Pappablogger blir forfatter

Halloisen kjære leser!

Hu hei hvor dagene går! Som jeg skrev i forrige uke så jobber jeg på spreng med å få ferdig min aller første bok og det har jeg jobbet med konstant siden.. tja, februar? Jeg husker ikke lenger. Men derfor er det meg i hvert fall en sann glede å kunne fortelle at jeg nå har levert ALL tekst og sånn sett er FERDIG! 😀

Det er flere som har spurt hvilket forlag som gir ut boken og jeg tror det er innafor nå å avsløre at det er Cappelen Damm.

 

qtqVWBxJRu
Et lite utdrag fra en korrekturlesers hverdag

 

Vel vel, det gjenstår selvfølgelig en hel del språkvask, korrektur etc, men det store svarte hullet som jeg i så mange måneder har kastet tekst ned i har plutselig blitt fylt til randen og lagt lokk på. Du aner ikke hvor godt det føles! Alle de kveldene og helgedagene jeg har sittet inne i altfor godt vær og skrevet så svetten silte mens hele verden lekte har nå endelig kommet til en ende. Men reisen er langt fra slutt, for det er jo nå det begynner 😉

Jeg ville bare få takke alle dere for den fantastiske responsen da jeg fortalte om boken for første gang. Dere er en sann inspirasjonsskilde og en stor grunn til å smile. Jeg gleder meg veldig til å lukte på boken for første gang og se den i hyllene. Det kommer til å bli helt totalt surrealistisk og uforståelig, men det skal visstnok skje i løpet av høsten en gang.

Jeg har absolutt ingen uvirkelige forventninger om at boka skal gå til topps i ørten land, men jeg synes det er utrolig artig at mediene allerede har fått snus i prosjektet og fattet interesse for boken. Så langt har jeg blitt kontaktet av et stort foreldremagasin som ønsker å prate om boken, jeg har vært på intervju hos NRK og i dag ble det jaggu avisoppslag i Østlands-Posten også 🙂

Les hele saken her: Østlands-posten: Nå blir pappabloggeren forfatter.

 

Skru på radio´n

Hvis du ønsker å høre min silkemyke røst kile deg i øret kan du også sjekke ut dette radiointervjuet: NRK Vestfold – Mannen bak Pappahjerte gir ut bok (beklager tidvis klein prat i nesa, men blir så glad og gira av å prate om boka på direkten, hihi).

Som du sikkert skjønner så er det ekstremt mye på gang akkurat nå og mange baller i luften, så derfor ville jeg egentlig bare skrive dette innlegget for å takke DEG for å gjøre alt dette mulig. Uten deg, ingen blogg. Så tusen tusen takk for at du følger denne bloggen.

 

 

Krysser fingrene for at forlaget sender meg ut på signeringsferd i landet, for ingenting hadde vært artigere enn å kunne reise land og strand rundt for å high five alle som leser denne bloggen 🙂

Men men, skal ikke kreve noe jeg altså. Bare ei flaske grønn farris og Jørn Hoel på en stol, så er jeg klar for en landsdekkende kjøpesenterturné 😀

 

/ High five!

* Følg forfatterspiren på Facebook *

Si et lite pip

Plutselig er plutten helt borte for meg. Jeg som akkurat sto inne i stua sammen med ham før han løp av sted og gjemte seg. Nå er han ingen steds hen. Jeg roper på ham, men han svarer ikke. Trappegrinden er lukket og døren inn til vaskerommet står urørt på gløtt, så han kan ikke være verken oppe eller der inne. Han må være inne på kjøkkenet.

 

Plutteeen? Hvor eeeer du?


Og ganske riktig, i det jeg runder hjørnet, tråkker over den snorkende hunden og trasker inn på kjøkkenet ser jeg ham. Han ligger under spisebordet og gjemmer seg bak en stol så bare et lubbent lite barnebein og en liten flik av bleia er å se. Han gjemmer seg som best han kan og selvfølgelig leker fattern med.

– Nei nei nei, hvor er lille dutten blitt av nå da? Har han gjemt seg? Nei og nei, hvor kan han være?

Så går jeg rundt på kjøkkenet og leter på helt innlysende feil steder. Nedi gryter, oppe i kjøkkenskap og bak de andre stolene. Han ligger musestille og gjemmer seg, men jeg hører at han puster engasjert og fniser for seg selv. Pappa klarer ikke å finne meg og det er hysterisk morsomt. Selv om han er veldig flink til å gjemme seg, så hender det også at han ikke tenker seg om og avslører gjemmestedet. Slik som når jeg tilsynelatende er på randen til å gi opp leting på kjøkkenet og han kan kjenne lukten av seier.

– Nei nei nei, jeg finner ham ikke noe sted jeg… Kanskje han er inne på badet? sier jeg høyt.

Da hører jeg plutselig en spinkel liten pipestemme fra under spisebordet:

– Ja, kanskje det?

Jeg smelter på et mikrosekund og faller pladask på gulvet. Det er så hjerteskjærende sjarmerende å høre den tynne lille stemmen pipe ut fra mellom spisestolene.

 

Plutten da.. rett i fella til fattern!

Når han skjønner at han er avslørt kommer han løpende ut fra gjemmestedet med verdens største smil. Fortsatt mo i knærne og med en sjarmert liten krøll i munnviken kaster jeg meg over ham for en knusekos. Så spretter han videre mens han prater og ler. Så blir det plutselig helt stille igjen…

Plutten er ingen steder å se, men borte ved vinduet blafrer det mistenkelig og under kjøkkengardinene stikker det frem to små føtter med ivrige barnetotter. Og så er det på´n igjen.

På sånne dager er det lett å bli forelsket.

 

Titt tei!


Les også:
Koselig morgenstund

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Endelig sommerferie

Mens alle andre har kost seg glugg i sommervarmen den siste tiden har jeg kombinert blogging og sol som best det har latt seg gjøre. Jeg skal innrømme at det har vært litt kjedelig å sitte inne i varmen og knatret på macen mens de andre har sust i vei på stranden, men hva gjør man ikke for å komme i land med alle sine prosjekter. Men nå må jeg faktisk koble ut litt før hjernen gjør det.

Som jeg skrev i går så går arbeidet med boka mi nå mot siste innspurt og derfor må jeg ta meg en skikkelig bloggpause for å sette alle kluter til med å rekke deadline. Så “sommerferie” blir egentlig feil å si. Det blir vel heller en slags intensiv arbeidsuke med en smak av sommer.

I denne perioden kommer jeg til å koble ut alt av sosiale medier, instagrammer, mobilspill og andre tidstyver og bare være meg sjæl. Og du? Det skal bli så deilig! Etter det intensive halvåret jeg legger bak meg trenger hjernen et sårt etterlengtet hvileskjær før den kollapser helt. Bare sitte på verandaen og jobbe med ETT prosjekt. Det skal bli fint. Ingen digitale forstyrrelser, bare boknotater og lyden av småfugler. Good times.

 

qtqVWBxJRu
Siste innspurt nå!

Så kjære leser, dette er farvel. Kommer vi til å sees igjen? Vil jeg noensinne returnere eller er dette slutten?

Nei da, en uke burde holde 🙂

Men til blir det total radiostillhet fra mitt hold. Jeg kommer selvfølgelig til å få massive abstinenser av mangelen på kommentarer og tilbakemeldinger, men det får så være. Nå må boka i boks om det skal bli noen signeringsferd langs det langstrakte land i løpet av høsten 😉

Så med det takker jeg for meg for denne gang, så sees vi om en ukes tid.

 

Goooood soomer! 🙂 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Forfatterdrømmen blir virkelighet!

Hu hei kjære leser, ENDELIG kan jeg avsløre en hemmelighet jeg har holdt skjult veldig veldig lenge: Jeg skal gi ut bok!! 🙂 🙂

Jepp jessør, det stemmer på en såkalt prikk! En gang i løpet av høsten vil en pappabok fra yours truly finne veien til en bokhylle nær deg 😀

 

Yiiiiihaw!

 

I snart et halvt år har jeg jobbet hver kveld og ledige time med å skrive så blekket spruter og svetten pipler for å rekke å komme i land i tide. Jeg har pådratt meg farlig mørke poser under øynene og jeg har ofret stort sett alt jeg har hatt av fritid, men endelig ser jeg lyset i enden av tunnelen. Kveld etter kveld har jeg sittet og kastet bokstaver ned i et tilsynelatende bunnløst hull, men plutselig en dag kom noen av bokstavene til syne. Siden da har jeg jobbet doble skift for å komme i mål og nå begynner det virkelig å lukte fugl!

Jeg har hele livet gått med en stor drøm om å kunne kalle meg forfatter og det føles nesten uvirkelig å kunne si at dagen endelig nærmer seg med stormskritt. Jeg skal ikke avsløre så altfor mye om boka, men jeg kan si såpass at det blir en slags heldekkende versjon av livet som småbarnsforeldre sett gjennom en fars øyne. Noe av teksten er basert på tidligere blogginnlegg, men det aller meste er egne erfaringer og historier som ikke tidligere har sett dagens lys. Jeg er i innspurten med teksten nå og leser korrektur i hvert ledige sekund.

 

Korrekturlesing og solskinn. Good times.

 

Boken blir gitt ut på et av Norges største forlag og kommer i hyllene en gang i løpet av høsten. Siden dere er slik en elskverdig gjeng skal dere selvfølgelig også få et første innblikk i hvordan boka vil se ut. Så her er nesten hele teksten samlet under ett. Grunnen til at du ikke får se hele teksten er rett og slett fordi det ikke ble plass selv med mest mulig zoom. Det er gøy 😀

 

Så utrolig mye tekst!

 

Og til alle dere som i løpet av tiden her på bloggen har skrevet kommentarer om at jeg burde gi ut bok en dag: Tusen tusen hjertelig takk! Dere har pushet meg til å prøve å få til dette og gitt meg inspirasjonen til å stå på videre. Og nå er det i ferd med å skje. Jeg har ikke ord for hvor stort dette er for meg. Så håper jeg at noen av dere også ser frem til at denne boken treffer hyllene og kunne tenke dere å bla i den. Heeey, kanskje jeg får dra ut på sånn signeringsferd? Det hadde vært stilig! Haha, nei det er kanskje bare Jo Nesbø som får lov til sånt.

Uansett, artig blir´e læll! Veldig stolt, glad og gira nå 🙂

 

P.S. Siden jeg også synes det er litt skummelt å kunngjøre en så stor nyhet for dere setter jeg pris på ei litta high five eller kommentar. Fasan heller, vi snakker en manns største drøm her, men jeg vet jo ikke om dere synes det høres interessant ut, så sleng gjerne igjen et ord eller to om du har noen 🙂

Hiiiiiigh Five! 🙂

 

*Følg Pappa Forfatterhjerte på Facebook *

Pappabloggerens søte hevn

Jeg får ofte mye pes for at jeg roter verre enn en rabiat apekatt. Og det gjør jeg jo. Sko ligger slengt, klær ligger slengt og ikke er jeg spesielt god på husarbeid heller. Min bedre halvdel river seg ofte i håret over dette, for hun mener vi har nok å stri med å rydde opp etter pjokken om ikke hun må rydde opp etter meg også.

Jeg ser jo den og selv om jeg mang en gang har tenkt at jeg skal bli flinkere, så skjer det liksom ikke noe. Jeg husker aldri å vanne blomstene, skoene finner liksom ikke veien tilbake til hylla og nei, jeg ser faktisk ikke hybelkaninene før de blir store som kosedyr.

 

YD9RThxJY7
Tnåååh, komme da Fluffe

 

Lenge har jeg lett etter noe jeg kan fyre tilbake med, rett og slett som en slags barnslig hevn for min inkompetanse på mange områder. Men jeg har ikke funnet noe. Inntil i dag..

Jeg ante fred og ingen fare da jeg trasket inn på soverommet i dag for å hente meg et par sokker. Hvite skulle de være, for jeg skulle trene. På vei bort til mitt eget skap ble jeg halvveis stoppet av en dør som sto på gløtt. Døren inn til fruas klesskap. Akkurat i det jeg skulle til å lukke den igjen, stakk jeg til meg et lite blikk inn døren. Det jeg så der inne..

Det var nesten som å åpne døren til en helt annen verden. Det er det mest rotete, kaotiske og uregjerlige kaoset jeg noensinne har sett! Og verst av alt: Det har foregått rett under nesen på meg hele tiden! Hvor lenge har det vært slik? Er det alltid sånn?!

 

Iiiik! Ring en prest, ring Åndenes makt, ring Obama!

Klesskapet mitt er ikke noe glansbilde selv altså, men jeg har da i hvert fall brett på alt og visse etterlatenskaper av militærårets ordenssans. Inne i skapet til frua ser det ut som det har gått av en bombe. Endelig har jeg funnet hennes akilleshæl.

Så dette innlegget går ut til alle dere som har det som meg. Fortsett å lete. En dag vil sannheten komme for en dag.

 

Hevnen er så herrrlig søt! Tommel opp 🙂

P.S. Dette innlegget er på ingen måte godkjent av frua. Så derfor: Hvis jeg ikke svarer på bloggen på noen dager er det helt sikkert forbi jeg ligger innlagt på Sykehuset i Vestfold med et alvorlig tilfelle av “skotupp i nøttene”.


/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Morgenstund

Jeg er langt borte i drømmeland og sover søtt som en kanin da det plutselig knirker i døra. Ett øye gløtter motvillig ut i rommet mens kroppen fortsatt sover. Kanskje var det ingenting. Øyet lukker seg igjen og bruker øyelokket som dyne. Sove nå.

Men så knirker det igjen, denne gangen fra gulvet. Så var det ikke en drøm likevel, noen har tatt seg inn på rommet. Jeg gløtter på begge øynene og ser at det fortsatt ikke er helt lyst i rommet, men det må utvilsomt være morgen. Kroppen er uenig, den vil fortsatt sove mer. Det knirker fra gulvet igjen og jeg snur meg rundt.

Der, midt på gulvet, med bustete hår og store, trøtte øyne, står en liten 2-åring og stirrer på meg. Han sier ingenting, men ser meg bare rett i øynene som bare et barn kan. Jeg ser at han tenker og jeg lurer på hva han skal si. Hva blir det første han sier for dagen? Blir det kanskje pappa? Har han hatt mareritt og vil fortelle om det eller er han tørst?

Ganske uventet lysner han plutselig til idet han har bestemt seg for hva det var han måtte si som var så viktig at han måtte stå opp for dagen bare for å få sagt det:

– Koke egg!

Jeg bryter ut i overrasket latter og drar ham opp i senga, fortsatt ikke helt klar for å stå opp, men veldig kosesyk. Vær så snill vær kosesyk du også. Og det er han. Vi ruller rundt i senga og tuller. Jeg blåser ham i nakken og drar ham i pysjen, han slår meg med en pute og ler ertende. Så finner vi frem tegnesakene og tegner flotte kunstverk. Han øver seg på bokstaver, mens jeg gjør mitt beste forsøk på å tegne en person. Jeg spør pjokken hvem han tror det er. Han svarer både mamma og farfar. Det minner meg bare på at jeg virkelig ikke kan tegne.

 

qVuEoZxJWQ
Farfar / mamma 

Så spør jeg om det er på tide med litt frokost og at det er slik at han virkelig vil koke egg. Det kan han bekrefte. Han vil koke egg. Det finner jeg veldig merkelig siden jeg aldri har kokt egg med ham før, men det er sikkert en greie han har sammen med mamsen når jeg er borte. Så vi går på badet, skifter for dagen og tasser ned på kjøkkenet. Jeg finner frem eggkokeren og spør en siste gang:

– Er du sikker på at du vil at pappa skal koke egg?

– Nei.

– Hva, vil du ikke ha kokt egg?

– Nei.

 – Jøss. Vil du ha brødskive med leverpostei da?

– JA! Leverpostei!

Så løper han hylende fornøyd inn i stua. I sånne øyeblikk blir jeg ofte stående og tenke på hva som foregår oppe i hodet til en 2-åring. Hvorfor sier han ting han tilsynelatende ikke mener og hvor kommer det fra? Hvilke prosesser er det som har fått ham til å tenke på akkurat kokte egg til frokost når vi aldri har laget det før? Kan det ha vært en drøm? Fascinerende er det uansett.

Så pakker jeg ned eggkokeren, finner frem leverposteien og starter på den daglige rutinen. Med et smil om munnen og en herlig start på dagen kan jeg ikke bare annet enn å konkludere med at 2-åringer er noen rare skapninger og at noen morgener er bedre enn andre.

 

/ lik hvis du også elsker slike morgener <3

 

Les også:
Visdomsord fra en 2-åring

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Ekte menn skifter bæsjebleier

For tiden hagler debatten rundt pappapermisjon fra begge sider av muren og mange er saktens ikke helt sikre hva de skal tro. To pappapermisjon or not to pappapermisjon, that is the question. Dette er mine tanker.

 

En helt vanlig dag på kontoret:

Det starter gjerne med en kopp kaffe, arbeidsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har noen andre kommet før deg og satt i gang trakteren allerede. Så er det tilbake til pulten for å sjekke mailen en times tid, mens man inntar både en og to kaffekopper for å virkelig sparke i gang systemet. Hver gang en ny person ankommer arbeidsplassen tar man en rask prat om hva man har gjort siden sist, kanskje om hva som foregikk på TV-en i går og at kaffen allerede står på kanna.

 

 

Etter at morgenkaffen har passert systemet, kan dagen virkelig starte. Kanskje har man et tidlig møte eller noen salgstelefoner å ta. Kanskje er det dagen for å føre bilag i et enormt regneark eller jobbe med planleggingen av et stort prosjekt. Hva enn det er man skal gjøre, knatring på tastaturet må påregnes. Og slik går gjerne tiden frem til lunsj.

Lunsj er tiden for å strekke på beina og prate med kolleger om løst og fast. Hva var det som hadde skjedd på 4-stjernes middag, sa du? Og hvem var han håpløse fyren under gårsdagens debattprogram på krinken? Makan til stut. Ja ja, bare noen dager igjen til helgen og da skal vi på hytta. Dere da? Hytta ja. Så deilig da.

Og slik holder man på helt til lunsjen har strukket seg minst 10 minutter over tiden. Så er det tilbake for å taste på turet i enda et par timer. Gjerne med en kopp kaffe eller to. Er det kundemøte kan man jo spe på med litt kjeks eller frukt også, godt med litt søtt inntil må vite. Er det en litt rolig dag kan det være greit å ta et lite avbrekk på toalett for en rask sjekk av sosiale medier. Det er jo uansett greit å få strekt litt på kontorkroppen og mon tro hva andre tar seg til i finværet? Det er tid for litt Insta!

 

 

Tilbake ved pulten blir man kanskje sittende og jobbe med noe som krever konsentrasjon og fokus helt til klokken ringer ut og det er på tide å vende snuten hjemover. Vel innenfor døren hjemme kan man endelig kaste fra seg bagen og klappe seg på skulderen for at nok en arbeidsdag er i boks.

 

En helt vanlig dag i pappapermisjon:

Det starter gjerne med et hyl, permisjonsdager gjør ofte det. Er man ekstra heldig har det vært en lekkasje i bleia i løpet av natten også. Så da er det rett ut på badet for å skifte bleier og klær mens man prøver å blunke seg våken etter en urolig natt med altfor lite søvn. Deretter bærer det rett inn på kjøkkenet for å piske sammen en grøt eller noe annet som den lille kroppen ønsker å innta. Hva enn man lager først er det ofte feil. Og her gjelder det å være rask, for en sulten liten rakker er som en tidsinnstilt gråtebombe og hvis fattern er for treig smeller det.

Med grøt i håret slår man seg ned ved spisebordet for å prøve å få i den lille krabaten litt mat. Fungerer ikke det, kan man alltids prøve TV-en, en sikker vinner. Man skrur på og håper at den lille pjokken tillater at man ser to sekunder på nyhetene først for å orientere seg litt om hva som skjer i verden, men det utløser bare et massivt klagekor. Så da blir det hjernedød barne-tv i jakten på å temme sulten. Sin egen sult er en helt annen historie, den får man ta senere.

 

 

Etter frokost er det ned på gulvet for å leke med leker av liten eller ingen interesse. Det er søtt å se den lille pjokken kose seg og utforske nye leker, men andre uka på rad med de samme kjipe tre-lekene er mer enn hva en gjennomsnittsnordmann klarer å utstå. Så da tenker man at man endelig kan ta seg et lite avbrekk for å lage seg litt mat mens småtten leker fritt, men neida.

Syv sekunder etter at man forlater stuegulvet blir man kalt tilbake. Man kan selvfølgelig velge å overse dette, men da har man 20 minutter med snufsing og gråting på armen etterpå. Så valget er jo enkelt. Som en slags mellomløsning lager man mat med den lille på armen og siden man nå har en liten baby i armene tar man ikke sjansen på å fyre i gang kaffemaskinen, men safer med en tørr brødskive eller to og et glass vann.

 

 

Til lunsj blir man gjerne servert dagens første eller andre bæsjebleie og man noterer seg at lukten får malingen til å flasse av veggene. Dette er en utmerket anledning til å la barnet ligge på gulvet mens man nyter en lang og varm dusj. 10 sekunder senere er man ute av dusjkabinettet igjen og tilbake på jobb. På matfronten disker man sammen en smakelig mos med både kjøtt og grønnsaker. Den faller selvfølgelig ikke i smak, så da må man gå for noe lettere. Kanskje et ferdigglass. Ikke det heller, nei? Tja.. da får vi vel finne på noe annet da. Mellom slagene får man fisket til seg nok en brødskive eller to til seg selv også.

Så tenker man at det er på tide å komme seg ut i godværet for en fin trilletur, men akkurat i det man er på vei ut døra kommer dagens tredje bæsjebleie. Med lekkasje. Så da blir det å skifte bleie, skifte klær, vaske barn, vaske klær og DER var ungen sulten igjen ja. Halvannen time senere er man ute av døra og triller i vei mens den lille tar seg en cowboystrekk. Og da begynner det å regne. Ingen problem for regntrekket har jeg jo he.. å søren, det ligger hjemme ja…

 

 

Endelig hjemme og magen verker av for lite mat og ingen kaffe. Dessuten er barnet veldig utilpass etter høneblunden i vogna som raske ble avbrutt. Hva er problemet? Er du tørst? Er du sulten? Er du trøtt? Er du mett? Er du kald? Er du varm? Så er det i gang med feilsøkingsrutinen nok en gang for å finne feilen.

Utmattet og utslitt deiser du ned i sofaen for et raskt hvileskjær mens den lille pjokken får se noen nye minutter med barne-tv. Så tenker du at det er en god idé å sjekke sosiale medier på telefonen for å se hva andre tar seg til i finværet. Pjokken oppdager dette, stjeler umiddelbart telefonen og begynner å smatte på den. Hvis du prøver å ta den tilbake blir det ramaskrik. Så da kan du velge selv, men å sjekke Instagram med en liten pjokk på fanget var i hvert fall helt feil. Ingen sosiale medier, ingen nyheter, det føles litt som å leve i eksil og veggene føles plutselig litt trange.

Du ser utover stua og det flyter av leker, klær og matrester. Du sjekker klokka, den er 13.00. Flott, akkurat halvveis i arbeidsdagen. Med seks timer igjen på klokka vet du at når den lille poden endelig sover vil du være altfor sliten til å klappe deg på skulderen for at arbeidsdagen er i boks og aller helst vil du egentlig bare legge deg til å sove. Og da begynner ungen å hyle. Igjen.

 

 

Ikke lenge etter hører man et nøkkelknippe som rasler utenfor. Flott, mor i huset er hjemme fra en lang dag uten for husets fire vegger og hun forventer middag. Hva var det vi hadde blitt enige om igjen? Baconsurret kylling med tagliatelle, pesto og smørstekt nykål? Yeah right! Samtlige ingredienser ligger i kjøleskapet og de har ikke rikket seg en tomme siden i går. Hu hei, nå blir det blodsukkereldorado.

Og det er gjerne i sånne øyeblikk at man lengter litt tilbake til en avslappende dag på kontoret igjen. Bare sitte ved tastaturet og knatre i vei, tenk så deilig. Vel vel, dette er ikke tiden for å dagdrømme, jeg tror jaggu vi har en bæsjebleie på gang!

 

 

Rask konklusjon:

Jeg sier ikke at noen burde tvinges til å være hjemme i pappapermisjon hvis man ikke har anledning til det eller arbeidsplassen lever med det utdaterte synet at pappapermisjon er et karrieremessig selvmord, men vennligst ikke bruk pappapermisjon som en betegnelse på et svakt valg eller hvileskjær.

 

 

En dårlig dag på kontoret når ikke en halvdårlig dag i pappapermisjon til knærne. Selvfølgelig er det ikke likt for alle og jeg sier ikke at det ikke kan være tøft å være på kontoret en hel dag, men det er jaggu ingen tur i parken å være hjemme heller. Snarere tvert imot.

Gitt muligheten, valget og friheten:

Ekte menn skifter bæsjebleier.

 

 

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vinn ferien din! (konkurranse)

/ Skrevet i samarbeid med HomeNet

En sommerferie med familien kan fort bli ubehagelig dyr. Man kan jo ikke bo på det mest falleferdige hotellet heller og så må man jo kose seg litt ekstra i ferien også. Jeg er nok ikke alene om å ha sittet igjen med en ferieregning som gikk langt over budsjett og måttet spe på med et par ekstra sparekroner for å dekke utgiftene.

Hadde det ikke vært deilig om noen bare kunne betalt hele ferien for deg? Vel, nå har du muligheten! 🙂

Konkurransen er levert av HomeNet; en ny og ambisiøs prisutfordrer i det norske bredbåndsmarkedet, som blant annet tilbyr inntil 20 Mbit/s for kun 289 kr per. måned. Akkurat nå tilbyr de alle nye kunder eller eksisterende kunder (som verver nye) muligheten til å få dekket årets ferieregning! 5 heldige vinnere får dekket inntil 20 000 kr av ferieregningen. Det er fatktisk ganske rått. 20 000 kroner, det er mange soft-is det!

De som ikke vinner får fortsatt knallbra bredbånd til en billig penge. Les mer om konkurransen og delta her: Vinn ferien din!

 

Kelner? Mer vannmelon! HomeNet betaler.

 

 

HomeNet har også et veldig lukrativt samarbeid med Norwegian, som blant annet gir deg CashPoints og rabatter når du som HomeNet-kunde bestiller flybilletter hos Norwegian. Les mer på Homenet.no.

God søndag og lykke til 🙂

Les også:
Visdomsord fra en 2-åring

Visdomsord fra en 2-åring

Jeg står ute i gangen og prøver å få antall skopar til å gå opp med mengden plass i skohylla. Hvorfor er det sånn at det alltid ligger sko strødd omkring uansett hvor mye jeg prøver å rydde i dem? Når jeg tenker meg om, så er det jo hovedsakelig mine sko som ligger strødd.. Og pluttens blinkesko da, men han er unnskyldt. I hvert fall for et par eller to.

Hmm plutten ja, mon tro hva han driver med akkurat nå? Ble det ikke merkverdig stille fra ute i stua da? Kanskje han jobber med en bleie, kanskje han leker med bokstavene sine igjen eller.. å herregud, kanskje noe har gått galt?!

Men plutselig kommer han løpende. Ut fra stua, forbi gangen og inn på kjøkkenet. Så løper han tilbake igjen og jeg ser han har noe i hånda.. Hva var det? Var det en leke eller var det.. Aha ja, nå vet jeg hva han driver med. Pokker!

Jeg sniker meg etter ham og ganske riktig er han ingensteds hen. Ikke borte ved vinduet, ikke ved magnettavla, ikke i sofaen. Da kan det bare være ett sted han er. Stedet han går for å få litt egentid til å finne på hyss.

 

I dette bildet gjemmer det seg en plutt

 

Jeg lister meg bort og ganske riktig, mellom sofaen og stuebordet ligger han klemt med en penn i hånden. Men han har allerede oppdaget meg og sett meg komme, så mine ønsker om å ta ham på fersken blir raskt avblåst. I det jeg titter rundt stuebordet og ned på ham, ligger han og ser tilbake på meg.

Smilet i munnviken er så lurt, så utrolig lurt. Han holder en penn, men han har ikke gjort noe galt. Han vet at jeg ikke har noe på ham. Jeg kommer med en liten advarsel om at han ikke får lov til å tegne på stuebordet, for jeg VET at han kommer til å finne på noe bøll, men jeg har ingen bevis i saken og derfor må jeg la den lille forbryteren gå. Jeg kan jo ikke ta fra ham pennen i et preventivt forsøk på å stoppe kriminaliteten heller. Det vil føles feil, men likevel ser jeg i det lure smilet at han planlegger hyss.

Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg fjerne alle tingene han muligens kommer til å herje med? Skal jeg aldri la ham teste grensene? Ønsker jeg å kneble hans muligheter for utvikling, for å teste grensen mellom rett og galt? Er det ikke tross alt bedre rent pedagogisk å la ham utføre ugjerningen og deretter ta skjenneprekenen og praten om konsekvenser etterpå? Jeg er kneblet.

Jeg husker nemlig en epiosde på ungdomsskolen da en lærer i starten av en time helt ut av det blå ba meg sette meg på første rad. “Hvorfor?” spurte jeg, som satt og vippet på bakerste rad. “Fordi jeg vet at du kommer til å finne på noe tull i løpet av timen uansett”, svarte han. Selv om han antakeligvis hadde rett så føltes det veldig urettferdig. Å bli forhåndsdømt på den måten sier litt om forventningene noen har til deg. Ønsker jeg at pjokken skal vokse opp med den tanken i hodet? Neppe.

Og i de sekundene det tok meg å gjøre meg opp disse tankene hadde plutten også tenkt seg om. Så kom det:

– “Gå bort”.

To og et halvt år gammel og allerede er han smart nok til å skjønne når han har fattern rundt lillefingern. Skrev jeg “når”? Jeg mente “at”. Slukøret og en smule irritert over at jeg er rundspilt av en to-åring tasser jeg tilbake til skohylla.


Litt usikker på hvem av disse to som styrer familien..

 

Senere samme dag etter at plutten har gått og lagt seg for kvelden er jeg tilbake i stua for å rydde. Etter en lang dag i heimen er det leker både høyt og lavt. Bordet er fullt av halvtygde gulrøtter, leverposteiskiver og vann. At det skal være så morsomt å søle med vann da? Ja ja.. Så kommer jeg på episoden med pennen. Jeg stikker hodet ned mellom sofaen og stuebordet, ned til pluttens hemmelige plass der han ofte henger ut for seg selv. Jeg ser på siden av stuebordet, jeg ser på sofaen. Jeg ser på teppet og en ekstra gang på stuebordet. Ikke et pennestrøk.

Kanskje var det derfor han sa “Gå bort”? Ikke for å si “Stikk pappa, jeg skal tagge ned bordet ditt”, men heller “Pappa, jeg forstår, du trenger ikke passe på meg hele tiden”. Hvilket signal hadde jeg da sendt om jeg hadde tatt pennen fra ham bare for å være på den sikre siden? Ville ikke det fortalt ham at jeg ikke har tillit til ham? Ville ikke det skapt en usikkerhet mellom oss som jeg kanskje ikke ville vært klar over?

Det høres kanskje ut som en triviell enkeltsituasjon, men slike episoder oppstår hele tiden og det er nesten skummelt å tenke over at summen av alle alle disse til slutt utgjør hans oppdragelse. Det er en konstant balansegang og det glemmer man ofte å tenke over. Kanskje er det like greit, for hvis man skulle hatt dette aktivit i tankene til enhver tid ville man blitt sprø.

Men det kan være greit å ha i bakhodet. Det er en tid for å sette ned foten og snakke med sinnastemmen, men det er også en tid for å ta et skritt tilbake. Noen ganger, kanskje oftere enn man tror, må man bare gi barnet tillit, stole på dem og la barnet selv finne ut av ting på egen hånd. Eller som plutten ville sagt det:

 

Gå bort.

 

p1UQCHxJas
Titt tei!

 

/ lik eller kommenter hvis du har noe på hjertet 🙂

* Følg Pappahjerte og plutten på Facebook *

Tanker om offentlig amming

Jeg har alltid synes offentlig amming er både rart, litt ekkelt og unødvendig. Slenge ut puppen midt blant folk og la et lite barn slafse til seg melk som spruter i øst og vest? Nei takk.

 

Jeg er muligens litt var når jeg selv er på kafé for å nyte en liten skorpe med brunost, men jeg kommer liksom ikke over tanken på at jeg kan få morsmelk i kaffen. Er det ikke mulig å stikke inn på toalettet eller i hvert fall gjøre et halvhjertet forsøk på å dekke til ammingen da? Jeg vet at det er en kvinnekamp gående og alt det der, men er det mulig å ta littegrann hensyn til folk som prøver å nyte en scones i fred?

Og det er jo ikke akkurat som at en ammepupp er en yppig liten sak man kan gledes over å titte på heller. Det er ikke den type pupp man ser på voksenfilmer for å si det mildt. Å se melk piple ut av to slappe striesekker fulle av blodårer med et barn hengende fast i enden gir ikke annet enn dårlig appetit.

Jeg synes i det hele tatt det er ganske egoistisk å bare skulle brette seg ut på den måten og bare trumfe gjennom at alle automatisk må godta det. Betyr det at jeg kan kle meg naken og lufte kastanjettene hvis jeg mener det er viktig for meg og min helse? No sir.

 

 

Men så blir man far da…

Det er rart hvor mye mange av mine holdninger har endret seg etter at pjokken kom til verden. Ikke bare hva gjelder tanker om barneskrik og bæsjebleier, men også synet på offentlig amming. Amming er intet mindre enn et fantastisk privilegium og en av naturens mange undre. Bare tanken på at kvinnekroppen finner ut at den plutselig skal gå i gang med å produsere ekstremt næringsrik melk til det lille barnet i magen er helt ufattelig fascinerende.

Amming føyer seg egentlig fint inn i rekken over helt vanvittig fascinerende ting rundt kvinnekroppen. Og jeg tror kanskje det er en av tingene jeg har fått øynene opp for fra første gang jeg fikk vite at jeg skulle bli far. Alle de utrolige tingene som ikke blir noe mindre utrolige om man får den “kjedelige” skoleforklaringen på hvordan alt henger sammen.

Hvordan en sædcelle og en eggcelle kan skape liv, hvordan disse cellene kan vokse inni magen på en kvinne og bli til et helt vanlig menneske på bare 9 måneder, hvordan kvinnekroppen endrer seg for å klargjøre fødselen, hvordan melkeproduksjonen settes i gang mens kroppen forbereder seg på at den lille småtten skal dukke opp og så videre.

Som man finner jeg kanskje dette desto mer fascinerende siden min kropp ikke selv er i stand til å gjøre noen av de tingene. Det hjelper ikke om jeg blir tvangsfôret 17 liter kremfløte om dagen, jeg vil aldri kunne produsere melk på den måten. Ei heller bære frem et barn i magen. Ikke at jeg har lyst til det altså, jeg bare lar meg fascinere av det. Man tenker ofte at menn og kvinner er like, i hvert fall i disse likestillingstider, men anatomien vil aldri bli den samme.

 

 

Jeg vil gå så langt som å si at kvinnekroppen er minst like fascinerende som verdensrommet og DET sier litt. For verdensrommet er tilsynelatende uendelig. Slik vi kjenner det pr i dag er universet 46 milliarder lysår på langs og det finnes teorier på om universet faktisk er uendelig, gjentakende, ekspanderende eller om det finnes et uendelig antall universer som eksisterer parallelt i egne universer. Og da har man fortsatt ikke svart på hvorfor noe (les: tid, sted og rom) eksisterer i det hele tatt eller hvordan alt oppsto. Smatt på den du.

 

 

OBS! Dagens anbefaling: Hvis du virkelig vil fortape deg i tanken på universets størrelse, sjekk ut denne linken som viser en skalerbar modell fra det minste målbare lengde til størrelsen på universet. Jeg kan love deg at du kommer til å være ør og svimmel etterpå. Sjekk ut: Scale of the universe 🙂

 


…og alt dette skal jeg sette en stopper for bare fordi jeg er litt var når jeg spiser skoleboller? Neppe.

/ Ja til melk fra frittgående pupper


Les også:
100 % nesten lykkelig gravid (Mammahjerte)

* Følg Pappahjerte på Facebook *