Det er ingen hemmelighet: Jeg elsker taco! Helst hver fredag og gjerne hver lørdag. Store, bugnende mengder med deilig tacomat, som løper ned i magen på en seng av lefse.

Jeg elsker kjøttdeigen, jeg elsker krydderet, jeg elsker chili, rømme, ost og grønnsaker. Og chips. Knust i deilige små knas, smuldret over som krydder. Hver for seg er alle disse fantastiske, men sammen er de magi.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

En frekk og fyldig fristelse, en perfekt kombinasjon av myk, knasete, varm, kald, sterk og deilig. Rullet sammen i en kladdete tortillalefse.

Jeg tar alltid så store mengder fyll at jeg må spise opp minst halvparten før jeg klarer å rulle sammen lefsa, for verden har enda ikke klart å produsere en lefse som er verken stor eller sterk nok til å holde alt innholdet når jeg har fylt tallerkenen til randen.

Så sitter jeg en halvtimes tid i euforisk tacorus og slafser i vei. Nyter hver eneste bit som om det var den første.

Men det er ikke til å stikke under en stol at mitt ukentlige tacotårn kanskje ikke nødvendigvis er slankemat. For vi snakker altså her om et tårn som kunne mettet en hel familie.

Så når middagen er over, knirker det stygt i beltet og magen står som i andre trimester.

Og det har etter hvert begynt å gi utslag..

Så da vi skulle i gang med livsstilsendringsprosjektet Fit for fight med Desirèe Andersen og “Supporterfrue” Line Victoria  innså jeg at jeg måtte gjøre noe med mine høyt elskede tacotårn. For noe sier meg at både mengden mat og antall kalorier de medfører tilsvarer noe sånt som 78 kosemerker (Grete Roede-referanse).

Så da prosjektet virkelig nærmet seg start, ble jeg nysgjerrig: Hvor mye veier egentlig et typisk tacotårn? Hvor mange kalorier er det i det? Og ikke minst: Hvordan kan jeg fortsette å spise store tacotårn mens jeg er på diett?

Som fikk meg til å komme opp med et spennende eksperiment: Først veie alle ingrediensene som går i et vanlig tacotårn og regne ut antall kalorier. Og så, uken etter, lage et ”Fit for fight”-tacotårn, der jeg også veier ingredienser og teller kalorier. Så kan jeg sammenligne tallene fra de to tårnene og se hva det blir til!

For ikke søren om jeg tenker å slutte å spise taco bare fordi jeg skal ned i vekt og opp i overskudd. Jeg skal endre livsstil på en sunn måte, ikke kutte ut alle tingene jeg er glad i. Derfor ønsker jeg å ha med meg tacotårnet videre, men med visse justeringer.

Kan jeg bli like mett, glad og fornøyd av et ”slanketacotårn” som et vanlig? Det måtte jeg finne ut av.

Så det gjorde jeg.

Og vet du hva: DET ER HELT SJUKT!!!

Dette ”vanlige” tacotårnet veide 774 gram og inneholdt hele 1331 kalorier!

Det er over dobbelt så mye som anbefalt antall kalorier (600 kcal) i en middag for menn som ønsker å gå ned i vekt.

Og når man tenker på at jeg gjerne spiser dette både fredag og lørdag.. Det blir jo en del.

Så hvordan gikk det med tårn nummer 2? Jeg gjorde et poeng ut av at jeg fortsatt skulle bli mett, ellers ville sammenligningen blitt helt feil. Jeg tok også bare bort ting jeg fint kunne leve uten, eller endret til litt sunnere varianter.

Jeg har tidligere innsett at gulost smaker så lite i selskap med så mye krydder og greier, at den faktisk kan fjernes uten å gjøre særlig forskjell for smaksopplevelsen. Nachochipsene tilfører mye crunch, men de måtte naturligvis ryke. Jeg har uansett masse crunchy gulrøtter i tacoen fra før. Seterrømme ble byttet ut med lettrømme og tortillalefsen ble byttet ut med to store blader kinakål.

Resultatet..?

Mens det ”vanlige” tacotårnet altså inneholdt 1331 kalorier – veide “Fit for fight-tacotårnet” 530 gram og inneholdt bare 565 kalorier!!

Det er 765 kalorier MINDRE enn det andre tårnet!!

Det er en hel middag + litt mer i kalorier innspart på ETT måltid. Det er mer enn en times løpetur spart inn PER MÅLTID!

Og da først innser man hvorfor man sier at ”Trening tar grammene, maten tar kiloene”.

Og det verste av alt: Jeg koste meg akkurat like mye med ”slanketårnet”!! Jeg er litt hekta på kinakål for tiden, så det var virkelig null stress å spise “skåler” av store kinakålblader fremfor en kladdete tortillalefse.

Så dette var en stooor suksess for “diett-tacoen”, og enda bedre blir det selvfølgelig når jeg kan tenke at jeg sparer over en times løpetur i snøværet for hvert tacotårn jeg spiser. DET er motivasjon til å spise sunt, det!

/ Taco 4 ever <3

Jeg våkner fra en grusom drøm. Hjertet hamrer i brystet.

Vi var på et show i byen og storkoste oss, bare du og pappa, men så reiste jeg hjem. Alene. Så våkner jeg dagen etter og innser hva som har skjedd. Du har vært ensom og forlatt i storbyen hele natten! Og ingen vet hvor du er..

Med et brøl våkner jeg, livredd og svett. Spretter opp av sengen og hele livet er i tusen knas. Til jeg begynner å blunke hverdagen på plass igjen og innser at det hele var en drøm. Jeg faller ned i senga, utmattet som etter et maraton og smiler lykkelig med hjertet. Alt er bra. Det var bare en drøm.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Men jeg får ikke sove. Ikke enda. Det er noe jeg må gjøre. Så jeg tasser inn til deg, aner ikke hvor mye klokken er, men det bryr meg ikke. Åpner døren på gløtt og gjennom mørket ser jeg konturene av deg. Hører lyden av den rolige pusten.

Burde la deg sove uforstyrret, men klarer ikke å dy meg. Tripper på kattepoter gjennom rommet og gir deg en klem. Den varmeste klemmen på lenge. En klem med hjerte og sjel.

Så kysser jeg deg på kinnet, men innser at jeg burde gitt meg med klemmen. Du grynter og holder på å våkne, så jeg smetter ut døra som en tyv i natten.

Går og legger meg igjen, kalde tær skyfles under fortsatt varm dyne. Kjenner hvilepulsens renessanse. Priser meg lykkelig for at det bare var en drøm og ber i samme åndedrag en stille bønn om bedre drømmer i nattens andre halvdel.

Sånn, nå kan jeg sove.

Og sovner.

Med et smil.

/ ❤️

I dag skal jeg på styrketrening for andre gang siden vi startet prosjekt Fit for Fight med Desirèe Andersen og Line Victoria ”Supporterfrue” Husby-Sørensen.

Det fikk meg til å minnes en episode jeg har jobbet hardt med å fortrenge. Det er noen år siden, men jeg husker marerittet som om det var i går..

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det var andre gangen på et helt nytt treningssenter. Ikke bare nytt for meg, men nytt for alle sammen.

Bygda hadde fått sitt aller første treningssenter og gleden var stor. Mange ivrige sjeler hadde nå endelig et sted å dra for å trene med gode venner.

Apparatene var fortsatt blankpolerte, og vektskivene glatte og mørke som en vinternatt. Ingen støvkorn hadde enda rukket å finne veien til bakken, og hele lokalet luktet som innsiden av en kliss ny bil. Fortryllende.

Vel, hele lokalet med unntak av ett rom. En liten firkant i midten av det hele. For der satt en uheldig jævel som hadde driti seg ut.

Jeg husker fortsatt panikken. Husker det som om det var i går.

Jeg skulle akkurat til å prøve meg på en runde knebøy, da jeg kom på hva jeg hadde lest, hørt og sett på youtube: Ta en tur på do først.

For når man skal gi seg i kast med en øvelse der man setter seg på huk med tunge vekter på skuldrene, kan det være greit å ha kontroll på bakluka.

Det blir nemlig et voldsomt nedpress når man senker bekkenet til under knehøyde og begynner å presse oppover med alle muskler i kroppen for å nå stående posisjon med en blytung metallstang på skuldrene.

Det kan være verdt å notere seg, for i øvelsens nedre halvdel sitter man i sann i perfekt positur for å låre en pudding over et sånt hull-i-bakken-toalett.

Derfor hadde jeg sneket meg diskret unna knebøystativet og inn på do. Smatt inn døra som en rev inn i hønsehuset.

Og det kunne fungert helt utmerket, hadde det ikke vært for én ting..

Jeg hadde nemlig spist en hests vekt i taco kvelden i forveien og dermed også et lite lands årsforbruk av illsint chili. Den chilien hadde nå møtt de syv koppene med kruttsterk kaffe fra morgenkvisten, og la oss bare si det sånn: De kom IKKE godt overens.

Det var full krig i magen, som resulterte i et dobesøk som kunne fått meg landsforvist. Enda kan kalde gufs gå nedover ryggen bare ved tanken på stanken. Man sier det er så vanskelig å ta knekken på kakerlakker, men denne lukta vil gjort jobben i en fei.

Jeg husker jeg tenkte: Å herregud, jeg må se til å komme meg usett herfra før de oppdager at det er meg, og inndrar medlemskortet mitt.

Jeg vasket hendene og gikk mot døren, men da kom jeg på at senteret var så godt som folketomt. Det var jo bare meg og kanskje to-tre andre der. Mens jeg var på do hadde jeg dessuten hørt noen gå i døren, så det var meget sannsynlig at jeg hadde hele senteret for meg selv.

Puh, krise avverget.

Så lenge ingen nærmet seg toalettet de nærmeste 48 timene, ville alt gå i skjønneste orden. Jeg var i trygg havn.

Trodde jeg.

Og låste opp døren.

Det var bare det at lyden av folk som hadde gått i døren, ikke var lyden av noen som gikk ut, men to jenter som kom inn. Og som nå sto de rett utenfor toalettet og ventet; tissatrengte og trippende.

Jeg rakk ikke å komme en halv flues millimeter ut av rommet, før jeg sto nese til nese med en av dem. Vi kunne seriøst utvekslet nesefett. Jeg skvatt så jeg ropte!

Først av overraskelse, så av panikk. Hun sto og trippet, og var helt tydelig på vei inn døra, lykkelig uvitende om at jeg akkurat hadde myrdet det eneste toalettet som fantes i lokalet.

I et øyeblikk av totalt indre kaos, lukket jeg døren halvveis igjen, før jeg innså at jeg ikke bare kunne låse meg inne og forbli i fosterstilling til senteret stengte (fordømte 24 timers sentre), så derfor måtte jeg bare gjøre det verste. Hilse og åpne døra på gløtt. Velkommen inn ja. Hun kastet seg inn døra og bak henne sto venninnen og ventet på tur..

Jeg gikk stivbeint og panisk bort til knebøystativet, og vekten av skammen var som syv velfødde elefanter.

For jeg visste at akkurat nå, bare få meter unna meg, lå en yngre jente på gulvet av toalettet og grep etter surstoffmasken. Klorte seg sikkert på halsen mens voldsomme hallusinasjoner red henne som en mare.

Jeg hadde nylig vært både i lokalavisen og på TV, og var veldig gjenkjennelig. Jeg måtte komme meg vekk. Jeg grep treningsbagen og løp ut døra, før venninnen rakk å varsle politiet.

Og det var både starten og slutten på en meget kort styrketreningskarriere. For jeg turte jo ikke vende tilbake på en stund, i ren og skjær frykt for å møte en ulykkelig jente med neseprotese.

Men nå som det har gått noen år og jeg føler meg rimelig komfortabel med at lukten har lagt seg, er jeg klar for et comeback. Fit for Fight og klar for alt!

Bare ikke kaffe og et årsforbruk av chili før trening 😉🙈

–> Følg reisen videre med Desirèe Andersen, Line Victoria og meg i tidenes utfordring uten filter – FIT for FIGHT! 🎉

Slik gikk det da Line Victoria og jeg måtte pushe oss helt til vi nesten kreperte!

For denne uken sparket vi for alvor i gang prosjekt: Fit for fight. 5 måneder med livsstilsendring for å snu underskudd til overskudd, få energi, glød og bedre helse. Desirèe Andersen har tatt på seg drittjobben med å få ”Supporterfrue” Line Victoria og meg i form innen Sankthans, og den jobben tar hun tydeligvis på alvor.

Og for å vite hvor ille det sto til med helsa, måtte vi starte med en fysisk test. Jeg fryktet selvfølgelig det verste, og fikk det. Løpe med maske på tredemølle. I motbakke.

Så fort jeg kom inn i rommet holdt jeg på å krepere av klaustrofobi, for er det én ting jeg virkelig ikke er komfortabel med, så er det å pushe meg til bristepunktet med en maske limt til fleisen.

Men har man sagt at man er klar for en skikkelig utfordring, så får man jaggu også plukke opp hansken når noen klasker deg med den. Heldigvis var Line Victoria minst 15 ganger mer nervøs og ukomfortabel enn meg, og det hjalp jo litt. Helt til det var min tur. Gud bedre.

Løpeturen med Cato på fredag var et helvete, men 12 minutter på tredemølle, med maske, i motbakke, var et mareritt.

Og slik gikk det:

Sånn i etterkant kan jeg ikke annet enn å juble og brøle for fantastiske resultater.

24 ÅR! Jeg er 24 i kroppen!!

Det kan vel mildt sagt kalles tidenes opptur, spesielt med tanke på at jeg trodde jeg skulle omkomme på tredemølla.

Men enda er det en lang vei å gå, for kroppen er tung, sliten og trøtt. Fettprosenten var langt fra imponerende, og at den fysiske testen gikk så bra kan jeg ikke annet enn å kreditere til et særs aggressivt konkurranseinstinkt 😉

Så fra nå og utover blir det å jobbe på med god mat, mye trening, masse soving og alt som skal til for at også ansiktet, humøret og gleden kommer seg ned fra pensjonsalder.

–> Følg reisen videre med Desirèe Andersen, Line Victoria og meg i tidenes utfordring uten filter – FIT for FIGHT! 🎉

I flere år har jeg utsatt det. Ja da, sier jeg. Klart jeg blir med på løpetur! Men i siste liten kommer jeg alltid opp med en unnskyldning. Trenger ikke være noe bra engang.

Oj sann, kan visst ikke i morgen, har noe møtegreier i Oslo.

Løpe en tur på lørdag kveld, sier du? Ja ja. Oj sann, hadde glemt at eh.. mamma og pappa ooog hele slekten kommer på besøk.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

For Cato er ultraløper. En sånn som drømmer om å delta i 24-timers løp. Ja, du leste riktig. Konkurranser der man løper i tjuefire timer i strekk! Bare en gal mann kan drømme om noe sånt.

Men jeg er jo en jævel på å skryte på meg god form, og så fort jeg har tatt én joggetur, blir jeg alltid sånn ”Jæ jæ, nå er jeg klar snart vøtt”. Men denne uken tok han meg på ordet.

Så du er klar fredag morgen før jobb?

Ehm… asså… Men jeg kom ikke på noe å si. Ingen slektninger steg til overflaten, ingen plutselige møter i Oslo presenterte seg. Så jeg svarte det jeg ønsket å svare minst av alt: Ja.

Og brått sto vi der. -1 grader, løpetights, vannflaske på ryggen. Vi tar det rolig, sa Cato. Skal vi ta den korte løypa eller er du klar for en litt lenger en?

Og da var jeg i et dilemma. For jeg hadde trent styrke på onsdag, for første gang siden Ålesund brant. Og jeg var så støl at jeg nesten ikke klarte å gå. Helt seriøst. Jeg hadde kjørt en ustilig kombinasjon av knebøy, bulgarsk utfall og hipthrusts, som sammen sørger for å ta livet av samtlige muskler i beina.

Men jeg er jo et konkurransemenneske. Så når noen spør: ”Skal vi ta den biiitelille tulleturen eller den kjeeeempestore manneturen?”, så trigges urmannen i meg. Støl eller ikke, jeg er en apemann – gi meg den store!

Som selvfølgelig var en grusom beslutning, for den store turen var 11 kilometer lang. Og jeg som ikke klarte å gå til postkassen uten en hvilepause. Men nå var det for sent.

Vi la i vei, og ikke overraskende: Det var et mareritt. Fra start til slutt. Jeg løp på tømmerstokker og hver minste motbakke føltes som fjellklatring. Beina var stokk stive og jeg følte meg som en fisk på land. Hvert eneste skritt føltes som bom-giring, og det ble ikke noe bedre av at Cato løp runder rundt meg.

På et punkt tok han til og med en jobbtelefon mens vi løp! Da var det like før jeg gjorde det slutt på flekken. Men vi fortsatte. Hele tiden i mental og fysisk motbakke. Jeg klamret meg til vannflasken som en ammepupp.

For en stund som føltes som en langpint evighet, var alt jeg klarte å tenke: Badekar. Badekar, badekar, badekar. Takk Gud for at vi bestemte oss for å pusse opp vaskerommet og at det derfor står et badekar hjemme.

Bare opp denne bakken nå, så er det hjem til badekaret. Og der skal jeg ligge til over helgen. Bare badekaret, meg og hvalsang på stereoen.

De siste kilometerne før mål, stivnet jeg helt og det var som å løpe med spjelka bein og slalomstøvler. Da begynte Cato å løpe tempodrag på tid.. sånn hvorfor ikke liksom. Vennskapet hang i en tynn tråd.

Men til slutt, etter rundt en time med satans gaffel prikkende i rumpa, kom vi endelig i mål. Jeg kunne ikke si ha det fort nok, før jeg fikk skrudd på vannet og ålet meg over kanten av badekaret som en kyllingfilet ned i gryta. Og der lå jeg. Uvisst hvor lenge.

Men da jeg endelig klarte å karre meg ut av karet og opp trappen, hadde jeg fått melding fra Cato: ”Klar igjen torsdag om to uker?”

Nei, skulle jeg svart. Er du gal? Jeg ville heller rullet meg i hvitløksmarinade og stekt meg selv i en stekepanne, enn å bli med deg på løpetur igjen. Aldri! Ikke før Dan Børge vinner Eurovision med en gris på ryggen!

.. Skulle jeg svart..

Men jeg skrev selvfølgelig:

– ”Seff.”

/ Helsikes ape-gener 😅🙈

P.S. Cato er singel, godt trent, handy og super-pappa. Og du finner ham på Instagram –> catopedersen80 😘

Gjett hva jeg skal droppe det neste halvåret? 😄🍻

Livsstilsprosjektet ”Fit for Fight” er i gang og for å vise at jeg virkelig mener alvor, har jeg tatt et valg: Null alkohol!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

For hvis jeg skal komme meg noen vei og få en kropp i balanse, må jeg ta noen tøffe valg. Og alkohol er jo egentlig ikke godt for noe som helst, annet enn smaken. Dessuten fører det ofte til peanøtter 😉

Jeg vet at det ikke er veldig 2019 å innrømme at man drikker alkohol, men jeg liker en iskald øl på fredagskvelden. Eller en frekk mojito i godt lag.

Men alkohol er fullt av kalorier, fører ofte til ”noe ved siden av” (les: potetgull, ost og kjeks, kebab etc) og setter kroppen flere dager tilbake.

Dessuten: Jeg vet at vi ikke liker å innrømme dette, men alkohol er jo faktisk gift for kroppen. Og det er nøyaktig det siste jeg trenger nå. Jeg skal spise riktig, drikke godt og sove mye, istedenfor å tylle i meg gjærede druer og potetskruer.

Selvfølgelig kan man leve godt med et moderat alkoholinntak, men for meg handler dette om å få kroppen i så god form som overhodet mulig og da tenker jeg at øl og melkesjokolade er mine verste fiender. Selv i små mengder.

For små mengder åpner døren for større mengder, og brått er hele melkesjokoladen forsvunnet i løse luften.. 🤔

Jeg har tidligere gått perioder uten alkohol og gleder meg allerede til å få kjeft av venner og bekjente fordi jeg er edru på fest, men dem om det. Vi får heller snakkes til sommeren, når jeg kommer struttende med glød i fjeset og en kropp som Mitch Buchannon i medvind 😘

Jeg har tillatt meg ETT unntak og det er i starten av juni, da frua og jeg skal reise av sted for å spise på en av verdens beste restauranter. Denne turen har vært planlagt i over et år, så etter fire måneder som avholdsmann får det bli en velfortjent belønning med vinpakke til maten. Men så er det tilbake på vannvogna igjen.

Og vet du hva? Jeg gleder meg!

Jeg vil ha glede, energi og overskudd jeg nå. Jeg vil være den beste pappaen jeg kan være for barna. Jeg vil våkne opp og tenke ”YES! NY DAG!!”. Jeg vil bli Fit for fight 💪😎

Så, øl og vin og Jose Cuervo: Adjøss.

Og til deg, kjære kropp: Nu kör vi!

–> Følg reisen videre med Desirèe Andersen, Line Victoria og meg i tidenes utfordring uten filter – FIT for FIGHT! 🎉

Problemer? Nei nei. Muligheter! 😄🍆

Denne uken kunne vi lese at Bremykt-produsentene stadig klør seg i hodet over et tilbakevendende problem: Penis i smøret.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

For det er noe med måten Bremykt produseres på, som gjør at hvis beholderen fylles for full vil smøret ende opp med å se ut som en.. liten rakker. En luring. En røyskatt. En kjepp. En underbuksepirat. En kjøttbanan!

Det er ikke første gang dette skjer og nylig tok Otto Jespersen opp dette med Tine Meierier. En idé han innlysende har stjålet fra undertegnede, som har etablert seg som Norges mest bremyktpenis-orienterte influencer.

For i månedsvis, kanskje over et år eller to, har jeg lagt ut videoer på Snapchat fra hver gang jeg åpner en boks Bremykt. Innslaget har blitt en fast spalte som også har fått sin egen intro-sang.

Dagens Breeemyktpeeeniiiiiis, synger jeg mens jeg åpner boksen. Noen ganger til den store gleden av å bli møtt av en skikkelig kraftkar av en fallos, andre ganger til skuffelsen av å møte en badetiss i minusgrader.

Her er en video av en slik seanse (se hele 😂😂😂):

Det har faktisk gått så langt at folk sender meg bilder av sine Bremykt-peniser, og per i dag er samlingen av innsendte smørkjepper på rundt 60-70 bilder.

Her er én av dem:

Derfor følte jeg meg kallet til å kommentere denne saken.

Én ting som slår meg: Hvorfor kaller de dette et problem?? Er det én ting årene på Handelshøyskolen BI har lært meg, så er det å tenke muligheter fremfor problemer. Det handler om å se glasset halvfullt, ikke halvtomt.

Og for å fortsette markedsføringstankegangen: Dette er jo ikke en ulempe, snarere tvert i mot! Dette er jo absolutt en USP som Bremykt kan melke for alt den er verdt (beklager bruken av ordet ”melke”).

USP står for Unique Selling Proposition og er altså unike produktfordeler som skiller deg fra konkurrentene. Hvorfor skal jeg velge ditt produkt fremfor konkurrentens? Jo, fordi vår bil bruker mindre bensin på mila. Jo, fordi vi kutter prisen tilsvarende momsen på frukt og grønt. Jo, fordi vi har en pikk i smøret.

Ja vel, det høres kanskje ikke så innbydende ut (kanskje for noen?), men la oss ikke glemme den gamle regla: All PR er god PR. Jeg liker å modifisere det til ”All PR er potensielt god PR” og dette er et slikt tilfelle.

For jeg mener, smør er smør. Vi vet alle hvordan det smaker og hvilke produkter som finnes. Bremykt har en USP i at det er blandet med rapsolje og derfor lettere å smøre ut enn konkurrerende produkter som består av 100% smør og dermed er steinhardt når det tas ut av kjøleskapet. Bremykt er derimot relativt mykt i kald tilstand, men er man riktig heldig kan man altså få seg en ”steinhard” overraskelse likevel.

Så istedenfor å gjemme bort og beklage seg over penisen, vipp den ut! Vær stolt av den! Lag bremyktpenis-konkurranser, få en bremyktpenis-maskott som løper rundt og spruter smør på folk (okei, det ble kanskje litt mye), men bruk nå dette for alt det er verdt!

For jeg mener, hvis jeg skulle valgt mellom gulost A eller B, og jeg visste at i den ene var det en viss sjanse for å bli møtt med et realt sett med kvinnebryst i osten, så vet jeg i hvert fall hvilken jeg ville valgt ✌️🙈

Det er dag 1 av Fit for fight, prosjektet der Desirèe Andersen skal piske Line Victoria og meg i form over de neste 5 månedene. Og for å vise at jeg mener alvor, kom jeg i dag opp med en idé.

Ikke en spesielt god idé, men en idé.

For å virkelig gi slipp på mitt gamle liv og sparke i gang denne omfattende reisen fra underskudd til overskudd, trenger jeg en helt ny start.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

En renselse.

En dåp, om du vil.

Og hvor bedre å gjøre noe sånt…

enn i havet.

Med tanke på at det er 3 minusgrader, snø og bikkjekaldt, kan vi være enige om at det var bortimot den dummeste ideen jeg kunne kommet opp med.

Det føltes selvfølgelig riktig mens jeg satt inne i 22,5 grader og drakk te, men 20 minutter senere, da jeg sto utendørs i minusgrader med badeshorts, crocs og frost i barten… not so much.

Men jeg er en mann av mitt ord og har virkelig lyst til å vise at jeg er klar for å gi alt for dette prosjektet.

Så derfor:

(klikk på video under)

Musikk: Philter – The Mountain King (lånt med tillatelse) ❤️

–> Følg reisen videre med Desirèe Andersen, Line Victoria og meg i tidenes utfordring uten filter – FIT for FIGHT! 🎉

Skrekk og gru – dagen er her! På tide å dele FØR-bilder 🙈🙈

For i morgen går startskuddet for “Fit for fight”, som betyr 5 måneder med livsstilsendring!

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Som jeg skrev tidligere i dag: Noe må gjøres. Jeg har lagt meg til en usunn livsstil  som innebærer at jeg gjør stort sett alt feil. Jeg sover altfor lite, spiser altfor mye og trener nesten ikke.

Resultatet er at jeg har spist på meg en aldri så liten mage. En mage på størrelse med en kvinne med 3 cm åpning. Og har energi lik et dødt batteri.

Sånn skal det ikke være! Jeg vil jo være sunn, kvikk, rask og glad!

Derfor ble jeg overlykkelig da Christina kom hjem fra cafédate med Desirèe Andersen i forrige uke og foreslo at jeg kastet meg på “Fit for fight” sammen med Line Victoria.

Men okei.

Nok småprat.

På tide å komme til saken:

FØR-bilder.

Og jeg må bare si at jeg gruer meg. Skikkelig. For jeg elsker jo å holde meg i form! Jeg har alltid likt å trene, men siden i sommer har alt gått helt i dass.

Vil bare minne om at dette ikke er et slankeprosjekt, men et livstilsendringsprosjekt med tanke på helhetlig helse. Indre og ytre.

Jeg plages like mye av mangelen på farge og glød i ansiktet, som den lille fødemagen.

Men okei, innser at jeg drøyer tiden igjen. Så la oss gå til bildene.

Her er gruppebildet til Fit for fight! 

Fotograf: MACIEJ KRZYSZTOF

Det koster meg altså SÅ mye å dele bildet over, jeg vriiir meg i stolen, men fasan heller: Man får bjuda på når det først skal skje. For nå er det kritisk. Se bare på gløden i ansiktet her:

Fotograf: MACIEJ KRZYSZTOF

Et hint av likbleik og blå poser under øynene. Lenge har jeg skyldt på livet som småbarnsfar, men sannheten er at jeg har nedprioritert søvn i laaang tid. Og da blir man sånn. Trøtt, kjip og lei.

La oss gå til de siste to bildene, i baris intet mindre, for å virkelig hamre det hjem:

Fotograf: MACIEJ KRZYSZTOF

Sånn.

Da var det gjort. Puh!

Bare ved å dele disse bildene, føles det som om en elefant har ramlet av skuldrene.

For jeg har gruet meg skikkelig til å dele bildene, men nå er det gjort. Så nå kan vi begynne. Nå kan vi f*** meg begynne! Reisen fra FØR- til ETTER-bildet er i gang!

Allerede i morgen starter vi opp med en ny og spennende frokost fra boka til Desirèe (Fit på 30 dager) og så er det rett på gymmet for første styrketrening siden Ålesund brant.

/ Let´s do this! 💪

Følg Desirèe Andersen, Line Victoria og meg i tidenes samarbeidsprosjekt uten filter – FIT for FIGHT! 🎉

I morgen begynner det!

I morgen sparker vi igang prosjekt: ”Fit for Fight”!

I 5 hele måneder skal Desirèe ”Fitfocuse” Andersen, piske Line Victoria ”Supporterfrue” Husby-Sørensen, og meg i form.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Og det blir tøft.

Og det blir kjipt.

Og det blir jævlig.

Men det blir også helt magisk.

For Desirèe har en helt nydelig grunnfilosofi om at ”det skal være lett å leve sunt”. Og det liker jeg, for mange tror at for å komme seg i form, må man gi avkall på alt som er godt i livet og plage seg selv. Men det er jo ikke det det handler om!

Å komme i form handler om å spille på lag med kroppen, ikke straffe den. Det handler om å spise mat og gjøre ting som er bra for kropp og sjel. Derfor gleder jeg meg veldig til dette prosjektet!

For nå må jeg komme meg i form.

Altså virkelig.

Senere i kveld skal jeg dele de grusomme FØR-bildene vi tok tidligere denne uken og det gruer jeg meg veldig til. For det er ikke bra.

Og bare så det er sagt: Dette handler ikke om vekt og overfladiske slankemål! Det handler om helheten. Energi, overskudd, helse, kropp og sinn i harmoni. Og der har jeg ikke vært på lenge.

Jeg sover nesten ikke, jeg spiser altfor mye, trener lite og koser meg med øl og godteri i helgene. Og vet du hva? Det får konsekvenser. Jeg sover dårlig, føler meg elendig og har lagt på meg ganske kraftig det siste halvåret. Og det trives jeg ikke med. Ikke i det hele tatt!

Jeg sovner etter middag, er sur halve dagen og trenger 6 kopper kaffe for å våkne om morgenen. Jeg har blitt merkbart mer pessimistisk og ansiktet er snart helt tomt for farger. Med unntak av to asurblå poser under øynene.

Fotograf: MACIEJ KRZYSZTOF

Som hadde vært greit om det bare var meg, men jeg har to barn. To barn som forventer og fortjener den beste versjonen av pappa. Der er han ikke nå. Og det synes jeg er utrolig trist 💔

Så nå er det slutt. Slutt på dritten. Fra og med i morgen er prosjektet offisielt i gang og i hele 21 uker (frem til 23. juni) er jeg Desirèes bitch 😄🎉

Det kommer til å bli tøft og allerede førstkommende tirsdag skal vi ta fysiske tester, løpe med maske og full baluba, men det blir spennende!

I går kveld var jeg dessuten på butikken og handlet inn mat fra den første ukesmenyen i boka hennes ”Fit på 30 dager”. Allerede der fikk jeg en skikkelig opptur, for der var det mye digg!

Jeg fryktet at jeg måtte leve på pulversuppe og fettfritt vann, men neida. God, sunn og næringsrik mat som ser superfristende ut!

Det kommer til å bli vanskelig å skulle spise porsjoner ment for mennesker, ikke tacomiddager i elefantskala, men det må gå. For i vinter har jeg utvidet magesekken så kraftig at akkurat nå kunne den rommet to fullvoksne tvillinger.

Og det er ikke meg. Jeg vil være i form for barna, jeg vil være en pappa med overskudd og glede.

Nå er jeg lei av å føle meg dritt og klar for å bli Fit for fight!

OBS: Husk å svinge innom i kveld for de grusomme FØR-bildene 🙈🙈🙈