Ukas krangel: Nyttårsforsetter

“Okei! Jeg er klar!”
Vi kryper opp i hvert vårt hjørne av sofaen med hvert vårt ark i fanget. Christina i sin sorte joggebukse, jeg i min grå. Guttungen sover og det er fyr i peisen. Det hviler en slags spenning i luften, en duft av rituelle forventninger. Og det til tross for at hele opplegget har endt i fiasko hvert eneste år. Men så hører de liksom hjemme likevel. Ingen grøt uten kanel, ingen jul uten Askepott og ikke et nytt år uten de evinnelige nyttårsforsettene.



“Du kan begynne”, sier jeg.
“Ålreit.”, kremter Christina, “mitt første forsett for året 2014 er å lage sunnere middager. Ja, vi spiser jo ganske sunt nå, men jeg vil prioritere å lage mer fra bunnen av, og legge litt mer sjel i arbeidet. Hva med deg? Hva er ditt første?”

“Middager? Ooookei… Det var kanskje ikke helt det jeg hadde sett for meg, men greit… Mitt første nyttårsforsett: Ikke spise potetgull.”

“Seriøst, ikke spise potetgull?”

“Jepp, er ikke det bra? Ikke det at vi spiser så sinnssykt mye nå da, men jeg tenkte at et helt år uten pottis må gjøre underverker på formen. Et lite flak der, ei litta skrue der, det blir fort ei litta pølse på magen det, vet du.”

“Jo ok, men jeg trodde kanskje… Jaja, jeg vurderte å ta med “trappe ned på brunost-inntaket“, men droppet det. Okei, over til mitt andre punkt. Det bygger nemlig på konseptet «Det er lettere å holde rent enn å gjøre rent». Jeg har lest at dette er ekspertenes beste råd når det gjelder husarbeid. Begynner å bli lei skippertak, så nå skal det bli andre boller her i huset!”

“Jaha, den var jo ikke dum. Det er jo kjipt med klær man kaster fra seg, som bare blir liggende i en evighet og skape dårlig stemning. “Clean as you go” som fattern pleier å si. Bra punkt, pus. Okei, min neste: Løpe halvmaraton på under 1.45.00.”

“Halvmaraton? Skulle ikke du legge det opplegget der på hylla? Husker du da du hadde fullført fjellmaratonet i fjor, da du hveste at du aldri, aldri, aldri skulle løpe sånne distanser noensinne igjen? Jaja, never mind. Over til neste punkt. Dette vil du kanskje ikke tro, men jeg har faktisk skrevet at jeg skal la være å irritere meg over at du aldri klarer å rydde noe 100%. I det inngår at jeg ikke, noensinne igjen, skal kalle deg “Åtti’n”. Jeg er i ferd med å innse at du faktisk er sånn, og at 80% fullført husarbeid er mer enn nok for deg.

“Jaha. Jeg har ikke tenkt helt likt som deg, innser jeg nå. For jeg burde jo også hatt et sånt punkt, noe sånt som: “Slutte å irritere meg over at du alltid skal rette på meg”. Eller slutte å bli så irritert hver gang du hever stemmen. Eller sl-…”

“Åj åj åj, så bra at du penser det inn på denne stien, da! For mitt neste punkt er mobilfri sone på soverommet. Når dette punktet trer i kraft 1. januar, så tenker jeg det blir en drastisk nedgang i mine irettesettelser og heving av stemmen!”

“Du, et kjapt spørsmål: Skal alle dine punkter være kjedelig husarbeidssøl?”

“Søl?! Hva mener du med det? Si meg… Den lista di, la meg få den, takk!”, fnyser hun og røsker den ut av hånda mi.
“Hah! Skal vi se her…”Lese flere bøker“… “Spise mindre mat“… “Få mer tid til båten“… “Bli flinkere til å ringe kompiser“… Si meg, har du tenkt til å bidra littegranne til fellesskapet her? Eller er dette Peters egoliste 2014?”

“Ja okei, sorry – skal vi ikke bare omdøpe 2014 til “kjipern-året” da, og måke på med alle dine punkter? Rydde, rydde mer, rydde litt til og rydde meg i hue og ræva? Vet du, noen ganger begynner jeg å lure på om rydding seriøst har blitt hobbyen din.. Eller få høre, har du ett eneste punkt som tyder på at 2014 kan bli noe som helst annet enn en nitrist passasje gjennom husarbeidets mange gleder?!”

 

Mammas lille au pair på opplæring

 

“Herremin Peter, nå får du skjerpe deg! Jeg mener jo bare at det blir koseligere for oss alle hvis vi har det litt mindre rotete, og du har dessuten ikke lest resten av lista mi, hva med dette punktet kanskje; “Stryke Peters skjorter“, nehei, for det punktet ble nettopp strøket over og byttet ut med “Gå på kino med venninner minst èn gang i måneden“, og hva med punktet “Bli flinkere til å fortelle Peter at jeg er glad i ham“? Åneidu, det forsvant nettopp til fordel for “Gå enda, ENDA oftere enn èn gang i måneden på kino“! Så, hva syns du om lista mi? Ikke bare rydde meg i hue og ræva likevel, hva?”

“Pøh! Det er bare noe du sier. Jeg kan også finne på ting som “Gi flere ryggmassasjer uoppfordret” eller “Bli flinkere til å late som om maten er salt nok“, men nå skulle vel dette være en realitisk liste, eller hva? Herregud, for en halvtime siden var jeg faktisk ganske fornøyd med livet, men nå høres det ut som om vi har tidenes kjipeste drittforhold. Jeg begynner faktisk å angre på hele dette nyttårstullet.”

Stillhet. Lenge. Helt til Christina bryter den igjen:

“Æsj. Vent litt… Vi skulle ikke bare…”
“Jo”, nikker jeg samtykkende. “Vi kaster de forbanna listene i peisen. Vi har det jo faktisk ganske bra som vi har det?”
“… selv om du biter litt negler…”
“… og du slenger litt med kjeftesmella.”
“Dust.”

 

 

“Men du”, mumler jeg, “vi skulle ikke tatt en matbit, da? All denne kranglingen har gjort meg sulten.”
“Vi har jo nesten akkurat spist middag? Eller forresten. Kanskje et lite knekkebrød med brunost…”
“Men skulle ikke du trappe ned på…”
“Å hysj på deg!”
“Godt nyttår da, kjeftesmella mi.”
“Godt nyttår da, Åtti’n.”

 

 

GODT NYTTÅR!

…lik hvis du regner med å bryte alle nyttårsforsettene i år også.


Les også:
Ukas krangel – Treningsbagen
Ukas krangel – På sengekanten
Ukas krangel – Det ordner seg 

Bokbad med plutten

Romjulen er tiden for å gjøre ting man ikke ellers har tid eller ork til. Som å rydde…

 

 

Ja… Takk for det plutten, det var virkelig til stor hjelp. Vel vel, som de sier: Når livet gir deg sitroner, så mekk limonade! Så derfor, siden plutten først har endevendt halve huset, kan man like gjerne ta seg et skikkelig bokbad og se hva man har for herligheter på lager. Så uten videre introduksjon eller tullprat: Her er romjulens bokanbefalinger med ingen ringere enn Herr Plutten. Snurr film!

 

 

For ordens skyld, min bokanbefaling fra 2013 er den overraskende gode zombiefortellingen World War Z av Max Brooks.

Har DU en god bokanbefaling fra året som gikk?

…eller ble det bare bleieskift og Sinnasnekker´n? 😉

App-anbefaling for romjulsmoro

/ inneholder reklame

Romjulen er joggebuksens høytid. Lange dager med stengte butikker og vær av typen møkka, gjør at sofakroken raskt blir et naturlig samlingspunkt. Men man MÅ jo ikke nødvendigvis pakke ned Swix og appelsiner og reise til fjells for å kunne kose seg i romjulen. Last ned appen Elias og ta en romjulstur til fiskeværet Lunvik!

 

 

I Lunvik møter du den umåtelig populære redningsskøyta Elias og alle vennene hans. Appen har en bøtte med spennende aktiviteter å fylle stormfulle juledager med. I videoen under kan du se noen av dem.

 

 

Litt om Elias-appen:

  • Et skattekammer for svorne fans av redningsskøyta Elias og vennene hans.
  • Inneholder mange artige aktiviteter som å tegne, høre på lydbok, spille memo-spill, se episodene fra tv-serien og mye mer.
  • Appen er gratis, men kan bygges ut med mer innhold mot betaling.
  • Laget for iPhone / iPad. Kommer snart for Android.
  • Passer best for barn i alderen 2-6 år.

 

 

Last ned gratis-appen Elias i App Store

/God fornøyelse, god romjul

Dagen etter dagen

Å våkne opp til første juledag har alltid vært en slags livets fyllesyke. Man ramler til sengs etter en juleaften full av festmat, festligheter og gavebonanza, men så våkner man til regningen. Livsgnisten har forlatt maten, gavene har ikke lenger sin trollbindende mystikk og Sølvguttene synger som en gammel sag.

 

 

Jeg vet at mange mener at julen varer hele veien gjennom romjulen og finner stor glede i å nyte disse dagene til fulle, men jeg har liksom aldri vært helt der. For meg har julen alltid blitt revet av som et plaster når jeg våkner første juledag. Det er et slags forventningsvakuum i etterkant av at alt gavepapiret er revet av. Et spenningens antiklimaks, om du vil. Jeg kan ikke forklare det på noen særlig bedre måte enn at det føles som kjærlighetssorg. Ja, akkurat sånn føles det. Som kjærlighetssorg.

 


Men så får man i seg ei litta kaffetår, en brødskalk med brunost og man innser at man har et overflødighetshorn av fantastiske gaver å gledes over, og da er det plutselig helt ok igjen. Og da er det bare å prøve å vekke til live noe av julegleden igjen, selv om nissen er død og Sissel Kyrkjebø høres bare ut som en sur promp.

På sånne dager er det egentlig bare å ta seg i sæla, spenne på seg støvla og komme seg ut på tur. Det er jo faktisk helt genialt å la barna i familien brenne av litt julekrutt utendørs, mens slitne småbarnsforeldre får noen minutter til ettertanke. Frisk luft pleier også å være greit på første juledag, for det er noe med ribbefett og medisterkaker som gjør at man ofte kan få litt vondt i hodet på første juledag… 😉

God jul a folkens, runder av med eit lite knippe fotos fra dagens store første juledagshappening 🙂

 


 

P.S. Kunne avsluttet med et cheezy spørsmål av typen: Hva gjør DU på første juledag da..? …men går heller for en: GoooOoooD Jul, din rabbagast! 😀

Julefrokosten

For helt nøyaktig to år siden i dag, våknet jeg opp i sengen og tittet bort på en tom pute. Det var tirsdag, og det første jeg tenkte var at Peter måtte ha listet seg veldig stille ut da han skulle på jobb, siden jeg alltid pleier å våkne av at han smeller igjen en dør eller spiller litt for høy musikk. Så kom jeg plutselig på at han hadde tatt seg fri fra jobben denne dagen, fordi vi skulle kjøre hjem til familien min i Vestfold med julegaver. Vi skulle feire med Peters familie det året, og denne dagen skulle vi altså si god jul til mine nærmeste.

 

Jeg rullet ut av sengen, bokstavelig talt, for på dette tidspunktet var jeg nesten åtte måneder på vei, og magen begynte å bli rimelig stor. Jeg listet meg ut i gangen og så at døra inn til stua var lukket. Hmm. Det var da merkelig? Eller nei, det nærmet seg jo jul… det var selvsagt hemmelig julegave-verksted i stua! Jeg tok en kjapp tur på badet, kledde på meg og gikk ut i gangen igjen.

Plutselig åpnet døren seg, og der stod en hemmelighetsfull Peter. Han måtte ha hørt meg.

“Er du våken, da?”, spurte han smilende, og jeg gjespet høyt mens jeg nikket. “Ok jenta mi, da kan du komme inn!”

Lukten av kongerøkelse og nystekt bakverk slo imot meg da jeg entret stua, dempet julemusikk klang fra høyttalerne og frokostbordet var dekket.

“Overraskelse! Jeg vet jo hvor sulten du er for tida.. Haha!”, humret Peter, “derfor tenkte jeg å lage i stand julefrokost før du våknet. Jeg har vært på butikken og kjøpt inn masse godt pålegg! Og ferske aviser.”

Jeg fikk øye på Gräddosten på bordet, og nå hørte jeg bare stemmen hans som en tåkelur i det fjerne. Ost! Jeg elsker ost! Og den lysten ble ikke akkurat dempet etter at jeg ble gravid. Også Gräddost, da! Det spiser vi bare ved spesielle anledninger. Hoho, han hadde kjøpt inn Gräddost! For en lykke.. Jeg satte meg, og skulle akkurat til å kaste meg over de nystekte rundstykkene og rive opp ostepakken, da Peter avbrøt meg:

“Kremt? Ja, kanskje vi skal åpne adventsgavene først?”

Jeg ble rød som en tomat da jeg trakk hendene til meg, og nikket samtykkende, “Ja, det glemte jeg helt. Er litt… Sulten… Kan du si…”

Den julen hadde vi kjøpt adventskalender-gaver til hverandre, og to pakker merket med «21» lå pent ved siden av hver vår tallerken. Jeg kikket ned på gaven Peter hadde kjøpt til meg. En liten firkantet eske? Å nei, ikke si han hadde kjøpt et smykke til meg! I hans pakke lå det tre hvite og rosa skumnisser…

“Eh, Peter?”

“Ja?”

“Eh.. Hva har du funnet på nå? Ble vi ikke enige om å ikke bruke store summer på adventsgaver?”

“Joda, ingen fare. Åh, nei, sånn ja. Nei, det er ikke hva det ser ut som, altså. Ikke noe dyre greier.”

Jeg pustet lettet ut, og pakket forsiktig opp den lille pakken. Hmm… Det så da veldig ut som en eske fra en av byens gullsmeder..? Da jeg åpnet lokket kom en hvit stor plastikk-ring med store fargerike blomster på, til syne. Jeg knakk sammen i latter; “Haha! Denne var jo kjempesøt! Hvordan kom du på å kjøpe noe sånt, da?”

 

 

“Nei jeg husker du sa en gang at du ikke var så glad i smykker… Og at forlovelsesringen din mer enn gjerne kunne være en plastikk-ring.”

Stillhet.

Forlovelsesring?

Hadde han akkurat fridd?

…Eller var det bare en humoristisk-romantisk gave?

Skulle jeg si noe?

Skulle ikke egentlig han si noe..?

Han så nok forvirringen i blikket mitt, for han kjappet seg å tilføye: “Ja, det er ikke en forlovelsesring, altså! Jeg syns bare den var litt søt. Litt sånn.. Deg!”

Puh… Vi hadde riktignok snakket om å gifte oss innen et par år, siden vi tross alt ventet barn og alt ting, men en forlovelsesring i adventsgave i bytte mot tre skumnisser… Kunne blitt pinlig!
Plutselig stakk det til i magen. Kynnere? Allerede? Skulle veene starte nå? Smerten forsvant heldigvis like fort som den hadde kommet. Det var visst bare sult.

Ahhh, Gräddost! Fokuset mitt var igjen tilbake på osten, og lukten av de nystekte rundstykkene var mer enn min sultne gravidmage kunne utstå. Jeg snappet til meg osten og røsket av topp-plasten i en bevegelse.

“Hei, vent litt da!”, sa Peter, mens han kikket på meg med et forskrekket blikk. Jeg tror han hadde glemt hvor sulten en gravid kjerring kan bli.

“Kan vi ikke se på dagens aviser før vi spiser? Jeg har liksom vært på butikken og kjøpt inn et par, da.”

På bordet skimtet jeg Dagbladet og Dagsavisen. Dagsavisen..? Jøss, det var et uvanlig valg til å være Peter. Han snappet kjapt til seg Dagbladet. Så jeg skulle altså lese Dagsavisen for første gang i mitt liv. I skrubbsulten tilstand. Okei. Hva var forsida i dag da? «Dame på sykkel mener at 5 km hver dag hadde løst halve klimaproblemet.» Tja, det er jo ikke verst å putte på forsida. Også en Ving-reklame helt nederst med ei jente som hadde prikk like solbriller som meg! Jøss.. Hun så da vitterlig ganske kjent ut? Er det ikke… MEG?!

“Peter?? SE HER!! Det er bilde av MEG i en reklame for Ving?! På forsida!!” Jeg ble sittende å studere bildene, det var jo nemlig hele tre bilder av meg der! Det tok litt tid før jeg enset teksten:

 

 

Hjertet mitt stoppet, øynene videt seg ut og munnen stod på vidt gap… Jeg kikket opp fra avisa, over mot den tomme stolen… men Peter satt ikke der lenger. Han stod nå midt på stuegulvet med en diger bukett roser i hendene. Smilet hans var ikke til å ta feil av, og idet han gikk ned på kne forstod jeg at han mente alvor.

“Du har jo sagt at den dagen jeg frir kan det godt være med en plastring, så derfor…”, sa han mens han strakk frem den blomstrete ringen. “Nei vent, hvis jeg skal gjøre det her, så får vi gjøre det skikkelig. Teo!” Og inn kom hunden svinsende med et rødt hjertebånd rundt halsen, med noe som glinset og blinket… Jeg skjønte fort at han hadde fått jobben som ringbærer, for der hang det en nydelig diamantring. 

 

uM7RUf on Make A Gif, Animated Gifs

 

“Sånn, nå kan vi fortsette.”, sa Peter. Og så kom han med sin lille tale. Sin bunke med velvalgte ord og smiger som jeg ikke husker et eneste ord av.
Det første jeg fikk stotret frem var “seriøst?”, før det ble tårer, gledeshyl og elefanthopp… mener til og med å huske at Peter måtte spørre meg om hva svaret mitt ble.

For en dag. Og for et minne. Ikke mange kan skryte av å ha blitt fridd til på forsiden av en avis! Peter virker kanskje som en fjasete fyr, men han kan altså også være verdens mest romantiske.

Og etterpå fikk jeg lov til å spise så mye Gräddost jeg bare ville.

/ Lik hvis du heier på kjærligheten og syns Gräddost er godt

Les også: “Kjærlighetsredet” av Christina Mammahjerte

Mystisk møte med en legende – del 2

Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.

– Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren og da jeg nektet…, han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.

Les del 1 av intervjuet – Klikk her

– To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikkfor full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg… Jeg var helt sikker på at det var slutten. Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt. Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv.

 

 

Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.

– Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på juleaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til. Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader. Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.

– Men da vi endelig, etter flere uker på veien kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg.

– Nå henger jeg ikke med, sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.

– Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om. Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa… Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret.

 

 

– Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken? spurte jeg som en ivrig journalist.

– Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et “lykke til kompis”, en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut. Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf… de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm.

Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.

– Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!

– Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille “Röda halvan” som de kalte meg. Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe “död eller levande”, eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i første klasse på en svensk barneskole. Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dri-, jeg mener… småunger. Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn.

 

 

– Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt. Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger.

– Jaha, men solskinnshistorien her da, la oss fokusere litt på den.

– Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du, sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn. Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åå gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier av hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg.

Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.

 

 

– Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie.

– Eddie? Hva gjorde de for Eddie?

– La oss bare si at min historie… Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting.

– Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså… Jeg mener… aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?

– Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn.

– Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og… og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-

Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted. Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter. Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.

Video – Plutten og Esti

I kveldens episode av “Hverdagsøyeblikk” blir plutten stil overfor et vanskelig valg og resultatet blir selvfølgelig ikke som fattern hadde planlagt. At det skal værra så vanskelig å lage god tv!

 

(Beklager kvaliteten, kameraet har parkert tøfla)

 

/ Heia Norge, bu med Serbia

Og du, følg med i morgen for det siste avsnittet i Fantorangens livshistorie. Inntil da: les Mystisk møte med en legende, del 1

Julekos i sofakroken

/inneholder reklame for en kul kis

De sier at julen hører barna til, men selv om jeg har bikket 30 forbeholder jeg meg retten til å la jula sende meg 20 år tilbake i tid og leve som et bekymringsløst barn igjen. Det innebærer å plukke opp gamle fritidssysler som å ligge på sofaen, spise min egen vekt i klementiner og lese Donald. Og spise valnøtter. Jeg vet ikke hva det er med jula som gjør at man får så sinnssykt lyst på valnøtter, men noe er det.

 

 

Finnes det egentlig noe mer avslappende enn å synke ned i julesofaen og ligge rett ut på sofaen som en golden retriever og bare nyte lukten av julemat og røkelse? Eller vent… om jeg skulle satt sammen den ultimate julenytelsen, så måtte det være å ligge i badekaret med et rykende fersk Donaldblad i den ene klypa og en nystekt medisterkake på gaffel i den andre, mens Sølvguttene traller i bakgrunn, lukten av kongerøkelse fyller luften og snøkjerringene laver ned utenfor vinduet. Da snakker vi.

 

 

Som voksen mann så vet jeg å sette pris på en god bok. For øyeblikket leser jeg James Clavells “Shogun”, en murkloss av en sak på 1000 tettskrevne bibelsider. Grunnet livet som småbarnsfar, ser det ut til at jeg blir ferdig med boka en gang i løpet av 2016. Skal vi seee… *google google google* WHAT?! Jeg fant akkurat ut at det historiske eposet fra 1600-tallets Japan kun er den første boka i en serie av seks! Å helle måne, nå ble det plutselig et kappløp for å rekke gjennom bokserien før jeg går av med AFP.

Du vet når du leser en bok og tenker at det er så mange sider igjen at du egentlig bare har lyst til å gi opp, selv om du elsker den boka? I slike tilfeller er da man plukker opp Donald igjen. Så farvel føydale Japan og samuraier som hakker opp barbarer som om de skulle vært isbergsalat på en tacofredag, Og hello, du illsinte, halvnakne and som aldri klarer å holde på en jobb.

Donald skal ha massiv respekt for at han oppdrar nevøene som sine egne sønner, men på jobbfronten er han like ubrukelig som en svaksynt apekatt. I min absolutte favoritthistorie, Eggemysteriet, jobber han faktisk som, hold deg fast, fjerde assisterende vaktmester. Har noen lest Eggemysteriet forresten? Fortellingen der Donald finner en firkantet stein, som viser seg å være et firkantet egg fra Andesfjellene? Å herregud, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest den fortellingen, men den er helt magisk!

 

 

Nei dæven, jeg skulle jo egentlig bare skrive en hyggelig liten tekst om Donald jeg, men nå merker jeg plutselig en veldig sterk trang til å legge fra meg macen, hive meg i badekaret og fiske frem en bunke med Donaldblader. Fikk du også lyst til å plukke opp din gamle barndomshelt Donald, så sjekk ut dette: Superdeal på Årsabonnement + velkomstgave <– klikk der. Hmmm, det er forsåvidt også en genial(!!) gaveidé til en personen som har “alt”.

Men nei, nå får det være nok, på tide å hive klærne. Dette lukter røkelse, kvalitetstid og rosintær lang vei!

 

 

God kveld, folkens

/Vi bades!

Fattern på fødestua

“Jeg tar på meg den store boblejakka jeg, så ser han ikke at jeg er gravid”. Det var de siste ordene min kjære sa før vi stakk ut til en ventende taxi lørdag kveld 11. februar 2012. Christina hadde fått det for seg at taxisjåføren kanskje ville nekte å kjøre oss til sykehuset hvis han så at det var en sprenggravid frøken med i reisefølget.

“Jaha, da var det dags, skjønner jeg?” sa han med en gang vi satt oss inn. Å prøve å skjule en mage på størrelse med Toten under en liten boblejakke hadde vist seg fånyttes, men heldigvis var taxisjåføren firebarnsfar selv og ikke spesielt redd for skinninteriøret.

 

“Gravid? Neida, bare spist litt mye pinnekjøtt…”

 

Det første jeg gjorde da vi først kom til fødestua, var å ikke forstå noe som helst. Jeg tenkte bare at det var litt brysomt at vi måtte stikke fra både pizza og den norske grand prix finalen, akkurat da det begynte å bli litt spennende. Heldigvis var det en tv på venterommet, så da vi først ankom tok jeg like godt turen bortom venterommet, men ble raskt kalt tilbake.

“Peter, kan du KOMME tilbake?!”

…og fikk morskeblikket. Blikket som sier: Nå er det “go time” og du har å stille opp! Ja selvfølgelig skulle jeg det, men det måtte da være mulig å være litt glad på Tojis vegne også eller? Morskeblikket var ikke enig.

Jeg tror ikke dere damer helt forstår hvor forvirrende det er for oss menn å bli dratt inn i deres virkelighet på denne måten. Vi har ikke gått rundt med en person inne i magen i ni måneder, vi kjenner det ikke like godt på kroppen. Vi har ikke lekt med dukker da vi var yngre eller forberedt oss på farsrollen på noen måte. Dere har hatt ni måneder med mental forberedelse for dette, dere har brukt time etter time på å lese dere opp og har gått gjennom hele fødselsprosessen flere hundretalls ganger i hodet. Vi menn har ikke det. Jada, vi vet at vi skal bli fattern, men det er liksom ikke noe mer enn det. Vi klarer vel ikke å innse hva det betyr. Vel, i hvert fall ikke jeg. Kanskje andre menn, men ikke jeg.

 

 

De siste par timene så tenkte jeg faktisk at det kanskje ikke ble noe av, at det ikke var noen baby likevel, for vi hadde ventet så usannsynlig lenge at det ville bare vært typisk om det var falsk alarm. Men så var det ikke det, heldigvis. Jeg husker da de først viste ham til oss og løp ut på gangen med ham. Jeg husker jeg ble så skuffet over Christina sin reaksjon, for hun virket så overraskende likegyldig. Som om hun ikke brydde seg.

Det slo jo ikke meg at hun akkurat hadde gått gjennom 13 timer med fødsel toppet med et keisersnitt i siste liten og var så pumpet full av alskens rusmidler at hun helt sikkert trodde hun var en elefant ved navn Geir. Men jeg tror kanskje det var en bra ting, for da tenkte jeg umiddelbart at jeg måtte ta mer ansvar. Det var liksom min oppgave å bry seg. Jeg stormet etter, klipte navlestrengen og fikk den lille pjokken i armene. Det første jeg sa til ham var: “Dude, tenk så mye artig vi skal finne på”.

Å kalle et nyfødt barn for dude er en rar ting å gjøre, men så er det også en rar situasjon å være i. Man forstår ingenting, overhodet ingenting. Det er vel sikkert som å vinne 1 million i Lotto. De første par sekundene så er det bare ull i hodet og ingen tanker som lander. Det er en følelsesfest av dimensjoner oppe i nøtta og alle tankene har drukket seg pære. Men så dabber rusen av og sakte men sikkert så synker det inn og da forstår man det.

 

 

Jeg vil ikke egentlig si at JEG noensinne ble far forresten, for JEG våknet jo bare til live den dagen plutten ble født. Så kledde jeg på meg, dro til Ullevål, prikket han andre Peter på skulderen og sa “Du kan dra hjem nå, jeg tar det herfra”. For å gå fra mann til far, krevde at jeg skrotet alt jeg trodde jeg visste om meg selv, om barn og om livet, og startet helt på nytt. For alle månedene med halvhjertede forberedelser og vage forestillinger om at noe stort er i ferd med å skje, kan ikke måle seg med det øyeblikket man holder barnet sitt for første gang. Du kjenner vekten av den lille bylten, ser det lille fjeset og kjenner stikket i hjertet.

Først da innser man at man har blitt far.

Og da kommer tårene.

 

 

God uke, godtfolk!

– Les også: 15 tips til far på fødestua

10 gaver menn IKKE ønsker seg til jul

Endelig snart jul; årets store høydepunkt! Selv om jula hører barna til, så er det også mye snop for oss voksne. Julebord, julemusikk, pinnekjøtt, pinnekjøtt og pinnekjøtt. Og julegaver, ikke minst! Så hva skal du kjøpe til mannen som har alt? Mannen du elsker over alt på jord? Vel, her er 10 ting du i hvert fall IKKE skal kjøpe.

Sokker
Dette er bare en slett unnskyldning for å kjøpe noe uten å måtte legge verken tid, kjærlighet eller omtanke i det. Sokker er et kjedelig basisprodukt som er kjedelig å kjøpe og kjedelig å få. Joda, det er absolutt en praktisk og helt grei gave, men sokker er som kneippbrød; fint å ha i skuffen, men uegnet som gave. Det er et nødvendig basisprodukt, verken mer eller mindre. Hvis far i huset kun er i besittelse av hullete årgangssokker som ikke tåler dagens lys, ja da er saken selvfølgelig en annen.

Billige skjorter
Joda, det er veldig fint med skjorter, problemet er bare at billige skjorter ofte sitter på kroppen som en striesekk og skjorter man får av familien vet man at noen veldig gjerne vil se deg bruke. Derfor blir det en skjorte du blir pent nødt til å bruke, selv mot egen vilje, og på så måte blir det faktisk en tvangstrøye.

 

 

Morsomme slips
Slips er et utdatert og overdrevent formelt plagg som signaliserer jobb. Signaleffekten av å gi far et slips heller derfor mot noe negativt og upersonlig. Går du i tillegg for et slips av typen tulleslips, vil plagget ha den tilleggsattributten at det også er komplett ubrukelig.

Kaffekopp med påskriften “Verdens beste pappa”
Joda, det er helt sikkert søtt, men siden vi har en bro code som forbyr oss å ta med slike kopper på jobb, vil koppen bli værende i hjemmet. Og der får man jo heller ikke lov til å ha den, så lenge den ikke matcher resten av koppene i mors kjøkkenskap. Så da må vi følge opp med å kjøpe en ?Verdens beste mamma?-kopp til morsdagen, fremfor å gi deg de perleøredobbene du egentlig ønsker deg. Bare en vennligsinnet advarsel altså.

Blomster
Nei. Bare nei.


Takk for blomsten. Det er slutt.

Obskøne boksershorts
Det er jo ikke ofte man står og strutter i bare undertøyet foran sin kjære, men i de anledninger det skjer så vil man gjerne føle seg både barsk og mandig. Det aller siste man trenger i en sånn situasjon er en boksershorts med en gylf formet som en elefant med snabel og det hele. Eller la oss snu på det, hvordan hadde dere damer likt å stå foran oss menn i en BH som gikk ned til livet og fikk puppestellet til å se ut som to slitte potetsekker? Nemlig. La oss ikke latterliggjøre hverandre når vi er i bare småstoffet. Hold det classy, damer. Det betyr derimot absolutt ikke at vi ønsker oss… (Se neste punkt)

 

 

Sexy undertøy
Dette er plagg kun ment for kvinner. Det nytter ikke å prøve å piffe opp stemningen på soverommet med frekke plagg for herrer. Vi blir beklageligvis ikke forvandlet til solbrune strippere bare ved å kline oss inn i nedverdigende undertøy. Ingen g-streng i verden vil forandre det faktum at vi fortsatt kun er den lettere overvektige kjæresten din med poser under øynene og hårlinje i retrett.

Pledd av tweed
Et raskt søk på nettet avslørte at pledd av Tweed visstnok er noe vi menn ønsker oss til jul. Det er feil. Her generaliserer jeg for alle og sier nei. Nei nei nei, ikke myke ting ment for mamma når hun skal se på Jakten på kjærligheten med tekoppen sin. Ikke pledd, ikke tweed.

Pynteting til huset
Vi menn er høflige. Vi sier kanskje at vi også er interessert i hvordan det ser ut hjemme, men det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Vi ønsker ikke å vasse i hybelkaniner til knærne, den saken er grei, men å brenne av tusenvis av kroner på kubbelys og artige puter får være deres greie.

 

Tøfler
Det er ikke det at tøfler ikke er fint. Jeg elsker tøfler. Problemet er bare at folk på jobben alltid spør hva man fikk til jul. Å måtte svare “tøfler” er et sosialt selvmord uten sidestykke og man vil for alltid bli stemplet som en innekatt.

Pysj
Her kan du faktisk score en innertier i det sjeldne tilfellet at mannen din faktisk bruker pysj fra før av. Gjør han ikke det, vil han aldri gjøre det. Liker man ikke å sove iført klær, så blir en pysj som å spise bananen med skallet på.

 

 

Så hva skal du kjøpe??
Med alt dette fjafset ryddet av banen tenker du kanskje: Men hva skal jeg kjøpe da? Jeg skal ikke legge noen føringer, men tenk “Mann” fremfor “Innekatt”, tenk “Han som renser sluket” fremfor “Han som pjusker meg på ryggen”. Et godt sted å starte er ting som er laget av metall, har motor eller går på strøm. Elektroniske duppeditter trenger jo ikke nødvendigvis å koste så mye, men hvis du virkelig sliter på gavefronten i år, så husk den gylne regel om at ingenting sier “Jeg elsker deg” som en kjempestor tv.

 

 

Lykke til med juleshoppingen!