Genialt sovetriks!

Jeg trodde jeg hadde sett alt, men denne uken dukket det opp et genialt triks for trøtte småbarnsforeldre som jeg aldri har sett før.

Hvorfor har ingen tenkt på dette før???

(bilde: Neat Dad/Facebook)

 

For vi har jo alle vært der. Det er helg og du er helt kjørt. Det har vært en tøff uke med våkenetter, lange arbeidsdager, våkenetter og fullt kjør fra mårra til kveld.

Sjefen på jobben har vært like tøff og kjip som sjefene hjemme. Kanskje har det vært litt barnehagevirus og sykdom og oppkast og hælvete i tillegg, bare for å gjøre det ekstra deilig.

Så nå MÅ du ha helg. Men lørdag kommer og du er fortsatt trøtt som en rumpepinne. Det er helt utenkelig å komme seg gjennom dagen uten en liten cowboystrekk, men du har barn. Kanskje til og med to eller tre av dem.

For dem betyr jo helgen bare én ting: Raveparty og energioverskudd fra morgen til kveld. Så fort du lukker øynene, er det noen der for å dra øyelokkene opp igjen. Du er rådvill, du er trøtt, du er desperat.

Det er da dette trikset kommer inn:

(bilde: Neat Dad/Facebook)

 

8 år som småbarnsfar og dette har aldri falt meg inn?? Ja ja, nå vet jeg i hvert fall hva vi skal gjøre i dag 😉

/ Kom a unger, nå skal vi leke «Sovende pappa»! 😂

Kvalm og redd når jeg ser deg

I dag dukket det opp et bilde på facebook.

Og jeg beklager å måtte si det, men det gjorde meg kvalm.

Klarte bare å se på det et halvt sekund, før jeg måtte snu meg bort.

Et bilde av deg.

Så kjente jeg det knyte seg i magen og jeg måtte gå meg en tur.

Bare lufte hodet litt.

Kvitte meg med kvalmen.

Bildet var datert 24. februar 2012.

To uker etter at livet mitt ble snudd på hodet.

To uker etter at du ble født.

Og jeg vet ikke hva det er med bilder av barna fra de var bittesmå, men jeg klarer ikke se på dem uten at jeg kjenner at det stikker i magen. Skulle likt å si at det er en søt type stikking, men det kjennes mest som savn. Eller sorg. Jeg vet ikke helt hva det er, kanskje er det bare melankoli. Kanskje er det bare tiden som renner.

For det er noe med å se bilder av barna når de var på sitt aller ferskeste, fortsatt nystekte og med en lukt av karamell. De er fantastiske nå og jeg ville ikke byttet denne tiden for alt i verden, men det er bare noe med den tiden. Boblen. Tiden da alt var så nytt og skummelt, så skremmende og fantastisk. Et nytt liv og vi hadde ingen aning hva vi gikk til.

Kanskje er det det. Viten om at det gikk bra. Viten om at alt kom til å bli bedre enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Hadde jeg bare visst det da, kunne jeg kanskje pustet ut og nytt tiden mer. Ikke gått med spente skuldre og være livredd for hver eneste brødskorpe og bordkant.

Jeg kunne fortalt meg selv hvor mange fantastiske tider jeg har i vente, men at det også vil bli tøft. Tøffere enn noe jeg noensinne har gjort, men givende på et nivå jeg ikke da kunne forstå.

Men sånn er det vel alltid med bilder og minner? Man vil liksom tilbake, men også ikke. Det er bare så rart å se tiden passere og vite nå hva man ikke visste da. Men nå vet jeg.

Og det er noe spesielt med førstefødte, for med den var alt så veldig, veldig skummelt. I hvert fall for meg. Med nummer 2 har man jo flere års erfaring og skuldrene er komfortabelt lave allerede på fødestua, men med førstefødte er man Bambi på isen fra dag én.

Så når jeg ser bilder av den fantastiske lille skapningen som snart tar mamma i håndbak og kan mer om matte enn pappa, er jeg vel bare stolt. Og glad, og litt redd, og litt forvirret.

Som småbarnsforeldre går man gjennom flere følelser i løpet av en uke enn man gjør på et tiår resten av livet, og når man ser på bilder av barna som babyer kommer alle disse følelsene tilbake. Som en overdose av nostalgi.

Og man blir glad og man blir litt uforklarlig lei seg, og mest av alt har jeg bare lyst til å strekke en hånd tilbake til fortiden, hvile den på skulderen min og si:

Det kommer til å gå bra.

Det kommer til å bli den mest fantastiske tiden i ditt liv ❤️

/ 😩❤️🥰

Langrenn er som kokt torsk og pepperoni

I dag kom vi hjem fra en liten uke på vinterfjellet, og det har vært magisk. Snø, aking, boblebad, badstue brettspill og kos på kommando med hele familien.

Men det er én ting jeg sitter igjen med. En følelse så forbudt at det nesten er tabu. Vi er et sekulært samfunn her oppe i nord, men å si det jeg skal si nå føles som å banne i kirka.

For her på lørdag var vi ute en tur på ski. Mine to brødre og meg i hissig galopp over fjelltoppene. Klister, planker og raske briller.

Det gikk fort, det gikk voldsomt, det gikk sikkel som et kull med Sanktbernarder.

Men akkurat da vi nærmet oss toppen på nok en topp og Peter begynte å henge over stavene som en lefse, begynte en tanke å danne seg. En opprørsk tanke som nektet å gi slipp. Og da jeg kom meg til toppen og hev etter både pust og puls for endte gang den siste halvtimen, slo det meg:

Langrenn er noe dritt.

Det føltes så feil å tenke det at jeg slo det fra meg, men allerede ved neste oppover var den der igjen. Erkjennelsen, nei åpenbaringen, om hva langrenn egentlig er.

Tungt, pesete og krevende. Og hvis du ikke er i spesielt god form heller, så blir det rett og slett dritkjedelig. Misforstå meg rett, nedoverbakkene der man brenner av sted i 150 og legger både egen og andres sikkerhet og helse i potten, er kjempemoro.

Dundre forbi småbarnsfamilier og buljongpar på søndagstur, og kjenne at de vaklete plankene brått føles som stiletthæler under føttene, kjennes magisk. Jeg skal innrømme såpass. Men det er alt det andre!

Oppoverbakkene i panisk maxpuls og bortoverslettene som aldri tar slutt! Vær og vind som pisker mot kroppen, klister og smøring som aldri er helt riktig, svette og fryseskap om hverandre. Men mest av alt oppoverbakkene… de satans oppoverbakkene.

Glem de vakre fjellene, glem den gode stemningen, glem at det er ferie – alt det handler om er å overleve. Komme seg opp bakken med en kropp som skriker som en geit. Og så vet du utmerket godt at når du endelig klarer å karre deg til toppen, venter det uansett bare en bakke til. Og en til, og en til, og en til, helt til du endelig får lov til å kollapse på hyttegulvet igjen.

Og vet du? Det trenger man faktisk ikke å elske. Jeg har alltid trodd at man nærmest MÅ elske langrenn for å få stempel i passet, men nei. Jeg er 38 år nå, jeg kommer nok aldri til å bli spesielt glad i langrenn. Koselige søndagsturer med barna, sekken full av pølser og appelsiner, og været på topp, er selvfølgelig helt supert. Da koser man seg og synes langrenn er tiff toff tommel off, men sånn ellers..? Langrenn som treningsform og mosjon for kosens skyld? Nei takk.

Det er ikke utelukkende negativt hele tiden, men jeg føler at det negative til slutt ender med å dominere det positive. Da jeg var på vei opp nok en fjellknaus i helgen, slo det meg at å stå på langrenn er veldig todelt. Som å spise en pizza der annenhver bit har kokt torsk og pepperoni.

Når du kommer deg ut, tar de første stavtakene, solen skinner og pølsene plystrer fra sekken, da er langrenn som pizza med pepperoni. Men så kommer du til en sur oppoverbakke, kjenner at skiene glipper, armene svikter og blodsmaken sier hallo – brått smaker turen som kokt torsk og tørre skorper.

Men så kommer du opp og fiser nedover en lang nedoverbakke mens fjellene jubler pepperoooniiiii! Langrenn er gøy, langrenn er magisk, langrenn er… nok en oppoverbakke. Kokt. Torsk. Og sånn er det hele veien.

Kanskje er det fordi jeg ikke legger ned mer enn 2-3 langrennsturer i året og derfor er like god på langrenn som en pakke med pølser, men jeg tror bare aldri jeg kommer til å bli oppriktig glad i å sikle meg oppover fjellsider og kjenne hjertestansen true.

Da er det bedre å bli igjen på hytta å ake med ungene. Det er morsommere, det er kvalitetstid, det er lek, det er moro. Og de som blir igjen på hytta er alltid sikret kakao 😋

Hyttekos og hengekøye

Denne uka har vi endelig kommet oss på vinterfjellet. Vi har leid hytte på Blefjell med hele familien min og med 15 apekatter og 2 hunder under samme tak, er det høyt tempo, mye kos og kaos.

I dag har vi fått oss en veldig etterlengtet langrennstur med hele gjengen og i kveld venter tacofredag for 15. Må innrømme at jeg er ekstra spent på hvordan kvelden blir, for jeg har lånt med meg litt utstyr fra jobben, satt opp camp uti skogen – og skal tilbringe min første vinternatt i hengekøye. Det blir utrolig spennende!

Spesielt siden det er storm i kastene og jeg bare er sånn 40% sikker på at treet jeg har hengt hengekøya i vil holde 😆

Jeg har hengt opp to køyer og har med doble sett med soveposer og liggeunderlag, så får vi se om jeg klarer å lure med meg noen eventyrlystne familiemedlemmer ut etter tacoen i kveld 😉

Jeg har i hvert fall tenkt til å hive meg ut i superundertøy og overmot, så får vi se. Som mørkeredd innekatt er jeg litt skeptisk, men alle på jobben snakker så varmt om hengekøye at jeg bare MÅ prøve. Det er også noe forlokkende ved tanken på å henge og dingle i høyden, istedenfor å rulle rundt på bakken.

Men kan det virkelig være mulig å sove ute i minusgrader uten å fryse av seg nøttene? Aner ikke, men jeg gleder meg til å prøve.

Men nå begynner det å lukte tacokrydder og Opa Opa her, så da får jeg løpe videre og bidra til det kaotiske fellesskapet.

Ha en fantastisk helg, folkens! 😄

Med latter skal troll bekjempes

I dag er jeg stolt av Christina. Ekstremt stolt. Ikke bare fordi hun har skrevet et innlegg som har tatt fyr og i skrivende stund går viralt i sosiale medier, men fordi hun har skjønt noe resten av verden burde skjønt for lengst.

For alle snakker om trollene på internett. Å nei, de grusomme trollene som er så stygge og slemme og fæle. Trollene som ødelegger debatter, trollene som mobber, trollene som sier så grusomme ting at vi gjemmer oss under teppet.

Hele verden synes visst det er en god idé å krisemaksimere situasjonen ved å kreve innlogging i kommentarfelt, holdningskampanjer og heksejakt for å røyke ut trollene fra tastaturene de gjemmer seg bak.

Men alt det der er bare trollmat av ypperste sort, for er det én ting trollene elsker, så er det frykt og respons. De elsker når noen går rett i trollfella og gir dem akkurat den responsen de så desperat søker. Elsker når offentlige personer klikker i vinkel, legger ut gråtende videoer, skriver lange tekster om de grusomme trollene, trekker mobbekortet eller trekker seg alt i alt.

Da er det godt å være troll.

Derfor er jeg så utrolig stolt av Christina som ene og alene har funnet ut det som ser ut til å være den ultimate løsningen på trollproblemet:

Le av dem!

Gjør humor av deres patetiske forsøk på å dra deg inn i trollskogen. Avkle deres pinlige forsøk på å kle av deg.

Dra dem etter halen ut i sola og se hvordan de blir til stein i lyset. For troll vil ikke ha sol, lys og glede, troll vil bare ha frykt og mørke.

De virker kanskje store og skumle, men husk at troll er utrolig dumme og lette å lure. Og vet du hva trollene selv frykter mest av alt? At ingen frykter dem. At du ler av de patetiske forsøkene deres på å spre frykt og redsel.

For troll er ikke store kjemper som levet i fjell, men triste mennesker som livnærer seg på frykt.

 

Så snart du innser at troll bare er patetiske idioter i forkledning, blir de straks ikke så skumle lenger.

Så bare le av dem og se hvordan de visner. For troll er enkle og dumme, og morsomheter som går rett over hodet på dem er det verste de vet.

Derfor elsker jeg rett og slett hvordan Christina har klart å gjøre en simpel trollkommentar til en fantastisk morsom greie:

 

Christina har for lengst skjønt at troll bare ønsker å spre frykt og dårlig stemning, så derfor snudde hun det på hodet. Hvordan kan jeg gjøre noe moro ut av denne «Horegenseren»?

Det startet med en morsom insta-story som fikk massiv respons, og nå har det blitt et eget blogginnlegg som går viralt så det synger. Horegenseren som skulle være så skummel og fæl, har rett og slett blitt en hit! Noe sier meg at dette ikke var responsen trollet hadde håpet på.

❤️

 

Hadde Christina derimot reagert med å bli støtt, krenket, lei seg og prøvd å prate fornuft til trollet, ville de idiotiske kommentarene bare fortsatt, men etter at Christina dro dette frem i lyset og gjorde en morsom greie ut av Horegenseren, har tusenvis av folk ledd og engasjert.

Bare én person har til nå vært merkverdig stille… det triste lille horetrollet.

For humor er som sol for trollene og med latter skal troll bekjempes.

// Smil og vær glad for hver dag som går, så skal du se hvor mange troll du får 😉

Les: Kona til – Horegenseren

Morgensjokk og lykke

Jeg våkner med et rykk.

Øynene spretter opp.

Lys gjennom glipen i gardinene.

Føler meg uthvilt.

Barna er på badet.

I helv.. Hvor mye er klokka?!

Jeg hiver meg rundt som et vilt dyr og ser på mobilen.

07.36?!

SATAN I GATAN – JEG HAR FORSOVET MEG!!

 

Jeg kaster meg opp av senga og pulsen er allerede på 230.

Svarte bananer! Nå kommer jeg for sent på jobb! Også jeg som er ny! Peter, din idiot!

Jeg hopper ut av senga og styrter mot badet som om jeg har en tikkende bombe i ryggen.

Da kommer det fra en knirkende trøtt konemor et sted under dyna.

– «Peter… det er søndag»

Tiden stopper og jeg fryser til is.

..søndag?

Pusten kommer tilbake og kroppen tar et rolig magadrag.

Jeg går baklengs tilbake i senga, later som at det siste minuttet aldri skjedde. Trekker dyna rundt meg som en varm lompe.

Utenfor hamrer nedbøren som et bomberegn.

Det er søndag.

Det regner.

Vi har ingen planer.

Blir lang frokost i dag. Kanskje en time eller to.

Med kaffe, egg og rundstykker.

Så blir det kos.

I sånn ca. 12 timer.

Bare barn, kos og søndag.

Så lukker jeg øynene og pulsen er tilbake i hvalsang-modus.

Livet er perfekt.

Å tro man har forsovet seg, men så innse at man har våknet 23 timer for tidlig og foran seg har man en lang dag med unger, kos og kaffe, det er den beste følelsen i verden.

// God søndag 😊☕️

Latterkrampe!

Som voksen er det ikke ofte man ramler over en god, gammeldags latterkrampe, men det skjedde faktisk flere ganger denne uka.

Jeg vet ikke hvorfor, men stemningen må ha vært spesielt god og stjernene må ha stått i nøyaktig riktig posisjon mens Christina og jeg spilte inn denne ukens episode av podcasten “Gjesterommet”, for sjeldent har jeg ledd så mye og hatt det så gøy som den lille timen opptaket varte. Også det sammen med kona da!

Det er jo helt skandale at et gift par skal kunne ha det moro sammen, spesielt etter å ha spilt inn over 40 podcast-episoder og vært sammen i snart 10 år, men det later til at stemningen bare blir bedre og bedre for hver sending.

Om du ikke har hørt podcasten før, anbefaler jeg å gi denne episoden et forsøk. Det er mulig ørene dine sprenges underveis, til lyden av Christinas hestelatter som går bananas, men jeg klarer i hvert fall ikke å høre på så god stemning uten å begynne å smile selv, og det er verdt et par rift i trommehinnen 😂

Så sjekk ut den dagsferske episoden av Gjesterommet, som har fått den lettbeinte tittelen: «46. Horegenser, mårrakaffe og latterkrampe».

Og du..? God helg! 😄🎉

Gjesterommet finner du:

  • iTunes
  • Spotify
  • I din podcast-app, søk opp: “Gjesterommet”
  • Eller klikk på linken under og hør episoden her 😊

 

8 år ❤️

8 år føles så lenge.

8 år føles så kort.

Det rare med 8 år er at før det, husker jeg ingenting. Som om jeg selv ble født den dagen. Alt jeg mente, alt jeg stod for, alt jeg trodde jeg var – alt falt den dagen. Dagen du ble født.

Jeg slutter aldri å forundre meg over hvilken lysbryter du var i livet. Natt ble dag på sekundet. Alle mine sannheter, snudd på hodet og ut av vinduet.

Jeg trodde jeg hatet barn, viste seg at jeg bare var litt redd for barn. Skjønte ikke barn, forstod ikke barn. Men du tok meg i hånda og ledet meg gjennom det.

I starten synes jeg det var litt vanskelig. Jeg husker enda hvordan jeg angrep de første bleiene med munnbind, hansker og heavy metal på full guffe. Du kan ikke ha skjønt stort. Ingen fare, det gjorde ikke jeg heller.

 

Jeg var bare så redd for å feile, redd for at jeg ikke var bra nok som far. Men sakte men sikkert gikk det opp for meg at du ikke var ute etter å bite av meg hodet. Du var bare et barn, et bittelite barn som trengte litt opplæring i verden. Og det kunne jeg gjøre.

Gradvis ble jeg mindre redd for deg og sluttet å holde deg som en løvtynn vase.

Gradvis innså jeg at du var lykkelig i armene til mamma og pappa, og jeg var frelst for alltid.

8 år.

Det høres så lite ut. I historisk perspektiv er det kanskje det, men for meg er det hele mitt liv som pappa. Hele mitt liv som meg.

Du vil nok aldri helt forstå hvor mye du betyr for meg, helt til du en vakker dag får barn selv.

Når du plutselig en dag sitter der selv, med poser under øynene og ammetåke i hodet, og du vet ikke opp eller ned på noen ting lenger og du skjønner ikke hvem du er eller hva verden er, og du får nesten litt panikk frem til du ser ned i øynene til den lille babyen som ligger på fanget ditt, og du innser..

Oj.

Det der.

Det er alt.

/ Gratulerer med dagen, gutten min 🥳❤️

Ett strikk – strikket??

Er det rart jeg holder på å klikke??

Jeg vet jeg har skrevet om det før, men det er noen år siden og ting blir ikke bedre. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre, for nå er det snart for sent for barna mine.

De tror at mamma er voksen, de tror hun er klok. De vet jo ikke at hun tar feil.

For mamma sier strikket. Ikke som i «I går strikket jeg», men.. hold deg fast… Ett strikk, strikket. Hun sier «hårstrikket». Og nå gjør også barna det.

Og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Strikket ligger utenfor bokset?!

 

Det høres kanskje ut som et i-landsproblem, men sett deg i min situasjon da! Tenk om du hadde bodd med noen som brukte «i forhold til» feil hele tiden. Som konsekvent skrev «å» når det skal være «og» eller som snakker som en kvisete Oslofjortis som sier shole, shempe og gullshede.

Sånn har jeg det, og jeg lider. Hadde det bare vært Christina, hadde det gått greit. Man kan ikke lære en gammel hund nye kunster, men hva med barna?! Hun drar jo de stakkars jævlene med seg ned i søla og nå frykter jeg for fremtiden.

For jeg prøvde å ta praten med dem i dag, men de har vendt seg mot meg. Deres desillusjonerte mors vranglære har blitt deres sannhet og det hjelper ikke hva jeg sier.

Ett strikk.

Strikket.

Et TV.

TV-et.

Og jeg vet hva du sier: Men det er jo feil?! Ja, det er det. Jeg har prøvd å dytte bokmålsordboka så langt inn i fleisen på Christina at den kiler i nesehårene, men det hjelper ikke. Barndomstrua stikker dypt. Slaget er tapt.

Og det verste av alt er at nå som jeg intet mindre enn en, to, TRE strikkaper rundt meg, så begynner det å høres mindre feil ut enn før. Det er som hjernevasking, bare uten altervin og bønnetepper.

Så derfor, i desperasjonens time, snur jeg meg mot dere, kjære lesere. Er det bare jeg som er gal eller heter det strikken?

Er det i det hele tatt innafor å si «strikket» eller kan vi legge den død én gang for alle?

Kommentarer og innspill mottas med takk! Hilsen et mann som holder på å bli gal 😱😆

 

 

 

En tårn med mange strikket 😳🙈

SURPRISE!!

I dag sparket vi i gang morsdagen med en skikkelig overraskelse 😄

Det er søndag morgen og Christina snorker som en pattegris. Uten at hun merker det, lister seks føtter seg av gårde. Det er morsdag og vi har overraskelser på lur.

Så mens snorken går som en gammel sag på soverommet, koker vi egg, steker rundstykker, skriver kort, klipper snøkrystaller i papir og pakker inn gaver.

Det høres kanskje ut som et dårlig bytte å gå gjennom to tøffe svangerskap med påfølgende fødsler og en mammakropp etterlatt herjet og sjokkskadet, for en kopp kaffe og håndskrevne kort, men sånn er livet som mamma. Så det minste vi kan gjøre er vel å gjøre litt stas på henne når anledningen byr seg.

Her i familien har vi en litt søt tradisjon på dager som dette. Vi tar med barna på butikken og lar dem velge én ting hver som vi tror den som skal feires vil sette pris på. Noen ganger kan det være brunost, andre ganger tannbørste. Denne gangen tok barna snarveien til mammas hjerte og gikk for en sikker vinner: Sjokolade.

Pappa gikk for mat til nabolagets småfugler, et blad og litt forfriskende drikke,

Selv gikk jeg for noen godsaker til mor og mat til nabolagets småfugler, og sammen med håndskrevne kort, stooore mammakoser og frokost servert med kjærlighet, ble det en perfekt start på morsdagen 😊☕️

og i kveld skal jeg ta sluket i dusjen, for å virkelig sette krona på verket 😆