Det føles som i går at plutten lå i plastboksen på sykehuset og tok seg en cowboystrekk etter en lang og slitsom fødsel. Ved siden av satt en livredd pappa og forsto nøyaktig ingenting. Så utrolig mye har skjedd siden da og nå skal plutten bli storebror. Det er faktisk helt vilt. Den lille bebisen vår har blitt en stor gutt som kan sette sammen ord til setninger, låse opp dører og ringe mormor akkurat når han vil.
Det rareste er kanskje å tenke på at det bare er to og et halvt år siden han kom til verden. Hva gjorde vi egentig før plutten? Hvor gjorde vi av all tiden som ble til overs og hvem var vi egentlig? Før var jeg først og fremst meg selv, dernest alt annet. Nå er jeg først og fremst pappa, dernest alt annet. Det er rart hvordan ting kan forandre seg.
– Sukk, hvor lenge må jeg vente på å bli storebror?
Og snart er det på´an igjen. Vi har ingen anelse om hva vi kan forvente oss, men vi gleder oss veldig. Hvert eneste sekund. Så mens vi venter på Ferskens ankomst tenkte jeg å ta dere med tilbake til Ullevål sykehus en sen og iskald februarkveld i 2012 for å gjenoppleve at par minneverdige øyeblikk fra natten da lille pluttis kom til verden.
Mammahjerte, ready to pop
Spent, sliten og redd
Sammen gjennom riene
Miniplutten <3
Mamsen nyter karamellukten
Utmattet og grønn <3
Lille miniplutten og papsen tar seg en velfortjent cowboystrekk
To og et halvt år, jøss og nøfyse som tiden flyr. Og snart er det dags igjen. Hva kan vi forvente oss denne gangen? Selv om Mammahjerte naturligvis gruer seg litt til turen til fødestua, så er det også så uendelig mye mer å glede seg til.
Kom så, lille fersken, vi gleder oss så veldig til å møte deg 🙂
Som man roper i skogen får man svar, hetes det. Og når skogen for det meste består av småbarnsmødre med verdifull erfaring kan svarene bli rett så hjelpsomme. Slik som da jeg i går lurte på hva som kan være lurt å ha med i en fødebag.
Det haglet med gode tips og alle ble notert ned av en ivrig pappa. Ikke bare fordi jeg ønsker at vi skal være best mulig forberedt før fødselen, men også fordi jeg selvfølgelig er på konstant jakt etter bonuspoeng hos frua.
Og allerede i dag kom anledningen! Plutten var småpjusk i formen og hjemme fra barnehagen og det ga meg akkurat unnskyldningen jeg trengte for å ta pjokken under armen og fise i vei til butikken for et hemmelig ærend. Armert med en jukselapp full av deres beste tips og en brødskive med leverpostei til en sulten pluttis dro fattern ut på shopping.
Ikke helt i toppform, men lovnader om en tur til lekebutikken gjør underverker for reiselysten 😉
Et par små timer senere var vi tilbake. Plutten var opptil flere leketøy rikere og fattern hadde gjort et realt sveip på det lokale kjøpesenteret. Hvis ikke det blir bonuspoeng hos “Fru Vom” nå, nei da vet ikke jeg 😛
Se så, nu kan der fødes!
En rask gjennomgang: En bråta storebrorleker til plutten og “velkommen til verden”-kort til Fersken. Til frua: Sjokolade, tannkrem og tannbørste, tykke ullsokker, grine-/snytepapir, notatblokk, leppepomade, dusjkrem, sjampo, balsam og rammerull, type deluxe. Dette burde være alt en fødende kvinne kan drømme om (i tillegg til å ikke revne nedentil selvfølgelig).
Til vanlig spiser ikke frua snop, men jeg tenker at hvis jeg noensinne gjør lurt i å ha to nødsjokkiser på lur, så er det nå. Prompeputa er for øvrig til plutten. Eller pappa, alt ettersom hvem som får mest glede av den. Jeg tenker også at den kan være praktisk å skylde på underveis i fødselen, bare sånn hvisomatte dersomatte… 😛
Alt dette er for øvrig kjøpt inn etter tips fra dere, så takk så mye for fine råd og vink!
…men sjampo / balsam valgte jeg selv da. Flinke mannen 🙂
Stalltips: Dette må være verdens beste lukt! Stikkord: Tyggis. Et lite sniff og jeg var helt totalt hekta! Spørs om frua får ha denne helt i fred 😉
Men da burde alt være i boks. Så, da kan du komme. Kom så, lille Fersken. Nå er fattern klar 🙂
Å ha en gravid kone i hus byr på mange spennende utfordringer. Svangerskapet gjør noe med henne, selv om det kan være vanskelig å sette fingeren på hva som skjer og når det skjer. Plutselig en dag våkner man bare opp og innser at det har skjedd.
Du vet den scenen fra The Hangover når de våkner opp etter en skikkelig fest og finner ut at det er en tiger inne på badet? Litt sånn er det, bare at tigeren går løs i hele huset og dytter borti ting med magen. Som en tiger er hun vakker å se på, men uforutsigbar, lunefull og sulten.
– Vi skal ha Troika til middag i dag, sier jeg. Ellers…
Jeg vet aldri når hun plutselig glefser til og ikke kan jeg si noe på det heller, for det er jo i veldig stor grad min skyld at hun eser ut som gjærbakst. Og det er en uskreven regel om at man ikke klager på en gravid kjæreste. I ni måneder av hennes liv har hun blankofullmakt til å gjøre stort sett hva hun vil og spise hva hun vil. Og det er ikke alltid bare lett, for appetitten til en gravid kvinne kan gå helt av skaftet.
Man hører historier om gravide damer som spiser murpuss og man tror det bare er tull, inntil man har opplevd en gravid kvinnes ulvehunger på nært hold. I sommer fikk min kjære dilla på jordbær og i den anledning passer det fint å beklage til alle i Larvik og Vestfold fylke for øvrig hvis det var lite jordbær å få tak i denne sommeren. Det var bare jeg som kjørte fra butikk til butikk for å dekke fruas behov. Og det var ingen lett jobb kan jeg si, men hva gjør man ikke for husfreden.
Mye jordbær, men også baby
En annen raritet ved gravide kvinner som jeg kan bekrefte er at luktesansen brått kan gå fra “vanlig menneske” til “topptrent sporhund i verdenseliten”. Og det er jo litt dumt når sterke lukter gjør frua kvalm på null komma svisj. Noen dager rekker jeg ikke komme inn døra før jeg hører fra stua:
– Oh hello, noen som har spist hvitløk til lunsj eller?! Blikke noe klining på deg med den ånden der i hvert fall!
Det lunefulle humøret kan nok også komme av at den gravide madammen nå har kommet dit at hun trenger hjelp til det aller meste. Det oppleves helt sikkert som ganske sårt, for på sett og vis er det litt som å ha en pleietrengende pensjonist i huset. Hun kan for eksempel ikke gå tur med hunden lenger, både på grunn av et skranglete bekken og fordi hun ikke orker å bøye seg ned for å plukke opp ting. Som lekene på gulvet eller hundebæsj i gresset.
Og når vi er inne på det med å være pleietrengende kan man vel trygt si at alt som går på det kroppslige i det hele tatt har blitt ganske usexy i det siste. Her forleden dag slang hun plutselig ut et spørsmål sånn helt uten videre som jeg virkelig ikke så komme:
– Du..? Kan du barbere leggene mine en dag? Jeg orker ikke gjøre det selv lenger.
Diskresjon er det vel heller ikke så farlig med. Der vi tidligere hadde et forhold med en dempet tone rundt personlige ting som hører toalettet til, er nå alle tabuer kastet på dør. Plutselig kan frua sprette opp fra frokostbordet og være halvveis opp trappen før hun roper ut:
– Må så skikkelig på do, det kom bare helt plutselig og når a mor må på do, da får alt annet vente! Prekas!
– Ja, hva er´e? Nei, jeg kommer til å bli sittende her en god stund, foråsiresånn
En annen greie er uforutsigbarheten. Det er litt som å ha en popcornkjele på plata. Du vet det at det kommer til å smelle når som helst, men aldri helt når. Det kan utløses av en liten slengbemerkning fra meg, noe rørende på tv eller hva som helst egentlig. Plutselig fyrer hun av et helt årsforbruk av følelser som regner over meg som en haglbyge fra klar himmel. Så må jeg på brøkdelen av et sekund finne ut om jeg skal trøste, kjempe tilbake eller bare stikke av med halen mellom beina.
Det beste er nok å bli og trøste. Og det er faktisk en viktig del av det. Som vordende far og støttespiller bør man hele tiden være et skritt foran og vite hva man bør si eller gjøre. For dette finnes det ingen fasit. For så lenge svangerskapet varer er hun på sett og vis en annen person. Hun minner vagt om den vanlige kjæresten, men med visse modifikasjoner. Det kan gi seg utslag i så mangt, for det er vanskelig å forutse hvordan en person oppfører seg når man må gå med konstant fyllesjuke i ni måneder i strekk. Men at det kan gjøre et og annet med humøret er vel utvilsomt.
– Why you little!
Utfordringen her er å vite hvordan denne nye personen vil ha det. Selv om det til vanlig er en sikker vinner å tilby en klem eller å trylle frem en sjokoladeplate, kan dette være helt feil for en følelsesladet verpehøne. Problemet kan jo for eksempel være at hun føler at hun ikke eier kroppen sin lenger og da er sjokolade det siste man skal by på. Det er ikke med det sagt at hun ikke kommer til å glefse i seg hele plata i ett stort jafs, for det gjør hun. Men dette fører bare til dårlig samvittighet etterpå, som igjen leder til flere følelser og nye utfordringer. Og da har man det gående.
Med en gravid frue i hus kan det være litt av en utfordring å vite hva som er riktig trekk til enhver tid, men så lenge man legger ned litt tid på å lære dette nye mennesket å kjenne går det oftest bra. Det kan uansett være greit å trå varsomt, for selv om alt kan virke rolig og fredelig, vet man aldri når en slengbemerkning kan få den glefsende tigeren til å sprette frem fra under kjøkkenbordet og rive stoler over ende med magen.
Her forleden dag dukket det plutselig opp noe jeg ikke har sett på et par år. Bleier, størrelse nyfødt. Da først innså jeg at det virkelig begynner å nærme seg.
Frua har begynt å forberede ankomsten av lille Fersken og det skulle vel egentlig bare et par pakker med bebisbleier til for at fattern også skulle få øynene opp og innse at det snart kommer til å skje noe veldig veldig stort i livet.
Men siden jeg fortsatt ikke heeelt har klart å innse hva som er i ferd med å skje, stakk jeg ut og kjøpte et par nye bebisplagg. Planen var at det skulle hjelpe med å få budskapet til å virkelig synke inn. Det hjalp litt, selv om jeg holdt på å spørre dama i kassen om det var noe galt med babyklærne deres. Jeg mener, det er jo helt usannsynlig at et helt menneske skal passe inn i noe så smått?!
Uhm… har dere en som ikke er i størrelse “marsvin”?
Det er så rart å tenke på at jeg fortsatt ikke har møtt personen som kommer til å være like viktig i livet mitt og bety like mye som plutten. Og det sier mye! Da plutten kom til verden gikk jeg fra å være rotløs ungkar til å bli puddingmyk pappa over natta, så hva kommer til å skje nå som vi snart blir fire? Jeg har virkelig ingen aning, men jeg gleder meg til å finne ut av det.
Når jeg sier “gleder meg”, så velger jeg kun å fokusere på alle de gode tingene. Alle våkenettene, gulping, babyskrik og total ødelggelse av døgnrytme tenker vi ikke på. Nei, det snakker vi ikke om. Tra la la, videre til neste punkt.
Ikke vet vi om det blir en ny plutt eller en pluttinne heller. Ikke at det har noe å si, men det er bare rart å ikke vite. Ikke vet vi hva han/hun skal hete heller. Alt vi egentlig vet er kallenavnet. Fersken 🙂 For det har plutten bestemt. Les hele historien om navnvalget her: Hva skal barnet hete?
Gutt, jente eller snøugle? Time will show.
Det rare med et svangerskap er at man får så mange måneder på seg til å forberede det hele, men så klarer man ikke egentlig å innse hva som er på ferde før det virkelig begynner å nærme seg. Slik som nå. Når maten i kjøleskapet har utløpsdato etter termin. Når folk drar på ferie og kommer tilbake etter termin. Når man ikke kan legge planer for en eneste helg fremover, bare sånn i tilfelle.
Da vet man at noe er på gang. Det er nok fortsatt en liten stund igjen, men det begynner å nærme seg. Det begynner virkelig å nærme seg.
Og jeg gleder meg så veldig til å møte deg, lille fersken <3
Det var bare et spørsmål om tid før jeg skulle bli utsatt for et personangrep. I går kveld skjedde det.
Vi hadde akkurat lagt oss for kvelden og lå på senga og småpratet. Selv om jeg har fått streng beskjed om å ikke stikke innom verken blogg eller sosiale medier på sengekanten, så hender det at jeg stikker innom. Det skjedde også i går. Et par kommentarer hadde dukket opp helt på tampen av dagen og jeg måtte jo sjekke hva det sto. Lite visste jeg da at jeg bare var få minutter unna et regelrett personangrep av verste sort.
Tidligere på dagen hadde jeg publisert et såkalt “sponset innlegg” og det kan ofte få folk til å tenne litt på pluggene. Selv om sponsede innlegg er en nødvendighet for at bloggen kan drives videre, er det alltid en viss spenning rundt det å sjekke lesernes tilbakemeldinger. Inne på bloggen var det derimot bare god stemning. Men så skjedde det.
Jeg skrudde mobilen på lydløs, la den på nattbordet og snudde meg rundt. Jeg kastet på meg dyna og la hånden på den store magen til min kjære og da skjedde det. Nesten umiddelbart kjente jeg det. Det føltes som om noen sparket meg. Hei vent, det var jo akkurat det som skjedde, det var noen som sparket meg! Det lille nurket inne i magen kjente fars hånd som banket på sin bru og svarte kontant. Det ble en karateoppvisning verden sjeldent har sett maken til og hvert eneste spark traff rett i håndflaten.
Dette var ingen tilfeldighet, men et direkte personangrep! Rettet mot meg! Jeg ble så varm om hjertet at jeg nesten smeltet rett ned på gulvet. Jeg er ingen troende mann, men det at en sædcelle og en eggcelle kan bli til et fullt funksjonelt menneske inne i magen til en kvinne kan ikke kalles for noe annet enn et mirakel. Har du noen gang tenkt over hvor spinnvilt det egentlig er? Gi to celler litt tid til å bli kjent og noen måneder senere så har du et spill levende menneske! Det er jo galskap!
Men det er kanskje sånt man først innser når man ligger på sengekanten en kveld og holder hånden på magen til sin kjære. Å kjenne livskraften fra sitt eget barn som presser seg mot hånden din fra innsiden av magen til kvinnen man elsker… Er det verdens beste følelse? Ikke umulig. Er det galskap? Heller ikke umulig. Hva enn det er så er det i hvert fall én ting:
Magisk.
Velkommen skal du være, lille plutt / pluttinne! Vi gleder oss 🙂
Nå som vi har fortalt at frua er smelt på tjukka igjen er det mange som lurer på om det blir en gutt eller jente. Så langt har vi ikke fortalt dette til noen, men før eller siden må jo sannheten komme for en dag. Så her kommer svaret:
Hakke pipling!
Da vi gikk gravide (sier man “vi gikk gravide”?) med plutten synes vi i starten at det var noe besnærende ved tanken om å ikke vite hva storken en dag ville ha med seg på bagasjebrettet. Så da bestemte vi oss for å leve i uvissheten, i hvert fall på den første ultralyden. Men etter hvert som tiden gikk vendte vi oss til den spennende nysgjerrigheten. Så da bestemte vi oss for å holde det sånn hele veien inn til mål.
Og den tradisjonen tenker vi å føre videre. Det blir liksom litt ekstra krydder og noe mer å glede seg til. Så får man også gleden av å sjonglere doble sett med navnelister, hvis man liker den slags. Blir det en Ronny eller blir det en Hjertrud? Spenningen er til å ta og føle på, hele veien til fødestua.
Med plutten var vi uansett ganske sikre allerede fra et tidlig tidspunkt, for 3D-ultralydbildene viste en liten klump med veldig maskuline trekk. Det er rart hvordan man ser for seg ting når man venter et barn. Man begynner å tolke selv de minste tegn og legge spådommer for fremtiden.
“Da vi så ham på ultralyden hadde han hendene hevet som i en bokseguard. Han kommer nok til å bli en tøffing, kanskje en bokser. Så får han sikkert mørkt hår også, akkurat som far sin. En tøffing med mørkt hår, det skal han bli. Kanskje blir han bankmann, han er jo litt typen til det egentlig”.
Pluttens første selfie, 2011
Men da vi så lå på fødestua og det store øyeblikket nærmet seg, husker jeg en av legene som ubeskjedent tittet både her og der på min kjære, plutselig sa: “Jaha, nå kan jeg så vidt se et lite hode der inne. Synes jeg ser lyst krøllete hår ja”.
Det kom som et sjokk og hjernen begynte å sende forvirrede beskjeder: “Lyst, krøllete hår? Nei, det kan ikke være vårt barn. Eller vent, hva mener du? Har han ikke mørkt hår? Da er det kanskje ikke en gutt heller da? Vi har jo vært sikre på at det er en gutt så lenge, hva hvis det blir en jente? Hvilke jentenavn har vi på topplista egentlig? Å herregud, må vi kjøpe rosa barnevogn nå da? Nå som jeg hadde planlagt at vi gutta skulle bli to mot en og dermed rotte oss sammen mot mor i huset”.
Men så kom det en dude likevel og fattern kunne vende tilbake til planene om fisketurer og guttepreik om damer.
Nå skal ikke jeg si hva andre skal gjøre, men jeg kan i hvert fall varmt anbefale å ikke få vite kjønn hvis man klarer å temme nysgjerrigheten. Vi satt i hvert fall pris på den ekstra spenningen og kommer til å gå for den en gang til.
Så får vi bare vente til utover høsten med å se om det dukker opp en liten plutt eller pluttinne. Fantastisk blir det okke som, selv om jeg virkelig ikke forstår hvordan det skal være plass til mer kjærlighet i dette lille pappahjertet. Plutten tar jo allerede opp all plassen, så det regnestykket får jeg ikke helt til å gå opp, men jeg gleder meg til å finne ut av det.
P.S. Mange har spurt om når vi har termin, men det velger vi å holde for oss selv. Dette fordi mor ikke ønsker det ekstra presset når folk begynner å spørre om det ikke har skjedd noe enda. Og mors ønsker er fars lov, såpass har jeg lært. Flink bisk.
Dette innlegget er både en etterlengtet beretning om en meget spesiell dag, men også et svar på en kommentar jeg fikk fra Mona på Min Historie. Mona spør: “Hvorfor valgte du å få barn når motstanden var så sterk? Var det bare for å følge det som er forventet av samfunnet/familie?” Jo kjære Mona, nå skal du høre:
Det var en varm og solrik dag i juni, sommeren 2011. Jeg kom hjem etter lang dag og var sliten og lei som en sirkuselefant. Jeg hadde vært på Frognerbadet og øvd på mine ferdigheter i forkant av VM i døds. Se klipp:
Mørbanket og værbitt kom jeg hjem til min kjære. Jeg fikk så vidt kastet litt mat i kroppen og skrudd på tv´n, før den ble skrudd av igjen og jeg ble møtt av ?blikket?. Det første jeg tenkte var: Å gådd, hva har jeg gjort nå da?!
Men så kom det.
– Eh du…?
– Eh ja? (både tonefall og mine var overdrevent oppgitt over at tv´n var skrudd av mot min vilje).
– Eh ja… du vet det månedlige… Altså… ja, det er mulig det ikke kommer på noen måneder…
– Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?
– Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt to tester….
– Hva? To tester?
– Ja du skjønner, det skal jo komme to streker hvis man er gravid og den ene streken kom veeeldig sent. Og hvis jeg hadde vært 100 % gravid, så hadde jo den streken kommet opp veldig fort.
– O-…kei.Jammen… Hva gjør vi med det da?!, svarte jeg
(NB: Å si “Hva gjør vi med det?” til en kvinne som har gått en hel dag med sommerfugler i magen og gledet seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske og skumle hemmelighet, er om mulig, det aller dummeste man faktisk kan si. Red anm.)
– Hva gjør vi med det? Hva- gjøøør vi med det?! kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.
– Nei jeg bare. Shit… Okei, la oss bare se litt på tv, dette får vi vel diskutere senere?, sa jeg og snudde meg tilbake i sofaen. Tv´n våknet til live igjen.
Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen, innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjermen foran meg. Det var bare bilder og lyd som passerte som skyer på himmelen, det var liksom ingenting der. Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som frosset fast i tiden.
Det tok ikke mange sekundene før hjernen min innhentet forspranget igjen. Plutselig fikk jeg sjokkbeskjeden: Hva pokker er galt med dette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa, gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar seg på sin fritiiiiiåherregudjegskalbliFAR!!!!!
Deretter: Jubelskrik, klemmer, tårer, hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårer og forvirring. Kjempemasse forvirring.
Det fine med å helt uventet vente barn når man ikke på noen måte venter det, er at kroppen tar det hele med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter var jeg helt Cool McCoolpants om det hele. Det var liksom Tja, jeg skal bli far, so what?. Det var jo på ingen måte mulig for min enkle mannehjerne å forstå et dugg av situasjonen, så den sjokkskadde hjernen bare latet som om det var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøpt meg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte. Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over, det var det det var bare. Ingen grunn til panikk, bare en liten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skulle bli far, innså jeg faktisk ikke før ca. 9 måneder senere.
Så, for å konkludere: Jeg valgte aldri å bli far, det skjedde bare, som seg hør og bør. Om noe, kan man si at jeg ikke valgte livet, men livet valgte meg. Jeg hadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, bare helst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje neste år. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag så skjedde det bare og siden har jeg aldri sett tilbake <3
