Nok en fjong dag går mot slutten her i det herrrlige Turkiet. Fordi far klarte å pådra seg en operasjon som har satt ham på en hestekur av medikamenter har livet gått litt stille for seg de siste par dagene. Jeg har fått streng beskjed om å ikke sole meg frem til antibiotikakuren er over og dessuten får jeg ikke lov til å være i nærheten av vann. Topp stemning!
Litt muggen og ikke spesielt brun, men ellers tiff toff
Men jeg er ikke en kis som gråter over spilt melk av den grunn, for dette har bare gitt meg enda mer tid til å bli kjent med hotellet.
Du vet det er bra når blomstene matcher logoen 😉
Plutten ute på nye eventyr
Smokketre: Både søtt og litt vemodig 🙂
I Miniland er det husker og mye annet gøy
Stor stemning med show for barna hver kveld!
Og det hadde vært greit det, hadde det ikke vært for at jeg har vært dum nok til å kjøpe sånn Sunwing Inclusive-pakke før jeg reiste. Det betyr at man spiser alle frokoster på hotellet, samt 5 av 7 lunsjer og middager. Det hadde sikkert også vært fint om det ikke var for at jeg plutselig har veldig god tid til å nyte maten OG at maten her er helt utsøkt! Så nå er det kanskje like greit at jeg må holde meg innendørs noen dager, for etter snart en uke med lekre retter til hvert eneste måltid føler jeg meg nesten mer gravid og oppblåst enn madammen. Se bare på dette knippet av lekkerbiskener.
Yum!
I hvert fall yum!
Og dette bildet er til deg, Hellstrøm 😉
Men i dag har jeg faktisk legens anbefalinger og dristet meg en rask tur ned på stranden for å knipse noen blinkskudd av pjokken som for første gang dristet seg til å leke i det virkelig store bassenget: Havet!
Den lille plutten og havet
Wiiiii, party time!
Men det er også nok av ting å gjøre rundt om på hotellet, som å henge ut med Lollo & Bernie, leke i Miniland, se på show, dra i spillerommet, leke ved bassengkanten og mye mye mer.
Ving har for øvrig akkurat lansert en fiffig tjeneste på sine nettsider, der man med et par raske tastetrykk kan sette sammen bilder og video fra ferien til å bli en rett så cool feriefilm som man kan dele med venner og bekjente på sosiale medier. Dette er gjort på få minutter og resultatet ser du under. Ganske kult 🙂
Beklager manglende tekst på slutten. Jeg jobber med én hånd her, okei? 😉
Men men, da takker jeg for meg for i kveld etter nok en glitrende dag her på Sunwing Side East Beach. I går tapte jeg yatzykampen med bare 3 poeng totalt, så ikveld lukter det payback!!
Etter middag skulle jeg bare vise min sønn hvordan man setter high score på boksemaskinen i spillrommet på hotellet. Jeg la på en polett, ladet kanonen og fyrte av en saftig venstre hook av dimensjoner. Det eneste jeg ikke tenkte på var glassmonteret som sto plassert helt inntil boksebagen… Det endte slik.
Nede for telling…
Glassveggen gikk i tusen knas. Plutselig sto jeg der med en blodig knyttneve og et hav av sjokkerte blikk vendt mot meg.
Da Ving sendte meg på tur for å slappe av på ferie med familien tror jeg kanskje ikke det var dette de så for seg… Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Det er kanskje derfor man oftest sender mammabloggere av den litt roligere typen på tur 🙂
Men hey, jeg har i hvert fall lært én ting: Sørg for å sjekke at hotellet du skal bo på i ferien har et skikkelig opplegg hvis uhellet først er ute. Jeg hadde sinnssykt flaks som befant meg på et hotell som virkelig har orden i sysakene. Hotellet har egen lege på plass som raskt kom til for å sjekke ståa. Han kjørte meg deretter til en nærliggende klinikk for å utbedre skaden før jeg ble sendt videre til et større sykehus for å operere og sy sammen hånda igjen.
Jeg kan love deg én ting: Det siste du ønsker å tenke på når du plutselig ligger på operasjonsbordet i Tyrkia er om sykehuset er til å stole på. Smertene er mer enn nok å holde styr på. I en sånn situasjon er det lett å bli paranoid og jeg skal love deg at det dempet nervene å vite at jeg lå på et sykehus som Ving hadde godkjent. En tolk som forsto norsk hadde de også.
Og der har du resten av ferien min… #pillerus
Så nå har jeg én hånd igjen å skrive med, går på en hestekur av piller og må holde meg i skyggen noen dager. Topp stemning, der altså. Men men, det er ikke bare ille heller, for se hva som dukket opp på rommet i dag!
Plaster på såret fra Sunwing kommer godt med når man er langt hjemmefra
Så alt i alt: Tusen takk til Sunwing Side East Beach som tross alt leverte brasende når det virkelig gjaldt. Tommel opp!
Fortsatt én frisk finger å gå på 😛
/ lik hvis du også har slått hånden din gjennom en glassvegg… eller ikke.
Merhaba! Jeg er 70 % sikker på at det betyr “hei” på tyrkisk. Det kan også bety “Vil du kjøpe Converse-sko”, men samme kan det være. Jeg befinner meg som du kanskje forstår i kebabens hjemland, Tyrkia! Jeg kunne selvfølgelig sagt at været er dritt og maten er vond, men der må jeg beklageligvis være såpass ærlig og si at jeg har det som plommen.
Vi kom ned i går etter en lang og kurant reise som tok knekken på plutten. Det er jo bare så typisk at han skal holde seg våken hele veien, men sovne 200 meter fra bussen kjører inn på hotellet. Så da ble det en power nap når vi kom frem, hvilket selvfølgelig resulterte i at kvelden gikk med til den klassiske leken: Opp av senga, ned i senga, opp av senga, ned i senga. Sånn holdt vi det gående selv lenge etter at smørsangeren på hotellets diskotek tok kvelden.
“Gjør døren høy, gjør porten vid! Her kommer en som skal bade!“
For sent…
Dessuten gjorde babyen som satt bak meg på flyet sitt mest fornødne akkurat idet vi begynte på nedstigninen. Det ble altså ikke anledning for foreldrene å skifte på henne. Luften fra hennes etterlatenskaper gikk dermed rett opp i ventilasjonsanlegget og ble returnert rett ned i fleisen på undertegnede. Ingen knallstart der altså, men sånn er det alltid på avreisedagen.
Da er det så sinnssykt deilig å våkne opp til en hotellfrokost som er en sann konge verdig! Jeg har alltid vært svak for hotellfrokoster og hadde gledet meg på forhånd, men at de skulle levere så til de grader hadde jeg ikke våget å håpe på. For et overflødighetshorn av godsaker! Man vet aldri hva man kommer til på hotellfrokost i utlandet, men dette var en innertier. Og det er selvfølgelig ikke noe jeg bare sier uten å komme med fotobevis.
Lystig juicedame
Jovial eggtype
Hyggelig pannekakebaker
Trivelig fruktkis
Etter frokost hadde jeg motvillig gått med på å bestille en behandling på hotellets spa sammen med madammen. Jeg vet at man burde ta seg en real skrubb før en uke med sol, men “Pasha Ritual” hørtes litt i overkant ut. Jeg så for meg ofring av geiter og tilbedelse av mørkere makter. Jeg fikk delvis rett. Den hyggelige damen som behandlet meg så kanskje søt og uskyldig ut først, men ved Odins skjegg(!) den dama var besatt av noen mørke krefter som garantert ikke står på CV´n.
You talkin´to me, little blogger man? I show you pain!
Jeg ante fred og ingen fare da jeg først lot meg skrubbe og skummes som en bil i bilvasken. Pulsen begynte å roe seg, dette virket som et ryddig opplegg. Hun snakket heller ikke spesielt mye engelsk, så da slapp jeg unna klein small talk. Perfekt! Men så… Vi ble ført inn i et annet rom der vi skulle få massasje. Først tok hun i meg som om hun pirket borti kadaveret av en overkjørt grevling. Men så kjente jeg plutselig noe veldig rart. To knær på rumpa, deretter to albuer plantet mellom skulderbladene. Hun satt oppå meg! Og først DA startet massasjen. Å gå du hjem!
Jeg mener… jeg veier ca. 90 kilo og er en ganske kraftig mann i min beste alder. Spa-damen kan ikke ha veid mer enn et nett med appelsiner, men i en hel time var jeg som plastelina i hennes hender. Etter at hun hadde knekt opp alt en klassisk kontorkropp har å by på av utfordringer, masserte hun vekk smertene. Det endte selvfølgelig som det måtte gå når jeg får ligge stille i mer enn 5 minutter i et varmt rom med harmonisk musikk.
“Hellååå?” hørte jeg i det fjerne.
“I think he´s asleep” hørte jeg fra min kjære.
Først da spratt jeg opp fra benken og prøvde å late som ingenting, men det var ganske tydelig at jeg hadde sovet en god stund. Ikke visste jeg hvor pokker jeg var heller. Men kroppen kjentes ut som om den var kliss ny! På vei ut gikk vi smilende og fornøyde hånd i hånd. “Å søren, jeg glemte å spørre om en happy ending” sa jeg spøkefullt til min kjære. Den vitsen slo visst ikke sånn kjempegodt an. Heldigvis smakte lunsjen langt bedre enn mine morsomheter.
Plutten har fått seg ny livrett: Vannmelon!
Så, annet enn en midlertidig frykt for å dø av massasjesmerte og en bleie som gikk sin seiersgang på flyet, har det vært en fantastisk start på ferien. Vi befinner oss for øvrig på det ikke helt uefne hotellet Sunwing Side East Beach, som nylig ble kåret til det beste familiehotellet i Tyrkia 2014.
Helt kurant utsikt, men best av alt er frokosten
Men nå må jeg løpe, frøkna sitter og tripper etter en runde yatzy. Jeg kommer tilbake med mer senere. Til da: Ha en knallfin dag videre i moderlandet 🙂
Du verden som ting forandrer seg når man får barn. Å pakke til ferie for eksempel. Det var noe annet før det.
For noen år siden bestemte jeg meg plutselig en kveld for å ta en impulsferie til Egypt. Bestillingen ble lagt inn kl. 01.30 på natten og flyet gikk kl. 08.00 morgenen etter. Kofferten ble pakket med klær som enten var skitne og måtte vaskes straks jeg kom ned, eller nyvaskede klær som var 100 % klissvåte. Men det gikk så fint atte, ferie ble det okke som selv om klærne luktet loslitt bikkje.
Å pakke til en ferie med barn derimot… Gud hjelpe meg. Vi har så vidt begynt og allerede står hele huset på hodet. Heldigvis har frøkna i huset tatt kontroll over pakkingen. Far i huset er egentlig mest opptatt med å spinne rundt som en valp og glede seg til å bade i basseng og kjenne lukten av solkrem. Derfor priser jeg meg lykkelig for at tuppa har innført et pakkeregime som lukter av tysk ordenssans. Alt skal mikroplanlegges ned til hver minste detalj og loggføres i lister. Se vedlagte bevis.
Uleselig skrift? Fruas ordre 😉
Kanskje like greit, for far i huset er et rotehue uten like som er født helt uten genetisk anlegg for all form for planlegging og pakking. Jeg tar unna praktiske ting jeg. I går klipte jeg plenen. Det er ikke så mye, men det er noe. Kofferten tenker jeg å planlegge i all hast kvelden før avreise.
Heldigvis er det ikke bare jeg som henger litt etter på pakkingen. Plutten har også bidratt i forsvinnende liten grad. Og det er egentlig ganske lumpent, for det er jo hans ting som forårsaker alt kaoset. Men han er rolig som skjæra på tunet og er egentlig mest opptatt av å prøve nye solbriller, øve inn sjekkereplikker og lære seg et par engelske gloser. Så til alle dere som snart skal på ferie: Hold på døtrene deres, plutten er klar for en sommerflørt.
How you doin´?
Men ålreit, jeg får vel komme i gang med litt pakking da før frua får hjerteflimmer av min “æh, tar det i mårra”-holdning. Neste gang du hører fra meg befinner jeg meg i et land langt langt borte. Håper dere blir med på ferden, for selvfølgelig skal det blogges flittig fra turen! Hvor og når turen går gjenstår å se, men vi sees om ikke så lenge. Mens vi venter, la oss nyte den ultimate sommersangen sammen.
Jeg var så vanvittig forelsket i jenta i baren da jeg var yngre. Sukk. Good times 🙂
P.S. Kjære alle innbruddstyver: Beklager å måtte si dette, men jeg ligger faktisk et steg foran dere og har ordnet husvakt som skal bo her hele uka mens vi er borte.
Det er fortsatt lenge til vårt andre barn har planlagt å gjøre stor entré, men frem mot den dagen kjenner jeg at det er så utrolig mange tanker og forventninger som begynner å bygge seg opp. Sa jeg forventninger? Jeg mente bekymringer.
Man hører jo så mye rart om det å gå fra å ha ett barn til to. Jeg har ikke tall på hvor mange som allerede har skrevet “Én er som null og to er som ti”. Hvorfor folk til stadighet ønsker å minne meg på dette vites ikke, men da ligger det helt sikkert noe i det. Og det skremmer meg litt, for jeg har jo mer enn nok å passe på min halvdel av vår “null”. Hva skal skje når det plutselig rykker inn en arbeidsmengde tilsvarende 10 unger til høsten?
Jeg som er så glad i å ta lange dopauser med Pondus på fanget og litt rolig musikk på mobilen. Er jeg dømt til en fremtid med åpen dodør og tissepauser etter et skjema frem til begge barna sover?
To av denne? Ja takk! Men hvordan skal det gå med far?
Hva med fritid? Det er jo ikke som at jeg har så mye fritid per akkurat nå, men blir det enda mindre av den? Med en 2-åring i hus har man i det minste kveldene for seg selv, men nå som vi venter en liten skrikert, vil ikke det opplegget ryke og atter igjen gjøre meg til gulpeklutassistent?
Så er det dette med kjærligheten da. Hvordan skal jeg klare å få plass til mer kjærlighet enn jeg allerede har for plutten? Jeg regner egentlig med at når jeg dukker opp på fødestua, står de klare med en hjertetransplantasjon og bygger ut det jeg allerede har, slik at jeg får litt ekstra å rutte med.
Og hva vil dette si for parforholdet mellom Mammahjerte og meg? Jeg regner med at hverdagsromantikken går sin vante gang videre. Det er jo egentlig fint med å få barn nummer to da, at man allerede er innkjørt i livet som småbarnsforeldre, så det byr ikke på så mange overraskelser der. Det er lenger siden det var jordbær og sussing til frokost og Jørn Hoel på soverommet til kvelds.
Slik nytes jordbær nå for tiden. Alene.
Det er noe utrolig søtt og rart over dette med hverdagsromantikk forresten. Her i går skulle jeg gi min gravide kone en liten suss, men ble møtt med en snurpemunn som trakk seg vekk. “Kondens”, lød svaret. Vi kaller det kondens når nesa renner litt. Så da ble jeg stående og holde rundt henne og føle meg litt rar. Det var så uventet. Her hadde jeg forventet et romantisk øyeblikk, så får jeg den slengt i ansiktet. “How ladylike“, svarte jeg i en munter tone med et vagt hint av bitter undertone.
Jeg hadde regnet med at dette ville resultere i en unnskyldning og et romantisk kyss som ville få Barry White til å rødme. Det fikk jeg selvfølgelig ikke. “Men hva skulle jeg gjøre da? Jeg kunne jo ikke risikere at du plutselig fikk snørr i kjeften heller?”.
I sånne øyeblikk må man stoppe opp og tenke seg om. Er det et slikt forhold jeg vil ha? Liker jeg at vi er blitt såpass gode venner at romantikken for lengst har seilt sin vei? Og hvordan skal dette gå med ett barn til, med enda mindre tid til å pleie forholdet og tenke på hverandre?
Og det er vel akkurat i sånne øyeblikk jeg vet at alt kommer til å gå bra. Det er akkurat slike sjarmerende øyeblikk av tilsynelatende banal hverdagsromantikk jeg etter hvert har begynt å elske. Som småbarnsforeldre har vi verken tid eller ork til å dra på kino eller dele en flaske vin med dempet Marvin Gaye i bakgrunn for å finne tonen. Det holder lenge med et kleint øyeblikk og et søtt smil.
Og med det var plutselig alle bekymringene rundt det å barn til stilnet for i dag. Jeg tror dette kommer til å gå bra jeg. Noen ganger kan alle tankene ta overhånd og skape altoverskyggende bekymringer under topplokket, men nå er alt bra igjen. Alt som skulle til var litt kondens.
Det kommer ordna sig, det gör det alltid (tekst: Timbuktu)
Nå som vi har fortalt at frua er smelt på tjukka igjen er det mange som lurer på om det blir en gutt eller jente. Så langt har vi ikke fortalt dette til noen, men før eller siden må jo sannheten komme for en dag. Så her kommer svaret:
Hakke pipling!
Da vi gikk gravide (sier man “vi gikk gravide”?) med plutten synes vi i starten at det var noe besnærende ved tanken om å ikke vite hva storken en dag ville ha med seg på bagasjebrettet. Så da bestemte vi oss for å leve i uvissheten, i hvert fall på den første ultralyden. Men etter hvert som tiden gikk vendte vi oss til den spennende nysgjerrigheten. Så da bestemte vi oss for å holde det sånn hele veien inn til mål.
Og den tradisjonen tenker vi å føre videre. Det blir liksom litt ekstra krydder og noe mer å glede seg til. Så får man også gleden av å sjonglere doble sett med navnelister, hvis man liker den slags. Blir det en Ronny eller blir det en Hjertrud? Spenningen er til å ta og føle på, hele veien til fødestua.
Med plutten var vi uansett ganske sikre allerede fra et tidlig tidspunkt, for 3D-ultralydbildene viste en liten klump med veldig maskuline trekk. Det er rart hvordan man ser for seg ting når man venter et barn. Man begynner å tolke selv de minste tegn og legge spådommer for fremtiden.
“Da vi så ham på ultralyden hadde han hendene hevet som i en bokseguard. Han kommer nok til å bli en tøffing, kanskje en bokser. Så får han sikkert mørkt hår også, akkurat som far sin. En tøffing med mørkt hår, det skal han bli. Kanskje blir han bankmann, han er jo litt typen til det egentlig”.
Pluttens første selfie, 2011
Men da vi så lå på fødestua og det store øyeblikket nærmet seg, husker jeg en av legene som ubeskjedent tittet både her og der på min kjære, plutselig sa: “Jaha, nå kan jeg så vidt se et lite hode der inne. Synes jeg ser lyst krøllete hår ja”.
Det kom som et sjokk og hjernen begynte å sende forvirrede beskjeder: “Lyst, krøllete hår? Nei, det kan ikke være vårt barn. Eller vent, hva mener du? Har han ikke mørkt hår? Da er det kanskje ikke en gutt heller da? Vi har jo vært sikre på at det er en gutt så lenge, hva hvis det blir en jente? Hvilke jentenavn har vi på topplista egentlig? Å herregud, må vi kjøpe rosa barnevogn nå da? Nå som jeg hadde planlagt at vi gutta skulle bli to mot en og dermed rotte oss sammen mot mor i huset”.
Men så kom det en dude likevel og fattern kunne vende tilbake til planene om fisketurer og guttepreik om damer.
Nå skal ikke jeg si hva andre skal gjøre, men jeg kan i hvert fall varmt anbefale å ikke få vite kjønn hvis man klarer å temme nysgjerrigheten. Vi satt i hvert fall pris på den ekstra spenningen og kommer til å gå for den en gang til.
Så får vi bare vente til utover høsten med å se om det dukker opp en liten plutt eller pluttinne. Fantastisk blir det okke som, selv om jeg virkelig ikke forstår hvordan det skal være plass til mer kjærlighet i dette lille pappahjertet. Plutten tar jo allerede opp all plassen, så det regnestykket får jeg ikke helt til å gå opp, men jeg gleder meg til å finne ut av det.
P.S. Mange har spurt om når vi har termin, men det velger vi å holde for oss selv. Dette fordi mor ikke ønsker det ekstra presset når folk begynner å spørre om det ikke har skjedd noe enda. Og mors ønsker er fars lov, såpass har jeg lært. Flink bisk.
* Gjesteinnlegg skrevet av Christina Mammahjerte *
Så var det på’n igjen! Jeg må innrømme at det var en befrielse å slippe katta ut av sekken. Blikkene fra naboer og bekjente begynte å bli lange – og bare så dere vet det; det er lett å lese tankene deres når det står skrevet i panna: «har hun blitt feit eller er a’ gravid?!» For ikke å snakke om den stakkars gutten i kassa på butikken som må lure på hvorfor jeg kjøper tre kurver med jordbær hver eneste dag. Bortsett fra de gangene som jeg har kjøpt corn flakes, rømmegrøt, oliven eller potetgull med eddiksmak… Jeg som hater eddik! Men som jeg sier til Peter; det er ikke meg, det er babyen.
Ingen svangerskap er like, sies det. Men hvorfor endre oppskriften fra forrige gang, for eksempel nytelsen ved å gå kvalm fra morgen til kveld? Denne gangen får jeg kanskje litt mer omtanke fra Peter, tenker du. Peter som klager opp og ned og i mente hvis han føler seg litt uggen et par timer en dag. Neida. Når man ikke er kvalm selv, er det umulig å huske på at andre kanskje er det. «Å sorry!», kan han si, «jeg har spist masse hvitløk i dag, håper det går greit» Nei! Det går ikke greit. Det er ikke greit at jeg må brekke meg resten av kvelden bare fordi du ikke klarte å styre unna hvitløks-oliven til lønsj.
Siden sist jeg var gravid har apotekene skrudd opp prisene på urinprøveglass. Fryktelig irriterende. Er det noe vi gravide blir gode på i løpet av ni måneder, så er det å tisse på prøveglass. Jeg lurer på om urinprøveglassene er den største utgiften i et svangerskap. Ja, ved siden av jordbærkurver, da. Det koster å spise jordbær også. Da min mor var gravid for 30 år siden, kunne man tisse på syltetøyglass. Det var en fordel at de var vasket relativt rene først. Men det er altså ikke lov lenger.
En annen merkelig ting, er at nå trenger kroppen min næringsrik mat mer enn noen gang. Men jeg har ikke lyst på næringsrik mat. Vi kjøper inn sunne ingredienser, men jeg vil helst bare få sitte i fred med brødskivene og knekkebrødet mitt. Heldigvis har jeg noen måneder til å skjerpe meg på, da. Jeg skal skjerpe meg. I morgen.
Det er en vanvittig følelse å tenke at vi skal bli fire! Takk og lov at vi har en hel sommer hvor vi kan forberede oss mentalt. Plutten har liksom blitt så stor, og nå skal vi ta fatt helt fra scratch igjen… Er det fordi vi er gode foreldre at vi har fått en pjokk som stort sett har vært fornøyd og tilfreds fra første stund, eller er det bare flaks?
Flinke foreldre eller bare flaks?
I går kjente jeg babyen hikke for første gang. Som jeg har savnet den følelsen! Peter kastet seg over magen min, presset hånda hardt og stødig mot den harde kula. «Jeg kjenner ikke no!», sa Peter. «Bare vent litt», sa jeg, «det kommer snart igjen». Et halvt minutt gikk. «Der!!», ropte Peter, «Jeg kjente det!! Åååå, herregud så fantastisk!» Men det var slett ikke et hikk han kjente, det var en promp som lette etter veien ut. Resten av kvelden klarte jeg ikke tenke på annet. Lykkelig uvitende hadde han kjent en promp, og han syns det var fantastisk.
Jeg droppet å fortelle ham sannheten. Det er straffen for å spise mat med hvitløk til lunsj.
/ God helg folkens, ha en flott 17. mai – og tusen takk for alle hyggelige hilsener!
Jeg gikk mange runder på om jeg egentlig trengte det, for jeg har jo både håndballsko og løpesko, men så landet jeg til slutt på at jeg ønsket et par fargeglade støvler til å spelle ball med.
#shoefie
Regner med at dere forstår hvorfor jeg er så gira. Wiii! De fjonge fargene a gitt! Ha en super dag alle kjære lesere og tusen takk for at du stakk innom bloggen for å dele denne store opplevelsen med meg.
/ lik hvis du liker fotballsko
Ja og forresten, frua er gravid.
Hipp hurra! Høsten 2014 blir plutten storebror 🙂 🙂
/ En enorm HIGH FIVE fra en vordende tobarnsfar og tjukkasen hans
Det er så rart å se deg nå. Det er så vanskelig å vite hvordan fremtiden vil bli og jeg er så redd for at ting skal endre seg for mye. For akkurat nå er du perfekt.
Når du sitter og fomler med plastskjeen din og sender yoghurten i alle himmelretninger. Når du sitter i badebalja og leker nysgjerrig med vannpistolen og gjentar alle ord jeg sier.
Som i går da jeg ga deg en bit lekepizza. Pitt-as, svarte du. Jeg vet at om ikke lenge så vil du mestre alle slike ord, du vil utvikle deg skremmende fort og etter hvert vil du ikke trenge meg til å holde deg i hånden. Ikke når du skal opp trappen eller når du skal ut og gå. På en måte så gleder jeg meg, men jeg er også litt redd. Du er så perfekt akkurat nå og mitt lille hode klarer ikke å se for seg hvordan ting kan bli noe bedre, så da kan det jo bare bli verre.
Du er som en fomlete valp jeg bare ønsker at skal forbli liten og søt. Jeg vil ikke at du skal bli et stort og bjeffete beist. Jeg gleder meg jo selvfølgelig til å se deg vokse opp, men akkurat nå kunne jeg godt tenkt meg å stoppe tiden. Bare for et øyeblikk.
Du vokser opp så fort og jeg føler ikke at jeg får sett deg nok. Uansett hvor lenge jeg sitter og ser på øynene dine, så får jeg aldri nok. Uansett hvor mye vi koser oss, så har jeg konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke ser deg nok. Det er så mye man må tenke på og ting som må gjøres. Mest av alt vil jeg bare sitte med deg og nyte ditt nærvær. Du er så ufattelig søt og jeg savner deg hvert eneste sekund jeg er borte fra deg.
Det høres kanskje rart ut, men noen ganger er jeg redd for at jeg ikke er god nok for deg. Ikke morsom nok, ikke flink nok. Jeg mener, jeg er jo bare en helt vanlig fyr. For deg er jeg bare pappa, men for meg er du mitt alt.
Noen dager går alt i bakken. På sånne dager føles det som at man jobber som au pair i sitt eget hus. Fra morgen til kveld gjør man ikke stort annet enn å fotfølge den lille krabaten og tørke opp alt som ikke går helt etter planen.
På sånne dager er det greit med et ess i ermet. For det er jo ikke akkurat som at man drar frem vaskebøtta for hver gang en kopp med vann går i gulvet eller en overivrig pjokk sender en skje med yoghurt i bane rundt sofaen. Et effektivt tips er selvfølgelig å skaffe seg en hund som er over middels glad i å slurpe i seg rester av frokostblanding eller middag som faller på gulvet.
Så fort dere snur dere rundt…
Har man ikke hund eller er allergisk, så gjør også tørkepapir susen.
Se så, fattern kan brasende!
Men det er selvfølgelig ikke bare småtten i huset som forårsaker situasjoner som krever tørkepapir. Tacofredag, for eksempel. Når man sitter der og slafser i seg og rømmen renner nedover armen i strie strømmer, trenger man en rask løsning. Kjøkkenet er for langt unna og rømmesvineriet nærmer seg skjorteermet i alarmerende tempo. Her kan jeg faktisk lett anbefale å ha en boks Serla tørkeark stående på tacobordet. Raskt, effektivt og langt mer appetittlig enn en sur klut eller en rull med dopapir.
Med praktiske tørkeark som kommer i en fjong boks, er hjelpen aldri langt unna.
Æsj, nå fikk jeg lyst på taco også. Hmmm… Hei vent litt, vi har jo rester! Oh yes, dette lukter restepizza lang vei! Vel vel vel, dette lukter gooood søndag lang vei!
