En epoke er over 💔

Jeg husker så utrolig godt den første dagen jeg satt i bilen utenfor barnehagen. Satt og så på den store uteplassen, de røde husene med barnetegninger i vinduene og fargerike fuglekasser på trærne. På barna som løp rundt og ropte ekstatisk. Store og små om hverandre.

Jeg husker jeg så på de eldste barna og tenkte, herregud de der er jo nesten voksne! Er det egentlig forsvarlig å la de gampene der få løpe fritt rundt mitt vakre lille barn? De kan jo løpe ham rett ned, som oksene i gatene av Pamplona.

Og de trærne, er ikke de fryktelig høye? Jeg vet jeg alltid har snakket for at barna skal få vokse opp med å klatre i trær, spikke pinner, falle og slå seg, men nå som jeg står her… vi skulle ikke bare satt en liten politisperring rundt et par av dem da?

Du skjønner, jeg har en skatt av porselen her og verden ble plutselig så veldig skummel.

Men jeg tenkte også: Dette blir bra. Ikke bare bra, det blir fantastisk. Men også evigvarende. Jeg mener, hvor lenge er barn i barnehagen? 4-5 år? Herregud, det er jo dobbelt så lenge som han har levd! Her kommer vi til å være for alltid.

Det var så langt inn i fremtiden, at jeg ikke klarte å se for meg at det noensinne ville ta slutt. Og det var mens vi bare hadde én. Da vi fikk en til og et nytt barnehageliv skulle påbegynnes, fikk jeg bekreftet barnehagens evigvarende tilstedeværelse.

Vi er sånne barnehageforeldre og det kommer vi alltid til å være.

Men det er vi ikke lenger nå.

 

På fredag lukket vi porten til barnehagen for aller siste gang. Eldstemann har blitt stor nok til å forveksles med de ansatte, og lillesnupp har fått sin første skolesekk.

En epoke er over, en ny kan begynne. Ikke lenger sekk i barnehagen, men to på skolen. Og jeg føler for å saksøke urmakeren i bygda. Jeg vet at folk sier dette ofte, men hvor ble tiden av?!

 

Alle de årene jeg ikke klarte å se slutten av, hvor er de nå? Står igjen på parkeringsplassen mens vi kjører videre til et nytt sted i livet. På alle måter fint, men også litt mollstemt. Sånn det alltid er med minner.

Denne ballen som måkes rett over taket, gir vel et ganske greit bilde på tiden som har skutt fart.

 

Jeg har hørt fra flere at barnas konfirmasjonsdag kan være tøff for foreldrene, og til nå har jeg tenkt at det heldigvis er ufattelig langt unna. Men jeg ser jo nå at snur jeg meg rundt, så står jeg plutselig der med den rosa sangen i morgen.

Så grip dagen, lev i nuet og bruk alle klisjeer du vil – bare husk at livet det er her og nå. Dagen i dag vil være dagen du savner i morgen.

// «Alla dessa dagar som kom och gikk, inte visste jag att det var livet» (Stig Johansson)

10 år med deg! ❤️

I dag kom jeg over noe rart. For 10 år siden i dag, ble vi venner på Facebook, du og jeg. Tenk om vi hadde visst da, hva en uskyldig liten venneforespørsel skulle føre til.

Hei, skal vi bli venner?

Ja, gjerne.

 

Hei, skal vi bli kjærester?

Ja, veldig gjerne.

 

Hei, skal vi få to fantastiske barn, flytte til Larvik og leve lykkelige sammen resten av livet?

Christina likes this.

Peter likes this.

 

Sånn er livet altså.

I det ene øyeblikket sitter man i sofakroken og slenger ut en halvhjertet venneforespørsel til en søt jente med søt hund og glimt i øyeblikket, og plutselig sitter man i sofakroken på hytta med to små barn som spiser is og man ser på hverandre og tenker at livet egentlig er ganske perfekt.

Og det hadde ikke blitt noe av uten facebook. Uten sommerfuglenes vingeslag og 1000 små tilfeldigheter. Kunne like gjerne vært singel et sted i verden og lett etter meningen med livet. Men så plutselig sto den bare der på dørterskelen og banket.

10 år siden i dag. Fra ukjente venner til to barn og huslån og småkrangler om å kjøpe robotgressklipper eller ei. Fra vårt første hei til vil du være min for resten av livet.

/ Peter likes this ❤️

5 regler om banning

1. Det er stygt å banne.

2. Den som banner har tapt.

3. Banning er et tegn på dårlig ordforråd.

4. Hvis du føler for å banne – tell til 10!

5. Det er aldri greit å banne.

 

 

Selv ikke når du står på kjøkkenet og gleder deg helt sykt til frokost, men så klarer du selvfølgelig å skumpe borti den s***** stekepanna, sånn at de j**** eggene flyr gjennom lufta og lager et h******* søl utover hele gulvet.

Og så faller selvfølgelig den s***** stekepanna og treffer deg rett på storetåa! Smerten er så intens at du setter i et h******* brøl og gir f*** i hele greia.

Så da blir det ikke nydelige speilegg og bacon til frokost, men s***** h******* j**** f****** frokostblanding.

 

Søren.

Mvh, Pappa med forklaringsproblem 😅🙈

Erotisk novelle i korona-tider

De hadde kjent det i flere dager, begge to.

De lange blikkene, det skjulte smilet, den forbudte gleden.

Det gikk noen uker da de begge gikk og tenkte på det. Passer seg jo fryktelig dårlig på en arbeidsplass, spesielt nå om dagen, men kjemien lot seg ikke stoppe.

Begge følte et presserende behov for naken hud mot hud. Bare to mennesker tett inntil hverandre og ingenting annet. Det lå kroppskontakt i luften.

Og i går, etter mange timer i konstant venting på det uunngåelige, skjedde det.

Vi var alene på lageret da det skjedde. Jeg liker å tro at det var tilfeldig, men jeg lurer ingen. Vi visste begge at dagen ville komme. Kanskje var det også bare universet som førte oss sammen.

Opptakten til vårt forbudte lille øyeblikk var som en buktende slange som sakte men sikkert kveiler seg rundt byttet, men anslaget var kontant som bittet.

Hun strakk seg etter en teip-dispenser, jeg strakk meg etter en penn. Og boom, der var det. Overarm traff underarm og våre kropper møttes.

 

– “KROPPSKONTAKT!!” brølte vi høyt, synkront og panisk, før spruten sto i taket fra to flasker antibac som ble tømt i rekordfart.

Det ble ikke noen langdryg formiddag med frokost på sengen, sigaretter og fransk jazz, men da vi var ute av transen og antibacen hadde tørket fra hender, gulv og klær, var vi begge enige om at det var verdt det.

7 uker uten menneskelig kontakt gjør noe med deg.

 

Hilsen,

Underernært klemmer på 8-ende uka 😅🙈

Det stinker overalt!

Vi befinner oss nå midt i den tiden folk her i Vestfold kaller: Våronna.

Det er den tiden på året da bonden sprer bæsj utover jordet. Og det lukter. Veldig. Og når man bor på et sted med jorder øst, vest, nord og sør, så lukter det veldig veldig. Overalt. Hele tiden.

Jeg er jo oppvokst på Kolbotn og jeg husker vi pleide å si at Oppegård var den eneste kommunen i landet uten kyr. Jeg vet ikke om det stemmer eller ikke, men spesielt mye landbruk er det i hvert fall ikke der. Så bæsj på jordet er liksom ikke en lukt jeg har vokst opp med.

Men det rare er: Lukten bryr meg ikke det dugg! Snarere tvert imot, synes jeg faktisk det er en litt koselig, landlig lukt!

Christina og ungene uffer og æsjer seg og påstår de nesten ikke får puste – så hvorfor i all verden reagerer ikke jeg på våronna som alle andre?

Dette har jeg lurt veldig på.

Men i går slo det meg endelig!

Det skjedde da jeg var ute og løp meg en tur (skryt skryt). På et tidspunkt løp jeg nemlig midt mellom to jorder som var midt i gjødslingsprosessen, og det luktet altså så intenst kumøkk!

Det føltes som om jeg hadde boret nesa mi rett inn i kaviarstjerna til en ku med magesjau.

Stanken var så tykk at jeg kunne kuttet gjennom den med kniv, og så intens at den kunne bleke asfalt. Men det rare var at det ikke plagde meg. Ikke et sekund. Snarere tvert i mot, så synes jeg lukta var litt koselig!

Hvordan er det mulig??

Og det var da det slo meg: Kan det ha noe med at jeg opplever våronna hver eneste dag?

Christina klager alltid over at jeg bruker så lang tid på do, der jeg sitter og scroller på mobilen, men all denne tiden tilbragt i en boble av selvforskyldt «våronna» – kan den ha gjort meg immun?

Ikke bare det, kan det også ha gjort at jeg forbinder lukten av kumøkk på jordet, med koselig egentid på do..?

Ikke vet jeg, men det jeg vet er at all tiden tilbragt på do tilsynelatende har fungert som en slags vaksine mot kumøkk. Og det er mer enn godt nok for meg 😆✌️

// God hælj! 🐄💩

Dagene vi ikke visste vi savnet

Det rare med denne nye hverdagen som har satt livene våre på pause, er at den har fått oss alle, ubevisst eller ikke, til å innse en veldig uventet ting.

Vi elsker hverdagen vi trodde vi var lei. Hverdagen vi alltid klager over og ønsker å ta en pause fra. Kjøre og hente til aktiviteter, kjøpe nye sko til barna (igjen!) på et fullstappet senter, stå i kø på butikken.

Men hverdagen er jo også mye mer enn bare det. Det er også å møte venner etter jobben, ta en økt på treningssenteret, fiffe svissen hos frisøren og dra på konsert med et band du elsker. Eller disse tingene som plutselig er borte nå.

Photo by Simon Maage on Unsplash

 

Og vi innser først nå hvor mye vi savner hverdagene. Alle disse tingene vi trodde vi var lei. Alle rutinene som går som en klokke. Lite visste vi at det var selve livet.

Men det kommer en dag, bare vent. Kanskje ikke i morgen, men kanskje rundt neste sving. Da man kan gi naboen en klem igjen. Møte venner på en fullstappet kafé og spise et gigantisk skolebrød som betjeningen har tatt på. Og det er greit. Det fint. Det er perfekt.

Og jeg tenker at det perspektivet på livet smaker ganske fint akkurat nå. Når man sitter inne og glor ut på livet som en katt i en boligblokk på en regnværsdag. Sitter og savner og gleder seg til dørene åpnes.

De tingene vi tok for gitt, tenk så fint å kunne glede seg til å vende tilbake til normalen. Tenk å kunne sitte på en gressplen blant hundrevis av folk og bare kose seg. Pølser på grillen og sol i fleisen. Ingen ettervekst så langt øyet kan se.

Jeg kan også ta meg i å savne dugnadsvakter i hallen. Stå ved vaffelpressa og høre feststemt småprat fra hundrevis av barn og foreldre. Også savner jeg klemmer. Så til de grader at når bommen går opp, kommer jeg til å klemme alt fra politihester til kemneren.

Kanskje ikke i morgen, men dagen etter det. Da kommer hverdagen vi trodde vi var lei og jeg gleder meg så veldig til å hilse den varmt velkommen.

Photo by Kelly Sikkema on Unsplash

/ ❤️

Panikk på butikken

Så der sto jeg. Helt pang i nøtta etter en lang dag på jobb. Og den ble ikke kortere av at Christina sendte meg en handleliste lang som et vondt regnskapsår på vei hjem.

Gidder du bare stikke innom butikken, sa hun, før hun sendte meg en digital handleliste så lang at den brukte opp 3 måneder med datatrafikk.

Etter en stressende uke, lite søvn og rett på butta etter jobb, var hjernen helt på ferie. Ville bare ut i finværet, ikke gå blant epler og bananer.

Men der sto jeg da. To pakker kjøttdeig, tacochips, avocado og rømme. Heldigvis var det veldig få i butikken og en av de ansatte kunne bekrefte at kvelden er den nye rushtiden. Alle er livredde for andre folk, så derfor er det plutselig stillest i butikken der det før var travlest.

Fint for meg, her holder vi avstand. Dessuten hadde jeg antibaccet på vei inn i sjappa. Pappa har kontroll. Men handle nå, før kroppen kollapser.

Jeg vet ikke om du har vært så sliten etter en tøff uke, at du handler på rent instinkt? Der var jeg i dag. Ikke tenke, bare gjøre.

Men underveis i en handlerunde tafser man jo på mye rart. Handlevogna, skapdører og emballasje. Ikke spise buser nå Peter, du antibaccet på vei inn i butikken, og så lenge du holder fingra i fanget og antibaccer på vei ut, bør dette gå bra.

Jeg kom meg gjennom egg og melk-hylla, innom frysedisken, innom kjøttdisken og var på stødig kurs gjennom varehavet. Men da jeg kom til frukt og grønt, tok hjernen ferie. Og det var da det skjedde…

Jeg holdt et godt grep rundt håndtaket på kundevogna og rullet meg bort til fruktland.

Epler, sto det på lista. Epler skal bli, tenkte jeg.

Dro en plastpose av rullen og skulle bare åpne den.

Men takket være innstendig og aggressiv bruk av antibac de siste ukene, var fingrene mine knusktørre som pappavitser. Og kroppen gjorde som kroppen ofte gjør; den reagerte instinktivt.

– «Her trengs friksjon», sa den og sleiket seg på fingeren…

En brøkdel av et sekund for sent, kom responsen. Panikken brøt løs.

Jeg som hadde tafset og klådd på dette sjuskete felleshølet av en kundevogn!!

Det er kanskje overdrevet, men i disse Korona-tider er det lett å bli paranoid. Her er man så flink til å holde seg hjemme, holde avstand, antibacce og spikre planker for vinduene, men så klarer jeg f… steike meg å regelrett sleike på butikkverdenens do-ring!!

Så la dette være en lærdom til alle: Hold fingra unna trynet! Det er faktisk bedre å spille lommetennis i kassakøen enn å grave etter gull i grisesnuta.

Så satser jeg på at det går bra og at jeg rir det av meg, men én ting er i hvert fall helt sikkert: Det blir lenge til jeg får kysse Christina igjen 😆🙈

PMS og parterapi

Reklame | Parweb

Jeg har mange ganger skrevet om «Ukas krangel» og tullet med alle de små og store kranglene vi har hatt oppigjennom årene. Alt fra nøkler som forsvinner og bager som ikke blir pakket ut av, til kommunikasjonsproblemer og PMS.

Verst av alt er nok PMS-en.

Til vanlig har vi så fin kommunikasjon, men når Christina går fra pus til tiger, går alt i vasken. Over natten blir hun en mannevond demon som biter og kjefter og klager på ALT jeg gjør. Og jeg er ikke dummere enn at jeg lar det irritere meg.

«Ja da, jeg skjønner at du har PMS altså, men det må da for faen gå an å ta seg sammen?!».

Sånt blir det jo ikke akkurat jubelstemning av…

Og etter PMS-en, kommer «Mannsen».

Mannsen er den mannlige versjonen av PMS og oppstår når mannen i forholdet har fått pisk på pung i flerfoldige dager og til slutt blir lei. Da blir han en sur gubbejævel som kan og vil misforstå alt. Han blir mutt, irritert, innesluttet og lei.

Dette skjer HVER måned. Alt er bare fryd og gammen, men så plutselig er vi tilbake i vår egen lille borgerkrig.

Men ENDELIG kan det se ut til at vi har hatt den samme gamle krangelen for aller siste gang.

For vi har nemlig fått hjelp!

Parweb er noe så enkelt og genialt som parterapi på nett!

Parweb består av korte videosnutter og oppgaver basert på faglig solide teknikker, som har som mål å gjøre parforholdet tryggere. Og det f u n k e r!

«Parterapi» høres litt skummelt ut, så jeg vil nesten heller kalle det et kurs. Et kurs der man lærer utrolig mye om seg selv, sin partner og hvordan parforholdet fungerer. Og ikke fungerer 😉

Og jeg mener: Man går jo på foreldrekurs, trenerkurs, dansekurs, datakurs etc, så hvorfor ikke gå på parkurs? Det har i hvert fall gjort underverker for oss!

 

Parweb består at to ulike relasjonsstier som er delt opp slik:

  • Gul sti – samlivsveiledning for par som ønsker å forbedre forholdet (denne følger vi).
  • Rød sti – for par i krise, enten fordi man sliter med å prate sammen eller på grunn av utroskap.

 

Parweb tar dessuten for seg viktige temaer som:

  • Husarbeid
  • Uvaner
  • Vanlige kranglemønstre
  • Lære mer om følelser
  • Sex
  • Fortid og fremtid
  • Krangling og reaksjoner

Spesielt stien «Husarbeid» har lært meg så utrolig mye! For første gang har det virkelig gått opp for meg hvor mye Christina gjør her hjemme, hvor mye jeg setter pris på det – og hvor altfor dårlig jeg har vært til å uttrykke min takknemlighet.

Vi har også vært gjennom «Vanlige kranglemønstre», der vi innså at den månedlige PMS-seansen utgjør selve «Grunnscenen» for krangler i vårt parforhold.

Men hver gang tigeren nå kommer ut av buret, vet jeg nøyaktig hva jeg skal si og gjøre for å temme den, istedenfor å gå i «Historiefella» og kjøre den samme utmattende krangelen vi har gjort gang på gang på gang.

Takk, Parweb! 😁🎉

Ønsker dere også å jobbe med parforholdet? Sjekk ut Parweb!

Med parterapi på nett, trenger man ikke reise til en parterapeut med høy timepris, dype stoler og venterom, men tar det hele fra sofakroken.

Trygt, komfortabelt og hyggelig. Alt man trenger er tilgang til kurset og et ønske om å slå et slag for kjærligheten. For ingen parforhold er enkle, men et godt parforhold er verdt å kjempe for ❤️

–> Les mer om «Parweb – parterapi på nett» her

 

Når samsoving feiler

Vi har alltid vært store tilhengere av samsoving. Det finnes mange delte meninger rundt samsoving, men for oss har det alltid vært en superkoselig greie.

Det blir jo ikke så ofte nå lenger, men når barna en gang iblant kommer tassende inn til mamma og pappa i løpet av natten, kanskje etter en spesielt skummel drøm, er ingenting hyggeligere enn det. Ligge ved siden av hverandre og kjenne på varmen og tryggheten.

Men nå kan det se ut til at samsoving er slutt for alltid for ett av barna.. 😅

 

For tidligere denne uka var jeg så trøtt at jeg kræsjet supertidlig til sengs. Men på vei til puta lagde jeg så mye lyd med skapdører og alt at jeg vekket et av barna. Så innen jeg rakk å komme meg til sengs, var vi to. Bare koselig det. Trodde jeg..

Christina var fortsatt våken og syslet med sitt før hun stemplet inn for kvelden. Strikke ut pinnen, høre ferdig Trumps tirader, lufte Teo med podcast på øret.

Dere som kjenner meg eller har lest denne bloggen en stund, vet at jeg sover særs urolig. Jeg går i søvne, prater i søvne, skrur på lys, jager tyver gjennom huset, hopper inn i klesskapet etc.

Det pleier å gå helt fint om alt er stille i verden, men ved den minste lyd hopper jeg opp som en Surikat på jobb. 9 av 10 ganger handler det om å jage tyver. Så da Christina glapp håndtaket og smalt dodøra i veggen…

Jeg husker ikke stort av det, men dagen etter tikket det inn en melding fra Christina:

 

Viser seg at jeg da midt på natten har sittet og brølt «HVA SKJER?!?!» til et av barna, som selvfølgelig panisk, fikk øyebrynene dratt helt opp til hårfestet og evige strekk i hjertemuskelen.

Så da er vi i hvert fall ferdige med samsoving med ett av barna. Det andre barnet vil nok fortsette en liten stund til, men det er jo bare et spørsmål om tid før også dette barnet starter dagen brått og ubekvemt med falske anklager, sprekk i trommehinna og varige mén 😂🙈

Sexflause i gruppechatten

Vi lever i en totalforandret hverdag, med mange kreative løsninger på digitale flater. Og med så mange teknologiske nyvinninger på så kort tid, er det jo bare dømt til å gå skeis for noen.

Jeg trodde lenge at det bare ville være gamlinger og pensjonerte lærere som ikke ville forstå hvordan videochat fungerer, eller streame live fra doskåla, men her for noen dager siden gikk jeg jaggu på en smell sjæl 🙈🙈

Det var onsdag kveld og Peter skulle spille poker med gode venner. Men i disse corona-tider kan man jo ikke sitte rundt et bord sammen, derfor måtte vi komme opp med en ny, digital løsning.

Heldigvis er nettpoker lovlig i Norge og derfor satt vi opp vår egen turnering kl. 20 om kvelden og avtalte å møtes der. Siden det er litt gøy å prate sammen når man først skal spille kort, men fordi vi var altfor mange til å ta det på video-chat, ble det avtalt å sette opp et eget chatterom på Discord. Og her startet problemene for Peter.

For jeg anser meg selv som over middels datakyndig, men akkurat Discord har jeg aldri vært borti. Dette er altså et eget program som folk bruker for å prate sammen med de spiller dataspill, nettpoker etc. Som en slags konferansesamtale, bare med et kulere navn.

Så Peter (83 år) lastet ned Discord et par timer i forveien og la telefonen i lomma. Sånn, da har jeg det til i kveld, tenkte jeg. Så gikk jeg inn på kjøkkenet for å prate litt med frua.

På akkurat denne dagen skulle selvfølgelig skjebnen ha det til at Peter ønsket å presentere en teori for sin kone. En teori han hadde ligget og grublet lenge på kvelden i forveien.

Og den handlet om sex. Selvfølgelig gjorde den det. Og det var ikke måte på hvordan jeg lekset opp! La ut om hvordan menn og kvinners sexlyst er som ulike typer bølger på havet. Om hvordan kvinners lyst er som bølger mot stranden, frem og tilbake i varierende styrke, mens en manns lyst er som en voldsom tsunami.

Jeg presenterte og gestikulerte, og ganske snart utviklet det seg til et foredrag som hadde fortjent sin egen PowerPoint.

Etter hvert ble det da også ganske personlig, da jeg begynte å dra inn eksempler om folk i salen. Jeg trodde egentlig at Christina tok poengene og nikket bifallende, men det var frem til jeg plutselig hørte klagerop.

– ØY!

– PETER!

Jeg så forskremt på Christina. Når fikk hun mannsstemme??

Men til min store forskrekkelse så Christina like forskremt tilbake.

Hva søren var det?!?!

Det var da jeg kom på mobilen i lomma…

Litt redd for hva som ventet meg, fisket jeg den opp og løftet røret til øret.

– Eh… hallo…?

– Peter!! Hva er du driver med?! Vi kan fortsatt høre deg…

Og vips så var Peter både sprutrød og 85 år gammel på et splittsekund 😆🙈

/ Pass dere for ny teknologi, folkens 👴🏻👍🏻