Årets herreblogg?

Det er snart tid for den årlige, prestisjefylte konkurransen Vixen Blog Awards, hvor landets største bloggere hedres i flere snertne kategorier. Tidligere har vinnerne kun vært moteriktige chicks og hunks som aldri har en dårlig hårdag og knapt nok klarer å stave j-o-g-g-e-b-u-k-s-e.

Så derfor…

Ville det ikke vært sinnssykt kult om en skikkelig rufsete pappablogger kunne kommet inn fra sidelinjen og sveipet til seg en pris eller to?! Tenk for et sjokk! Det ville vært så uventet at hele mote-Norge kollektivt ville satt yoghurten i halsen.

Jeg har funnet ut at det er et par kategorier som burde være innen rekkevidde:

Årets nykommer/ Årets blogg
Rett og slett fordi min lille pappablogg har vokst seg så enormt mye større i løpet av sitt første leveår enn jeg noensinne ville tørt å drømme om. Fra å stå ute i kulda med lua i handa sist vinter, har vi snart 4000 følgere på Facebook, over 1000 Pappalievers på Instagram og over 30 000 lesere på en uke! Det er jo nok folk til å fylle hele Ullevål Stadion! Blir så stolt og glad at jeg blir litt uvel i påsan 🙂 I tillegg har jeg jo blitt en del av Side2 sitt foreldrecrew, noe som blant annet ble belyst i denne dagsferske artikkelen 🙂

 

Klikk på bildet for å lese saken 🙂 

 

Årets herreblogg
Som første pappablogger noensinne er Pappahjerte oppe og snuser på den norske bloggeliten. Det synes jeg fortjener en kveld med gratis champagne. Men det er en liten hake…

Kategorien etterspør at årets herreblogg har en passion for fashion. Så for å bekrefte mitt hittil relativt tynnslitte motealibi, har jeg spurt bloggens overhode om han kunne blitt med på en photoshoot. Heldigvis takket han ja, men det kostet meg en klase druer, to kornmokjeks og en lilla fruktsmoothie.

Så derfor, mine damer og herrer, meine damer und herren, kvinnor og barn, kära publik, leiidiis and gentlemen, la meg få presentere: Mr. Plutt & Far hass!

 

 

Ja ja, det var kanskje ikke årets mest vampete motebilder, men vi matchet i hvert fall! 🙂

Hvis du synes Pappahjerte fortjener å snike til seg en pris eller to under årets prisutdeling, så hadde det vært helt rått om du stakk inn på Vixen Blog Awards og nominerte meg i en valgfri kategori (eller fler). Det gjør du ved å klikke her: Nominering til Vixen Blog Awards

Kommer du tilbake hit etterpå og forteller meg hva du valgte, kan du forvente deg en real high five som klasker skikkelig i lanken 😀

 

 

P.S. Jeg har faktisk skrevet om mote tidligere: Sommermote for småbarnsforeldre

/High five!

Når pappa er på butikken

Jeg vet godt hva vi skal ha og enda bedre hva vi ikke skal ha. Men likevel, når små barnefingre får tak i noe godt fra favoritthylla…

Når pappa er på butikken
…da havner ting i kurven. Og de blir der. Jeg er så altfor myk, så ufattelig svak til å være så sterk. Jeg vet at det ikke betyr all verden for den ivrige lille pjokken som går og legger diverse matvarer i kurven, men like fullt klarer jeg ikke å få meg til å legge dem tilbake. Ja vel, så skulle vi ikke ha mais eller smør, men vi får vel sikkert bruk for det? Ja, vi tar det med vi.

 

 

Her er det utrolig stor forskjell på teori og praksis. Man sier “Nei, nå skal vi ikke ha mer, nå får det værra greit”. Men så slipper man den lille kroppen ned på gulvet og før du vet ordet av det, farer han av sted mot favoritthylla si. Du ser den ivrige gangen der han vraltende småløper bortover og du hører den oppjagede pusten når han girer seg opp. Han jobber på høygir for å komme frem raskest mulig. Umiddelbart går tankene til den tiden da han ikke kunne gå og alt man ville var at han skulle lære seg det. Og se på ham nå. Jeg kan jo ikke stoppe ham.

 

 

Så stopper han ved hylla si og titter opp. Den lilla posen med fruktsmoothie henger høyt, men han er ikke villig til å gi seg uten en kamp. Han klatrer opp på hylla og finner ut at hvis han setter et kne oppå pakkene med morsmelkerstatning på første hylle, så er det akkurat nok til at han klarer å strekke seg helt opp til den gylne kalven; fruktsmoothien.

Han snapper til seg smoothien med god hjelp fra kladdete fingre som er klisne etter all frukten han tafset på mens han enda satt stille i vogna. Så marsjerer han stolt tilbake. Han vifter smoothien som et trofé i været og roper “Seee”, “Se da”. Akkurat i det øyeblikket er det slutt for papsen som blir så rørt av det hele at han kollapser som en våt ullsokk på bakken. Jeg skulle akkurat til å jakte ham ned for å legge smoothien tilbake i hylla, men blir stoppet i mine spor. Jeg innser raskt at det er helt sjanseløst at jeg skal komme inn der som den store stygge ulven og ødelegge dette stolte øyeblikket for den søte lille skapningen. Sjanseløst.

Det er kanskje ikke det viktigste øyeblikket i verdenshistorien, jeg innser det, men akkurat der og da så føles det faktisk sånn.

 

 

Jeg vet hva du tenker og jeg kan svare bekreftende på det: Ja, jeg vet jeg blir manipulert. Men vettu hva? Det får bare være. Jeg setter gladelig oppdragelsen to skritt tilbake for små øyeblikk som dette.

Hvis prisen for å bli manipulert er en pakke med smør, en boks med mais og to fruktsmoothier, og belønningen er verdens største smil og et pappahjerte som hamrer av kjærlighet, ja da tar jeg gladelig den regningen.

/Lik hvis du liker, alle tomler bejubles 🙂

Følg Pappahjerte på Facebook

Les også:

En søt liten videoplutt

Som mange av dere sikkert har lagt merke til, så er jo jeg en mann. Det betyr at jeg ikke er spesielt mottakelig for ting som er sukkersøtt og fnuttete, slik som babyklær med blonder, nips og ord som pena, fina og vakrestepenasøtafina.

Men…

Det er mulig jeg er inhabil i saken og ikke helt klarer å se objektivt på denne videoen, men come on… Hvis ikke detta er litt søtt, nei da veit ikke jeg. Jeg mener, går det an å bli mer sjøldigger? Jeg trodde jeg var selvopptatt, men det var inntil jeg møtte min sønn…

 

(Like / lik / lide / gilla for flere videoer av plutten i fremtiden)

/High five!

P.S. Videoen som plutten ser på ligger selvfølgelig på Instagram.
Sjekk ut @pappahjerte

Ukas oppfølger-krangel: Fatterns hevn

Nøkler. Hvorfor? Hvorfor kan man aldri legge dem på en fast plass?! Altså, visse nøkler finner alltid tilbake til sin faste plass, slik som bilnøkkelen og nøkkelosten (*ba dum tss*). Men andre bare nekter å innrette seg og finnes det egentlig noe mer frustrerende enn å lete etter nøkler når man har dårlig tid, er tissatrengt og forbanna? Ja, for selv om jeg er i godt humør når jeg starter, så tar det ikke mange sekundene før jeg fordømmer hele verden, hytter med neven og brøler ukvemsord mens jeg løper rundt som en oppspilt valp på jakt etter en godbit.

Og det mest irriterende av alt, er at jeg vet at det er frøkna som har ryddet dem bort. At ikke jeg kan få lov til å ha mitt kontrollerte kaos i fred? Ja vel, så blir det ryddig i hennes øyne, men det hjelper jo ikke meg! “Aaargh, Christina! Kan du drite i å rydde vekk tingene mine hele tiden! Nå finner jeg ikke de forbaskade nøklene!!”. Men får jeg noe svar? Pøh. Stille som i grava.

Jeg leter først på alle de mest opplagte stedene. Jobbveska, klesskapet, nøkkelskuffen, bilen, den andre bilen, garasjen, jobbveska igjen, samtlige jakker, bilen, nøkkelskuffen og jobbveska. Deretter blir jeg tvunget til å stoppe opp og tenke meg om. Jeg kommer på sist nøkkelen var i bruk og det er en god stund siden. Denne gangen er det nøkkelen til båten og den har jeg ikke brukt siden… Å shit, det er jo faktisk flere uker siden. Siden har ingen sett den. Håpet svinner som et nedbrent stearinlys.

I et siste desperat forsøk prøver jeg lykken på treningsrommet, eller hamsterrommet som vi kaller det. Rommet har stått ubrukt siden vi flyttet inn og av en eller annen grunn så lukter det hamster der inne. Hvilket er veldig merkelig med tanke på at vi verken har eller har hatt hamster. Jeg titter inn, men finner ingenting. Så går jeg ut i tv-stua og blikket sveiper raskt gjennom rommet. Ikke stort mer enn noen puter og den gamle treningsbagen min.

 

Hmmm… Treningsbagen? Du her? Ikke noe rart med det, for så vidt, helt til jeg gløtter på lokket.

HVA?! Du er jo full av gamle klær!” AHA! Kjerringa hadde altså ikke ryddet den vekk slik hun skrev i Ukas krangel


Bevis!

Argumentet som hun hadde vunnet alles hjerter med var bare et luftslott. Hun hadde rett og slett bløffet! Hun hadde kanskje stuet den vekk, men ikke ryddet vekk. Stooor forskjell! Å YES, tenkte jeg, endelig skal jeg få min hevn. Så mange kommentarer jeg har svart på denne uken med hodet senket. Så mange som har støttet denne taskenspilleren av en kjæreste, denne løgnens profet med posen full av urent mel.


Jaha ja, frøken bløffmaker, så denne er ryddet bort, ey?

“Nei jasså” roper jeg ut. Jeg vet at hun sitter i etasjen under og prater i telefonen med sin mor, så jeg gleder meg ekstra mye til å slippe bomben. Hun kan ikke ha hørt meg, så jeg roper igjen. “Haaaar’uuu sett?!” Fornedrelsen vil bringes frem i lyset med hennes mor som sjokkert vitne, uuuutmerket. En hel uke med blogg-kommentarer som “Uuuh, jeg heier på Mammahjerte. Stakkars dame, må rydde etter mannen sin”, “Go Mammahjerte, du er flink” og så videre. Men nå viser det seg altså, etter sååå mye ufortjent pepper, at det blir jeg som går seirende ut fra denne krangelen. Fatterns hevn er her! Timen for min oppstandelse har endelig kommet. Rettferdigheten skal seire! Muhahaha, my time to shine, bitch.

Jeg snur meg triumferende rundt for å gå ned og levere krangelens endelige knock-out upper cut. Men akkurat i det jeg snur meg for å gå, så ser jeg noe i sidesynet. Bare et lite glimt i periferien som får meg til å ta en ekstra titt. Og der, i det lille siderom på bagen, ser jeg noe rødt…

Oh no…

Båtnøkkelen.


Hupps!

“Hvaaa?!” ropes det fra underetasjen… Hun har hørt meg. Og jeg som hovmodig skulle gni det inn og vri det rundt. Nå blir jeg nødt til å fortelle sannheten om båtnøkkelen. Mens svigermutters hører på…

Nederlaget

er

totalt.

 

//god regntung drittsøndag til deg også 😛

Les også:
Del 1, ukas krangel: Treningsbagen
Min Historie (fra barnehater til pappahjerte)

Kastet ut av kjerringa

Det var bare et spørsmål om tid. I går fikk kjerringa endelig nok og kastet meg ut fra soverommet.

Jepp, det stemmer. I går kveld fikk kjerringa nok og kastet meg ut fra soverommet. Ikke hele veien ut utgangsdøra da heldigvis, bare ned på sofaen. Og bare for en natt. Hvorfor, spør du? Vel, grunnen til det er faktisk både litt søt, litt trist og litt rar.

Jeg går for mye i søvne. Og prater. Og nå, etter en sammenhengende uke med nattlige eskapader fikk frøkna nok og ønsket en hel natt med uavbrutt søvn. Jeg har full forståelse for det, for JEG sover jo som en stein, men kroppen min har derimot hvilepuls som Bjørn Dæhlie med en blodtørst russer i hælene.

For noen netter siden trodde jeg lyset fra mobilen på mitt nattbord og baby callen på hennes nattbord var lasersiktet på to gevær som var rettet mot oss. Da føltes det naturlig å kaste seg over frøkna for å redde henne fra fare. Ærlig sak det og jeg sovnet raskt igjen, men stakkars puseluselus ble liggende våken med harahjerte en god halvtime etter det. Natt til mandag våknet jeg da jeg lette etter muttern og fattern blant klærne som lå ved senga, og i går natt var jeg ute i gangen fordi plutten var i ferd med å ramle ned trappa (han lå og sov). Dette har forresten Christina skrevet en hel sak om i dette innlegget: Kjærlighetsredet. Så i natt var det kroken på døra og ned i skammekroken for en natt med ensomhet.

Men det betyr jo ikke at festen er over! Da har jeg jo mer tid til å bruke på deg, min elskerinne, min hemmelige flørt bak lukkede gardiner: Bloggen. Mistenker for øvrig at alt som skjer på bloggen for tiden kan være grunnen til at kroppen min tror det er disko og partytime 24/7. Om det betyr at jeg må tilbringe en natt i isolert ensomhet, så får det bare værra.

Men men, jeg er ikke typen til å legge meg ned og gråte. Langt derifra, for “when life gives you lemons…” og alt det der. Endelig kan vi få litt tid sammen, bare du og jeg. Du kjære, vakre, lille bloggen min #fineste #pena #bloggen.

Å du hellige kjøttpudding som vi koste oss! Derfor tok jeg med meg min høyt elskede blogg og hadde det skikkelig ball. Mine damer og herrer, la meg presentere noen godbiter fra min fredagskveld med “my other woman” J


Vi har kost oss med The Voice


Vi har tøyset litt


Vi har kost oss med en artig komedie


Men også sett på skummel skrekk


Vi har tatt sexy selfies


Før vi sovnet i armene på hverandre <3

 

La du forresten merke til den raffe t-skjora?
Oh yes, den vant jeg sist sommer. Limerick altså, for en undervurdert kunstform.

/high five!

(Lik hvis du liker menn som blir forvist til sofaen)
(Og husk å følge Pappahjerte på facebook da)

Les også:
Ukas krangel: Treningsbagen
En liten månelanding

Rosablogger fikk 300.000 kroner i baksmell

Som mange andre fikk jeg med meg denne brennaktuelle saken som dukket opp i Dine Penger i dag: http://www.dinepenger.no/regler/rosablogger-fikk-300-000-kroner-i-baksmell/20303020

La meg bare få starte med å si at det var en forfriskende start på dagen å se at mobbing og offentlig uthenging er tilbake! Oh mæn, jeg som trodde alle disse “Ikke mobb kameraten min”-kampanjene ville ta livet av denne folkesporten. Alle er vi enige om at det er slemt å mobbe, men så lenge det er en rosablogger er det tydeligvis helt greit. Hvis det i tillegg er en rosablogger som tjener penger, ja nei da er det nesten bare obligatorisk. Som nordmann er det en sann glede å se at janteloven fortsatt lever i beste velgående.

Har for øvrig tatt meg friheten til å sakse ut et par gullkorn fra kommentarfeltet fra folk som burde få dagens sjampis for meget godt utført mobbing.


Han siste der er meg da 😛 

Men okei, over til sakens kjerne. Det første jeg tenker er: 300.000 kr i baksmell? For et privilegium! Jeg hadde ikke klart å jobbe på meg en slik baksmell om jeg så hadde blogget i 50 år. Jeg vil gå så langt som å kalle det en ære å få skatteetaten på døra. Å være i Skatteetatens søkelys er en god indikator på at du har gjort noe veldig bra… men også noe ganske dumt.

Humanum errare est
Mange vil selvfølgelig “playerhate” stakkars TCMN her, men jeg er ikke en av dem. På samme måte kan jeg faktisk også se på Luksusfellen med både forståelse og medfølelse. Kall det idioti, kall det hva du vil, men hold deg fast: Det er faktisk ikke så uforståelig. Jeg akter nemlig å anta at skattesmellen til TCMN kommer av tilbakeholdt skatterapportering på produkter, og for dere som ikke blogger selv kan jeg fortelle at produkter er det mye av, penger er det mindre av.

 “Vi betaler ikke bloggere…”
Dette er holdningen man møter fra veldig mange annonsører. Jeg fikk faktisk det til svar tidligere denne uken. Mange selskaper ønsker at du skal skrive om deres produkter og reklamere for dem i hue og ræva, men om de skal betale for det? Å nei nei nei, det har vi ikke penger til. “Vi betaler ikke bloggere! Men du får jo et kjempeflott produkt for jobben, så hva er problemet?” Og DER ligger litt av problemet. Selv om man ikke får penger for jobben, så blir man jo kjempegira og å si nei til gratis stæsj er ganske vanskelig. Dessuten vil man jo at bloggen skal fremstå som en attraktiv markedsplass for annonsører.

Jeg vet at mange liker å se ned på bloggere, spesielt rosabloggere, og tror at de helt ufortjent får hundretusenvis av kroner slengt etter seg. Men husk at 99 % av alle bloggere legger time etter time i arbeidet, dag etter dag, uke etter uke, uten å tjene så mye som en daddel. Så når man plutselig får tilbud om et gratis produkt så er det lett å la seg rive med. Selvfølgelig takker man ja til et gratis produkt! Og DER ligger del to av problemet, for du tenkte sikkert ikke over det da jeg skrev det en gang, men jeg skrev altså gratis produkt. Men som vi alle vet, TCMN i sær: There´s no such thing as a free lunch. Alt skal skattes av og takker man ja til et produkt til en verdi av 3000 kr, gir det faktisk en negativ balanse på ca. 1000 kr. Med andre ord: Du har fortsatt ikke tjent en drue, men teknisk sett tapt penger.

“Ja men så fikk du jo et fint produkt da”, sier du kanskje. Ja, det stemmer, men hvis alt du får er fine produkter, så sitter du igjen med 0 kroner til å betjene skatten med. Altså ikke heeelt ulikt problematikken med arveavgift, der folk må selge gården de arvet for å få råd til å betale arveavgiften på gården de arvet… En slags Catch-22 om du vil.

“Ja, men rosablogger er ikke noe jobb!”, sier jo mange. Fotballspiller, sier jeg til det. Hva gjør at en fotballspiller fortjener flere titalls millioner i året i lønn for å trene, mens en hardtarbeidende rosablogger ikke får lov til å tjene til salt i maten uten å bli hengt ut på det groveste hvis hun gjør en ærlig feil, en feil som antakeligvis ganske mange andre 18-åringer også kunne gjort?

Et fall og en løsning
Så, la oss dra det i land. Hvis man ønsker å unngå skattesmeller i øst og vest, skriv følgende neste gang du får en forespørsel om å skrive et sponset innlegg:

Tusen takk for tilbudet og jeg er kjempeglad for at du liker bloggen min <sett inn: utropstegn og smilefjes. Ett av hver pleier å gjøre susen>. Hva er budsjettet deres for et slikt innlegg? Selv om jeg har kjempelyst til å skrive om produktet deres, så må jeg skatte av alle inntekter og Skatteetaten nekter å ta betalt i <sko, moteklær, mascara etc>. Håper på forståelse for dette. Ser frem til å samarbeide med dere hvis vi kommer til enighet. <ingen smilefjes eller utropstegn, avslutt litt bastant. Hold pokerfjeset>.

Hvis de svarer: Beklager, men vi betaler ikke bloggere, kan du svare: Beklager, men jeg jobber ikke gratis. Eller du kan ta oppdraget, men husk at du må skatte av det, med mindre du ønsker å få en trupp med gråspraglete herremenn på døra da. 

 

P.S. Kjære Skatteetaten: Hvis dere planlegger en visitt hit, så kom gjerne neste torsdag, så skal dere få godteri.

(Lik hvis du også vil ha 300.000 i baksmell)
(Og følg Pappahjerte på Facebook

Les også:
#Bakfasaden
Kjærlighetsredet 

Dagens tips for å slå i hjel en time

Alle småbarnsforeldre vet at med små barn i hus er ingen dager like, både på godt og vondt. Noen dager er det strålende sol, store smil og alt er gøy. Det er dagene da alt man tar i blir til gull og timene flyr av gårde som en lek. Meeeen andre dager er det stang ut fra man står opp til man treffer køya med et brak. Det er utålmodighet fra en annen verden og ingen av de gamle lekene er noe stas lenger. Uansett hva du gjør, så stemmes det ned raskere enn en kvisefjortis i stemmeskifte på Idol-audition.

På de dagene trenger man sårt et ess i ermet. Man trenger noe nytt, et stalltips så godt at det kan redde en hel dag. Vel, min venn, her skarru fårre!

Toca Hair Salon 2!

Oh yes, vi snakker her om en app som er så genial at du kunne satt en hatt på den og kalt den statsminister. Hvis barnet ditt slår seg helt vrang og alt er bare feil, Toca Hair Salon 2 er for deg, min venn! Det funker som hakka møkk her i huset i hvert fall.

Når plutten tar på seg vanskeligfjeset er det bare å slenge opp telefonen og han vil finne frem til frisørsalongen raskere enn du kan si Eyjafjallajökull. Bevis:

Og ikke bare klarer han å luske seg inn på appen uten hjelp, men her i går fant jeg jaggu et par sveiser som han var så fornøyd med at han hadde klart å ta skjermbilde av dem! Og slik ser altså pluttens to stolteste kreasjoner ut 😀

Hmmm.. hva er det dem sier? Don’t quit your day job 😛 Jeg skal ærlig innrømme at det er visse kvelder jeg har vurdert å spille Toca Hair Salon 2 selv etter at plutten har lagt seg, men heldigvis innser jeg raskt at jeg må ta meg i skjorta og oppføre meg som en voksen mann. Men når iiiingen ser på?. Toca Boca time! 😀


Jeg har for øvrig tatt meg friheten til å lage et par look-alikes mens plutten holdt på med andre ting. Klarer du å se hvilke kjendiser dette er? 😉

Og det var dagens tips for å slå i hjel en time. Prøv selv 🙂

P.S. Dette er IKKE reklame, kun en brennheit anbefaling for småbarnsforeldre som desperat er i beit for å slå i hjel litt tid på en regnværsdag.

/high five

TV-aksjonen 2013 – Bli med (sponset video)

Den norske dugnadsånden er en særegen greie, eller i hvert fall var den det en gang i tiden. Dugnad har gått fra å være ensbetydende med noe positivt og samlende, til å bli det kanskje mest forhatte ord i det norske vokabular. Dugnad.. Bare ordet kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en gjennomsnittsnordmann. Folk betaler heller 1000 kroner i unnasluntrer-gebyr, enn å tilbringe noen rolige formiddagstimer sammen med naboene. Men hvem er jeg til å være skinnhellig og dømmende? Jeg skal med hånda på Pondussamlingen si at jeg også har måttet skryte på meg en gammel idrettsskade eller to 😉 Men la oss ikke dvele ved gamle synder, for her skal du få et genialt alternativ til den tradisjonelle dugnaden:

Bli bøssebærer for årets TV-aksjon! 😀

TV-aksjon 2013 går av stabelen nå til helgen og går i år til Nasjonalforeningen for folkehelsens arbeid med demens. Les mer om TV-aksjonen og lær mer om demens her: TV-aksjonen 2013 – Bli med

Se inspirerende motivasjonsvideo her:

(Sponset video)

 

Hvorfor skal du bli bøssebærer?
Fordi dette er en brillefin anledning til å gjøre noe godt for andre, med veldig liten innsats fra deg selv. Alt du trenger å gjøre er å sette av noen timer førstkommende søndag til å stikke innom dine nærmeste naboer. Dette gir deg en unik mulighet til å ta en titt innenfor døren for å se hvordan de egentlig har det hos seg når de ikke forventer besøk. Er det egentlig så striglet og flott som sist du var der på syklubb? Er det egentlig tellekant på alle ytterjakkene i skapet på en helt vanlig søndag?

I tillegg får du enorme mengder med god karma OG jeg fikk akkurat en tekstmelding fra St. Peter som sier at han noterer en pluss i margen på alle som blir med. Det kan være greit å ha den dagen du parkerer tøflene og står ved perleporten det, tenker jeg.

“Jasså Herr Pettersen, så var det oss da. Skal vi seee… Aj aj aj, her var det mye buksevann du. Og… nei fysj, smugrøyket du i skogen bak skolen da du var 15?! Uff da, jeg tror beklageligviiiii- hei vent nå litt! Du var bøssebærer i 2013 du?! Hah, vel vel vel. De få timene der er den lureste investeringen du noensinne har gjort, min venn! Velkommen inn til en evighet i himmelriket. Grillen er varm, ølen er kald og Jesus spiller gamle Hendrixlåter i kveld. Rock on!”

Så, hva venter De på, Herr Pettersen? Bli med 🙂

P.S. Dette innlegget er i aller høyeste grad reklame for årets TV-aksjon

Om å bli far (Svar til Mona)

Dette innlegget er både en etterlengtet beretning om en meget spesiell dag, men også et svar på en kommentar jeg fikk fra Mona på Min Historie. Mona spør: “Hvorfor valgte du å få barn når motstanden var så sterk? Var det bare for å følge det som er forventet av samfunnet/familie?” Jo kjære Mona, nå skal du høre:

Det var en varm og solrik dag i juni, sommeren 2011. Jeg kom hjem etter lang dag og var sliten og lei som en sirkuselefant. Jeg hadde vært på Frognerbadet og øvd på mine ferdigheter i forkant av VM i døds. Se klipp:

 

Mørbanket og værbitt kom jeg hjem til min kjære. Jeg fikk så vidt kastet litt mat i kroppen og skrudd på tv´n, før den ble skrudd av igjen og jeg ble møtt av ?blikket?. Det første jeg tenkte var: Å gådd, hva har jeg gjort nå da?!

Men så kom det.

– Eh du…?

– Eh ja? (både tonefall og mine var overdrevent oppgitt over at tv´n var skrudd av mot min vilje).

– Eh ja… du vet det månedlige… Altså… ja, det er mulig det ikke kommer på noen måneder…

– Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?

– Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt to tester….

– Hva? To tester?

– Ja du skjønner, det skal jo komme to streker hvis man er gravid og den ene streken kom veeeldig sent. Og hvis jeg hadde vært 100 % gravid, så hadde jo den streken kommet opp veldig fort.

– O-…kei.Jammen… Hva gjør vi med det da?!, svarte jeg

(NB: Å si “Hva gjør vi med det?” til en kvinne som har gått en hel dag med sommerfugler i magen og gledet seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske og skumle hemmelighet, er om mulig, det aller dummeste man faktisk kan si. Red anm.)

– Hva gjør vi med det? Hva- gjøøør vi med det?! kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.

– Nei jeg bare. Shit… Okei, la oss bare se litt på tv, dette får vi vel diskutere senere?, sa jeg og snudde meg tilbake i sofaen. Tv´n våknet til live igjen.

Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen, innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjermen foran meg. Det var bare bilder og lyd som passerte som skyer på himmelen, det var liksom ingenting der. Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som frosset fast i tiden.

Det tok ikke mange sekundene før hjernen min innhentet forspranget igjen. Plutselig fikk jeg sjokkbeskjeden: Hva pokker er galt med dette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa, gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar seg på sin fritiiiiiåherregudjegskalbliFAR!!!!!

Deretter: Jubelskrik, klemmer, tårer, hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårer og forvirring. Kjempemasse forvirring.

Det fine med å helt uventet vente barn når man ikke på noen måte venter det, er at kroppen tar det hele med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter var jeg helt Cool McCoolpants om det hele. Det var liksom Tja, jeg skal bli far, so what?. Det var jo på ingen måte mulig for min enkle mannehjerne å forstå et dugg av situasjonen, så den sjokkskadde hjernen bare latet som om det var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøpt meg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte. Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over, det var det det var bare. Ingen grunn til panikk, bare en liten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skulle bli far, innså jeg faktisk ikke før ca. 9 måneder senere.

Så, for å konkludere: Jeg valgte aldri å bli far, det skjedde bare, som seg hør og bør. Om noe, kan man si at jeg ikke valgte livet, men livet valgte meg. Jeg hadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, bare helst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje neste år. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag så skjedde det bare og siden har jeg aldri sett tilbake <3

/high five for life

(Lik hvis du liker og Følg Pappahjerte på Facebook)

Søndagskåseri – en kropp i forandring

I dag skjedde det noe veldig rart, som fikk meg til å innse at klokka tikker og tiden flyr. Jeg er både overrasket, sjokkert og en anelse stolt.

Du tenker kanskje, “å så søtt, dette handler selvfølgelig om den lille sønnens nye fremskritt, at han har vokst en centimeter eller at favorittlua ikke passer lenger”.
Nei dessverre, det handler faktisk om meg. Om min reise fra ungdom til mann.
Om at jeg er i ferd med å bli eldre, noe som noen ganger er litt fint, andre ganger litt forvirrende. Det innså jeg vel egentlig først i dag. I dag fikk jeg nemlig virkelighetens opplysende dør slengt rett i pannebrasken. Jeg fikk det man på godt norsk kaller en “reality check”. Så hva skjedde, sier du?

Miley Cyrus.


(Bildet er lånt av Nettavisen)

Jeg er jo en markedsføringens mann, så jeg vet verdien av god PR, derfor har jeg ikke latt meg påvirke av alle hennes sprell og hyss i det siste, men viftet det bort som god PR. Dette er også grunnen til at jeg så langt har synes hennes siste låt “Wrecking Ball” har vært en relativt ålreit radiohit uten å tenke mer over alt praten om musikkvideoen. Det var inntil i dag.

Har du ikke sett musikkvideoen? La meg gi deg et raskt sammendrag:
Miley sliter tilsynelatende med kjærlighetssorg og takler disse følelsene heller dårlig. Etter 10 sekunder med nærbilde av en Frøken Cyrus som desperat prøver å presse frem en tåre, følger 3 minutter med Miley som sleiker på en slegge (ja du leste riktig), ligger og bretter seg ut på bakken i en hvit sloggi, og selvfølgelig rir kliss naken på en “wrecking ball”. Som man jo gjør når man har kjærlighetssorg.


(Bildet er lånt av Nettavisen)

Og her kommer det overraskende, for nå hadde du sikkert tenkt at jeg kom til å rakke ned på Miley og alt hun gjør, men neida. Jeg er fortsatt innforstått med at dette er et godt gammeldags PR-stunt, det er bare det atte: Det biter ikke på meg. Og da mener jeg selvfølgelig all nakenheten og de meget lite tildekte seksuelle fremstøtene i videoen. Jeg hadde tenkt til å kalle det “undertoner”, men det ville vært å overdrive noe ganske saftig. For typ 10 år siden ville denne videoen helt sikkert gjort meg så våryr at jeg hadde blitt som Odin, bikkja til min bror Christer, den gangen min Cavalier-tispe Olivia hadde løpetid og Odin ble så overtent og gira at han rett og slett bare kastet opp. (Red. anm. Det er faktisk helt sant. Han sto og peip og var helt fra seg i 10 minutter, før han til slutt kastet opp og ga opp).

Men det er da jeg innser at jeg helt sikkert må ha blitt eldre. Et eller annet sted i tidsrommet 1997-2013 må den rotløse ungdommen i meg ha pakket sakene og flyttet til en annen kropp. Kan det ha vært da jeg ble far? Ikke umulig faktisk. Jeg tror kanskje å overvære en fødsel kan ha noe med dette å gjøre (Les også: 15 tips til far på fødestua). For etter den dagen har jeg liksom fått et litt annet forhold til kvinnekroppen. Kanskje kan det forklare hvorfor jeg heller vil sitte og skrattle av menstruasjonshumoren til Tusvik & Tønne, fremfor å se en amerikansk tenåring skjende hageredskaper?


(Bildet er lånt av Nettavisen)

Jeg hadde egentlig trodd at jeg var typen som ville syntes en ridende Miley til metallkule skulle være sexy, men så… nei. Det blir liksom så altfor mye, så veldig desperat a gitt. Om det er noe jeg får lyst på i den videoen der, så er det den slegga hun slafser på, for den kunne jeg faktisk hatt bruk for.

Ved nærmere ettertanke, så hadde Miley faktisk hatt større sjanse på meg, hvis hun hadde laget en musikkvideo der hun står på kjøkkenet og lager barnemat eller rir på en tv-skjerm som viser en episode av Små Poteter. Få på deg noen klær, kle deg ut som et tacoskjell som kommer dansende mot meg. Da snakker vi! Men å ligge i bare sloggien og sleike på bruksredskaper fra boden? Nei takk. Ellers takk altså, jeg bare…

Jeg har blitt voksen nå. Jeg er er rett og slett for gammel for deg. Er jeg for gammel for å gå rundt på åpen gate og synge med påfallende gebrokken norsk:
“Krølla femtilapp yooooo” eller “Trodde du skulle få ligge med Kaaaveh”? Nix!
Er jeg for gammel for å tenne på lettkledd og skjødesløs omgang med verktøy? Tydeligvis.

Jeg er fryktelig lei for det Miley, men… sukk… det er slutt. Det er ikke bare deg, for det er så absolutt deg, men det er også meg. Jeg er ikke lenger den keitete lille kåtsekken av en kvisefjortis jeg trodde jeg fortsatt var. Jeg har blitt voksen nå.

(Lik hvis du liker og følg Pappahjerte på facebook)