Pappahjerte En pappablogg for tøffe menn med myke hjerter

Så var det Valentines Day igjen – på tide å stille spørsmålet som kommer tilbake år etter år: Skal jeg kjøpe noe romantisk kliss eller bare droppe det? En feilvurdering her kan få fatale følger og mange går nok rett i saksa. Selv om kjæresten sier at hun ikke vil ha blomster, så skal du være rimelig sikker på at det ikke ligger et lite hint og lusker mellom linjene før du kommer hjem uten så mye som en stakkarslig boks med mokkabønner.

“Ingen sjokkis? Nei vel, kos deg i garasjen i natt da…”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv tok jeg ingen sjanser på min første Valentines day med frøkna. Hun hadde jo selvfølgelig sagt at hun ikke ønsket seg noe, men bare for å være på den sikre siden hadde jeg kjøpt inn både kvast og snop. Inntil da hadde jeg vært fast bestemt på at alle damer egentlig ønsket masser av oppvartning på Valentines Day, men at de bare latet som om de ikke gjorde det. Selv om vi faktisk ble enige og inngikk en avtale om å ikke kjøpe noe, så tenkte jeg at det fortsatt var en god mulighet for at det lå ord mellom linjene som jeg ikke forsto.

Der tok jeg jaggu feil og halvhjertede forsøk på å kurtisere frøkna med påtatt romantikk ble fort møtt av “Tusen takk, men jeg sa jo at jeg faktisk synes at Valentines Day er noe forbanna tull”. Selv fikk jeg som bestilt: Den store smultringen, altså gave = 0. Nill. Nada. Niet. Nix. Nein. Og dermed var den saken klar. Ingen flere hjertebamser til deg! Misforstå meg rett, hun ble jo selvfølgelig glad og en anelse sjarmert av gaven, men ikke noe en runde med støvsugeren ikke kunne overgått.

Bare 2 år, men allerede bedre på å sjekke damer enn fattern…

Derfor kjører jeg et bænkers opplegg i år og slår et slag for hverdagsromantikken. Gaven i år blir at frua skal få sove så lenge hun vil både lørdag og søndag, mens jeg tar plutten og disker opp frokost begge dager. Hva mer kan en utslitt småbarnsmor be om? Som en ekstra frokostbonus kan hun se frem til mengder av bacon så langt øyet kan se. Nå er ikke hun spesielt glad i bacon, men det er jo tilfeldigvis jeg, så det ordnet seg fint.

Be my valentine <3

Så gjenstår spørsmålet da: Skal du kjøpe gave eller ikke? Vel kompis, enhver mann som har vært i et parforhold med en kvinne vet at det kan være lurt å sette pengene på mer enn én hest. Så hvis du ikke er helt sikker på hvor lista ligger kan det være greit å kjøre på med gaver de første årene, bare for å være på den sikre siden. Senere lærer man hverandre å kjenne og når forholdet går over i joggebuksestadiet, kan man ta det litt mer piano. Er du usikker på hvor langt dere har kommet i forholdet? Les: 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger.

Så altså: Hvis du vurderer å droppe gaver, men fortsatt ikke helt 100 % sikker på om hverdagsromantikk er nok, kan det være lurt å ha et ess i ermet. Stalltips: Sørg for å ha en sjokolade gjemt vekk og pakket inn i gavepapir, så er du sikret. Bare sånn just in case. Dette tipset gjelder selvfølgelig ikke bare på Valentines Day, men resten av året også.

Lykke til, ha en romantisk aften og husk: Ingenting sier “Jeg elsker deg” som en stor bukett med nyvasket tøy.

En cheezy mac-effekt som plutselig ble litt trivelig likevel 🙂

* Følg Pappahjerte på Facebook *

P.S. Siden det er Valentines og alt, så kommer jeg vel ikke unna…

Jeg elsker deg, pus <3

/ lik for hverdagsromantikk fremfor hjertebamser

I dag er det nøyaktig to år siden første gang jeg virkelig kjente hjertet banke. To år siden første gang jeg så livet for hva det egentlig er.

I 30 år vaset jeg meningsløst rundt i tåka. Helt på måfå, helt uten mening. Det er slitsomt det, å subbe rundt uten helt å vite hvor man er på vei eller hvorfor. Jeg har alltid trodd at livet bare var en meningsløs ferd mot grava, med det formål om å tjene mest mulig penger langs veien og parkere tøfla med verdighet. Men så, for nøyaktig to år siden i dag…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det var så rart, for det var så umiddelbart. Det var som om jeg hadde tatt på meg virkelighetens briller for første gang og plutselig så alt helt klart. Jeg tok dem på og DER var verden. Når jeg ser tilbake på det nå, så kan jeg egentlig ikke tro at det bare er to år siden, for sant å si så husker jeg knapt hvordan det var før. Alle de årene som føles så uendelig mange år unna. Før jeg så verden for hva den virkelig er. Tiden før jeg egentlig fant meg selv. Tiden før han kom til verden.

Det er nærmest umulig å forklare hvor stor omveltning det var for meg å gå fra ungkar til far (men les Min Historie for mitt beste forsøk hittil). Over natta ble en stor del av meg og alle mine oppleste sannheter om livet kastet ut av vinduet og erstattet med nye. Plutselig var øl og sene kvelder blitt til bleieskift og våkenetter. Men én ting var jeg fast bestemt på før denne dagen: Jeg skulle ikke bli en sånn slitsom småbarnsforelder som er altfor opphengt i barna sine. En sånn som skifter bleier uten å blunke, snakker med babystemme, skriver sukkersøte blogginnlegg og prater overdrevent mye om hvor lykkelige de er. Jeg skulle være glad i barnet mitt, men fortsette å holde mine interesser høyt i hevd. Jeg skulle ha min verden og familiens verden hver for seg. Jeg skulle elske barnet mitt, men likevel holde meg passelig distansert. Jeg skulle ikke bli helt oppslukt av hans verden, men fortsette å være en kul fyr som førte det samme livet som før. Ingen skulle se på meg at jeg hadde blitt far. Men som sagt…

Det var før han kom til verden.

Gratulerer med dagen, gutten min. Fattern er så sinnssykt stolt av deg <3

Les også:
– Dagens høydepunkt
– Små øyeblikk av intens kjærlighet

* Følg Pappahjerte på Facebook *

Det må har vært helt i starten av 1994, antakeligvis rett før OL i Lillehammer sparket i gang. Det var en tid preget av Bjørn Dæhlie, Baywatch og min store barndomshelt: Michael Jackson. Jeg elsket den mannen.

Som mange andre på den tiden, hadde jeg nok av klønete forsøk på å danse som ham inne på gutterommet. En av mine største opplevelser fra barndommen var å se Michael Jackson live på Valle Hovin. Jeg pilte rundt de skrikende folkemassene for å se mitt store idol på nært hold. Han var så usannsynlig cool. Hvem andre kunne moonwalke? Hvem andre kunne lene seg frem som en planke helt til håret flørtet med betongen? Hvem andre kunne ta seg i skrittet, sparke som Bruce Lee og synge som en gud? Ingen. Michael Jackson var kongen av barnerommet, kongen av pop. Ingen over, ingen ved siden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Derfor var valget veldig enkelt den dagen jeg skulle få lov til å intervjue min aller største helt. Det var den gangen jeg søkte på jobb som programleder for Midt i Smørøyet og ble tatt ut til audition. Jeg husker jeg åpnet brevet. Hjertet eksploderte av glede og nervene gikk umiddelbart i høyspenn. Programleder på tv? Jeg? Klassens klovn hadde en sykelig appetitt på oppmerksomhet og med dette brevet var det som om alle mine bønner hadde blitt hørt. Endelig. Verdensherredømme var innen rekkevidde.

Jeg visste jo selvfølgelig at det ikke var den ekte Michael Jackson jeg skulle intervjue, men likevel føltes det sånn. Jeg satt kveld etter kveld og finpusset på spørsmålene. Jeg øvde meg både på norsk og engelsk, prøvde å snakke rolig og artikulert. Ikke stress. Rooolig og art-i-ku-lert.

Det var dagen før dagen, og jeg var så vanvittig spent. Hadde jeg skullet intervjue The King of Pop slik jeg egentlig hadde planlagt, ville det vært ille nok… Men i siste liten hadde jeg nemlig latt meg overtale av min fars velmenende råd om å tenke litt taktisk. 9 av 10 kom garantert til å velge Michael Jackson og stille tilnærmet de samme spørsmålene som meg. Hvis jeg ville stå ut av mengden og markere meg som en rakrygget fyr å satse på, måtte jeg vise at jeg hadde en plass i de voksnes verden. Jeg måtte utmanøvrere de andre kandidatene allerede på startblokka. Det var jeg enig i, og en ny plan ble lagt. Nå skulle de saktens få.

Alvorets time var kommet. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle bry meg om kameraet og holde blikket på mannen som skulle spille intervjuobjektet. For å gjøre situasjonen litt mer ektefølt, ønsket han å finne frem noen klær og effekter han kunne ta på seg for å ligne mer på min selvvalgte kjendis. Han hadde et helt rom fullt av duppeditter og en garderobe som så ut til å kunne dekke alt fra Heinrich Himmler til Dame Edna. Vel… nesten alt. De forventet nok Michael Jackson, Axl Rose eller James Hetfield, men hva fikk de? Jeg kommer aldri til å glemme det neste som skjedde…

“Ja, Peter, da er vi klare og veldig spente på hvem du skal intervjue. Så fortell oss: hvem er ditt store forbilde?”

“Gerhard Heiberg”

Stillheten som fulgte er noe av det rareste jeg har opplevd. Det forfjamsede intervjuobjektet stirret på kameramannen med et tomt blikk, et tomt blikk han gladelig returnerte. Det gikk fort opp for meg at ingen i rommet egentlig visste hvem Gerhard Heiberg var. Inkludert meg.

(Foto: Heiko Junge, NTB scanpix)

Han innrømmet på flekken at han ikke hadde den fjerneste anelse om hvordan denne Gerhard så ut, men i et desperat forsøk på å ligne mer på den ukjente superhelten tok det forvirrede fjeset på seg en alpelue. Spørsmålene som fulgte ble alle besvart med liten iver, tomme blikk og et kamera som helt sikkert ikke sto på REC. Det burde være unødvendig å legge til at de ikke ringte meg opp igjen med det første.

Jeg har aldri vært en fyr som angrer og jeg har heller aldri angret på at jeg valgte å følge fatterns råd den gangen. Jeg har hatt litt dårlig samvittighet for at jeg dumpet Michael til fordel for Gerhard og trykte ham til mitt bryst som min store helt, men jeg har aldri virkelig angret på det.

Inntil nå.

P.S. Til deg som foretok intervjuet, hvis du fortsatt jobber i NRK: Neste gang en liten guttepjokk kommer til deg og sier at han vil intervjue Gerhard Heiberg, så skal jeg gi deg et tips: Dropp alpelua.

Gå for klovnenese.

/ lik hvis du synes IOC-pampene alltid bør ha en klovnenese tilgjengelig på innerlomma /

* Følg Pappahjerte på Facebook *

/inneholder reklame

Vi var tomme for kaffebønner og allerede der burde jeg egentlig innsett at det kom til å bli en drittdag. Jeg burde bare gått og lagt meg igjen. Det hele endte med at jeg brukte en evighet på å finne vannkokeren for å lage frysetørret kaffe, men den sto selvfølgelig på hytta. Så da jeg endelig kom meg ut i bilen var jeg på etterskudd, kaffetørst, stuptrøtt og muggen.

Bilen svikter meg heldigvis aldri og gikk som en kule. Jeg spant fra alle idiotene som kjører som sauer og hentet inn forspranget på et blunk. Nede i sentrum er det enda mer tid å spare, for jeg gidder jo selvfølgelig ikke vente på alle de treige fjottene som står på rekke og rad i lyskryssene. Det er sikkert en slags “gentlemens agreement” om å ikke bruke venstrefila, men jeg bruker jo selvfølgelig den ledige fila når den først er der. Bryr det meg om noen idioter tuter når jeg suser i fra? Yeah right!

Akkurat denne morgenen holdt jeg et forrykende tempo og var på god vei til å hente inn den tapte tiden. Kanskje kunne dagen være reddet likevel. Det var da det skjedde…

Jeg kom til et lyskryss og endte opp langt bak i køen. Hele venstrefila lå åpen og lokket på meg, så jeg smatt forbi de sure morgentrynene som sto og ventet som slakterkveg. Jeg kom frem til det røde lyset og ventet bare på grønn tommel for å smette forbi den hvite bilen i den andre fila. Hvit bil, tenkte jeg, hva slags gjøk er det som kjøper hvit bil? Rød BMW kompis, det er bil for mannfolk. Kongen av veien, accept no substitutes. Men akkurat i det lyset skiftet over til grønt, skjedde det noe rart. En hvit pil suste avgårde og forsvant før jeg rakk å blunke. Hva søren?! Jeg hørte jo ikke at han hadde ruset motoren en gang og nå lå han plutselig flere billengder foran meg på bare noen sekunder?! Hva er det her for noe tull? Jeg skjønte raskt at han ville kappkjøre. Challenge accepted.

Tror du jeg har makset ut billånet for å bli parkert av en liten fjert som deg? Yeah right! Den hvite bilen slakket av på gassen inn mot neste kryss og ante fred og ingen fare da jeg kom som et skudd. Jeg tynet motoren et lite strekk bare for å virkelig vise hvem som var kongen. Bilen akselererte fort og innen jeg nærmet meg fartsgrensa var han borte. Jeg sjekket sidespeilene, ingen der. Jeg sjekket sladrespeilet, ingen der. For en tosk! Trodde han virkelig at han kunne yppe med meg?

Det var først da jeg sjekket blindsonen. Bare en knapp billengde bak meg lå han og cruiset. Jeg gasset på, men han holdt takten. Jeg så til min forferdelse at vi nærmet oss rundkjøringen. Jeg kom ikke til å rekke det og ble nødt til å bremse ned. Den hvite bilen seilte rolig opp på siden av meg. Slaget var tapt. Javel, så får jeg i hvert fall se hva du kjører da, din tosk. Snakker vi Mercedes eller? Hva er det du skjuler under panseret?

Akkurat i det han skulle ta av til høyre, rakk jeg å få et glimt av ham. Han satt nonchalant med bare én hånd på rattet og et kvalmende selvtilfreds og fårete smil i munnviken. Men hva søren.. Er ikke det han… han derre rosabloggeren? I en.. ELBIL?!

Akkurat når jeg trodde at dagen ikke kunne bli noe verre, så blir jeg forbikjørt og latterliggjort av en mannlig rosablogger i en hvit elbil… INGEN skal få vite om dette. Jeg visste at jeg bare skulle holdt senga. Drittdag.

Ha en brillefin uke, folkens!

/ Skrevet til ære for deg i en rød BMW som ble parkert av en hvit Nissan Leaf rett utenfor Sandefjord sentrum sist torsdag. Jeg ville egentlig ikke kappkjøre med deg, jeg ville bare lære deg en ting eller to om folkeskikk. Og elbil. Håper ikke episoden førte til ytterligere problemer med potensen 😉

Les også:
– Kjøre elbil til hytta?
– Duppedittmaskinen fra fremtiden

*Følg Pappahjerte på Facebook*

/inneholder reklame

HEIL FIVE! Folkens, endelig nærmer dagen seg! Onsdag 12. februar braker det løs med premiere på Død Snø 2, oppfølgeren til en av tidenes blodigste og merkeligste norske filmproduksjoner. Å du hellige dykker som jeg gleder meg! Nazizombier, blod, innvoller og fantastisk makaber humor i en og samme pakke, what´s not to love?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Likte du forresten å se Pappahjerte få en real trøkk 16? Her kan du nyte klippet (igjen og igjen): 

 

Oppfølgeren skal visstnok være større, bedre, villere og morsommere. Så, rykker det litt i kinofoten? Jeg håper du har blitt litt snusen på å kjøpe bacon snacks og nyte en kveld med nazizombiesplatterfilm, selv om dette nok ikke er en typisk søt kosefilm for schæstepar i gamledar. Men damer, tenk hvor mange bonuspoeng du får ved å invitere mannen med på en zombiesplatterfilm?! Du kommer til å bli nominert til Årets kone 2014 på flekken 🙂

Og karer, her har dere en perfekt anledning til å invitere dama på date uten å måtte lide seg gjennom en klissete sussefilm fra uniten.

Her er den offisielle traileren til filmen:

 

 

Men hei, ikke la meg komme her og tvinge dere til å bruke penger på kinobilletter som egentlig er satt av til nudler og oppvaskmiddel, stikk heller og se filmen helt gratis. Jepp, det stemmer: Vi kjører konkurranse!

 

VINN BILLETTER TIL DØD SNØ 2!

5 heldige vinnere stikker av med to billetter hver for å se filmen på kino. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar med navn og e-postadresse, så er du med i trekningen. Kåringen finner sted søndag 16. februar og vinnerne kontaktes direkte.

Klarer du ikke vente? Stikk inn på filmweb og bestill billetter til Død Snø 2 med det samme.

 

Lykke til!

/ heil five /

149 kommentarer

Du vet at det kommer tilbake gang på gang, måned etter måned. Du vet at det bare er et spørsmål om tid til du blir angrepet igjen, men likevel lærer du aldri. Det kan jo være litt vanskelig å forstå hva som foregår, men du burde for lengst ha lært deg å lese signalene. Du vet det bare er et spørsmål om tid før du blir rammet igjen, men likevel kommer det som lyn fra klar himmel hver eneste gang. At man aldri skal lære!

PMS.

Det starter som oftest med at det er et eller annet uforklarlig som ødelegger dagen din, men du klarer ikke å sette fingeren på det før det er for sent. Du tenker at svaret skal dukke opp midt i veien som en kampestein, men så ligger det heller og lusker som en pitteliten stein i skoen. Den er ikke stor nok til at du bryr deg med å plukke den ut, men irriterende nok til å ødelegge hele dagen din.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så derfor, kjære broder, har jeg listet opp en rekke kjennetegn du kan se etter neste gang du synes det lukter muffins og mistenker at det bygger opp til storm.

De aller første faresignalene kommer så gradvis at de nesten er umulige å se med det blotte øye. Det starter ofte ganske forsiktig, som at krangler oppstår helt ut av løse lufta og gjerne som lyn fra klar himmel. Selv en liten diskusjon om noe trivielt, kan brått føles som å prate fornuft med en italiensk kelner. Allerede her burde du egentlig bare heise det hvite flagget og legge deg for kvelden.

På dette stadiet er det vanskelig å ikke overreagere. Rett og slett fordi du sannsynligvis ikke enda forstår at det skyldes PMS. Du har selvfølgelig lyst til å sette henne på plass fordi hun overreagerer, tolker alt negativt og drar hvert eneste lille ord helt ut av proporsjoner, men vær tålmodig. Det er ikke deg det er noe galt med og det er heller ikke henne. Det er kvinnekroppen. Hvis du kjemper imot, vil du vekke udyret og det vil du virkelig ikke.

Så kommer du kanskje hjem fra jobb en dag og opplever logiske brister som at “hei-jeg-er-hjemme”-kysset kun gjengjeldes med et lite nebb, men likevel så har hun disket opp med yndlingsmaten din OG dessert. Og kanskje noe søtt til desserten også. På dette stadiet burde det begynne å gå opp for deg at noe er i gjære. Hvis du undersøker ansiktet hennes nøye har det helt sikkert poppet frem en kvise eller to i panna hennes på nåværende tidspunkt. Nå merker du for alvor at det er noe annerledes med frua i huset. Et slags ubestemmelig slør foran blikket eller en udefinert farge i huden. Så ser du plutselig hva som er nytt av dagen. Kjæresten din gløder. Virkelig. Ikke.

Ikke si et ord, bare lat som det er Halloween.

Nå kan selv en uskyldig slengbemerkning få fatale følger. Slik som da jeg nylig valset inn på badet etter at frua hadde skrubbet dusjen i 45 minutter, og spurte henne om det var deilig med litt alenetid. Kommentarer som dette kan fort utgjøre en alvorlig trussel for testiklenes fremtid. Men dum som man er så lirer man av seg noen upassende gloser, og ordene rekker akkurat å forlate leppene før man innser hva man har gjort. Rommet blir kjølig, nabokattene rømmer fra plenen og testiklene legger seg i fosterstilling. Uansett hvor mye du fyrer i peisen nå, så vil hele huset føles ubehagelig kaldt.

På dette stadiet er det bare om å gjøre å komme seg gjennom dagen med intakte julekuler. Så du tilbyr å ta en filmkveld med en av hennes gamle favoritter. Gjerne noe med Patrick Swayze. Det tar ikke lang tid før tårene hennes renner i strie strømmer og det snufses høylytt og surklete. Vanligvis blir hun glad for en beroligende trøsteklem, men så fort du lener deg mot henne, glefser hun etter deg som en pitbull. På vei tilbake fra Stoltenberg/Giske-situasjonen er du dum nok til å snappe til deg den siste godbiten fra godteskåla. Du innser umiddelbart at du akkurat har stjålet en banan ut av neven på en utsultet gorilla.

For å avverge en krangel spretter du en tur ut på do. På vei tilbake sveiper du innom kjøkkenet og oppdager at skuffer og skap er kjemisk renset for søtsaker. Selv den gamle sjokoladen som egentlig skulle kastes er borte vekk. Du prøver å spørre henne om det, men blikket du møter gir deg koldbrann på nesa. På vei ned i sofakroken igjen prøver du å redde dagen ved å gi henne et kompliment for antrekket hun har på seg. Helt uten å vite det er sannsynligheten stor for at du akkurat har gjort vondt verre. Hun har nettopp spist sin egen vekt i NEI-mat, føler seg en anelse oppblåst og ønsker egentlig bare å gå i ett med tapetet. Ingenting du sier nå kan redde deg, men likevel fyrer du av et siste desperat forsøk på å redde dagen.

Du forteller med et smil om munnen at du kjøpte med litt frisk frukt på vei hjem fra jobb og lurer på om du ikke skulle satt frem litt, siden godteskåla ble så fort tom. Hun ser på deg med et blikk som en blodtørst drage og roper “Frukt?!”, før hun løper inn på badet og låser døra. Gratulerer, dagen er herved ødelagt. Det blir sofaen i kveld og alt er din skyld. Du skulle hørt på meg, du burde bare gått og lagt deg når du kom hjem fra jobb.

Men, kjære broder, frykt ikke. Det går snart over og da er det heldigvis lenge til demonen banker på døra igjen. Men et lite råd på veien: Neste gang, se etter kviser. Kvisene er der for å advare deg om at du er i ferd med å gå på et skjær. De er ikke der for å skremme deg, men for å hjelpe. Kvisene vet hva som er i ferd med å skje og har kommet for å redde deg. Kviser er kvinnekroppens fyrtårn.

/ lik hvis du også frykter demonen /

Les også:
– Ukas krangel – Nyttårsforsetter
– 15 tegn på at dere ikke er nyforelsket lenger

*Følg Pappahjerte på facebook*

Når fattern er på lekeplassen blir han 5 år igjen. Det er som om en kjemisk reaksjon inntreffer når støvlene treffer sandkassa. Hele verden forandres og plutselig er vi tilbake i 1986. Verden blir ubetydelig stor og alt som betyr noe er huskestativet, sandkassa, dumphuska, klatrestativet og sklia.

Jeg prøver jo å oppføre meg som en voksen kis med full jobb og førerkort, men konkurranseinstinktet tar umiddelbart overhånd. For plutten og jeg har giret hverandre opp på veien til lekeplassen og sett frem til å gå bananas, men så kommer vi dit og da oppdager plutten den perfekte pinnen som han mye heller vi tegne streker i snøen med. Så står jeg der da, med et konkurranseinstinkt som er i ferd med å boble over. Og som ved et trylleslag blir det fullt fokus på å knive om de beste spadene, hvem som er best til å styre gravemaskinen i sandkassa, hvem som er førstemann opp på taket av dukkehuset og selvfølgelig hvem som er raskest ned sklia. Selv om det bare er meg på startstreken. Det hele blir en barnslig konkurranse og lekeplassen har raskt utviklet seg til å bli en olympisk arena i miniformat og den viktigste idrettgrenen er selvfølgelig: Hvem hopper lengst fra huska?

Et nydelig svev, dette må jo være bakkerekord?!

…og det ender selvfølgelig alltid med at man skader seg.
Legg merke til Plutten i bakgrunnen som krøker seg av latter…

Frøkna oppfører seg jo selvfølgelig ikke på samme måte. Hun ter seg slik man helst skal: Hun er helt rolig og blir kanskje med en tur på dumphusken for å utgjøre nødvendig motvekt. Hun leker høflig og nonchalant mens hodet bryr seg mest om hva vi skal ha til middag eller om plutten har på seg nok klær.

Jeg tror ikke Christina finner personlig glede i å leke på lekeplassen. Joda, selvfølgelig synes hun det er gøy å leke med plutten og se ham smile fra øre til øre, men hun er der liksom bare for hans del. Hun tar del i aktiviteten, men hun har ikke det indre barnet som plutselig blir en apekatt som går helt bananer. Hun er der liksom bare som en voksen. Fattern derimot…

/ inneholder reklame

I dag skal vi se om en elbil kan hamle opp med fossilbilene når det kommer til komfort, duppeditter og kjøreglede. Til dette ærverdige oppdraget har jeg prøvekjørt en Nissan Leaf og resultatet var veldig overraskende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har alltid trodd at å kjøre elbil er som å sette hjul og motor på en plastboks og rulle kun i nedoverbakker og medvind. Der tok jeg skammelig feil gitt! Etter å ha prøvd Nissan Leaf i et par dager er jeg faktisk “blåst ut av parken”-entusiastisk over kjøregleden i denne frekke lille saken. Om jeg skal være helt ærlig, så tror jeg faktisk det er den beste bilen jeg noensinne har kjørt.

Det høres helt sikkert overdrevet ut, men det er faktisk sant. Jeg vet ikke hva det er med denne frekke lille doningen, men det er som om vi snakker samme språk. Servostyringen gir helt perfekt mengde motstand og sørger for at bilen sklir gjennom trafikken som en rev i snøen. Nå er ikke jeg noen bilekspert, men jeg merker jo hva jeg selv liker og hva som føles bra bak rattet. Bilen sitter på veien som en klegg, følger svingene som en blodtørst kemner og har mer komfort enn en bamseklem.

Dessuten er den rask. Et tråkk på gassen og den fiser av sted som et olja lyn. I forrige uke uttrykte jeg en viss skepsis til bilens rekkevidde i innlegget: “Kjøre elbil til hytta?”, men denne gangen tar jeg for meg kjøreglede og på dette feltet er det kun tommel opp, sekser på terningen og maxiyatzy på blokka.

Tre inn i en supercomputer
I tillegg til å være god å kjøre, er den også fullstappet med nyttige duppedingser. Blant disse finner vi ryggekamera, fire lukeparkeringskameraer, varme i rattet, bluetooth, GPS-kart og selvfølgelig en egen app til å fyre i gang varmen i bilen fra sengekanten. I tillegg til dette har man en myriade av instrumenter til å måle hvor miljøvennlig man kjører og kjørecomputeren har oversikt over samtlige ladestasjoner i mils omkrets. Alle disse duppedittene har jeg snakket mer om i videoen under. I videoen viser jeg også hvor god plass det faktisk er i bilen.

Spørsmålet er: Kan en liten elbil huse en fullvoksen mann i bagasjerommet? Svaret er bare et lite klikk unna 🙂

“Blir man kjip av å få barn?” ble jeg spurt om forleden dag. Svaret på det er enkelt. Ja. Forklaringen som ligger bak stikker selvfølgelig dypere.

Ja, man blir kjipere sett med single-, midten av tyveårene-, student-, after ski-, party on Hemsedal-øyne. Man blir plutselig med på færre fester, man bryr seg mindre om det siste på sladrebørsen, man snakker om barn, grøt og bleier når man heller burde prate om damer. Man kjøper seg kanskje stasjonsvogn fremfor en blodtrimmet rånebil og man flytter heller ut på landet enn å bli boende midt i kaffe latte-jungelen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lavt blodtrykk, hei hallo

For min del takker jeg også gladelig nei til en snowboardtur med gutta for å bli hjemme og henge ut med plutten og se på barne-tv. Ingen skam i det. Jeg er en voksen mann og jeg tar mine egne valg. Med full jobb, full blogg, full kalender og fulle bleier, så blir man uansett nødt til å prioritere. Og plutten kommer alltid først. Først plutten, deretter frøkna. Etter det kommer jobb, blogg, familie, vofsen, husarbeid og nære venner. Hytteturer uten barn eller turer på byen havner ganske langt ned på lista, rundt regnet på samme sted som kebab, moteklær, sølvtøy og NRK-lisensen. Faktisk rett bak lisensen, for hvis jeg måtte velge mellom en tur på byen eller et helt år med gullrekka, så hadde jeg nok gått for de frekke krøllene til Herr Nagell-Dahl.

“How you doin’ Pete?” (Lånt av Klikk.no)

For de som ikke har barn, virker nok dette som verdens kjipeste og mest stusselige valg, et valg som helt sikkert kvalifiserer til å bli diskutert bak min rygg. Greia er bare den at når man får barn, så bryr man seg ikke om sånt lenger. Man gir langt blanke i hva som er kult, hvem som har ligget med hvem og hvor de feteste after-ski festene finner sted. Man får kjerneverdier som ikke strekker seg noe særlig lenger enn husveggene. Jeg kan selvfølgelig ikke prate for alle, men for meg er det i hvert fall ingen tvil: Plutten er alfa omega, alt annet smaker emment.

Spiser heller snø med plutten enn å jage pudder i alpene

Når man er singel er det gøy å prate om damer, når man er nyforelsket er det gøy å prate om kjæresten og når man har barn så er det gøy å prate om barna. Sånn er det bare. Jeg husker selv at før jeg fikk barn, så hatet jeg når folk begynte å prate om barna sine på fest. Å gå du hjem! Plutselig satt de der med en tåre i øyet og la ut om hvor mye de savnet barna: “…og det er egentlig litt rart, for nå har vi ikke vært ute av huset på flere uker, men bare vært sammen med barna 24 timer i døgnet og de har vært syke, og først ble storegutt syk, men lillemann har jo blitt så glad i grøt og nå passer jo endelig de skoene han fikk av farmora til jul”…

Men før du vet ordet av det, så sitter du selv med en iskald øl i den ene hånda og mobilen i den andre og sender den rundt for å vise frem et bilde av kid’en. Så vandrer mobba rundt bordet mens du forteller om den gangen du tok bildet og hvor søtt det var da barnet ditt gjorde noe som for alle andre virker helt ubetydelig og ikke heller spesielt søtt. Men for deg betyr det alt.

Men for all del: Jeg kan helt sikkert bli med på å prate om at Jenny Skavlan er heit, hvor det er fett å gå ut eller at det hadde vært rått med en rundreise i Sør-Amerika med bare gutta, men det betyr bare ikke så mye for meg lenger.Jeg er faktisk mer keen på å diskutere hvilket akebrett som er kulest blant 2-åringer og hvem som er best av Kaptein Sabeltann og Fantorangen.

Så svaret er vel egentlig ja, men også nei. Ja, man blir nok ikke like kul, men så blir man ikke egentlig kjipere heller, man blir bare voksen. Så hvis jeg takker nei til å bli med på jäger bombs på Hemsedal eller Foo Fighters-konsert i Stockholm, så er det ikke fordi jeg er kjip.

Jeg er bare fattern.

/ lik hvis du også er bittelitt kjip

Les også:
– Fattern på fødestua
– Dagens høydepunkt

*Følg Pappahjerte på Facebook*

I starten av et forhold er alt bare rosenrødt og stjerner i øya. Men så.. på et eller annet tidspunkt endres det, uten at noen egentlig får det med seg, litt på samme måte som med stemmeskiftet. Har dere krysset grensen? Her er 15 ørsmå hint på at dere muligens ikke kan defineres som nyforelsket lenger.

1. Tekstmeldinger
Har gått fra dette…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Til dette…

2. Sengekos
“Sengekos” går fra å bety intense netter som i en fransk film som får det til å dugge på brillene, til å nå bety utelukkende hvor deilig det er å krype under dyna etter en lang dag. For å sove. Så lenge som mulig.

3. Man slutter å late som
Før eller senere må man bare stikke fingeren i jorda og innrømme at man muligens oversolgte på et par punkter helt i starten. Man slutter å kle seg som om man skal på prisutdeling og bryter ned fasaden bit for bit, til bare joggebuksa står igjen. Man blir nødt til å fortelle at man ikke har truger i kjelleren, elsker spennende toppturer eller drømmer om å bo på et italiensk vinslott. Først skammer man seg, men så viser det seg heldigvis at partneren er like ille. Hun har på ingen måte tenkt til å gjennomføre det kveldskurset i klassisk massasje, eller lage egen kleskolleksjon.

(“Yes, jeg digger å vaske” – løgn fra nyforelsket mann, 2011)

4. De små tingene
Alle de små tingene som var så sjarmerende, søte og nusselige i starten begynner å irritere vettet av deg. Som måten han sutter på pistasjenøttskallet på eller det at han tar av seg sokkene sine overalt. Det kan være måten hun kremter på når hun ser på tv, eller at hun aldri finner nøklene sine i den altfor store veska si. Hvordan kunne noe så irriterende noensinne ha vært søtt og nusselig?!

5. Middag
Da dere først møttes var det retter så flotte at Hellstrøm applauderte, laget på råvarer med eksotiske navn som ingen klarte å uttale. Det var appetittlige desserter til hverdags og gallamiddag i helgene.  Du vet dere har kommet et steg videre når det er spaghetti. Igjen. Fordi det er så praktisk. Og fordi alle i husstanden liker det.

6. Hjemlengsel
Du gleder deg til å komme hjem fra jobb for å møte kjæresten din igjen, mest av alt fordi du har kommet opp med et argument som kan sørge for at du vinner den krangelen som du så godt som tapte i går kveld.

7. Tid
Som nyforelsket ligger man gjerne oppe halve natten og småfniser mens man prater om livet, kjærligheten, alt og ingenting. Man stryker hverandre på ryggen og kan ikke få nok av hverandre. Etter en stund nøyer man seg med et lite godnattkyss, før man snur seg til hver sin side og kjemper om å få mest mulig dyne.

8. Kommunikasjon
Man fortsetter heldigvis å sende søte meldinger og tulle med hverandre, men gjerne over sosiale medier mens begge sitter i samme sofa.

9. Det lille under
Fransk åpning, blonder, frekke detaljer og Victorias hemmeligheter er sånt man bare bryr seg om i starten. I et godt etablert parforhold blir man fornøyd bare man får en kveld uten posete t-skjorter, hullete pansertruser eller den fryktede Sparetrusa. Og for ikke å snakke om barberingssituasjonen, som går fra glatte legger til at dama kryper inntil deg i senga og sier: “Å så deilig… Nå er det så lenge siden jeg har barbert leggene at det ikke stikker lenger…”

En klassisk sparetruse i aksjon (@pappahjerte på Instagram)

10. Kyss
Romantiske, våte kyss fulle av fyrrig lidenskap og fyrverkeri er erstattet med to kalde nebb som raskt gnisser inntil hverandre i forbifarten.

11. Romantikk blir logistikk
Det koselige ved å holde rundt hverandre når man legger seg for kvelden, blir overskygget av alle problemene. Det blir for varmt, man får hår i øynene, det klør, hvor skal man gjøre av den ekstra hånden som blir liggende i klem etc. Romantikk har blitt til logistikk og kjærligheten har forlatt senga.

12. Date night
Dere dropper kinoturer med småkyssing på bakerste rad for å sitte hjemme i sofakroken og se på Hellstrøm rydder opp. Og dere elsker det.

13. Nå koser vi oss
Kvalitetstid for et nyforelsket par er å tilbringe en time i armkroken med fyr i peisen og litt rolig Celine Dion i bakgrunnen. Etter noen år setter man enormt mye mer pris på litt alenetid på ramma så man får gjort unna noen brett med Angry Birds.

14. Pikante gleder
Lekne tanker om hva man kunne gjort på kjøkkenbenken lever fortsatt i beste velgående. Han kunne tenke seg en matbit og hun skulle gjerne få ryddet litt. At det derimot skulle foregå noe seksuelt på nevnte kjøkkenbenk er derimot altfor uhygienisk, upassende, upraktisk og uaktuelt.

15. Det prompes
Det trenger ikke være i dag, det er ikke nødvendigvis i morgen, kanskje ikke heller i år. Men en eller annen gang vil en av dere bryte stillheten og forholdet vil aldri bli det samme igjen. Det er som en klok kamerat av meg en gang sa det så flott: Det kommer et punkt i et hvert forhold der man slutter å ha sex og begynner å prompe.

Men til tross for alt dette…
Den største forskjellen på å være nyforelsket og å være i et etablert forhold, er at man holder sammen til tross for alt dette… For det er først når den stormende nyforelskelsen har lagt seg og all sminken er fjernet, at man kan finne ut om det er liv laga. Å være nyforelsket er enkelt, å elske hverandre når alt som er igjen er joggebuksa, det er det som er ekte kjærlighet.

/ lik hvis du er enig i minst 5 punkter

Les også:
– Ukas krangel – Nyttårsforsetter
– Ukas krangel – På sengekanten

*Følg Pappahjerte på Facebook*