Når pappa vasker gulvet, da lar han bøtta stå. Helt tilfeldigvis sånn midt på gulvet. Akkurat der mamma legger merke til den. Og han gjør det for å få bonuspoeng. Pappa er enkel sånn.
For pappa ser ikke at gulvet er skittent, pappa ser ikke at det trengs. For pappas del kunne gulvet fint klart seg uten en vask i 10-12 år til. Pappa synes gulvet ser helt fint ut, han. Det gjør ikke mamma.
Mamma ser alle restene av støvlene som løp over gulvet i går, mamma ser restene av der saftglasset gikk i bakken. Mamma ser hvert minste støvkorn. Mamma ser alt.
Men mamma kan ikke gjøre alt, derfor vasker pappa gulvet. Men vaskemidler nå til dags lukter jo ingenting. Før luktet de kjemisk som batterisyre, eller kunstig som en syntetisk blomstereng, men det var før. Nå lukter det som vann. Og vann lukter ingenting.
Det vet pappa, for mamma kan ikke lenger komme hjem, slå opp døra og rope «Oj, her lukter det rent!». Derfor glemmer pappa vaskebøtta midt på gulvet. Bare sånn for å si «Se, så flink jeg har vært».
Vet det bare er hans jobb, men alle klapper og jubler for kokken som pisker opp de lekreste retter. Ingen klapper for dem som vasker gulvet. Men det er en viktig jobb, det også! En jobb som ingen ser, og minst av alt pappa. Men han vet at mamma ser det, og det er mer enn godt nok for pappa. Bare han får sitt klapp på skulderen.
Pappa er enkel sånn, men det ville mamma også vært hvis hun hadde gjort tilsvarende andre veien. Som å skifte dekk på bilen. Da hadde nok jekken blitt stående fremme.
Og det handler ikke om mammajobb eller pappajobb, for pappa står ofte kjøkkenet, pappa bretter klær. Men igjen, alle jubler over nytt sengetrekk som lukter kirsebærblomst. Ingen jubler over rene gulv. Bortsett fra mamma. Som er mer enn godt nok for pappa.
Pappa er som en ape sånn. Liker at publikum jubler når apen slår salto.
Så når apen vasker gulvet, lar apen bøtta stå igjen.
– «Ja…?» fortsetter jeg fra godstolen, og minner meg selv om faren til Albert Åberg.
– «Kan vi få lage noe på kjøkkenet? Alene?», fire hender folder seg i bønn.
Og jeg innser: Dette er et sånt øyeblikk. Et øyeblikk de vil huske.
Det er ikke sikkert de kommer til å huske stort fra alle de ørten tusen fotballtreningene de er på, men den ene gangen de hadde en morsom plan om å ta over kjøkkenet og pappa faktisk sa ja, det er sånt som setter seg.
På den annen side.. Gi dem full kontroll over kjøkkenet og fullmakt til å gjøre hva søren de vil? Kommer ikke det kjøkkenet til å bli oversvømt og satt i lys lue i løpet av 2 minutter? Hva hvis de skjærer seg, hva hvis de knuser noe? Eller… hva om de storkoser seg, alt går bra og de skaper minner for livet?
Og uansett: Dette er typisk en sånn ting jeg ville sagt ja til, men som Christina ville vært litt mer kritisk til. Det blir så mye rydding, det blir så mye rot. Og hun har rett. Men hun ligger pjusk nede på sofaen, det er jeg som går med buksene i familien nå.
Så jeg sier ja.
Uten å si stort mer til Christina, går jeg ned i TV-stua, slenger beina høyt og venter. På kjøkkenet klirrer det i boller og skraller i skap.
– «Pappa, har vi en sil?» ropes det.
Jøss, jeg ante ikke at de visste hva en sil var engang. Imponert og nysgjerrig finner jeg frem en sil og går og setter meg igjen.
I nærmere en halvtime holder de på, og nå er jeg helt sikker på at kjøkkenet er så rotete og ødelagt at det bare kan legges rett på finn. Hva er det de lager??
Sakte men sikkert begynner det å gå opp for meg at dette muligens var en tabbe. Jeg vurderer å dra i håndbrekket for hele prosjektet, men plutselig kommer eldstemann ned den lille trappen til TV-stua.
I hendene holder han en liten skål og fire skjeer.
– «SE! Jeg har laget karamell!» gliser han stolt.
I skåla er en lysebrun suppe.
Som forelder, i et sånt øyeblikk, må man ta et valg. Skal jeg smake? Skal jeg virkelig ta sjansen? For alt jeg vet kan det være jord, zalo og hundebæsj i den skåla. Men han smiler så stolt og rekker meg en skje. Dette er hans lille mesterverk og hadde han vært noe stoltere, ville han vært en hane.
I en bevegelse som om jeg desarmerer en bombe, sniker jeg skjeen ned i suppen, fisker ut en smaksprøve (som til min store skuffelse har en stor klump i seg – hva er det liksom??) og fører den inn i munnen.
Sønnen gliser, Christina holder pusten.
Jeg smatter.
Jeg smaker.
Hva i..?
Det er jo kjempegodt!!
Det er som en slags karamellsaus med en smak av mel, sirup og veldig mye vaniljesukker. Men det er godt! Hvordan i all verden klarte han det helt på egen hånd?
Jeg kjenner jeg blir stolt av barna som klarer å finne på sånt helt på egen hånd, men også veldig glad for at jeg ga dem muligheten. Det kunne vært en kjedelig ettermiddag med ingenting å finne på, men istedet ble det en magisk lek for to små kjøkkensjefer.
Nysgjerrig på hva lillesnupp har laget, spør jeg om en prøvesmak, men den skulle visst stå og godgjøre seg til i morgen 😄❤️
For i går kveld var jeg på butikken med pappa. Vi skulle handle litt brød og pålegg, og nesespray til oss begge. 2 x Man flu er ikke noe å kødde med, så vi trengte hver vår spray.
Jeg elsker den lille mentolrusen, mens fattern kjørte au naturel.
Så da vi kom til kassa og alle småvarer var pepet forbi, spurte vi om to stykk nesespray; en med mentol og en uten.
Da så damen i kassa på oss.
– «Med eller uten mentol?», spurte hun.
– «En av hver», svarte vi.
– «Beklager, det går nok ikke».
Vi ble stående som spørsmålstegn:
– «Hva da «går ikke»? Du holder jo produktene i hånda?»
Først trodde jeg kanskje det var et språkproblem eller en misforståelse, men nei da. Etter litt om og men kunne hun forklare at det faktisk ikke er lov å selge to nesesprayer på ett salg.
Og der står vi. To menn på henholdsvis 38 og 73 år og blir nektet å kjøpe nesespray!
Og det er da det slår meg: Hva slags latterlig vits av et system er det? Er ikke litt av meningen at når man blir 18 år, så skal man få lov til å fly på egne vinger? Trenger vi virkelig å få stappet så mange latterlige forbud opp i kaviarstjerna at det kiler bak i halsen?
Ja da, jeg vet at overforbruk av nesespray er en alvorlig ting og alt det der, men samtidig kan jeg kjøpe 15 paller med øl hvis jeg vil! Jeg kan gå inn i en butikk og si: «Hei, jeg skal ha ALL ølen dere har i butikken, alle knivene og all røyken», og de ville sagt «Ok».
Men hvis jeg hadde lagt til: «Og to nesespray», så ville de dratt i nødbremsen. Hva er det for noe tullball? Jeg er en fullvoksen mann, la meg få ta ansvar for mine egen beslutninger!
Jo da, jeg synes det er fint med logisk lovgivning, men når lakrispiper (les: godteri) må plasseres i tobakksavdelingen i tax-free-butikken fordi de LIGNER på piper, ja da må det være lov å lure på om landets politikere har luktet litt for lenge på hobbylimet.
For å gå tilbake til eksempelet, så ville det vært heeelt ok å kjøpe 15 paller med øl kl. 17.59 på en lørdag, men ikke VÅG DEG å prøve å kjøpe øl kl. 18.01 Da er du en alkoholiker i faresonen og må passes på av staten!
Og sånne ting irriterer meg. La meg slippe å måtte krangle med folka i kassa for å selge meg to nesesprayer, som om jeg var en misbruker på plata-nivå.
Jo da, jeg vet at myndighetene gjør dette for å passe på oss, men hvorfor da ikke sukker? Høyt inntak av brus og godteri kan føre til fedme, sykelig overvekt, diabetes 2 og en hel haug med andre livsstilssykdommer, så hvorfor er det ingen som stopper deg fra å kjøpe ti store sjokoladeplater? Hvis ikke man kan kjøpe dobbelt opp med nesespray, burde man ikke få kjøpe en sirkuselefants vekt i sukker heller.
Hvis faren for avhengighet er argumentet, er sukker noe av det mest avhengighetsskapende som finnes. Ingen har noensinne dødd av å kjøre to nesesprayer på likt, men klink nedpå et par kasser øl og et brett paracet, så rekker du perleporten før lunsj. Men det er altså helt innafor.
Det virkelig provoserende var at det gikk helt fint å kjøpe to nesesprayer så lenge vi delte opp kjøpet i to betalinger. Jaha? Og hvor mange liv redder man ved at man må dra kortet to ganger for å kjøpe to sprayer? Teknisk sett er det altså en ordning med tilnærmet null praktisk betydning.
Hadde det bare vært én idiotisk bestemmelse, kunne jeg sett mellom fingrene på det, men det dukker stadig opp nye ting. En bekjent av meg ble blant annet nektet å hente en pakke på posten fordi.. hold deg fast.. Pakken inneholdt alkohol og det var utenfor Vinmonopolets åpningstider!! Hva pokker? Hadde han vært 9 år med lapp fra mamma og pappa, hadde det vært en annen sak, men hva er det for noe tull?
Og det verste er at disse bestemmelsene har noen brukt masse tid og penger på. Noen har sittet i mange møter for å finne ut akkurat hvordan de skal gjennomføre det. Og da spør jeg: Hvorfor?? Er det såpass mange tilfeller av folk som har havnet på skråplanet fordi de fikk hente en pakke på posten som muligens inneholdt alkohol kl. 15.03 på en lørdag, eller fordi de fikk med seg TO nesesprayer i samme kjøp på butikken?
Alt dette forteller meg, er at vi lever i et mettet samfunn. Vi har så lite problemer, at vi bare finner på problemer. Kaster penger på ting vi ikke trenger å fikse. Herregud, hvor mye tid og penger blir årlig brukt på ting som å bestemme at lakrispiper må selges i 18-årsavdelingen av tax-free-butikken? Penger og årsverk som kunne vært brukt på ting som faktisk betyr noe.
Jeg mener, hvis Norge hadde gått tom for olje og penger på bok, hvor mange politikere hadde fått lov til å bruke dagene sine på å komme opp med antall lovlige nesespray per innkjøp da? Ingen. Med rette.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en maktgal konge med 100% vetorett på alt. Da skulle det blitt slutt på alle klovnene, tenker jeg.
«Kjære Konge, jeg ønsker å sette ned en kommisjon for å se om kanskje gulrøtter burde stå sammen med tobakk, siden de for et utrent øye kan ligne litt på store, gule sigaretter»
«NEI! Klipp håret ditt og få deg en jobb, ditt møllspiste utyske!» skulle jeg svart.
«Ærede Konge, jeg ønsker midler til en forskningsrapport som skal utrede hvorvidt makrellen føler seg krenket over å bli kalt en «feit fisk»
– «KJØSS MEG BAK, DIN KVAKKSALVER!» ville jeg svart, og fysisk sparket vedkommende over landegrensa til Sverige.
Men frem til da får vi bare leve med den stadig økende mengden galskap. Og det virkelig store spørsmålet nå er jo: Hva blir det neste?
Snus er forbudt i flere europeiske land, så kanskje man burde begynne å kreve norsk pass ved salg av snus over disk?
Hvis du stikker deg selv i øyet med en dypfryst krone-is, kan du faktisk bli blind – så kanskje man burde kreve dokumenter som viser prikkfri mental helse i iskiosken?
Spiser man noe man ikke tåler, slik som nøtter, kan man jo dø, så for å hjelpe innbyggerne, kanskje vi burde kreve full helseattest og urinprøve ved kjøp av dagligvarer?
Skarpe gjenstander kan være potensielle drapsvåpen, så hvorfor ikke kreve plettfri vandel ved kjøp av kulepenn?
Listen kan fort bli lang, men poenget er dette: Jeg er en voksen mann, la meg få ta ansvar for egne beslutninger. Jeg ble 18 år for lenge siden, så slutt å undertrykke meg med overformynderi. Bare la meg få 15 paller øl, en skarp kniv og 200 sigaretter.
WHAT?! Er det bare jeg som ikke har fått med meg dette???
For i lunsjen i går skjedde det noe rart. Jeg hadde akkurat laget meg en ganske alminnelig skive med leverpostei og majones. Majonesen lå i tykke, vulgære striper på skiva. En rask titt på skiva til naboen og jeg fikk se at majonesen lå i tynne, vakre striper, som en nygredd man på en enhjørning.
Jeg ser tilbake på min blings og ser at majonesen ligger som to bleike brunsnegler.
«Øy, hvordan fikk du stripene så tynne og fine?» spør jeg.
«Hm? Spratt av korken og brukte den tynne stripa, vel. Eller hva mener du?»
Jeg skjønte fortsatt ingenting. Vi brukte samme tube, men hans striper så ut som strengene på en engleharpe, mens mine så ut som to overkjørte grevlinger.
Så jeg forklarte min frustrasjon, mens jeg gestikulerte og pekte på brødskivene som en italiener i trafikken.
«Vi brukte jo samme tuben og se på forskjellen da! Hvordan er det mulig? Kan du trylle liksom? Er du Harry Potter?»
Da begynte alle rundt bordet å le.
Først skjønte jeg ingenting, men det fikk jeg snart vite. De lo definitivt ikke med meg, men av meg. For tydeligvis, har majonestuben i maaange år hatt TO ulike innstillinger! Tynn stripe eller tykk stripe. Skrur man av korken, får man tykk stripe – napper man av tuppen av korken, får man tynn stripe.
Og dette trikset kunne tydeligvis alle i hele verden..
WHAT?! Det har jeg aldri fått med meg!!
Napper man av korken istedenfor å skru av…
…så finnes det en hemmelig stripe-innstilling på innsiden!!
Så er spørsmålet: Er jeg han ene idioten som ikke visste om dette eller finnes det flere? Vi ere en nasjon vi med, vi små med majonesstriper en alen lange..? Eller er det bare meg?
Men uansett, alene eller ei – brødskive med leverpostei og majones kommer aldri til å bli det samme igjen 😄
// Hvem hadde trodd at fremtiden skulle by på majonestuber med to innstillinger 😆
Natta, sier jeg på søndag. Hei igjen, sier jeg på fredag. Tidsklemma er herved et faktum 😅
Da jeg gikk fra heltidsblogger til fulltidsjobber, visste jeg at ting kom til å bli annerledes. For selv om det sikkert høres deilig ut å kunne jobbe hjemmefra, er det å være selvstendig næringsdrivende som en konstant eksamensmodus. Du kan aldri skru det av, ei heller i helgene eller på julaften.
Der er det å være fulltidsjobber helt nydelig. Stå på og gi gass de timene man er på jobb, men så komme hjem og være hjemme. Men problemet er jo at de aller fleste dagene rekker jeg ikke å komme inn døra hjemme, før jeg må ut igjen. Kjøre til trening, hente på trening, lage middag, rydde opp og natta da. Ny dag.
Asså, det er jo helt galskap! Nå først skjønner jeg hva folk mener med tidsklemma. Jeg mener, jeg jobbet mye som blogger, men fortsatt hjemmefra. Jeg kunne sjonglere døgnet som jeg ville, og svare på mailer etter at barna var lagt for kvelden – eller midt på natta for den saks skyld. Nå må alt jeg brukte så mye tid på før, skje på 5 minutter og aller helst 4.
Jeg drar hjemmefra før barna står opp og innen alle har trent, spist, dusjet og gjort lekser, er det for lengst på tide å skru av lyset. Så må morgendagen preppes og Teo luftes, og innen vi slår oss ned for en halvtime på sofaen, er vi allerede på overtid for å legge oss.
Nå skjønner jeg hva folk mener med at ukedagene går i ett. Altså, mandag til fredag har gått jo gått fra å være nesten en hel uke, til å bli én sammenhengende dag.
Og enda jobber Christina hjemmefra og kan sjonglere på arbeidstimene! Hun kan få barna av gårde om morgenen, og ha middagene pluss minus preppet til vi kommer hjem fra treninger. Dessuten har vi bare to barn, så hvordan folk med flere barn og TO vanlige jobber klarer å få det til å gå rundt, fatter jeg ikke. Det burde kvalifisere til gullklokke og ærespris hvert eneste år!
Misforstå meg rett, jeg liker tidsklemma. Liker å komme hjem til «Hei pappa!» og varme klemmer fra barna, før Christina roper «Hei Peter, ha det Peter, dere er allerede for sent ute».
På jobb om morgenen og av jobb om ettermiddagen – det er fint det, selv om tidsklemma har fått et solid balletak på fritiden min, og uka har gått fra syv dager til bare tre:
Jeg har lenge trodd at skjegg bare var en forbipasserende trend for tøysete Grünerløkka-hipstere som liker longboards og gammeldagse kaffemaskiner. Men med årene har jeg sett at flere og flere mannfolk i alle samfunnets lag kjører skjegg. Og det ser bra ut! I hvert fall på noen..
Typisk en fyr som studerer gresk poesi, spiller lutt, brenner sin egen kaffe og elsker IPA, longboards, belgisk jazz og LP-plater
Selv har jeg aldri vært særlig til skjeggfyr. Det klør, det er uvant, det får meg til å se ut som en lodden bamse. Men da jeg begynte i ny jobb på tampen av 2019, oppdaget jeg at en av gutta på jobben nylig hadde begynt å spare til skjegg. Og som det konkurransemennesket jeg er, måtte jeg selvfølgelig henge meg på.
Så nå har jeg spart siden nyttår, og i går var det endelig dags for å trimme buskaset for første gang. Frem til i går så det ut som en bustete grevling hadde lagt seg til å sove på ansiktet mitt, og det var med en viss frykt jeg ga meg i kast med skjeggklippen.
Det er nemlig bare to uker siden jeg prøvde å bruke hårtrimmeren sist, og på grunn av en liten misforståelse mellom meg og maskinen, endte jeg opp med å barbere bort ALT håret på hodet. Siden da har jeg gått mye med caps og lue, siden samtlige i familien, meg selv inkludert, ble enige om at skamklipt far ikke tar seg ut i dagslys 😆
Så med dårlig erfaring friskt i minne, gikk jeg til verks. Google litt først, klippe litt her, google litt til, klippe litt der.
Før og etter 😊
Så er spørsmålet: Skal jeg ta vare på skjegget og gro det ut til jeg ligner på Rein Alexander anno 2020, eller skal jeg frem med høvelen og tilbakevende til et fjes som en barnerumpe?
Selv synes jeg skjegget ble rett så bra etter sin første trim og Christina virket faktisk enig. Eller som hun så vakkert sa det, for å sitere henne ordrett: «Nå ser ikke ansiktet ditt ut som et kaotisk underliv lenger» 😂
Denne helgen har vi hatt min eldste bror og hans yngste sønn på besøk.
Aller helst skulle vi gjerne tatt dem med på tur i den lokale akebakken, men siden det er like mye snø her på Østlandet som det er imponerende fjellkjeder i Danmark, måtte vi finne på noe annet.
Heldigvis våknet vi i dag til strålende sol og et par rolige plussgrader – perfekt pølseføre for en tur i skogen!
Det slår meg alltid at det er så lett å tro at man må planlegge så mye for å ta en tur ut med barna, men det er egentlig bare å komme seg ut, så fikser naturen resten. Barn finner jo lek og aktiviteter overalt!
Innendørs er det lett å bli rastløs, tafatt og lei, men ute får tiden vinger. Enten det er å leke «boksen går» blant stubber og trær, spikke på et pølsespyd eller bare jobbe med å holde flammen på bålet – ute er livet best.
Ikke meningen å høres ut som en sånn kvalmende «Finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær»- type fyr, vi hadde bare en så fantastisk fin tur i skogen i dag at jeg føler meg litt nyfrelst.
Kan også være marshmallowsen som prater. For pølser på bål er godt altså, men en slow roasted marshmallows som smelter på tungen er så nær himmelen man kan komme uten å bli religiøs.
Aller helst hadde vel barna håpet på langrennsløype i hagen og akebakken ved skolen, men skogen er spennende og grønn vinter er vinter det også 😊🍀
Det høres kanskje ikke bra ut, men har du møtt Christina med kink i nakken? Hun blir som et vilt dyr i et bur, som noen har pirket borti med en pinne. Hun freser, hun biter, hun skal absolutt ikke klappes.
Så denne uken har jeg listet meg rundt i mine mykeste sokker. Ikke gjort en flue fortred, bare prøvd å gå i ett med omgivelsene. Ikke tenk på meg, jeg bare bor her jeg.
Det er jo selvfølgelig kjipt at hun har det vondt, men jeg har prøvd å massere, vi har prøvd med varme beslag og rare oljer, men ingenting fungerer. Dette vet vi nå. Hun trenger hjelp fra en eller annen mannevond leddknekker som kan behandle henne som en biffhammer mot et stykke kjøtt.
Men inntil videre bare utsetter hun og håper på et mirakel, så frem til hun faktisk plukker opp telefonen er det til dels «selvvalgt» at kinken fortsatt sitter i. Hun kunne vært kvitt den nå, hun bare ser an én dag til. Og én dag til. Og jeg begynner å gå tom for myke sokker.
Men alt det der hadde vært fint og flott, hadde det ikke vært for én ting.
Én grusom tanke som slo ned i meg i går kveld.
Så jeg sjekket kalenderen og fikk min verste frykt bekreftet.
Du skjønner, Christina med kink i nakken er kanskje som en illsint grevling, men Christina med PMS er som en ildsprutende drage. Og til uka kommer dragen på besøk.
Og hvis ikke kinken har gitt seg før PMS-en slår til…
Denne uka fikk vi endelig dratt på kino for å se tidenes kanskje mest etterlengtede oppfølger: Frost 2.
Og jeg må bare si: Jeg elsket den. Altså virkelig – jeg ELSKET den filmen!
Jeg lo, jeg gråt, jeg sang nesten med! Den hadde humor, den hadde følelser, fantastiske sanger, feelgood, feelbad, feelgood again – den hadde alt.
For ikke å snakke om den vanvittige grafikken! Jeg har aldri sett så krystallklare bilder noensinne og jeg kunne sverget på at det var ekte film, og ikke animert grafikk.
Det rare er at jeg ikke likte den første filmen noe særlig, men denne gangen satt alt. Flere ganger i løpet av filmen tok jeg meg i å tenke at det er godt det er bekmørkt på kino, ellers ville alle sett meg sitte der og tute i dagslys. Og det går jo ikke.
En voksen mann med skjegg sitter da ikke der med rødsprengte øyne og lar tårene falle på grunn av en tegnefilm for barn? Jo, det gjør han faktisk.
Og jeg er ikke flau for å innrømme det en gang: Jeg ELSKET Frost 2!
For meg er det ingen tvil: Soleklar 6´er på terningen. Jeg vet filmen står til en sekser når jeg tar meg i å tenke at jeg kommer til å savne filmen når den går mot slutten. Som at jeg ikke vil at den skal ta slutt. Og hadde Frost 2 vart i 6 timer, hadde det vært helt greit for meg. Låvvd it! ❤️
Derfor var det så rart da jeg kom hjem og så at filmen har fått veldig blandede omtaler. En norsk nettavis ga den blant annet terningkast 2. 2?! Og som den typiske sau man er, begynner man selvfølgelig å lese omtalen for å se om det er noe man har misforstått. Ja, for en proff anmelder må vel vite bedre enn meg..?
Men vet du, to setninger uti smalt jeg igjen macen. Jeg gadd ikke lese det. For anmeldere er bare folk, de også. Ikke bare det, men de har ofte sin helt egen agenda skjult under tastene. Film-elitister kan jo ikke flatt ut innrømme at de liker en hyper-kommers film. Det blir som å diskutere russelåter med en jazzmusiker.
Jeg synes ofte at filmanmeldere gjør et stort poeng ut av å vise sin kløkt og komme med dristige paralleller til filmer du aldri engang har hørt om, og dra omtalen ned i en søle av besserwisserhet og politisk korrekt-agenda, fremfor å ta en spade for en spade.
Det er lett å la seg prege av sånt, men ikke denne gangen, kjære anmelder. Føkk deg og ditt terningkast 2 – jeg elsket filmen! Og jeg vet at du skrev at Frost 2 nok kom til å fungere for naive småjenter som blindt elsker alt med Anna og Elsa, men jeg er en skjeggete mann på 38 år og jeg elsket alt med den. Bare Olaf alene er jo verdt halve terningen!
Så det er mitt tips til deg i dag: Drit i hva andre sier, lag deg opp din egen mening. Og se Frost 2 hvis du ikke har gjort det enda. Den er magisk ❄️❤️
Jeg vet ikke jeg, men det virker ikke som om Christina og jeg er nyforelsket lenger.
Misforstå meg rett, vi har det bra og elsker hverandre og alt det der, men selve nyforelskelsen tror jeg kanskje har lagt seg litt.
Det innså jeg da jeg gikk gjennom bildene på mobilen i dag. For i helgen var jeg på tur med jobben og når man er borte fra hverandre i tre dager, pleier det jo å gå noen bilder og meldinger. Før var det så mange bilder, statusoppdatering, selfies, hjerter og susse-emojier at du kunne fått hull i tennene.
La oss bare si at da jeg gikk gjennom mobilen for å se på bildene jeg hadde mottatt fra Christina i løpet av helgen, gikk det for alvor opp for meg at vi har beveget oss fra “nyforelsket” til “godt etablert”.
Dette var et typisk bilde jeg kunne få før:
Tekst: “Halla kjekken! 😘 Hva gjør du?Tenker på deg 😘❤️“
Eller:
Tekst: «Heeeei! 😍 Er på fest med jentene, savner deeeeg 😘❤️🎉»
Eller:
Tekst: “Voff voff – går det bra, gutten min? ❤️ Her er to som gleder seg veeeeldig til du kommer hjem 🙋♀️🐶😘🤩“
Men nå derimot…
Hold deg fast og gjør deg klar for de vanvittige kjærlighetserklæringene som tikket inn i løpet av helgen:
Tekst: “Like svær som foten min!!”
Tekst: “Klar for julen 2020”
(ingen tekst, ingen forklaring..)
En død rotte og medikamenter – virker mer som en rolig advarsel fra mafiaen enn en hyggelig kjærlighetserklæring 😆
