Bikkja i bakken

Etter fem seige dager i sykdomskarantene, føltes det historisk godt å frese opp den stupbratte oppkjørselen til hytta og møte hoppende glade fettere og kusiner. Endelig vinterferie!

Siden da har det gått i ett. Barneflokken løper fra rom til rom og jubler fra morgen til kveld. De spiller spill, leker gjemsel, bader i jacuzzien og har det som plommen.

I dag har vi vært på skitur, grillet pølser, feiret bursdag og hatt det jubalong.

På sånne dager blir det selvfølgelig ikke et halvt sekund til overs for far å sette seg med macen i fanget og komme opp med kløktige blogginnlegg, selv når leggetiden forskyves med minst et par timer, så her kommer et bilde.

Jeg burde kanskje gått for et potpurri av herlige bilder av barn i lek, voksne på ski og en familie i full harmoni, men neida, jeg går for Terkel. I en sekk.

Sliten, men glad, på tur med familien og klar for en matbit. Sitter og varmer seg i mammas sekk, mens han venter på at noen synes så synd på ham der han sitter og gjør seg stusselig, at de stikker til ham en liten pølsebit eller to.

Og det fungerte. Terkel er en luring 😄

/ Ha en fortsatt fantastisk torsdag!

Vinterferie i hagen

Reklame | Polarbrød

Hvem har sagt at man trenger et helt fjell for å feire vinterferien? Alt man trenger er en hage og litt godt humør 😄

Planen var egentlig å pakke bagen og stikke til fjells så fort skolen ringte ut til ferie, men det satt barnehagebasiluskene en ganske effektiv stopper for.

Og etter at barna og jeg var blitt friske som fisker, måtte vi vente noen dager ekstra på mor i huset. Men bare fordi man er hjemme, betyr ikke det at man ikke kan få en fullverdig vinterferie for det!

Skiføre og bålplass ligger jo klar i hagen og venter! 😊

Så med sekken pakket full med niste, kakao, tennved og godsaker, spente vi på oss skiene og dro til fjells skogs hagen. Og det skulle vise seg å bli en eneste stor opptur!

Først tok vi en runde med skiene på den store fotballplassen ved huset, så forserte vi bar asfalt og beveget oss over til egen hage, der snømengdene sikret både gode akeforhold og verdige utfordringer for utrente fiskebein.

Jaggu så også solen sitt snitt til å bli med på festen!

Brått var det nesten litt påskestemning bak i hagen. Sånt no hakke de på fjellet. Det blir liksom litt lunere med ly fra både husvegger og thuja på alle kanter enn på vidda 😉

Men det tar på å herje rundt, og etter noen timer med lek og moro var både apekattene og apepappa sultne som ulver.

Da passer det bra å fyre i gang et bål og få på noe skikkelig digg mat. Til hage-ekspedisjonen hadde jeg smurt tre sett med ostesmørbrød laget med deilig, ferskt Polarbrød.

Polarbrød er hele familiens favorittbrød og egner seg like godt til frokost som på nistepakka. Polarbrød kommer ferske og fristende fra butikken, men jeg liker å ha en hel gjeng på lur i fryseren. Tiner på få minutter og gjenoppstår like saftige som om de skulle vært bakt samme morgen.

Til ostesmørbrødene serverte jeg kakao, tradisjonell tur-appelsin og siden vi hadde fyr på bålet: Grillet marshmallows til dessert! La oss bare si at barna mildt sagt var fornøyd med menyen.

Polarbrød smaker kanskje godt til vanlig, men det ble helt SYKT GODT av å få en runde på bålet. Anbefales på det varmeste! Med et dryss pizzakrydder og en dæsj ketchup blir det helt himmelsk.

…om enn kanskje en anelse brent i kantene denne gangen 😅

Med sekken tom for godsaker, var det på tide å peke nesa hjemover.

Og det beste med å dra på vinterferie i hagen, er selvfølgelig at det er veldig kort vei tilbake når man er sliten, mett og klar for sofaen.

Takk for turen ☀️

 

P.S. Polarbrød finnes i mange fristende varianter, bakes uten konserveringsmidler og finnes i de aller fleste dagligvarebutikker.

Mindfulness for småbarnsfedre

Damer har yoga. Fermentering, fargeleggingsbøker, te og strikking.

Menn har birken. Engelsk fotball, et varmt bad, mekke på bilen, se på Sopranos.

Pensjonister har kryssord. Napoleonskake, sudoku, P1+ og kaffeslaberas.

Ungdom har Fortnite. Snapchat, TikTok, chatting og serier.

Barn har leker. Nettbrett, puslespill, perler og plastelina.

Småbarnsmødre har DIY-prosjekter. Kvinneguiden, messenger og kafébesøk med venninner.

Hunden har en pipeleke, katten har en mus.

Men hva med oss småbarnsfedre? Hva har vi? Hva er mindfullness for sånne som meg? Jo, det skal jeg si deg.

Lego.

Sitte og pille med små plastbiter som bit for bit blir en stor konstruksjon. Føle seg litt som en ingeniør. På lavt nivå, men dog.

Gjerne lære opp og pusle med barna, men kan også ta roret alene. Bygger vel egentlig med barna mest for å få leke med Lego uten å få rare blikk 😉

Med disse to hendene kan jeg lage hva jeg vil. Bygge en båt eller hvorfor ikke en bil? Eller et indisk palass?! Jeg kan klare alt! Så lenge det kommer i bittesmå plastbiter og medfølgende manual.

Fylle kaffekoppen, skru på litt musikk, sysle rundt med hvilepuls.

Det er en perfekt overgang mellom småbarnslivet og voksenlivet, og gir ekte mestringsfølelse for oss som ikke akkurat er født til å skru og mekke på ekte biler.

Bygge noe. Få til noe. Være litt byggherre mellom Peppa Gris og frokost.

Bare synd man er litt for gammel til å leke med det man har bygd når man først er ferdig 😉

Kjempesprekk!!

Det skulle bli min beste uke i ”Fit for fight”. Det endte i potetgull, sjokolade og cola ☹️

Det skulle bli en dritbra uke. Gledet meg til å sparke i gang den nye uka med markløft på mandag. Prøve ny personlig rekord og gi gass fra start. Spise sunt, trene bra, legge meg tidlig og alt i alt fremstå som et prakteksemplar av menneskerasen.

Det ble nøyaktig motsatt.

Det startet med sykt barn, så ble jeg syk selv og når jeg blir syk så blir jeg patetisk. Synes supersynd på meg selv og opphever alle grenser og forbud. Har jeg lyst på cola, så får jeg cola. Jeg er jo syk!

Som er greit så lenge man er syk, men så blir man frisk da. Og man har fortsatt lyst på cola.. Og da kommer dårlige unnskyldninger billig.

For jeg har jo tross alt skrumpet inn under disse sykdomsdagene, så da kan det jo ikke skade med en liten sjokoladebit? Og det er fy-fy å kaste mat, så den colaen jeg åpnet da jeg var syk, blir jeg nødt til å drikke opp. Kanskje kjøpe en til også, siden de var på tilbud..

Jeg har jo vært syk nå, kroppen trenger sukker for å bygge seg opp. Og ganske mye mat. Men det bør være lett-fordøyelig mat, så pizza er nok lurt. Med cola. Og en liten sjokoladebit.

Og vips så sitter man der og fråtser i den samme satans maten man prøver å flykte fra!!

Det er en klassisk ond sirkel som kan velte hele lasset. Starter i det små, men selvforakten bygger seg bare sterkere og sterkere i takt med at man fortsetter å spise dritt og føle seg dritt. Til slutt gir man bare opp hele greia for å slutte å føle seg dårlig. For har man først gitt opp, så slipper man i hvert fall å ha dårlig samvittighet.

Men nei.

Ikke faen!

Ikke denne gangen!

Jeg skal ikke la denne ene uka ødelegge hele greia. Jeg skal vise at jeg er sterkere enn dette. For én gangs skyld skal jeg sparke potetgullet i fleisen og vise at jeg er bedre enn det der. Så nå er det slutt!

Det ble en mørk uke med mye dritt. Det ble alle vanene jeg prøver å slippe unna, helt ned til å ligge med mobilen i trynet til laaangt på natt, bare for å våkne opp etter få timers søvn og føle seg som en brukt dritt.

Det er akkurat på et tidspunkt som dette at jeg typisk ville gitt opp, og det er akkurat derfor jeg nå sier farvel til potetgull, sjokolade og den bedritne colaen.

I morgen tidlig skal jeg sparke i gang vinterferien med en sunn og god frokost, så skal jeg rett til treningssenteret og løfte dritten ut av hver eneste vekt jeg ser. Og hvis jeg ser en eneste sjokolade, skal jeg sparke den rett i nøttene.

Føkk off, jeg skal bli Fit for Fight!

/ Let´s go, ny uke! 😄👍

–> Sving innom Desirèe Andersen og Line Victoria for å se hva de skriver om Fit for Fight 🎉

Vet du at jeg elsker deg? ❤️

Ikke bare på Valentines Day og julaften, men hver eneste dag. Hele tiden.

Selvfølgelig kan du irritere meg, jeg irriterer deg også, men det er jo bare sånn det er å være sammen. Og det vet vi begge to.

Selvfølgelig kan vi krangle, men det rare er at det skjer så sjelden. Det er et ordtak som sier at ”fisk og gjester begynner å lukte etter tre dager”, så hvorfor lukter ikke vi? Man skulle tro at etter 8 år med den samme fisken i hus, dag ut og dag inn, skulle det ha begynt å lukte ganske ugreit innen nå.

Men det lukter fortsatt som tøymykner. Som er rart, for vi går oppå hverandre stort sett hele dagen lang. Døgnet rundt, året rundt. Hjemmekontor på begge to og mye hjemme sånn ellers også. Likevel vil jeg alltid ha mer.

Og det er ikke fordi jeg er så stormende forelsket. I starten er det jo mye av det. Klining på sofaen og stjerner i øynene.

Jeg er fortsatt forelsket, men kanskje mer sånn hverdagsforelsket. Men jeg må ha deg. Vil ha deg rundt meg, se deg, høre deg, kjenne lukten av deg. Kall det avhengig om du vil. Avhengig av deg.

Selvfølgelig har vi dårlige dager.

Selvfølgelig finnes det stunder jeg har lyst til å ta deg i beltehempa og lempe deg ut døra. Og selvfølgelig vet jeg at når jeg er på mitt aller mest irriterende, må det være fryktelig fristende å angripe meg med en rusten gaffel.

Men det er gjerne da man kjenner det mest. Kjærligheten. Virkelighetens realiteter baner vei. Hva i all verden skulle jeg gjort uten deg? Bare tanken gjør meg kvalm. Vi er for bra for dette. Det er oss to uansett.

Hvem bryr seg om hvem som glemte å lukke fryseren eller hvem som sa hva for å irritere den andre? Livet er for kort for tullete småting, jeg vil heller bruke tiden på å elske deg.

Okei da, kanskje er jeg litt nyforelsket likevel ❤️

Uka som forsvant

Det startet så bra. Så fantastisk bra! Mandag var knitrende blå, skyfri og vakker.

Fuglene tok bølgen og luften hadde en tydelig eim av vår. Vår! I starten av februar! Jeg trodde jeg skulle krepere. For en fantastisk uke dette skulle bli!

Men så gikk det rett i dass. Bokstavelig talt..

Jeg husker det nøyaktige øyeblikket jeg innså at det kom til å skje. Mandag kveld ca. kl. 20.

Jeg lå på sengen og skulle lese kveldens to avsnitt i ”Charlie og sjokoladefabrikken” for eldstemann, da jeg kjente det. Et urk i magen. Christina lå allerede flatt ut på flisene nede og jeg visste at Noro lå i luften. Trodde kanskje jeg hadde klart å unngå det, men urket var ikke til å ta feil av. Nedtellingen var i gang.

Og det kunne ikke passet dårligere, for dagen som ventet var ingen vanlig tirsdag, men bursdagen til eldstemann. Den store 7-årsdagen. Tenk det, 7 år! Herregud, det føles som i går at han stabbet rundt her i bleier, og nå er han snart klar et liv med tægging, moped og smugrøyking.

Så å bli syk på en sånn dag er selvfølgelig helt uaktuelt. Likevel.. lyden av en påkjørt grevling i magen var ikke til å ta feil av. Winter is coming.

Så jeg leste ferdig, løp ut i stua, blogget ferdig for kvelden, ryddet kjøkkenet, luftet Teo, pakket inn gaver, preppet bursdagsfrokost og kastet meg i loppekassa. Alt vi kan gjøre nå er å be til Dan Børge og krysse fingrene.

Men én time senere… La oss ikke gå i detaljer, men vi kan vel bare si det sånn at rundt 60% av kroppsvekten min nå er overlevert til renovasjonsetaten. Alt som ikke var boltet fast eller laget av bein, forlot kroppen i strie strømmer.

Og med det gikk også bursdagen i dass. Vi klarte å karre oss til en liten bursdagsfrokost på senga, men så fort jubilanten var sendt på skolen, lå vi rett ut resten av dagen.

Jeg husker så vidt at svigermor var innom etter skoletid, men så var det kvelden igjen. Hele den store dagen – svusj ned i do.

Og sånn har hele uka gått. Til og fra husets Spa-avdeling i travel skytteltrafikk. Først én, så to, så hele gjengen.

Så da jeg endelig følte meg klar for å ta en tur på butikken, var jeg både drittlei (…), utmattet og ferdig. Jeg måtte ha ritz og cola, koste hva det koste vil!

Det funker sikkert ikke, men jeg bare ha det så fort jeg blir dårlig. Ritz-kjeks og Coca Cola. Henger nok igjen fra barndommen og kanskje er det bare placebo, men placebo er mer enn godt nok for meg når jeg henger over skåla som en sjøløve i fiskebøtta.

Men jeg ønsket ikke å smitte selv min verste fiende med Norovirus, og derfor pakket jeg meg inn med alt jeg hadde. Buff som ansiktsmaske, jakke med hette, lue, hansker, hele sulamitten. Alt for å unngå å smitte halve Larviks eldrebefolkning med livstruende diaré.

Meeen jeg glemte selvfølgelig å tenke på at det også fikk meg til å se ut som en helt vanlig raner, der jeg stormet inn døra og rett mot kassa for å hente en kurv.

Så beklager til deg som gikk fra svart til hvitt hår på 0,8 sekunder. Jeg mente ikke å rane deg, jeg måtte bare ha ritz og cola. Og jeg hadde dårlig tid.

For alle som noensinne har vært en av Norogudens disipler, ved at den krever at man ofrer til det hellige porselensalter minst hvert 30. minutt 😅

Men men, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi har da fått bygget litt Lego i disse dagene, og Christina og jeg har jaggu klart å få sett én episode av Kjendis-farmen!

Og nå som vi endelig er på bedringens vei, kan vi se frem til en rolig kveld i sofakroken. Ingen Norovirus, ingen dobesøk – bare nyte synet av Charter-Svein som bygger ting.

// God helg a! 😄

P.S. Valentines Day feiret vi på hver vår do, så gaven i år ble en dorull til hver ❤️

Alenepappa? Nei takk!

I dag fikk jeg en viktig påminner i livet: Hold på Christina!

For i dag var Christina syk. Og lillesnupp hjemme i karantene. Som betyr at pappa måtte gjøre alt selv.

Lage frokost, lage nistepakke, pakke sekken, rekke skolen, lufte hunden, aktivisere lillesnupp, rydde, lage lunsj, gjøre ærender, hente etter skolen, lage middag, rydde av middag, rydde kjøkken, aktivisere barna, lufte hunden, lage kveldsmat, ta kveldsstellet, lese på sengekanten og komme tilbake til et kjøkken som fortsatt står på hodet.

Og da har jeg ikke engang vurdert et millisekund å vaske et eneste plagg. Glem å rydde i kjelleren, måke snø eller male vegger – ekstraordinære aktiviteter er helt sjanseløst. For uten Christina ved min side føles foreldrelivet som en eneste lang arbeidsoppgave.

Jo da, vi har kost oss i dag også. Lillesnupp og jeg var stakk en tur på kafé for å feire at sykdomskarantenen var over, men det gikk selvfølgelig på bekostning av tidsregnskapet for resten av dagen.

Skulle jeg i tillegg vasket klær, brettet klær, støvsuget, vasket gulv, skrubbet dusj, hentet posten og alle de resterende 1500 arbeidsoppgavene som utgjør en helt vanlig arbeidsdag, hadde jeg trengt 46-timers døgn eller 2 au pairer.

Jeg har ikke fått jobbet et halvt sekund og hadde noe uforutsett skjedd, ville hele korthuset rast på sekunder.

Helt seriøst, etter bare én dag som ”alenepappa” føler jeg at jeg har gjort meg fortjent til å gjeste Lindmo. Jeg er jo en helt som har stått gjennom dette helt alene!

Og tenk: Sånn har folk det hver eneste dag. Får barna på skolen, vasker klær, mat på bordet, tannpuss om kvelden og så er det på´n igjen. Uten at de går rett i bakken og sykemelder seg på livstid.

Fantastisk. Utrolig. Rett og slett helt vanvittig imponerende!

Så kjære aleneforelder: Hatten av for deg! Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Du gjør en helt fantastisk jobb og hvordan du klarer det dag ut og dag inn vil jeg aldri forstå, men du fortjener kongens æresmedalje for din daglige innsats.

Nå skal jeg legge meg på sofaen og bare være. Ingen TV, ingen lyd, bare tøfler. Stua ser ut som et bombet horehus og skittentøyskurven er full, men dem om det. Nå må pappa stirre litt i taket her 😆

Søt, liten morsdagsgave ❤️

Det trenger ikke være stort, det trenger ikke være dyrt, men det trenger å være noe.

For enten man er en stor tilhenger av å feire merkedager eller ikke, så er det én dag i året som burde holdes hellig: Morsdagen.

For mødre, de fortjener å bli hyllet som helter og båret på gullstol.

Når jeg ser hvor mye Christina ofrer og gir for barna hver eneste dag, når jeg tenker tilbake på svangerskap og fødsler, når jeg ser hvordan hun står på her hjemme for å skape et lunt, trygt og godt hjem for våre to små, blir jeg ydmyk og varm. Jeg er ikke så bra som henne. Jeg står på, jeg representerer og gjør en tålelig bra jobb, men det er noe eget med mamma.

Den medfødte intuisjonen til å alltid ligge et lite hakk foran. Morsinstinktet som fungerer som en slags ekstra sans. Værer behov og følelser, hører lyder gjennom etasjer, lukter farer før de oppstår og glemmer aldri en matpakke.

Selv kan jeg finne på å sende barna ut døra i pysj, én sko og ingen frokost. Jeg har ikke den samme kontrollen. Jeg er en ganske bra pappa, men jeg er ingen mamma.

Jeg må jobbe dobbelt for å huske alle de tingene som går automatisk for henne. Klarer ikke å gre hår, sette i strikk og snakke om Peppa Gris, samtidig som jeg koker grøt og lager matpakke. Mamma kan.

For sånn innsats fortjener man egentlig kongens æresmedalje i gull, men om ikke annet skal man da i hvert fall få en liten oppmerksomhet på den store morsdagen.

Til morsdagen i år rappet jeg en idé som Christina kom opp med til farsdagen min i fjor: Ta med barna på butikken og la de velge en valgfri gave.

Den gang resulterte det i Julebrus og Brunost, og derfor var jeg spent på hva det ville bli denne gangen. Pultost og vørterøl? Sushi og Fun light?

Grunnet sykdom måtte lillesnupp bli hjemme, mens vi gutta dro alene og tok hennes gave på bestilling over telefon. Hun var veldig usikker der hun lå pjusk på sofaen og prøvde å tenke, men til slutt kom det et tydelig svar:

– Ehmmmm.. karamell!

Eldstemann var fast bestemt på lakris, og selv tenkte jeg (i beste Askepott-stil) å gå for det første som falt ned på nesen min. Pluss en liten kvast.

Til gaven ønsket ungene også å lage et personlig kort og det er jo, som alle mødre vet, den beste gaven av alle.

Og sånn ble det at årets morsdagsgave ble dette:

Eplebobler, konfekt, sjokolade og kvast – Ikke stort, ikke dyrt, men en personlig, liten påminner om at mamma er best i verden.

/ God morsdag, alle mødre ❤️

Ikke det samme uten pottis

Jeg merket det på søndag og jeg merker det i kveld. På søndag var vi på kino, i kveld er det tv-kveld og kos. På diett. Og det er ikke det samme.

Etter hvert blir det nok det, men inntil videre er jeg fortsatt ikke helt der. Vi er bare et par uker uti prosjekt ”Fit for fight”, der dårlige vaner og usunne matvaner skal endres til et nytt og bedre liv, men enda har jeg ikke vent meg helt til det. Like greit å være ærlig.

Skulle gjerne sagt at livet er minst like flott med gulrøtter til filmen, men det er jo ikke det! For gulrøtter er godt det, men det er jo ikke sjokolade. For sjokolade er godt det! Og da mener jeg ikke sånn sunn juksesjokolade laget på 99% kakao og økologiske dadler, nei jeg mener skikkelig sjokolade. Melkesjokolade. Den type sjokolade som danser inn i munnen og roper ”Elsk meg” og du bare ”JA!!”.

Men det er jo også akkurat denne type holdning som fikk meg i trøbbel i utgangspunktet. For selv om melkesjokolade smaker som englevinger marinert i harpemusikk, så er det jo ikke direkte sunt. Et par fortryllende sekunder i munnen blir fort til et halvt liv på hofta, som de sier (”A moment on the lips, a lifetime on the hips”).

Og det er liksom det man må klamre seg til i mørke stunder som dette. Når man gnikker rumpa godt ned i sofaen og man automatisk griper etter potetgullskålen som ikke lenger står der. Som en god venn som har gått bort.

Der er da man skal huske på det som skjedde tidligere i dag. Da Cato troppet opp på døra kl. 08.30, klar for en joggetur. Og alle som husker to uker tilbake i tid og episoden som førte til innlegget ”Grusomme Cato”, vet at jeg gruet meg veldig til tur nummer to i dag.

Men været var fint og jeg klarte ikke å tråkke over eller få diaré på kommando, så da måtte jeg bare bli med ut igjen. Jeg har jo trent litt og spist sunt de siste to ukene, men likevel var jeg skeptisk. For løpeturen for to uker siden var et mareritt jeg ikke var veldig gira på å gjenoppleve.

Men vet du hva? Jeg fløy gjennom løypa!! Sist måtte vi ha flere pauser underveis og jeg følte for å ringe både taxi og ambulanse underveis, men i dag løp jeg hele løypa uten en eneste pause! Vi løp til og med lenger denne gangen og det gikk vesentlig fortere!

Jeg klarte til og med å stå på egne bein i dusjen etterpå!

Og DET føltes fantastisk det. Å vite at kroppen har kommet i SÅ mye bedre form på bare to små uker! Det kan jeg selvfølgelig takke Cato og Desirèe Andersen for, men det hadde ikke skjedd om jeg hadde holdt meg til mitt faste følge av Herr Baconsnacks på kino og Fru sjokolade på fredagskvelden. Glem det, sjanseløst, helt umulig.

Og det trøster jeg meg med nå, her jeg sitter og klamrer meg til en kopp te, mens jeg sikler etter en bit sjokolade eller to. Eller tretti førti.

Da er det greit å gjenta samme mantra om igjen og om igjen: A minute on the lips, a lifetime on the hips.

For jo da, sjokolade er magisk, men noe må jeg nesten ofre om jeg noensinne skal klare å løpe fra Cato 😉

Stinkende ny middagsfavoritt!

Hvem hadde trodd at noe som lukter så stramt kan være så godt?! 😄

Det er to og en halv uke siden vi sparket i gang ”Fit for fight”, prosjektet der Desirèe Andersen over de neste 5 månedene skal sparke Line Victoria og meg i form.

Målet er å få en helt ny livsstil som vil føre til mer overskudd og energi i hverdagen. Ut med drittmat og stillesitting, inn med sunn mat og glede!

Nye rutiner, sunnere mat, mer aktivitet og kropper klare for alle hverdagens utfordringer. Ikke et slankeprosjekt, men et prosjekt for varig livsstilsendring. Men jeg skal ikke legge skjul på at undertegnede gjerne også ser at magen er høflig nok til å skrumpe inn litt i prosessen 😉

Og det ser i hvert fall lovende ut nå, for nå har jeg fått en nyyyydelig ny middagsfavoritt. Og den er sunn. Kjempesunn!

Retten heter ”Kremet kyllingsalat” og er egentlig en lunsj-rett fra boka til Desirèe, men jeg har oppgradert den til fullverdig middagsrett. For den er så fyldig, frisk, rask og god!

Meeen det er bare et lite problem. Retten inneholder ganske røslige mengder karri OG rå løk, som sammen utgjør en ganske potent kombo av sterk lukt.

Og er man en relativt stor mann som spiser relativt store mengder mat, blir det mye løk og krydder i omløp.

Som er greit når man skal sitte hjemme alene resten av kvelden og står fritt til å stinke som et nedlagt gatekjøkken. Men i kveld skulle vi på forestilling på skolen, med påfølgende stolsitting tett inntil andre foreldre en drøy time eller to.

Og da kjenner man plutselig på det. Ånden som minner om en travel indisk småby. Og selvfølgelig har man glemt tyggis.. 🙈

Men samme det, så lenge magen jubler. Og det gjør den virkelig! Noen få uker ut i prosjektet har jeg fått meg flere nye, sunne favorittretter og jeg har ikke røket på én eneste pizzabit, hamburger, pommes frites eller sjokolade.

Men det har blitt endel kremet kylling. Og mer skal det bli.

Bare huske tyggis neste gang 😉