Sannheten om Fantorangen, del 2

Tidligere i dag fortalte jeg om den gangen jeg møtte Fantorangen på en brun bule i en av Oslos mørkeste avkroker. Her kommer andre og siste del av interjvuet.

Ikke lest første del enda? Klikk her

Fantorangen har kommet til et mørkt kapittel i boken om sitt liv. Han spytter i bakken, selv om vi sitter inne og han smeller hånda i bordet.

– “Og der sto de. Hele elefantmannskapet. De ønsket en grådig andel av pengene for å ikke vekke direktøren. Og da jeg nektet…” han vrir litt på seg og et arr kommer til syne. Deretter fisker han frem en ny røyk og tenner den med enden av den forrige.

– “To knivstikk rett i siden og så ble jeg kastet av mens toget gikk for full maskin. Blakk, livstruende skadet og ingen anelse om hvor jeg var i verden. For å være helt ærlig med deg… Jeg var helt sikker på at det var slutten.

Siste gang jeg hadde gått stolt i manesjen og kjent lukten av nypoppet popcorn fylle den allerede tettpakkede luften inne i sirkusteltet. Jeg segnet om i et kratt like ved togsporet. Jeg husker ikke stort annet enn at jeg tenkte at drømmen var blitt et mareritt og at det kanskje var like greit at det var slutt.

Roxanne hadde dolket meg i ryggen, jeg blødde kraftig og jeg tenkte egentlig bare at jeg var glad for at teppet var i ferd med å gå ned over denne tristessen av et liv.”

Small Town Train Tracks
Licensed from: tammykayphoto / yayimages.com
 

Mens han tar seg en kunstpause for å hente seg inn, ser jeg meg om i lokalet. Støvet ligger i tykke lag på alt fra stolrygger til den ødelagte jukeboksen, og den dunkle jazzmusikken som så vidt kan høres i bakgrunnen later til å sive rett ut av veggene. Han avbryter tankerekken min.

– “Du har sett Reisen til Julestjernen? Den litt bleike filmen som går etter Askepott på julaften, vet du? Vel, det viser seg at den omreisende vogna fra filmen faktisk var ekte. De reiste rundt i hele Europa med den skranglekassa for å gjøre det hele mer autentisk og filme på spennende lokasjoner. De var på vei til nok en liten landsby, da en av regissørene hadde sett meg ligge langs toglinja. De hadde sett alt blodet og kom stormende til.

Senere samme dag våknet jeg til lukten av kammomille-te og brødskiver med brunost som de hadde tatt med fra Norge. Det var første gang jeg hørte om landet. Jeg hadde bare hørt at det var et kaldt og trist sted blant upraktiske fjell, men de fylte landet med varme. De fortalte om de glinsende fjordene, om den trollbindende fjellheimen, om Kåre Willoch og bunader.

Det hørtes ut som et eventyrland og jeg ble umiddelbart hekta. Jeg ville med, jeg måtte med. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville leve. Dagene bak i vogna var et helvete, men jeg overlevde på drømmen. Drømmen om Norge. Sårene leget seg sakte men sikkert og jeg fikk gradvis tilbake fargen i snabelen.

Men da vi endelig, etter flere uker på veien, kom til den norske grensa, ble vi selvfølgelig stoppet i tollen. Kanskje ikke så rart, for det var en veldig merkelig farkost å komme rekende med. Og stemningen om bord minnet veldig om Oktoberfest i München. Joda, de andre kom seg fint gjennom de, ingen problemer der. Faens tollbetjenter glemmer fort et par ekstra kasser med øl så snart de får litt skillemynt i lanken. Men med meg var saken en annen. Jeg mener, se på meg.”

– “Nå henger jeg ikke med,” sier jeg og løfter blikket fra notatblokka.

– “Jammen herregud a gutt, er du helt nepe? Jeg snakket jo kun tysk på den tiden, jeg hadde ikke penger til å bestikke en brødsmule og la oss si at norske tollbetjenter ikke akkurat er vennligsinnede når det kommer til dyrearter de aldri har hørt om.

Skulle trodd jeg var laget av kokain på alt oppstusset som oppsto. Jeg forsto jo lite av hva som foregikk, jeg snakket jo bare sirkustysk på den tiden, men i alle tumultene og ståheien, så forsto jeg at de mente det kunne være en fare for rikets sikkerhet å ta med sånne som meg over landegrensa… Jeg, en fare for rikets sikkerhet?! Piss meg i øret.”

Passport
Licensed from: unikpix / yayimages.com

 

– “Og hvordan kom dere så frem til en løsning på denne litt trøblete floken?” spurte jeg som en ivrig journalist.

– “Enkelt. Floken, det var meg. Så da fikk jeg et klapp på skulderen, et “lykke til kompis”, en siste bit brunost og så ble jeg sparket av kjerra. Igjen. Ingen knivstikking denne gangen da, så ting så jo bedre ut.

Så jeg begynte på nytt da. Karret meg til Stockholm og tok hver eneste snuskete bijobb jeg kunne få. Fyf… de tingene jeg gjorde for penger den gangen, bare for en slant, bare for å kjenne lukten av noen stakkars svenske kroner i lanken, bare nok til å kjøpe polarbrød og Pucko sjokolademelk. Gjør meg kvalm.”

Jeg ser på Fantorangen at historien er i ferd med å ta knekken på ham, så jeg prøver å vende samtalen over på noe positivt før han bruker snabelen som en renneløkke.

– “Men så, fortell meg litt om gjennombruddet, når det endelig løsnet!”

– “Det var aldri meningen, vet du. Hadde bare sinnssykt flaks. Møtte på en kar som kalte seg Svante, som kjente en fyr som kjente en fyr. Vipps så var jeg tilbake i showbiz. Svenskene elsket meg, kunne ikke få nok av denne lille “Röda halvan” som de kalte meg.

Jeg ble først castet for hovedrollen i Redda Joppe “död eller levande”, eller Redda Fanten, som de skulle kalle det. Men den jobben gikk jo fort dukken. De ønsket seg en kosebamse som var villig til å gjøre alle stuntene sine selv, kaste seg ned i søppelsjakter femten ganger om dagen og den type ting. I tillegg måtte jeg lære meg svensk, så de innrullerte meg i førsteklasse på en svensk barneskole.

Det ble mer enn jeg kunne takle, jeg var jo allerede nådd voksen alder for lenge siden. Sitte der med en haug dritt-, jeg mener… småunger?! Det ble dråpen. Jeg har kanskje jobbet mange år på sirkus, men det var første gangen jeg virkelig følte meg som en klovn.”

Så fort den første lønningsposen fra prøveinnspillingen var på plass, var jeg tilbake på flaska. Hele lønna ble som dugg for solen i en eneste stor rotbløyte, og før jeg visste ordet av det våknet jeg opp i bunnen av en søppelsjakt og husker ikke det spøtt.

Det viser seg at jeg hadde kommet ravende pære på filmsettet og krevd å vise hva jeg var god for. Så jeg hadde kastet meg ned i sjakta, kastet opp på meg selv og sovnet i containeren. De kalte meg en natterangler, en fyllefant og ba meg stikke før det ble trøbbel. Det var der navnet kom fra. Fantorangen, en skjemmende betegnelse jeg ga meg selv for å begrave meg i selvmedlidenhet og ynkelige unnskyldninger.”

– “Jaha, men solskinnshistorien her da? La oss fokusere litt på den.”

– “Hei kompis, er du litt enkel eller? Det er ingen solskinnshistorie her. Hvorfor tror du jeg sitter her da? Eneste grunnen til at jeg ble sendt til NRK er fordi, ja la oss bare si, husker du Sesam Stasjon? Norges kanskje mest populære serie noensinne? Vel, det skar seg. Big time. De ble gærne vet du. Sitte der oppe innelåst på en nedlagt togstasjon og jobbe for knapper og glansbilder dag ut og dag inn.

Du ser sjokkert ut, men husker du Max Mekker? Hvor stor var ikke han da? Han var Norges svar på Justin Bieber i sin tid, men så plutselig var han vekk. Ingen spin-off serie, ingen lekedukker, ikke en dritt. Åh gutt, jeg kunne fortalt deg et par historier om hva som skjedde på den stasjonen der, men jeg tror ikke du har det i deg. Det vil få magen din til å vrenge seg.”

Plutselig reiser han seg opp for å gå, midt i praten, nå som alt begynte å falle på plass.

Smoker
Licensed from: friday / yayimages.com
 

– “Nei gutt, det var nok bare flaks for meg at de trengte et nytt ansikt utad, og det brennkvikt. Jeg ble kjøpt opp for noen aksjer i statskanalen og sendt rett på Tyrili. Hadde noen helt fantastiske dager sammen med Jokke, og kom meg på beina. Ble kvitt alle uvanene og fikk gløden tilbake. NRK er et bra sted å jobbe mann, de respekterer deg, lar deg bruke ideene dine. Og jeg kommer aldri til å vende dem ryggen etter hva de gjorde for Eddie.”

– “Eddie? Hva gjorde de for Eddie?”

– “La oss bare si at min historie… Min historie er ingenting sammenlignet med det helvete Eddie har vært gjennom. Du tror du har sett skrekkfilmer, men det er ingenting.”

– “Oj, det skulle jeg likt å hørt. Men så fint, altså… Jeg mener… aldri så vondt at det ikke er godt for noe eller hva?”

– “Smella på ræ. Se rundt deg gutt, har du sett noen andre Fantoranger noe sted? Nei. Har du noensinne hørt om noen andre som meg? Nei. Jeg er et voksent dyr nå, jeg er den siste av mitt folk. Mine forfedre og hele vår historie vil dø med meg. Før var vi mange, stolte og folk elsket oss. Nå er vi bare meg, og jeg, jeg er en løgn.”

– “Men okei, t- takk for praten da Herr Fantorang. Og og… og ja, jeg håper du får en snibel snabel sn-“

Døren smeller i ansiktet på meg før jeg rekker å avslutte min meget pinlige smiskeregle. Utenfor passerer han vinduet som en vind og med ett er han borte. Ikke til å se snurten av noe sted.

Så ble det ikke helt som jeg trodde, dette intervjuet. Så var han ikke det søte lille kosedyret med den pipete stemmen som vi alle elsker så høyt, han var så ufattelig mye mer. Så rik på livskunnskap, så værbitt av motvind og tynget ned av livets urettferdigheter.

Han var i sann en mann å respektere, et dyr blant dyr og en overlever av rang. Han var uten tvil verdens beste Fantorang.


(skjermbilde: nrksuper.no)
 

/ Likte du dette? Kom gjerne med forslag til andre jeg kan intervjue 🙂

Sannheten om Fantorangen, del 1

Jeg har skrevet mye rart på bloggen oppigjennom, men denne teksten er nok noe av det rareste. Og da jeg våknet i dag tidlig, følte jeg at det var på høy tid med en ønskereprise til glede for nye lesere og gamle kjenninger 🙂

Jeg befinner meg utenfor et lokale jeg aldri har hørt om før. “Stedet” blir det kalt. I hvert fall tror jeg det er her, jeg ble bare fortalt å møte opp her i dag kl. 14.00. Det var i det hele tatt en veldig rar melding. Jeg lå på sofaen og så på tv, da det plutselig tikket inn en melding på telefonen.

 

 

Lite skjønte jeg da jeg prøvde å ringe tilbake. Fikk bare en beskjed om at nummeret ikke var i bruk. Så her står jeg. Klokken er 13.58, jeg burde vært på jobb, men har tatt toget helt inn til Oslo for å møte noen jeg ikke kjenner, på et sted som angivelig ikke finnes.

Det tok meg nemlig flere timer i går kveld for å spore opp dette “Stedet”. Jeg hadde egentlig tenkt til å avlyse hele avtalen, helt til jeg så at “Stedet” hadde vært en fasjonabel møteplass for fintfolk en gang i tiden, men som nå tilsynelatende skulle være stengt. Jeg prøvde å ringe nummeret som sto på nettsidene, men heller ikke der var det svar å få. Ingen anbefalinger, ingen oppdaterte kart, ingenting. Det trigget nysgjerrigheten min.

Jeg åpner opp de knirkete dobbeltdørene og en støysky treffer meg i ansiktet idet den flykter ut i dagslyset. På innsiden er det mørkt, kaldt og rått. Et hint av mugg ligger i luften. Alle stolene står stablet på bordene med beina i været. Stedet er utvilsomt stengt, men likevel ser jeg til min forskrekkelse at det står en mann i baren.

Baren er like storslått som den er usannsynlig, med gamle jakttrofeer på veggene og askebeger i marmor langs disken. Det føles plutselig som om jeg har spasert rett inn i en gammel western-film.

– “Hei, jeg har blitt fortalt -“

Bartenderen løfter blikket uinteressert og nikker i retning av lokalets mørkeste hjørne. Og der ser jeg ham. Halvveis skjult av skyggene sitter han rolig som en statue. Det eneste tegnet til liv er den oransje gloen fra sigaretten han balanserer mellom leppene.

 

(Depositphotos/NRK)
 

– “Jeg vet hvem du er, sett deg ned.” Med ett blir jeg plutselig veldig nervøs. Det er noe med hele settingen.

– “Jaha, så du er Pappahjerte ja. “Når Fantorangen prater, lytter folket. Men er det nusselige snabeldyret egentlig en ondsinnet ulv i fåreklær?””, han leser sitater hentet fra bloggen min på en lapp.

– “Altså, jeg skjønner jo at det høres litt ille ut når du tar det sånn helt ut av sammenhengen da, det var jo aldri meningen å-“

– “Slapp av kompis, jeg er ikke her for å ta deg, jeg ønsker å utfordre deg. Du sier du skriver ærlige tekster, men tør du å fortelle hele sannheten? Ta et blikk bak kulissene, åpne en lukket dør og beskrive hva du ser?”

– “Nå henger jeg ikke helt med..” svarer jeg.

Akkurat da kommer bartenderen bort til oss og setter frem to glass. Jeg kjenner igjen formen på glassene, men blir litt overrasket. Jeg trodde ikke… Jeg ser bort på min mystiske bordkavaler og han svarer med å heve et øyebryn, ta et trekk av sigaretten og sakte blåse røyken ut av snabelen i en jevn stråle.

– “On the rocks, takk.”

 

 

Han starter å prate før jeg rekker å ta frem notatblokka, er ikke så opptatt av detaljene.

– “Der kleine, rote elefant. Det var det de kalte meg, hadde ikke et navn en gang. Jeg skal si deg det Peter, at de årene der.. wow. Jobbe rundt klokka dag inn og dag ut, konstant være på reisefot, aldri vite hvilket land du våknet i, se livet passere som en togtur. Det var litt av et liv. Selve jobben var et helvete, aldri la noen innbille deg noe annet, et rent helvete, men festene, damene, rusen av å kjenne når alt stemte. Wow. Det var litt av et liv.”

Han fortsetter å fortelle meg om sin bakgrunn som en liten, rød elefant som herjet Europa med en tysk sirkustrupp på starten av 90-tallet. Han forteller meg om hardkjøret som nesten tok knekken på ham, om den usunne livsstilen og sirkusdirektøren som strakk strikken så langt at den en dag røyk.

– “Til slutt gikk det ikke mer, jeg var tom. Etter 15 år på veien med show og fester hver eneste dag, møtte jeg veggen. Jeg prøvde å si det til Hans, den kladdfete sirkusdirektøren som tjente seg stinn både her og der på vårt harde arbeid. Han ga meg en lusing og sa at han aldri ville høre fra meg igjen, at jeg hadde en jobb å gjøre og at jeg aldri kom til å bli noe mer enn en ubetydelig, liten elefant.

Han spyttet etter meg, fikk meg til å føle meg som dritt under skoa. Jeg hadde tenkt til å slå tilbake, men jeg hadde ikke krefter. Orket ikke løfte hendene for å forsvare meg, enda mindre å rette et slag tilbake. Det var da jeg bestemte meg for å bryte med “familien”.

En kveld mens vi turet på toget oppover mot Rotterdam, lå jeg med øynene lukket men sinnet åpent. Jeg hadde forlatt festen tidlig og sa jeg hadde spist noe dårlig rosenkål, men egentlig hadde jeg bare brukt tiden til å gjøre meg klar. Jeg kunne aldri klart det uten Roxanne. Hun var en av damene på sminken og en av mine jenter. Heldigvis hadde hun også et godt forhold til sirkusdirektøren.

En liten brusetablett i drinken hans den kvelden var alt som skulle til for at han sovnet litt tidligere enn vanlig, slik at jeg fikk smettet inn takluka og hentet en liten slant med penger fra kassa. Det var ikke mye, for de store kronene var låst inne i safen, men det var alt vi hadde solgt av sukkerspinn på en helg og det var nok til å holde meg levende en god stund. Trodde jeg..”

Han tar seg en kunstpause for å rette litt på stemmebåndet. Så skyller han ned en voksen klunk med whiskey, før han tenner den ene røyken med en annen og med et hint av nervøs vibrato i stemmen fortsetter han på historien.

– “Roxanne, den troløse hora, hadde hatt et godt øye til ganske mange viste det seg, for da jeg kom ut fra Hans´ private kupé…”

 

 

/ Lik hvis du vil lese fortsettelsen…

Den rare sviskedebatten

I helgen skjedde det noe rart på bloggen. For mens jeg var ute og feiret bryllup, var jeg lykkelig uvitende om den rare debatten som tok form i kommentarfeltet på bloggen. For på fredag skrev jeg et innlegg om at jeg hadde bakt en utsøkt sviskekake til bryllupet. Dette på brudeparets bestilling.

Jeg synes det var litt rart da den første negative kommentaren kom inn, for noen skrev at de synes det hørtes rart ut med en sviskekake i et bryllup. Jeg tenkte ikke stort mer over det, men så kommer jeg tilbake etter helgen og ser at det er flere som har hengt seg på. Frem og tilbake i kommentarfeltet, og jaggu har jeg ikke fått et par snapper om det også.

For som noen skriver: “Alle vet jo at svisker er lakserende! Hvordan går det an å servere noe sånt i et bryllup?!”

Woman using toilet in morning

Jeg vet ikke om det egentlig er verdig et eget innlegg, jeg synes bare det var så utrolig festlig at jeg må kommentere det. Ja, svisker er lakserende. Det er de aller fleste sukkerfrie pastiller også. Og tyggis. Og kaffe. Og rosiner. Og ganske mye annet.

Det er visstnok spesielt sukkeralkoholer som ersatter sukker i sukkerfrie produkter som gir lakserende effekt, men også svisker og kaffe er kjent for å lage party i magen.

Men som med veldig mye annet er det her snakk om et mengdespørsmål. For som det heter: “The dose makes the poison” eller “Mengden skaper giften” på norsk (fritt oversatt av yours truly). Hvis du drikker 1 liter kaffe på styrten vil du ganske sikkert bli litt ufin i magen, på samme måte som hvis du spiser en dunk med svisker eller en boks med pastiller.

Grunnen til at jeg tok en råsjanse på å bake en kake som inneholdt svisker, var fordi jeg regner med at folk flest ikke glefser i seg en hel kake alene når de ankommer kakebordet i et bryllup. Om man derimot skulle gjøre det, er man en grådig kakeslamp og er velfortjent en mage i ulage utover kvelden 😉

Så min spådom er at du trygt kan forsyne deg av et utsøkt stykke sviskekake om du noensinne skulle komme over det. Sviskekake bakt med ekte sukker fremfor sukkererstatninger burde ikke være spesielt mer lakserende enn en kake bakt med sukrin for eksempel. Dessuten smaker den helt fantastisk!

Nå er jo jeg en kakesmule inhabil, men jeg synes i hvert fall den er helt nyyyydelig 🙂


 

/ Make sviskekake, not war

Det fineste bildet jeg har sett

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å poste flere innlegg om bryllupet i helgen, men det var frem til jeg så dette bildet.

Det er noe med lykken, gleden og kjærligheten i smilene deres som får hele bildet til å gløde, og jeg synes det er så fantastisk fint! ♥
 


(Foto: Mona Moe Machava)

 

/ Er det rart man blir litt forelsket i brudeparet på den store dagen? ♥

“The trappegrind”

Hvem har sagt at det bare er barn som har behov for en trappegrind? 😉

For i dag tidlig sto jeg nede i gangen og ventet på at lillesnuppa skulle komme ned. Hun hadde vært oppe for å hente en strømpebukse til å ha med i barnehagen og pappa sto nede og trippet med bilnøklene i hånden.

Og mens hun stabbet seg nedover stolt og kry med strømpebuksa i den ene hånda, ble jeg stående og studere henne for første gang på en stund. Hvordan hun jobbet seg nedover helt uten problemer og tok de siste trappetrinnene uten engang å holde seg i rekkverket.

Denne lille skapningen som for inntil bare noen dager siden ikke var stort mer enn en liten bylt av en baby, allerede en stor skapning som kommer seg opp og ned og frem i livet. Brått innså jeg også noe annet: Trappegrinda. Hvorfor i all verden har vi den fortsatt? Ikke bare den forsåvidt, men de, for vi har jo trappegrind både oppe og nede.

Hvor lenge har de egentlig stått der og støvet ned helt uten å tjene sitt egentlige formål? De ble raskt montert da vi flyttet hit for rundt 4 år siden og har siden da tjent sin plikt som utkastere fra det farlige trappeområdet.

Men lillesnuppa er snart tre og storebrorsan er fem og et halvt, vi trenger virkelig ikke doble trappegrinder lenger!

Tenkte jeg..

Og skulle akkurat til å finne frem skrutrekker, da det slo meg: Barna trenger dem kanskje ikke lenger, men de voksne derimot.. For de er jo veldig kjekke å henge klær på, da!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har tidligere skrevet om “The Chair”, altså den stolen vi alle har i huset som ikke tjener noe annet formål enn å samle på seg mest mulig klær. Gjerne “nesten-rene” klær man tenker å bruke senere. Eller bare rot.

Det er ikke bare snakk om stoler forresten, for takket være kommentarer fra dere vet jeg at det er flere enn oss som blant annet opererer med “The badekar”, “The treningsbag”, “The sofa”, “The varmtvannsbereder” og noen har også gått for full fallitterklæring og påberopt seg “The hus”.

barna kan kanskje klare å komme seg opp og ned trappa alene, men jeg er ikke villig til å sparke ut “The trappegrind” riktig enda, for bedre garderobeskap skal du lete lenge etter 😉


The chair
 


The badekar
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
The trappegrind
 

* Følg Trappegrindhjerte på Facebook *

Les også: “The Chair”
.. og oppfølgingsinnlegget: “The humor”

Barne-tv og smuler i senga

God idé med TV på soverommet? I dag fikk vi endelig svar!

Det er snart gått en måned siden Christina spurte sine lesere om det var en god eller dårlig idé å sette en TV på det nyoppsuddede soverommet. For vi tenkte det kunne passe bra når man vil se en tv-serie om kvelden, eller for å kjøpe seg tid ved å fyre av en film til barna om morgenen mens mamma og pappa sniker til seg en ekstra halvtime på puta.

Men til nå har den bare stått der og samlet støv. Når vi endelig får somlet oss til å se Game of Thrones gjør vi det nede i stua, og når barna våkner litt før oss sniker de heller til seg en mobil eller nettbrett.

Nå er ikke en liten måned veldig lang tid, men det begynte å føles som at tv-en ikke kom til å gjøre nytte for seg likevel. Men det var frem til i kveld!

For mens jeg var inne på badet med barna for å bade vekk sand og yoghurt, kom Christina plutselig opp med en idé. Kanskje vi skulle tatt kveldsmaten på senga? Nistepakkene barna egentlig skulle fått tidligere i dag hadde vi glemt hjemme, så hvorfor ikke bare bære dem med seg opp på senga og servere som kveldsmat på senga?

Først var jeg skeptisk. Barn er noen rare rutinedyr, så jeg tenkte de kom til å ønske å spise nede i stua som vanlig. Men oh no: De elsket det! Sitte lent mot veggen med en varm dyne over seg og en stor pute i ryggen, mens man nyter en matbit og ser på barne-tv. Dette ga også oss voksne en gylden anledning til å strekke på beina, nyte tiden sammen med dem og bare være sammen.

4 komplette sett med tottelotter som lå og dunet mens kveldsmaten sakte ble knasket vekk.

Vi har ikke lagt opp for tv-signaler på rommet, så mamma styrte showet fra mobilen (via chromecast) og valgte programmer etter barnas befaling. Og det var så utrolig koselig! Til vanlig kan kveldsmat være litt så som så mens barna flyr rundt og helst vil gjøre andre ting, men i kveld lå de bare og storkoste seg helt til det var tid for bysselalle.

Og da hadde pappa innerst i kroken vært merkverdig stille og sovet en god stund allerede 😉

/ Hipp hurra for nye rutiner!

Jubelbrus og Macarena

For en helg. For en helt fantastisk helg!

For i helgen var det endelig duket for bryllupet til Christinas lillesøster og kjæresten mannen.

Den eneste baksiden er at akkurat nå er jeg helt tom. Christina og jeg har et ord for det der: “Leirskolefølelsen”. Når alle har dratt hjem og festen er slutt. Når du sitter alene i sofaen med et falmende ekko av en stormende fest i hodet og du kjenner på et ubeskrivelig savn som gjør deg litt trist og rar. Da vet du at du har hatt det fantastisk. For helgens bryllupsfest var en berusende gledesrus fra ende til annen.

Helt fra vi reiste fra den stivpyntede låven på fredag kveld i hver vår forloverbil for å tilbringe kvelden med vår respektive halvpart av brudeparet, til den fantastiske feiringen på lørdag. Det har vært så gøy og en magisk reise.

Og jeg vet ikke om det er alle følelsene som leder opp til en sånn dag, følelseseksplosjonen som er et bryllup eller de påfølgende konsekvensene av å danse macarena klokken tre om natten, men i dag, som i går, er jeg bare så ubeskrivelig mollstemt. Dessuten har jeg mistet stemmen. Jeg tror Jahn Teigen får ta på seg skylden for den der. Hvem hadde visst at “Optimist” skulle vise seg å være verdens beste sang!

Og en annen ting, selv om det sikkert kommer til å høres ganske rart ut, så savner jeg brudeparet. For i prosessen med å være deres forlovere har vi liksom kommet dem så nære. Vi har blitt kjent med deres venner og kommet under huden på dem. Og nå som de har reist til den andre siden av kloden for å tilbringe noen uker i paradis, kjenner jeg at jeg savner dem. Ikke for å skryte eller noe, men det må da i hvert fall bety at de valgte rett forlover 😉

Selv om jeg vet at det sikkert hadde vært fint å legge ut endel bilder, så har jeg ikke så veldig lyst, for jeg vil ikke prege andres oppfatning av deres store dag med bare et lite knippe bilder som ikke viser helheten. Litt som å prøve å gjenfortelle en vits man har hørt på et stand-up-show eller beskrive plottet i en fantastisk film.

Men her er et bilde av brudgommen som “dabber” på vei inn i kirken og jeg synes vel egentlig det sier mer enn nok 😀


 

Tusen takk for en fantastisk helg ♥

/ Jeg vet det går braaaaa til sist 🙂

Kakekaos og bryllupskalas

Jeg beklager allerede nært forestående pappahumor, men denne kaka tar virkelig kaka!

For i morgen er det bryllup, så i dag har jeg bakt min verdensberømte sviskekake!

Ok da, så er den vel egentlig ikke min.

Ikke er den verdensberømt heller..

Men den er sinnssykt god og har blitt vanvittig populær ved tidligere anledninger. Dessuten har jeg tweaket litt på oppskriften, så på sett og vis er den liksom litt min. Så da brudeparet ydmykt spurte om ikke yours truly kunne tenke seg å bake litt til bryllupsdagen, kunne jeg ikke være gladere for å sveive igang sviskemaskineriet som har rørt en nasjon og blitt hyllet fra Linköping til Laos.

Men det tar tid, så akkurat nå sitter jeg og svetter i en vaskehall med fattern, med macen på fanget og minst en time bak skjema. Eller to. Kaken er klar, men skjorta henger ustrøket på kleshenger´n, bagen er upakket, kort er uskrevet og alt er egentlig ganske kaotisk i det pappahjertenske hjem. Som vanlig. Men det ordner seg. Fortsatt tid å gjøre det på.

Og hey, hvem bryr seg vel om en skrukkete skjorte så lenge kaka smaker 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når far kokkelerer står kjøkkenet på hodet.
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hold for ørene når fattern skiller plommer og hvitte 😉 #tålmodighetsprøve
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ekte proffer bruker ekte vanilje 😉
 


Eggedosistest bestått!
 

Psssssst! Har du lyst til å lage tidenes kanskje beste kake?

Oppskriften finner du her –> “Sviskekake som smelter i fleisen”

/ I morgen smeller det 😀

Det begynner å lukte bryllup!

Med bare to dager igjen til den store festen, begynner det virkelig å kile i magen!

For lillesøsteren til Christina skal giftes bort til en slubbert fra Oslo, og jeg gleder meg så vanvittig! Og det er rart egentlig, for jeg pleier ikke å bli så veldig engasjert i slike ting, men med dette bryllupet er det noe helt annet.

Kanskje fordi det er snakk om familie og gode venner i samme slengen, og fordi Christina og jeg i tillegg har fått æren av å være forlovere. Uansett hva det er, sommerfuglene har for alvor gjort sitt inntog.

I over et år har vi gått og gledet oss, men bare bare timer igjen begynner det for alvor å lukte bryllup. I dag har jeg blant annet vært med til lokalet for å bære, flytte, rydde og fikse. Og som en uorganisert og generelt ganske rotete type, må jeg bare ta av meg hatten for folk som klarer å organisere noe så stort helt uten å svette.

Et gigantisk lokale som skal pimpes fra topp til bunn, mat, drikke, bord, stoler, pynt, tjafs og kake til 80 stykker! Alt må være planlagt, timet og tilrettelagt. Alt må være tenkt på, alt må være klart. Og det er det! Ned til hver minste skrue og jeg blir bare så sykt imponert. Selv blir jeg svimmel hvis jeg trenger to ulike skrutrekkere for å sette sammen ett IKEA-skap.

Og mens jeg sto der i dag og flyttet brus og øl fra A til B, slo det meg: Hva med et OL? Bare tenk hvilke vanvittige forberedelser som må til for å organisere noe sånt?!

– “Tjaaa, skal vi see. Vi kommer til å trenge 900 000 kneippbrød, 3 millioner liter melk og dessuten en skøytebane. Åh, vi har ikke noen skøytebane? Vel vel, så får vi bare bygge et gigantisk vikingskip, snu det opp ned og stå på skøyter inni der da”.

Altså, det er helt vilt. Bare tanken gjør meg uvel.

Men nå må jeg legge vekk macen og jobbe med talen, for jeg er selvfølgelig langt ifra ferdig. Dessuten sitter jeg i stram beredksap og bare venter på telefonen om at jeg må fise ut til lokalet for å løfte, fikse, skru eller dytte, slik at alt kommer på plass i tide. Som det selvfølgelig kommer til å gjøre når man har et brudepar som har tatt høyde for alt fra lett bris til syndeflod.

Godt det ikke er jeg som skal gifte meg. Da hadde ikke lokalene vært klare før en god stund etter at takkekortene skulle vært sendt ut 😉


Ett stykk ukomfortabel pappablogger i kliss nye filler 😉
 


Vi starter med det viktigste når lokalet skal pimpes 😉
 

/ Hipp hurra for kjærligheten! 🙂

Bein i nesa og store baller

Jeg sitter i sofaen og går gjennom bilder på kameraet. Blar meg forbi barn og trampoline, hund og mat. Så stopper jeg plutselig ved et bilde og bryter ut i latter.

Et grusomt nærbilde av Christina med halve ansiktet oppi et tacoskjell. Kameralinsa helt oppi nesa og øynene i vidvinkel.

Det er uten tvil det dårligste, minst flatterende bildet jeg har sett av henne på en god stund. Typisk et sånt bilde man sletter uten å tenke seg om.

Men hun spiser taco da. Og jeg sitter og skriver på en sak om å spise taco. Så jeg spør, bare på tull og for å se reaksjonen hennes:

– “Er det greit at jeg bruker dette som toppbildet i en sak på bloggen?”

Hun ser på bildet og vrir seg vekk i avsky. Så humrer hun og ler, mens hun rister oppgitt på hodet. Så ser hun tilbake på skjermen, løfter raskt på skuldrene og sier:

– “Æh, hvorfor ikke. Kjør på.”

Jeg blir bare sittende og blunke. Hæ? Skal du bare løfte nonchalant på skuldrene og gi tommel opp for dette?!

Hvor mange damer kunne gjort det egentlig? Gladelig la deg poste det absolutt dårligste bilde du har tatt av dem på en 4-5 år?

Og det var da jeg innså det: Den dama der har baller. Bein i nesa og store baller. Ikke bokstavelig talt heldigvis, men i overført betydning har hun steiner på størrelse med et lite fylke. Og det synes jeg er så kult! For det er en sjelden egenskap det å ikke være redd for å by på seg selv og være selvironisk. Tørre å være usminket, bare være seg selv.

Det høres jo banalt enkelt ut, men i en mediehverdag preget av kropper operert og retusjert herfra til månen og tilbake, er det helt naturlige, det ekte, det uperfekte, en mangelvare.

Sjelden du ser folk legge ut det desidert dårligste bilde av seg selv på facebook. For man vil jo gjerne fremstå best mulig. Gjerne litt bedre enn man egentlig er. I hvert fall ikke dårligere. I hvert fall ikke med halve fjeset begravd i et tacoskjell. Folk flest gjør ikke sånt. Christina gjør sånt.

Og derfor digger jeg den dama 😀

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/  Bein i nesa og store baller