Peter svarer leserne #5: “Helvetes møkkaunger”

Jeg har et ganske høyt tak når det kommer til kommentarer, men dette ble i meste laget…


 

HelvetesMøkkaunger skriver:

– “Problemet er at småbarnsforeldre synes verden skal stoppe opp og ta hensyn til dem, bare fordi de har knulla litt og klemt ut en liten snørrmaskin. Det er enkelt, kjøp en pakke med kondomer. Eller få barn og hold kjeft. Ingenting irriterer meg mer enn masete småbarnsforeldre som mener at jeg skal ta hensyn til deres liv og barn. Jeg tror ikke det mulig å drite mer i det enn jeg gjør. Jeg tolerer såvidt mine egne barn, så forestill deg hva jeg synes om andre folk sine barn.

Bare se på denne vitsen av en tekst du har skrevet, før hadde du ikke barn men nå har du barn og da forstår jo du alt, ikke sant. Alt forandrer seg med barn og barna er viktigst og bla bla bla bla. Også forteller du verden om det. Som om verden bryr seg. Ungen din var sjuk sier du? Og hva så? Det er ditt problem og du trenger ikke spre det utover.

Det er rart, folk får barn også slutter hjernen å fungere. De går fra nogenlunde oppegående mennesker til idioter som kun maser. Og en annen ting, når du er på butikken og den lille snørrmaskienen din setter igang og skriker og bråker så er det best at du får den til å holde kjeft. For hvis jeg er i nærheten og du ikke gjør noe, så gjør jeg det. Egoistiske kravstore møkkafolk, det er det småbarnsforeldre er.”

 

Kjære “Helvetes Møkkaunger”. Det første som slår meg når jeg leser dette, er et gammelt ordtak som går som følger: “De reddeste bikkjene bjeffer høyest”.

For kom igjen, hvem er det du prøver å lure? Du skriver at du ikke bryr deg, men vet du hva? Du bryr deg. Kjempemye.  Du innser det kanskje ikke selv, men skal jeg fortelle deg to ting folk som ikke bryr seg ikke gjør?

1. De leser ikke pappablogger.

2. De legger ikke igjen kommentarer.

Du gjør begge. Ikke bare det, men du har lagt igjen en lang kommentar på et innlegg jeg postet for over 5 måneder siden! Selv ikke jeg leser så gamle innlegg på min egen blogg. Det ironiske er at du først skriver at du har egne barn og deretter skriver at småbarnsforeldre er egoistiske, kravstore møkkafolk. For, min gode mann, hva gjør det deg til? 😉

Men ok, la oss holde oss til saken. Du er kjempesur på småbarnsforeldre som mener at barna deres er verdens midtpunkt. Akkurat der kan jeg til dels være enig med deg. For småbarnsforeldre ER irriterende på den måten. Ikke skal de være med på fest, ikke kan de prate om noe annet enn barna og gud forby at du står i veien når de kommer rullende med barnevogna.

Men vet du hva? Sånn er livet. Bare å bite i det sure eplet og begynne å lete etter søtsmaken. For hvem bryr seg om å være sistemann på fest når man sammenligner med følelsen av å se barnet ditt komme løpende mot deg som et eneste stort smil med åpne armer når du henter i barnehagen? Dette vet du jo alt om, som både har egne barn og leser pappablogger på fritiden.

Jeg har faktisk skrevet om dette for veldig lenge siden i innlegget “Blir man kjip av å få barn?”. Innlegget ble skrevet i februar 2014, så det overrasker meg ikke om du nylig har lest det også 😉


“Egoistiske, kravstore møkkafolk!”
 

Jeg kunne helt sikkert latt meg provosere av den særs uraffinerte språkbruken din, men det er sikkert bare en liten identitetskrise. Ingen fare, kjære deg, det er helt normalt. Vi har alle vært der, jeg vet at jeg har vært gjennom et par i hvert fall. For det er rart å gå fra å være den viktigste personen i sitt eget univers, til plutselig å stå i kulissene og trekke i tråder. Fra å være kongen på fest til å bli en flaskekokende målskive for gulp og blåbæryoghurt.

Men fremfor å bruke så mye energi på å late som om du ikke bryr deg, kan du ikke heller legge det samme engasjementet i å være den endringen du etterspør? Start en facebook-gruppe, start en blogg eller gå inn i politikken. Hva er det dagens småbarnsforeldre gjør feil? Hvordan kan vi gjøre det bedre? Kanskje du kan endre folks perspektiver og faktisk gjøre en forskjell, fremfor å sitte og syte nytteløst som en drittunge på nettet.

For å sitere legenden Michael Jackson: “If you wanna make the world a better place, take a look at yourself then make a change”. Eller for å sitere en annen legende, MMA-stjernen Conor McGregor: “Losers focus on winners. Winners focus on winning”. Du kan velge sitatet som passer deg best. Eller ta begge om du vil, helt sikkert greit med noe nytt i vokabularet uansett.

For en som tilsynelatende sitter med alle svarene, burde det være enkelt å få din stemme hørt. Det betyr ikke å kjefte på andres barn i butikken. Nå er ikke jeg noen ekspert, men jeg tror for eksempel det vil være mer nytte i å oppfordre folk til å delta på et foreldrekurs (anbefaler COS-kurs), fremfor å løpe rundt i nærbutikken og true 5-åringer.

Så med mindre du faktisk er villig til å endre din holdning eller gjøre noe med den ukulturen du misliker så sterkt, blir jeg pent nødt til å be deg om å følge ditt eget råd. Hva var det du skrev igjen? “Få barn og hold kjeft”.

/ 😉

Full panikk i en liten boks

Jeg har aldri slitt med klaustrofobi, men i går var det like før det klikket for meg.

For i går reiste jeg til Tønsberg for å ta MR-undersøkelse. Jeg har trent på meg en senebetennelse i armen og måtte inn for å sjekke om det kunne være noe mer rusk inni der.

“Trent på meg en senebetennelse” er absolutt ikke ment som snikskryt forresten. Jeg prøvde å imponere svogeren min ved å løfte langt over evne og pådro meg selvfølgelig en skade. Jepp, jeg er en kjøttløk.

Men uansett. Der lå jeg altså, plutselig på en hvit seng i et hvitt rom ved en hvit maskin og snakket med en hvit mann i hvit frakk. Bare legg deg ned her og ligg bom stille i 20 minutter, så skal dette gå fint. Ikke beveg så mye som en muskel, ligg heeeeeeelt stille. Så satte han på meg hodetelefoner og sa:

– “Setter på litt Queen, jeg”.

Perfekt, tenkte jeg. Endelig skal jeg stifte bekjentskap med favorittbandet til fattern. Og MR er jo ikke noe å bry seg om, det har jeg gjort mange ganger før. Av håndballknær for det meste. Bare atte.. denne gangen var noe annerledes.

MRi scanner in hospital laboratory

Jeg vet ikke hva det var, men jeg tror kanskje det var at han så ettertrykkelig ba meg ligge helt 100 % stille. I tillegg måtte jeg presse meg så langt inn i det ene hjørnet jeg kunne komme. Så ga han meg også en nødknapp jeg kunne trykke på hvis behovet meldte seg.

Og det ga ikke hjernen min slipp på, for å få utdelt en nødknapp betyr jo implisitt at det potensielt er noe å være redd for. Jeg mener, de setter jo ikke på deg hjelm og redningsvest når du skal på butikken. Og det fikk jeg litt for god tid til å tenke på der jeg lå. Som kaviar i en tube med nesetippen presset mot en endeløs vegg av hvit ingenting.

Og det gikk ikke 5 sekunder fra jeg ble stappet inn i tuben, før hjernen min begynte å få panikk. Jeg rakk så vidt å tenke: “Enda godt jeg ikke har klaus og har gjort dette mange ganger tidligere”, før en helt annen stemme tok over hodet med megafon: “Jeg sitter fast, jeg kan ikke bevege meg. Herregud, jeg får ikke puste, jeg får panikk. Jeg vil ut, JEG VIL UT!”

Og det var da jeg forsto hva nødknappen var til. Klaus. Og den var nært forestående. Jeg prøvde å roe meg og tenke at det var null stress joggedress, men hver gang jeg åpnet øynene føltes det som å være levende begravet. Så jeg lukket øynene, konsentrerte meg om musikken og gikk til mitt “happy place”.

Jeg sitter på toppen av en fjelltopp. Bare Freddie Mercury og meg. Speider over landet som en ørn. Klamrer meg til stemmen hans og vissheten om at jeg sitter på toppen av et fjell. På ingen måte innesperret i en høyteknologisk kiste i Tønsberg. Nei da, jeg er en ørn. Freddie og meg, meg og Freddie, på toppen av et fjell langt unna folk. Over oss bare himmel.

Det funket, jeg ble rolig igjen. Gjenvant kontroll over egen kropp. Så jeg åpnet øynene. Det viste seg å være en tabbe. Den hvite veggen hadde krøpet enda nærmere. Der var panikken igjen, hei på deg. Og hvor lenge var det igjen? 19 av 20 minutter? Det er lenge, det. Fingrene strammet seg rundt panikknappen. Noe måtte gjøres.

Så jeg tenkte at kanskje omvendt psykologi kunne være et artig triks. Jeg så for meg at jeg ble dyttet lenger inn i MR-maskinen, langt langt inn i en mørk tunnel som var minst 200 meter lang, der verken lys eller lyd eksisterte. Så tenkte jeg på å bli begravd levende. Eller bli fanget inni en sovepose med hodet i fotenden og en glidelås som har kilt seg fast. Det var en kjempetabbe. Fingrene klamret seg enda hardere rundt nødknappen og plutselig var Freddie Mercury et lysår unna.

Panic business concept psychological health pop art retro style. Peace of mind and confidence in business. Medicine and mental health

Jeg fikk umiddelbart panikk og skulle akkurat til å klemme inn nødknappen, da jeg klarte å komme meg tilbake på fjelltoppen. Og der satt jeg uten å åpne øynene så mye som en millimeter. Bare sveve rundt som en ørn og se på den fine naturen. Høre på Freddie, sveve som en fugl.

Min indre stemme lo av meg og sa: “Peter, hør på deg selv, du høres ut som en mentalpasient”. Jeg ba stemmen ta seg en bolle og la meg være i fred. Ikke tiden for å tøffe seg når man nesten tisser på seg.

Og sånn lå jeg og kjempet med meg selv, helt til det endelig rykket i båren og jeg ble dratt ut i frihet. Aller mest ville jeg slynge meg rundt den bebrillede mannen som en lengtende kjæreste som får sin kjære hjem fra krigen, men jeg latet bare som ingenting og gikk min vei. Som om ingenting hadde skjedd og at jeg i hvert fall ikke akkurat hadde stått på randen av full mental kollaps.

Men det skal jeg si: Jeg har aldri helt forstått folk som har flyskrekk og panikk for diverse ting som for andre kanskje virker helt trivielt, men etter i går forstår jeg det. Så veldig.

For hadde det ikke vært for Freddie Mercury og låta “Who wants to live forever”, hadde jeg krøpet opp i fosterstilling, suttet på tommelen og måttet bli dratt ut av MR-maskinen med gripetang. Så kjære Klaus, jeg håper det blir veldig lenge til vi møtes igjen.

Men bare for å være på den sikre siden: Neste gang skal jeg vorse på venterommet 😉

/ Men sangen var fin, da.

Hyggelig overraskelse i posten

I dag dukket det plutselig opp en mystisk pakke i postkassa. Forsinket bryllupsgave, sto det. Fra en leser!

Og da vi pakket den opp, så vi at det var en utrolig søt liten sak som skal rett opp på veggen.

Bare se på det her da:


“Får æ holde dæ i handa, holde fast ei lita stund.
Slippe taket i alt anna og bare holde uten grunn.”
(Illustrasjon: Siw Utheim Pedersen / tekst: Kjerstin Aune)

 

Jeg forelsket meg umiddelbart i det lille diktet og tegningen av de to som holder hverandre i hånda. Det er noe utrolig hyggelig over å få noe fra noen man egentlig ikke kjenner, men som allikevel treffer deg rett i gørra og får deg til å føle at du kjenner dem likevel.

For dette satt jeg utrolig stor pris på, og den lille tavlen skal selvfølgelig rett opp på veggen. Hey, det blir mitt neste handyman-prosjekt! Og med min nye handyman-spirit skal jeg jaggu få det opp på denne siden av jul, også. Kanskje med egen-snekret ramme eller blir det litt i overkant? Vi får se 😉

Uansett: Tusen tusen takk til deg som sendte dette! Det varmet godt på en overskyet torsdag 🙂


 

/ …og bare holde uten grunn ♥

Jeg har blitt min egen kjøreskolelærer

/ Annonse //

Konkurransen om å være familiens beste sjåfør har tatt en uventet vending!

Som du kanskje vet eller ikke vet, så er Christina og jeg midt i en konkurranse der vi kniver om å være familiens beste sjåfør. Dette gjør vi i samarbeid med SpareBank 1 og deres Smart bilforsikring, et helt genialt produkt som gir deg bedre pris på bilforsikringen din basert på hvor god flyt du har i trafikken.

Dette gjøres ved at man installerer en smartplugg i bilen som følger med på bråbremsing, akselerasjon og hard svinging. Data fra smartpluggen lastes inn i appen Spinn og der får man resultatene svart på hvitt. Kjørescoren viser din daglige score i en kalender, slik at det er mulig å følge med på hvordan man utvikler seg over tid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Liten smartplugg, stor betydning.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
100 av 100 på brems? Wohooo! Men 86 på gass, da… hupps.
 

I utgangspunktet skulle vi egentlig ha en konkurranse mellom Christina og meg for å se hvem av oss som kjører med best flyt og dermed sparer familien for mest penger, men etter at smartpluggen kom på plass har jeg innsett at resultatene egentlig blir litt feil. For jeg jukser!

Eller det vil si, jeg kjører jo ikke sånn jeg pleier å kjøre når jeg vet at smartpluggen måler alt jeg gjør. Jeg kjører roligere, gasser på saktere, bremser jevnt og rolig, og prøver å unngå alle brå bevegelser. Det er litt som å være på jobbintervju eller å ha en kjøreskolelærer i bilen.

Eller enda verre: Jeg har blitt min egen kjøreskolelærer!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Har du testet bremsekraftforsterkeren da, hmmm?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjørelærer´n tar notater..
 

Jeg kan hele tiden høre hvordan jeg evaluerer meg selv og noterer små og store blemmer i notatboka. Derfor føler jeg også at jeg hele tiden må oppføre meg eksepsjonelt og vise meg fra min beste side. Og det virker!

Jeg kjører med stadig bedre flyt, kjørescoren min blir bedre og bedre, og jeg merker at det er mer behagelig å sitte på med meg selv. Og det morsomme er at jeg merker at jeg kjører bedre også i den andre bilen vår som ikke har smartplugg. Altså er det ikke bare juks, men det funker faktisk! Jeg er i ferd med å bli en bedre og tryggere sjåfør 🙂

For hensikten med smartpluggen er selvfølgelig ikke å ha det moro med å evaluere seg selv i trafikken, men å kjøre med god flyt for dermed å være en tryggere og bedre sjåfør. Bilister med flyt forårsaker nemlig statistisk sett færre ulykker, og dette belønner SpareBank 1 med å senke prisen på bilforsikringen. Ganske enkelt genialt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En bedre sjåfør enn i går 🙂
 

Enda ligger jeg noen hakk bak Christina i løypa, for hun kjører mykt og elegant som en ål i en bøtte med smør, men for hver dag som går blir forspranget litt mindre.

Men uansett hvordan det måtte gå, er det fint å vite at jeg ikke bare kjører med bedre flyt og dermed er en mindre fare i trafikken, men at jeg i prosessen også sparer penger på bilforsikringen. Vinn vinn!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Les mer om Smart bilforsikring fra SpareBank 1

3 år som fulltidsblogger

Jeg har hoppet i fallskjerm, jeg har hoppet i strikk, men for 3 år siden gjorde jeg det skumleste jeg noensinne har gjort.

For det var dagen jeg tok kontorsakene mine under armen og gikk ut kontordøra for siste gang. Jeg hadde sagt opp det som i alle år hadde vært min største drøm: En jobb som tekstforfatter i reklamebransjen. Og ikke bare det: Jeg hadde sagt opp i løpet av prøvetiden og dermed foretatt et karriereselvmord som sannsynligvis vil ødelegge alle mine fremtidige jobbmuligheter.

Men jeg måtte. For med bloggen hadde jeg oppdaget noe jeg aldri før hadde følt. En flammende lidenskap som gjennomsyret hver fiber i kroppen. Dette var det jeg ønsker å gjøre, dette var min greie. Men jeg klarte ikke å både skulle blogge og jobbe fulltid og være pappa og kjæreste og alt på en gang, så noe måtte ryke. Det var den tøffeste beslutningen jeg noensinne har tatt, men så var det heller ingen tvil.

Jeg skulle bli fulltidsblogger. Leve av å blogge. Det var en tanke som skremte livet av meg og gjør det fortsatt. Men siden da har jeg aldri sett meg tilbake og 3 år senere er jeg her fortsatt. Jeg lever drømmen hver eneste dag, selv om bloggingen har ført til langt fremskreden lakenskrekk, konstant stresshode og mer hatmail enn i en vanlig jobb. Og jeg elsker det.

Hver dag er en uløst gåte og en konstant frykt for å gå tom for ideer, men med et hode som drives av en brisen ape med et trekkspill, ser det heldigvis ikke ut til å gå tomt med det første. Enda er jeg vettskremt og ydmyk hver eneste dag, for jeg vet at uten dere er jeg ingenting. Så tusen tusen takk til alle som leser denne bloggen daglig, med jevne mellomrom eller i smug. Jeg er så uendelig takknemlig ♥

/ High five!

* Følg Blogghjerte på Facebook *

Too trøtt to pappa

I kveld var jeg en skikkelig dårlig pappa 🙁

For plutten elsker å lese på senga. Elsker det! Spesielt nå som vi endelig har fått en ny bok. En bok han ler seg halvt i hjel av. “Bukkene Bruse begynner på skolen”. Enda har vi bare lest den noen få ganger og han kan rett og slett ikke få nok av den fæle rektoren som bruker skolens kopimaskin på noe utradisjonelt vis 😉

Problemet er bare at i det siste har jeg hatt sånn fryktelig lakenskrekk. Altså, virkelig! Jeg er midt oppi en del saker og ting, og hodet fosskoker med tanker, planer, ideer og stress. Klarer ikke å skru det av, hodet er i konstant stressmodus og det føles som at jeg er 93 steder på likt.

Så når kvelden kommer, får jeg meg ikke til å legge meg. Sitter oppe og knatrer på macen så lenge jeg kan. Og når jeg endelig legger meg, blir jeg liggende og scrolle på mobilen før jeg leser litt for lenge i boka mi, og til slutt sovner motvillig med headset på hodet og musikk i ørene.

Det har bare blitt litt for mye av alt i det siste og i sånne perioder går det brutalt utover søvnkvaliteten. Og sånn egentlig er jeg jo et B-menneske. Men det er ingenting som heter B-menneske når man har barn. Det er opp før hanen brøler hver eneste dag.

Jeg klager ikke på det altså, jeg elsker livet som småbarnsfattern, men når man oppå alt dette er så kjøttløk at man aldri går og legger seg før midt på natten, ja da bikker det til slutt over. Og det skjedde i kveld.

Vi skulle ligge og lese og kose oss, men kroppen min taklet det bare ikke. Den bare skrudde av. Vi kom oss knapt forbi forsiden før jeg begynte å duppe av, enn hvor mye jeg strittet imot. Det var som om kroppen tvang meg til å sove uansett hvor mye jeg kjempet imot. Det var så utrolig guffent og til slutt vant kroppen.

Og jeg fikk altså så sinnssykt dårlig samvittighet av å våkne opp i den lille barnesenga med boka i fleisen og se den lille fjottrikken ligge lys våken og vente på at pappa skulle våkne og lese videre. Der og da følte jeg meg som en skikkelig ræva pappa og det fikk meg til å innse at nå er det slutt. Nå må jeg faktisk ta grep.

Så derfor går jeg og legger meg nå. Klokken 21.30-ish på en hverdag. Jeg har ørten ting på blokka for i kveld. Jeg er midt i en tekst der jeg svarer på en kommentar som har plaget livet av meg i snart en uke, jeg har et utkast som skulle vært sendt, jeg må svare på et par mailer, jeg skulle ha snappet, oppdatert Insta, ringt muttern, ryddet kjøkkenet, svart på kommentarer og ca. 20 ting til. Men nei.

Jeg må overvinne lakenskrekken før den overvinner meg.

Så dette er bare for å si:

God natt.

/ Sorry plutten. I morgen skal vi lese Bukkene Bruse. Tre ganger opp og ned og baklengs om du vil <3

Brillebjørn og is til kvelds

Noen dager må det være lov å spise is, selv på en mandag. Spesielt når lillesnuppa har vært hjemme fra barnehagen med kennelhoste og feberpanne, og det eneste hun hadde lyst på var is. Og spesielt siden hun var med på å lage den selv 🙂

Altså, hadde folk visst hvor lett det var å lage superdigg is hjemme, ville is-produsentene gått konk på dagen. Du trenger bare en kjøkkenmaskin og noen få ingredienser for å lage is i verdensklasse.

Vi brukte en god håndfull frosne bananer, litt kokosmelk, litt fløte, et par spiseskjeer bakekakao, noen mynteblader og noen vaniljedråper. Og på 1-2-3 var det is til kvelds. Jeg nøt min med en glovarm kaffe, mens barna snek til seg røslige mengder tutti frutti-strøssel når pappa snudde seg bort 😉


 

/ Lev vel på en mandagskveld 🙂

Humor for småbarnsforeldre #4

Litt treig start på uka?

Spark igang dagen med disse godbitene fra tegneserien Fowl Language Comics, så tenker jeg smilet plutselig lar seg lokke frem likevel 😀


(Alle bilder gjengitt med tillatelse fra fowllanguagecomics.com)

/ Goooood ny uke!

Klar for mer? Les:
Humor for småbarnsforeldre #1
Humor for småbarnsforeldre #2
Humor for småbarnsforeldre #3

Jeg har bygget noe!

Halleluja og hurra meg rundt – endelig er gjerdet ferdig!

Og vet du hva? Jeg er dritstolt! For jeg er født uten et snev av håndverkerferdigheter og hadde vel egentlig slått meg til ro med at jeg aldri kom til å bygge noe som helst. Men nå har det altså skjedd!

Så kan man vel si at å bruke halvannen uke på å sette opp et vaklete hagegjerde av stolper og netting kanskje ikke er noen kjempebragd, men for meg er det faktisk det. For jeg er like handy som en blind grevling, men likevel har jeg klart å komme i mål med et gjerde jeg har tenkt ut helt på egen hånd.

Ikke har jeg fulgt noen arbeidstegning eller kjøpt et ferdig “gjerdekit” heller. Jeg har bare tenkt meg frem til en løsning og gått for det. Og ved Odins skjegg; det fungerte!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er så vanvittig tilfredsstillende, for du aner ikke hvor mange ganger jeg har gått inn på Felleskjøpet, Jula, Jernia etc og tenkt “I dag skjer det. I dag skal jeg kjøpe gjerde”, bare for å stå ved hylla og bli slått av tanken: “Øy, hva gjør du her egentlig? Du aaaner jo ikke hva du driver med!”, og gått slukøret og tomhendt ut igjen.

Men nå har jeg altså bygget noe! Ja vel, så er det kanskje ikke spesielt vakkert, ei heller superstabilt, men det funker! Poenget er uansett ikke at det skal se pent ut, men at Teo skal kunne løpe fritt i hagen. Det kan han nå, fra mårra til kveld om han vil.

Dessuten har det blåst sterk vind i hele dag og gjerdet har ikke rikket seg en millimeter, og det er mer enn godt nok for meg til å slå meg på kassa og nedjustere tommelindeksen fra 10 til 8 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Ikke lenger bare pappa, nå også mann

* Følg Handyhjerte på Facebook *

Dans med meg, jenta mi

Dans med meg på kjøkkengulvet.

Jeg kan fortsatt bære deg. Kanskje ikke for alltid, men i hvert fall for i dag.

Så hold deg fast og la oss danse til taket snurrer.

Du klamrer deg fast, smiler stort og ler litt nervøst. Enda er det litt langt ned.

Frykt ikke, jenta mi. Pappa holder deg.

Jeg vil hjelpe deg, jeg vil beskytte deg. Alltid.

Dans med meg, lille bustehue.


 

/ Fersken ♥