Når pappa gråter

Jeg står ved grytene, du sitter i vippestolen. Gynger forsiktig frem og tilbake mens du ser på meg. Ser på pappa.

En av mine favorittsanger kommer på radioen, jeg skrur opp og synger ut. Bruker visp og stekespade som trommestikker, vrenger stemmen i en 80-tallsvokal. Du ser ikke kjempeimponert ut.

Av en eller annen grunn begynner jeg å tenke på hvilken sang jeg ville sunget hvis jeg skulle sunget i bryllupet til moren din og meg. Hvis den dag kommer da. Jeg kunne ikke sunget denne. For det første går den altfor høyt, for det andre kan jeg ikke synge. Kanskje noe rolig.

Den neste sangen kommer på og DEN kunne jeg sunget. Lett! En rolig ballade uten høye topper eller dype bølgedaler. Var det et tegn? Er det sangen?

Jeg begynner å nynne, synge med, lytte på teksten. Jo, dette kunne jeg klart. For en nydelig sang. Men så …

Sangen slutter og stemmen i radioen forteller hva sangen handler om.

Jeg legger fra meg alt jeg har i hendene, finner frem telefonen, søker opp sangen og setter den på igjen. Hører på teksten.

Blodet fryser til is.

Eric Clapton – Tears in heaven, en sang han skrev til Conor, hans 3 år gamle sønn som døde etter en tragisk ulykke der han under en runde gjemsel falt ut av vinduet på et hotellrom i 53. etasje.

Hjertet brister.

Jeg ser ned på deg der du ligger i vippestolen og ser på meg, min deilige lille bolle.

 

 

Jeg plukker deg opp og trykker deg tett inntil meg. Frysningene rykker i munnviken mens kjevene går i lås. En liten tåre kiler i øyekroken.

Maten blir glemt, bryllup blir glemt, alt blir glemt. Alt annet er ubetydelig.

Dans med meg.

Jeg svinger deg rundt på kjøkkenflisene, du klamrer deg fast til meg. Dans med pappa.

Jeg slår en jernring av armer rundt deg og beskytter deg. For alltid.

La aldri noe skje med deg. Lov meg det. La aldri noe skje med deg.

En umulig bestilling, jeg vet, men bare si at det er sant.

Jeg takler ikke tanken på at noe skal skje med deg noensinne, så bare bli hos meg. Alltid.

Sangen toner ut og maten svir seg. Dansen stanser og blikkene møtes.

Jeg elsker deg.

Mer enn du aner.

Men enn du noensinne vil forstå.

 

 

P.S. Beklager hvis dette innlegget ble veldig emosjonelt, men det er ikke ofte en mann som meg feller en tåre, men mens jeg skrev denne teksten så jeg Tears in heaven.

Og da brast demningen.

Denne sangen vil for alltid minne meg på å ikke ta livet for gitt og huske å elske barna mine hver eneste dag.

Man vet aldri når livet blir snudd på hodet.

 

 

<3

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Trening med baby!

Vi er på andre uka med pappaperm og allerede nå innser jeg at med ekstra hjemmetid er det lett å bli både romlei og huggærn.

Går man for mye hjemme går man på veggene! Og sånn kan vi ikke ha det.

Derfor har jeg allerede fra start kombinert det beste fra to verdener, nemlig både å komme seg ut av huset og i bedre form.

Så etter formiddagshvilen i går sæla jeg på far og datter, pakket leker og proteinpulver og la i vei på styrketrening.

Og slik gikk det 🙂

 

 

Det kommer kanskje ikke så godt frem i filmen, men lillesnuppa benket faktisk 15 kilo i går og satt med det ny pers!

Etter trening sørger jeg alltid for å ha en fruktsmoothie klar til lillesnuppa slik at hun får igjen kreftene etter en tøff økt og tenker at det tross alt er ganske ålreit å være med fattern på trening. Pavlovs hunder, anyone? 😉

Så får vi se hvor lenge det varer, men for nå er det fire tomler opp fra oss for å ta med bebis på styrketrening i pappapermen.

Det høres selvfølgelig litt pesete ut å ha med en baby på trening, men bare man kommer seg over dørterskelen og har med litt leker, noe å tygge på, drikke og gir masse oppmerksomhet underveis, er det ingen grunn til at pappapermen skal bli en slappaperm.

Inntil videre da i hvert fall, skal bli interessant å se hvordan det går når hun for alvor begynner å krabbe rundt 😉

 

 

/ God tirsda´n!

* Følg Pappapermhjerte på Facebook *

Videosnutt fra guttetur

I helgen var det endelig duket for guttetur til Oslo igjen!

Og som den bloggnerden jeg jo er, hadde jeg med selfiekamera for å dokumentere det hele.

Fikk dessverre ikke filmet det grasiøst dalende armhulehåret jeg skrev om på fredag (les den motbydelige historien her), men jeg fikk i hvert fall filmet stort sett alt annet.

Så her får du en Guttetur til Oslo komprimert ned til bare 2 minutter. Lystig musikk får du også. Men ikke armhulehår dessverre 😉

 

Stolt dag i dag!

I dag er det lov å feire med kaffe og ei litta kringle, for i dag er det ganske nøyaktig ett år siden jeg sa takk og farvel til den tradisjonelle karrierestigen og gikk solo.

Og det er jeg skikkelig stolt av!

Søkte etter “proud” og dette var det beste internettet hadde å by på.. Sorry 😛

 

Men for å ta dere med litt bak kulissene, så var det absolutt ikke noe enkelt valg.

Jeg var fortsatt i prøvetiden på en ny og veldig spennende jobb og jeg hadde bestemt meg for å satse alt på den nye jobben. Bloggen skulle jeg bare ha som en koselig fritidssyssel på si. Samtidig begynte det plutselig å skje veldig store ting i kulissene..

Trafikken økte for hver dag som gikk, bloggingen tok mer og mer tid, innboksen fylte seg med henvendelser og jeg begynte å se konturene av noe stort. Så kom bloggen inn under Nettavisens vinger … Og da tok det helt av!

En lang stund prøvde jeg å sjonglere både jobb, blogg, fritid, hverdag, barn, kjæreste, hus, snømåking og alt som hører hverdagen til, men det gikk rett og slett ikke. Døgnet hadde ikke mange nok timer og til slutt kjente jeg at det begynte å bli veldig vanskelig.

Jeg klarte ikke å sjonglere to jobber og samtidig skulle være en tilstedeværende far. Og kjæreste helst. Noe måtte ryke.

 

For å sitere plutten: “Hvilken skal du velge?”

 

Men å ta beslutningen om å hoppe av en jobb i reklamebransjen allerede i prøvetiden føltes som et karriereselvmord av dimensjoner. Slike jobber vokser ikke akkurat på trær, men hva skulle jeg gjøre? Slutte å blogge?

Så derfor ble det å gå all in, verken mer eller mindre. Jeg sa opp jobben og for ganske nøyaktig ett år siden tasset jeg ut fra kontoret med alle mine ting i en pappboks. Uvitende og livredd for hva som ventet. Tenk om det var feil beslutning??

Men nå sitter jeg her da, ett år senere, med en av landets største blogger og jeg er bare så fantastisk glad! Hver eneste dag har jeg gleden av å kommunisere med tusenvis av mennesker og jeg hopper fortsatt i stolen av hver eneste like, tommel opp og high five dere legger igjen.

Det gjør meg glad langt inn i sjela når noen forteller meg at bloggen har vært et lyspunkt i en tøff periode, at den er en inspirasjonskilde til å få barn eller bare får dem til å le og gråte.

Sånt får hjertet til å riste av glede og jeg føler meg utrolig beæret, stolt og takknemlig for at så mange ønsker å være med oss på reisen. Så tusen hjertelig takk for det!

 

Skulle gjerne tatt takkebilde med barna, men de sover. Så da ble det bare meg, men jeg skulle hilse på mye 😉

 

Og som en liten takk til deg for at jeg kan gjøre dette hver eneste dag og leve ut bloggdrømmen, har jeg lyst til å avslutte med en aldri så liten gulrot..

Selv om jeg ikke kan si så veldig mye akkurat nå, så har jeg veldig store planer for bloggen fremover. Jeg kan ikke avsløre så veldig mye mer enn det, så for nå får jeg bare si:

Tusen takk for at du leser bloggen, liker innleggene, legger igjen kommentarer og generelt bare er en fantastisk person.

Jeg elsker deg!

… okei, det ble litt i overkant. Sorry, ble litt revet med av stemningen.

Men jeg setter pris på deg da i hvert fall, det skal du vite.

… også ser du veldig bra ut på håret i dag 😉

 

 

/ HIGH FIVE!

* Følg Overentusiastisk og kjempegladhjerte på Facebook *

Kims lek

I dag hadde jeg en god idé: Vi leker Kims lek!

 

Hvilken mangler, mamma?

 

Det har vi faktisk ikke lekt med plutten før og ikke bare er det moro, men også en kjempegod øvelse for å trene opp hukommelsen.

For dere som ikke kjenner Kims lek, går den ut på å legge ut flere ting på gulvet, så fjerner man én mens den andre lukker øynene, så man han/hun prøve å huske hva som mangler.

Og i dag skulle plutten få sin debut. Spent var jeg på å se hvordan det sto til med hukommelsen hans.

Så vi startet enkelt. Fire ting. Bok, penn, slimhånd, telefon. Jeg tok bort slimhånda. Han klarte det. Lett.

Så la vi til en ting til. Fortsatt ingen utfordring.

Men så skjedde det noe uventet.

Plutselig var det hans tur til å legge opp ting og vi som skulle se hva som var tatt bort …

Men gjorde han det lett for oss, mon tro? Valgte han to-tre enkle ting slik at vi også skulle klare det?

Neida! Viser seg at han har et ganske ugreit konkurranseinstinkt …

 

Ja, mamma, nå er jeg spent?

 

Å søren. Uhm… slimhånda? Nei. Telefonen? Nei? Uhm…

Hvordan sto det til med den hukommelsen, sa du?

Slike uventede vendinger kommer man ofte over i 3-årsalderen. Spørsmål man plutselig ikke klarer å svare på, oppgaver man ikke klarer å løse. Heldigvis er fattern en slu jævel og kom opp med en god idé.

– “Nei, vi skal ikke ta litt eplejuica a, dere?”

Og med det var leken glemt og kampen vunnet.

.. eller tapt, alt ettersom 😉

 

/ Kims lek – dagens anbefaling i ruskeværet 🙂 (inntil 5-6 ting..)

* Følg Kimshjerte på Facebook *

Sommerens morsomste familiefilm?

/ sponset konkurranse

De utrolig morsomme Minions-skapningene fra Grusomme Meg-filmene er tilbake, denne gangen med sin helt egen film!

Se trailer og vinn superkul Minions-koffert!

 

BANANA!

 

Det er noe eget med kino. Si hva du vil om å se film hjemme, men det er noe helt spesielt med kino. Lukten av popcorn, forventningsfull småprat, bustete hoder på rekke og rad og et lite lager med godteri.

Så blir det mørkt. Spenningen fyller salen og alt blir stille. Så ruller gardinene til side og showet er i gang. Jeg blir som et lite barn hver eneste gang og jeg kan med glede meddele at kinoens merksnodige magi lever i beste velgående.

Det kjente jeg i dag, da jeg tok med meg plutten til Oslo, armert med 3D-briller og sursild, for å se førpremieren på den lenge etterlengtede animasjonsfilmen Minions!

 

Starstruck!

 

Lookin´ sharp! … eller? 😉

 

Og de høye forventningene til tross: Minions innfridde!

Filmen tar oss tilbake til USA på 60-tallet i tiden før Minions ble kjent med sin onde herre Gru. Vi følger de morsomme, små skapningene i sin skjebnesvangre jakt på å finne en ond herre de kan tjene. Eller også en kvinne…

 

Den mystiske Scarlett Overkill (bilde: Despicableme wikia)

 

Man trenger absolutt ikke ha sett Grusomme Meg-filmene som Minions bygger på, for filmen står helt fint på egne bein. Vi storkoste oss hele veien gjennom og jeg kunne lett sett den igjen!

Filmen har norgespremiere 3. juli, men allerede nå kan du få en kjempemorsom smakebit ved å sjekke ut traileren:

 

 

Filmen anbefales på det varmeste og får to tomler opp fra plutten og meg.

Så hvis du befinner deg i Norge i starten av juli, finn frem popcornbøtta, ta en tur på kino, se Minionsfilmen og kos deg!

 

Storfint besøk i Colosseum i dag 🙂

 

KONKURRANSE – VINN ÅRETS KULESTE KOFFERT!

Vi er fortsatt helt i starten av sommerferien, så hva passer vel bedre enn å lodde ut en superkul Minions-koffert?!

Sjekk ut denne herlige frekkasen!

 

Årets kuleste koffert? Høyst sannsynlig.

 

Så hva skal du gjøre for å vinne? Enkelt!

  • Legg igjen en kommentar med svar på følgende spørsmål: Hva er Minions´ favorittmat?
  • Hint: Se traileren 😉
  • OBS: Husk å legge igjen e-postadresse.

Det var alt! Easy peasy lemon squizy.

Vinneren trekkes ut i løpet av noen få dager og kontaktes direkte, så hiv deg på med det samme.

Og kom deg på kino for å se Minions!

Filmen har Norgespremiere 3. juli og billettsalget har allerede startet!

–> Bestill billetter her

 

Klikk på bildet for sikre deg billetter nå!

/ Snurr film!

* Sjekk ut Minions på Facebook *

Norges største rævhøl

Hadde jeg ikke sett dette med egne øyne, hadde jeg aldri aldri ALDRI trodd på det.

Men det skjedde.

Jeg så Norges største rævhøl.

Og da mener jeg ikke i fysisk forstand i form av det litt ufine området syd for ryggraden altså …

 

På godt norsk..

 

Vi befinner oss på Aker Brygge/Tjuvholmen. Vi sitter på en benk og spiser is. Plutten, hans tante, onkel og meg. I dag. 26. juni 2015.

Det er sol og sommer og livet leker. Praten går lett og ledig etter en bedre middag som nå har blitt toppet med is av beste sort og en utsøkt kopp cappuccino.

Men så skjer det.

(Og jeg minner om: Jeg legger ikke til en smule for å pynte på sannheten, jeg overdriver ikke eller finner på ting. Dette. Skjedde.)

Jeg titter opp og får se en person stående utenfor toppleiligheten sin. Og ta notis av at vi befinner oss på arnestedet for Norges dyreste og fjongeste leiligheter.

Jeg er midt i en setning i det jeg ser personen stå der oppe og jeg ble først så overrasket over det som så skjedde at hendelsen på merkverdig vis gled helt naturlig inn i setningen jeg allerede hadde påbegynt.

Og den gikk noe sånt som dette:

– “Så utrolig deilig at det endelig er skikkelig sommer! .. og det tenker jeg at han som står der oppe og barberer armhulene sine er enig i”.

Det tok meg et sekund.

Løgn, det tok meg to sekunder, minst.

Så slo det meg:

Hva. F…?

For på den aller øverste takterrassen sto det altså en fyr med barbermaskin og barberte armhulene sine! Utendørs! OG, dette er særs viktig å få med seg: Når han var ferdig børstet/kastet han det ut i luften!

… men det er ikke det verste. Å nei.

For hva befant seg rett under terrassen hans, sier du? Godt spørsmål! Jo da, der var vi der. Og rundt… tja.. skal jeg si 200 andre som satt ute og spiste is, hamburgere, drakk kaffe, skålet i champagne og koste seg. Rett. Under. Leiligheten!

Så hvor var alt armhulehåret hans på vei hen da, mon tro? Jepp! Rett i suppa til Fru Gabrielsen.

 

Say whaat?

 

Det første jeg tenkte, og dette er nesten litt pinlig å innrømme, men det var:

“Å yes! Har jeg endelig blitt såpass bloggkjendis at noen går til disse lengder for å lure meg med skjult kamera? Fett! Oookei, hvor er dere? Hvem står bak dette? Else Kåss, er det deg?”

Men ingen kom.

Etter et par sveip med maskinen og et par hårkast ut fra toppetasjen, trasket han inn igjen og ble borte.

Alt som var igjen var buntene med hår som dalte til marken som falne spurver og haken min som hang helt ned til bakken.

Det neste som slo meg var:

“Det der KAN ikke akkurat ha skjedd!” for mens jeg sto og fysisk så håret dale ned som englevinger, dele seg opp og spre seg som klasebomber begynte det å gå opp for meg at han helt sikkert var et produkt av min fantasi.

Da så jeg bort på tanta til plutten…

Nakken var bøyd bakover, munnen sto vidåpen som en anakonda med kjevene ute av ledd og øynene var store som Finnmark fylke.

Så brøt vi ut i tidenes mest anspente latterkrampe, før vi ganske raskt kvittet oss med siste rest av iskrem, som nå hadde mistet noe av sjarmen…

For jeg mener: Sjokoladeis med strøssel er godt det altså, men da vil jeg helst at toppingen skal smake tutti frutti, ikke rester av gammel deodorant…

 

“Mmm, min smaker sjokolade, hva smaker din?”
– “Fotballtrening”

 

Et sjeldent hår i salaten er én ting, men en kvast med armhulebusk lurkende rundt i en skalldyrsrisotto… Yæææk!

Spørsmålet som nå har tjoret seg fast i hjernebarken er følgende:

Hva slags person gjør noe sånt? Med vilje og viten går UT av sin egen leilighet for å barbere vekk kroppshår og deretter kaste det på folk?

Jeg nevnte jo at dette fant sted på Aker Brygge/Tjuvholmen, så utvilsomt en person med penger. Og det var da det slo meg. Toppleilighet i Norges dyreste strøk, da har du ikke bare litt penger, men ræva full av penger. Må med andre ord være en ganske stor ræv.

Kombinerer man dette med fritidsaktiviteten “Kasting av kroppshår i fremmede folks mat” skulle det pluss minus tilsi en slags norgesrekord i rævhøl. Overført betydning.

Og det er greit det altså, hver sin smak, jeg hadde bare ønsket et slags forvarsel, for da kunne jeg allerede ved bestillingen sagt:

“En dobbel cappuccino med et dryss av armhulebusk, takk”.

 

Mmmm… Axe.

 

Det er ikke meningen å mobbe eller henge ut en enkeltperson her, derfor skriver jeg verken gatenavn eller publiserer bildene av ham og leiligheten, for alt jeg vil si er vel bare dette:

Hvis du skal ut på Aker Brygge/Tjuvholmen og kose deg en dag, ta med parasoll.

Hvis ikke kan maten fort få en bitter smak av Norges største rævhøl.

 

Kommentar unødvendig..

 

/ It´s raining men

* Følg Armhulehjerte på Facebook *

Ikke helt Masterchef

I det siste har lillesnupp virkelig fått smaken på skikkelig mat etter et langt halvår med stort sett bare puppemelk.

Tenk så kjedelig forresten, uansett om du er tørst eller sulten, bare litt fysen eller skikkelig utsultet – melk. Melk, melk og atter melk.

Så da er det jo bare forståelig at hun endelig har fattet interesse for noe litt mer spennende. Frukt, grønnsaker, kjøtt – alt!

Men enda er jeg litt ute av trening på å lage babymat, så i går tenkte jeg å gjøre det lett. Spaghetti med kjøttdeig. Lillesnupp skulle få sin egen babyvariant vi fant i en bok for barnemat.

Fem ingredienser.

Easy peasy japanesy.

 

Uuuh, lookin´ good!

 

MEN, så skulle det ha seg slik at frua i løpet av dagen ble i ganske morken form og sånn ble det at fattern måtte lage middag mens han samtidig våket over to små barn. Godt vi ikke skulle ha noe avansert.

Middag ble produsert og servert.

Men.. ganske tidlig fikk jeg følelsen av at noe ikke stemte. Ikke feil altså, bare ikke helt der. Maten til lillesnupp virket da VELDIG tørr?

Men jeg hadde jo gått etter boka, så det må bare ha vært oppskriften som var litt under pari.

Joda, hun spiste da litt også, ikke mye, men noe. En slags seier.

Selv om jeg måtte innrømme at hun spiste overraskende lite egentlig, spesielt med tanke på hvor godt det så ut i boka.

 

Uhm.. Kjedelig!

 

Middagen ble ryddet av og jeg skulle akkurat til å klappe sammen boka igjen, da jeg i forbifarten la merke til noe:

Jeg hadde glemt fløte.

Av de fem… FEM(!) ingrediensene jeg skulle ha i maten, hadde jeg klart å glemme én.

Det er ganske imponerende.

Imponerende dårlig riktignok, men likevel.

Imponerende.

 

Fortsatt et lite stykke igjen til stjerne i Michelinguiden.. 😉

 

/ Godt det enda er lenge igjen av pappapermen, si 😉

* Følg Kokkehjerte på Facebook *

Litt helt med litt hjelp

/ skrevet i samarbeid med FINN

For snart et år siden lovte jeg dyrt og hellig at jeg ENDELIG skulle lære meg å spille gitar.

Siden den gang har det skjedd lite dessverre, men nå ser det endelig ut til at det er håp i sikte! For jeg har nemlig fått profesjonell hjelp 🙂

 

Jan Robert, aka min gitarspillende engel, og hans antatt svakeste elev 😉

 

Du skal selvfølgelig få se en video av hvordan det gikk, men først la meg ta det to skritt tilbake.

For vi har alle en drøss med ugjorte småjobber liggende rundt huset som vi aldri får tatt tak i. Enten det er å lære seg å spille gitar, male det hersens rekkverket eller sette opp et klesskap.

 

Yes da, klart jeg skal få malt det rekkverket! … i morgen.

 

Dager blir til uker, uker blir til år.

Jobben forblir ugjort.

Hvorfor er det sånn?

 

Fikse terrassen? Klabert! Tar det med en gang.. Skal bare.. Uhm.. på do først.

 

Og det skaper både frustrasjon, uro og dårlig stemning i heimen. Ikke blir man noe flinkere til å spille gitar av det heller.

Men nå har jeg endelig kommet over redningen: FINN Småjobber!

Dette er en helt genial tjeneste for alle de små jobbene og det fungerer slik:

  • Legg inn småjobben på finn.no/smajobber
  • Beskriv småjobben – Dette tar deg bare noen få sekunder. Hva trenger du hjelp til? Hvor mye vil du betale?
  • Du velger selv omfanget av jobben og prisen du ønsker å betale!
  • Velg en hjelper – motta henvendelser fra småjobbere og velg en til å hjelpe deg.
  • Få ting gjort – avtal tid og sted for oppdraget og få det gjort!
  • Enkelt og greit!

 

Tjenesten er noe så sjeldent som en klassisk vinn-vinn situasjon for alle parter:

  1. Jeg får betalt noen som kan og vil gjøre noe som jeg verken kan eller vil.
  2. De får penger.
  3. Jeg får en ting mindre å tenke på.
  4. Frua får mindre rot å klage over 😉

 

 Tommel opp!

 

Men ikke ta mitt ord på det sånn helt uten videre, sjekk heller ut videoen under da jeg prøvde tjenesten i praksis!

For etter en rask tur innom FINN, gikk det ikke lang tid før jeg fikk en telefon og vipps så var vi i gang med jamming på høyt nivå!

Deretter holdt jeg min aller første konsert!

Og sånn gikk det:

 

Så nå er det bare å glede seg til store gitaropplevelser fremover, plutten 🙂

Jeg tenker at gitaren også er ganske fornøyd med at den nå kan brukes til litt mer enn bare dette …

 

 

Så hvis du har noe i huset som du aldri får gjort: Sett bort småjobben til flinke folk!

Enten du trenger noen som kan lære deg å spille gitar, sette opp et skap, lufte bikkja eller male rekkverket:

Sjekk ut FINN Småjobber!

Byssan lull, bare tull

I går mens jeg prøvde å lulle lillesnupp inn i formiddagshvilen, innså jeg noe rart:

Jeg kan ikke teksten til Byssan Lull!

Det slo meg først mens jeg lå der og mumlet og strøk på den lille kroppen at ordene helt sikkert ikke stemmer med originalen.

Tror jeg da i hvert fall, for jeg dette kan jo umulig stemme?

 

Byssan lull, koka kittelen full, det kommer tre vandringsmenn på veien

Byssan lull, koka kittelen full, det kommer tre vandringsmenn på veien

Den ene heter Hans

Den andre har med gull

Den tredje er en redningsmann fra Vesten

 

For den går vel ikke sånn?

..eller?

Jeg er spesielt usikker på han andre vandringsmannen der, som vel egentlig høres mest ut som han hører med i en fortelling fra bibelen.

Og hva er en kittel? Og hva godt gjør det meg om den er koka full? Og hva er en vandringsmann egentlig? Snakker vi om en slags tater på loffen?

Nei, her trenger jeg hjelp fra noen garvede nattasangere. Eller Per Egil Hegge.

Her er det noe som ikke stemmer.

 

Godt forsøk fattern, men det der holder ikke.

 

/ Mvh språkforvirret

* Følg Sanghjerte på Facebook *