Sommerens store dille!

Noe av det triveligste jeg vet med å dra på ferie, er at man aldri vet hva slags merkelige diller og internhumor som oppstår underveis.

Det er sånt som ikke lar seg planlegge, det bare oppstår i øyeblikket og setter sitt preg på hele reisen. Med internhumor er det ofte noe utrolig teit, som en setning fra en rar reklame man har sett eller noe i den gata.

Og det beste med internhumor er at det er helt umulig å forklare den til andre. Man kan prøve, men det ender alltid med ”Æh, glem det, du må ha vært der”.

Sånn er det også med diller. Man vet liksom aldri hva det blir, men det blir alltid noe. I fjor var det kryssord, en annen gang var det sudoku og andre ganger har det blitt puslespill.

Denne gangen: Jugærn!

Kortspillet jugærn/lyveren/løgner burde være kjent for mange, men inntil nylig var det helt ukjent for mine barn.

Men så fort de fikk nyss om at det finnes et kortspill som faktisk lar deg lyve og jukse så mye du vil, ble de helt hektet. Haha!

Nå vil de spille jugærn dag og natt, og de jukser mer enn Tonya Harding!

På stranden, på sengekanten, ved frokostbordet og til kvelds – skal vi spille jugærn? Og det beste av alt er at de har rappet min raffe feriehatt og bruker den vekselsvis som rekvisitt til sitt sjofle spill.

Fra å være fatterns kjipe hatt, har den plutselig blitt deres nye favorittplagg, for det viser seg nemlig at en stor hatt er helt super å gjemme kort i. Så nå har den fått tilnavnet ”jugehatten” og er på langtidslån til mine løgnaktige barn.

Så hvis du lurer på hva vi driver med for tiden, så koser vi oss i sola.

Ligger på stranda.

Spiser is.

Og spiller jugærn.

Spansken som gikk i vasken

I et halvt år har jeg øvd. Kanskje ikke hver dag og i hver fall ikke hele tiden, men jevnt og trutt. På tur med Teo og litt på sengekanten.

For jeg har visst at denne tiden ville komme. Da vi atter igjen ville befinne oss i Spania og situasjoner ville oppstå. Situasjoner som blir så langt mye lettere med litt spansk i sekken.

For her i vår litt avsidesliggende del av Spania, er det nesten ingen som kan engelsk. Noen ord om de må, men ytterst lite og veldig motvillig. Derfor har jeg tenkt at hvis ikke spanjolen vil komme til Peter, så må Peter komme til spanjolen.

Så jeg har lært meg litt. Med trykk på litt. Og problemet med å lære seg litt, er at man lærer seg akkurat nok til å innse akkurat hvor lite man kan.

I fjor kunne jeg nesten ingenting, men da kunne jeg såpass lite at jeg ikke innså hvor lite jeg faktisk kunne. Og brukte det til fulle!

Hei! Sol i dag, mye sol. Bra.

Du bra? Topp!

Jeg kjøpe øl.

Jeg er Norgemann, men snakker Spania.

Jeg har datter og sønn. Og dette er kvinne. Min kvinne.

Mi mujer

 

Nå har jeg derimot blitt fanatisk opptatt av at alt skal bøyes i riktig tid og form. Jeg vet forskjellen på ”har bestilt”, ”vil bestille”, ”skal bestille”, ”bestilte” og ”kommer til å bestille”, men jeg har blitt så opptatt av å si alt riktig at jeg ikke får sagt noe som helst.

Allerede på butikken første dagen begynte ordene å stokke seg.

– ”Eeeh yes, una.. eller asså.. one bag. Bolsa, liksom”

Og Juan, den trivelige vaktmesteren som jeg hadde gledet meg sånn til å prate med, har jeg enda ikke klart å utveksle et eneste ord med. Selv ikke hei (”hola”). Jeg sier bare ”Øy” og går min vei. Trist.

Men i går trodde jeg tiden endelig var kommet. Min svoger Håvard og jeg hadde startet dagen friskt og raskt med en løpetur langs strandpromenaden i Torre del Mar. Etter løpeturen satt vi oss ned for en rolig kaffe.

Håvard kan like mye spansk som en kinesisk vannbøffel, men han har den fantastiske tilnærmingen til språk der mot overgår ferdigheter. Og det funker. Hver gang.

Han bestiller kaffe, han småprater med vaktmesteren, han lever livet. Selv sitter jeg stille som en østers og komponerer lange fraser som aldri rekker å se dagens lys.

Men i hans selskap økte selvtilliten og i går var jeg endelig klar for å ta spansken tilbake.

Håvard, rå på matlaging og impro-spansk 😄

 

Jeg studerte menyen og bestemte meg for en kald og deilig iskaffe. På menyen hadde de bare iskaffe med Baileys. Perfekt, tenkte jeg, her kan jeg briljere med både spansk og humor. Det burde slå an.

Men det viser seg at spanjoler er like mottakelige for tørr språkhumor som tyskere er for humor generelt.

Så da kelneren kom til bordet og jeg bestilte:

– ”Un cafe con hielo y baileys, pero sin baileys”

..som direkte oversatt blir:

– ”En kaffe med isbiter og baileys, men uten baileys”

… synes jeg det var hysterisk morsomt.

Kelneren så bare på meg som om han så på noe rart, før han snudde seg mot Håvard og dobbeltsjekket om dette brødhuet av en fyr egentlig bare var ute etter en helt vanlig iskaffe. Hvilket Håvard kunne bekrefte.

Så gikk han sin vei.

Og der satt jeg, med en feilslått morsomhet, radbrekket selvtillit og spansken som gikk i vasken.

Neste år holder jeg meg til poker og yatzy  😅☕️

Hilsen fra livets lyse side

Akkurat nå sitter jeg i semi-skyggen fra en pergola og ser utover de vakre spanske fjellene. Vi har akkurat vært på stranden, nå er barna i bassenget. Søsteren er badevakt og har badedisco, svoger er på butikken og handler inn til taco.

Og her sitter jeg med solbrent rygg og koser meg i skyggen med en colaburk jeg har stjålet fra ungene. Livet er godt.

Jeg vet at jeg egentlig ikke burde skrive det, men sånn er det bare. Jeg skulle gjerne klaget over at det regner byllete frosker og at naboen har stjålet alle sakene våre, men til nå har ferien gått på alle skinners mor.

Og det er jeg så utrolig glad for. Ikke mest for min egen del, men for barnas. De har gledet seg så utrolig lenge til å tilbringe solfylte dager med tre av søskenbarna, og da er det så moro å se hvor moro de har det.

For det er dager som dette som utgjør deres minner fra barndommens sommer. Lek i bassenget, is fra kiosken, frokost med syltetøy som smaker litt annerledes. Varme dager, brus til lunsj og altfor sene kvelder. Ting jeg selv husker fra min egen barndom, ting jeg setter så utrolig høyt.

Kvalitetstid med familien, minner, historier og inntrykk til å vare resten av året. Livets beste dager.

Og med den tanken i hodet innser jeg at det er på høy tid å smekke sammen macen og bli med på leken. Bade litt, hjelpe til eller knuse småttisene i kortspill.

Skal bare drikke opp colaen først 😉

Oksen og kalven

Reklame | Polarbrød

Jeg stormer rett mot ham. Sparker ballen fremover med makt. Sammenbitte tenner og fråde rundt munnen. Snerrer som en hund mens svetten skyter nedover pannen. Her kommer pappa og han skal score mål.

På den andre halvdelen av gressmatten står keeperen rolig som en buddhistisk munk. Rikker ikke så mye som en muskel, bare stirrer ut i luften. Eneste tegn til bevegelse er vinden som leker med luggen. Han frykter ingenting. Bare kom du.

Jeg skrur musklene på full styrke og i et lite øyeblikk er jeg tilbake på Sofiemyr stadion en gang tidlig på 90-tallet. Idrettsdag med skolen og jeg løp så blodsmaken spruta.

Men nå er jeg bare få meter unna.

Ballen fortsatt ved beina, nå skal han få se. Nå skal kalven få se hva okser gjør. Han står fortsatt som en statue og betrakter. Sikkert imponert. Tenk det: Fattern er verdens beste. På høyde med Messi og forbi.

Så plutselig, en forrædersk lisse.

Under såla, sparker i lufta, vikler beina, letter fra kanten og deiser i bakken som en sekk poteter. Går inn for landing med nesa først, sakker farten på gressmatta som et sjøfly på vann.

Oksen har falt.

Tilbake står kalven og føler på ansvaret.

Så setter han ballen hånlig i mål.

10-8.

“Jeg vant!”

Nå tar vi lunsj.

Etter et forsmedelig tap, smaker det heldigvis ekstra godt med en deilig lunsj.

Og deilig lunsj, det er ferskt Polarbrød med godt pålegg.

På menyen i dag sto et skikkelig smørbrød med ost, skinke, paprika og agurk. Tilbehøret ble en kopp med gulrotstaver, og til dessert: Polarbrød med brunost. Yum!

Pappas supertriks er å oppbevare polarbrødet i fryseren og smøre nisten mens brødet fortsatt er frossent. Da tiner det sakte men sikkert og holder seg ferskt så lenge som mulig.

Når det endelig er dags for niste, er brødet tint, mykt og saftig. Mettende, godt og med masse energi for morgendagens fotballhelter. Og gårsdagens.. 😉

En slurk saft, litt pep-talk og vennlig erting om hvem som er best og så er det på´n igjen. Nå, lille kalvefjott, nå skarru få.

Polarbrød finnes i mange ulike varianter, og for tiden har vi dilla på disse tre:

  • Havre – et saftig brød bakt på havre og fullkorn, som gir en herlig metthetsfølelse. Kan også brukes som pizzabunn til mini-pizzaer!
  • Fullkorn – et fiberrikt brød av rug og hvete, uten hele korn. Rik på fiber, rik på smak.
  • Polarkløver – et mykt og smakfullt brød med smak av havre. Kan også brukes som en sunnere vaffel!

Polarbrød bakes uten konserveringsmidler etter polarmetoden og fryses rett etter steking, slik at de holder seg ferske, myke og saftige så lenge som mulig.

Oppbevar gjerne brødene i fryseren og ta ut ved behov.

Alltid ferskt brød + mindre matsvinn = Vinn-vinn 😊👍

 

* Polarbrød finner du i stort sett alle dagligvarebutikker.

 

/ Takk for kampen, nå må oksen sove 🐂

En natt i kofferten

Har du noensinne gledet deg så mye til ferie at du har overnattet i kofferten?

Ikke?

Det har Teo 😄

Beklageligvis skal han ikke være med oss til Spania, men få seg et par uker på hytta. Dakkar liten. Kanskje ligger han i kofferten som en slags stille protest mot at vi skal reise.

Eller vent..

I Spania er det ventet hetebølge med temperaturer rundt 40 grader, og Teo har pels. På hytta er det ventet hundelunt og deilig.

Hele dagen kan han ligge ute i skyggen, sitte på den faste plassen på den lave skjenken og se utover havet eller bjeffe på folk som går forbi på turstien. Om nettene kan han ligge på favorittplassen i sofaen. To uker alene med mormor og bestefar, uten noen barn til å knabbe all oppmerksomheten.

Og det beste av alt: Ingen streng pappa som maser om at det ikke er lov til å tigge, men en smilende mormor som er litt mer tilbøyelig til å miste en pølsebit eller to fra kjøkkenbenken.

Nå skjønner jeg plutselig hvorfor han sover i kofferten. Han prøver ikke å holde oss igjen, men gleder seg som en hund til vi har dratt 😄🐶

/ Vamos a la hytta 🌴

Når værgudene ler av deg

I morgen reiser vi endelig tilbake til hele familiens favorittsted: Farmor og farfars feriehus i Spania. To uker med deilig sommerferie og vi gleder oss stort!

MEN…

Helt siden vi begynte å planlegge turen, har Christina vært i stuss med timingen. Hun har mast og gnålet om at hun aller helst ville reist i mai.

Hvorfor? Fordi hun er livredd for varmen.

Du skjønner, Christina er isolert som et bibelark, så når det er kaldt blir hun iskald og når det er varmt så koker hun over.

Dessuten har vi to melkehvite barn som tydeligvis har så lett for å bli solbrent at de må ta på seg t-skjorte for å ta en slurk sanasol.

Derfor har jeg det siste halvåret ikke hørt stort annet enn:

– Vi skulle ikke bare reist i mai da?

– Vi kommer til å koke bort i juni!

– Det er jo helt krise i juli!!

Men da vi var i Spania i mai i fjor, var det som å reise til Bergen i badeshorts. Det var regn og vind og kaldt i havet. Vi måtte gjemme oss fra byger og vindkast, og ikke en eneste dag kunne nytes på stranden.

Derfor har jeg stått på mitt og betrygget henne med at været kommer til å bli helt knall.

– Ta det rolig. Muttern har sagt at slutten av juni er veldig behagelig. Et par og tjue, lite vind, fin temp i vannet. Blir bra, detta. Vi reiser når skoleferien begynner.

Som innbitt pessimist har Christina hele tiden vært i stuss over timingen, men hennes bedre halvdel er notorisk optimist og har hele tiden vært rolig som skjæra på tunet.

– Det blir for varmt

– Nei da, det blir perfekt

– Tenk om vi koker bort

– Nei da, det kommer til å bli behagelig varmt, bare vent og se

I desperate stunder har jeg til og med dratt på med en liten, hvit løgn for å roe et stresset mammahjerte:

– Men men-

– Christina, hør her. Jeg LOVER at det ikke blir varmere enn en behagelig norsk sommerdag. Jeg vet jo hvor lite glad du er i sprengvarme, derfor har jeg sjekket snitt-temperatur i Malaga i juni de siste 12 årene og det blir ALDRI varmere enn rundt 25 grader. Så bare slapp av, ok?

– Ok da.. takk.

Jeg har selvfølgelig ikke sjekket noe som helst, men hva gjør man vel ikke for de man er glad i 😉

Og alt så ut til å gå helt knirkefritt, frem til Christina sjekket mobilen i går…

 

 

/ Jeg sa en smule, ikke et helt brød! 😆🙈🔥

Gammel hund lærer nye triks

Jeg trodde helt ærlig at jeg var blitt altfor gammel til å lære noe fra barnebøker. Spesielt fra en slitt gammel barnebok om vær og vind.

Viser seg derimot at slitte, gamle barnebøker er langt mer lærerike enn først antatt. Asså, har jeg glemt alt jeg lærte på skolen?? Jeg kan jo ikke noe av dette!

Og det er ikke snakk om avansert kvantefysikk heller, men ganske grunnleggende kunnskaper om været. Ting man lærer på barneskolen.

Hvorfor regner det?

Hvorfor lyner det?

Hvorfor er skyene røde om kvelden?

Alle disse tingene jeg trodde jeg visste, plutselig vet jeg det faktisk også. Og hele tiden må jeg late som at dette er ting jeg leser med største selvfølgelighet, for jeg kan jo selvfølgelig ikke avsløre akkurat hvor kunnskapsløs jeg egentlig er.

Den bløffen holder jeg tett til brystet helt til noen trenger leksehjelp i 3.klasse, da kommer nok det lynraske hurtigtoget til en effektiv bråstopp 😆

Ikke lenger minst på skolen

Tenk det, denne uken er du ferdig med 1.klasse!

Det føles som i går at du var en liten fjompelomp som knapt nok kunne gå. Nå henger du med gutta, dribler på banen og lager avanserte papirfly. Begynner å bli bedre enn meg på mye. Allerede!

Du er altfor ung for sånt, du er jo bare… snart ungdom.

Bare å si det høres rart ut, men jeg synes jeg ser det allerede. Ikke lenger bare et blåøyd lite barn, men en gutt på vei inn i en ny verden. En verden med venner, aktiviteter, skole, lekser og hobbyer. Dine egne greier.

Ikke i huska på lekeplassen sammen med mamma og pappa, fordi mamma og pappa har sagt at det skal vi og nå skal vi kose oss, men på fotballbanen. Fordi det er det du har lyst til. Det er din greie.

Og det er rart å være pappaen til noe sånt. Jeg er jo bare vant til å være pappaen til bittesmå småbarn, ikke en liten ungdom i oppblomstring. Jeg aner ikke hvordan man gjør det her. Jeg har jo hele tiden visst at du skulle vokse og alt det der, det er bare atte.. 7 år går veldig mye fortere enn man tror.

Jeg husker så veldig godt den dagen du ble født, og det føles som i går.

Men nå er du 7 år.

Og om 7 år er du 14.

Og om 7 til er du 21.

Da kan du kjøpe sprit og reise jorden rundt alene!

Nei æsj. Den tanken er jeg ikke helt klar for.

Men du er på vei. Ikke lenger førsteklassing.

Det første store skrittet på stigen er tatt.

Nå går det bare oppover.

Og jeg gleder meg til å holde stigen for deg ❤️

Det er dette jeg har gledet meg til

Deg og meg på løkka, en varm lørdag formiddag.

Saft i sekken, ball på gresset.

Finte, skyte, løpe, le og kose oss.

Men også litt alvor. Lokaloppgjør for to.

Oksen mot kalven, nå skal det avgjøres.
Slenge med leppa om hvem som er best. 1-0, 2-1, 4-2, 9-7.
Pappa taper så vidt hver gang.
Rart det der.

Det er ting som dette jeg har gledet meg så veldig til. Tiden etter babytiden. En fin tid det også altså, men babytiden var liksom aldri min styrke. Fint og flott og mye kos, men jeg liker småbarnslivet bedre. Mer lek, mindre arbeid. Mer kos, mindre mas.

Utfordre til duell på banen, se på film i sofakroken, lese på senga og en stor kos god natt. Alle tingene som fyller kroppen med glede og savn når de sovner.

Ting som får deg til å grue deg litt til de blir større, eldre og flytter ut. Det er heldigvis lenge til, for inntil videre må pappa fortsatt tape på banen. Men mindre og mindre med vilje.

Aldri mer taco eller aldri mer kaffe?

Hvilken ville du valgt bort?

I ukens episode av Gjesterommet, åpnet vi nemlig for spørsmål fra lytterne. Det rant inn med supre spørsmål vi har lagret til senere, så tusen takk til alle som sendte inn forslag!

Men det var spesielt ett som stakk seg frem..
Et spørsmål i form av et dilemma.

Aldri mer taco eller aldri mer kaffe?

Og for en kaffe-elskende tacofetisjist som meg, førte dette til mye hodebry.

For kaffen er min reddende engel på trøtte morgener. Når jeg står der og klamrer meg til kaffemaskinen, mens den sakte men sikkert produserer sine dyrbare dråper. Først i drypp, så i strie strømmer. Svart velsignelse, flytende gull.

Men så er det tacofredagene da. Som i dag. Sitte hele familien rundt bordet og ørten skåler med godsaker i. Sette på litt festlig musikk, sende skålene mellom oss, jafse, slafse og kose oss max. Det er familietid på sitt beste og ukas ypperste indrefilet.

Så hvilken av disse ville jeg vært villig til å ofre for alltid?

Som du kan høre i den dagsferske, 26. episoden av Gjesterommet: ”Breiflabb, Barcelona og feriemage”, må både Christina og jeg gå mange runder før vi klarer å lande på noe.

Og jeg hadde aldri trodd det.. men tacoen røyk.

Jeg føler meg så skitten.
Jeg føler meg så utro og ekkel.
Som om jeg har dolket tacoen i ryggen.

Men det handler om erstatninger. For familietiden vil alltid kunne bli den samme, bare vi bytter ut taco med pizza, sushi, tapas eller noe annet snask. Kaffekoppen om mårran derimot. Asså, livet er for kort til å starte måtte starte dagen med grønn te og bitre urter.

For Christina ble valget veldig enkelt, for det skjedde noe med smaksløkene hennes under første svangerskap. Lukten gjorde henne kvalm og siden den gang har taco aldri blitt helt det samme igjen.

Litt på samme måte som at noen har et anstrengt forhold til visse typer alkohol (tequila/sambuca/jägermeister) etter en litt for fuktig aften.

For meg var det verre, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg er en kaffemann fra topp til tå. Det første jeg gjør hver eneste morgen, en hyrdestund med deg på kjøkkenet. Et lite kick og så er dagen i gang. Uten deg ville ikke dagen kommet i gang før sånn litt utpå eftan en gang.

Så sorry til taco, min beste venn, min trofaste kompanjong gjennom flerfoldige år, hadde jeg måttet velge ville du fått kula.

Heldigvis vil det aldri skje ❤️

/ Kaffe eller taco – hvilken ville du valgt bort?