Trenger ikke barnevakt!

Jeg husker godt for ganske nøyaktig to år siden, da vi fant ut at tiden var moden for å flytte ut av Oslo.

Vi tok det gamle passertrikset og dro opp en stor sirkel utenfor bykjernen for å finne aktuelle steder å flytte til. Vi vurderte en drøss med steder og smakte litt på hver eneste karamell. Asker, Jessheim, Fredrikstad, Drammen, Lillestrøm etc.

Det måtte være et stykke unna Oslo, men ikke for langt unna. Det skulle være landlig, men ikke for landlig etc.

På et tidspunkt ramlet vi også innom argumentet med barnevakt, for et av stedene vi vurderte var selvfølgelig mine gamle barndomstrakter: Kolbotn.

Jeg husker at jeg i den prosessen brukte ordene:

 – “Æh, hva skal vi med nærhet til barnevakt egentlig? Vi er jo aldri på byen uansett”.

Hadde jeg bare visst … Nå ble det ikke Kolbotn, men grunnet et fjongt jobbtilbud og skjebnens mange flotte tilfeldigheter, endte vi opp med å flytte sørvestover til snittenes hovedstad, Larvik. Dermed fikk vi også umiddelbar nærhet til svigerforeldre og besteforeldre med på kjøpet.

 

rJk1fpxJbO
Oldefar aka Vaktmester’n

 

Jeg visste ikke den gangen hvor mye dette ville bety for oss, for inntil da hadde vi for det meste klart oss alene med innslag av sporadisk hjelp. Men fy fasan!

Det viser seg at det er ganske mye annet man trenger barnevakt til enn bare å dra på byen. Her en dag fikk vi for eksempel mulighet til å få ryddet skikkelig i boden uten å ha to små hengende i beina. Det hender også at oldeforeldrene stikker innom for en kopp kaffe og litt hyggelig småprat.

Men dette er ting man ikke nødvendigvis tenker på når man som nybakte foreldre kjenner redebygger-genet sparke inn og man føler for å flytte på seg.

Så ta det fra meg, hvis du akkurat nå sitter og tenker at dette enten gjelder deg eller kan gjelde deg en gang i fremtiden: Hvis du har mulighet til å flytte nær en potensiell barnevakt, gjør det! Det kommer du ikke til å angre på.

 

ruUtufRJbc

 

Så takk til alle barnevakter der ute, dere som tar dere tid ut av deres egen kalender for å hjelpe oss med poser under øynene og stressflass på skuldrene. Det er ikke sikkert vi er så flinke til å si takk alltid, kanskje er vi bare for trøtte til å huske å si det, men vi mener det. Takk.

P.S. Ja forresten, når jeg tenker meg om … Håndballtreningen i morgen er flyttet fra 20.00 til 18.30. Søren heller, det er jo midt i leggetiden det… Usj, det var leit. Hmmm…

Who you gonna call? Barnevakta!


 

/ Takk for hjelpen, alle barnevakter

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Vuggedans

Med en liten småttis i hus går det med ganske mye tid til å vugge den lille tassen i søvn. Og det er unektelig ganske kjedelig. Så for å sprite opp opplevelsen har jeg i det siste begynt å høre på musikk når jeg går runde på runde inne på soverommet.

Og jeg har oppdaget at det funker som bare juling! Både for meg som får litt musikalsk avveksling og distraksjon fra den litt kjedelige arbeidsoppgaven, men også for lillesnupp som får en fin og jevn rytme i vuggingen.

Uten musikk er det lett å bli stresset og tenke på tiden som går, men med god musikk på øret blir man brått langt mer tålmodig.

Men, men men men … det går en grense der. For litt rytme og vugging er ok, men det kan fort bli for mye også.

Det er jo ikke så mye som skal til, for det skal tross alt være søvndyssende og ikke russetreff.

Derfor har jeg snekret sammen en kort liten filmsnutt som viser hva som er ok, hva som er på grensa og hva som er et godt stykke utenfor.

Snurr film 🙂

 

 

/ Lik eller del hvis du liker 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Rundlurt igjen!

Lenge har vi slitt med å få i plutten noe særlig med mat og akkurat da vi trodde vi hadde vunnet kampen har han tatt det til et nytt nivå…

 

For selv om grøt lenge har vært en sikker vinner om kvelden, har det i det siste gått treigt også på grøtfronten. Derfor har vi blitt nødt til å gå nye veier.

For noen dager siden satt frua sammen en fristende kveldsmattallerken full av artige fristelser i et håp om at noe skulle fange hans oppmerksomhet. Noen biter oppskåret frukt, litt bananpannekake, en brødskive med leverpostei og sylteagurk, noen “nutter” med avocado, en klype mandler og et par rosiner.

I starten gikk det sakte. Han plukket varsomt ut noen kjente favoritter og smattet forsiktig i vei. På tv-en rullet Masha & Mishka i kjent stil.

Når man bare har ett barn har man både tid og anledning til å sitte stille og kose seg med kveldsmaten sammen med barnet, men med to barn prøver man som best man kan å multi-taske. Og vipps så er én forelder oppe for å re opp senger, mens den andre er på kjøkkenet for å hente tørkepapir når et glass velter, en gulp hilser på eller annet.

 

Eg tek saka!

 

Og da er plutten snar …

Vi foreldrene merker jo ingenting og er bare sjeleglade for å komme tilbake til den gledelige overraskelsen av at plutten har spist opp all maten helt på egen hånd. Hurra! Kanskje vi endelig har knekt koden og funnet en vinnerkombinasjon!

Glad og fornøyd får vi plutten i seng, vel vitende om at han vil sove godt med mat i magen. Så var det bare vi som hadde servert feil mat eller så har det bare vært en fase. Vel vel, nå er det i hvert fall forhåpentligvis over.

… tenkte jeg.

Det var selvfølgelig inntil begge barna hadde sovnet og vi begynte å rydde i stua for kvelden. På bordet sto den tomme asjetten til plutten med koppen hans vendt opp-ned oppå. Frua skulle akkurat til å sette asjetten i oppvaskmaskinen, da hun løftet på den tomme koppen. Eller skal jeg si, den “tomme” koppen …

 

0it8AvRjsu

 

For der, nennsomt organisert og kamuflert, lå stort sett all kveldsmaten i komprimerte stabler.

Ja vel ja, så vi er der. Utspilt og rundlurt, igjen!

Problemet nå er at jeg ikke vet om jeg skal være stolt eller bekymret. For på én måte er jeg jo stolt over at han tydeligvis er smartere enn begge foreldrene sine til sammen, samtidig er jeg også litt bekymret over at han allerede nå kan klekke ut planer så utspekulerte at de kunne passet inn i en episode av Prison Break.

Så er jeg vel også litt irritert over at jeg ikke kom på det trikset der gjennom alle mine år med mislykkede forsøk på å prøve å lure meg unna kokt torsk …

 

 

/ Takk for maten

* Følg Pappahjerte på Facebook *

En merkelig mandag morgen

Som tobarnsfattern har jeg for lengst vendt meg til at jeg aldri helt vet hva jeg kan forvente å våkne til. Blir jeg plutselig kalt inn for bleieskift og spygulpassistanse, får jeg sove en hel natt eller blir det noe annet? I natt ble det noe annet …

For rundt 05-tiden våknet jeg av en liten pjokk som sto i døråpningen og visket om yoghurt. Jeg skjønte straks at kveldsmaten ikke hadde holdt mål, at han hadde våknet urolig og trengte litt pappatid.

Så da var det ned på kjøkkenet for å lage litt nattmat, sitte på kjøkkenbenken, høre på radio og småprate. I natt ble det en fin kombinasjon av yoghurt, daddel og De Lillos.

 

 

Jeg var stygt redd for at han begynte å bli klar for å stå opp, men heldigvis nikket han anerkjennende da jeg spurte om vi skulle legge oss igjen. Mens jeg lå i sengen og ventet på sovelyder vurderte jeg å bare stå opp og starte påskemandagen noen timer tidligere enn planlagt for å jobbe litt og starte dagen før resten av familien står opp.

Men så sovnet jeg igjen. Selvfølgelig. Fullt påkledd og med mobilen på brystet.

Rundt kvart over syv våkner jeg av en alarm på brystet. Helt i halvsvime skrur jeg av klokka og sovner igjen. Et kvarter senere ringer det igjen. Jeg prøver å skru av den brysomme lyden, men den gir seg ikke. Jeg blir tvunget til å gløtte på halvannet øye og får dratt knappen til side.

Hei vent litt.. dra knappen til side? Men det er jo telefonen? Så hører jeg en lyd:

– “Ja hallo?”

Jeg spretter opp av senga og skjønner ikke det spøtt. Et ukjent nummer blinker mot meg og jeg vet fortsatt ikke helt om jeg er våken eller ikke.

– “Øhhh, ja hei det er Peter ja” breker jeg forsiktig før jeg rekker å kremte og prøver å bløffe meg våken.

– “Ja, hei det er fra NRK, tenkte bare jeg skulle si at jeg står utenfor nå og vi skal på lufta om 10-15 minutter”

Å du hellige Tande P!! Jeg hadde selvfølgelig helt glemt at NRK skulle dukke opp på døra for en direktesendt radiosending om mitt hvite år!!

 

Så da jeg åpnet døren for den meget morgenkvikke reporteren hadde jeg selv vært våken i rundt regnet 16 sekunder.

Selvfølgelig prøvde jeg, som man alltid gjør, å late som at jeg var midt oppi noe og at jeg på ingen måte akkurat lå og sov. Jeg tror ikke hun kjøpte den. Stemmen knirket som en rusten stridsvogn og før hun rakk å komme inn døra hang jeg allerede over kaffemaskinen.

Men det gikk, på et vis. En snau halvtime senere var hun ute av døra igjen og far kunne synke ned i sofaen og prøve å roe harehjertet med rester av pluttens havregrøt fra i går, nok en kopp kaffe og litt skikkelig kvalitets-tv.

 

 

Så absolutt ikke min beste morgen, men jeg skal love deg at om man er litt trøtt på morgenkvisten er det få ting som vekker deg mer enn å få selve rikskringkastingen på døra.

Det er egentlig en knallidé for en ny lyd på vekkerklokka. Bare en alarm som sier: “Hei, det er fra NRK, vi står utenfor” eller hvorfor ikke “Ja, hei det er svigermor, jeg er fem minutter unna”.

Det er kanskje ikke noen spesielt behagelig start på dagen, men du kommer i hvert fall ikke til å forsove deg med det første 😉

 

#bestfriends

 

/ Plutselig våken. Veldig våken.

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Tikk takk, full forvirring, takk

Det startet allerede til morgenen i dag og jeg forsto at det kom til å bli en av de dagene. Du vet, de dagene der man aldri helt kommer i vater. Som når man våkner på en tirsdag og tror det er fredag. Men i dag var det tid for den kjipe dagen som kommer to ganger i året, dagen etter at klokka er stilt.

Det starter vel egentlig allerede dagen i forveien.

– “Når må vi legge oss for å stå opp til vanlig tid i morgen? Okei, så klokka er 21.30 nå, hvor mye er den egentlig og hvordan blir det her egentlig?”

Så legger man seg for seint eller for tidlig og våkner opp i full forvirring. Ting blir ikke det spøtt bedre utover dagen heller, i hvert fall ikke her i huset.

 

0zbPbdRJdP

 

Sånn som i dag. Plutten våknet selvfølgelig usedvanlig tidlig og i halvsvime var det helt umulig å vite hvor mye klokka egentlig var, om det var tid for å stå opp eller prøve å legge ham igjen.

– “Øøøh, klokka er 06.15. Ja, men.. er den kvart over fem eller seks? Eller syv? Hæ?”

Og før jeg hadde klart å regne meg frem til fasiten, rakk han selvfølgelig å våkne.

Ikke ble det noe særlig bedre utover dagen heller. Vi har en ganske tight leggerutine på lillesnupp og prøver å holde tidene som best det lar seg gjøre, men plutselig sitter man der: Skal vi legge henne nå eller er det først om en time? Eller var det for en time siden?

Og sånn har det gått hele dagen. Lunsj ble spist en time for sent, middag servert en snau time for tidlig.

 

Hæ, gikk jeg glipp av Fantorangen?

 

Det rare er at jeg i utgangspunktet ikke har noe stort problem med å vende meg til at klokken er stilt, det er Christina som roter til alt. Hun er så opphengt i hva klokka egentlig er at hun totalt rister meg ut av rytme. Det ender med at jeg blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om jeg egentlig har sovet lenge nok, om jeg egentlig burde spist snart og så videre.

Forvirringen blir selvfølgelig total når rundt halvparten av klokkene i huset stiller seg automatisk, mens de andre ikke gjør det. Tilfeldigvis stilte ingen av klokkene på kjøkkenet seg og en god stund der jobbet jeg etter helt feil skjema. Blir tidlig middag av sånt.

Men samme kan det være, nå er barna endelig i seng og denne snodige følelsen av jet-lag burde være over til i morgen.

Så gjenstår bare det store spørsmålet: Har vi egentlig lagt barna til tiden, en time for tidlig eller en time for sent? Med barn som pleier å legge seg til samme tidspunkt hver kveld kan konsekvensene av å bomme være store. Kjenner at jeg ikke er klar for å stå opp kvart over fire i natt med to uthvilte barn.

Så da gjelder det å få lagt seg tidlig i kveld! Bare litt rydding på kjøkkenet, en joggetur og en liten halvtime foran tv-en, så er det marsj rett i seng. I kveld skal vi jaggu klare å legge oss til halv elleve senest!

… som jo egentlig er halv ti. Eller halv tolv?

Æsj drittdag, jeg går og legger meg.

 

 

/ Ikke mer tikk nå, takk

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Smartere enn en 3-åring?

Vi står på kjøkkenet, det er søndag morgen og på radioen spilles det beste fra 80-tallet. Ved grytene står far og kokkelerer, på kjøkkenbenken sitter plutten og assisterer, i vippestolen ligger fersken og … ferskulererer. Hun sparker med beina, smiler og kakler i vei som en pratesyk nordlending.

– “Har du lyst på litt grøt?” spør jeg ham.

– “Nei” svarer han kontant.

– “Hva? Vil du ikke ha denne fantastiske grøten? Pappa står jo og lager sin beste frokostgrøt med masse godt oppi. Jeg lover deg, den er kjempegod! Vil du seriøst ikke ha grøt?”

– “Nei” gjentar han uten å nøle.

– “Nei? Hvorfor ikke? Hvorfor vil du ikke ha grøt?” spør jeg oppgitt.

– “Den er for varm …”

 

Jammen… bah, tenker jeg oppgitt. Du skjønner hva jeg mener. Jeg tenkte jo liksom, jeg mente jo etterpå da, når den er ferdig liksom, skjønte du ikke det eller?

Han ser på meg med et lurt smil i munnviken.

Å ja.. så det er sånn det skal være?

Utspilt av en 3-åring altså, snakk om dårlig start på dagen 😉

Er du smartere enn en 3-åring? Tydeligvis ikke.

 

 

/ God søndag!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Lørdagskos

Endelig er det lørdag og godværet er tilbake!

Det betyr at livet i solveggen kan gjenopptas og våren nytes til fulle. Men først må dagen sparkes i gang skikkelig og en god lørdag starter gjerne med en rolig kaffe og litt kryssord eller en god bok.

Selv har jeg kastet meg over kryssordet i lokalavisa og satser på å vinne hovedpotten denne uka, 10 flax-lodd, mens fersken har plukket opp en av sine favorittbøker som hun leser iherdig mens hun småler og nikker bifallende …

 

 

Det eneste hun har å utsette på boka er, og la meg sitere:

– “Jo da, den er morsomt skrevet og alt det der, men det står jo ikke en dritt om meg i den!”.

 

/ God helg!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

No more Mr. Hvitløkånde

/ sponset innlegg

Jeg er dårlig på navn. Og ansikter. Egentlig en ganske dårlig kombo når man prøver å bli kjent med nye mennesker, men det er ÉN ting jeg aldri glemmer: Dårlig ånde.

 

– Hhhei, jeg hhheter hhherr hhhest. Hhhyggelig!

 

For det er noe med en skikkelig stålånde som setter seg på hjernen. Og jeg har vært på begge sider av det bordet. Jeg har både vært han som har rygget lengst inn i hjørnet av heisen i full retrett fra en skikkelig stålånde, men jeg har også vært han som har skremt fanden på flatmark med en hvitløkånde av episke proporsjoner.

Spesielt ille var det under begge svangerskapene. Det er noe med å gå gravid som får kvinnekroppen til å utvikle rare superkrefter, spesielt på sansenivå. Frua her i huset fikk luktesans som en topptrent politihund og kunne sniffe meg opp på flere hundre meters avstand.

Noen dager rakk jeg så vidt å åpne døra før jeg hørte fra stua: “Å fysj, hva er det du har spist til lunsj?!”.

 

 

Jeg prøvde å snikföre henne med hvitløk slik at vi skulle være på samme nivå, men det gikk aldri. Til slutt måtte jeg faktisk svarteliste alt i kantina på jobben som kunne inneholde selv det minste fnugg av hvitløk. Oliven, dressing, sauser, rubbel og bit.

Slike drastiske tiltak slipper heldigvis de fleste unna, men dårlig ånde kan være plagsomt også for vanlige neser.

Men selv om dårlig ånde kan forårsakes av så mangt, enten man har drukket kaffe, spist noe hissig indisk eller har en klassisk røykånde, er det relativt lett å gjøre noe med. Med generelt god munn- og tannhygiene er mye gjort og her kan det være greit med litt ekstra drahjelp.

 

Fire friske smaker klare til å bistå i kampen mot dårlig ånde

 

Läkerol DentaFresh er en ny tyggepastill i fire friske smaker som inneholder 50 % xylitol. Xylitol er et naturlig søtningsmiddel og innebærer en rekke fordeler for tennene; det forebygger karies, minimerer syreskader og reduserer plakkdannelse.

Daglig behov av xylitol er 5 gram som dekkes med kun 8 Läkerol DentaFresh-pastiller, altså ca. 2 etter hvert måltid. Og 8 pastiller, det er mye mindre enn det høres ut som, for disse pastillene er helt nyyydelige!

Jeg har prøvd alle fire smakene og kunne gjerne spist 80 om dagen. Favoritten er strawberry mint, men alle de tre andre smakene ligger bare en liten skitupp bak. Alt som skal til er to små pastiller rett etter maten så får man både en liten dessert, ånden tilbake og et strakstiltak for god munn- og tannhygiene. Smart og godt 🙂

 

Litt munnhygiene, litt dessert

 

Følg med på @pappahjerte på Instagram om noen dager, da kommer jeg til å lodde ut en helt vanvittig mengde DentaFresh-pastiller til en heldig følger som kommer til å få gleden av å ha god ånde i laaang tid fremover.

Og du: Husk Läkerol DentaFresh etter tacoen da 😉

 

 

/ God freddan!

–> Sjekk ut DentaFresh på Facebook

Dagen derpå

Jeg våkner av en lyd i det fjerne og øynene knirker seg motvillig opp. Hvor er jeg? Hva skjer?

Hva.. okei, okei, jeg er våken. Jeg er hjemme, klokka er ganske nøyaktig syv. Lyden er eldstemann som har våknet for dagen. Jeg tusler ut av soverommet og kjenner søvnen rive i øynene. Den som bare kunne fått sove litt til. Bare litt, bare en 12-13 timer til.

Jeg tenker tilbake på kvelden i går. Fest i Oslo, folk overalt, minglefest, drinker, fingermat, kjendiser, liveband, hele den smæla der. Musikken ringer fortsatt i ørene, drinkene sitter fortsatt i halsen. Når kom jeg meg egentlig i seng? Var det sånn i 2-draget?

 

0tM8zVRJeZ

Sofaparty med Speiltvillingene

Jeg subber ned på kjøkkenet, fortsatt i mitt flotteste nattøy. Skjelver som et ospeløv når jeg passerer badet, fortsatt litt kald og knusktørr i leddene.

Så kommer jeg ned. Fra stua hører jeg det knitrer i ved som brenner. Varmen pakker seg rundt meg som et ullpledd. Ute på kjøkkenet hører jeg vante lyder av kjente radiostemmer og bestikk og servise som klirrer.

Jeg kommer inn på kjøkkenet og det første som møter meg er min lille datter som ligger i vippestolen og ser på mamma som lager frokost. Fra sin lille stol i kroken får hun med seg alt og når hun ser meg lyser hun opp som en sol.

 

0uYQT1xJRh

Lydene fra soverommet til eldstemann tiltar i styrke og mamma løper opp for å hente ham. Ikke lenge etter kommer de hun ned trappa med pjokken på armen, fortsatt i pysjen, blid og fornøyd som dagen er lang. Jeg spør om det er noen muligheter for en kaffe og han spretter ned fra armen, dytter krakken bort til kaffemaskinen, finner frem kofferten med kapslene og roper ut “Kaffedoktor!”, før maskinen freser i gang.

 

 

På kjøkkenbenken står maten klar, mamma har laget frokosttallerkener til hele hurven og en stor kopp te til far. Jeg blir varm helt inn i hjerterota. På morgener som dette er det lett å bli lykkelig og takknemlig.

 

Mammahjerte, ten points. Coeur de maman, dix points.

 

Så kommer jeg på at ølen jeg drakk og champagnen som spratt var begge sterilisert. Ingen alkohol, ingen hodepine, ingen dårlig idé. Vipps er den korte natta glemt og humøret går til værs. Det blir ikke en dag i sofaen og ibuxens tegn.

Ja vel, så blir man kanskje ikke festens vinner uten et par drinker innabords, så danser man ikke med alt man har og river ned drinker og blir kastet ut og sovner på nachspiel, men hva har to tomler og er kulest kl. 07 om morgenen når klokka ringer og bamsepysjen takker for seg?

This guy 😉

 

 

/ God freddan!

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Fødetips-triks

*Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *

Ei venninne venter sitt første barn i disse dager, og i den anledning tok jeg meg selv i å sende henne meldingen: “Bare spør hvis det er noe du lurer på!”

Herregud.

 

Det var først da jeg hadde sendt meldingen at jeg innså hvor ufattelig tragikomisk det hørtes ut.. “Ja hei du, jeg har født TO barn og det gjør jo meg til en ekspert, det! ” Jeg er litt flau over det enda, og har innsett at det må være vanskelig å bli en fødeekspert. Og godt er vel egentlig det.

Det er fem måneder siden fødselen allerede, og jeg har for lengst glemt alt det ubehagelige. (Nesten, da) Jeg husker bare da jeg fikk det lille nurket på brystet, og at all smerten forsvant på null komma niks. Siden Peter allerede har skrevet om fødselshistorien, så skal jeg heller gi deg noen korte tips og triks:

 

RIETELLING

Les deg litt opp om dette før riene starter. For når de først har startet, så er det liksom greit å ikke måtte kaste seg over ny informasjon. Da har du nok med riene i seg selv – og også kanskje en vordende pappa som spinner rundt i huset på glatte sokker mens han leter etter ting han plutselig får det for seg at han trenger på fødestua. Peter lette etter en egnet matboks. I en evighet. Og bilnøklene, da.

Hvis du har litt kontroll på hva som venter deg av rier, så er du også forberedt på spørsmålene du garantert får av jordmoren som tar telefonen når du eller den vordende far ringer fødeavdelingen.

Uansett hvor usannsynlig vondt det gjør, så ønsker ikke sykehuset at du kommer heseblesende før riene har et visst intervall og gir et visst pustebesvær. Det siste du ønsker når du ankommer sykehuset, er å få beskjed om at du kan reise hjem igjen.

 

Peter hadde full kontroll.. Og litt panikk

 

HER-OG-DER-BARBERING

Ja, da tenker jeg ikke først og fremst på barbering av leggene. Enten er du opptatt av sånt fra før, eller så er du det ikke. Dette punktet var mang en gang oppe til diskusjon i venninnegjengen, og vi ble vel enige om at det på en måte blir litt som å pusse tennene før man skal til tannlegen. Siden det liksom er et område av kroppen din som skal blottlegges for en hel verden (Ja, det føles i alle fall sånn når man ligger der med beina til alle kanter), så konkluderte vi med at det var greit å ta et lite røsk, sånn for selvfølelsens del. Selv om magen er så i veien på dette tidspunktet at det er helt umulig å se hvor man barberer, så kan det være greit å ta litt her og litt der og heller håpe på det beste.

 

KLYSTER

Dette punktet inkluderer det som bestandig har vært min største frykt. For når man skal gjennom sitt livs største pressejobb, så skal jeg love deg at kroppen ikke tenker: “Sånn ja, da presses det her, så da åpner vi der, også kniper vi igjen heeer..” Etter to fødsler, og som den selvutnevnte eksperten jeg er, har jeg bare to ting å si. Dersom du også har en liten frykt for dette punktet: Takk ja til klyster når jordmor spør om du ønsker det, og ofre det deretter ikke en tanke til. Du har annet å konsentrere deg om, og skulle du presse ut noe mer enn en baby, så gjør det ingen verdens ting – jordmødrene er vant til at sånt skjer.

 

Jada, jada, bare gi meg det du har!


SMERTER

Til dette har jeg bare en ting å si: ikke få panikk. Ja, det gjør vondt, det skal gjøre vondt å føde barn. Men får du panikk, så blir alt tusen ganger verre. Og det siste du vil, er at det skal bli tusen ganger verre (Tro meg). Pust, stol på jordmødrene, knus hånda til personen du har med deg som støtte, og tenk at kvinnekroppen er skapt for å føde barn. Det er heller ikke et nederlag å takke ja til epidural! Da får du i tillegg møtt anestesilegen, og du får helt sikkert lyst til å gifte deg med ham når epiduralen begynner å virke.

 

LYSTGASS

Min første fødsel var på Ullevål, og der hadde de ikke lystgass. Det hadde de derimot i Tønsberg, så nå er jeg jaggu ekspert på dette punktet også. Jeg var litt skeptisk til denne gassen fordi jeg hadde hørt at man kunne bli både kvalm og uvel, men dette hadde jeg helt glemt da fødselen var i gang. “Pust dyyyyypt inn!“, sa jordmor, og etter et par innpust begynte jeg å få dreisen på det.

Fordelen med lystgass er at man har en maske man kan klamre seg fast i, og konsentrere seg om når riene herjer kroppen. Problemet med lystgass er at det liksom ikke gjør store nytten når man har så innmari vondt. Derfor skal jeg dele mitt aller beste tips med deg: Du må snike til deg noen dype inhaleringer når du IKKE har rier også. Da skal jeg love deg at det svinger godt i nøtta.

Jeg husker jeg tenkte at “Hei, DETTE fortjener jeg! Wohooo!!” etter hvert som jeg begynte å få dreisen på denne snik-inhaleringen. Selvfølgelig regnet jeg med at jordmødrene ikke fikk det med seg, men sånn i ettertid har jeg jo kommet på at jeg var koblet til en riemåler, og at til og med en humrende Peter forstod hva jeg drev med. Utsagn som “Ja, tenk! Jeg HAR faktisk en rie nå!” lurte sannsynligvis ingen.

 

wbOdz8xjnt

“Jeg har en rie nå, jeg lover”

 

 GI-OPP-ØYEBLIKKET

Jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg om dette på forhånd. For når fødselen har kommet over i utdrivningsfasen, og barnet skal presses ut, da nådde jeg et punkt hvor jeg var 100% sikker på at nei, dette går bare ikke. Jeg klarer IKKE å presse hardere enn det jeg gjør nå (så hvorfor er ikke ungen allerede ute?), jeg har snart ikke flere krefter igjen, og nå kjenner jeg at jeg faktisk blir nødt til å gi opp helle dette fødeprosjektet.

Dere får hjelpe meg, dere får ta over hele dritten. Merkelig nok hadde jeg glemt at det trengs mer enn fire-fem runder med pressing for at en baby skal komme ut. Men da jeg hadde bestemt meg for å gi opp, ja da var det sannelig rett før babyen var ute.

 

MORKAKE

Denne kaken hadde jeg ikke ofret en tanke før fødselen. Ultralyden hadde vist meg at den var der, men jeg var ikke forberedt på at jordmor ville spørre om hun skulle holde den opp for oss etter at den var ute. Jeg er ikke spesielt skvetten når det gjelder sånne ting, og syns det var helt greit å se hvordan den så ut med konturer av “livets tre” og så videre. Peter derimot.. Mannen som ikke orker å se på “Småkryp” (animert serie) på barne-tv mens han spiser frokost.. Så hvis du med andre ord er litt skvetten når det gjelder sånt: takk enten nei til å se på morkaken, eller flytt blikket ditt fra morkaken og over på den nybakte far. Jeg skal love deg at du får deg en god latter.

Peters ansiktsfarge skiftet hvertfall til grønn, og smilet hans etter å ha blitt tobarnsfar hadde stivnet i takt med at øynene videt seg ut. Han så rett og slett gal ut der han satt. Og jeg lo som jeg aldri har gjort før. Etterpå stønnet han bare: “Det der var faktisk helt på kanten..”

 

POSTFØDSEL

Jeg hadde regnet med å være på beina igjen kort tid etter Ferskens ankomst. Jeg så jo alle de stolte nybakte mødrene som trillet på sine små nurk i sykehusets ganger, og tok det for gitt at det var sånn det skulle være rett etter fødselen. Det ble ikke sånn for meg. Ikke vet jeg hva som hadde skjedd med kroppen min (ja bortsett fra at den hadde vært gjennom en fødsel, da), men det siste den var interessert i var i alle fall å komme seg opp på to bein igjen.

Så fort jeg prøvde å karre meg ut av sykesenga, var jeg nær ved å besvime, derfor ble jeg liggende en god stund. Forbered deg derfor på at du kan bli sliten i noen dager, så blir du heller positivt overrasket dersom du orker å spinne rundt i sykehusgangene.

 

“Vi bare kuler’n litt her da, Mutter’n. Har’u no mjælk?”

 

DEN FØRSTE AMMINGEN

På Ullevål var det en fantastisk barnepleier som prentet følgende inn i hodet mitt: “Når babyen din vil ha pupp, si fra, så kommer vi og hjelper til!” Og dette tipset er bare superviktig. Bruk tiden på sykehuset godt, å få til riktig ammestilling er alfa omega før du reiser hjem. Dra i snora du har over sykehussenga, og blås en lang marsj i at du føler deg til bry. Ja, så er du kanskje litt til bry, men det er verdt det i ukene som kommer. Jeg tenkte at jeg hadde full kontroll på ammingen siden jeg hadde gjort det før, men det var virkelig å starte fra scratch igjen med barn nr to! Like rart i starten, og like vondt etter et par dager.. Men det går seg til etter noen uker, heldigvis.

 

BLIKKET

Dette er vel verken et tips eller et triks, men helt avslutningsvis vil jeg bare nevne en fin liten ting. For da jeg endelig kom meg opp på beina igjen, og kunne spise mat i kantina i stedet for på sengekanten, møtte jeg mange jenter med tre dagers-mage som subbet rundt i tøfler og slække joggebukser. Vi snakket ikke så mye sammen.. Men vi smilte. Og ga hverandre blikket. Blikket som sier: “jeg vet nøyaktig hva du har vært gjennom. Jeg vet hvilken smerte du har opplevd. Men her er vi altså. Ingenting er hva det var. Men vi klarte det!”

 


Stolt mamma <3

Og så kommer man hjem fra sykehuset, til en helt ny hverdag med baby i hus. Med seg i kofferten har man fått Dolly Parton-pupper, barseltårer og hemoroider. Men mine tips og triks om den tilværelsen får vi ta en annen gang 🙂

 

/ Lykke til!

* Følg Mamma- og Pappahjerte på Facebook *