På søndag skjer det!

Noe veldig stort er på gang og ENDELIG har dagen kommet for å lette litt på sløret!

 

 

I veldig lang tid har jeg båret på en stor hemmelighet som jeg gleder meg skikkelig til å røpe for dere og nå er tiden endelig kommet!

Jeg kan ikke si nøyaktig hva det er helt enda, men på søndag smeller det!

Da kan jeg endelig avsløre noe stort, skummelt, kult og rart.

Og det beste av alt: Jeg tror du kommer til å DIGGE det!

 

 

Det er en ting som vi har pratet om time etter time, gått runde på runde og diskutert. Vi har hatt lyst en veldig god stund og egentlig bestemt oss for en stund siden, men i går kom endelig det avgjørende håndtrykket. Vi går for det.

Men det er fortsatt lenge til søndag og frem til da jobbes det på spreng med de siste forberedelser.

Skjønner du hva det er snakk om? Jeg har lovet å ikke avsløre noe mer, så nå kan jeg ikke si mer.

Men jeg er veldig spent på hva dere tror det kan være for noe rart, så derfor klinker vi til med en god gammeldags gjettekonkurranse! 🙂

 

GJETT RIKTIG – VINN SNOP!

Helt på impuls og siden det er tacofredag fyrer vi av en gjettekonkurranse som er like artig som den er enkel:

Hva tror du kommer til å skje på søndag??

  • Legg inn forslag i kommentarfeltet, sammen med ditt favorittgodteri og e-postadresse.
  • Vinneren av en gavepakke full av ditt favorittsnop trekkes ut blant alle med riktig svar.
  • Det er lov å gjette flere ganger 😉

 

Og du: Husk å sjekke innom her på førstkommende søndag, for da blir det offisiell avdukning og stor fest! 😀

 

 

/ Sees på søndag 😉

* Følg Hemmelighetshjerte på Facebook *

Den bitre, slappe mammakroppen

Her for noen dager siden skjedde det noe rart…

 

En klassisk mammakropp. Eller..? Følg med videre 😉

 

Jeg sitter på hytta med hodet syltet ned i macen og jobber. På motsatt side av bordet sitter frua og søsteren hennes. De blar gjennom gamle bilder på pc-en og de storkoser seg. Minner, historier, latter og flauepute. Jeg innser raskt at det kommer til å bli en kaklete affære og popper i ørepropper. Med musikken på full watt kan jeg endelig få konsentrert meg litt.

Plutselig ser jeg frua vifte med armene som om hun prøver å vinke inn et jagerfly. Jeg demper musikken.

– Hva er´e?

Hun fortsetter bare å vinke meg inn.

Jeg napper ut øreproppene og tusler bort for å se hva som står på. Oppstemt, full av iver og med et merkelig smil ser hun på meg med stolthet i blikket før hun snur pc-skjermen rundt og viser frem et bilde.

– Se der!

Jeg ser. Det er et bilde av frua fra gudene vet hvor lenge siden. Lenge før vi møttes i hvert fall. Jeg rekker ikke se stort før hun avbryter meg:

– Ja, ser du? Hæ? Ser du?

– Ser hva da? spør jeg, forvirret.

– Pupper! Se da! Pupper! Jeg hadde pupper den gangen. Se de puppene da!

Hjernen min klasker umiddelbart på den store røde knappen og alarmen går i hele kroppen. Dette. Lukter. Felle.

 

Peter, dette er hjernen. Vi forstår ikke helt hva som foregår, men vær forsiktig. Noe er på ferde!

 

Jeg ser på henne og tilbake på bildet igjen. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Vi forstår hinanden ikke. Hva pokker svarer jeg? Jeg kommer ikke opp med noe. Hjernen får panikk og kaster ut noe bare for å bryte stillheten:

– Uhm… ja?

– Yes, ja men da er det greit. Da kan du gå og sette deg igjen.

Hjernen slår ut med begge armene i et oppgitt stønn og resten av kroppen gjør det samme. Hæ?

– Men eh.. correct me if I´m wrong, men atte, du har pupper nå også..?

– Jo, men ikke som det der! Se den utringningen da! Jeg så jo helt smashing ut.

– Åååh ja, så..

– Ja, jeg ville bare at du skulle se det. Så vet du hvordan jeg egentlig ser ut, eller så ut da, før.. ja, mammakroppen.

– Men jeg forstår ikke.. Du har jo pupper? De på bildet er jo ikke noe større, kanskje snarere tvert imot faktisk..

– Jo, men det er NÅ det. Bare vent til ammingen er over du, da er det goodbye til disse melkefylte herlighetene og hello slappe patter. Så jeg ville bare at du skulle se hvordan jeg egentlig ser ut.

Hyttegulvet er offisielt minebelagt og jeg kan ikke snu meg på en 5-øring uten å tråkke på 9 av dem…

 

Hjernen kaller Peter: Du er omringet. Jeg gjentar: Du er omringet. Trå varsomt!

 

Tross den store risikoen involvert, jeg må ha svar. Så jeg kniper igjen øynene og prøver meg på en slags konklusjon:

– Okei, så det du i klartekst sier er at.. ja.. Du hadde fin kropp før, men den kommer jeg aldri til å få se snurten av?

– Jepp!

– Og hvordan skal det hjelpe meg på noen som helst måte?

– Nei, jeg ville bare at du skulle se at jeg hadde fin kropp en gang, ja før alt dette. Før mammapattene og føderumpa. Bare sånn at da vet du det.

– Ja…

– Sånn, da kan du gå tilbake til å jobbe igjen, avsluttet hun med et smil og en mine som var smilende og rolig. Litt for rolig, vil noen si.

Dette skjedde altså for bare noen dager siden og jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal gå frem nå. Bør jeg ta det opp eller la det ligge? Er hun bitter? Er hun vonbroten? Eller ville hun bare minne meg om at hun egentlig hadde en smashing kropp før to tøffe fødsler herjet med den?

 

For atte.. Det trenger hun ikke. Det setter jeg allerede pris på hver eneste dag.

Arret på magen og de slappe ammepattene er det absolutt beste ved henne. Bevisene på hva hun har ofret for å sette våre to fantastiske barn til verden. Hun er et levende bevis på en kropp som har gått gjennom det tøffeste en kropp kan utsettes for. To ganger!

Og jeg vet at en fødsel ikke teknisk sett er et mirakel, men når man har vært med på to av dem og senere ligget i samme seng som de små nurkene og sett den lille kaninnesa som spretter opp og ned mens de sover og man vet at det er et helt liv som ligger i sengen ved siden av deg, et liv du har laget selv, et liv bestående av 50 % deg selv, 50 % kvinnen du elsker og 100 % kjærlighet.. da føles det veldig som et mirakel.

Og det tenker jeg på hver eneste dag, og det betyr veldig mye mer enn en mage man kan spille skarptromme på eller en rumpe man kan sprette en 20-kroning på.

For en fin kropp betyr kanskje noe, men barna våre betyr alt.

Og det elsker jeg deg for. Mer enn du aner.

 

 

/ Mammakroppen <3

P.S. Dette innlegget ble opprinnelig publisert sommeren 2015, men deles igjen som et motsvar til dere som mistolket teksten “Sykt sexy og digg kropp” 😉

* Følg Mammakropphjerte på Facebook *

Gapestokk og lynsjemobb

“Å drite seg ut på nettet er blitt livsfarlig. For den digitale gapestokken er nådeløs. Og den kan vare evig”, skriver Shazia Sarwar på VG.no i dag.

Les: “Vi, den digitale mobben” (VG.no)

Og det føler jeg på hver eneste dag. Hver. Eneste. Dag. Og jeg er bare en relativt mild pappablogger, men selv jeg får føle hvordan nettmobben ruller over deg hvis du skriver noe som behager trollets appetitt.

Slik som da jeg i en bisetning skrev at det finnes tider da man må ta barna litt hardt i armen. Det var alt som skulle til. En liten mistolkning av et lite øyeblikk og vipps så var jeg en forferdelig far og et hett tips for barnevernet.

Alt annet jeg tidligere hadde gjort eller skrevet var plutselig revnende likegyldig. Du gjorde en liten feil og nå skal du tas.

 

You came to the wrong neighborhood..

 

Det er som Shazia skriver: “Det er aldri den ene tweeten. Det er summen”.

For det er selvfølgelig helt greit at noen påpeker noe, stiller spørsmålstegn og forventer svar, noe helt annet er det når en samlet nettmobb i blodtåke hisser opp til lynsjestemning og alle lar seg rive med av massesuggesjon. Senest denne helgen. Jeg sikter selvfølgelig til “Kjære, udugelige mamma! Jeg så deg!” av Mammadamen. Først ble den hyllet og elsket for sitt innhold, deretter uthengt som plagiat og tyveri. Og da.. Å gud bruttle, som det bordet ble endevendt!

Sist ut i rekken av kritikk mot Mammadamen var det jeg mener var en smålig tekst publisert av Sandefjords blad, som på ufint vis basket seg i skadefryd over andres ulykke.

(For å ikke bidra til lynsjemobbing av andre saker linker jeg ikke til nevnte tekst. Du vet hvem du er).

Bare så det er sagt: Jeg stiller meg absolutt ikke bak plagiering av andres materiale, men fasan heller, det får da være måte på. Prinsippet om å sparke noen som allerede ligger nede gjelder visst ikke på nettet.

 

Naughty naughty

 

“De har valgt å dele livet sitt på nett, da får de jaggu tåle å høre det!” leser jeg for øvrig ganske ofte i kommentarfelt. Igjen altså, det er summen som gjør det. Det er greit å bli irettesatt for feil og snusk, men et livsforbruk av illsinte pekefingre basert på én enkelthendelse er spurv med kanon.

Se for deg at du har bæsjet i skuffen på hjemmefronten. Du har glemt å se på klokka og hamret plank til langt etter kl. 23. Da er det helt greit at det tikker inn en melding fra en nabo som sier “Øy, din lakatarm, vi prøver å sove her”.

Noe litt annet blir det om hele nabolaget stiller seg i kø for å skjelle deg ut, oppretter en sladregruppe mot deg på facebook og får lokalavisen til å lage en sak på det, som selvfølgelig mottar enda et par hundre hatkommentarer og slengbemerkninger på nettet. Du har gjort en liten feil og nå får du tåle steken.

Sånn er det på nettet og som blogger kjenner man på den frykten/trusselen stort sett hele tiden. Det er som et mantra. Bak hvert et word-dokument står det et lite troll som ser gjennom hver eneste linje jeg skriver. Bak seg har han en hel hær av småtroll, og han sier alltid det samme: “Skriv noe feil, bare én ting, så kommer vi og tar deg”.

 

Vi følger med. Alltid.

 

Det kanskje skumleste med den digitale mobben er at den ofte forhåndsdømmer og kan legge hele liv og karrierer i ruiner basert på falske anklager og beskyldninger tatt rett ut av løse lufta.

Så sent som i går leste jeg en sak om et innbrudd, og kommentarfeltet var fullt av folk som allerede satt på fasiten. Polakker. Selvfølgelig er det polakker, sånn er det bare. Ikke noe poeng å kjøre det via en domstol, garantert polakker.

Konklusjoner som “De stjal ikke porselen, porselen er nemlig billig i Polen, så derfor er det polakker som står bak” er ikke bare fordummende, men også skadelige. Og nettet florerer av sånt. Man vet A, antar B og konkluderer med C.

Et par linjer med tekst, noen antakelser og gjerne en klype med fordommer så er dommen i boks. Intet behov for verken jury eller rettslokaler, vi tar det rett fra sofakroken. Og sånt kan fort skape store problemer.

Eller for å konkludere som Shazia Sarwar gjør: “Det er kanskje derfor vi har et rettssystem? For når vi samler oss til en mobb, mister vi hemninger”.

 Ska gi ræ pappablogg jeg!

 

Selvfølgelig er det rett å påpeke noe galt, men å hive seg på en snøblind lynsjemobb er sjeldent bra. Det går fort massesuggesjon i sånt og hva er egentlig verst: En enkeltperson som har gjort en feil eller en mobb som rotter seg sammen og potensielt legger vedkommendes liv i ruiner?

For husk at enten man snakker om digitale mobber eller andre mobbere så er det snakk om oss, ikke dem. Det er vi. Vi er den digitale mobben. Det er vi som er problemet, det er vi som er løsningen.

Så vil jeg få avslutte med å minne om dette med A, B og C, for det er ikke nødvendigvis slik at Morlille er en stein bare fordi Erasmus sier at det er sant 😉

 

 

/ Morlille kan ikke flyve

* Følg Lynsjehjerte på Facebook *

Gullkorn fra pluttemunn – Hesten

Det er avreisedag på hytta og fattern farer rundt med vaskekluten. Plutten har blitt bestukket med kinderegg og stasjonert foran tv-en for å kjøpe oss tid. Jeg kjenner ikke til lyden på programmet og tar en rask titt. Tegneserien Stallen på NRK Super. Ikke noe vi vanligvis ser på, men han ser ut til å like det.

Mens jeg svinser rundt på kjøkkenet hører jeg bruddstykker av programmet på TV-en. Hestevrinsk og misnøye. Teatralsk og overdreven gråting, samt tilfeldige utdrag fra dialogen.

– “… og Æ visst jo at ho Bella var tander”.

Jeg går og humrer for meg selv over bruken av ordet tander, som på ingen måte har noe som helst å gjøre med vanlig dagligtale, men derimot alt å gjøre med et direkte oversatt manus. Jeg tar en ny titt ut i stua og blir overrasket over å se plutten se litt nedslått ut. Ikke veldig, bare litt. Spesielt med tanke på at det står et halvspist kinderegg foran ham.

Jeg ser fort på skjermen igjen. Å ja, så det er det som var greia med hesten Bella ja. Hun er dæv. Som en sild.

 

Trist pianomusikk. Bella er død.

 

Døden er ikke et tema vi har snakket så mye om og plutselig blir jeg usikker på hvordan jeg skal håndtere situasjonen. Er dette tiden for den store samtalen altså? Hvor skal jeg starte? Skal jeg bruke metaforer og oppspinn? Skal jeg snakke om at Bella har reist til hestehimmelen og at vi alle skal dit for å klappe henne en dag? Hva skal jeg gjøre?!

Men før jeg rekker å komme opp med flere tanker og planer avbryter han tankerekken min. Han plukker opp siste rest av kinderegget, tar seg en bit og kommer med en rask konklusjon rundt hele den beklagelige hestesituasjonen på tv:

– “Hesten har blitt ødelagt”.

Og vipps så var den saken ute av verden og den kjipe samtalen lagt på is. Hesten var så absolutt ikke død, drept eller noe i den gata.

Bare litt ødelagt 🙂

 

R.I.P. Bella <3 (her fra før hun parkerte tøflene)

 

/ vrinsk

* Følg Hestehjerte på Facebook *

Dagens anbefaling: Boktips

I dag skal jeg komme med noe så sjeldent som en bokanbefaling!

 

 

Ikke fordi jeg ikke leser bøker så ofte, for jeg elsker å lese, men etter at jeg ble fattern har det gått heller sakte på bokfronten.

Jeg begynner på en bok med ungdommelig entusiasme og overmot, og i starten går det som en drøm, men så kommer det en periode med trøtte kvelder og vipper meg av pinnen og plutselig er boka glemt. Dager blir til uker og vipps er jeg helt ute av historien og må starte forfra igjen.

Men nå har jeg endelig lest ferdig en bok og det i seg selv er en stor stjerne i boka bare der!

… eller okei da, for å være dønn ærlig, så har jeg fortsatt et par sider igjen, men det er akkurat det som er så fantastisk med denne boka. Det er ikke så farlig hvordan den ender, for den er så utrolig velskrevet og gnistrende godt fortalt at jeg stortrives med hver eneste side uansett.

Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om selve handlingen annet enn at det er en roman om to ulike menneskers skjebner under andre verdenskrig og hvordan deres liv krysser veier.

Men tross den spennende historien er det faktisk språket som først og fremst fanger meg. Mang en gang har jeg lest noe så fantastisk godt skrevet at jeg har måttet legge ned boka og bare smatte på setningen som en karamell.

“Alt lyset vi ikke ser” er noe så sjeldent som en bok så velskrevet at språket i seg nesten overskygger handlingen. Og det er i sann en sjelden perle, spesielt i en bok der handlingen er utrolig spennende, velkomponert og interessant. Og dette er bare den norske oversettelsen! Jeg tør nesten ikke tenke meg hvor godt denne må sitte på originalspråket.

Så hvis du ønsker deg en velskrevet, spennende og knallgod bok å gå inn i sensommeren med – dette er boken for deg.

 

Fisk frem noe godt fra godteskapet og kos deg!

 

P.S. Bak på boken står det samlet en drøss med sitater og innsalgsargumenter fra anmeldere verden over, men egentlig hadde det holdt om de bare skrev dette:

“Så god at selv en sliten småbarnsfar har lest den ferdig!”

 

/ God lesning 🙂

* Følg Bokhjerte på Facebook *

Den følelsen – bleieskift

Den følelsen…

Når du har gått rundt i 30 år og gruet deg til bleieskift.

Og så plutselig en dag er det over.

Og du merker at du savner det.

Jaggu godt vi har to <3

 

Mine to fininger

 

/ Bleieskift er kosestund

P.S. Hadde jeg for fem år siden hørt meg selv kalle bleieskift for kosestund ville jeg revet av meg ørene. Rart hvordan livet forandrer seg. Rart og fantastisk 🙂

* Følg Bleiehjerte på Facebook *

Når hytta krymper

Noen dager …

Du våkner opp til regn. Kjempemasse regn. Og med hver dråpe faller taket. En liten millimeter av gangen.

Veggene står spent i en nådeløs tvinge og presses stadig nærmere. Litt og litt hver eneste time. Luften blir så tykk at den kan kuttes med kniv. Alt krymper til en klaustrofobisk liten ball og verden holder ballen i et jerngrep.

Kabalen går ikke opp og du blir sittende i vinduskarmen og stirre nitrist og tomt ut på livet…

 

Livet… så mye regn.

 

Og kabalen bare: “Føkk ju”.

 

I sånne stunder er det lett å få fnatt og aller helst vil man bare hoppe opp av stolen og stange hodet i veggen.

På sånne dager er det egentlig bare å fortest mulig dra i nødbremsen, komme seg opp og ut så fort som mulig, før huset knuser deg flat. Ta en kjøretur, gå ut med bikkja eller bare løp rett ut i skogen om du må. Bare kom deg ut før livet tar livet av deg.

I dag ble det en joggetur på oss gutta på hytta, regnvær og kuling ingen hindring. Og det var så fantastisk deilig! Luften ble lett og fin, og kroppen spratt som en fjellgeit selv med ørten kilo regnvann i klærne.

 

 

Brått var det som om hytta poppet ut igjen og livet var tilbake ved normalen.

Vel, nesten da, for på dager som dette gjør livet alt det kan for å holde deg igjen. Så når man først tar til motmæle og kommer seg ut på joggetur, kan du banne på at noe sånt som dette skjer. Og det skjedde. Etter to minutter. Selvfølgelig.

 

Å jammen så deilig da! Så kjempedeilig atte! #sokkehelvete

 

Why..?

 

Men det er akkurat da man bare skal gi en finger til dagen og løpe videre, for når hytta krymper er det bedre å løpe med en sokkeball i skoen enn å sitte inne til alt raser sammen 😉

 

/ God sønda´n!

* Følg Sokkehelvetehjerte på Facebook *

Småbarnslivet i et nøtteskall

– “Den SKAL vi se på kino når den kommer!” sa jeg til frua, med kraftig, mørk og bestemt stemme. Overraskende bestemt faktisk. Men jeg mente det virkelig.

Det er så sjeldent vi drar på kino bare hun og jeg, og noen ganger må man bare bruke pappastemmen for å forsikre seg om at det blir som pappa vil. Og denne gangen gjaldt det en film jeg virkelig ønsket å se. Så snart den kom til Norge. På kino.

Det er noe spesielt med kino, og denne ville jeg se i kjempestort format med kjempehøy lyd og kjempemasse baconsnacks. Allerede før billettene var bestilt begynte jeg å glede meg mye. Kjempemye.

Og i dag så jeg den!

… til salgs.

… på DVD.

… på Rema 1000.

 

Å ja…

 

Og jeg bare…

 

/ Småbarnslivet

* Følg Filmhjerte på Facebook *

Sangkrise, trenger hjelp!

Jeg blir gæren!

De blir gærne!

Alle blir gærne!!

Og nå trenger vi akutt sanghjelp her på hytta før vi går helt fra forstanden!

Du vet når du går og nynner på en sang som du ikke husker navnet på? Vel, nå er vi fire stykker samlet på hytta og alle går og nynner på den samme sangen og INGEN husker hva den heter!

Ikke husker vi noe av teksten heller, så vi får ikke googlet oss frem til noe fornuftig.

Ikke er vi heller i nærheten av å vite hva sangen heter.

Derfor trenger vi hjelp fra DEG! Kan du hjelpe oss?

 

Her er det vi vet så langt:

Det var en skikkelig stor sommersang for noen år siden.

Stian Blipp sa visstnok i et tv-intervju at det var hans ultimate sommersang.

Vi tror muligens at den kan ha vært på en samle-cd med sommermusikk en gang i tiden.

… og vi tror at den kan ha spansk tekst.

Og siden vi har så utrolig lite å by på, skal jeg “bjuda på” og gjøre det kanskje aller kleineste jeg kan tenke meg:

Nynne etter hukommelsen.

Så, Peter, take it away:

 

 

Så please please me: Hvis du vet hva denne sangen heter, sleng igjen en linje og jeg vil være deg evig takknemlig 🙂

/ Syng med den stemmen du har 😉

* Følg Nynnehjerte på Facebook *

Min natt med Tone Damli

Det er så rart når man møter kjendiser man har sett på tv så utrolig mange ganger. Hjertet dunker litt hardere og man begynner automatisk å stamme. Plutselig blir man usikker på hva man heter og svett i håndflatene.

Sånn var det da jeg plutselig møtte på Tone Damli i natt. Så pen og samtidig så utrolig hyggelig. Jeg prøvde å late som ingenting, men inni meg hamret hjertet. Starstruck nå.

Hun tok meg inn til sitt rom på hotellet, ikke for noe snuskebusiness eller noe, bare for å prate tror jeg, men uansett kjente jeg noe presse på brystet. En merkelig følelse jeg ikke har kjent på lenge. Var det den uvanlige situasjonen eller var det kanskje kjendiseffekten? Eller var det kanskje… kjærlighet?

 

 

Midt i en setning stoppet vi begge opp og ble stående stumt og se på hverandre. Og jeg kjente presset i brystet hardere enn før og jeg visste at det var noe spesielt. Så plutselig skjedde det noe rart.

Helt uten forvarsel begynte jeg å skli ut av rommet og Tone ble mindre tydelig mens presset på brystet ble større. Jeg ble dratt opp og ut av taket og vipps så var hun borte. Presset på brystet var der fortsatt. Var det kanskje kjærlighet?

Så åpnet jeg forsiktig øynene og hun var borte. Alt jeg så var to langstrakte pysjebein som lå diagonalt over dobbeltsenga. I puteenden av den andre madrassen lå et bustete lite pluttehode og smattet søtt i søvne, på min banehalvdel av senga lå føttene. Begge to godt plantet rett i brystkassa til pappa.

Jeg så på den lille gutten der han lå så fredelig og vakker mens han pustet beroligende og harmonisk. Og jeg skjønte at jeg til dels var sanndrømt. Presset på brystet fra ti myke små pluttetotter var så definitivt kjærlighet.

 

Myke, små pluttetotter <3

 

/ Sorry Tone

* Følg Pluttehjerte på Facebook *