. Svigerfar på sin side, fortrakk ikke en mine:

– “Hva mener du?

– “Hva jeg mener?“, fortsatte Peter, “Har du seriøst teipet sokkene dine? Med gaffateip?!

Og ganske riktig..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det ble rimelig lattermildt, særlig da svigermor leste tankene mine og utbrøt: “Christina! Dette skriver du ikke om på bloggen!

Men så begynte svigerfar å forklare hvor irriterende det faktisk er at det går hull i sokkene så fort. Og at det visstnok startet med bare én teipbit, før han oppdaget at ved å teipe hele fotsålen, ville han få både tøffel og sokk i ett – og med null hull i sikte.

Er det rart jeg trives i denne familien? 🙂

 

/ Unnskyld svigermor, men jeg måtte 😉

* Følg Svigerdattera på Facebook *

Så rart å komme hjem

Jeg er aldri helt forberedt på det, men det slår meg alltid hvor rart det er å komme hjem til barndomshjemmet, der minnene fortsatt lever i veggene.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Søs og bøs i skjønn forening 🙂

 

Der hvert rom og trappetrinn er en nostalgisk reise. Til den tiden da vi satt foran peisen og pappa klødde meg i håret mens jeg tinte kroppen etter en lang dag på skøyteisen. Til da mamma lå på senga med meg og leste hobbiten. Til den gangen jeg fikk bolebukse til jul, og første gangen jeg kom hjem full og måtte snike meg opp trappa.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Til alle de morsomme førjulskveldene vi satt her og lagde rare marsipanfigurer eller den gangen hele familien satt samlet rundt dette samme bordet til min konfirmasjon. Morgenene da mamma måtte dra meg ut av senga for å rekke skolen. Og selvfølgelig, alle de høylytte familiemiddagene med alle seks til stede.

Jeg kan fortsatt høre talene, stemmene, latteren og musikken, men alt er bare minner nå. En barndom full av glede og gode minner. Heldigvis bor mamma og pappa her fortsatt, og jeg elsker å komme hjem og vandre rundt i dette levende museet av barndomsminner.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yours truly, malt av mormor <3

 

Samtidig som det også fyller meg med en melankolsk nostalgi. For det er jo bare minner nå. Tider som har passert fra en fantastisk tid. Barndommen og ungdomsåra, en tid da man var ung, rotløs og helt uten konsekvenser. Den herlige ungdomstiden da flørting med jenter var alt som betydde noe. Tegne peniser i timen, smugrøyke i friminuttet, fly etter jenter og henge med gutta. Tiden da jeg hatet barn og trodde jeg var kongen av verden. Good times.

Men da er det jo fint at man har det bedre nå. Det er egentlig ganske rart, for jeg trodde alltid at tiden på ungdomsskolen og videregående skulle stå seg som midt livs definitive indrefilet. Den rare, utforskende, kvisete, nysgjerrige og forelskede ungdomstiden, kan det egentlig bli bedre?

Ja, det kan det faktisk. For så langt synes jeg 30-årene slår alle de andre ti-årene ned i støvlene. Tiden med småbarn i hus. Det er en konstant motbakke med bleier, skrik, oppdragelse, rettesnorer, yoghurt i sofaen, grøt i håret og kaos luskende rundt hver eneste sving, men samtidig en fantastisk givende tid. En tid med mening.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det er mange sterke følelser i spill når man får barn, men mest av alt, over kjærlighet, frustrasjon, gleder og bekymringer, føles det for en ikke-troende mann som meg, som selve meningen med livet.

For si hva du vil om å høre på Ace of base, skulke timer, drikke lunken Vargtass og tægge med blyant på gamle busskur, men det gir ikke så fryktelig mye mening 😉

Men det er lov å savne det litt, for det 🙂

 

 

/ Utrolig hvor mange tanker som vekkes til live i barndomshjemmet 🙂

* Følg Barndomshjerte på Facebook *

Nok julemat. Nå vil jeg ha…

Julemat er godt. Veldig godt. Men det kommer et metningspunkt, og før eller siden vil kroppen stoppe opp og si: “Peter, nå er det nok. Jeg skjønner at du har gledet deg i hele år, men nå klarer jeg ikke mer.”

For selv om julemat smaker som englevinger, er det bare mye julepølser, surkål, pinnekjøtt og ribbe en kropp kan klare før den blir mettet til bristepunktet. Og det kan komme brått. Plutselig får du bare den følelsen, og da vet du at det er på tide å bytte beite. Den dagen kom plutselig i går.

Jeg våknet bare og tenkte: Nei, nå må jeg ha noe annet. Og det passet egentlig fint, for enda er det romjul og fortsatt lov å spise hva man vil. Ikke som den kjipe starten på året der alle flyr rundt og mauler cottage cheese til den store gullmedaljen.

Så i går kveld, for første gang på år og dag, ble det kebab!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og ikke noe sånn fancy schmanzy hjemmelaget kebab med grønnkål og surdeigs-pita heller. Å nei du! Bare 100 % transfett, palmeolje, grevlingkjøtt og full elendighet. Men det smakte himmelsk!

For jeg mener, er det ikke det som det forferdelige ordtaket sier: “Det er ikke det du spiser mellom jul og nyttår som er viktig, men det du spiser mellom nyttår og jul”… så da gjelder det å smi mens jernet er varmt 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God jul! Med ekstra løk og jalapeños 😉

* Følg Kebabhjerte på Facebook *

Nisser og vampyrer

Jeg hadde akkurat satt meg ned for å skrive, da det plutselig ringte på døra…

 

Fingers Family and christmas background

 

Umiddelbart fikk jeg bange anelser. For det er ikke så ofte folk kommer på uanmeldt besøk til hverandre lenger. Ikke med mindre de har en støvsuger å selge, en trailer full av fisk eller en religiøs sekt å melde deg inn i.

Derfor har jeg fått en slags automatisk negativ reaksjon når det ringer på døra, spesielt når vi akkurat har lagt barn og jeg sitter dypt konsentrert og skriver. Så 99% sikker på hva jeg hadde i vente og derfor allerede ganske irritert, og med en bjeffende hund rundt beina, gikk jeg mot døra. Dette bør best være bra, tenkte jeg og låste opp.

Men det som møtte meg var verken to dresskledde vitner på misjonsreise, en nordlending med fisketrailer eller en sleip svenske med støvsugersmil…

For der sto tre små nisser! Med lue på hodet og prikker i kinnene 🙂 Og jeg rakk ikke så mye som å gløtte på døra, før de med usikre stemmer, stemte i de første trallene fra “O jul med din glede”.

Julebukk i 2016, hva gir du meg? Noe så utrolig trivelig! Jeg har veldig gode minner fra da jeg selv gikk julebukk som barn, men jeg trodde den tradisjonen var spist opp av Halloween for lenge siden. For si hva du vil om Halloween, men jeg liker det ikke, jeg.

Det var aldri en del av min verden da jeg var yngre, og for meg fremstår det mest som en grotesk godterifestival uten noen mening utover å grafse til seg mest mulig godteri. I USA har feiringen kanskje en dypere mening, men i Norge handler det utelukkende om å få true til seg sin egen kroppsvekt i godteri. Jeg vet at mange ikke gjør dette lenger, men det er jo faktisk det tradisjonen springer ut av. Trick og treat. Knask eller knep. Gi oss godteri, ellers…

Julebukk er derimot en stolt gammel tradisjon som går mange generasjoner bakover. Skikken har faktisk røtter tilbake til middelalderen, men i dag kjenner vi den mest som en tradisjon der små barn går fra dør til dør og synger julesanger for godteri. Og det er så utrolig mye triveligere enn blodige vampyrer og døde sykepleiere.

Men skikken har liksom dødd ut litt de seneste årene, så å se tre små barn på en god gammeldags julebukk, gjorde meg skikkelig glad! Jaggu svingte de seg i kretsen, også. Når de var ferdige, kunne jeg selvfølgelig ikke finne frem godteriet fort nok. Jeg hadde lyst til å gi dem alt vi hadde i godteskapet, men 4-åringen fører regnskap over hver eneste pastill, så jeg måtte velge med omhu 😉

Deretter takket de for seg og tasset videre med kurven sin. Og den kurven håper jeg blir fylt til bristepunktet med julesnop og godsaker, for vi trenger seriøst å få julebukk tilbake. Det er tross alt litt triveligere med tre søte små nisser enn 300 grådige vampyrer 😉


Three cute Christmas carolers penguins

/ Hipp hurra for julebukk!

* Følg Bukkehjerte på Facebook *

Gleden av en god bok

I 2016 har jeg egentlig vært ganske dårlig på å lese bøker. Det er synd, for det er jo så utrolig trivelig å være bokgira!

Du vet, den følelsen når du har en skikkelig bok du gleder deg til å komme tilbake til. Som du sniker med deg på do eller leser på sengekanten til øynene verker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men 2016 har vært et travelt år og altfor ofte har jeg enten bare kræsjet ned i senga med nesa først eller nytt et hjernedødt avbrekk med netflix eller youtube før jeg har sjekket ut for dagen. Men nå som det er romjul, boken og bladenes høytid, har jeg endelig kommet i gang med en skikkelig god bok igjen, og det er så gøy!

Akkurat nå leser jeg “Kalypso” av Ingar Johnsrud, som er oppfølgeren til “Wienerbrorskapet”, og den er så fantastisk bra! Jeg trodde egentlig at jeg var litt mettet på krim, men når en bok er så velskrevet som dette, kunne den egentlig handlet om hva som helst.

Og jeg kjenner at jeg har savnet følelsen av å lese en skikkelig god bok, så mer av det i 2017! For i 2016 har det vært skikkelig tynt..

Ja, med mindre man teller barnebøker da. I så fall ligger jeg godt over landsgjennomsnittet 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men nå: Ut på romjulstokt med familien 🙂

/ En makaløst god romjul ønskes alle!

* Følg Bokhjerte på Facebok *

Lesestund med dumme pappa

Nå som jeg endelig hadde noe jeg skulle skryte av…

 

 

For i kveld leste lillesnuppa sin første bok! Hun var så søt der hun satt i pysjen, oppå magen til pappa og bablet i vei med pipelyder og vokaler. Bladde side for side og hadde engasjert høytlesning fra start til slutt. Riktignok bare tullelyder og babbel, men samme det: Lest er lest 😉

Ganske stolt av den lille tuppa, knipset jeg et par bilder med mobilen. Så smilte jeg kry for meg selv og gledet meg til å fortelle Christina om det.

Da det endelig var min tur rakk jeg bare å lese de to første sidene, før hun kveilet seg over på siden og begynte å glippe med øynene. For hvem trenger vel pappa når man kan lese sine egne godnatthistorier? 😉

 

 

Og dette gjorde meg bare så glad, for det er alltid artig å oppleve noe nytt for første gang. Det første smilet, de første ordene, de første skrittene. Det er noe helt spesielt med den overraskende gleden, viten om at det aldri har skjedd før og at ting går fremover. Hun utvikler seg foran øynene på meg. Magisk.

Så skulle jeg bare reise meg opp for å lempe henne over i ribbesenga, men med et litt klønete bevegelse klarte jeg å smelle kneet i bakhodet på henne. Ikke kjempehardt, men nok til at det ble ganske dårlig stemning. Furting, surmunn og tilløp til gråt. Jeg beklaget, klappet og koste alt jeg var god for, og heldigvis fungerte det. Vel, til dels.

Jeg trodde først at saken var ute av verden og at alt var tilgitt, men lillesnuppa var tydeligvis ikke enig. Jeg skrudde av den siste strimen med lys fra taket og tok en liten bonusrunde i det bekmørke rommet for å berolige den lille bylten i armene. Så ble det stille og jeg la henne ned forsiktig. Stille. Hadde hun sovnet allerede? Men da hørte jeg plutselig en snurt liten jentestemme bryte gjennom stillheten og mørket, en stemme som som tydeligvis ikke var fornøyd før hun fikk siste ord:

– “Dumme pappa”.

 

Deretter sovnet hun tvert.

Så, som sagt: Det er alltid nesten alltid artig å oppleve noe nytt for første gang 😉

 

 

* Følg Dummehjerte på Facebook *

Ullpledd, sokkær og sushi

Jeg har alltid ment at første juledag er årets verste dag. Magien er brutt og verden er som nedtråkket konfetti.

Men jo eldre jeg blir, dess mer liker jeg dette litt rare antiklimakset av en dag. En dag skrevet i julegledens navn. En dag der verden tar pause og alle leker finnes frem 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Selges høystbydende over “tusen femti hundre kroner”

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Usikker på hva boka handler om, men ser ut som noen har smuglet noe ulvolig x-)

 

En dag der klokkene tikker sakte og veldig stille. Ikke et hint av stress fra morgen til kveld, bare subbe rundt i pysjen og nyte et lite hvileskjær fra hverdagen. Leke litt her, rydde litt der og bare være sammen. Og for en dag å gjøre det på, for i gangen bugner det av leker og nye gleder.

Så mens a mor lå på sofaen og hooket med det nye ullpleddet sitt, sto far på kjøkkenet og forelsket seg i den nye potetskrelleren, mens barna spiste godteri-sushi og lekte med lekesand.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hei sand, Taj Mahal, jo!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

A mor nede for å fjerne sand for ni hundrede gang for dagen 😉

 

Og sånn har det vært i hele dag, bare kos og slaraffenliv 🙂 Vel.. med unntak av timene som gikk med til å sortere den vanvittige mengden med arveklær som hadde tatt over store deler av andre-etasjen. Det viste seg å være en mye større jobb enn først antatt, men fy fasan så å bli ferdig!

Dette ble for øvrig året da jeg for første gang ble oppriktig glad for ullsokker! Så skulle det altså gå 35 år.. For det var jo det aller kjipeste man kunne få da man var yngre, men da jeg pakket opp de håndlagde herlighetene og snek dem på meg i går kveld, var det ingen tvil: Tottelottene var i himmærn! 😀

Men nå skal jeg tilbake på kjøkkenet for å skrelle gulrøtter. Ikke at jeg har lyst på gulrøtter, jeg må bare skrelle et eller annet, for fatterns nye potetskreller er seriøst det beste som har hendt verden siden vannklosettet kom til byen.

Ha en fortsatt knakende fin jul, folkens! 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På julejakt i påsane med arveklær 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hva er målgruppen for domino-brikker egentlig? 4-åringer eller… 35-åringer? 😀

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

The chosen one! <3

 

/ Alderdomstegn eller ikke, ullsokker er undervurdert 😉

* Følg Ullsokkhjerte på Facebook *