#Bakfasaden

I dagens VG står det å lese at folk stresser seg syke i et forsøk på å virke perfekte. Jeg kommenterer saken og inviterer deg hjem til meg. Velkommen #bakfasaden

Leste en særdeles fjong artikkel i dagens VG med den klingende tittelen:

Møter veggen i jakten på det perfekte liv.

#bakfasaden

Saken tar blant annet for seg den ikke helt ukjente bloggeren Casa Kaos som forteller om hvordan hun jobbet seg syk med å holde på en flott fasade, før hun en vakker dag tok bladet fra munnen og fortalte den egentlige sannheten om sitt liv. Andre bloggere som er sitert i saken er Frøken Makeløs og Mammadamen.

Som en pappablogger som smykker seg på å holde en åpen og ærlig dialog på bloggen, følte jeg et kall for å kommentere denne saken. Så here goes:

Vi bloggere slites hele tiden mellom to sfærer: Foregangsfigur og ærlig hverdag. På den ene siden vil man gjerne fremstå som et flott eksempel til etterfølgelse, en mønsterelev av rang, men på den annen side så vil man også vise et ekte innsyn fra sin hverdag. Og i det slitepunktet der kan det være vanskelig å legge lista riktig. Litt slik som ”Slik har vi det på hytta” reportasjene til Se & Hør. Jada, du får se de flotte hyttene til alskens norske kjendiser, men det du ikke alltid får se er alle de gangene de ryker i tottene på hverandre, kaster skåler med Torosuppe i veggen og løser kryssord på ramma.

Det er med andre ord en konstant balansegang mellom mengden salt og sukker i maten.

Men hvem har skylden – bloggerne eller leserne?

Javel, så er det mange interiør- og motebloggere som får kritikk for å fremstå for perfekte og at de viser et bilde av en virkelighet som rett og slett ikke er der, men problemet er bare dette:

Det funker.

Fotballfrue for eksempel. Jeg har ikke tenkt til å kritisere henne, for hun gjør sikkert en knallfin jobb, men virkeligheten hun portretterer gir på ingen måte et realistisk bilde av hverdagen til folk flest. Ingen har 750 000 tidsriktige antrekk uten en rynke liggende i skapet, men det er heller ikke poenget. Hun skal være et slags eksempel av hvor flott det faktisk kan bli, så får alle vi andre legge oss på et nivå vi selv klarer å følge. Slik som et moteshow på catwalken eller når bilprodusenter viser frem sine overspecca prototypedoninger.

De er bare påfugler.

Det er ikke meningen at du skal tenke ”Å shit, om bare JEG også kunne hatt råd til en kjole laget av kjøttstykker eller en hatt laget av 17 ulike typer rev”. Og det er i hvert fall ikke meningen at du skal gå hjem etter en bilmesse og skrape sammen 15 millioner for en bil laget i 18-karats gull.

De er bare påfugler, ment for å påvirke og selge.

Den samme er greia med disse ”perfekte” interiørbloggerne som hele tiden er under hardt skyts fra folk som bukker under for presset om å skulle være så perfekte. Det er bare markedsføring, ikke glem det. Det er ikke meningen at man nødvendigvis skal ha det sånn i heimen, men det skal da for pokker se sånn ut når man skal selge varene. Hvordan kan jeg si noe sånt? Vel, her kommer beviset i form av ett eneste ord:

Jobbintervju

Tenk deg at du skal i jobbintervju. Trapper du opp med flisete hår og morgenånde, i ført joggebuksa som ligger bakerst i skapet og prater i vei om hvor utrolig fyllesjuk du er? Eller stiller du med vannkjemmet hår, striglet CV og overdrevent tydelig art-i-ku-lering?

Og tilbake til argumentet om at interiør- og motebloggere må slutte å fremstille en falskt perfekt hverdag: Her må leserne faktisk gå i seg selv. Det er jo de som driver mentaliteten videre. Hvis ingen hadde klikket seg inn på sakene, latt seg fascinere av bildene og jaggu kjøpt det som blir vist frem, ja nei da hadde det jo ikke vært noe problem. Med 150 000 visninger om dagen, tror du Fotballfrue kommer til å tone ned sminkebruken? Trukke det! 😉

Tenk selv hvis du skulle solgt en bil på finn.no. Hadde du kjørt bilen en runde gjennom bilvasken før du la ut annonsen eller hadde du slengt ut et bilde med måkedritt på panseret og wonderbaum i sladrespeilet?

En slags konklusjon

Spør du meg, så fremstår ikke de ”perfekte” bloggerne som annet enn russiske fiskebåter som bruker sosiale medier som smutthull for ubeskjedent selvskryt. Men det trenger jo ikke bety at DU skal føle deg dårlig av den grunn. Husk at det er helt vanlig med grøtrester på bordet, gulpeflekker på genseren og skomerker på tapeten, men det er bare det at det ikke selger så bra. Det er alt. Det er bare markedsføring, det er ikke virkelighet.

Og det er i bunn og grunn alt det handler om. Salg og markedsføring. Sånn er verden, intet å ta på vei for. Du er flink du, akkurat som du er 😉

OG som en liten bonus, og for å gi denne saken et ekstra piff av #bakfasaden: Her kommer noen tidligere refuserte bilder fra det Pappahjertenske hus som absolutt går under kategorien ”Bak fasaden”. Klikk på bildet for forklaring 🙂

 

P.S. For virkelig å sette prikken over i’en… Dere vil se bak fasaden?

Challenge accepted. Her er et dagsferskt bilde av meg på toaletten 😀

/high five!

(Følg min dønn ærlige og uperfekte pappablogg på Facebook)

Dagens sjekketriks

I dag fikk jeg en Spam-mail jeg synes var litt søt. Slik så den ut:

Jeg åpnet den selvfølgelig ikke, både fordi jeg er rimelig sikker på at den mailen ville gitt meg Aids på harddisken, men også fordi jeg vet at den uansett er nytteløs for meg. Hvorfor? Fordi jeg ikke trenger noen “Strategies of Seduction” til å fortelle meg hvilke tre ord som funker best på kvinnfolkan. Slike sjekketriks har jeg da for lengst funnet ut selv!

…å? Du lurer på hva de er? Hah, a gentleman never tells. Den godt bevarte hemmeligheten skal jeg ta med meg til grava. Eller, okei da. Men OBS: Dette er en meget potent kombinasjon av ord, satt sammen over flere år med sirlig research, prøving og feiling, så bruk dem varsomt. Det skal også sies at disse ordene ikke er egnet for et tilfeldig napp ute på byen, men vil garantert fungere som en klokke på slitne småbarnsmødre som lider av konstant joggebukse, ettervekst og stressflass.

Finn frem notatblokka, her kommer det.

Det ultimate sjekketrikset ligger gjemt bak disse tre ord:

Jeg

har

støvsuget

High five, kompis!

P.S. Skulle dette trikset mot all formodning feile, kjøp deg valp. Alle jenter elsker valper. Og sjokolade. Men ikke kjøp sjokolade. Ingen damer tenner på en mann som går alene rundt i parken og gnafler Snickers. Gå for valp.

Denne valpen er ikke ment for sjekking, kun illustrasjon.

(Og du, husk å følge Pappahjerte på facebook)

(Og gjerne Instagram, hvis du er der. @pappahjerte er navnet :D)

/high five!

Konkurranse – Gjett hva det er i pakken

Det er en nydelig høstdag, knakandes flott vær og gooood lørdagsstemning! 🙂 Derfor klasker vi til med en god gammeldags gjettekonkurranse!

Og her kommer’n:

Gjeeeeeett pakken!

Reglene for denne konkurransen er ufyselig enkle og selvforklarende:

Gjett hva som er i pakken! Gjett riktig og du kan stikke av med premien.

Inne i pakken finnes to identiske eksemplarer av nooooe, hvorav jeg tar den ene og skriver en produktomtale, mens DU kan bli den heldige vinneren av den andre.

Et par hint og regler:

Hint: Pakken inneholder noe vi trodde vi ikke trengte da vi fikk barn, men som viste seg å være heeelt genialt.

Regler:

– Det er lov til å slenge inn flere forslag, men maks 5 pr. person.

– Alle kan delta (bortsett fra ansatte i GK og heller ikke du, Christina).

– Konkurransen avsluttes tirsdag 01. oktober kl. 12.00,

vinneren utropes senere på kvelden.

Okei, det var alt. Kjør konkurranse!

Hva er det i pakken?!

/lykke til!

Stemmerett og gründerånd

I år er det faktisk 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge og derfor føles det bare rett og rimelig å gjøre litt stas på kvinnen.

For kvinnekampen har gitt oss langt mer enn litt høyere lønn til damer og disse illsinte feministene som bare sitter i sine små fjellbygder og hytter med neven til verden og nekter å vaske seg. Den har også gitt alle landets frøkner en klar og tydelig stemme, og det man på godt norsk kaller baller. Heldigvis kun i overført betydning.

I et jantelovinfisert land som Norge er det ikke til å kimse av når folk tør å ta et steg ut til siden og følge drømmen, fremfor strømmen. Jeg tenker ofte at gründere kun er jappete herremenn med genseren rundt halsen som slafser hummer og sier “Morn du!”, men der tok jeg skammelig feil!

Ønsker herved å trekke frem fire tøffe damer som på hvert sitt vis har tørt å stå ut av mengden og følge den lille gründerstemmen som sier: Ææh kom igjen a, du klarer det! Go for it!

Tapetdrømmen som gikk i oppfyllelse

Da Christine fikk sin første sønn, sparket redebygge-behovet inn umiddelbart og hun ble over-middels opptatt av hvordan det skulle se ut hjemme. Etter timer med nytteløs leting etter det perfekte tapetet på nett, tok hun saken i egne hender og designet like greit tapetet hun hadde drømt om selv! Dette ble fort plukket opp av andre interiørinteresserte på nettet og hun begynte raskt å designe andre ting til barnerommet.

Alle gutters drømmevegg!

Da snøballen virkelig begynte å rulle, ble hun nødt til å ta et valg: høre på gründeren i magen og “go for it” eller løsrive seg fra den sikre veien? Med full støtte fra sin barske herremann, tok hun valget om å slite seg løs fra den sikre hverdagen og satse fullt på egen virksomhet. Dette ble begynnelsen på det som i dag er Sne Design. Til andre som står overfor en lignende situasjon, sier hun:

-Du må tørre å lukke en dør for at nye dører skal åpne seg for deg. Det er kanskje en klisjé, men livet handler helt konkret om valg. For å velge noe, må du velge bort noe annet. For min del var ikke valget enkelt, men lett.

Sjekk ut Sne Designs hjemmesider eller hopp inn på facebooksiden

Barneboka som beit seg fast

Kort digresjon: Da jeg skulle skrive denne saken, spurte jeg Jannicken om ikke hun kunne fortelle meg raskt om hennes drømmeprosjekt.

– Be en bergenser om å fatte seg i korthet?… fikk jeg til svar. Jeg burde jo skjønt at det var et dumt spørsmål. Alle vet jo at en bergenser kakler verre enn en våryr hane i en hønseflokk, men nok om det.

Da Jannicken fikk en sønn, så også hennes drømmeidé dagens lys. Hun ville skrive en barnebok og hun visste akkurat hvordan den skulle være. Glødende engasjert pratet hun hull i hodet på alle sine venner med spørsmål som “Har pinnsvin hale? Og heter det forresten pinnsvin eller piggsvin?!”. All inspirasjonen hun fikk fra dem som hadde troen, brukte hun i de verste motbakkene. Å gi ut en bok er ingen spøk, men som Jannicken selv sier: Når motbakkene kommer, ja da går det bare oppover! Det var aldri snakk om dersom jeg gir ut bok, men når.

Sluttresultatet etter mange runder med flikking på tegnestreker og enkeltord, ble til slutt den absolutt fantastiske barneboka “Edgar møter dyrene i skogen”.

Bildet er lånt fra BA. Foto: Isabelle Karlsson

Sjekk ut facebooksiden Edgarsverden eller Klikk Her for å lese mer om da Jannicken leste fra boken for en samling oppglødde barn 🙂 eller selvfølgelig Edgarbokas egne nettside

Maritim geskjeft

Konseptet til Ocean Home falt på plass da Anne møtte Cecilie, og de sammen satte i gang med å bygge en fremtid basert på sin felles interesse for livet på, ved og i sjøen. De hadde en drøm om å starte en butikk som solgte kvalitetsmøbler av klassisk art, og etter måneder med planlegging og vurderinger frem og tilbake, tok de valget. DETTE vil vi!

– Drømmen om å drive selv har alltid vært der og en dag innså jeg at NÅ er det på tide. Det tidspunktet vi bestemte oss, var da vi innså at hvis andre kan starte for seg selv – så kan søren meg vi også!

Annes stalltips er å aldri slutte å tro på drømmen, uansett hvor mange banker man får nei av, hvor mye motstand man møter, hvor mange konkurrenter som albuer en på veien eller hvor mange våkenetter man tærer seg gjennom.

-Husk også at ikke alle deler din drøm og det bildet du maler for fremtiden din. Noen ganger må man ta steget ut til siden og gå sin egen vei. Ikke skyld på prioriteringer, familie eller forpliktelser – ta steget og form din egen fremtid.

Resultatet ble butikken Ocean Home, som både har egen nettside, facebookgruppe og butikk på Kolbotn Torg.

Likestilling i bokform

Anne Hilde, aka bloggeren Sparringmamma, opplevde at familielivet hadde kjørt seg fast i et forsøk på å gjøre alt riktig med fulltidsarbeid, barnehageomsorg og alle de øvrige forventningene man møter i dagens samfunn. Derfor dro hun i håndbrekket og tok pennen fatt. Resultatet ble en bok som tar temperaturen på likestillingsdebatten, fedrekvoten, kontantstøtten og alt som hører et travelt familieliv til. For henne var ikke “å følge drømmen” nødvendigvis et idyllisk mål, men et viktig valg for å klare å takle utfordringene man møter langs veien.

– Jeg visste at jeg skrev en bok om noe veldig politisk ukorrekt, samtidig som jeg følte det var viktig å stille spørsmål ved om vår likestillingsmodel er den eneste rette eller om den har sider ved seg som ikke nødvendigvis gir familielivet den beste starten

Familieliv i likestillingsland er en viktig bok for alle som er opptatt av likestilling, samtidig som den er både personlig, lettlest og tankevekkende. Og jaggu fikk hun ikke støtte av Fritt Ord for å skrive den også. Bra jobba også så veldig riktig at denne boka kom ut i jubileumsåret 2013! Sjekk ut forfatterens egen blogg Sparringmamma eller les mer om boka og bestill hos Kolofon Forlag

Sluttdigresjon

Må få legge til at jeg synes 100-årsmarkeringen av stemmeretten har gått merkverdig rolig for seg. Når det er Ibsen-år eller lignende er det ikke måte på hvor mye man hører om det, men å markere at det er 100 år siden kvinner passerte hunder og innekatter på rangstigen, skal man liksom ikke feire? Merkelig. Oh well, alle landets kvinner, dere skal i hvert fall få en saftig high five fra meg. Dere er en fin gjeng.

Og kjempefine på håret.

Seriøst, har du vært hos frisøren eller?

Du ser kjempebra ut! 😉

/high five!

(Les også: En hyllest til alle slitne småbarnsmødre)

(Og følg Pappahjerte på Facebook da :))

Lag din egen pappablogg på 1-2-3

Noen har spurt meg om hvordan jeg rekker å føre pappablogg midt oppi alle mine andre spennende, halsbrekkende hobbyer og fritidssysler
(les: Klippe tånegler, se på Jakten på Kjærligheten, og spille Plants vs Zombies på do).

Vel, det er faktisk kjempeenkelt! Ja, jeg skal innrømme at det hjelper å kompensere frøkna for tapt tid i sofakroken med en blomsterkvast fra tid til annen, men det viktigste er nok likevel å ha noen lure bloggtriks på lager. For å hjelpe evt. andre ivrige fedre der ute som går med tanker om å starte sin egen pappablogg, har jeg derfor laget denne raske videosnutten som avslører et av mine mest tidsbesparende triks:

Det var alt, takk for seg.

God mandag!

/high five!

(Ny på bloggen? Husk å lese Min historie: fra barnehater til pappahjerte)

(Og du? Husk å følge Pappahjerte på facebook da ;))

Kjærlighetsredet

Christina Mammahjerte tar pennen fatt og forteller om hvorfor vi ikke blir å finne på fødeavdelingen igjen med det første…

Det begynner å bli en stund siden den kvelden da Pappahjerte og jeg sjekket inn på fødeavdelingen som et tospann. Den kvelden en av oss veide 11,5 kilo over matchvekt, måtte stoppe for å puste annethvert minutt, og hadde en særdeles usexy vraltende gange. Men, det var foreløpig bare Peter og meg i vår lille verden. Forvirra, forelska og: uthvilte.

Noen dager etter stod vi der, klare for hjemreise. En nybakt far som ikke forstod hvordan dette skulle gå, en utslitt mor som følte seg som en dass – og et lite nyfødt kjærlighetsbarn, som for alt i verden ikke skulle fryse på veien hjem.

 

Trenger ikke et tredje øye for å se at hjemreisen ble i overkant varm for denne lille karen.. Beklager altså lille plutt, den så bare så søt ut i butikken..!
“Ha det bra da, dere! Ta godt vare på hverandre og den fine sønnen deres! Vi ses om to år!”, ropte barselsykepleierne etter oss. Jeg kikket forvirret på Peter. To år? Hva skjer om to år? Hvilket år skriver vi forresten nå? Hva snakker de om? Åja, er det helsesjekk om to år?! Peter humret av det forvirrede uttrykket mitt før han hvisket: “De mener nok at det kommer en lillebror eller lillesøster om to år..”
Å jasså, kjære Ullevål… Vel, akkurat det ser riiimelig dårlig ut!

Jepp, this is me! #hotmama #sexytime

Jeg har alltid trengt mye søvn. Uavbrutt søvn. Da jeg tidligere så slitne mødre med blå ringer og poser under øya, tenkte jeg simpelthen: ille er det ikke – slutt å se så sur ut, hvis du er trøtt får du bare legge deg tidligere om kvelden, da vettu! Og nå sitter jeg her selv. Søvnig, sliten og smal i øya. Gidder ikke engang nevne partiene i øyeområdet som jeg er sikker på at selv verdens beste concealer ikke klarer å dekke over. Det er vel nå du skal legge deg tidligere om kvelden da, tenker du. Skulle ønske det var så enkelt.

For når man blir mor, skjer det noe med kroppen. Den er på vakt. Konstant. Det lille frøet som ble til en baby inne i magen, er riktignok ute nå, men er fortsatt en del av deg. Den lille bylten trenger kjærlighet og omsorg, mat og stell for å overleve. Og morsinstinktet mitt jobbet på høygir fra dag èn. Et lite grynt fra vogga, og jeg var der på sekundet. Hadde det vært stille lenge nok, måtte jeg sjekke om det fortsatt var liv. Det sier seg jo selv at når mamma-skuldrene henger fast oppunder øra, ja da blir det vanskelig å sove godt om natta. Det skulle imidlertid bare ta et par måneder før jeg forstod at det ikke var lillegutt som frarøvet meg nattesøvnen.

Det var hans far.

De første ukene hjemme, hadde Peter og jeg ofte gutten vår liggende mellom oss i senga. Det gjorde ting mye enklere når han ble sulten om natten – men vi var såklart livredde for å rulle over ham i søvne. Derfor løftet jeg ham etterhvert stort sett alltid tilbake i den lille vogga som stod helt inntil sengen vår, når han hadde spist ferdig. På den måten fikk vi sovet litt alle tre. Men til tross for dette, spratt enten Peter eller jeg opp rett som det var fordi vi hadde glemt at han lå i vogga si. Vi lette febrilsk etter den lille bylten inni sengetøy, under puter og ved fotenden av senga. Heldigvis fant vi ham aldri der, men det tar litt tid å sovne igjen etter et sånt mini-hjerteattakk.

 


Hvor er han?? Sjekk under puta! Inni dyna! Under madrassen?!

Etter noen uker, roet hodet mitt seg ned – og jeg våknet ikke med panikk lenger. Men for papsen ble det liksom aldri noe bedre. Han hadde riktignok vært en periode-søvngjenger fra barnsben av, men nå eskalerte det virkelig.

Plutselig kunne jeg bråvåkne av at det hang en skikkelse over meg som prøvde å vri hodet mitt til siden. Det var Peter som trodde at jeg var lillegutt som ikke fikk puste nedi puta. Dyna ble røsket av meg, igjen var det bare Peter som lette etter sønnen sin i søvne. Ved flere anledninger har jeg våknet av at han står og tar ned bilder fra veggen. Når jeg spør, vet han ikke selv hvorfor de må ned, men ned må de altså. Eller han står foran klesskapet og kikker mellom plagg og åpner skuffer.

“Hva i alle dager driver du med?”, må jeg spørre.

“Hmm”, mumler han søvndrukkent, “jeg syns jeg hørte lillegutt pipe herfra..

Jeg får sjekke skuffene, jeg nå”.

 

Her er det jo plass til en hel skokk med spedbarn…

Jeg har våknet av at jeg trodde politiet hadde brutt seg inn i leiligheten vår og stod over meg med en flash light. Det viste seg å være min kjære mann som hadde skrudd på lommelykt-funksjonen på mobilen sin, og holdt den 5 cm unna nesa mi. Et under at jeg ikke hylte (eller klappa til ham..?), kan ikke huske å ha blitt så skremt på mange år!

Heldigvis hadde lillegutt et såpass godt sovehjerte at han druntet seg gjennom disse episodene, men det ble altså lite søvn på meg. Det toppet seg da jeg en natt våknet av at Peter dunket meg fast og stødig i ryggen.

“Hva er det som skjer?!”, hveste jeg en smule irritert over å bli vekket igjen.
“Men.. Jeg skulle jo bare få deg til å rape!”, hvisket han uskyldig tilbake.
Jeg satte meg halvveis opp i senga, møtte blikket hans i mørket, og så at han sakte men sikkert begynte å våkne
“Kolikk… Du vet…”, mumlet han, “Luft i magen? Ååååååååh, æsj, det var ikke no!”, før han rullet irritert rundt og sovnet igjen.

Lillemann er i dag ett og et halvt år, og har sovet på eget rom i mange måneder allerede. Han har et godt sovehjerte, og snorker stort sett fra han legger seg om kvelden, til han våkner morgenen etter. Pappahjerte derimot, sliter fortsatt med den gode søvnrytmen. Han har for lengst rundet tredve, og nå har også han fått sitt eget soverom.

Så kjære Ullevål: Ikke hold pusten mens dere venter på vårt neste kjærlighetsbarn!

/Takk for meg, og husk å følge gubben min på Facebook! 😉

Ønsker du mer av Christina Mammahjerte? Les også:
– Mamma vet alltid best
– Kommunikasjonsproblemer i et parforhold
– Jeg sier opp!

Pappahjerte tester tran

Jeg ser frykten i hvitøyet og tester Norges kanskje aller mest forhatte produkt: Tran. Hvor ille kan det egentlig være? Hva om det faktisk er godt?!

Kjapp kommentar: Dette er IKKE reklame, bare et resultat av at jeg ikke klarte å takke nei til et snedig PR-stunt.

Jeg kunne helt sikkert anbefalt tran fordi det er sunt, bra for barn etc, men jeg ville bare teste dette forhatte produktet én gang for alle. Det kan være så sunt det bare vil, det er tran. Du vet hva du går til. Dessuten så maser helsesøster noe fryktelig om tran første gang hun kommer på hjemmebesøk, så det kan være greit for dere nybakte foreldre der ute å vite om denne mye omdiskuterte tranen.

Okei, nok om det.

Snurr film!

/high five

(Og du? Husk å følge Pappahjerte på Facebook da 😉 )

Til alle slitne småbarnsmødre

For en tid tilbake satt jeg i juryen i en konkurranse der folk kunne vinne staselige premier ved å fortelle om sitt idol. Det var ingen andre rammer enn det.

“Hvem er ditt idol og hvorfor?”

Jeg begynte selv å tenke over hvem jeg ville valgt og tankene gikk selvfølgelig til personlige favoritter som Michael Jackson, Bill Hicks og Philip Seymour Hoffman. Da de første par besvarelsene begynte å tikke inn, gledet jeg meg til å se hva slags underfundige kjendiser jeg skulle høre om og hvorfor. Noen som hadde vært på fest med Bruce Springsteen? Kanskje et håndskrevet kort fra Obama?

Innen kort tid var mailboksen nesten full og et par tusen mailer sto plutselig og hamret på døren. Akkurat som jeg hadde antatt (og fryktet), så ble jeg møtt av Justin Bieber. De 4-5 første gikk rett på Justin og hans fantastiske talent. Hvordan han startet på Youtube og bla bla bla, cry me a river. Men så skjedde det noe. Jeg tok ikke telling, men fra der og ut, var det EN person som totalt utkonkurrerte alle. Vi snakker total dominans av typen Petter Northug versus Moskva-Marit på 5-mila, det var helt vilt!

Så hvem var denne helten, dette gnistrende fyrtårnet i et kaotisk hav av småbølger?

Mamma.

Uten å overdrive vil jeg anta at rundt 8 av 10 svarte mamma / min mor / verdens beste mamma / familiens bauta / bestemamsen etc. Først synes jeg det var litt irriterende, for jeg hadde jo håpet på noen skikkelig safte kjendisminner fra 80-tallet eller lignende, men etter hvert så innså jeg at det jeg først oppfattet som et antiklimaks, faktisk var rett så rørende.

 

Trygt i farmors armer

Det var historier fra barndommen, familier holdt sammen av sterke kvinner, mødre i alle aldre som har gått til utrolige lengder for sine barn og sin familie. Det var historier i alle slags farger og fasonger, fra alle landets kriker og kroker, ingen historier var like, men felles for alle var mamma.

 

Mormor vet hvordan

Mamma er mitt største idol.

Så husk det, du slitne småbarnsmor:

 

Nybakt og sliten mams (Joda, det kostet meg det hvite ut av øyet å få lov til å bruke dette bildet…)

Når de blå posene holder ansiktet ditt i et jerngrep fordi du må opp og bysselalle hver natt og aldri får sovet ut. Når alle kjøreturene til og fra håndballtreninger og speiderleire driver deg til vannvid fordi du sårt hadde trengt å synke dypt ned i sofakroken. Når de endeløse timene som følger grunnet din stilling som administrerende vaskekone, matpakkedirektør og gulvvaskkoordinator, tvinger deg ned i knestående. Når en oppgitt tåre sniker seg frem over alt som må gjøres og skulle vært gjort.

All kjærligheten blir lagret for alltid.

 

Gøy å leke med Oldemor #1

 

90 år med kjærlighet for familien, Oldemor #2

De vet det kanskje ikke selv og de tenker nok ikke over det før de blir litt eldre, men du er faktisk deres forbilde. De sier det helt sikkert ikke til deg og deres handlinger viser nok ikke tegn til det heller, men vit for deg selv at det er sant, for det er det. Det lagrer seg i hodene deres og takknemligheten blir der for alltid. Du er deres største forbilde.

 

Tante nyter lukten av karamell 😉

 

Sliten trio

Mamma er mitt største idol.

(Les også Min Historie – fra iskald barnehater til plysjmyk tussemann)

(…og sjekk ut Pappahjerte på Facebook ;))

De små øyeblikkenes tale

Det er de små øyeblikkene

som utgjør den store forskjellen.

Når den lille pjokken stabber i vei på utrygge labber og snur seg mot deg bare for å forsikre seg om at du fortsatt er der. Så kommer smilet. Bekreftelsen på at du er vinden under hans vinger.

Når en liten babykropp kaster seg rastløs rundt i senga og prøver å finne nattens ro uten hell. Du stryker den lille kroppen og prøver å nynne natten på plass. Så kjenner du plutselig en liten hånd som tar tak i fingeren din og klemmer til. Varmen som strømmer fra den lille bylten. Roen som senker seg og lyden av avslappet pust fra den kaninaktige nesa.

Når han sitter på gulvet og vandaliserer parketten med sine lekeklosser, men plutselig begynner å bygge tårn. Når de fomlete fingrene mestrer noe nytt og han smiler stort, piper fornøyd og ser på meg for bekreftelse, som for å si: Pappa, se så flink jeg er, er du ikke stolt av meg?

 

Når det blåser opp til full storm i badebalja, og den lille kroppen ler seg skakk av alt kaoset han kan forårsake. Og du sitter der og lurer på om han noensinne blir lei, bare for å finne ut at han faktisk aldri blir det. Og du innser at det betyr hele verden for ham å kunne sitte der å herje.

 

 

Det er da man kjenner det, akkurat i sånne øyeblikk. Da kjennes kjærlighetens stikk i hjertet og man får en intens lyst til å falle sammen, av glede og av stolthet. Det høres kanskje rart ut, for det er jo ikke akkurat snakk om månelandinger.

 

Men allikevel, på en måte så er det faktisk det.

Det er de små øyeblikkene

som utgjør den store forskjellen.

(Følg Pappahjerte på facebook for ukentlig påfyll av tant, fjas og kos)

Når pappa er alene hjemme

Når pappa er alene hjemme blir alt litt som det faller seg. Shorts i kaldvær, jakke i sola. Tacorester til lunsj og cottage cheese til kvelds. Når fattern er alene hjemme opphører all rutine og tilfeldighetene råder.

Et råd min kjære alltid gir meg, er å prøve å ligge minst ett steg foran. Når plutten blir sulten, bør maten allerede ha stått klart en stund. Når en smokk går i søla, bør en ny stå parat. Sånn blir det ikke helt når fattern er alene hjemme. Da blir det alt i siste liten og raske løsninger står høyt i kurs. Slik som i dag. Alt har gått litt på halv tolv, men han tykje så fint det går a gitt!

I dag har vi hatt en skikkelig kosedag med masse pappatid, som jeg merker at jeg har vært skikkelig underernært på i det siste. Vi har lekt med mobilen til pappa mens pappa har klippet hårtuster. Tror ikke jeg legger ut bilder av sluttresultatet, men det ble fint altså, jeg lover. Vi har sett på Beatles-dokumentaren om Magical Mystery Tour og sunget med til et par låter, og vi har lekt “knus imperiet” i sandkassa og vi har jaggu kommet opp med konseptet for et kliss nytt politisk parti.

Vi liker å kalle det Sunn Fornuft Partiet og vårt slagord skal være: Mindre politikk, mer ærlighet. Nei vent det var det ikke nok schwung over. Skal man komme inn på den politiske arenaen må man nok ha noe som virkelig bryter overflaten med stil.

Sunn Fornuft Partiet

– Politikk er pisspreik, gi oss sunn fornuft!

eller noe sånt.

Oookei, det ble en lang digresjon. Egentlig skulle jeg bare logge meg inn for å legge ut ei litta videosnutt og ønske dere alle en god søndag og et godt valg, så jeg får kutte her, før det ender med politisk raljering og væpnet revolusjon.

God søndag. Godt valg.

/ Og husk: mer pappabasert moro finner du på Pappahjertes facebookside