Du våkner opp en lørdag morgen, huet fullt av grus. Du gløtter litt på øya, kjeften full av snus. Hoooldt!! Okei, sorry denne teksten er i ferd med å bli ødelagt av hjernevaskingen til hva heter de igjen.. I.. i.. i? Nei, hva var det da? Hah, jeg har faktisk glemt det! Haha, how do you like them apples, Håvard Bakke?!

Okei uansett, digresjon slutt. Vi starter på nytt igjen.

Du våkner opp en lørdag morgen og merker at hodet er tungt etter en urolig natt med alt for lite søvn. Det kjennes som om hjernen skal kollapse under trykket, øynene verker og du tror du er fyllesjuk. Du prøver å huske hva som skjedde kvelden i forveien, men før du rekker det, så hører du en velkjent pipelyd fra naborommet og dagen er i gang. Du innser at natten, som du så vidt hadde begynt å bli kjent med, må pakkes vekk og sendes på dør.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Mamsen skal ha sovedag i dag, så lydløst sniker du deg inn på naborommet og der møter du verdens største glis. Det er i hvert fall godt å se at noen har sovet godt og du kan ikke annet enn å bli i knallgodt humør selv. Og så er dagen i gang. Uten en lyd snapper du opp barnet, tar det under armen som en lommetjuv og løper inn på badet. Alltid godt å starte dagen med en ny bleie. Det trøtte lille nurket ligger og gnir seg i øynene, mens han prater om nattens strabaser og smiler bak smokken. Kroppen fylles med solskinn og du får den kvalmende lykkefølelsen, den ubeskrivelige kjærligheten man rett og slett ikke kan forstå om man ikke har hatt småbarn selv. (Les gjerne Min Historie for en utredning).

Så bærer det inn på kjøkkenet for dagens første måltid. Selv om den lille pjokken ser ut som et lite jesusbarn nå, så vet jeg at morgenstunden kun er en Jekyll and Hyde-situasjon, for kommer ikke maten på bordet til ønsket tid, ja nei da blir stemningen heller ambivalent. Så vi fyrer opp havregrøten mens vi diskuterer litt hva fridagen skal brukes til. Mens planene legges, fylles luften med den herlige lukten av havregrøt.

Så sniker vi oss bort til tv-en for å se litt på barne-tv mens vi spiser. Det står helt sikkert til en ener på den pedagogiske terning å servere frokost sammen med barne-tv, men det funker rett og slett såpass bra at jeg velger å ikke bry meg. Han blir som en liten zombie og spiser på måfå, kanskje mest i frykt for at jeg skal skru av Timmy Tid hvis han ikke tar unna skjeene jeg fôrer ham med.

Etter frokost er det alle mann på dekk for å leke! Vi finner frem tegneark og rabler i vei (punktum, punktum, komma strek.. deeet var hele pluttens fjes), vi kjører radiobil og hyler når den suser forbi oss, vi stabler klosser, river dem ned og bygger opp igjen. Slik får vi tiden til å gå, helt til solen endelig begynner å luske seg opp fra bak horisonten.

Endelig høres knirking ute i gangen og det er ikke et sekund for tidlig heller, for jeg ønsker jo å vente med å spise til mamsen står opp, men nå har magedyrets klagesang begynt å gjalle såpass at det skjærer i ørene.

Så vi setter frem lunsj, setter i gang vår trofaste Moccamaster og gjør oss klar for et gilde. Men så innser vi plutselig at vi mangler egg. Vi kan jo helt utmerket godt klare oss uten egg, men på en perfekt dag som dette, tenk så godt det hadde vært med egg! En beslutning blir tatt. Jeg kaster på meg tøflene og smetter ut døra. Jeg piler ned på butikken med både kort og kontant, så jeg er dobbelforsikret mot bomturer. Jeg nærmer meg inngangspartiet og merker at det er merkverdig stille. Jeg labber i stødig tempo mot glassdørene, som nekter å rikke på seg. Jeg tar et forfjamset steg tilbake, er det stengt?! Har det vært innbrudd? Er det søndag? Så ser jeg på klokka…

Og det er først da man innser det.

Når du står der og hamrer på dørene til nærbutikken og hytter med neven fordi de late dustemiklene ikke åpner litt tidligere. Når du må erkjenne at du ikke lenger er en rotløs partyungdom som fester hele natta og sover om dagen. Når du har gått fra å måtte bli dratt opp av senga i 11-draget, til å prise deg lykkelig hvis du får ligge og dra deg helt til kl. 08 på en lørdag. Da vet du at du har blitt småbarnsfar.

(Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på Facebook)

Les også:

– Søndagskåseri – En kropp i forandring
– Om å bli far
– Den perfekte start på dagen

I dag skjedde det noe veldig rart, som fikk meg til å innse at klokka tikker og tiden flyr. Jeg er både overrasket, sjokkert og en anelse stolt.

Du tenker kanskje, “å så søtt, dette handler selvfølgelig om den lille sønnens nye fremskritt, at han har vokst en centimeter eller at favorittlua ikke passer lenger”.
Nei dessverre, det handler faktisk om meg. Om min reise fra ungdom til mann.
Om at jeg er i ferd med å bli eldre, noe som noen ganger er litt fint, andre ganger litt forvirrende. Det innså jeg vel egentlig først i dag. I dag fikk jeg nemlig virkelighetens opplysende dør slengt rett i pannebrasken. Jeg fikk det man på godt norsk kaller en “reality check”. Så hva skjedde, sier du?

Miley Cyrus.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

(Bildet er lånt av Nettavisen)

Jeg er jo en markedsføringens mann, så jeg vet verdien av god PR, derfor har jeg ikke latt meg påvirke av alle hennes sprell og hyss i det siste, men viftet det bort som god PR. Dette er også grunnen til at jeg så langt har synes hennes siste låt “Wrecking Ball” har vært en relativt ålreit radiohit uten å tenke mer over alt praten om musikkvideoen. Det var inntil i dag.

Har du ikke sett musikkvideoen? La meg gi deg et raskt sammendrag:
Miley sliter tilsynelatende med kjærlighetssorg og takler disse følelsene heller dårlig. Etter 10 sekunder med nærbilde av en Frøken Cyrus som desperat prøver å presse frem en tåre, følger 3 minutter med Miley som sleiker på en slegge (ja du leste riktig), ligger og bretter seg ut på bakken i en hvit sloggi, og selvfølgelig rir kliss naken på en “wrecking ball”. Som man jo gjør når man har kjærlighetssorg.

(Bildet er lånt av Nettavisen)

Og her kommer det overraskende, for nå hadde du sikkert tenkt at jeg kom til å rakke ned på Miley og alt hun gjør, men neida. Jeg er fortsatt innforstått med at dette er et godt gammeldags PR-stunt, det er bare det atte: Det biter ikke på meg. Og da mener jeg selvfølgelig all nakenheten og de meget lite tildekte seksuelle fremstøtene i videoen. Jeg hadde tenkt til å kalle det “undertoner”, men det ville vært å overdrive noe ganske saftig. For typ 10 år siden ville denne videoen helt sikkert gjort meg så våryr at jeg hadde blitt som Odin, bikkja til min bror Christer, den gangen min Cavalier-tispe Olivia hadde løpetid og Odin ble så overtent og gira at han rett og slett bare kastet opp. (Red. anm. Det er faktisk helt sant. Han sto og peip og var helt fra seg i 10 minutter, før han til slutt kastet opp og ga opp).

Men det er da jeg innser at jeg helt sikkert må ha blitt eldre. Et eller annet sted i tidsrommet 1997-2013 må den rotløse ungdommen i meg ha pakket sakene og flyttet til en annen kropp. Kan det ha vært da jeg ble far? Ikke umulig faktisk. Jeg tror kanskje å overvære en fødsel kan ha noe med dette å gjøre (Les også: 15 tips til far på fødestua). For etter den dagen har jeg liksom fått et litt annet forhold til kvinnekroppen. Kanskje kan det forklare hvorfor jeg heller vil sitte og skrattle av menstruasjonshumoren til Tusvik & Tønne, fremfor å se en amerikansk tenåring skjende hageredskaper?

(Bildet er lånt av Nettavisen)

Jeg hadde egentlig trodd at jeg var typen som ville syntes en ridende Miley til metallkule skulle være sexy, men så… nei. Det blir liksom så altfor mye, så veldig desperat a gitt. Om det er noe jeg får lyst på i den videoen der, så er det den slegga hun slafser på, for den kunne jeg faktisk hatt bruk for.

Ved nærmere ettertanke, så hadde Miley faktisk hatt større sjanse på meg, hvis hun hadde laget en musikkvideo der hun står på kjøkkenet og lager barnemat eller rir på en tv-skjerm som viser en episode av Små Poteter. Få på deg noen klær, kle deg ut som et tacoskjell som kommer dansende mot meg. Da snakker vi! Men å ligge i bare sloggien og sleike på bruksredskaper fra boden? Nei takk. Ellers takk altså, jeg bare…

Jeg har blitt voksen nå. Jeg er er rett og slett for gammel for deg. Er jeg for gammel for å gå rundt på åpen gate og synge med påfallende gebrokken norsk:
“Krølla femtilapp yooooo” eller “Trodde du skulle få ligge med Kaaaveh”? Nix!
Er jeg for gammel for å tenne på lettkledd og skjødesløs omgang med verktøy? Tydeligvis.

Jeg er fryktelig lei for det Miley, men… sukk… det er slutt. Det er ikke bare deg, for det er så absolutt deg, men det er også meg. Jeg er ikke lenger den keitete lille kåtsekken av en kvisefjortis jeg trodde jeg fortsatt var. Jeg har blitt voksen nå.

(Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook)