En klynge med barndomsminner

Det rare med barndommen er at man aldri vet hva som danner livsvarige minner.

Turen til Danmark som foreldrene trodde skulle bli livets høydepunkt, glemmes kanskje som gårsdagens avis. Mens en liten ting de voksne kanskje ikke tenkte stort over, kan være det man tar med seg resten av livet.

For meg er en av de tingene pakkekalenderen jeg hadde som liten. Hver jul hang den der ved senga. 24 små tøyposer med et par godteribiter i hver. Ikke stort, men for meg helt magisk. Jeg elsket lukten av den, se dagene tikke unna, følelsen av å glede meg. Så kunne jeg stikke snuta inn i klyngen av små godteposer og lukte meg frem til julemagien.

Jeg vet jo ikke om mamma egentlig vet eller visste hvor mye det betydde for meg. Å hver dag kunne våkne opp og snøre løs en liten pose med lykke. Kanskje var det bare stress og noe hun egentlig ikke hadde verken tid eller ork til. Men hun gjorde det likevel, og for meg var det magisk.

En liten skumsopp, en puncheknapp eller en bugg med banan. Alle disse små tingene som festet seg til minnet og gjør meg glad den dag i dag. For det var jo ikke bare godteri og førjulsglede, det var 24 poser med trygghet og kjærlighet.

Barndomsminner 😊

 

Det synes jeg er en fin tanke å dele med dere som kanskje akkurat nå sitter midt i julestria og tenker alt dere har gjort, skulle ha gjort, rekker og ikke rekker.

Ikke for å gi dårlig samvittighet til dem som ikke har laget julekalender til barna i år, det er bare et eksempel på at de tingene vi gjør for barna, kan bety mer for dem enn vi tror. Ikke alle får laget julekalender, ikke alle får reist til Danmark – men velg de tingene som betyr noe for deg og gjør det med kjærlighet, så vil det bety alt.

Det kan være en liten greie, det kan være en stor greie – du vet aldri hva barna vil bære med seg som sine lykkeligste minner resten av livet ❤️🎄

Jul på trampolina

Hørt om familien Surrehue? Du vet, de folka som alltid kommer for sent. Som bommer på foreldremøtet med en dag. Som sender barna på skolen med én støvel og én sko. Der har du oss.

Eller meg, egentlig. Jeg har bare smittet Christina. Før hun ble sammen med meg, var hun et anstendig kvinnemenneske med orden på livet, men det er med par som det er med hundeeiere: Med tiden smelter man sammen til ett. Folk begynner å ligne på hundene sine, par tar hverandres uvaner til seg.

Dessverre for Christina så betyr det at hun har blitt smittet av mitt rot. Jeg roter mer enn en barnebursdag i kake-rus og surrer mer enn en skjære på gjæra epler.

Men i år tror jeg kanskje vi har nådd toppen. Altså, virkelig.

Det er én ting å gå ut av barnehagen med blå plastsokker på utsiden av skoene (igjen), noe helt annet blir det med store, veldig opplagte ting.

Som å pakke ned trampolina for sommeren… Ja, for det bør man gjøre. Reisverket kan godt stå, men duken burde tas inn før tonnevis med snø kommer og legger seg oppå som en velfødd elefant.

Trampoline er uansett en sommeraktivitet. Men i år ble sommeren ganske lang, og så kom høsten, og så kom regnet, og så kom snøen og så står plutselig trampolina ute fortsatt! 😆

Det er selvfølgelig lov å være litt treig på avtrekkeren, men juletreet fikk vi opp allerede første desember! Og det burde faktisk være en lov som sier at det ikke er lov å ha trampoline og juletre oppe på likt. Men der er vi nå..

Så nå blir det å ta ned trampolina før neste snøfall. Enten det, eller så får vi rigge ned juletreet, pynte trampolina og feire julaften der ute. Hadde jo forsåvidt blitt mer moro det 😆

/ God jul/sommer, hilsen familien surrehue 🎅🎄🌴☀️

Pappahumor tatovert på kroppen!

I dag ble det en ny tatovering på min allerede ganske tatoverte kropp. Og jeg innrømmer det før noen rekker å si det i kommentarfeltet: Dette er kanskje min teiteste tatovering til nå 😂

Tatoveringen er i all sin enkelhet et tørt ordspill jeg kom på selv. Men jeg synes det var så morsomt at jeg bare måtte få det i evighetsblekk på kropp.

Men tatoveringen har også en dypere mening. For den representerer også denne perioden i livet, og på så måte vil den stå seg som et varig minne fra denne herlige tiden for resten av livet.

Noen av tatoveringene mine er totalt blottet for dypere mening, men denne har faktisk en fin tanke bak seg.

Og da jeg så skissen som Talla hos Bohemen Tattoo hadde laget for min rare idé, ble jeg umiddelbart forelsket.

En drøy time med intens smerte og lidelse senere, var kunstverket ferdig. Og jeg er sååååå fornøyd!! 😍

Se på den luringen her da!

#teselskap 😂✌️

 

Ordspillet vil kanskje bare være morsomt en gang eller to, men minnet om hva den representerer vil varme hjertet for alltid ❤️

// Les også: “Teselskap for 4”

Sulten som en gravid kvinne

Da jeg våknet i dag, følte jeg meg nesten gravid. Ikke fordi magen sto som en badeball, men fordi jeg hadde så sinnssyke cravings etter én spesiell matrett: Brødskive med leverpostei.

Kjente det med én gang jeg våknet. Leverpostei! Nå!

Så da var det rett opp på butikken for å kjøpe ferskt brød og leverpostei. Det skjer sånn cirka én gang i året, og på den dagen kan jeg spise et nærmest uendelig antall brødskiver med leverpostei uten å gå lei.

Det rare er at til vanlig så spiser jeg egentlig ikke så mye leverpostei, men på denne ene dagen kan jeg spise et helt årsforbruk.

På dager som denne, skjønner jeg litt hvordan sultne, gravide kvinner har det. Skjønner hva det vil si å ha en merkelig “craving” som ikke lar seg stanse.

Så langt i dag har det gått med et halvt brød og flere bokser ovnsbakt leverpostei, og enda er det kveldsmat igjen 😆🙈

Men så, i morgen er det helt sikkert over. Og et års tid til neste gang. Ikke mer leverpostei, tjukken.

Rart? Ja, veldig rart. Men andre har helt sikkert rarere ting for seg. Jeg har jo hørt om gravide damer som blir fysne på både murpuss og viskelær, så på gravid-skalaen blir abnorme mengder leverpostei helt sikkert ganske normalt.

Men nå må jeg runde av – på tide med en matbit 😆

// Gimme gimme gimme a leverpostei after midnight 😍🍞

P.S. Har du noen merkelige cravings?

Julen er i gang!

Marsipan, klementiner og kyrkjebrøl – årets beste tid er her!

I år startet vi feiringen tidlig og smalt opp juletreet allerede 01. desember! Det føltes nesten litt for tidlig, for vi pleier å drøye helt til Luciadagen, men 13 dagers venting føltes altfor lenge i år.

Ungene var superklare og på ettermiddagen i går var vi med på julegrantenning med gløgg og sang i bygda, så da føltes det brått helt innafor.

Og med julemusikk på radioen, et par esker med julepynt og to supergira barn som hadde gledet seg stort til å pynte treet, kan vi herved erklære julefeiringen 2019 for åpnet!

I går fikk vi også endelig et gjensyn med Snøfall på TV. Jeg hadde helt glemt hvor utrolig fin den serien er! Julestemningen skyter jo rett til værs når Julius spretter rundt og synger at julenissen gleder seg til jul 😄

Planen var å se Home Alone allerede i går, men det rakk vi ikke. Kanskje like greit, det er fortsatt lenge til jul. Og å se Kevin gjøre om huset til et torturkammer for tyver, er en av julens høydepunkter og absolutt en godbit vi kan spare litt til 😊

// Jule-Peter gleder seg til jul 🎅

Magisk løk ble radiosak!

I en årrekke har Christina og jeg påstått at løk fungerer mot tørrhoste. Kutt en løk i to, sett den inn på soverommet og i løpet av få minutter vil tørrhosten opphøre.

Magisk?

Galskap?

Utrolig?

Idiotisk?

Jeg har jo sett med egne øyne at det fungerer, men hvordan? Og hvorfor er ikke dette internasjonalt anerkjent? Har det bare rablet for Christina og meg, eller finnes det logiske forklaringer bak løkens magiske kraft?

I alle år har jeg har lurt og i dag fikk vi ENDELIG svaret!

For i dag tidlig jeg invitert til NRK-programmet «Opptur» for å snakke om løk. Først var det bare meg i studio, men plutselig introduserte de en ekspert på området. Carl Henrik Gørbitz, kjemiprofessor ved Universitetet i Oslo, hadde nemlig tatt en nærmere titt på løkens «magiske» egenskaper.

Oh no! tenkte jeg. En kjemiprofessors vitenskapelige tilnærming versus mine Durek-aktige påstander om løkens tverrdimensjonale magi.

Nå ryker teorien ut vinduet, tenkte jeg.

Selv om jeg vet at det funker, så kommer selvfølgelig eksperten til å si at dette bare er tull.

Først begynte han å bryte det ned i fremmedord jeg aldri vil klare å uttale og jeg tenkte at nå kommer sikkert det slående argumentet snart, men så skjedde noe magisk: Han kunne ikke motbevise at det faktisk kan fungere!

Snarere tvert imot vil jeg si at han hellet mot at dette faktisk kan ha noe for seg. For vi vet jo at tårekanalene påvirkes av å kutte løk på kjøkkenet, så hvorfor skulle ikke samme effekt gjelde for tørr hals og slimhinner i nese og svelg?

Og det var så moro å høre! Det har ikke rablet for Christina og meg, vi er ikke idioter for å sette ut løk og få barnas soverom til å lukte som en kebabvogn – det kan beviselig faktisk fungere!

Jeg må presisere at vi fikk ikke et entydig «JA» fra professoren, men et ganske tydelig «joda, det kan være at dette kan fungere» og det er mer enn godt nok for meg.

Så da vet du det: To bloggere og én professor kan ikke ta feil – løk er magisk 😄

Hør hele innslaget her (begynner kl. 1 time 38 min 48 sek):

https://radio.nrk.no/serie/opptur/DVFJ01009719/01-12-2019

Hipp hurra for Brukt Friday!

Med mindre du har bodd under en stein en god stund, har du for lengst fått trøkka ned over ørene at det er Black Friday i dag. Black Week, Black November, Black luft, black vann, black meg i hue og ræva. Og på mandag er det Cyber Monday! Og så er det sikkert Horny Tuesday, Awesome Onsdag og Crazy Christmas Torsdag.

Derfor har jeg gått i nøyaktig motsatt retning. For i dag, på den store salgsdagen der halve kongeriket selges til «insanely crazy go fuck yourself»-lave priser, har jeg vært på en gjenbruksbutikk! Og vet du hva: Det ER jeg så glad for!

I år har søsknene mine og jeg blitt enige om å gi hverandre julegaver som enten er brukt, gratis eller hjemmelaget. Og det er et så utrolig morsomt konsept!

Istedenfor å blakke oss helt på hansker og gensere som muligens kanskje kan passe, og som uansett går inn i klesskap som allerede er fylt til randen, prøver vi noe nytt. Nemlig brukt!

Bedre for miljøet, bedre for lommeboka og utrolig moro. For det er ikke bare bare å finne brukte gaver som andre kan bli glad for. Men det gir en helt egen glede å gå langs radene i en gjenbruksbutikk og prøve å finne noe gammelt som kan gis nytt liv.

Først trodde jeg at det kom til å bli kjempevanskelig, men det er jo bare utrolig moro!

Til nå har jeg vært i 2 ulike butikker og funnet masse gøy. Jeg kan dessverre ikke vise bilder av hva jeg har kjøpt, men det er gull. Og istedenfor å brenne av 400 kroner på en genser som muligens passer, har jeg svidd av 5 kroner, 10 kroner og 0 kroner på bøker, pynt, bord(!) og mye mer.

Så det er mitt tips til deg i dag: Føkk Black Friday, hipp hurra for brukt friday!

P.S. Beklager banneord i teksten, men etter nyhetsbrev nummer 500 i innboksen, fikk jeg plutselig nok 😄✌️

Årets Gullpenn 2019..?

Endelig er det duket for en ny runde med Vixen Awards!

Nytt av året er at man bare kan nominere én influencer, én gang. Det øker selvfølgelig presset eksponensielt.

Før kunne man nominere så mange man ville i ørten kategorier, men kampen om din stemme har altså blitt tilspisset.

Og da,

kjære leser,

setter jeg meg rolig ned på kne.

Folder mine hender.

Og ber.

Til dæ.

Kunne du tenkt deg å nominere meg til en pris?

Før ville jeg kanskje spurt om å bli nominert i ørten ulike kategorier, men konkurransen har blitt så tøff og det er så mange om beinet, at i år ønsker jeg bare å bli nominert i én kategori.

En kategori jeg både har blitt nominert, og kommet helt til finalen i, i mange år. Jeg har vært farlig nære, men aldri vunnet. Årets Gullpenn.

Tidligere har jeg vunnet Årets Livsstil og Juryens Ærespris, og det har vært en fantastisk ære jeg vil bære med stolthet resten av livet, men gullpennen er noe eget. Jeg må innrømme at denne prisen henger skyhøyt.

Det er den ene prisen jeg føler at ligger en skjeggete pappablogger nærmest. De andre, yngre og vakrere influencerne kan få klore og slåss om årets beauty, årets trutmunn og årets liksom-rumpe, men alt jeg drømmer om er gullpennen.

Jeg sier ikke at jeg fortjener den noe mer enn andre, jeg håper bare at du stikker innom Vixen og legger igjen en stemme på meg, dersom du synes jeg fortjener å være med videre i kampen.

Og jeg kan love deg én ting: Hvis jeg skulle være så fantastisk heldig at jeg faktisk vinner gullpennen, vil det medføre en stor og fremtredende tatovering på kroppen 😄

Fortjener jeg en pris? –> Klikk her for å nominere meg

P.S. Og skulle du finne på å nominere meg, legg igjen en kommentar. Alle stemmer premieres med en saftig high five 😄

Teselskap for 4

Barn kan få for seg de rareste ting.

Plutselig blir de kjempeopptatt av én spesifikk leke, og i en kort periode er det ALT de vil leke med. Hver dag og hele tiden. Det kan være en Legobil, en bamse, en bok, eller en pinne for den saks skyld. Det er verdens viktigste ting og ingenting skal komme mellom barnet og den ene tingen. Og du tenker: Dette vil aldri gå over.

Men så plutselig en dag, like brått som det oppstår, er det forbi. En ny ting har tatt plassen der den gamle tingen var, og den gamle tingen, som inntil nylig var viktigere enn vann og luft, har blitt som dugg for solen.

Noen ganger kan dillen være en utrolig irriterende leke, og da håper man at det tar slutt. Hver eneste dag hører man ikke annet enn lyden av en ekstremt sur trompet som skjærer gjennom marg og bein, og barnet elsker det. Kan ikke blåse nok i den trompeten, og i hvert fall ikke høyt nok!

Det er bare å sette seg på gjerdet og vente på at det blåser over. Bamse er kanskje hot i dag, men brått en dag er han gårsdagens avis, han også.

Akkurat nå har vi derimot verdens beste dille på gang: Teselskap!

Og det tas selvfølgelig med største alvor. Heldigvis er det ikke hver dag, men når hele familien først skal sette seg ned for å kose seg sammen, ja da er det tid for teselskap. Hver gang.

Det er lillesnupp som står for vertskapet og hun gjennomfører det til fingerspissene. Finner frem duker, lager navnelapper, blander saft, finner frem frukt og småkaker, heller oppi koppene, serverer og sørger for påfyll. Og så fort man spiser opp kjeksen, ligger det en ny på asjetten før du rekker å snu deg rundt.

Storebror har vel egentlig kommet til den alderen der han synes sånt er kjempeteit, men han er absolutt ikke for gammel for saft og småkaker, så han spiller delvis med for å snike til seg en godbit eller to. Christina og jeg er derimot helt med på leken, og småspiser småkaker og nipper til saften med lillefingeren pekende rett til værs.

Det er en merkelig greie, men en utrolig hyggelig familiestund. Oss fire i sofaen med hver vår lille porsjon. Servert i bittesmå plastkopper eller porselensservise.

Det er jo ikke alltid man føler for saft som like gjerne kan være sterk som kaffe eller tynnet ut i blandingsforhold 1:5000, men det er en greie her og nå. Superduperviktig i dag, men kanskje borte i morgen. Og da kommer jeg til å savne det.

Ja takk, pappa tar gjerne litt saft til 😊

/ Teatime! ☕️💂🇬🇧

Unnskyld Larvik

Før helgen holdt jeg et foredrag under Gründeruka Vestfold, men det var det som skjedde etterpå som jeg husker aller best…

For etter foredraget mitt, var det pause. Og etter pausen var det på´n igjen. Jeg satt meg på bakerste rad og gledet meg til å høre neste foredragsholder.

Men da var det at konferansier Sturla Berg-Johansen gikk opp på scenen og spurte om Peter fortsatt befant seg i salen.

– “Peter er her!” ropte jeg fra bakerste rad.

Fint, sa han, for han hadde et spørsmål. Jeg fortalte under foredraget at jeg hadde flyttet fra Oslo til Larvik for å begynne i en jobb i Tønsberg. Så hvordan hadde det seg at jeg flyttet til Larvik for å jobbe i Tønsberg? Hvorfor flyttet jeg ikke bare til Tønsberg isteden??

Da reiste jeg meg og fikk brått 200 sett med øyne i nepa. Neste foredragsholder sto allerede klar, så jeg hadde ikke tid til noen lang og kjedelig forklaring. Siden jeg brått hadde fått alle øyne i salen på meg, tenke jeg at jeg like gjerne kunne bruke oppmerksomheten på noe moro:

– “Nei, du veit, det var kjærligheten da. Det er jo ingen som flytter frivillig til Larvik!” brølte jeg ut for full hals.

Salen ble stille som i en begravelse.

Stille som døde mus.

Ikke en latter, ikke et fnis, ikke en antydning til et smil.

Jeg ble sittende igjen med en fæl bismak av råtten grapefrukt i munnen. Hvorfor sa jeg det? Hvorfor sa jeg at ingen flytter frivillig til Larvik, når jeg selv elsker stedet? Om noe, var det Christina som var skeptisk til å flytte tilbake, men jeg som hadde forelsket meg i hennes barndomsverden.

Prøvde jeg å tøffe meg for Sturla? Og ikke bare det: Hva for en idiot sier noen sånt i en sal full av larvikinger? Det er som å snakke dritt om Hitler på et nazi-treff!

Og i bilen på vei hjem, angret jeg. Ikke på grunn av mangelen på latter, men fordi jeg hadde tråkket på det som har blitt mitt nye hjemsted. Det Larvik jeg har blitt så glad i.

Her vikingsporene står som sild i tønne, og skjærgården ligger vakker og fristende bare steinkast unna. Her barna mine skal vokse opp og bli til stolte larvikinger. Tilegne seg den særegne dialekten og bli en del av det fine lokalsamfunnet med lave skuldre og lun atmosfære.

Her jeg skal trille mine barnebarn gjennom Bøkeskogen og fortelle løgnaktige historier om hvordan Thor Heyerdahl var som ung.

Så, unnskyld Larvik, det var ikke meningen å tråkke på din ære. Du vet at du er noe av det beste som har hendt meg og at jeg aldri kommer til å flytte herfra.

…men skattepengene til Sturla må vi nok dessverre se langt etter 😆

/ Lærvik ❤️🇳🇴