Noe av det triveligste jeg vet med å dra på ferie, er at man aldri vet hva slags merkelige diller og internhumor som oppstår underveis.
Det er sånt som ikke lar seg planlegge, det bare oppstår i øyeblikket og setter sitt preg på hele reisen. Med internhumor er det ofte noe utrolig teit, som en setning fra en rar reklame man har sett eller noe i den gata.
Og det beste med internhumor er at det er helt umulig å forklare den til andre. Man kan prøve, men det ender alltid med ”Æh, glem det, du må ha vært der”.
Sånn er det også med diller. Man vet liksom aldri hva det blir, men det blir alltid noe. I fjor var det kryssord, en annen gang var det sudoku og andre ganger har det blitt puslespill.
Denne gangen: Jugærn!
Kortspillet jugærn/lyveren/løgner burde være kjent for mange, men inntil nylig var det helt ukjent for mine barn.
Men så fort de fikk nyss om at det finnes et kortspill som faktisk lar deg lyve og jukse så mye du vil, ble de helt hektet. Haha!
Nå vil de spille jugærn dag og natt, og de jukser mer enn Tonya Harding!
På stranden, på sengekanten, ved frokostbordet og til kvelds – skal vi spille jugærn? Og det beste av alt er at de har rappet min raffe feriehatt og bruker den vekselsvis som rekvisitt til sitt sjofle spill.
Fra å være fatterns kjipe hatt, har den plutselig blitt deres nye favorittplagg, for det viser seg nemlig at en stor hatt er helt super å gjemme kort i. Så nå har den fått tilnavnet ”jugehatten” og er på langtidslån til mine løgnaktige barn.
Så hvis du lurer på hva vi driver med for tiden, så koser vi oss i sola.
Ligger på stranda.
Spiser is.
Og spiller jugærn.