Påskekrim, del 5 av 6: Kroken på døra

Hunden Charlie hadde i løpet av sine 8 år på planeten rukket å gjøre så mangt. Han hadde vært med på mange flotte turer rundt om i landet og høydepunktet var kanskje da han fikk stikke snuta over ripa da de var på tur med hurtigruta. Den friske havbrisen hadde fylt lungene med en livsglede så intens at han nesten hadde logret av seg halen. Maten hadde dessverre vært et trist kapittel hele livet. Han hadde aldri helt klart å like smaken av tørrfôr, men like fullt fikk han det dag etter dag etter dag. Selv når det luktet spennende krydder fra alle verdens hjørner i hele huset, måtte han ta til takke med de knusktørre kulene. Men nå hadde han altså tisset på sin siste flaggstang og bjeffet på sin siste postmann. Han var død. Det siste han hadde sett var en gjenstand som kom i voldsom fart rett mot ham og deretter var det svart herfra til evigheten.

Jakten på en hundemorder

I panikken som fulgte, ble Frank sendt løpende ut på det litt uvanlige ærend å saumfare hele hotellet i jakt på en mistenkelig type man typisk ville forventet at kunne drept en hund i kaldt blod. Hva han lette etter visste han virkelig ikke, men han lette like fullt innstendig og helhjertet. Da han var ferdig med førsteetasje, fortsatte han videre. Mens han snuste rundt i sin egen etasje så han det nygifte ekteparet Svendsen-Hansen som hadde en viltert gestikulerende krangel med Tormod Nilsen. De pekte mot gangen, viftet ut og inn med armene, viste vei fra gangen mot døra til Tormod og slo oppgitt ut med armene. Frank antok at det betød noe, men det så også ut som at Tormod ikke lot affektere i nevneverdig grad. De skilte lag og forsvant av gårde, sikkert også de engasjert i letingen etter hundemorderen.

Da han var ferdig med de to første etasjene løp Frank i fullt firsprang opp trappen til tredjeetasje, men ble brått stoppet midt i spranget. Der sto hun igjen. Den vakre Anette. Hun var i ført det samme som tidligere på kvelden, men personligheten var en helt annen enn da han møtte henne første gangen. Hun ålet seg raskt innpå ham og tok rundt ham. Han kjente lukten av parfymen hennes. Hun luktet som en søtlig blanding av karamell og lavendel. Hun sto presset helt inntil ham og de store øynene stirret rett inn i sjelen hans. Han holdt på å la seg rive med av øyeblikket, men så husket han Tormods høylytte advarsel. Han dyttet henne varsomt tilbake.

– Jeg beklager, men… jeg kan virkelig ikke. Det, ja nei jeg kjenner deg jo ikke en gang, jeg vet ikke hvem du er eller hva du Å HERREGUD, jeg er jo faktisk gift og har en sønn!

Frank hadde akkurat fått en smekk av virkeligheten rett i ansiktet og innså midtveis i setningen at han faktisk hadde et liv og en hverdag utenom dette rare eventyret.

– Men… elsker du meg ikke?

– ELSKER? Hooold your horses her frøken. Elsker er et rimelig sterkt ord? Jeg, jeg… jeg skal ærlig innrømme at du nok er det vakreste vesen jeg noensinne har sett, men-

– Men hva da?

Kvinnen gjorde skummelt store øyne og stirret intenst på ham.

– Men… jeg kan ikke møte deg mer. Du må bare rett og slett fordufte, skjønner du? Du er for farlig for meg.

– Men –

– Jeg er lei for det. Adjø.

Svarte Frank raskt før han løp videre.

Hadde han virkelig sagt “adjø”? Jaja, han hadde måttet kvitte seg med henne før han ble forelsket. Det var rart å si det men han visste at det stemte. Og da var det bare å kutte henne løs før det gikk for langt. Kaste henne ut vinduet som gårsdagens avis. Nok om det, nå var det å søke høyt og lavt for å finne en hundehatende kjæledyrsmorder før han rakk å stikke av eller gjemme seg.

Men det var bare å gi opp. Etter å ha løpt rundt som en ilter blodhund i nok en time og vendt på hver en stein, hadde han fortsatt ikke klart å finne så mye som en tøddel av mistenkelig type noe sted. Han hadde sett gjennom hele hotellet, lyst gjennom nedstøvete loftsboder og tørrlagte ølkjellere. Han visste jo strengt tatt ikke hva han forventet å finne, for det var meget lite sannsynlig at noen ville dukke opp og presentere seg som den skyldige helt uten videre og Frank hadde i hvert fall ikke tenkt til å utgi seg for å være etterforsker, så til slutt ga han opp. Han så på klokken og innså at det uansett var på tide å prøve å få seg litt søvn, selv om det kanskje ville vise seg å bli et ørlite problem etter at han først var blitt truet på livet av en trigger happy skiskytter. Dessuten var det en iskald hundemorder på frifot. Og dessuten knurret magen som en gammel Volvo Amazon som ingen hadde unnet en dråpe olje på evigheter.

Mens han sto utenfor døren til sitt eget hotellrom og jobbet med å få nøkkelen ut av lomma, hørte han et lite klikk bak seg. Han snudde seg rundt og ut av rom 204 dukket hodet til Tormod opp.

– Ah Frank, akkurat den mannen jeg lette etter. Hvordan gikk letingen forresten?

– Å du vet. Lete etter noen uten kriterier eller mistanke. Det kan jo være hvem som helst. Du da?

– Nei du vet, samme her. Jeg ga opp relativt kjapt.

– Var det det hvetebrødsparet i 202 var så hissige for eller? Jeg så dere stå i gangen og krangle i stad.

– Å det… nei, det… Samme det, Frank, hør her: Jeg beklager for i stad, jeg… Ja, jeg vet ikke hva som gikk av meg, men jeg ble bare så oppjaget og ja, beklager.

– Ikke noe problem Tormod og jeg har snakket med henne nå, så det er ikke noe problem lenger.

– Jasså ja, så du mener det altså? Det var rart.

– Hva da?

– Nei altså, etter at jeg stakk fra matsalen så gikk jeg opp til Anette for å ta en alvorsprat med henne, men hun kunne fortelle meg at hun har holdt sengen i hele dag.

– Hva?

– Ja, hun skjønte ikke bæret av hva jeg snakket om, for hun mente at hun aldri har møtt deg og bare holdt sengen siden vi kom hit. Som sagt, hun er i rimelig dårlig stand, så jeg kunne ikke helt forstå det selv.

– Men… Ok, jeg tror jeg forstår hva som har skjedd. Hun er helt sikkert bare trist og lei seg etter at jeg avfeide henne tidligere. La meg snakke med henne.

– Nei Frank, jeg tror ikke det. Hun sover nå og er helt utslitt stakkar. Dessuten ser hun ut som et vrak for tiden, så det hadde hun nok ikke tillatt uansett. Du skjønner, alle medikamentene hun tar for tiden har ført til… hva skal man si… Hvis hun grer håret, så ser det ut som en hel bikkje sitter fast i kammen da, for å si det mildt.

– HVA?! Jammen…

– Er du helt sikker på at det i det hele tatt var Anette du snakket med, Frank?

– Ja… eller… nei?

– Okei, hvilken hårfarge hadde hun da?

– Mørk og mørke øyne, selvfølgelig. Akkurat som deg.

– Hah! Der har du svaret. Jeg har hår og øyne etter fattern, Anette arvet mamma sitt oppsett. Lyst hår, blå øyne. Så, tja da bor det vel en annen Anette på hotellet da. Men okei, da var i hvert fall den saken ute av verden. For en merkelig greie… okei Frank, sov godt a. Det tror jeg du trenger.

Frank ble stående og måpe. Jenta som inntil for fem sekunder siden hadde vært forbuden frukt, skulle altså vise seg å være en luftspeiling. Men hvordan og… hvem? Han gikk tilbake til sin egen dør med måpende munn, låste seg inn og begynte på kveldsstellet mens hjernen prøvde å kalkulere all informasjonen som hadde blitt dyttet inn i den i løpet av kvelden. Det gikk særdeles dårlig og han innså at det eneste han kunne gjøre var å komme seg til sengs og få seg en god natts søvn. En whiskyklunk, to marsipanpølser, tre never med peanøtter og en runde med tannbørsten senere, var han stappet inn under dyna og sov som en liten grisunge.

Han våknet midt på natten av en merkverdig knirkelyd. Som om han plutselig var ute på en båt. Han tenkte at han helt sikkert hadde drømt det og lukket bare øynene igjen. Men før han rakk å sovne så knirket det igjen. Han tenkte på hva det kunne være for en lyd, men kom ikke opp med noe fornuftig svar. Han visste at vinduet sto på gløtt, men ute var det lite vind i kastene, nærmest vindstille og lyden kom uansett ikke fra den kanten av rommet. Noen få strakser senere og det knirket igjen. Det hørtes fortsatt ut som tauverk som gnisset mot treverk, som på en båt. Han blunket noen ganger og gnikket søvnen ut av øynene. Han så seg om, men rommet var bekmørkt. Han snudde seg for å skru på lyset som sto på nattbordet og i det lysstrålene bredte om seg, så han umiddelbart noe i øyekroken. Han kastet hodet til side og der var hun. Den vakre kvinnen. Med det lille unntaket av at det mørket håret som tidligere hadde snirklet seg vakkert ned langs hodet, nå hang livløst ned mot bakken. De mørke øynene som hadde skjult alle verdenshavenes mystikk, var grå og tapt i evigheten. Den spenstige kroppen som hadde pirret hans nysgjerrighet hang slapp og livløst som et kjøttstykke på slakteriet. Det knirket igjen og han så repet som var festet til takbjelken. Lyden var kvinnen som vaiet i vinden.

 

 

(Følg med i den spennende og avsluttende episoden av Høyfjellshotellet i morgen. Og du, hvis du liker mitt improviserte påskeepos, del det med gode venner. Gratis krim a gitt! Det er ikke verst ;))

/high five

Påskekrim, del 4 av 6: Farlig flørt

Det var en mildt sagt prekær situasjon som hadde oppstått på det ellers så rolige høyfjellshotellet.

6 personer og hunden Charlie var blitt tatt på fersk gjerning i det de brøt seg inn på et hotellrom og nå sto de plutselig rett i skuddlinjen til en bevæpnet langrennsløper og antatt morder. Samtlige holdt pusten og turte ikke så mye som å blunke. Selv Charlie kjempet mot et instinktivt bjeff han egentlig ønsket å formidle. Med et ladd våpen rettet mot flokken følte ikke Espen Svendsen-Hansen at det var nødvendig å skrike og skape unødvendig mye ståhei, så han ytret sitt budskap kontrollert og sindig med stoisk ro.

– Hvem er dere og hva gjør dere på vårt rom?

– Nei hør her-

Det var Herr Nepeland som prøvde seg, men han ble avbrutt av en mental ballong som sprakk.

– IKKE NOE “HØR HER”, SVAR PÅ SPØRSMÅLET!!

– Vi…

– JA?!

– Nei altså…

BANG!

Smellet fylte hele rommet og kunne nesten høres ut som et geværskudd, men til det var lyden for hul og tung. Det var lyden av våpenkofferten som ble slått igjen. Frank hadde sett noe de andre hadde oversett og han hadde tatt affære.

– Madshus?! *en hel drøss med banneord* MADSHUS?!

Frank snudde seg rundt og så rett på den kondomkledde mannen som pekte på ham med det som inntil nylig var antatt å være et skarpskyttervåpen, men som brått viste seg å være noe helt annet.

– Det står Madshus på den kofferten der!

utbrøt han igjen.

– Ja, selvfølgelig står det Madshus, det forklarer fortsatt ikke –

– Du driver med skiskyting?!

– No shit, Sherlock! Ja, jeg driver med skiskyting, men det forklarer fortsatt ikke hvorfor jeg ikke bør sette en kule i panna på hver og en av dere, bikkja inkludert.

Han sto fortsatt med våpenet hevet og virket en anelse forbannet.

– Fordi vi allerede vet om det ene drapet, din jævel og vi har ringt politiet. Hvis de kommer hit og finner alle –

– Hei hei hei, vent nå litt, hva for noe drap?!

– Vi så blodet…

Det var ekteparet Nepeland som usikkert stotret frem ordene unisont.

– Blodet? Hvilket blod? Er dere helt gærne?

– Bak hotellet. Det var blod og vel… hvem andre kan det ha vært som skjøt? Vi vet det var deg!

Sjakkspillet som hadde foregått så ut til å gå mot slutten, for det siste trekket hadde fått den nygifte herr Svendsen-Hansen til å senke geværet. Han satt det fra seg mot veggen og satt seg ned på huk.

– Å dæven steike… Er det virkelig det alt dette handler om? En bedriten fugl?

– Jeg SA jo at du ikke skulle gjøre det, Espen!

Lød det fra en oppjaget og illsint Ingrid Svendsen-Hansen.

Det var et kort øyeblikks pause, der absolutt ingen forsto noe som helst, før ord og forklaringer begynte å hagle som pilregn i begge retninger. Over en lengre tid ble det kastet anklagelser og forklaringer rundt i ring som om de lekte med varme poteter, og alle brukte uten unntak utestemmen. Etter mye frem og tilbake og trusler av ulik art og grad av fylde, viste det seg at det hele hadde vært en relativt klam misforståelse.

Det nygifte paret i rom 202 var ivrige skiskyttere på fritiden og hadde vært ute på en liten treningstur for å holde langrennsformen oppe. Og de hadde med våpen. Kanskje ikke helt vanlig, ei heller 100 % lovlig, men det var sånn de likte å trene hjemme og ingen hadde stoppet dem tidligere. Den mannlige halvdelen av radarparet hadde plutselig sett det han mente var en fjellrype og jaktinstinktet hadde våknet til livs. Et par skudd senere og rypa var historie, men det også da han innså at det nok ikke var helt innafor å jakte fugl med skiskyttergevær for en mann uten jegerprøven. Derfor hadde de fått panikk og stukket til fjells med bevismaterialet og begravet det der ingen ville finne det og når de kom hjem, var hotellrommet deres invadert av innbruddstyver.

– Et siste spørsmål, Espen.

– Ja?

– Hvorfor våpenkasse? Er det ikke vanlig med våpenfutteral?

Den skyteglade skiskytteren ristet av seg spørsmålet med et hevet øyebryn og et nonchalant skuldertrekk som ikke kunne bety noe annet enn “fordi”. Og med det var hele situasjon avklart og de var alle enige om at det var på høy tid å avslutte det som plutselig hadde blitt en veldig spenstig langfredag. Etter en rask dusj for kvelden, ville Frank bare ta en rask tur innom resepsjonen før han gikk til sengs for å sjekke om det var noe alpinsenter i nærheten. Det var det selvfølgelig ikke. Han hjortet opp trappene til andreetasje og åpnet døren ut til gangen, da han plutselig støtte på en kvinne han ikke hadde sett før. Hun sto og tittet ut av vinduet utenfor trappeoppgangen med et glassaktig, drømmende blikk, utvilsomt langt vekk i egne tanker. Frank kremtet diskret, ingen reaksjon. Han hostet litt mindre diskret og hun snudde seg.

Han kunne se hun var vakker. Langt, mørkt hår som krøllet seg elegant i lange spiraler. Han skulle gjerne tatt en rask visuell befaring av kroppen, men ble umiddelbart låst til det fengslende blikket hennes. Hun hadde en slags tidløs skjønnhet over seg, med mørke øyne som kunne forvandle en manns bankkonto til en diamantring på bare noen strakser. Hun var utvilsomt bortimot det vakreste mennesket han hadde sett på en god stund. Men hun var også mystisk, for hun holdt blikk-kontakt med ham uten å si et ord eller uttrykke et ønske om å si noe heller. Hun var ikke redd for stillheten. I en ganske overraskende manér snudde hun seg tilbake til vinduet uten å si et ord. Frank tok et par skritt nærmere.

– Skjer det noe spennende der ute? Eller er det ikke vanlig å si hei i disse traktene?

Lurte Frank, som plutselig fikk den kjedelige følelsen av at han virkelig hadde mistet draget på damene. Ja vel, så var han kanskje noen år eldre enn henne, men det fikk da være måte på.

– Hvilken rolle spiller det da?

Kvinnen snakket med en stemme så myk som fløyel. At hun gikk rett på gåtene irriterte Frank en anelse, men han lot seg også pirre.

– Nei, hva skal man si: Høflighet, vennlighet, relasjoner og alt det der? Jeg trodde det var slik man gjorde det, men jeg tar kanskje feil?

– Jeg mener, hvilken rolle spiller det, når man er låst til en seng i all evighet.

Det var først da Frank innså det: Hun var søsteren til Tormod Nilsen.

Hun måtte ha tatt seg en tur ut fra rommet etter at Tormod hadde lagt seg. Plutselig kjente han et blylodd av dårlig samvittighet og medfølelse for den unge jenta, for han hadde kanskje kommet litt brått på. Hun hadde utvilsomt ordnet håret og sminket seg, men for hvem? For ingen. Hun lå bak lukkede gardiner hele dagen, men nå var hun ute etter mørkets frembrudd for å snuse litt på livet. Få en ørliten dråpe av hvordan den verden hun en gang levde i så ut. Frank var på ingen måte kvalifisert til å komme med kloke råd og besvare spørsmålet hennes på tilfredsstillende vis. Så han sa ikke noe. Hun fortsatte.

– Men… så er det ikke alltid så ille heller. Jeg mener, jeg får jo møte nye folk fra tid til annen. Som deg.

Hun snudde seg og stirret rett på ham. Pupillene hadde utvilsomt endret størrelse. Hun måtte ha klart å utvikle følelser for ham, for hun tok et skritt nærmere og hadde plutselig fått et bedende uttrykk i ansiktet.

– Jeg er ikke så ille som alle skal ha det til. Bare ikke helt i form, du vet. Jeg er fortsatt en kvinne.

– Ehm…

Den plutselige omveltningen av følelser hadde tatt Frank på senga og det hadde ført til at han plutselig hadde mistet talegaven. Han gikk et lite skritt bakover og hun grep etter ham. Han kjente hånden hennes rundt armen sin, merket varmen i fingrene og desperasjonen i blikket. Han innså raskt at hun enten måtte være særdeles kjærlighetssyk eller så hadde han fortsatt draget likevel. Han burde nok ha tenkt på sin kone i en sådan situasjon, men det var bortimot det siste han tenkte på. Det eneste som sto i hodet på ham var hennes røde lepper som sakte formet ord han ikke lenger hørte. Hele verden rundt ham var et lysår unna. Han følte han sto i et lydløst vakuum der verken tid eller rom eksisterte, og alt han så  var hennes røde lepper. Det var rett og slett ingen vei utenom. Han følte seg som et rådyr som plutselig tittet rett inn i lyskasterne til en semi-trailer. Han lukket øynene. Deres lepper møttes i et kyss.

Da han våknet var det påskeaften og strålende sol. Både ute og i sinnet, for han hadde på rekordtid latt seg sjarmere av den vakre kvinnen han møtte kvelden før. Etter en rask frokost bestående av hardkokte egg, appelsinjuice og et gammelt ukeblad med tørre vitser, følte han seg virkelig i slaget. Han hadde fått en liten smakebit av det gode liv og følte seg med ett 20 år yngre. Han iførte seg sitt beste turtøy, hentet ut langrennutstyret fra bilen og tok fatt på sin første skitur på en god stund. Klassisk mannlig overmot og mangel på både tekniske ferdigheter og smøreerfaring, gjorde at langrennsturen ble en ambivalent affære. Han kom seg ut på en lang sløyfe, men det hadde tatt unødvendig lang tid og kostet mer enn det egentlig smakte. Det hadde vært en vakker dag ute i sporet med fuglekvitter, gnistrende sol, blå himmel og full påskeidyll på grensen til fullkommen klisjé og flerfoldige timer senere kom han tilbake med en rødpreget brunfarge i ansiktet og en kropp som verket etter påfyll av energi. Når tiden var inne for middag spratt Frank ned trappene som en ungpike. Han så Tormod sitte alene med en stor middagstallerken og et glass rødvin, så Frank så sitt snitt til å få både selskap til måltidet og en liten prat om hans nye bekjentskap. Han klappet Tormod vennskapelig på skulderen idet han satt seg ned.

– Jasså du Tormod, så det er derfor du gjemmer din søster for verden, bare så du skal få ha henne for deg selv?

– Beklager Frank, men nå forstår jeg ikke hva du snakker om.

– Jeg møtte søsteren din i går?

– Jaha?

– Stemmer det, hun var ute i gangen en tur etter at du hadde lagt deg. Det må jeg si Tormod, søsteren din er litt av en jente!

Frank hadde regnet med at Tormod ville bli ekstatisk over kunnskapen om at hans søster var oppegående, men stikk i strid med hva Frank hadde antatt, så spratt Tormod opp fra bordet.

– Du holder deg langt unna, Anette! Forstår du?! Hun er syk! Herregud mann, vet du i det hele tatt hva som feiler henne, hæ? Gjør du det?!

Frank mistet atter en gang munn og mæle. Tormod sto over ham og hisset seg opp til det nivået der Frank enten trodde han kom til å sprekke eller gi ham en real lusing. Han innså raskt at dette nok ikke var det optimale tidspunktet for å fortelle om kysset.

– Men altså –

– Ikke noe “Men altså”, aaaner du hva som feiler henne egentlig?

– Eh… nei?

– Nei, nemlig! Du holder deg unna Anette, hører du?!

Men før Frank rakk å svare, hadde Tormod stormet ut fra matsalen.

Etter dette opptøyet oppsto en veldig klein stillhet i matsalen og etter noen minutter med dette, innså Frank at det var på tide å kjenne sin besøkelsestid. Det var riktignok bare to andre par til stede, men han følte ikke for å sitte der og bli beglodd. Han avsluttet måltidet før han hadde fått i seg så mye som en drue og tenkte at han bare fikk overleve på marsipan og peanøtter resten av kvelden. Han tasset slukøret ut av matsalen, da han plutselig hørte et skrik fra overetasjen. En voksen kvinnestemme skrek av full hals og lyden skar seg rett inn i ryggmargen. Det var en lyd han aldri hadde hørt før, men han visste instinktivt hva det var han hørte. Den sjeldne, hjerteskjærende lyden av et ekte primalskrik.

Han løp opp trappen, slo opp døren og der lå ekteparet Bård og Rosa på gulvet og hulket. De lå lent mot veggen under et vindu og skalv som ospeløv. Gangen var også preget av en annen ting. Blod. Det var blod fra toppen av trappen, bort til vinduet, opp veggen og over vinduskarmen. Frank klarte så vidt å høre seg selv tenke over den hulkende gråten og de øredøvende skrikene. Han trasket bort til vinduet, fulgte blodsporet og tittet ut gjennom det åpne vinduet. Der nede på grusen lå han. I en pytt av sitt eget blod. Død som en sild. Noen hadde drept ham, dratt ham over gulvet og kastet ham ut av vinduet.

Påskeferien hadde med ett gått fra koselig rekreasjon til blodig alvor.

 

(Følg med i morgendagens avsnitt av Høyfjellshotellet og del med gode venner hvis du liker mitt improviserte lille påskeepos :))

Påskekrim, del 3 av 6: Skuddet

Frank våknet opp etter en lang natts søvn. Akkurat som han mistenkte, så var rom 205 helt ordinært. Han hadde våknet opp midt på natten og i tilsløret halvsøvne trodde han et lite sekund at rommet var invadert av spøkelser, men så kviknet han til og innså at det bare var telefonens klagesang over lite batteri. I all sin iver etter å forlate hjemmet hadde han selvfølgelig glemt å ta med lader til telefonen og derfor befant han seg nå i den kjedelige situasjonen at han helt sikkert hadde forsovet seg til frokost. Han kastet på seg gårsdagens bekledning og ilte av sted.

Frokostserveringen var like ved å stenge i det han ankom den store matsalen og fant seg et ledig bort. Vel, ledige bord var ikke noe stort problem å finne, for de var det mange av, men mat var det heller lite med. Han fikk rasket sammen noen halvhjertede skorper, et par skiver lettere svett brunost og en skvett kaffe. Det fikk duge. Rundt ham så han rester av andres frokost, hvilket faktisk beroliget ham, for han hadde begynt å fundere på om han var helt alene på hotellet, så stille som det var der. Han så også et medmenneske noen bord bortenfor. Deres blikk møttes og den flotte mannen med det stramme fjeset kom bort. Det hersket en slags naturlig autoritet over hele hans vesen. Et våkent blikk i et seriøst ansikt, en nystrøket skjorte dyttet ned i olabuksa og et par grå striper i manken.

Han introduserte seg som Tormod Nilsen, slo seg ned sammen med Frank og sammen begynte de å bekjentgjøre seg. Tormod var lege og bosatt noen mil unna, i et lite bygdesamfunn ikke langt unna svenskegrensa, kalt Kilen. Frank hadde aldri hørt om det, men det hadde visstnok ingen andre heller, i følge Tormod. Han flyttet dit for å kunne gjøre en forskjell i et lite samfunn som sårt trengte hjelp. Ironisk nok var Tormod kommet i en situasjon der han selv trengte hjelp. Hans søster var blitt syk og han visste ikke hva som feilet henne. Selv etter flere ulike kurer og tester, sto han maktesløs og grep etter svar i løse luften. Derfor hadde han valgt å ta henne med på påsketur, for kanskje lå det noe i den erkenorske forståelsen om at frisk fjelluft er bra for helsa. De hadde ankommet tidligere på dagen i går og så langt hadde hun holdt senga bak lukkede gardiner. Tormod regnet med at hun ville forholde seg slik, helt til de reiste hjem igjen. De siste ukene hadde hun ikke gjort stort mer enn å sove og spise den maten Tormod tok med til henne.

På vei ut av frokostsalen støtte de på et eldre ektepar som var på vei ut hoveddøren med en liten, gråskjegget hund. De presenterte seg som Bård, Rosa og hunden Charlie. Bård var fra Flisa, Rosa fra USA og hunden Charlie fra et ukjent antall raser av ymse sort. Det viste seg at de bodde i samme del av hotellet som Frank og Tormod, og Frank innså raskt at det kanskje ikke var like fullt på hotellet som årgangsresepsjonisten hadde hevdet. Bård, Rosa og hunden Charlie kunne fortelle at de bodde vis a vis det nygifte paret Espen og Ingrid Svendsen-Hansen, men de hadde visstnok forlatt hotellet rett etter at hanen sto opp, for å presse langrennsformen til det ytterste. De skulle visst være et slags prakteksemplar av den yngre garde, men mer fikk ikke Frank vite før trekløveret måtte haste videre på tur før den firbente gjorde sitt fornødne innendørs.

Da Frank og Tormod kom opp til sin etasje gikk de mot samme fløy, selv om den kun bestod av fem rom, 201-205. De fire første rommene lå på hver sin side av gangen i klassisk oddetall/partallsmaner, mens Frank sitt lå i enden av gangen. Det viste seg at han og Tormod var naboer og akkurat i det de skulle til å ta farvel, gikk døren fra rom 203 opp. Ut steg et godt voksent ektepar som holdt hverandre i hendene og hadde tatt turtøyet på. Det ble en kort hilsen før de fartet videre. Det var ekteparet Nepeland som var på tur og de hadde dårlig tid. Om de skulle komme seg ut på en liten gåtur før de måtte tilbake for å løse kryssordet, så måtte de raske på. Selv om de hadde sagt det med et glimt i øyet, så er det gjerne sånn når man er på påskeferie; man får en eller annen rar dille man rett og slett ikke klarer å gi slipp på, enten det er Sudoku, kryssord, yatzy, Angry Birds, limericks eller påskenøtter.

Frank hadde særdeles god tid og tok seg ikke bry med å aktivisere seg hele dagen. Alt han ville var å være i fred, se litt på tv, spise litt mer enn bare litt påskemarsipan og se ut på det flotte vinterlandskapet i den norske fjellheimen. Og det gjorde han. Hele dagen. Man skulle tro at en mann som savnet påsken så fælt at han var villig til å ofre liv og lemmer for å finne påskestemningen ville utnytte den til det fulle, men sånn var det rett og slett ikke. Frank var ikke den som på død og liv måtte sitte rundt peisen med kvikk lunsj i den ene hånda og et lammelår i den andre, for å føle påskegleden. Det var ikke slik at han måtte ikle seg ulekre kondomdresser og pese opp og ned fjellsider på langrennsski som en bloddopet russer. For ham kunne det være nok å ligge på senga med vinduet åpent og bare kjenne det friske draget i luften og få den gode følelsen av å ha god tid. Høre smeltevannet renne forbi og lage små elveleier i grusen, og lyden av lidenskapelig fuglekvitter. Og slik lå han, en hel dag, inntil kroppen skrek etter annen føde enn klissete marsipanegg og salte peanøtter. Han sjekket klokken og den var blitt 19.24. Det var langfredag og ironisk nok hadde den vært bortimot den lengste dagen i hans liv. Og han hadde elsket det.

Han åpnet døren og det første som møtte ham var et folkemylder ute i gangen. Alle sto de og fektet med armene, mens de pekte i samtlige himmelretninger. De latet til å krangle høylydt, men i et merkverdig lavmælt toneleie. Frank nærmet seg gruppen og så at de fleste av rommene fra deres lille fløy var representert. Tormod sto med store øyne og gestikulerte mens Bård og Rosa sto med hakeslipp i verdensklasse. Hunden Charlie virket uanfektet av situasjonen. Det så ut til å være ekteparet Nepeland som hadde regien i dette som lignet mistenkelig på en hviskende, tiskende røykeromsgerilja.

– Å gudskjelov, der er du!

Sa de til ham i oppjaget kanon som om de var et Ten Sing-kor.

– Ja, hvor skulle jeg ellers vært? Jeg… har det gått en brannalarm eller hva skjer egentlig?

– Å det er forferdelig Frank, det er grusomt!

Det var Herr Nepeland som tok kommandoen over samtalen. Henrik Nepeland.

– Jeg og min kone Astrid var bare ute på en spasertur tidligere i dag, ja du så oss jo på vei ut etter frokost. Vi hadde gått noen timer, så gikk vi tilbake til hotellet for å løse kryssordet og spise litt niste. Vi hadde satt igjen kaffe på spisebordet og-

– Henrik! Kremtet Fru Nepeland, som ønsket litt fortgang i historien, vel vitende om at hennes manns avsporinger var kjent for å kunne koste hans publikum en ulidelig lang omvei til poenget.

– Uansett, vi gikk ut igjen for en tur til i det fine været og bestemte oss for å gå litt innover i skogen bak hotellet. Og bare noen hundre meter innover hørte vi plutselig en skarp lyd i det fjerne. Vi bestemte oss for å sjekke det ut nærmere, vi ante jo fred og ingen fare vi, men så smalt det igjen. Og det var akkurat da vi innså nettopp det: Det smalt. Vi rundt en liten topp og rakk akkurat å få et raskt glimt av to personer som stakk derfra, før vi rakk å se… det.

– Det? Hva da “det”? protesterte Frank.

– Fra et lite stykke lenger borte, så vi nemlig at det lyste rødt i snøen. Faretruende rødt. Blodrødt. Siden vi så vidt rakk å se snurten av de to som stakk sin vei, tenkte vi at vi helt sikkert hadde skremt dem vekk, så vi gikk nærmere. Vi kom helt innpå det, før min kone fikk nok og vi måtte snu. Det var blod! Det var langrennsspor hele veien bort til der blodet var også og tegn til at det hadde vært et basketak! Vi hastet tilbake til hotellet og nå står vi her. Og det verste av alt – vi har sjekket med resepsjonisten, han derre… hva var det nå han het igjen?

– Holger, hjalp Tormod til.

– Holger ja, og han fortalte oss at det bare var disse fem rommene som var utleid i påsken.

– Hva? Kun disse fem, men hvorfor –

– Frank, samme kan det være, poenget er at vi har banket på hos alle og, ja ser du noe mistenkelig her?

– Vel…

De snudde seg alle sammen mot døren til rom 202. Ekteparet Svendsen-Hansen manglet. Gruppen sendte hverandre intense blikk for å signalisere i all stillhet og Frank forsto. De hadde banket på, men ingen hadde svart. Var det noen der inne og hvis de var, hva gjorde de? Hvorfor svarte de ikke? Men hvis de ikke var der… hvor var de?

Frank innså raskt at det kun var én ting å gjøre. La tanker bli til handling. Han så i blikkene til de andre at dette var blodig alvor. Det var ingen fantestreker her og lystløgneren Holger hadde tydeligvis holdt ham for narr, så dette var hans mulighet for å gi den gamle kroken litt velfortjent hevn. Frank stelte seg foran døra til rom 202 og dyttet de andre til side. I en stor bevegelse hevet han det ene kneet så høyt han klarte og sparket fra mot dørhåndtaket av all sin kraft. Døren sprang åpen med et digert smell og lyden av en eldgammel lås som fikk et ublidt møte med siste arbeidsdag. Hele gruppen stormet inn.

De trengte ikke lete lenge, de trengte ikke endevende hvert et skap eller lete i hver en krik og krok. En razzia slik man gjerne ser i amerikanske tv-serier var helt unødvendig, all etterforskning og støvsjekking etter fingerspor overflødig, for de første de så når de tittet inn i rommet forbi den sønderslitte døra, var akkurat det de lette etter. Det var akkurat det de ville finne og nøyaktig det siste de ville finne. Rommet var tomt, ingen mennesker i sikte, men midt på sengen lå en tom våpenkasse. Den avlange boksen sto pip åpen og plassen i skumgummien viste at den hadde inneholdt et slags gevær, rifle eller skarpskyttervåpen. Hva enn det var, så var det ikke der.

Mens de sto der og hauket over våpenkassen som en flokk med sultne gribber over et zebrakadaver, hørte de det knirket i gulvet ved dørkarmen. Knirket ble raskt etterfulgt av lyden av en ladearm som ble trukket tilbake og smelt i posisjon. Fra skyggene på veggen, så Frank et våpen som ble heist til hodehøyde.

Og deretter…

*klikk*

 

 

(Neste avsnitt av “Høyfjellshotellet” dukker opp i morgen…)

(Dersom du liker mitt lille påskeepos, husk å dele det med leseglade venner.)

/high five

Påskekrim, del 2 av 6: Gjesten

Lukten av svidd gummi og brent clutch var endelig i ferd med å forlate bilen som hadde kastet seg ut på hovedveien i en veldig fart. Etter noen minutter med virkelighetsfjernt tunnelsyn, åpnet han vinduet og virkeligheten traff Frank som en rett høyre i fjeset. Han hadde gjort det. Og nå satt han her, alene og på vei vekk. Vekk fra alt. Fra kjerring og jobb, fra hverdager og regninger. Selv om bilturen var ekte nok, var hodet fullt av tåkeskapende bomull og i en god stund gikk bilen på autopilot mens sjåføren selv satt i et slags halvkoma og prøvde å stokke kortene i hodet etter beste evne. Etter et par timer svingte han av veien, parkerte bilen på en liten rasteplass, spratt ut av førersetet og kastet opp. Kanskje var det all kaffen han hadde hivd nedpå for å holde seg våken eller kanskje var det på grunn av situasjonen han hadde satt seg i. Men det var for sent å snu nå. For sent å snu, men også helt uaktuelt å kjøre videre. Han måtte sove, om enn bare i et kvarter. Han smatt inn i bilen, skrudde av motoren og lukket øynene. Han hadde lest et sted at å kjøre når man var stuptrøtt var rundt regnet det samme som å kjøre i brisen tilstand og han kjente at han allerede hadde fått nok spenning for én dag.

Men så gikk det som det alltid går. Når du er trøtt som en rumpepinne og virkelig trenger en cowboystrekk, så får du selvfølgelig ikke sove. Etter få strakser innså han raskt at det bare var å gi opp og begi seg ut på den lange landevei atter igjen. Planen hans videre var like enkel, som den var vågal. Han skulle bare kjøre opp til Geilo og ta inn på første og beste hytte eller hotellrom, alt etter hva som var ledig. Der skulle han bli hele påsken og gjøre nøyaktig hva pokker han ville. Gå på langrenn hele dagen? Ikke umulig. Eller bare ligge på sofaen, spise marsipan og drikke Solo til han fikk brekninger og begynte å kaldsvette sukkerdråper? Tja, hvorfor ikke. Men mens han kjørte oppover gjennom fjell og daler, så han plutselig en liten fjelltopp i det fjerne. Langt nok unna til at den holdt seg i øyesyn over en lengre periode, men nærme nok til at han så at det var bebyggelse der. Det var ingen veiskilt å se, så han visste ikke hvor han var, men nysgjerrigheten hadde bitt seg fast i ham som et utsultet rovdyr. Han lekte litt med tanken om å bare kjøre dit og satse på at det var ledig plass til ham, men like fullt holdt han stødig kurs mot Geilo, slik han hadde planlagt.

Plutselig dukket det opp en avkjøring i retning det ukjente fjellet og skjebnen tok tak i rattet. Helt på uventet impuls svingte han av hovedveien og satte kursen mot fjelltoppen han aldri hadde lagt merke til før, enn hvor mange ganger han hadde kjørt denne veien. Så han kjørte. Og han kjørte. Og han kjørte. Det som hadde startet som en artig impulshandling, skulle snart vise seg å bli en kjedsommelig fornøyelse av de sjeldne. Veien var blitt overbygd med tett skog og snirklet seg mellom tettvokste trær som Amazonas. Annen trafikk var heller ikke å se. Ikke så mye som et dyrespor i snøen eller en ussel knallert på vei hjem. Etter 20 minutters krangling mot stabeisen i seg, var Frank Haugen like ved å gi opp, da han endelig så tegn til liv. Veien hadde den siste biten kommet seg opp på et høydedrag og nå kunne han se lys dukke opp foran seg. Lysene viste seg fort å være en liten bygd tilsynelatende bygget opp rundt bensinstasjonen som lå rett inntil veien. Selv om den så ut som den type bensinstasjon du typisk finner i filmer fra 70-tallet, så var den åpen. Frank fylte tanken bare for å være sikker og gikk inn.

– Morn du

– Hei

– Trenger du for noe da?

– Altså, bare bensin egentlig, men si meg: Hvor er jeg egentlig? Hva heter dette stedet?

– Hah, vet du ikke det engang?! Nei jøss, da er du jaggu dummere enn meg da jo!

Frank tvilte på det. Ekspeditøren var en tykkfallen mann, som selv om han tilsynelatende var i 20-årsalderen, var langt fra sin beste alder. Hans beste alder så ut til å ha passert for mange herrens år siden. Magen bulet ut som hos en sjøløve og bukseselene som holdt den oppe, jobbet på spreng for ikke å gi etter for det massive trykket. Skjegget var ustelt, håret var uflidd og ansiktsuttrykket bar preg av et hode som hadde mange spørsmål som ingen tok seg bryet med å besvare. Spørsmål av typen: Hvordan kommer steinen seg inn i klementinen. Frank tok seg ikke tid med å veksle flere ord, men takket høflig for seg med et lite nikk og pilte i vei.

Et par hundre meter ned i veien, øynet han endelig håp for en noenlunde fornuftig konversasjon med et medmenneske i form av en gammel krok på vei inn i et gammelt butikklokale av ukjent slag.

– Andreas Godthåp, hilste den eldre herren og strakk frem hånden.

– Frank Haugen, svarte Frank og grep den.

Jøss, det var ikke mye saft i det grepet gitt. Du er ikke fra traktene her, er du vel?

– Heh nei, jeg har vel heller utviklet en slags kontorkropp kan du si.

– Men for all del, det er ikke noe feil med byfolk, så lenge de tåler litt kumøkk til kaffen, hvis du skjønner hva jeg mener?

– Ehm… ja. Ikke helt, men okei. Du, jeg lurte egentlig bare på om du vet om noen steder i nærheten som leier ut hytter i påsken? Eller kanskje et høyfjellshotell av noe slag?

– Om jeg vet om! Hah!

– Altså… nå forstår jeg ikke.

– Frank, var det det?

– Frank, ja.

– Hør her Frank, vet du egentlig hva dette huset ble brukt til før?

– Nei, kan det ha vært et slags kontor da?

– Politistasjon skal jeg si deg. En liten plass trenger også litt oppsyn veit du og her var det i sine glansdager intet mindre enn 5 mann på plass, som sørget for at alt gikk pent og pyntelig for seg her i bygda. Nå for tiden er det ikke stort mer enn tilfeldig forbipasserende som deg selv, som finner veien hit, men stasjonssjefen bor her fortsatt.

– Jøss, det var ikke verst.

– Stasjonssjef, vaktmester, alt-mulig-mann, snømåker, plenklipper, turistguide, laksefisker, pensjonist og et fordømt godt menneske.

– Jøss, han skulle jeg likt å møtt, sa Frank og akkurat da strakk mannen ut hånden atter igjen.

– Andreas Godthåp, stasjonssjef, vaktmester og alt det der. Hyggelig å hilse på.

– Hehe, så det er sånn det henger sammen.

– Det er sånn det henger sammen ja. Skal du ha deg en kopp kaffe, Frank?

– Ellers takk du, jeg tenkte å få innlosjert meg på en hytte eller et hotellrom før kvelden bykser over meg jeg, så hvis du bare kunne peke meg i retning av…

– Selvfølgelig min gode mann, selvfølgelig. Et par raske kilometer i den retninga der, så finner du et stort hyttefelt, der skal det være muligheter. De har et slags mottakssenter der, men jeg tviler vel på at du finner noe ledig nå som påsken allerede er i gang, men hvis du finner Arvid i bua, så hils fra meg, så får du sikkert en god pris også.

– Supert, da går vi for det. Ikke noe standsmessig høyfjellshotell i området vel, bare sånn i tilfelle?

– Å nei, det har vi nok ikke her i bygda gitt. Ja nei, ikke etter at… æsj, når kan det ha vært da? Må vel ha vært minst 30 år siden, men… hmm, eller var det 40 år siden? Samme kan det være. Hodet mitt sitter nok ikke like støtt som det en gang gjorde. Pil i vei du nå, så slipper du å rote rundt i mørket. De to herrene tok et høflig farvel som oste av gjensidig respekt og høflighet fra begge parter.

Frank satt på en av sine favorittcd-er: Pink Floyd – Dark side of the moon. Han hoppet til sporet “Money” og wattet opp lyden. Så kjørte han et stykke. Og et stykke til. De få små kilometerne virket plutselig som flere mil og selv om det var færre avkjøringer på den bare, snøkledde landeveien enn det var endelige løsninger på en politisk diskusjon, så bestemte han seg for at han måtte ha klart å kjøre forbi hyttefeltet, for lyden av Pink Floyd hadde kåtet opp pedalfoten og i det tempoet han holdt, kunne han faktisk ha klart å suse rett forbi. Han snudde midt på veien, gadd ikke vente på en busslomme eller den slags. Møtende biler hadde han ikke sett på en god stund og regnet med at alle andre bilister befant seg på langt mer fornuftige steder enn på denne øde plassen i Norges bakevje. På vei tilbake mot den pensjonerte stasjonssjefen og den lavpannede bensinpumpetampen, så han plutselig en avkjørsel han ikke hadde sett tidligere. Han sakket ned farten og fulgte den videre med blikket. Veien så ut til å snirkle seg av gårde et lite stykke, men så… Endelig fant han det han hadde lett etter. Et enormt smil tok plass i ansiktet og han svingte av.

Høyfjellshotellet

Jo nærmere han kjørte, dess tydeligere ble det: Den pensjonerte stasjonssjefen hadde nok ikke vært helt fri for rusk i topplokket, for foran ham åpenbarte det seg et standsmessig høyfjellshotell bygd opp etter alle kunstens regler. Et stort, herskapelig gods som utvilsomt hadde en stolt historikk som strakk seg hundrevis av år tilbake i tid. Inngangspartiet var nesten skremmende majestetisk og ga et storslagent inntrykk av overklasse. I det han parkerte bilen på snødekket, måtte han se over klærne og han fikk et snev av dårlig samvittighet for at han så ut som et bombet kråkereir på håret. Inne fra hotellet lyste det varmt i duse sepianyanser fra alle vinduer langs den massive forsiden av bygget. Det var ikke med rent lite ærefrykt han trippet opp trappene og åpnet de høye dørene.

Resepsjonsområdet var tilsynelatende tomt, men han kunne høre dempet bakgrunnsstøy fra resten av bygget. Det luktet slik et høyfjellshotell skal lukte: reinsdyrskinn, tjære, gamle møbler og et hint av kaffe. Han deiset ned i en ventende lenestol og et støvlag spratt til værs som en flokk med duer. Han spratt opp igjen og så til sin forskrekkelse at det faktisk var noen andre i rommet. I resepsjonen sto en gammel krok, som utvilsomt hadde vært en del av innredningen siden hotellet åpnet. Han sto og skriblet i en stor bok, mens hvitt pistrete hår fikk lov til å herje fritt på hodet hans. Og fra ørene. Det er jo ikke ofte noen har såpass med ørehår at man umiddelbart legger merke til det, men så var altså tilfellet.

Frank nærmet seg det gamle skinnet og var litt usikker på om den eldre herremannen ville gå opp i limingen hvis han pratet for høyt til ham.

– God ettermiddag.

– Hei og velkommen til Tranheim Gods, unge mann. Hva kan jeg så hjelpe deg med?

– Du, dette virker kanskje som en rar forespørsel å komme med nå som påsken allerede er godt i gang, men dere skulle ikke ha et ledig rom for helgen?

– Å, la meg sjekke systemet. Et lite sekund, er du grei.

Den gamle mannen la ned pennen og begynte å bla i den store boken som lå foran ham. Kunne det virkelig være mulig? Et hotell rom på størrelse med dette og de førte gjestebok og bestillinger for hånd?

-Nei du, jeg beklager så meget, men det ser ut til at vi er fullbestilt helt til neste tirsdag. Kunne det kanskje være aktuelt å vente til da?

Frank innså raskt at også her hadde han møtt på nok en person som ikke var helt EU-godkjent under panseret.

– Nei du, det… Altså, har dere ikke et eneste rom? Ikke et kott en gang?

– Nei jeg beklager så meget altså, det er helt fullt hele helgen.

– Søren.

– Eller.

– Hva?

– Nei, det var ingenting.

– Jo, du sa “eller”.

– Nei, det er bare…

– Ja?

– Det er ett rom, men-

– Jeg tar det!

– Nei, altså… vi leier ikke ut det rommet lenger.

– Hva? Hvorfor ikke? Hør her, jeg har kjørt langt og lenger enn langt, jeg er villig til å betale bortimot hva som helst for et varmt måltid og en seng å ligge i.

– Jo, jeg forstår det, men du skjønner… den gamle resepsjonisten løftet svakt på hodet og satt blikket i Frank.

– Vi går aldri inn i det rommet der lenger. Ikke etter at Tante Gunvor flyttet inn.

– Jaha, men så er jo den saken grei. Hvis denne Gunvor bor der, så kan jo ikke jeg bo der. Hvorfor sa du ikke bare det med én gang da?

– Jo nei altså, det er ikke det som er problemet. Du skjønner… han snudde seg, grep fatt i en gammel perm fra en nedstøvet bokhylle bak ham. Han bladde rett opp på en side midt i den tykke boken og satt fingerspissen rett på navnet hennes.

– Som du kan se her, så tok Tante Gunvor inn på rom 205 i påskehelgen 1953. Hun bestilte rommet alene, akkurat som deg og skulle etter planen bo her i 5 netter.

– Ja vel, 1953 sier du. Det er jo rimelig lenge siden. Og hun bor der fortsatt?

– Det stemmer.

– Jøss, hun må være rik! Koster ikke det skjorta å bli boende på det samme hotellrommet i… skavvi seeee… 60 år?!

– Det er akkurat det som er problemet. Hun betaler ikke for seg.

– HVA?! Men kan du ikke bare gå opp og prate med henne da? Herregud, jeg kan gjøre det jeg! Hvor vanskelig kan det være å få det gamle skinnet ut av senga?

– Du kan jo prøve, men jeg ville ikke anbefalt det.

– Hvorfor ikke?

– Fordi… Vel, la oss si det sånn: Hun ikke har betalt for en natt siden påskeaften 1953.

– Og hvorfor ikke?

– Det var kvelden hun tok livet av seg.

 

(Neste avsnitt i påskekrimmen “Høyfjellshotellet” kommer på langfredag.

(Del med gode venner :))

Påskekrim, del 1 av 6: Hatet

Han så på klokken, den var nesten ett. På tide å stenge sjappa og komme seg hjem for dagen. Det var ikke det at Frank Haugen ikke likte jobben sin, han var bare litt frustrert. Og frustrasjon i hjemmet går gjerne utover jobben, det er rart det der. Han som egentlig elsket å småprate med kundene som kom innom kiosken hans for en kopp kaffe, et nystekt brød eller kanskje en film til en lat kveld på sofaen. Nå var hans mest interessert i å sparke alle på dør og låse seg inne i kjøleskapet og bare ligge der som en liter lettmelk.

– Skulle hatt havrefløte jeg, har dere ikke det?

– Havrefløte?

– Havrefløte ja.

– Det har jeg faktisk aldri hørt om.

– Å… aldri? Det er faktisk ganske vanlig.

– Aldri.

Og med det gikk den bebrillede kvinnen med lysegrønn strikkejakke slukøret ut av butikken og ble nok borte en god stund. Frank visste med seg selv at det ikke var slik kundebehandling skulle være. Han skulle jo skinne som en sol, han skulle ønske kunden velkommen og tilby løsninger der produktporteføljen ikke strakk til. Han skulle jo svare “Havrefløte? Nei dæven, det har jeg jaggu ikke hørt om en gang. Beklager det altså, jeg har nok bare sovet litt i timen, men jeg skal få lagt inn en bestilling på det med det samme, så har jeg det inne om noen dager, ok? Her, ta en rosinbolle som plaster på såret” eller noe i den duren. Ikke bare stå der som en vaktbikkje og gneldre surt. Men det var ikke hans skyld, tross alt. Med et lettelsens sukk så han at klokken var blitt ett og han hang låsen på døra.

En mann i 30-åra løp heseblesende mot butikken for å rekke å smette inn før den stengte for påsken, men han rakk det ikke. På alle andre dager ville han rukket det, men ikke i dag. I dag var en særs dårlig dag for merselgerspiren som gjemte seg et sted langt inne i en mørk avkrok av Frank Haugens vesen. Døren ble låst i en fei og fungerte umiddelbart som Berlinmuren. Og med ett sto han på den andre siden av Berlinmuren og følte intet ansvar for den fortapte kunden på den andre siden. Hver for seg, tenkte han, og gikk for å gjøre opp kassa. Han gruet seg allerede til den kvalmende lukten av metall han fikk på hendene av å telle småmynter. Men det var penger, så det fikk gå.

Vel hjemme var han tilbake i vepsebolet og innså raskt hvor all energien tok veien. For en mann i starten av 40-årene følte han seg bemerkelsesverdig lik en kjederøykende 80-åring med en forkjærlighet for billige kaker og kaffe. Og det var rart egentlig, for han hadde alltid vært opptatt av å holde seg i god form. Han var kanskje ingen supermosjonist som jobbet 70-timersuker for å få råd til svinedyre karbonsykler som han trengte for å blodtrene over evne for å sette ny pers i Birken, men han tok nå en joggetur i ny og ne og spiste sine grønnsaker med glede. Årsaken måtte rett og slett være selskapet han holdt. Foruten ham selv var det to andre i husstanden.Det var hans kjære Tonje, som han hadde vært gift med helt siden den perioden i livet der han gikk på festivaler og hadde en ambisiøs plan om å bli naturfotograf i verdensklasse. De hadde vært unge og ville en gang, men alt som var igjen nå var skyggen av livet de en gang levde. Han så på henne nå, målte henne opp og ned. Hun var en attraktiv kvinne med langt lyst hår som alltid var velfrisert. Hun hadde en greie for høyhælte sko og pastellfarger. Ikke grelt eller harry, bare forbi det punktet der en mann ikke lenger klarer å se forskjell på sin kone og en sirkusklovn. Mange ville kanskje kalt henne en trophy wife, men alt han så var avsky. For ham var hun en utstillingshund som ikke hadde andre interesser enn å se bra ut. Og det var for så vidt greit, han kunne leve med det, men ikke akkurat i dag. Ikke på første dagen av påskeferien.

Påskefjellet kaller

Han ønsket seg til fjells, tenkte tilbake på alle påsketurene han hadde vært med på tidligere i livet. Som ung hadde han elsket å bli med foreldrene til fjells og lete etter påskeegg på påskeaften. De hadde bygd skihopp i hagen og han hadde fått lov til å smake på rødvin. Men så hadde han blitt voksen og fått seg jobb. I starten jobbet han for harde livet, for livet skulle bli bra bare han fikk jobbet litt, så da ble jobben livet. I år etter år ble han hjemme i påsken og jobbet fulle dager bak låste dører for å få inn nye varer, bygge nye hyllesystem, vaske der ingen ellers vasker og den slags. Og selv om det var nødvendig, så skar det ut en liten bit av hjertet hans hvert år. Men ikke i år, i år var det nok. Han hadde sett så altfor mange kunder komme innom for å raske med seg noen siste provianter før påskefjellet ventet. Hadde sett seg lei av å etterpåfylle kvikk-lunsj, solo og appelsiner, bare for å komme hjem til ihjelkokte grønnsaker og en iskald skulder.

– Du?

– Jaaa?

– Vi skulle ikke bare rett og slett –

– Å nei, begynner du nå igjen?

– Men kom igjen da, klokken er jo bare halv to. Vi kan være oppe på Geilo før middag og da har vi hele påsken på oss! Vi leier oss en hytte, jeg driter i hva det koster, noe må da være ledig!

– Og katten da?

– Naboen kan lufte den.

– Æh… tror ikke jeg har skistøvler engang.

– Vi kan stikke innom skisenteret i morgen og leie et par.

– Men du, har du helt glemt at jeg har frisørtime i morgen tidlig? Jeg har uansett kjøpt påskeliljer som trenger vanning også.

– Frisørtime? Men det er jo skjærtorsdag, er ikke det helligdag?

– Å så da?

– Ja, da holder jo alt stengt…

– Ikke Ling.

– Ling?

– Ja, frisøren min. Jeg tror hun er thai eller var det kineser? De feirer ikke påske vettu. Ja ja, uansett. Du, vi skal ikke bare slappe av her hjemme da?

– Men det gjør vi jo hele året, kan vi ikke bare –

– Nei du, nå har vi vel snakket nok om dette. Det blir ikke noe av.

– Hæ? Nei? Sånn helt uten videre?!

– Ja.

– Jammen.

– Nei.

Og med det startet det som skulle vise seg å bli en av de lengste nettene i Frank Haugens liv. Han ble liggende halve natten og frese som et egg i en stekepanne. Han vridde og vred på seg, kastet seg rundt og forbannet alt fra puta under hodet til plankene i senga. Fra tid til annen tittet han bort på sin kone, som lå og sov sukkersøtt som et lite barn. Dette gjorde ham enda mer forbannet. Når klokken på nattbordet viste 02:45 innså han at det var på tide å gå til motmæle. Han snek seg ut på badet og tok seg en glovarm dusj. Deretter pilte han opp på kjøkkenet, fisket med seg et par brødskiver med salami og smøreost bort til sofaen, og så med et halvt øye på en dokumentar om stridsvognenes betydning under andre verdenskrig. Mens tv-en summet og gikk i bakgrunnen, begynte en plan å ta form i hodet hans. En plan så mørk og dyster at han nesten ikke turte å erkjenne at han akkurat var i ferd med å klekke den ut, men det var han. Han kastet mental ball med seg selv, veide for og i mot. Men vi har vært gift så lenge… Jeg kan vel ikke bare… Folk vil tro jeg er gal… Etterlate sønnen vår helt alene? Hva om de finner meg?

Men han klarte ikke å gi slipp på tanken, han var blitt besatt av den. Han prøvde å skru av tv-en, men hele kroppen dirret av spenning. Han var like oppjaget som en gepard i fullt firsprang. Han så på klokken, natten var enda ung. Hvis han kastet seg i bilen nå og kjørte hele natten, ville han være langt, langt borte når hanen dro seg opp av køya. Han gikk ut på kjøkkenet og i det han åpnet kjøleskapsdøren, så han refleksjonen av seg selv i vinduet over kjøkkenbenken. Han stirret i det intense blikket, som stirret tilbake. Han visste hva han måtte gjøre.

Med en lydløs bevegelse åpnet han den øverste skuffen og trakk ut en lang kjøkkenkniv. Metallet skinte skarpt i lyset fra kjøleskapet. Bladet så farlig skarpt ut og han grep rundt håndtaket med all varsomhet. Som en smidig katt med filttøfler snek han seg ned trappen og før han visste ordet av det sto han og våket over sin kone som en kråke på en gravstein. Hun var i et land langt, langt unna. I rommet var det stille som i graven. Han så ned på henne en siste gang og så at hun lå og sov med et lite smil om munnen. Et smil faktisk, han så det som et hån. Dette gjorde ham bare enda mer sikker; det var på tide å bryte fri. Uten en lyd hevet han kjøkkenkniven og i et siste åndedrag hvisket han på skjelvende innpust:

– Aldri igjen.

(Hva skjer nå?! Følg med i morgendagens avsnitt av “Høyfjellshotellet”)

(Og du? Del gjerne min lille påskekrim med gode venner ;))

/high five

Første dag i pappaperm!

Så er man endelig i gang med pappapermen. 7 hele uker til å ligge på sofaen, spise seg blekfet på ostepop og se tv-serier til øynene tørker inn. Mjaaaa, så ser det kanskje ut til at denne klassiske mannetolkningen av livet til en hjemmeværende har fått seg et realt ballespark allerede på første dagen.

I dag var det tidlig opp… eller altså… vi startet vel teknisk sett opp i natt med skrikemareritt og dårlig stemning. Så da ble det å improvisere da. Og hva gjør far når mor gir opp? Han tenker som en mann. “Hmm, gutten nekter å slutte å gråte, hva kan vi gjøre for å blidgjøre ham?” Oh yes. Varmmat og underholdning. Cue grøt og Drømmehagen. Lar jeg meg manipulere? Meget mulig. Sjå kor da bryr meg. Mammahjerte våknet opp og lo godt da hun fant oss i stua, og knipset dette blinkskuddet 😛

Men så, etter noen timer med sårt trengt søvn, var dagen i gang! Etter at frokosten var avviklet skulle jeg bare ta en rask tur ut for å -, nei det ble ikke noe av det nei, vi gikk for leking på gulvet i stedet. Siden det var så fint vær, fant jeg etter hvert fram en god bok – og heisann, der var det en bleie som luktet øglespy ja. Etter noen timer med lek, bleieskift, kjøkkentjeneste og bæring av barn, fikk jeg lagt den lille rakkeren, så da var det endelig på tide med en liten cowboystrekk på sofaen, men heey, da peip den sure vaskemaskinen som Olga Marie Mikalsen, så da var det opp og orge med klesvask. En kompis sendte meg tekstmelding og lurte på om vi ikke skulle ta en kaffe og en trilletur. “Perfekt” tenkte jeg, det gjør vi! 4 timer senere fikk jeg tid til å svare at det passet litt dårlig. Da putret middagen i tre ulike gryter og lillemann snurret rundt på nyvasket gulv.

Er i det hele tatt litt usikker på hvor dagen ble av, og det har på en måte gått fort og sakte på en og samme gang. Jeg kan huske at jeg på et eller annet tidspunkt bakte scones. Men uansett, det som er helt sikkert, er at jeg bøyer meg i støvet for alle mødre/fedre som går rundt hjemme med barna hele dagen. Holy crepes, man får ikke mye tid til seg selv mellom slagene. “Men når gutten sover, da må du jo hente deg inn, kanskje sove litt, slappe av etc”. Yeah right! Når han sover så betyr det bare at far har muligheten til å hente inn tapt tid og komme seg ett steg foran. Det er som et sjakkspill det her. Oh well, litt tilvenning, så blir det bra. Et lite knepp i den mentale innstillingen, så får vi nok skikk på han far. Lese avis og drikke kaffe i lange slurker frem til lunsj? Nein. Ta med seg en god bok ut i påskesola og nyte fuglekvitter? Niet. Sjonglere bæsjebleier, grøtpulver, bråkeleker og våtservietter som en proff? Oh yes.

Men nå skal far logge av og legge seg på sofaen. Det har han fortjent 😉

 

/high five

(Sjekk ut pappahjerte på facebook for din daglige dose med pappabasert moro)

Kontakt meg

Heisann sveisann på deg sann!

Jeg er stort sett alltid tilgjengelig på både blogg, instagram, facebook og snapchat,

meeeeen du har vel lyst på mailadressen min du, har du ikke? Okei da, siden det er deg.

Bare send i vei!

[email protected]

Jeg svarer så fort jeg kan og gjerne på flekken. Med mindre jeg sover, kjører bil, bygger lego eller dusjer. Da må du vente litt.

Prekas 🙂

En erkjennelse, en beklagelse, en fristelse

Kjære leser, her er jeg atter igjen. Det har vært stille fra meg en ukes tid og jeg vet at du har vært bekymret. Har han blitt slukt av et synkehull? Har han blitt tatt til fange og gjort til Kim Jong-Uns personlige stylist? Har han blitt account manager i Profetens Ummah og lever livets glade dager som naver i Afghanistan?

Neida, forklaringen er såre enkel: Husker du alle de gangene du skulle ha støvsuget gulvet, men heller ble liggende i sofakroken for å se på en episode til av favorittserien din på tv? Og kanskje én til da. Og jeg skal bare se ferdig den episoden der, så lover jeg. Eller hva med alle de kveldene du har vært på vei ut for å skifte dekk, men så har du plutselig funnet ut at du har noe langt viktigere som må gjøres med det samme (slik som å spille Angry Birds på ramma en times tid). Eller hva med den skjorta du skulle stryke? Eller selvangivelsen som skulle vært levert, boka som skulle vært lest ut, det knirkete stolbeinet som burde vært skrudd på plass, bildet i stua som burde vært hengt opp, boden som skulle vært ryddet og sjokolader som ikke skulle vært spist? Og når du hører godt etter, er det ikke vitterlig lyden av joggeskoene du hører i det fjerne?

Så, poenget er faktisk bare dette: Jeg har rett og slett ikke hatt lyst. Det er rart å si det, men noen ganger så er det bare sånn. Hakke hatt tid, hakke hatt lyst. Og vettu, selv om man kan vaske kjøkkenbenken halvveis, så kan man aldri gå inn med 50 % i en tekst, for sånt blir det bare søl av. Derfor har jeg latt være. Men nå er det opp og frem! Tenkte jeg skulle dra og trene i kveld, men dropper det gladelig til fordel for dere, for hva har skjedd mens jeg har tatt meg en Gro-dag? Pappahjerte har passert 2000 følgere på facebook!!!!! 🙂 🙂 🙂 Oh yeeeeah, party time!!

Det er bare helt rått og et tall jeg aaaaldri hadde kunne sett for meg! Skal det feires? Klart det skal feires!! I morgen kommer jeg tilbake med en passende konkurranse for en anledning som dette! Kan vel røpe såpass at et stort jubileum som dette trenger en skikkelig kake og akkurat DET skal dere få. Følg med 😉

Meeen, du lurer kanskje bare hva jeg faktisk har gjort mens jeg egentlig burde sittet på joggebukserumpa og skrevet blogginnlegg for din nytelse? Vel, her følger en montasje/collage/potpurri/bildeserie/høydepunkt

Gjør som over 2000 andre, følg Pappahjerte på facebook 😀

 

Kvinner eller menn – hvem er verst i trafikken?

For noen dager siden var jeg på kjøretur med minstemann og hønemor, da vi kom opp i en situasjon som involverte hytting med neven, tuting med hornet og bruk av utestemmen. Dette førte til en opphetet diskusjon om hvilket kjønn som er mest trafikkfarlig. Vi ble selvfølgelig ikke enige, men la oss nå bli ferdige med denne debatten en gang for alle.

Hvordan skal vi gjøre det, sier du? Lett! DU bestemmer! Jessør, du leste rett. Jeg tegner opp et par trafikkfarlige hendelser som er helt vanlig å komme over langs norske veier, så velger du selv hvilket kjønn du mener er overrepresentert i de ulike situasjonene. Skriv ned M eller K for hver situasjon og tell opp til slutt. Dermed har du svaret svart på hvitt. Ganske enkelt genialt, sant? Nuff said, nu kör vi!

Situasjon nr. 1: Rundkjøring

Du nærmer deg en travel rundkjøring. Det er kork i alle retninger for midt i rundkjøringen står en bil som verken beveger seg frem eller tilbake. Inne i bilen ser du et bustehode som snur seg nervøst og febrilsk fra side til side og lurer på hvor i all verden vedkommende skal gjøre av seg. Du kan se på lang avstand at sjåføren tenker: “Skal man kjøre eller er det kanskje best å vente? Kommer ikke de der fra høyre da eller er det jeg som kommer fra høyre?”

Situasjon nr. 2: Råkjøreren

Du prutter av gårde i fartsgrensa og synger med til en radiolåt, når du ser noe i sladrespeilet. Det tar ikke mange sekunder før den lille prikken har blitt til et jetfly som brenner forbi deg. Du rekker så vidt å se sjåføren av bilen; én hånd på rattet, ræva godt plantet i setet og hodet lent nonchalant bakover. Til din store forskrekkelse kan du sverge på at vedkommende pratet i mobiltelefonen.

Situasjon nr. 3: Lukeparkering

Du sitter og nyter en kopp te ved frokostbordet, i det du ser noen som prøver seg på en lukeparkering utenfor. Motoren ruses, bilen spretter som en kenguru, parkering prøves, parkering feiles, hjul svinges i alle bauger og kanter. Du rekker å drikke opp teen og lese ferdig avisen før vedkommende endelig ser seg fornøyd med parkeringen. Høyre bakhjul står selvfølgelig godt innpå fortauet.

Situasjon nr. 4: Kø-sniken

Rushtid og det er kø. Begge filer går sakte men sikkert fremover i kjedsommelige rykk og napp. Du legger merke til en bil i bakspeilet som smetter fra fil til fil og bytter kø ved første ledige centimeter. Bilen kjører av ved første avkjøring som melder seg, men dukker på mirakuløst vis opp i flettefilen igjen og har med det brutt en av de viktigste uskrevne reglene om sedelighet i trafikken.

Situasjon nr. 5: Tuteren

Sjåføren av denne bilen tror visst at vedkommende kjører russebuss i et 17.mai-tog, for her tutes det på alt og alle i enhver anledning. Lyskryss, rundkjøring, påkjøringer, fotgjengeroverganger, you name it, for her slites tuta ut raskere enn vinterdekkene.

Situasjon nr. 6: Fletteventeren

Du ser en bil som skal inn på en hovedvei, men bilen ser ikke ut til å klare å forlate flettefilen. Det går i rykk og napp og etter flere halvhjertede forsøk begynner det å gå saktere, før det endelig går helt i stå. Blinklys blir til bremselys, som igjen blir til full stopp og varsellys.

Situasjon nr. 7: Stress!

Du er passasjer i en bil som har viklet seg inn i Oslogryta midt i rushtiden. Det begynner å gå tomt for bensin, dere er 20 minutter på overtid og ungene slåss i baksetet. Tross alt dette er sjåføren rolig som skjæra på tunet og virker helt uanfektet av situasjonen. Sjåføren sjekker rolig klokka fra tid til annen, trommer nonchalant på rattet og småprater rolig mens resten av verden står på hodet.

Situasjon nr. 8: Venstre eller høyre?

Du er passasjer i en bil og sier til sjåføren: Ta til venstre i neste kryss. Sjåføren svarer bekreftende og dere ankommer neste lyskryss, der sjåføren rolig og kontrollert legger over og kjører inn til høyre.

Situasjon nr. 9: Rødt, grønt, slutt

Du står bak en bil i et kryss og venter på grønt lys. Når det endelig blir grønt, blir bilen foran stående på vent, tilsynelatende helt uanfektet. Etter enda noen sekunder sender du av gårde et velmenende tut. Da skvetter sjåføren til og sender bilen ut i krysset med et kjempehopp, som igjen gjør kort prosess med å kvele motoren.

Og vinneren eeeer…

Nå er jeg spent på å høre! Etter alle disse årene med venting, skal vi endelig få svaret på bordet. Så fortell meg kjære leser, hva kom du til? Er det pupper eller penis som er farligst bak rattet?

 

(Lik hvis du liker og sjekk ut Pappahjerte på Facebook)

Som far, så sønn

Som far til en liten guttepjokk blir jeg veldig ofte sittende å se på ham og tenke. Tenke over hva jeg ønsker for hans fremtid og hva som kommer til å skje. Det er så rart at det lille nurket skal bli en voksen mann med egne meninger og holdninger. Han vil ha sine ambisjoner og planer for hvor han ønsker å gå i livet. Kanskje vet han det allerede. Det er så rart at det lille knøttet skal kunne sable meg ned i diskusjoner om ting jeg ikke tror han vet noe om, og på et eller annet tidspunkt vil han innse at fattern faktisk ikke vet alt her i verden likevel.

Jeg tenker ofte at jeg vil at han skal bli som meg. En fyr jeg kan kjenne meg igjen i og prate med som en likemann. Det virker så greit om han bare går i sin fars støvler, for da vil jeg vite hva jeg skal si til ham og hvilke råd jeg skal gi. Tenk om han får de beste kvaliteter fra både mammaen sin og meg! Da kan han jaggu bli litt av en fyr.

Og når jeg tenker tilbake på min egen barndom, så har jeg bare gode minner. Jeg ser for meg en nysgjerrig krabat full av livsglede. En ung sjarmør med et smil om munnen og glimt i øyet. Etter å ha tenkt endel over saken har jeg innsett at jeg ønsker og håper at min sønn skal bli slik som meg.

Trodde jeg.

Det var inntil jeg logget meg på facebook i går og så dette bildet fra mine barndomsår…

Ja…

Hva skal man si? *rister oppgitt på hodet*

Alle barna sitter og koser seg i et relativt mollstemt bursdagskalas, alle med unntak av én. Ser du nøye etter, kan du se en liten djevel som lurer i munnviken og han ruser seg på fantestreker.

Nå merker jeg…

njaaa, det er kanskje ikke så farlig om han ikke blir helt lik meg likevel.